“Åffer skar alt slikt teknisk støtt væra så trevalig?”

 

Ja, DET spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger!

 

For noen uker siden var jeg på El-kjøp og bestilte ny skriver.

Den butikkansatte var en trivelig kar. Han bedyret at skriveren var enkel å bruke.

“Dama mi har en slik en”, sa han.

Det hørtes veldig bra ut!

Da trodde jeg faktisk at det var håp for meg også…

(HAN visste hvordan han skulle overbevise og sjarmere et tilårskomment kvinnfolk uten tekniker-gener!)

Jeg ba El-kjøp gutta om å klargjøre skriveren for trådløs bruk.

 

Etter at jeg fikk den i hus, har jeg sittet og skult bort på den sånn ca ei uke…

“Utsettelsesstrategier og sjølsabotasje” kan man trygt kalle det.

 

Jeg har ekstremt lav sjøltillit når det gjelder den slags.

Nederlagene har vært mange.

Jeg kvier meg for å spørre om hjelp også, av frykt for å avsløre hvor ille det faktisk står til med den tekniske innsikten…

 

Men i dag bestemte jeg meg!

Nå MÅTTE jeg bare prøve, for det er noe jeg skulle ha skrevet ut.

 

Det begynte ikke så bra…

For hvor skulle papiret egentlig legges inn?

SÅ smal var papirskuffen…

 

Det var det jeg visste…Arket fikk ikke plass!!

 

Etter mye spekulering, dristet jeg meg til å åpne ei luke på toppen av skriveren…

HURRA!!! Henrykkelsen var stor!!

 

Nå er jeg slik laget…

…at det kan gå rimelig fort fra dyp fortvilelse og frustrasjon…

…til heftige latterkuler når jeg ser det komiske…

…i egen mangel på teknisk begavelse og praktiske ferdigheter!

 

Dessuten øynet jeg lys i den mørke tunnelen… 

 

Men hvor lenge var a’ Kari i paradis…?

 

Ikke veldig lenge…

For da jeg hadde skrevet et prøve –“hei” på arket…

…og hadde trykket på “Skriv ut”, sto det bare:

“Skriver frakoblet”.

Da jeg trykte på pila, kom det ikke opp noe “Koble til”.

 

DA stoppet det seg igjen…

Lunta er nok ekstra kort akkurat nå.

Jeg har nemlig til forveksling hørtes ut som ei æljbikkje i full los hele natta.

I dag tidlig hostet jeg opp noe som lignet veldig på det som pleier å komme ut av nesa mi når jeg har skikkelig bihulebetennelse.

 

Det er vel ikke så rart at man blir “gørsint” for lite…

…når man er full av gørr?

 

“BLÆDDI HELL!!” Eller…“Hællvettes DRIT” som’n far sa…

…når alt gikk på tverke!

 

I dag er jeg IKKE “Passe flink pike”.

Jeg er ikke Flink Pike i det hele tatt…

“Livet er for kjipt”…men det regner ikke…

 

Jeg skulle ønske at jeg bare kunne si:

“Simsalabim!!  Snille Skriver’n min, Skriv ut!!”

 

Åffer må det væra så TREVALIG støtt – med alt slikt teknisk???

 

Så får jeg vel være litt psykolog her da…

For HVEM er det som “GJØR” meg sint?

 

Er det skriveren…?

Er det han derre nerdete Datafjompen som har konstruert dupped(r)itten…?

 

(Ja, jeg er 100% sikker på at det er en “Han”! 

Damer finner ikke på sånt, de nemlig, for de skjønner at en skriver skal være slik laget…

…at man bare må trykke på “On” og “Skriv ut”!)

 

Er det gutta på El-kjøp…?

Eller er det faktisk…

 

…MEG!??

 

 

Jeg har såpass sjølinnsikt…

…at jeg heller til det siste…

 

 

Er det KRISE om noen kjøper skoleveske til 16.000? (MÅ du følge “Bjøll’sauen”?)

 

Skoleveske-fenomenet i Sandvika har det blitt skrevet en del om…

Vi forferdes over denne ukulturen.

Foreldre som lar avkommet få kjøpe skolevesker til 16.700 kr. burde skamme seg…

…eller…?

De skaper et press på dem som ikke har råd til å la ungene sine få slike vesker…

…eller…?

 

I dag er mine unger voksne.

