“The Point of No Return”

 

 

I forrige uke tikket det inn en sms fra HelseNorge

på mobilen min:

“Viktig melding til K.S.” sto det.

Jeg skjønte med en gang hva det dreide seg om.

Nå var det min tur til å få vaksine.

 

Jeg visste at jeg kom til å få den raskere

enn hva alder og helsetilstand skulle tilsi.

Mest på grunn av jobben min,

men kanskje også fordi jeg bor i Oslo.

Likevel skvatt jeg litt

da jeg så at jeg måtte velge tidspunkt

en av de aller første dagene.

 

Jeg har alltid hatt problemer med å ta avgjørelser.

“Beslutningsvegring” er vel det rette ordet..?

 

Jeg liker å ha muligheten til å ombestemme meg…

…noe som har medført utrolig mye fram og tilbake underveis.

 

Det er nemlig langt fra alltid det nytter med:

“Ja, takk, begge deler!”

 

Gleden over å få vaksine-tilbudet…

….holdt nesten på å måtte vike plassen

til fordel for lysta til å utsette…

 

Det hele var liksom så langt unna

den dagen jeg fikk epost fra jobben:

Varsel om at min yrkesgruppe trolig ville bli prioritert.

Dersom jeg ville takke ja til dette tilbudet,

var det bare å fylle ut skjemaet.

 

Selvfølgelig gjorde jeg det…

Antagelig ville det jo uansett

minst et par måneder før det ble min tur…

 

…tenkte jeg.

 

Men den gang ei….

 

I går hadde dagen kommet….

Jeg våknet med sommerfugler i magen…

Det ble noen ekstra turer på do,

før jeg kom meg av gårde.

 

Google maps anslo at gå-turen til vaksinasjonsstedet

ville ta ca 45 minutter.

Jeg visste at det stemte.

Frodithen og jeg “prøvegikk” nemlig ruta på lørdag…

Bare så jeg skulle være rimelig sikker på å finne fram…

 

…når det ble alvor…

 

På veien dit surret den samme tanken i hodet mitt

med jevne mellomrom:

“Je kan fortsatt ombestemme meg…”

 

Inne på apoteket, der jeg skulle få vaksine,

ble jeg vist inn på et bittelite rom.

Etter at jeg hadde lagt fram legitimasjon, og svart på noen spørsmål,

(Blant annet om jeg var gravid, eller planla å bli det(!) 😉)

sa den hyggelige damen:

“Da går jeg og henter vaksinen din!”

 

I de få minuttene mens jeg satt der og ventet,

fortsatte den samme tanken å surre oppe i hodet mitt:

“Det er itte førr sent å ombestemme seg…

Tenkj om je bære tar på meg jakka,

og forsvinn’ ut døra før a’ kjæm telbars att med sprøyta…?

Je kan gjøra det hvis je vil…”

 

Neida, jeg løftet ikke på rumpa en gang.

Jeg satt der, pent og pyntelig…

…med den bare skuldra i “full beredskap”…

Noe annet ville (med rette!) ha blitt oppfattet

som temmelig skrullete og utilregnelig…

I alle fall når jeg først hadde kommet langt…

 

Men…

…tankene rundt muligheten for å unnslippe…

…utsette…

ble tenkt…

 

Vaksine-dama: “Nå kommer det et lite stikk…”

 

Inne i mitt hode: “Je kan fortsatt ombest…

 

…åååååå kan je itte ombestemme meg mer.”

 

“Sånn, da var det gjort.

Nå må du sitte og vente i minimum 20 minutter

før du kan gå hjem.”

 

På hjemveien, stakk jeg innom Kiwi og kjøpte frosne reker.

Så ble det reke – og mangosalat

ute på balkongen i går ettermiddag.

En aldri så liten feiring av at jeg var ferdig med første runde.

At jeg kunne slutte med å gruble på

om dette virkelig var det rette å gjøre?

 

I går kveld hadde jeg

den ukentlige video-samtalen med (Nisse)-kusinene.

