Det er kanskje heller et uttrykk for et trygghetsbehov og en frykt for å “miste”……
De som, “trenger oss” og er avhengige av oss, svikter oss jo ikke…….
….eller…….?
I perioder av livet er vi helt avhengige av andre. En liten baby er svært så hjelpeløs om han eller hun ikke har omsorgspersoner rundt seg. Det samme kan gjelde oss voksne når vi er alvorlig sjuke og/eller pleietrengende.
Dette er imidlertid en annen form for avhengighet enn den jeg nevnte ovenfor.
En kjæresterelasjon eller vennerelasjon som er basert på en avhengighet, er ikke en sunn relasjon……….
Hvis man innleder et forhold i en periode av livet der man er “trengende”,kan denne relasjonen fungere……..
……… dersom man møter på noen som har behov for å bli “trengt”.
Dersom situasjonen endrer seg, slik at “Den Trengende” ikke lenger er avhengig av den andres støtte på samme måte, kan det bli vanskelig.
Da må paret utvikle et helt nytt samspill.
Kanskje er det “Den Sterke” som får størst problemer med denne endringen…….?
– Hvis det blir slutt mellom oss, så kommer du til å finne deg en ny kar med en gang. Du klarer ikke å være alene!
Det var en kjæreste som sa dette til meg en gang. Jeg tenkte ikke så mye over det da ordene ble sagt. Kanskje var det sant der og da….. ?
I ettertid har jeg tenkt at det nesten kunne virke som en trussel…….
Jeg har vært single i flere år nå, så jeg har absolutt motbevist påstanden!
Det er en trygghet for meg….
Om jeg noen gang går inn i et forhold igjen, så er jeg nemlig temmelig sikker på at det ikke er fordi jeg trenger noen på en sånn “Klamre – seg – til” – måte.
Hvis det er frykten for å være alene som er drivkraften for å finne “noen”, er det stor fare for at man gjør ukloke valg……..
Inne på toget blir jeg sittende rett ved siden av et eldre ektepar. Det er lørdag kveld, og de snakker om morgendagen.
De skal tydeligvis på gudstjeneste……….
De ser veldig skikkelige ut. Mannen er kledd i bukse og blazer, mens kona har en slags terylene – lignende bukse og hjemmestrikket golfjakke. Det halvlange, grå håret er sirlig festet med en spenne på siden.
Plutselig gjør toget en skarp sving. Tax-free posen velter…….. og ut triller flaskene mine……….
– Klirreklirr og Klunketiklunk, sier det da de ruller nedover midtgangen i togkupeen.
Jeg spretter opp og skynder meg å få flaskene opp i posen igjen………. en smule ille til mote………..
(Kanskje uten at jeg egentlig burde ha noen grunn til det…….?)
Opptrinnet har ikke gått upåaktet hen. Nå synes Fruen ved siden av meg at det er på tide å komme med……
Dagens Kunngjøring :
– Hun har visst vært og handlet!
Det blir sagt så høyt og tydelig at ingen – ABSOLUTT INGEN – som sitter i togkupeen kan unngå å høre det!
Er det nå jeg bør be om Syndenes Forlatelse???
Jeg gjør ikke det……. Slett ikke!!
Utad later jeg som ingenting, men inne i hodet mitt raser jeg!
– Hva i all verden har den overreligiøse, pripne Kjerringa med å bry seg i forhold til mine handlevaner!
Etter ei stund er jeg i stand til å se det komiske i hele situasjonen……….og da er det nesten så jeg begynner å le høyt der jeg sitter.
Hvis Gjennomsnittsnordmannen hadde handlet like lite polvarer som meg, ville nemlig spritfabrikantene hatt magre kår……….
Ja, på denne tida er det skikkelig “skaraføre”. De to yngste unga + Karidansen har vært på besøk hos bestemor i Elverum. På jordet, nedenfor garden der jeg er født og oppvokst, er det flott å ta seg en sparktur. I hvert fall hvis man ikke drøyer det for langt ut på dagen. I så fall blir det dårlig sparkføre!