Jeg kunne imidlertid aldri ha tenkt meg å bruke en halv månedslønn på å la noen av unga få ei slik skoleveske samme hva “Alle andre foreldre” gjorde. At vi ikke hadde råd til det er en ting. Men OM vi hadde hatt råd til det, så hadde det uansett vært uaktuelt. Det går da an å bruke vettet, og “tenke sjæl”?

 

Poenget mitt er: Man MÅ da ikke gjøre sånn som “alle andre”?

 

Dersom sjølfølelsen din er proporsjonal med prisen på skoleveska di…

…da er det vel egentlig litt synd på deg? 

 

Er det noen grunn til å skule til sånt, eller bruke så mye energi på å uffe seg over det?

Joda, det er litt stusselig at det er slike “verdier” som rår, men folk kan vel få bruke pengene sine på det de vil, så lenge det ikke går direkte på bekostning av ANDRES økonomi…

…eller…?

 

Det som ER viktig i denne sammenhengen er å oppmuntre avkommet til å tåle at de ikke kan få alt de peker på. At de ikke er “nødt til” å følge strømmen… 

Jeg husker at far brukte uttrykket “Bjøll’sau”.  (Sau med bjelle = leder i flokken). Om noen går foran deg med designerveske med fin logo på (bjelle)…

…MÅ du springe til kjøpesenteret og kjøpe deg lik “Bjelle”…

… og følge (nærmest bevisstløst) etter “Bjøll’sauen”?

 

Her er et innlegg jeg skrev i 2015. Det er aktuelt i denne sammenhengen :

 

“SÆTT NASAN I VÆRET…

…OG LAT SOM OM DET ER MODERNE!”

 

Ja, det sa mor når søstra mi og jeg antydet at vi kunne ha tenkt oss noe som var LITT moderne…

Moteklær var et ikke-tema hjemme hos oss. 

Jeg husker at søstra mi hadde ei knall gul terylene – bukse, mens jeg hadde ei mørkebrun ei…

 

Jeg skrev litt om det i en “Ræpp” en gang :

…….for mens de andre hadde dongeri me’ trånge ben,

så gikk a’ Kari rundt i slengbukser tå terylene…

 

En gang prøvde jeg meg overfor mor :

“ALLE de andre har Levis – Bukser!”

Det funket ikke…

“Slikt vil je itte høre mer, skjønner du det?!”

 

Det ER tøft å skille seg ut – særlig i tenårene…..

….men skal vi som foreldre gi etter for motepresset?

Jeg har fulgt en slags middelvei :

Av og til har unga fått et moderne plagg, men stort sett har faren deres og jeg holdt oss på et nøkternt nivå.

De har ikke fått varig men på grunn av mangel på fancy moteklær i oppveksten …tror jeg…

Det er ikke det å følge strømmen som nødvendigvis er lykka i livet. Det er heller ikke de materielle godene…

…sjøl om det er stas å kunne unne seg litt “luksus” i blant!

 

Jeg skal ikke påstå at den klespolitikken som ble fulgt i mitt barndomshjem nødvendigvis var Den eneste Sanne og Riktige….

…men vi måtte lære å tåle å skille oss ut; vi fikk ikke anledning til å følge motestrømmen.

Jeg ble mye ertet for det….men ikke slik at det akkurat har satt så dype spor.

 

Jeg har aldri vært noen moteløve…..men i dag er klesinteressen større enn den noen gang har vært. Jeg fryder meg når jeg finner noe jeg liker. Stort sett går jeg på salg, men det hender også at jeg kjøper noe til full pris hvis det er noe jeg VIRKELIG liker.

 

 

Tretten år… Dette var sommeren 1976 – rett før jeg begynte på ungdomsskolen.

 

Husker at jeg var veldig stolt av denne kjolen, men “moteriktig” var den nok IKKE!

Det synes ikke så godt på bildet, men jeg var ikke flink til å gre det lange håret mitt. Derfor hadde jeg nesten alltid ei skikkelig “Tugge” i bakhodet.  Mor “tok affære” innimellom, men så gikk det noen dager…

…og jeg var like bustete igjen!

 

Ei jente i klassa på ungdomskolen prøvde å veilede meg:

“Du må kjæmme håret ditt Kari. Det er tuggete bak alt mene!” (=støtt og stadig).

Det hjalp ikke!

Litt rart å tenke på at jeg ikke brydde meg om det…

I dag skjønner jeg jo at de andre syntes jeg var “rar”! De sminket seg, og var nøye med utseendet, mens jeg gikk der som et usminket bustehue!

