“Forskning er Ferskvare”

 

Jeg fikk denne boka i julegave:

 

Det var her jeg fant utsagnet om forskning.

Berit Nordstrand er vel sjøl et eksempel på dette.

 

I fjor kjøpte jeg boka: “12 uker til et sunnere liv og en smalere midje”.

I den boka skriver Nordstrand en del om “snack” eller “mellommåltider”.

 

I “Omstart”– boka anbefaler hun bare tre mettende, sunne måltider pr dag.

 

Så kan jeg jo si: “Berit, det vak’ke dette du skrev i den forrige boka!”

Men…så er det jo som hun sier: “Forskning er Ferskvare”.

Sjøl spesialister kan jo endre oppfatning underveis,

etter hvert som de får nye erfaringer.

Noen absolutt fasit finnes uansett ikke.

Hver og en av oss må prøve og feile litt, både i matveien og ellers.

 

For min egen del har jeg funnet ut at magen min blir mest fornøyd

dersom jeg unngår å småspise mellom måltidene.

(Det betyr ikke at jeg aldri gjør det!)

 

I går lå jeg for det meste på sofaen.

Det jeg trodde bare skulle bli en raskt forbigående sår hals,

slo ut i en saftig forkjølelse natt til i går.

 

Avtalen jeg hadde med Frodithen måtte utsettes.

I stedet lå jeg mye under varmepleddet og tok livet ganske med ro.

 

Men…jeg var ikke sjukere enn at jeg fant ut at jeg skulle prøve ut noe nytt:

I “Omstart 30” fant jeg nemlig oppskrift på “kimchi” (fermentert kål).

 

Jeg tror det er det samme som den sure kålen som følger med sushi.

Jeg liker det meste av det som er syrlig på smak.

Dessuten skal visst fermentert mat være bra for tarmfloraen.

 

Nå står kimchien på kjøkkenbenken og godgjør seg.

Tre til ti dager skal den stå – alt ettersom hvor syrlig jeg vil ha den.

 

Dette blir spennende!

 

Jeg hadde trodd porsjonen skulle bli litt større

i og med at jeg brukte et helt kinakålhode.

 

Uansett håper jeg at eksperimentet blir vellykket.

 

Eller har jeg vært ganske sunn i dag:

Smoothie med avocado, spinat, ananas, mango og revet ingefær.

 

For å oppveie litt for all sunnheten…

…spiste jeg julepølse og lompe til middag… 😉

 

Jeg stemte på Jan

 

Om jeg gjentatte ganger opplever å bli dårlig behandlet,

ydmyket og avvist, kan jeg velge å reagere på ulike måter.

 

Jeg kan trekke meg unna, bli sky, bitter og surmule i det stille.

 

Jeg kan bli rasende, rope høyt og nærmest gå til angrep “på alt og alle”.

 

Begge deler er høyst menneskelig.

Faktisk også veldig forståelig.

 

Så kan jeg også velge å bruke erfaringene mine til noe konstruktivt.

Jeg kan spørre meg sjøl:

“Kan jeg gjøre noe for å bidra til at det blir endringer,

slik at jeg, og mange med meg,

kan få slippe å oppleve dette i framtida?”

 

Jan Grue har valgt den siste tilnærmingen…

 

Vet du ikke hvem han er?

Da kan du lese HER.

 

Ved flere anledninger har Jan Grue opplevd å (bokstavelig talt) bli utestengt fra arrangementer.

Rett og slett fordi det ikke har vært tilrettelagt for rullestolbrukere.

Han har også opplevd å bli utskjelt når han har reist med offentlig transport,

kun fordi rullestolen har blitt sett på som noe “problematisk”.

Det er nemlig langt fra alle trikker, busser og tog

som er tilrettelagt for rullestolbrukere.

 

Dette er ikke rullestolbrukernes feil…

…men det er dem det i hovedsak går ut over.

 

Jan Grue på vei til jobb.

(Bildet er lånt fra en artikkel i Aftenposten).

Om du søker på: “Jan Grue kan bli årets osloborger”, finner du artikkelen og intervjuet.

 

Jan Grue har altså valgt å bruke sin stemme, og sin posisjon,

for å få til endringer i samfunnet

vedrørende tilretteleggelse/tilgjengelighet for funksjonshemmede.

Dette er grunnen til at han er en av de nominerte til å bli “Årets osloborger 2021”.