Det har hendt jeg har fått noen sånne kommentarer!
Ja, jeg trives mye bedre med ryggsekk enn med veske. Derfor har jeg kjøpt meg en liten ryggsekk som jeg bruker som “håndveske”.
Her ser du hvem jeg har arvet DEN vanen fra……
Mor-Ellen og Karidansen på tur til elva….. med “veskene” på ryggen…
Er så utruli’ praktisk a’ serru’……
Bror’ min ordner med matauk til Skogens Konge………
Æljen er glad for å få litt variasjon i kosten…….
Jeg har tilbragt mange stunder nede ved Glomma. Det er noe eget ved å sitte ved ei elv…. Kanskje dukker det opp en andefamilie? Vi så ender på denne turen, men jeg var for treg med å ta opp kameraet!
Det er godt for sjela å sitte her……………
Det var ingen blomster som stakk opp fra snøen ennå, så støvlene til dattera
Wow!! Jeg fikk nemlig melding av Frodith om at jeg var den heldige vinneren av Frodiths Påskenøtter – og det på selveste Påskeaften! “Nøttene” er et samarbeidsprosjekt mellom Frodith og hennes svært så aktive rotter. Det er litt av et “RotteRace” hos henne om dagen!!
Vi blir som barn igjen når det er konkurranser og utsikter til å vinne premier!!
Jeg hadde ikke nettilgang i dag, så da gikk jeg for første gang inn på nettet via mobilen – BARE for å se om jeg klarte nøttene! Ja, du leste riktig!! Jeg måtte ha hjelp av Junior for å komme inn på nettet, men fikk lest gjennom dagens oppgaver. Da jeg kom hjem, bar det rett inn på bloggen via “Gammelmåten”.
Oppgavene er ikke veldig vanskelige (På Langfredag måtte jeg imidlertid melde pass.)
Har DU lyst til å prøve deg på nøttene til Frodith og hennes Frodige rotter, ja – så må du gå inn på bloggen hennes : frodith.blogg.no (Er litt dårlig på sånne linker…….)
Det gjenstår fortsatt to dager med “Nøtter” så det er fortsatt muligheter….
Gjetter du riktig, er du med i trekningen av et Frodith – Påske-egg!!
– Bæstemor, nå lyt du passe deg, for nå kjæm pynten din på bloggen hennes mor!
Ja, advarselen var berettiget……. Jeg har jo vært bitt av blogge – feber ei stund, og ser motiver og historier “over alt”…….
Mora mi er glad i å pynte rundt seg. Dessuten er hun opptatt av gjenbruk og utnytting av ressurser…. Det bærer pynten også litt preg av noen ganger. Her kastes ikke i utrengsmål! Bæssmorhemmet har vært åpent for barnebarna i alle år. Her er det ingen som løper rundt med støvkluten og “skjenner” om det blir litt rot…….
Dette var en julegavedekorasjon som Mor fikk for to år siden.
Den eneste gjenlevende planta er ei julestjerne som har blitt våryr……
Så putter man oppi noen kongler og tørkede roser…….
og så blir det et helt nytt “Uttrykk” ……kan man si….
Litt i samme stilen – ikke redd for å mikse og trikse……
Egendesignet ullpledd. Dobbeltstrikket og tovet.
Designeren har strikket et sted mellom 20 og 30
pledd i ulike farger og mønstre.
Alle barn og barrnebarn har hvert sitt deilige, varme pledd!
Kjærlighetserklæring fra Vesle – Ellen til Store – Ellen.
Den passet jo utmerket som pynt på lampetten!
To små marihøner i vinduskarmen…….
men hva er det som stikker fram bak på ryggen til den ene…..?