Dette var i 7. klasse.

 

I 8. klasse var jeg hos frisøren for første gang i mitt liv. Jeg ble generelt litt mer nøye med utseendet.

 

42 år senere har også jeg “dongeri med trånge ben”…

…men i 1976 hadde jeg “Slengbukse tå terylene”…

(Jeg har ganske langt hår igjen også…

… men jeg tar en runde med hårbørste og kam hver morgen, og ellers etter behov, altså!)

 

Jeg overlevde i terylenebuksa mi, og måtte tåle å skille meg ut…

I dag ser jeg altså at det var riktig med grensene jeg fikk, sjøl om jeg ikke helt klarte å se det slik da jeg var tenåring.

Den gangen trodde jeg at tilværelsen som ungdomsskole-elev hadde blitt enklere om jeg bare hadde fått lov til å være litt mer “Fancy” i klesveien…

 

Det gode med det å være litt “outsider” i oppveksten …

…er at en ikke blir så avhengig av å “følge flokken” i godt voksen alder heller…

 

…fordi det er noe “kjent” ved det…

 

 

Hvis jeg skulle ha lagd en reklamefilm for eplemost…

 

 

 

(Bildet er stjålet fra nettet!)

 

…og skulle velge meg en “filmstjerne” som skulle fronte drikken…

…så vet jeg hvem jeg ville ha spurt…

 

Ei dame med de fineste eplekinn og dypeste smilehull…

… med glitrende øyne og en perlende latter…

 

Utpreget humoristisk…

…og ganske så lite selvhøytidelig…

 

Naturelsker og friluftsmenneske…

…med en herlig dialekt!!

 

Skjønner du hva jeg mener???

 

 

 Hun sier gjerne “Jepsi Pepsi”…

…men jeg er sikker på at Mette hadde passet godt til å si :

“Eplemost e’ eit MUST for meg (når eg e’ på veg te Muletua!)”…også!!

 

Jeg møtte Mette for første gang for noen uker siden.

 

Vi møttes ved Oslo sentralstasjon…

…og så gikk vi sammen dit jeg skulle overnatte.

 

 

Vi måtte jo sjølsagt ta de “obligatoriske” selfiene…

Fjollefjortiser til tusen!!

Til slutt fikk vi en forbipasserende til å ta et bilde av oss utenfor hotellet. 

 

Det ble bare tid til et kort møte, men det føltes som å treffe en person jeg hadde kjent lenge.

Rart med disse bloggerne…

De er, uten unntak, nesten akkurat “lik seg” i virkeligheten!

 

Møtet med Mette fant altså sted for noen uker siden.

…. men det er noen fine øyeblikk å tenke tilbake på!

 

Et av de ferskeste blogginnleggene til Mette finner du her:

 

gamle dagar

 

 

Det er kanskje ikke alle “selfies” man bør publisere..?

 

Vi damer vil jo gjerne ta oss litt godt ut!

I alle fall så godt vi KAN,da!

(Menn vil sikkert gjerne”Ta seg ut” de også!)

 

Når man skal ta selfier, er det mye å huske på:

 

*Holde kameraet støtt…

*Smile pent…

*Holde inn magan…

*Rette ryggen…

*Passe på vinkelen , så rynkene synes minst mulig…

…osv…osv…

 

Men…av og til…

…så går det veldig galt…

 

 

Jeg prøvde den fine hatten som jeg kjøpte i fjor sommer…

 

Den litt sånn “Mette-Marit-look-a-like”- aktige vet dere…

…som gjør det veldig vanskelig å kjøre bil fordi…

….”antenna” går helt opp i taket!

 

 

Her er det like før Den Fjærprydede legger det store egget tror jeg!

Passe flink pike er a’ visst å’!

 

 

Får vel prøve å rette opp inntrykket LITT, da!

Ble visst med litt BH og taklys her…

 

…men som sagt så er det mye å holde styr på for en selfie-fotograf…

…som skal ta selfie i profil foran baderomsspeilet!

 

Synes jo denne hatten er veldig fjong…

…men det er ikke så mange anledninger der det passer å bruke slikt.

 

Her er en annen fantastisk selfie jeg tok mens jeg drev med ettermiddagens foto-seanse!

 

Skulle liksom vise at jeg hadde veltet ei blomsterpotte i kampens hete…

…og var så opptatt av at potta skulle bli med på bildet …

…at jeg glemte å posere.