 

Jeg synes det er flere svært gode kandidater,

men jeg har valgt å gi min stemme til Jan Grue.

 

Årets osloborger skal være «en ildsjel som har beveget seg utenfor eventuelle stillingsinstrukser. En person som bruker tid og krefter på å gjøre hverdagen litt bedre for sine medmennesker. En som har gjort byen enda litt bedre å leve i.»

(Utdrag fra artikkel i Aftenposten).

 

Jeg synes Jan Grue oppfyller disse kriteriene.

Om du vil stemme på en av kandidatene, må du skynde deg!

I morgen er nemlig siste dagen du har mulighet til å avgi stemme.

 

Steinbukker og Snille kaféverter

 

I dag møttes Frodithen og jeg utendørs og med litt avstand.

Normalt har vi oppført oss som en “kohort”,

men i dag tok vi ekstra forholdregler.

Jeg har nemlig fortsatt noe “ubestemmelig” i halsen,

sjøl om jeg ikke er sjuk på noe vis.

 

Først møttes vi utenfor “Deli de Luca”

hvor Frodithen gikk inn og kjøpte kaffe.

 

Det så veldig stille og dødt ut i gata der vi befant oss.

Vi fant fram de medbragte sitteunderlagene fra ryggsekkene våre.

Deretter plasserte vi oss i noen stoler

som sto utenfor døra til en av kaféene.

(Først kikket vi inn gjennom vinduene for å forsikre oss om at det var stengt der.)

 

Da vi hadde sittet der i noen minutter, gikk plutselig døra opp.

En mann kom ut med et askebeger,

som han satte på bordet mellom oss.

(Ingen av oss har behov for askebeger, men tanken var jo god!)

Litt flau og forskrekket utbrøt jeg:

“Unnskyld, vi trudde det var stengt her!”

Mannen bare viftet avvergende med hånda…

 

Etter at han hadde gått inn igjen,

var det to Tuppelurer som var rimelig raske

med å pakke sammen sakene sine!

Det er jo passe frekt å sette seg til slik uten å kjøpe noe!!

Så var det desto mer hyggelig gjort av ham å takle det på denne måten.

Han kunne jo ha vært streng og sagt:

“Dere kan ikke bare sitte her og drikke kaffe

som dere har kjøpt et annet sted!”

 

Vi beveget oss videre til Torshovdalen.

Her var det tid for et aldri så lite “bukkeritt”.

Hu hei hvor det går… Tunga rett i munnen!

 

Vel…så veldig mye fart var det ikke i den bukken…

For oss astrologi-interesserte, så kan det jo nevnes

at vi er i Steinbukkens tegn for tida…

 

 

Selfie ved Steinbukkene…

 

Dagens treff var et kortvarig impulstreff.

Frodithen hadde egentlig andre planer, men de hadde blitt avlyst.

 

Om noen dager har vi planlagt å treffes “På ornt’li”.

Da satser jeg på at det fortsetter å gå rette veien med halsen min,

slik at vi har mulighet til å gå inn et sted.

 

(For deg som ikke var innom her og leste innlegget jeg skrev i går:

Jeg har tatt to hurtigtester, og begge var negative! Ikke noe “Slinger i valsen” her!)

Før Fasiten Foreligger…

 

To pluss to er fire…

I alle fall er det noe vi ser på som en “Absolutt Sannhet”.

Så er det jammen også veldig mye det ikke finnes noen fasit på.

 

Det meste av det vi diskuterer,

(og kanskje krangler om så busta fyker)

handler om synsing og overbevisninger.

 

Hver dag står vi overfor mange valg.

De aller fleste av de hverdagslige valgene

medfører sjelden store konsekvenser.

Derfor er de som oftest ganske enkle å ta.

 

Når det gjelder de store beslutningene kan det være verre.

“Hva om jeg velger feil?”

Men…

…vi vet jo ikke hva som hadde skjedd hvis vi hadde tatt et annet valg.

Konsekvensene av det vi ikke valgte, får vi jo aldri erfare.

 

I dag måtte jeg ta et valg.

Det var ikke et stort valg,

men et valg jeg syntes det var litt leit å ta.

 

Jeg våknet nemlig med en hals som var litt sår.

 

For første gang tok jeg derfor en hurtigtest.

Testen var negativ. 

Den røde streken matchet fargen på juleløperen…

(Er man over gjennomsnittet opptatt av farger og interiør, så er man!)