Da var jeg litt “svær og ovapå”…

…i og med at jeg var den eneste av oss

som hadde gjort unna “Første etappe”.

 

“Vælkømmin ætter”

…liksom…

 

 

Nå slipper jeg altså å pløye meg i gjennom

flere artikler om vaksiner,

og om skummel, nymotens teknologi;

i et nokså fåfengt forsøk på å finne ut av

 

Det er ikke noe poeng i det, rett og slett.

Sprøyta er satt.

Tilbaketreknings-toget har gått…

Når jeg har passert: “The Point Of No Return”,

så må det liksom bare bære eller briste.

 

Egentlig burde jeg vel skjemmes?

I alle fall med tanke på alle de frivillige

som har vært forsøkskaniner

før vaksinen i det hele tatt ble godkjent.

Jeg er heldig som bor i et land

der vi har mulighet til

å oppbevare de (antatt) beste vaksinene.

 

Skuldra var vond i går kveld.

I dag er den bare litt øm…

Jeg har vært “småfrøsin” og trøtt.

Sofaen har fristet mer enn vanlig…

…og jeg har latt meg friste.

 

En liten luftetur i finværet har det blitt,

men det var godt å komme hjem igjen.

 

Dette kan best beskrives

som dagen etter en omgangssjuke.

På vei til å bli frisk igjen…

…men ikke helt i form ennå.

 

Om seks uker er det tid for neste stikk med “Moderna”.

Har jeg sagt A, så får jeg si B…

 

Det hadde vært kjekt…

 

 

Kjapt Konkluderende Kvinne

I går kveld bestilte jeg varer på kolonial.no.

De dukket opp litt over klokka åtte på morgenkvisten.

 

Da jeg åpnet døra,

(Sjølsagt etter at budet hadde kommet seg på betryggende avstand!)

oppdaget jeg at det sto flere små pappesker

med ferske bakervarer på dørmatta.

 

Jeg hadde da ikke bestilt noe bakst??

 

Etter to sekunders intens tankevirksomhet

var konklusjonen klar i mitt hode:

Det var selvfølgelig naboen som hadde bestilt bakervarer,

og så hadde budet satt eskene foran feil dør.

 

Dette måtte ordnes opp i så fort som mulig!

Jeg kunne høre at den vesle pjokken 

til naboen var i farta.

Derfor tok jeg sjansen på å ringe på døra.

 

“Hei, er det døkk som har bestilt dæssa kaken’?”

Nabokona:

“Nei, vi har ikke bestilt noe.

Har du sjekket om navnet ditt står på eskene?”

 

Nei, det hadde jeg jo selvfølgelig ikke!

Man klår jo ikke på andres kaker; 

og slett ikke i disse korona-tider!

 

Men…

…da jeg sjekket litt nærmere,

så oppdaget jeg at navnet mitt sto på alle eskene.

 

“Unnskyld, beklager, huff at det går an!

Jetenkteittesålangtsomtelåsjåætterengong

førrjevarheltsikkerpåatdetittevartelmeg!”

 

Når skal jeg lære…?

 

Når skal jeg innse

at den aller første konklusjonen som dukker opp i knotten min

ikke nødvendigvis er den eneste sanne og riktige??

 

Antagelig…

 

…aldri…?

 

Uansett var det en veldig hyggelig overraskelse!

 

Det var unga som hadde sendt meg

en forsinket bursdagsoverraskelse!

 

“Slepp ho ut: Ta ein bit og nyt ho. Med god samvit.”

 

Jeg likte den presentasjonen…

 

I tillegg til dette, var det med noen croissanter og noen “snurrer”.

 

Alt (med unntak av såpa og epledrikken)

er omhyggelig pakket ned i fryseren.

Planen er å kose seg litt sånn “pø om pø”…

 

I alle fall dersom jeg klarer å kontrollere

impulsene mine bittelittegranne! 😉

 

 

 

 

Brille-brudulje

 

I går skulle jeg gå til Specsavers

for å få satt på nye plastputer på brillene mine.

