I dag leste jeg et hjertesukk fra en kvinne, omtrent på min alder.
Hun ønsket seg kjæreste
og hadde tydeligvis opprettet en profil på ei nettside.
Stadig opplevde hun å få henvendelser fra menn
som kom med hentydninger om sengekos,
og det allerede veldig tidlig i meldingsutvekslingen.
Hun likte det dårlig.
I første omgang ønsket hun nemlig å bli kjent med en mann på vennskapelig vis.
Dessuten syntes hun det var litt guffent med all denne sexfokuseringa.
Hun fikk støtte fra mange medsøstre som hadde erfart mye av det samme.
En kvinne kom med en kommentar som skilte seg ut i mengden.
Hun skrev følgende:
“Kjenner meg ikke igjen i denne opplevelsen i det hele tatt.
Jeg har benyttet flere kanaler på nett for å finne meg kjæreste.
Jeg har fått mange forespørsler, både interessante og uinteressante,
men jeg tror aldri jeg har opplevd at menn går rett på sexprat.
Selv har jeg en profil med glade bilder,
hvor jeg er anstendig påkledd og uten filter og kaninører.
I tillegg en seriøs tekst som sier kort hvem jeg er og hva jeg vil ha.
Med det tror jeg de aller mest useriøse mannfolka skygger banen.
Om noen på nett likevel skulle opptre upassende overfor meg,
tror jeg ikke jeg ville brydd meg.
Det jeg imidlertid synes menn kan bli flinkere til, er å si noe mer enn “Hei”
når de ønsker kontakt, samt si litt om hvem de er.
Hva med å stille et spørsmål i stedet – og da tenker jeg ikke på “sjer a?”
Jeg synes begge parter må ta ansvar for å holde dialogen i gang
om interessen er der,
slik at det ikke bare er opp til den ene parten å stille spørsmål.”
Denne dama fikk et “like” av meg…
Hun setter ord på mye av det samme som jeg har tenkt på.
Særlig den biten med at begge parter må stille spørsmål
for å finne ut av om man har noe til felles.
Rett og slett vise interesse for den andre,
i stedet for bare å svare på spørsmål og legge ut om seg og sitt.
“Hvem er egentlig denne personen jeg har kommet i kontakt med?”
Man kan godt like å holde på med noen av de samme aktivitetene
uten at det betyr at man har så mye til felles.
Jeg er minst like opptatt av å finne en form for gjenklang
når det gjelder grunnverdier og humor.
Vi må tenke på hva vi sender ut.
Samtidig må vi vite hva vi ser etter.
Hvis jeg legger ut profilbilde med filter og kaninører på en datingside….
…hva signaliserer jeg da…??
Enn her…?
Leken, sporty, og litt “flørten” av seg eller…?
Bare sporty… og litt klesbevisst?
For et par måneder siden laget jeg meg en profil på ei nettside.
(Ikke utpreget “dating”; det er jeg ferdig med.)
Jeg har skrevet at jeg ønsker kontakt med både kvinner og menn.
Egentlig ønsker jeg mest å få kontakt med menn,
fordi jeg savner å ha mannlige kompiser.
Gode, nære venninner har jeg nemlig!
På profilen har jeg skrevet at jeg trives godt som single;
og at jeg ønsker å bli kjent med folk jeg kanskje kan dra på turer med
og gjøre ulike aktiviteter sammen med.
Så har jeg skrevet litt om meg sjøl
og noe om hva jeg ser på som positive egenskaper.
Jeg har bevisst valgt et bilde der jeg ikke tar meg spesielt godt ut,
eller ser yngre ut enn jeg faktisk er.
Jeg har også bare lagt ut det ene bildet.
Det vil si: Ingen bilder av meg sjøl i ulike positurer,
og under forskjellige aktiviteter.
Det enkle er ofte det beste.
Jeg vet hvilke typer menn jeg ønsker å komme i dialog med.
Det er definitivt ikke “Storsjarmørene”!
Omtrent et slikt bilde har jeg brukt.
Nokså usminket og iført turklær.
Responsen har langt fra vært overdøvende,
men jeg har kommet i kontakt med noen trivelige karer
som jeg “melder” med.
Samtlige respekter at jeg bare ønsker vennskap,
og (pr i dag) vil de gjerne holde litt kontakt med meg likevel.
Om de finner seg kjæreste,
skjønner jeg godt at de må prioritere “dama” framfor å bruke tid på
å kommunisere med meg.
Eller: Kanskje jeg kan påta meg å være sånn “Klara Klukk” for dem?
Jeg har jo lest meg opp på det meste når det gjelder:
“Hvordan lykkes med parforholdet?” 😉
Kanskje treffer jeg noen av dem etter hvert,
men ingen bor i nærheten, så det blir nok ikke med det første.
Nå vil jeg unne meg å senke skuldrene,
slappe av og bare være “Kompis-Kari”.
Det er det jeg er mest bekvem med.
Da kan jeg nemlig bli kjent med menn uten å ha
denne gjensidige, “opphausede” forventningen
om at det skal bli et kjæresteforhold ut av det.
