“Den norske karbonadedeigen smaker bedre!”

 

“Har døkk itte norsk karbonadedeig?”

Jeg står i kassa på Kiwi.

For n’te gang på rad har jeg opplevd

at kjøttdisken er tom for norskprodusert storfekjøtt.

 

“Nei, produsentene klarer ikke å skaffe nok norsk kjøtt”

sier den hyggelige gutten i kassa.

“Det er dumt, for du kjenner jo forskjell.

Den fra Tyskland smaker ikke så godt!”

 

Da klarer jeg ikke å dy meg:

 

“Je kjøper itte importert karbonadedeig.

Hvis je først skar spise kjøtt,

skar det væra produsert i Norge.

Her i landet er det nemlig mye strengere restriksjoner

i forhold tel antibiotikabruk.”

 

Gutten titter litt forundret på meg over munnbindet…

Neste kunde er i ferd med å legge varer på samlebåndet.

Men…i det jeg går, snur han seg mot meg:

“Ha det bra, da !”

 

Jeg har laget meg hamburger til middag i dag.

Gigantisk hjemmelaget burger, med hjemmelaget hamburgerbrød.

 

Det ordnet seg altså…

For…

…jeg hadde nemlig ei pakke med norsk karbonadedeig i fryseren!

 

 

Jeg sjekket appen til kolonial.no da jeg kom hjem fra butikken.

 

Der kan jeg få kjøpt norsk karbonadedeig fra Gilde.

Den koster 10 kr. mer pr pakke enn den fra Tyskland.

Det betaler jeg gladelig; uten å blunke!

 

Når en ung gutt,

(som tilsynelatende ikke

er så oppdatert på antibiotika(mis)bruk i dyreproduksjon)

forteller meg at han merker at norsk kjøtt smaker bedre…

…da blir jeg glad!

 

Ikke bare er den norske karbonadedeigen bedre for helsa;

den smaker bedre også!

 

Jeg spiser ikke så mye rødt kjøtt til middag.

Som regel blir det en, maks to, ganger i uka.

Men…når jeg først skal ha det, 

så er jeg opptatt av at kjøttet skal være av god kvalitet!

 

Antibiotikaresistens er en stor trussel mot folkehelsa.

Hvordan skal vi kunne behandle alvorlige infeksjoner,

dersom antibiotika ikke lenger har noen effekt?

 

I likhet med andre yrkesgrupper

er ikke norske bønder en homogen gruppe.

Det vil alltid finnes dem som ikke gjør en god nok jobb.

 

Du må være både oppriktig interessert,

dyktig og dedikert for å få gode resultater.

 

Jeg er overbevist om at flertallet av norske bønder er det!

Du orker ikke å jobbe så mange timer, ha så få fridager,

og få så dårlig betalt for det du produserer…

…hvis du ikke er oppriktig interessert i det du holder på med.

 

 

Dyr som blir tatt godt vare på, er mindre utsatt for sjukdom.

Det betyr at de sjeldnere må behandles med antibiotika.

 

Jeg er ingen motstander av import av mat.

Flere av de matvarene jeg bruker til daglig

kan knapt dyrkes i norsk klima.

For eksempel sitrusfrukter.

 

Men… vi har mulighet til å være sjølforsynt på mange områder.

Derfor bør vi støtte norske bønder og norsk landbruk!

 

Mat er ikke dyrt, sammenlignet med mye annet.

(Som vi strengt tatt kan klare oss uten!)

 

Å lage meg god mat “fra bunnen av”, med gode,

rene råvarer, er noe jeg prioriterer høyt.

 

Det er ikke noe problem å lage

en god og sunn hverdagsmiddag til 30 kr.

For 50 kr, kan jeg lage meg en flott middag!

Spanderer jeg det dobbelte, kan jeg spise “Luksusmiddag”, 

sjøl om jeg hovedsakelig velger norske råvarer når det er mulig.

 

Mitt matbudsjett er nok ikke blant de mest nøkterne.

Jeg kjøper de søteste og beste tomatene, for å si det slik…

Jeg kjøper imidlertid sjelden brus og snacks,

eller andre “helt unødvendige tulleting” 😉 når jeg er på kolonialen.