Det fungerte jo ganske dårlig med tilklipte møbelknotter.

 

Noen ganger vil jeg gjerne være litt effektiv.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle kaste papiravfall på samme turen.

 

Jeg samlet papir og papp i et handlenett.

Det var ikke så mye, så jeg la brilleetuiet med brillene

i det samme nettet.

Bare sånn for lettvinthets skyld, liksom…

 

Nå gjetter du antagelig resten??

 

Ja, selvfølgelig gikk det som det måtte…

Det ble dårlig med kildesortering,

for å si det slik…

 

Panikken bredte seg i mellomgulvet, og hodet begynte å koke, 

der jeg sto og stirret på det tomme handlenettet.

 

Hva i huleste skulle jeg gjøre?

Det første som slo meg, var at jeg måtte ringe Oslo kommune:

“Hallo, kan døkk vente med å hente papiravfall i…..gata i dag?

Je har kaste’ brillen’ mine i søpla!”

 

Mens jeg sto der, kom en av naboene i blokka forbi.

Kanskje han hadde noen gode råd?

“Vet du å je skar gjøra førr å få stoppe’ søppeltømminga?

Må je ringe tel Oslo kommune?”

“Neida, du kan bare ringe på hos portneren.

Han har nøkkel til bodene!”

 

Jeg følte meg ikke veldig lur

da portneren dukket opp i døra.

Men…dette var ikke øyeblikket for lange utredninger:

“Je har kaste’ brillen’ mine i papiravfallet!”

 

“Ok, jeg skal hente nøkkelen”.

Det ble sagt i en rolig tone.

Han fortrakk ikke en mine.

Nesten som om det å kaste brillene sine i søpla

var noe dagligdags.

Nærmest helt normalt, faktisk!

 

Det er fire luker å kaste papiravfall i utenfor blokka her.

Jeg så for meg en langvarig leteaksjon…

 

Noen ganger er lykken bedre enn forstanden.

Jeg var så heldig at jeg hadde “valgt”

den boksen som det var minst søppel i!

Portneren fisket opp brilleetuiet fra “dypet”.

 

Jeg:

“Tusen takk skar du ha! At det går an å væra så svimete!”

Portneren:

“Å, detta æ’kke første gangen må du tro.

Her har folk kasta både lommebøker, nøkler og mobiler!”

 

Jeg var altså ikke den eneste her i blokka

som kunne være så ufattelig distré!

Der og da kjente jeg plutselig på

en intens fellesskapsfølelse med naboene!

 

Nå er de nye plastputene på plass…

…og jeg er lykkelig!

 

Favorittbrillen min ble reddet fra papirkverna!

 

Det var bra brillene lå godt polstret i dette etuiet…

 

 

Skrue og Mutter?

 

“Du er visst en artig skrue du!”

“Hvis jeg er skrue…

…er du mutter, du da?”

 

Denne replikkvekslingen 

foregikk mellom meg og en mann jeg kom i kontakt med

da jeg hadde profil på “Elitesingles” for noen år siden.

 

Jeg lurte litt på hva jeg skulle svare…

Hva mente han egentlig?

Var det bare jeg som tenkte “i de baner”

på grunn av det han hadde skrevet?

 

Var det best å bare overse det?

Eller…?

 

Vi hadde snakket sammen i telefonen et par ganger.

 

Jeg hadde absolutt ikke fått inntrykk av at han

bare var “Ute etter et lite eventyr”.

Tvert i mot hadde jeg opplevd ham som en seriøs mann.

En som hadde gitt uttrykk for at han ønsket

ei å leve sammen med i hverdagen.

(Akkurat den biten var jeg skeptisk til, men jeg likte ham såpass godt

at jeg tenkte at jeg ikke skulle la det skremme meg.)

 

Jeg valgte å svare slik:

“Var du litt småfrekk nå…?