 

 

Her får potteplanta “posere” alene…

 

De “Pene, presentable poseringsbildene” tar jeg ikke med denne gangen…

Dem har jeg vist mange av før!

 

Jeg blir jo litt inspirert av hun “Behind-the scenes” – dama som jeg kjenner…

Hun med galleriet vet dere!

 

Hvis du ikke skjønner hvem jeg mener…

…kan du jo trykke på linken:

 

“Frodiths Avis”- Siste nytt!!

 

Av og til kan en nesten bli litt overtroisk, altså…

 

…for GJETT hvem som satt på trappa mi i dag tidlig??

 

Jeg skulle til å lempe ut verandamøblene (som jeg tok inn i går pga av den kraftige vinden).

 

Da jeg åpnet utgangsdøra, så jeg ham…

Han var ganske mørk i huden…

 

Han satt der så stille…

…og med lukkede øyne…

 

Jeg studerte ham inngående, men han reagerte tilsynelatende ikke.

Det var nesten så jeg begynte å lure på om han var…

 

…LIVLØS!?

 

Eller…

 

…var han rett og slett helt paralysert og skrekkslagen…

…over mitt plutselige nærvær??

 

Jeg valgte å gå inn igjen, slik at han eventuelt skulle få summet seg…

 

Da jeg kom ut på trappa igjen, noen minutter senere, var han borte…

 

Hvem han var?

 

En liten frosk, faktisk!

 

Og så jeg…

…som la ut et innlegg om å kysse frosker i går!!

 

Jeg angret litt på at jeg ikke hadde passet på å ta et bilde av ham…

…men å KYSSE ham…

…hadde jeg definitivt ikke turt uansett!

 

For…

…tenk om jeg ikke hadde blitt kvitt ham igjen??

 

Da er det bedre med ham som bor her fast…

 

Han er fargerik og flott…

…og gjør ellers lite ut av seg…

 

…så jeg prøvekysset litt på ham i stedet!

 

 

Det skjedde ikke noe…

 

Jeg fikk veldig liten respons…

Litt kjølig…

…og ikke særlig mykt heller…

 

 

Like stødig og stillfarende som alltid…

 

 

I dag har forresten “Lillasjel” delt ordene hun “tok ned” til meg for litt siden. 

 

Jeg har delt det her på bloggen min før…

…men hun presenterer disse innleggene så fint…

…med illustrasjon og det hele!

 

Læringskurven har vært bratt for deg de siste årene

 

Hovedbudskapet er at jeg skal ta det litt mer piano…

…unngå å stupe ut i ting!

 

Jeg er ikke så flink til det!!!

Vet ikke helt om jeg klarer, altså…

 

Men: Hun fikk jo også “Beskjed” om at jeg skulle fortsette å være meg sjøl…

 

Det er absolutt ingen mann i sikte her…

…så jeg tenker mer generelt!

 

En utålmodig sjel er jeg…

…og har jeg først tatt en avgjørelse om noe…

 

…så går det unna!!

 

 

 

“Je lik’ itte atmosfæren her i huset!”

 

Året er 1950…

Ei ung jente fra “Bygde-Norge” har fått seg jobb i Oslo.

Hun skal være hushjelp hos en grosserer og hans frue.

 

Jenta har en drøm om å bli hustellærer…

 

Året før har hun tatt eksamen artium…

… etter å ha fristet hybeltilværelsen i nærmere fem år.

 

Som 14-åring flyttet nemlig jenta hjemmefra for å gå på realskolen.

 

Etter fullført eksamen artium, flyttet hun hjem en periode for å være “budeie” på garden der hun vokste opp.

Dette som en slags “gjenytelse” fordi hun hadde fått støtte hjemmefra for å kunne gå på skole.

(Det var langt fra noen selvfølge at ei jente fra “Langt ute på bygda” fikk mulighet til å ta eksamen artium…

…for studielån var ikke “oppfunnet” ennå!)

 

Men…

…nå har hun altså fått seg huspost hos en “Fin familie” i hovedstaden.

Ganske raskt får hun erfare at dette langt fra er noen dans på roser.

Arbeidsdagen varer fra grytidlig morgen…

…til langt ut på ettermiddagen.

 

Hun får mye ansvar – både for husarbeid, matlaging og barnepass!