 

Noe annet testresultat hadde jeg for så vidt ikke forventet.

 

Men…halsen var like fullt litt sår.

Hva skulle jeg gjøre?

Dra i juleselskap…

…eller bli hjemme?

 

Det ble mye tankevirksomhet ei stund:

“Det er itte sikkert det er så mye som en liten forkjølelse en gong.

Je drar!!”

I neste øyeblikk:

“Tenkj om det er noe smittsomt, og så smitter je ut alle samman!”

“Tenkj om testen viste feil!”

 

Slik vaklet jeg fram og tilbake i noen timer.

 

En snau time før jeg skulle bli hentet, tok jeg avgjørelsen:

“Je får hølle meg heme!”

 

Visst har jeg syntes litt synd på meg sjøl i dag:

“Dætta var det eneste romjuls-selskapet je skulle i dænna jula!”

Urettferdig var det!

 

Men…jeg har nå fått bakt både nøttebrød og scones i dag…

…og fylt opp i fryseboksen.

Sjuk er jeg ikke…

 

En test til har jeg også tatt.

Den andre gangen gjorde jeg som Anne Spurkland har anbefalt:

Jeg stakk pinnen både i svelget og i nesa.

(I nevnte rekkefølge!)

 

Det ble samme svar som første gang…

 

Uansett er jeg glad jeg tok det valget jeg gjorde.

I morgen vet jeg trolig om det var “nødvendig” å melde avbud,

for da har en eventuell forkjølelse sannsynligvis rukket å blomstre opp.

 

Slik det er nå, tenker jeg at det er bedre å bli hjemme en gang for mye…

…enn å ta sjansen på at:

“Dette er sikkert ikke noe å bry seg om!”

 

 

 

“Nissekusiner”, sa du?

 

Noen ganger tar jeg for gitt at de som er innom bloggen min

har kjennskap til “Nisse-kusinene” mine…

Dessuten tenker jeg at de også vet årsaken til

at jeg (innimellom) kaller dem det.

 

Men…det kan jo tenkes at det er noen nye

lesere som titter innom her en gang i blant?

 

Når man ikke vet grunnen til nissekusine-betegnelsen,

kan man jo tenke:

“Det er jo rimelig frekt, da…

…å kalle kusinene sine for “Nisse-kusiner!”

 

Derfor tenker jeg at det er på tide med en oppdatering:

 

“Nissekusinen” var en figur i Nrks julekalender anno 1995.

“Amalies jul” var en veldig koselig kalender.

Om du klikker deg inn på Nrk.Tv, finner du den der.

(I alle fall ligger den ute nå i jula.)

Hovedpersonen i denne kalenderen var vel egentlig ikke “Amalie”.

Jeg vi heller si at det var “Nisseungen” og foreldrene hans.

 

Nisseungen var veldig søt og troskyldig.

Det samme kunne ikke sies om “Nissekusinen”.

Hun var både rampete –  og passe frekk!

 

Mine nissekusiner er verken veldig rampete eller frekke.

Om de er bittelitt smårampete en gang i mellom,

så er det aldri snakk om slemme rampestreker.

 

Så…

…hvorfor kaller jeg dem “Nissekusiner”?

Jo, ganske enkelt fordi begge har en imponerende nissesamling i heimen.

Både hjemmelagde og kjøpte nisser

fyller opp Nissekusine-hjemmene i julemåneden.

 

Jeg oppfyller ikke kriteriene for å kunne kalle meg for Nissekusine.

I alle fall ikke på grunn av en imponerende nissesamling.

Her i huset er det nemlig mest engler,

uten at jeg av den grunn kan skryte på meg

å være noen “Engle-kusine”

 

Da jeg flyttet fra et stort våningshus, til ei mye mindre leilighet i 2016,

valgte jeg å la de fleste julenissene bli igjen hos neste generasjon.

 

(Som kjent er det best å ikke ha med seg for mange nisser på flyttelasset!)

 

Disse to grønn-nissene har jeg fremme i jula. 

Ellers har jeg bare en “Sittenisse” på kjøkkenbenken!

 

Nylig fikk jeg forresten et nytt tilskudd til englesamlingen min:

Gjett hvem jeg fikk dem av!

 

Ja, nettopp!!

Det var “Nissekusinene” som hadde dem med i gave

da de var her på “Jentekveld”.

 

I likhet med de andre englene mine,

skal disse få lov til å være “Helårsengler”.

 

 

Jul i stua!