For sikkerhets skyld, slengte jeg på en 😉 

i håp om å unngå å bli tatt for å være sær, snurt og snerpete.

Samtidig var jeg litt redd for at han skulle tro

at jeg tolket bemerkningen hans

som en innledning til en form for flørt

som jeg ikke var klar for.

 

Han svarte: “Ja, jeg var vel det!”

 

Så utdypet ingen av oss den saken noe mer.

Det ble ingen dårlig stemning ut av det.

 

En del av meg kan nok være litt striks og mistroisk.

Jeg vil jo helst ikke være det. 

Men: 

Jeg liker ikke så godt hvis 

en mann er veldig rask til å komme med hentydninger om sex.

 

Noen få ganger har jeg opplevd 

at menn som har lest bloggen min

har sporet opp telefonnummeret mitt.

Så har de kontaktet meg på sms.

Gjerne i en sen kveldstime.

 

Den første gangen det skjedde, svarte jeg.

Jeg oppfattet nemlig ikke meldinga som guffen på noe vis.  

Imidlertid avsluttet jeg dialogen ganske fort.

Vedkommende ønsket å treffe meg,

men var ikke villig til å avsløre navnet sitt.

Det var helt uaktuelt for meg å fortsette den kontakten.

Dessuten kjente jeg at jeg slett ikke var i “Dating-modus”.

 

Senere har jeg bare latt være å svare på slike henvendelser.

 

Jeg har også opplevd at menn har kommentert

noen av mine gamle blogginnlegg på en måte

som har gjort at jeg har slettet kommentarene umiddelbart.

 

På grunn av at jeg har skrevet en del om dating,

(og i blant har dristet meg til å legge ut

noen nokså “rampete” innlegg)

kan noen antagelig mistolke litt?

 

“Tilårskomment, nymfomant Fruentimmer

 som garantert blir henrykt og smigret

 om hun får “tilbud” fra yngre menn…”

 

Kanskje det er slik enkelte menn kan oppfatte meg?

 

Forskjellen på et vennskap og et kjæresteforhold 

er jo intimiteten.

 

For meg er det uaktuelt å innlede kontakt med en mann

bare for “å ha en å gå til sengs med”.

Noen “Knullekompis” er jeg ikke ute etter.

 

Det handler ikke så mye om “moral”, “synd”, 

eller om at jeg er “for gammel til slikt”.

Jeg er bare helt sikker på at jeg ikke ville 

være bekvem med å være i et slikt “forhold”.

 

Tillit og trygghet er en forutsetning for intimitet.

Det er noe som må bygges opp over tid.

 

Om jeg noen gang involverer meg med en mann igjen,

så må det nok handle om mye mer

enn bare fysisk tiltrekning og sex.

 

 

(Bildet har jeg stjålet fra nettsida til Clas Ohlson.)

 

 

Forarget over Folk?

 

Jeg har ofte latt meg forarge over “Folk”.

Intrigemakere…

Kranglefanter…

Folk som overkjører andre…

For ikke å glemme:

Slabbedasker som er seg sjøl nok

og som bare gjør det som passer dem!

 

Men…

…så “glemmer” jeg litt for ofte at jeg også er “folk”.

 

I enkelte øyeblikk kan jeg føle meg forurettet, fornærmet

og fristet til å skape furore.

Til å forarge, baksnakke, og bli en del av intrigemakeriet.

 

Så fort jeg blander meg inn i andres drama,

blir jeg en del av det.

Uavhengig av om intensjonen min er å gjøre  en “velgjerning”

i form av å opptre som Forståsegpåer og Fredsmekler.

 

Jeg kan velge å bry meg om.

Engasjere meg.

Jeg kan velge å lytte og støtte.

Like fullt kan jeg bestrebe meg på å unngå å ta parti

ved å nøre oppunder

andres sinne og frustrasjon…

…over Folk som…

 

 

 

Ord om snøfnugg

 

 

“Snøfnuggene flagret rundt i febrilsk dans

før de landet…

…og forsvant i mengden.”