 

 

Jeg går svært sjelden ut på by’n og spiser middag.

Det gjelder også under “normale forhold”. 

De få gangene jeg gjør det,

går fort halve ukes-budsjettet unna i ett jafs;

nærmest bokstavelig talt!

 

Artiklene jeg har linket til nedenfor, underbygger

noe av det jeg har skrevet i dette innlegget:

 

Best på antibiotikabruk.

Færre antibiotikaresistente bakterier…

 

(Innlegget er ikke sponset på noen måte!)

 

Uten unødvendig emballasje

 

Nylig gikk jeg tom for støvsugerposer og filter.

 

I og med at både Elkjøp og Clas Ohlson

kun opererer med “Klikk&Hent for tida (I tillegg til nettbutikk),

fant jeg ut at jeg ville lete etter andre nettbutikk-alternativer.

 

Snart fant jeg noe som het “Støvsugerposer.no”.

 

Det så ut til at de hadde rimelige alternativer.

Litt skeptisk var jeg… 

Er det trygt å handle derfra?

Så oppdaget jeg

at de hadde fått gode kritikker på Facebook.

“Rask levering, rett i postkassa. God service!”

Det så ut til at det var “ekte” profiler som hadde kommentert.

 

I går kom pakka, bare to dager etter at jeg hadde sendt bestilling.

Dette lå bare i en pose…

Med andre ord: Ingen unødvendig pappemballasje.

 

Noen ganger blir papir-søppeldunken nesten helt fylt opp av papp,

bare jeg har bestilt noe småtterier.

 

Jeg skjønner det jo hvis det er noe som lett kan gå i stykker.

Ofte er imidlertid ting (som fint tåler en trøkk)

pakket i x antall pappesker og diverse lag med bobleplast.

 

Prisen var også veldig ok.

119,- for fire poser og 69,- for et

filter som er nok til to skift når jeg klipper det opp.

Portoen var den samme

uansett hvor mange poser jeg bestilte, så da tok jeg to pakker.

 

(Så spørs det om det blir noe hyppigere støvsuging fordi 

lageret er fylt opp! 😉 Hybelkaninene har relativt gode vilkår her! )

 

Det er også veldig kjekt at det blir levert rett i postkassa.

Må jeg på posthuset, så er mye av poenget borte.

Der er det jo alltid en del folk, sjøl om jeg prøver å gå

utenom de tidene det sannsynligvis er ekstra rush.

 

Posene er ikke de originale, som det står “Miele” på,

men de funker tilsynelatende helt fint.

 

Så langt er dette en positiv erfaring! 

 

(Innlegget er ikke sponset på noen som helst måte!)

 

 

Litt Nostalgi…Noe har forsvunnet på veien…

 

Da jeg gikk en tur til Sagene Torg i dag,

stoppet jeg opp et øyeblikk.

Noe hadde fanget min interesse:

 

En Koronaoppdatert “Filmplakat”…

 

 

Jeg har zoomet inn teksten…

…så du kan lese om du vil…

 

De siste ukene har det nok vært helt stille på Mysterud bar.

 

Nå er det ikke lov å ha oppe,

uansett hvor flink man er

til å følge regler og smitteverntiltak.

 

Jeg har aldri vært noen hyppig gjest på barer.

 

Imidlertid håper jeg at Mysterud-gjengen

kan åpne dørene igjen snart.

Jeg fikk inntrykk av at dette må være et fint samlingspunkt

for de som liker å møtes og ta seg en øl.

(Mange liker nok å ta seg flere også! 😉)

 

 

Det var noe koselig ved disse plakatene

rundt inngangspartiet.

De vekket minner hos meg,

sjøl om jeg har vokst opp

langt ute på bygda.

 

 

 

 

Nærbilde:

 

Nærbilde:

 

Var ikke dette litt koselig?

 

Han Oddvar Mysterud var en bra kar tror jeg…

Litt sånn lun…

 

Landhandelen var et samlingspunkt

for både store og små….

 

Dagens gigantiske kjøpesentre blir ikke helt det samme…

…for å si det mildt!