 

Jeg startet dagen med siste episode av “Kristiania Magiske Tivolitheater”.

Da jeg var i førjulselskap hos min yngste “Nissekusine”,

anbefalte nemlig både hun og den eldste Nissekusinen meg

å følge med på denne tv-kalenderen.

 

Da jeg kom hjem den kvelden, ble jeg helt hekta.

Ni episoder fikk jeg med meg før jeg gikk til sengs!

I dagene etterpå har jeg kost meg med to-tre episoder av gangen.

Heldigvis ble det Happy Ending!

Sjøl den “Onde heksa”, Erle Butenschön, så ut til å bli “omvendt”.

 

I år som i fjor har jeg feiret julekveld alene.

På grunn av smittesituasjonen holder jeg meg i byen.

Julevinduet mitt – med engler, batteridrevet “stjerne”

og sjølkomponerte lysestaker.

 

På middagsmenyen sto andebryst med tilbehør.

Maten var ikke ferdig før ca kl 19,

og desserten ble ikke inntatt før etter klokka 21 i kveld.

Når man feirer alene, trenger man ikke være så nøye med tidene.

 

Etter desserten var det høytidelig gaveåpning:

Denne fikk jeg av Frodithen. Dessuten gavekort til kafébesøk!

(Ja, jeg skal gi litt f….og spise litt kake – sånn i ny og ne…)

 

Hjemmestrikket lue og balansebrett fikk jeg av kusine T.

(Den yngste Nissekusinen) og mannen.

 

På tredje forsøk rakk jeg å komme meg opp på brettet

før sjølutløseren slo ut (etter ti sekunder).

Det ble en del bevegelse i bildet…

At jeg bevilget meg et par glass vin til julemiddagen,

gjorde vel også sitt til at det ble ekstra utfordrende å holde balansen. 😉

 

Dette skal visstnok være bra trening for knirkete knær,

så jeg får ta noen økter på denne.

 

I morgen skal jeg i juleselskap til den andre Nissekusinen og hennes Nisse.

 

Etter det har jeg vel, strengt tatt, brukt opp selskapskvota mi i jula,

men Frodithen og jeg har planer om å treffes en dag litt ut i romjula.

 

“Ikke isoler deg” sier de som har laget reglene.

Nei, det skal vi ikke gjøre, med mindre vi ikke er helt nødt!!

I fjor vinter ble jeg smådeppa og rar av all isolasjonen.

Slik kan jeg ikke ha det! I alle fall ikke i lengre perioder.

 

Nå har jeg dessuten fått tre stikk med “Moderna” i armen.

Jeg håper det kan bidra til at jeg tåler smitten bedre,

for antagelig er det nesten umulig å unngå den.

(Men jeg ønsker absolutt ikke å gå inn i noen vaksine-diskusjon!)

 

Fortsatt God Jul til deg som er innom her!🌲🎅🌲

 

 

Hypopressiv trening?

 

Det hadde jeg aldri hørt om før…

Ikke før for et par måneder siden.

 

Jeg leste om noen som hadde slitt med “delte magemuskler” etter svangerskap,

og tenkte at dette ikke gjaldt meg.

I alle fall er det ikke noe jeg har slitt nevneverdig med.

(I form av en bulende, slapp mage og vond rygg.)

 

Men…så kom jeg til et avsnitt som fanget min interesse:

Denne treningsformen kunne nemlig også hjelpe kvinner

som slet med en følelse av “nedpress”.

 

Da unga var relativt små, gikk vi til innkjøp av trampoline.

 

“Mor, bli med på trampolina, da!”

“Ja, je skar bære tisse først!”‘

 

Det var mitt “standardsvar”.

Dessverre var ikke et dobesøk i forkant av mors trampoline-stunt

noen garanti for at det ikke kom en tisseskvett i trusa likevel…

 

Jeg har ellers aldri vært ille plaget av “lekkasje” ved normal aktivitet,

men i mange år tjente truseinnlegg-produsentene gode penger på meg.

Truseinnleggene bidro jo til at jeg følte meg tryggere,

men de er ikke behagelige å gå med.

Det blir fort både tett og klamt, og innlegget må skiftes ganske raskt

dersom man har hatt et lite “uhell”.

 

De siste par åra har jeg droppet innleggene.

Etter at jeg la om kostholdet,

ble problemene med forstoppelse kraftig redusert.