 

 

Da jeg satt i sofaen med morgenkaffen i dag 

ble jeg fascinert av snøfnuggene.

Jeg ble bare sittende og se på den viltre dansen

som pågikk foran det store stuevinduet.

 

Eller, det var vel heller snøfiller som flagret rundt.

 

Etter hvert endret de form og størrelse.

Ble til lette fnugg, som svevde.

 

Så dukket denne setningen opp.

Nå hadde de vel egentlig druknet litt i mengden

allerede mens de svevde rundt.

Det var neimen ikke lett å følge ett enkelt fnugg med blikket.

Men…

når de lander blir det helt umulig å skille dem.

 

Innimellom føler jeg meg som et snøfnugg.

 

Jeg flakser rundt…

…uten mål, mening og retning.

Jeg vet ikke hvor jeg lander.

 

Kanskje er det like greit?

Det holder å mellomlande i blant.

Ta noen pauser.

 

Så må jeg videre

på ett eller annet vis.

 

 

Visste du forresten at “snøkjerringer” dannes

når temperaturen nærmer seg smeltepunktet?

Snøkrystallene blir fuktige utenpå.

Derfor klister de seg sammen og blir til større flak,

som populært kalles “Kjerringer”.

 

Hvem har funnet på det uttrykket, mon tro?

 

Hva er likheten mellom snøfnugg som klistrer seg sammen…

…og en gruppe kvinner…?

 

 

 

“How do you start your day?”

 

Jeg så en liten videosnutt i dag.

“How do you start your day”

…med Louise Hay.

 

Jeg vet det så inderlig vel,

men jeg trenger disse små påminnelsene.

Ofte er det akkurat

som om jeg bare vil ha noe å uffe meg over!

 

På slike dager får alt et negativt fortegn:

“Å, ja, det er like kaldt og surt i dag som i går!”

“Je er så lei tå koronatiltak.

Tenkj om det blir slik som nå i flere år framover!?”

“Je får itte tel noen ting.”

Je skjønner itte åssen je skar gjøra!”

 

I dag knuste jeg ei glassflaske i dusjen.

(Det var et uhell! 😉 )

“Huff, skar je skjæra meg på glasskår attpå tel, nå a’!

Akkurat som om det itte er nok elendighet om dagen!”

 

Og så ser jeg på denne videosnutten…

“How you start your day,

is how you live your life.”

 

Jeg deltar jo på et skrivekurs for tida.

Denne uka er temaet nytelse.

 

Blant annet fikk jeg en påminnelse

om alt som jeg tar som en selvfølge:

Jeg kan bare løfte en spake,

så har jeg friskt, rennende vann…

 

 

Jeg kan putte skittentøyet mitt i vaskemaskina,

og en time senere kan jeg ta ut rene klær.

Jeg har mat i kjøleskapet

og gode koke – og stekemuligheter.

 

Bare for å nevne noe av all luksusen jeg omgir meg med.

 

Hvordan starter jeg egentlig dagen min…?

 

Jeg startet den altså ikke så bra i dag,

men det har gradvis tatt seg opp.

Blant annet har jeg gått en tur,

og hatt en god skravlestund med Frodithen.

Til tross for at det var rimelig bistert,

hyllet hun våren i dag.

 

Og…

…nå har jeg altså sett på denne videosnutten, da…

 

I morgen må jeg minne meg på dette…

…igjen:

Jeg får ikke styrt alt som skjer rundt meg,

men jeg kan nesten alltid velge

hvordan jeg vil forholde meg til det.

 

 

 

Det var visst ikke så smart likevel…

 

Det er en tid for oppfinnsomhet.

 

Det dukker nemlig stadig opp utfordringer…

…som en følge av at mange butikker er stengt.

 

For noen dager siden løsnet plastputene på favorittbrillene mine.

(De som skal beskytte nesa mot gnagsår.)

 

Nå har jeg ikke sjekket om nærmeste brillebutikk holder åpent.