Her er “Rådgiver’n – filmen som VeldreFilm lagde tidligere i år. VeldreFilm er ei filmgruppe fra Ringsaker. Gruppa består av ni ungdommer som alle er født i 1999. I denne filmen er det kun to av medlemmene som er i aksjon. (Se for øvrig blogginnlegget “VeldreFilm – Lev Din Drøm” fra mars 2015.)
I Rådgiver’n – filmen fikk kattungen “Multe” – (eller er det “Millie” eller “Pus” ……??? – ca 10 uker gammel) sin filmdebut. Til tross for sin unge alder, gjorde hun en hederlig innsats!
Da je gikk i småskola, var det tradisjon at lærer’n læste påskeevangeliet rætt før påskeferien bynte. Je likte det itte no’ særlig……. Je har støtt vøri tilhenger tå “Happy Ending” – og je ønske så inderlig at påskevangeliet sku slutte me’ at Jesus gikk fri og hadde fått læva lykk’li alle sine daer.
Je var sint på’n Judas som var villig tæl å svikte Jesus så stygt, bære for å få trædve kroner!!! Det var jo itte stort mer hell det je brukte å få i bursdagspresang når vi hadde bedt mange fræmen!
Tenkj – bære for trædve kroner…..
Jeg var sint på’n Pontius Pilatus og. Han kunne kanskje ha greid å redde Jesus han – om’n bære hadde vøri LITT tøffere!!
N’Pontius kunne ha stått på litt hardere….
….. syns nå je…..
Syster mi og je hadde bursda’ på samma dagen – i slutten tå mars. Hvis påsken var tidlig, hadde vi bursda’ rætt føre – hell helt i bynelsen tå påskeferien. Det var sjelden no’ særlig godterier heme åt øss. A’ mor og’n far hadde anna å bruke penger på enn å kjøpe “Sukkerklin” som a’ mor brukte å si. Det var itte støtt je var like begeistre’ for prioriteringen’ åt a’ mor og’n far……
En gong, da bursdaga våres var i påsken, fekk syster mi og je hørt sitt påskeegg tå no’n fræmen som kom på besøk rundt påsketider. Det var rene Forundringspakka – me’ marsipanhøner, sjokoladebætar og et DIGERT marsipanegg me’ sjokoladetrekk utapå. Det egget var MYE større enn et al’minn’li høn’egg!
Je ville at det som var i påskeegget skulle vara hele påsken, så je tok bære en bæta hør dag. Det store marsipanegget delte je opp i tynne skiver. Det var et lite høgdepunkt hør gong je hente’ dagens rasjon me’ påskegodt i frå hjørneskapet i stua……. Syster mi derimot, gikk litt hardere tel verks…… Inna Palmehælja var over, hadd’a pælme ti seg alt som var i det egget ho hadde fått. Ho kikke sultent bort på meg, der je satt og nøt ei tynn flis tå marsipanegget mitt. Så kom det uunngåelige spørsmålet :
– Kan itte je få smaka litt tå deg a’ Kari?
HÆÆÆÆÆÆ!!!?
Der hadd’a stappe ti seg alt påskegodtet sitt omtrent i en smæll – og så ville a’ at je skulle dele me’ a’! Åsså ho, som attpåtel var flere år eldre enn meg!!
– NEI!!, sa je, mens je klæmte lokket godt fast på påskeegget………. før je bar det bort i skapet att.
Da sa syster mi at je var gjerrig……
Je lik bære ordet nøysom………
Dætta er mitt!!!
I påsken var det tradisjon at bror min og far min måkå snø’n tå verandan. Når to armsterke karer gikk på me’ hør sin spae, fekk den røtne vårsnø’n fart på seg! Når værandagølve’ var snøtomt, var det akkurat som om vi hadde kømmi et laaaangt skritt nærmere sammar’n……
Karidansen har vørti plassert i gyngestol’n på verandaen…..
Om påskesola var varm, og tinte bort det siste islaget, hente’ vi fra klappstoler og verandabenk og inviterte a’ farmor og’n farfar på kaffe og surmjølksvafler.