Det har igjen bidratt til at å nyse, hoste

eller å “le seg skakk” har vært mindre risikofylt.

 

Men…en ting har “hengt igjen”.

Jeg har hatt problemer med å få tømt blæra skikkelig.

Det arter seg slik at jeg enkelte ganger har trodd at jeg har tisset ferdig,

men i det jeg har reist meg opp fra dosetet

har jeg fått meg en ubehagelig overraskelse…

 

Nå har det ikke handlet om store lekkasjer.

Like fullt er slikt veldig kjedelig

når man f. eks. er på jobb

og det er flere timer til man kan gå hjem…

 

I og med at jeg er blitt så bevisst på dette problemet,

skjer det heldigvis sjelden,

men det hadde vært deilig om jeg hadde kunnet bli helt kvitt det.

(I årenes løp har jeg gjort utallige knipeøvelser,

uten at det har hjulpet nevneverdig.)

 

I november meldte jeg meg derfor på et 12 ukers nettkurs i Hypopressiv Trening.

Inkludert i kurset var også en 5-timers workshop

i lokalene til “Under Livet” på Kjelsås her i Oslo.

Heldigvis rakk jeg å bli med på denne workshopen,

før de strenge coronatiltakene igjen ble innført.

 

Her er kunsten som møtte oss deltagere da vi kom inn døra:

Er den ikke flott?

 

Vi var ca 10 deltagere på workshopen.

De fleste var relativt unge kvinner som nylig hadde født.

Jeg var den eldste.

Heldigvis er det nesten aldri for sent å oppnå resultater med treninga,

sjøl om problemene oppsto for mange år siden!

 

Grunnleggeren av senteret, Sadie,

fikk store problemer etter sin første

(og foreløpig siste) fødsel for noen år siden.

Hun slet veldig med nedpress og smerter.

Av leger og gynekologer fikk hun høre at dette ville gå over av seg sjøl,

og at hun burde gjøre knipeøvelser.

Hun ble også fortalt at det eneste alternativet

(dersom knipinga ikke hjalp) var operasjon.

I så fall kunne hun ikke få hjelp før hun var ferdig med å føde barn.

Ingen av de hun oppsøkte, undersøkte henne skikkelig…

 

Sadie ville ikke slå seg til ro med svarene hun fikk.

Derfor begynte hun å lete på egenhånd.

Omsider fant hun “Hypopressiv Trening”.

 

Ganske raskt ble hun mye bedre.

Hun bestemte seg for å ta en utdannelse som instruktør,

slik at hun kunne hjelpe andre kvinner

som var i en lignende situasjon som den hun sjøl hadde vært i.

 

Ikke visste jeg at mine bekkenbunnsproblemer

hadde sammenheng med mitt stive mellomgulv

og min lite bevegelige brystkasse!

 

Nå gjør jeg øvelser nesten hver dag.

Foreløpig har jeg ikke merket stor framgang med bekkenbunnen.

Jeg opplever imidlertid at jeg har fått noe mer

bevegelighet i brystkassa, og at mellomgulvet føles mindre anspent.

 

De første gangene jeg gjorde øvelser, fikk jeg nærmest krampe midt i ryggen.

Det gjorde skikkelig vondt, og føltes som “senestrekk”.

Fortsatt merker jeg at det kan knyte seg litt,

men på langt nær så ille som i starten.

 

Det er ikke mye utstyr som skal til for å gjøre øvelsene. 

Ei yogamatte og disse to ballene er det jeg bruker så langt.

 

Nå skal jeg utvide repertoaret med flere av øvelsene.

Da skal jeg også ta i bruk strikkene jeg har kjøpt til dette formålet.

 

Jeg er blitt veldig opptatt av å finne ut av

hva jeg sjøl kan gjøre for min egen helse,

i stedet for bare å forvente at helsevesenet skal finne løsninger for meg.

 

Det er mye snakk om “Eldrebølgen” og sprengt kapasitet innen pleie og omsorg.

Derfor tenker jeg at det er uhyre viktig at jeg tar noen grep

for å holde meg sprek og sjølhjulpen lengst mulig.

Kan denne treninga bidra til at jeg slipper

å måtte bruke bleie på mine eldre dager,

så er det jammen verdt innsatsen!

 

Det siste halve året har jeg sett hvor mye relativt korte treningsøkter

(og enkle øvelser) kan gjøre for helsa mi.

Det er ikke alltid så mye som skal til,

dersom en jobber jevnt og trutt over tid.