Nå er hun vant til å stå på…

…og kjent med både dyrestell og husstell…

…men her får hun i sannhet erfare at hun er “Nederst på rangstigen”

 

“Du er HUSHJELP du”, sier den vesle nebbenose-dattera til grosserer-paret…

Jenta, og den godt voksne kvinnen som også jobber der, må bruke margarin på brødskiva.

Herr og Fru, og deres to barn, bruker selvfølgelig meierismør!

 

Fruen i huset er travel…

…med å pleie seg sjøl…

For å holde formen ved like…

…”klasker hun tennis”!

 

Den unge hushjelpen erfarer at mannen i huset er adskillig triveligere.

Om fruen ikke er hjemme, kan han finne på å gi jenta noen timer fri.

Han kan ordne seg mat sjøl, sier han!

 

Etter noen måneder får jenta nok…

Hun har fått senebetennelse, har gått ned mange kilo, og er dønn sliten.

 

Hun sier opp!

Fruen i huset vil ha en samtale med henne:

Hva er det som er årsaken til oppsigelsen?

 

“Je lik itte atmosfæren her i huset!”, sier jenta…

Fruen blir stum…

Hun hadde nok ikke ventet en slik frimodighet fra den unge hushjelpen.

 

Men…

…da jenta får sluttattest…

…finner hun ut at Den Fine Fruen ikke er FULLT så ille likevel:

 

Fru Grosserer har nemlig skrevet en flott attest!

Der står det, blant annet, at jenta er pålitelig og arbeidsom.

At hun er interessert i matlaging…

…og flink til å bake!

“Fruen” gir henne med andre ord en varm(?) anbefaling med på veien videre!

 

Dette er den unge jenta…et par år før hun drar til Oslo.

 

Noen drar kanskje kjensel på henne?

 

Ja, det er mora mi!

Sine meningers mot har hun alltid hatt!

 

Drømmen om å bli husstell-lærer ble det ikke noe av.

Hun jobbet imidlertid som lærervikar i barneskolen et par år…

… før hun giftet seg.

 

Etter hvert ble hun mor til tre.

Husstell ble det altså mye av, sjøl om hun ikke underviste i faget!

 

 

Helsesøster med Kreativ Kløe…og Passe flink Pike!

 

Tidligere helsesøster…

…nå smykkedesigner med egen nettbutikk!

 

“Myke Mule” kaller hun konseptet.

 

Hun selger smykker med særpreg. (Egendesignet selvfølgelig!)

 

Egentlig heter hun Mari Kristine Lillestølen.

 

myke mule sitt bilde.

Bildet er stjålet fra facebooksiden hennes!

 

Du finner henne HER:

mykemule

 

Jeg har aldri møtt henne, men jeg har “Blitt kjent” med henne og virksomheten hennes via Fay Skandsen.

 

Jeg falt veldig for konseptet hennes.

 

For noen uker siden bestilte jeg meg derfor et smykke.

Hun lovte å sende det med “Brevduen”.

 

Og…for et par dager siden ankom herligheten!!

 

Pent pakket inn!!

 

Pent pakket inn 2…

 

 

En ekstra gave i form av et par armbånd…

…med en liten påminnelse om å tenke positivt…

 

Hver gang jeg tenker negative tanker, skal jeg gi meg sjøl et lite rapp ved å dra i strikken!!

 

 

 

Passe flink Pike…(Passe bustete og passe lite oppstæsjet!)

 

Jeg tenkte på at jeg burde ha smilt litt pent, børstet håret og hatt på leppestift…

…og POSERT slik som jeg ofte gjør!

 

Men… så hadde jeg akkurat spist en stor middagsporsjon med fiskeburgere…

…og satt mett, makelig og godt plantet i godstolen.

 

Det må ikke bli slik at vi ikke tør å vise oss uten å ha fikset på fasaden…

..eller tenkt på fra hvilken vinkel vi ser penest ut! 

(Sjøl om det er hyggelig å se fin ut!)

 

Noen ganger er det godt å bare slippe ut magan, labbe rundt…

…og være akkurat så ufullkommen som man er!

 

Sånn akkurat passe av alt liksom…

 

I Riktig Gamle dager hadde ikke alminnelige folk så mange bekymringer om hvordan de tok seg ut.

Det var kampen for å overleve som var viktigst!

I steinalderen hadde de bare vann å speile seg i…

 

Det hadde sine fordeler det også!

 

(Innlegget er ikke sponset!)