Jeg er i tvil, fordi den befinner seg på et lite kjøpesenter.

 

I mellomtida har jeg prøvd ut en lys idé jeg fikk…

 

Møbelknotter måtte vel være tingen?

 

 

Jeg klippet dem til, slik at de skulle være omtrent på størrelse

med plastputene som hadde løsnet.

 

Briller med møbelknottdempere…

 

Først kjentes det ganske bra ut.

Jeg var henrykt over hvor løsningsorientert jeg hadde vært!

 

Men…så begynte det å…

 

…klø!

 

Verre og verre ble det…

 

Jammen er det bra at jeg har flere par!

Den mest usynlige brillen min.

 

I morgen skal jeg sjekke om brillebutikken er åpen…

 

 

Å skape sitt eget “sted”

 

Nylig så jeg en video der

en kvinne snakket om hvorfor enkelte barn

har det ekstra tøft nå under pandemien.

 

Det handlet om de barna/ungdommene

som lever i det som “på fint” kalles:

“Dysfunksjonelle hjem.”

 

Det er ikke alltid så synlig.

Barna det gjelder,

er kanskje de som er aller

flinkest til å skjule det.

 

Fordi det er forbundet med så mye skam…

 

Nå er bibliotek og kjøpesentre stengt her i Oslo.

 

For en del barn har dette kanskje vært 

de stedene de kunne gå til.

Bibliotekene og kjøpesentrene

har representert et fristed.

 

Kvinnen, som snakket på videoen,

hadde vokst opp i et hjem med omsorgssvikt.

Hun var ett av de barna

som tilbragte mye tid på kjøpesentre og bibliotek.

Hjemme hos foreldrene var det ikke godt å være.

 

Som barn/ungdom lagde hun

sitt eget “tilfluktsrom” i fantasiens verden.

For henne ble bøkene hun leste,

og historiene hun diktet opp, (og skrev ned)

en helt nødvendig ventil.

 

Denne fantasiverdenen

ble et slags friminutt fra det hun

ikke øynet noen mulighet til å gjøre noe med.

Rett og slett en måte å overleve på.

 

I dag banker hjertet hennes ekstra mye

for de barna/ungdommene

som er i lignende situasjoner som den hun selv var i.

 

Hun jobber med å lage en slags “verktøykasse”

for disse barna.

Hun ønsker å vise dem at de kan skape

sine egne, små tilfluktssteder 

i det som føles ensomt og håpløst…

 

Den vonde historien er med henne,

men hun lever ikke som et offer.

Hun viser også styrken som ligger

i det å våge å synliggjøre sin egen sårbarhet.

(Uten at det oppleves som “stakkars meg”.)

 

Etter mitt syn er det et bilde på stort mot.

 

 

Joe Dispenza anvender noen

av de samme teknikkene i sitt konsept.

 

Hjernen skiller ikke mellom fantasi og virkelighet.

 Lag din egen lykke,

 i stedet for å sitte og vente på “mirakler”.

 

Det er vel hovedessensen i budskapet hans.

 

Lykken må vi skape inni oss.

Det gjør ingenting om den lykkefølelsen

er basert på fantasi.

(Så lenge vi ikke henger denne fantasi-lykken på bestemte,

 “uoppnåelige” personer. Da kan det bli en besettelse ut av det.)

 

Så gjelder det å leve det ut i hverdagen.

Late som og “leke” at man er 

den personen man ønsker å være. 

 

Forestille seg de fine opplevelsene,

den utfordrende og interessante jobben,

eller de vakre stedene man har lyst til å besøke.

 

Det handler om å “lure seg sjøl” på en god måte!

 

Akkurat er det kanskje ekstra viktig.

 

Det handler om å bli engasjert i noe. 

Komme seg ut av den negative tankekverna.

 

 

“She believed she could so she did.”

 

Gummi-armbåndet fikk jeg som “ekstra bonus”

da jeg bestilte noe fra designeren “Myke Mule” nå nylig.

 

(Innlegget er ikke sponset.)