 

 

 

Hvorfor ble jeg “Hekta på et håp om kjærlighet”?

 

Nå i kveld nærmest “snublet” jeg over et lydspor

der psykolog og parterapeut Sissel Gran omtaler sin egen bok:

“Hekta på et Håp om Kjærlighet”.

Jeg leste boka for noen år tilbake.

I 2015 skrev jeg ei “novelle” her på bloggen

der jeg “lånte” boktittelen til Sissel Gran.

Innlegget har jeg delt flere ganger før.

Hovedpersonen i novella er ganske nært “i slekt” med…

 

…meg…;)

 

Jeg har vært hekta på et håp om kjærlighet flere ganger.

Egentlig har jeg nok hatt nokså urealistiske forventninger

til det å være i et forhold.

Gjennom livet tror jeg at jeg har hatt en slags naiv overbevisning

om at forelskelsesfasen skal vare evig. 

 

Det gjør den ikke…

 

Derfor er det så viktig at det også er et vennskap i bunnen.

Altså at man liker hverandres personlighet

og at relasjonen handler om så mye mer enn fysisk tiltrekning.

Det er dette vennskapet som kan bære forholdet gjennom

de mest utfordrende periodene.

I alle fall er jeg overbevist om det.

 

Nylig var det noen som spurte meg om dette med datingsider.

Vedkommende visste at jeg hadde en viss erfaring…

 

Jeg vil verken fraråde eller anbefale noen å lage seg en profil på ei slik side.

Personlig er jeg imidlertid 100% sikker på at jeg er ferdig med det.

 

Både erfaring og alder (58) tilsier at slike nettsteder

er et avsluttet kapittel for meg.

 

Det er også flere år siden jeg var der

at jeg oppsøkte miljøer med det i bakhodet at jeg kanskje kunne “treffe noen”.

Dels fordi jeg ikke føler noe stort behov for det.

Dels fordi jeg tenker at jeg vil la tilfeldighetene råde.

 

Jeg har ikke det store behovet for den altoppslukende forelskelsen lenger.

Ikke har jeg lyst til å ha så mye drama og spenning heller.

Om jeg skal ha en relasjon til en mann igjen,

ønsker jeg mest av alt at det skal oppleves som relativt ukomplisert og trygt.

 

Det vil si:

To mennesker som godt kan ha ulikt syn på enkelte ting,

men som trives i hverandres selskap, og har omsorg for hverandre.

Noen ganger kan faktisk den omsorgen handle om

å respektere at den andre trenger å få være litt i fred.

 

Jeg er mer klar over hva som virkelig er viktig for meg

og hva jeg absolutt ikke er villig til å godta.

Derfor tror ikke at jeg lenger vil ha så lett for å gå i den grøfta

at jeg bruker masse energi på å ville “forandre” noen.

Er det for mye som skurrer, så er bedre å si takk for seg

enn å fortsette i håp om at det skal “gå seg til etter hvert.”

 

Jeg tror heller ikke jeg vil ta det som et personlig nederlag

om jeg blir avvist.

 

I min periode på datingsider, opplevde jeg både “ghosting”

og avvisning i form av: “Beklager det hele!”

 

Å “henge etter” i et forsøk på å få “bekreftelser”

tror jeg også at jeg er ferdig med.

 

Vissheten om at jeg kan ha et fullverdig liv som single,

har medført at jeg har fått et mye mer avslappet forhold til dette.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli “hekta” på samme måte igjen,

sjøl om jeg selvfølgelig ikke kan vite det sikkert…

 

 

For noen uker siden var jeg på Munchmuseet.

Det var første gang jeg så noen av maleriene til Munch på nært hold.

 

“Livets dans”.

 

Jeg identifiserer meg ikke så mye med kvinnen til høyre.

for jeg føler meg ikke “Ute av dansen”

sjøl om jeg er “Godt voksen og single”.

 

Periodevis har jeg nok følt litt ekstra på isolasjon og ensomhet

når det har vært som mest nedstengt her.

Samtidig har jeg funnet mye glede i å delta på nettkurs

og i å praktisere verktøyene jeg har fått i forbindelse med det.

 

Jeg ønsker meg slett ikke tilbake til det som har vært.

Jeg innser nemlig at mine “hekt” på kjærlighetsfronten

helt klart har hatt en sammenheng med

at jeg har vært så vanvittig usikker og “trengende”.