Det hendte og at vi sætte øss i bilen og reste tel Budor hell Skramstadsætra førr å gå på ski. Høydepunktet på de tura var når vi endeli’ fann øss en fin plass der vi kunne eta brødskiver me’ bronost og drekke varm kakao i frå termos….. Kanskje vanke det en appelsin og……
Bror’ min er fotograf når familjen er på påsketur.
Karidansen ligg i hemlaga “pulk”………
Hør eneste dag såg je ætter et spesielt vårtegn…. Rætt bak huset våres var det et område der snø’n pleide å tine ganske tidlig om vår’n. Helt innved husveggen kom det opp noen små villblomster. Døm var itte så godt synlige, for døm var kvite og grålilla og hadde små blomsterhuer. Stælka var temm’li stutte, så det var vanskelig å finna vase åt døm. A’ mor brukte å ta døm i et eggeglass hvis je plukke no’n åt a’.
Hvis je stakk nasan godt neri blomsten, kunne je kjenne ei mild luft som minte litt om honning…. Når je såg at dæssa blomstra hadde støkki fram, kjente je på ei slags go’ forventning inni meg.
Episoden nedenfor fant sted kun tre – fire dager før jeg fødte:
Jeg satt i møte med en av kontorsjefene i banken. Moren min var med:
– Du skar itte gå dit alene nå, Kari!
I etterkant så jeg at det var GULL verdt, å ha med en person som hadde vært ute i noen “Stormkast” tidligere. Det er jeg henne evig takknemlig for!!
Bankmannen skisserte en “Løsning” som verken jeg eller moren min ville gå inn for.
Da han skjønte at han ikke kom noen vei med de to “Kvinnfolka”, lente han seg over bordet og sa :
– I din situasjon ville jeg ha gjort AKKURAT det samme – men nå jobber jo jeg for banken!
Plutselig skulle han liksom være “Fortrolig Kompis” , og nærmest gi oss anerkjennelse!
Det var utrolig uprofesjonelt – og, ikke minst, kynisk!!
Jeg fatter ikke at noen kan orke å gjøre slikt……..
Jeg tror det foregår mye av den slags i “forretningsverdenen”. Man får anerkjennelse for å være “smart” på en svært lite sympatisk måte…..
Vi mennesker kan gjøre mye som vi i etterkant kan se at vi har liten grunn til å være stolte over. Det er ikke alltid vi er bevisste i gjerningsøyeblikket……..
Det er ikke det samme som å opptre utspekulert og kynisk.
Bankmannen måtte ta sin hatt og gå – relativt kort tid senere. Vi var tydeligvis ikke de eneste som reagerte på adferden hans.
Det er en grense for alt…. sjøl i forretningsverdenen……
Mormor ble født i 1889. Hun var den nest eldste av ni søsken og vokste opp litt “utpå bygda” – nærmere bestemt i Våler i Solør. For ei ung jente ” Fra landet ” var det begrensede muligheter for skolegang etter at de obligatoriske seks-sju årene på barneskolen var fullført.
Da hun var 12 år gammel, reiste mormor derfor til Oslo for å gå på skole. Der fikk hun bo hos noen eldre slektninger som hadde leilighet midt i sentrum av byen. Jeg tror gata het “Arbins gate”.
Rett i nærheten bodde ingen ringere enn Norges mest berømte dikter gjennom tidene!
Berømmelsen ble ham vel mest til del etter at han gikk bort……….
………. men kjent var han uansett!
Når mormor var ute og gikk søndagstur sammen med slektningene, hendte de at de møtte på Henrik Ibsen mens han var ute på sin morgenpromenade. Det var ikke snakk om at de skulle innlede noen samtale, men det er mulig det ble en utveksling av blikk……. etterfulgt av høflige nikk.
Ibsen var jo ikke akkurat kjent for å være opptatt av å få så mye blest om sin egen person. Han var vel heller relativt sky og forsiktig av natur, og ønsket helst å få jobbe mest mulig i fred med sin diktning.