 

 

Dønn sliten og litt Deppa…

 

Det var jeg faktisk i går…

Jeg satt nesten bare i sofaen og sløvet. Hadde liksom ikke ork til noe.

Foreløpig er det ingen ting her som minner om jul.

Jeg har ikke en gang funnet fram adventsstaken.

Omtrent slik følte jeg meg…

Temmelig sigen…

 

Neida, jeg har det slett ikke så ille…

Jeg har vært så heldig å få muligheten til å jobbe

en del ekstra i november og desember.

Det har vært mange og lange dager.

Denne helga er min første, fulle frihelg på fire uker.

 

Når det står på, så tenker jeg ikke over at jeg egentlig er litt sliten…

…men når jeg endelig har fri,

så er det akkurat som om piffen går helt ut av meg.

 

Frodithen og jeg har ikke møttes på flere uker.

Hun har vært litt i landflyktighet på grunn av ubudne “husdyr”,

og jeg har altså jobbet flere helger på rad,

 

Men…

…i dag var det endelig tid for å møtes igjen!

 

På trikken prøvde vi å begrense skravlinga.

Munnbindet blir så fort klamt og ekkelt når man snakker mye…

Men…så fort vi kom oss ut i friluft, og fikk frigjort fjeset…

…så kaklet jeg uavlatelig i sikkert ti minutter…

Jeg hadde nemlig mye på hjertet.

 

(Jeg har ikke møtt noen “live” utenom jobb på flere uker.

Alt “sosialt” har begrenset seg til telefon- og videosamtaler.)

 

Så var det Frodithens tur…

 

Etter hvert kom vi over i mer “normal modus” igjen…

“Noen” bare gjør seg til… Jeg nevner ikke navn…

 

 

Litt modellvirksomhet ble det også…

Frodithen i ekte fjortis-bukse…

 

Dette er faktisk også min nyeste bukse,

men det er noen måneder siden den ble kjøpt.

 

Modellen har forbedringspotensiale når det kommer til benføring…

 

Humøret mitt er mye bedre nå i kveld.

Det var godt å få en følelse av “normalitet”.

At nesten alle går med munnbind igjen,

oppleves dessverre som nokså normalt det også…

 

 

“Høll du varmen i Oslo?”

 

Jeg har pratet med mor i telefonen i dag.

Naturlig nok ble strømprisene ett av samtaleemnene:

 

“Je har tenkt på deg, Kari.

Klarer du å hølle det varmt i leiligheta?”

“Her i stua er det 17 grader akkurat nå,

men je har tulle’ meg inn i varmetæppe’,

så je høll meg go’ og varm!”

 

Mor (91) hadde vært og hentet ved i dag.

Hun sendte meg et bilde av ved-doningen:

En rullator kan brukes til så mangt…

Oppfinnsomhet har det aldri skortet på der i gården…

Vilje er det også flust med…

(Bildet er gjengitt med mors tillatelse!)

 

“Je tar det som trim!”

 

Slik var inne- og utetemperaturen målt ved kjøkkenvinduet mitt i dag morges.

 

 

Temperaturen i stua har kommet helt opp i nesten 19 grader.

Det er nok på grunn av at jeg nettopp har brukt stekeovnen.

 

Jeg har kun på ei varmefjøl innstilt på 18 grader her i stua.

Foruten gulvvarmen på badet, er det den eneste varmekilden.

(Jeg har jo på litt lys, men det blir nok ikke mye varme av det.)

 

På soverommet mitt er det 10-11 grader.

Det holder, for jeg skrur på varmelakenet i ca en halv time før jeg legger meg.

Da får jeg varmen i meg, og så skrur jeg det av når jeg skal sove.

Jeg er kald på nesetippen når jeg våkner,

men foreløpig har jeg ingen frostskader! 😀

 

Strømsparinga gir resultater:

Om jeg sammenligner strømforbruket mitt i november i fjor

med strømforbruket i november dette året,

er det en nedgang på ca 30%.

 

Varmeteppet er gull verdt!!

Jeg tror jeg tjener inn de 350 kronene det kostet

i løpet av en måned!

Jeg har senket stuetemperaturen fra 21 til 18 grader,

og dusjer nesten bare “fort og gæli”! 😉

 

For min del går det sport i det,

men jeg har jo bare meg sjøl å ta hensyn til.

Jeg kunne ikke ha holdt på slik

hvis jeg hadde hatt små barn i huset!