Jeg tror mormor syntes det var stort å ha fått oppleve denne mannen på såpass nært hold……….
Kanskje det var omtrent slik Ibsen så ut
da mormor møtte ham på søndagstur…?
Da mormor var ferdig med det som ble kalt “Middelskolen”, fortsatte hun på lærerskolen. Hun var ferdig utdannet lærer da hun var rundt 20 år gammel.
Hun rakk å praktisere som lærerinne i noen få år – før hun traff sitt livs store kjærlighet……
“Han var så Kjekk og Pen!”
Det var noe sa hun ved flere anledninger – når hun snakket om ham som ble mannen hennes……..
Hun bosatte seg på bruket Oppistua i Risberget. Etter hvert fikk hun og bestefar sju barn. Min mor er den yngste.
Det ble ikke så mye tid til å være lærer for andres barn når hun hadde en så stor flokk å ta vare på hjemme. Da ungene ble litt større, hendte det imidlertid at hun tok på seg noen vikartimer ved grendeskola som lå like i nærheten av Oppistua.
Mormor vekslet på å bo hos hver av de tre døtrene sine de siste 15-20 årene av livet sitt. Hos oss bodde hun i sommerhalvåret fra jeg var ca 3 år til jeg var ca 15.
Hun var flink til å fortelle eventyr og historier om ting hun hadde opplevd. Særlig godt likte hun å fortelle om årene i Oslo.
Hun fortalte også gjerne om små episoder fra da mor og søsknene hennes vokste opp.
Jeg skulle ønske jeg hadde vist mer interesse for det hun fortalte. Jovisst syntes jeg det var spennende å høre, men jeg tenkte aldri på å skrive ned noe av det, slik at jeg kunne husket det bedre.
En er ikke så opptatt av slikt når en er barn eller ungdom………
For tre år siden lagde jeg ei lydbok med historier fra barndommen min :
“Da høna hadde hatt mensen ………… og andre små gløtt inn i barndomslandet……”
Denne lydboka er blitt et slags dokument for meg. Jeg hadde stor glede av prosjektet for min egen del……..
Dessuten tenker jeg at mine fremtidige barnebarn og oldebarn vil synes det er moro å høre historier fra da bestemor/oldemor var lita.
Om jeg ikke lenger er her på kloden når de vokser til, så eksisterer historiene fortsatt på lydboka………….
På mormors fang…. Jeg er 5-6 år gammel og har mistet min første tann.
Mormor brukte ofte denne kjolen.
Smykket hun har rundt halsen er en medaljong med et kvinneansikt på.
Nei, dette bildet har ingen tittel. Hvilken sammenheng det egentlig er mellom fela og kattene (om det er noen i det hele tatt) vet jeg ikke….
Det var den yngste sønnen min som malte bildet da han var elev ved Kulturskolen for noen år siden. Han malte det da han var ca 11 år. Det har fått plass på veggen i min grønnmalte gang.
Kulturskolekunsten har blitt fordelt mellom Juniors to hjem………
En gang laget han en skulptur : Bernt Discodanser!
DEN figuren er virkelig flott. Han har både “attitude” og tidsriktig kinnskjegg. Dessuten har han en imponerende hårmanke av brun saueull. Det var en firbeint en ute i fjøset som måtte ofre litt av pelsprakten til formålet. Det luktet litt stramt av håret til Bernt, sånn helt i starten, men det har gått seg til etter hvert……..
Det var Eksen min som gikk av med seieren da Bernt skulle flytte fra Kulturskolens lokaler og inn i sitt nye hjem. Hos ham fikk nemlig Bernt danse i stua. Her i huset hadde han blitt henvist til gangen, og Bernts opphavsmann syntes at det ble for kummerlig for en ekte discodanser……..
Men jeg har da sneket meg til å ta et bilde av fyren i alle fall………..
(Det med Snikfotografering har jeg for øvrig lært av “Frodith” her på blogg.no.)