 

Jeg er ingen tilhenger av å forherlige fortida.

Det var nok slett ikke bare idyll

å vokse opp på Sagene på 50, 60- og 70-tallet heller.

 

Men…vi har definitivt mistet noe på veien

der vi springer rundt…

…mer eller mindre fordypet i mobilene våre…

 

Det handler langt fra bare

om det som har skjedd det siste året…

 

Du var vel litt Redd du også, Raymond…?

 

Vi fikk vaksine samme dag du og jeg, Raymond.

 

Du smilte og lo.

“Detta er så flott”, sa du.

 

Men du lurte ikke meg…

 

Du lo nemlig litt for høyt.

Du pratet litt for hektisk.

Du var litt for tøff i trynet til at jeg trodde på…

…at du syntes dette var “A Piece of Cake”.

 

Tenkte du også 

at den sprøytespissen så veldig lang ut?

 

Det ser nesten ut som om de som vaksinerer

tror det er dartspill de driver med.

 

De sikter seg liksom inn, tar sats…

…og nærmest slynger sprøytespissen mot målet.

 

“Yess, enda en innertier!”

 

 

Fikk du også vondt i armen?

 

Jeg klarte nesten ikke legge fra meg

novellesamlinga til Marie Aubert på nattbordet

den første kvelden;

enda boka er både lita og lett.

(Og da mener jeg “Legge fra meg” i ordets rette forstand!)

 

øm var skuldra mi

 

Nå er det fem uker til neste gang vi skal til pers da, Raymond.

Har du begynt å grue deg litt også…?

 

Vaksinedikt:

Je høldt på å stikke,

men det var ho som stakk

før je rakk

… å få støkki…

 

Vaksinevers:

 

 

 

Novelle: “Speilbildet”

 

“Jeg er så glad i deg…

…så inderlig glad i deg”.

 

Egentlig skulle hun si:

“Jeg elsker deg”.

Hun hadde prøvd det noen ganger, 

men det føltes så rart og kunstig.

Det var ikke henne, liksom.

 

Så fant hun ut at hun heller kunne bruke “inderlig glad i”.

Bare “glad i” ble for tamt.

“Inderlig glad i” kunne hun si…

… uten at det føltes altfor kleint.

 

Hun likte ordet “inderlig”. 

Det var noe rent og vakkert over det.

Noe ekte…

 

De få gangene hun våget å øve seg på å si “elsker”, 

måtte hun bruke veldig lav stemme.

Nærmest hviske.

Hun følte at hun sto der og løy seg selv rett opp i ansiktet.

Det var akkurat som om noen

kikket henne over skuldra og lo:

 

“Tror du virkelig på det tullet der?

Du har alltid hatt så mye rart for deg.

Hva er det du har begynt med, da?”

 

Neste trinn i øvelsen var å se på et barnebilde.

 

Hun fant fram et fra da hun var rundt fem år.

Forsiktig festet hun bildet på speilet 

ved hjelp av en liten bit tape.

Hun måtte være varsom, så det ikke ble ødelagt.

 

Hun husket godt da bildet ble tatt.

Hun hadde vært så stolt av badedrakta.

 

Den var hvit med blå striper og oransje fisker på.

Var det et plagg hun hadde arvet?

Hun husket ikke…

 

Badedrakt var luksus.

Ikke noe man bare kjøpte uten videre.

I hvert fall ikke til et barn som antagelig ville vokse fra den 

innen året var omme.

 

Hun forbandt badedrakta med gode sommerminner.

 

Gul appelsinsaft, hjemmelagde boller…

Båttur på elva…

…eller på innsjøen med alle vannliljene…

 

Hun mintes bading i elva.

Den grøssende følelsen

når det kalde vannet nådde opp til magen…

Hun pleide å gå med forsiktige skritt

…mens hun prøvde å se bunnen…

Det hadde hendt mer enn en gang

at foten traff en hard stein.

 

Det var mange steiner på elvebunnen.

De skulle ikke ha vært der…

 

Og så…

…den deilige følelsen…

når kroppen omsider hadde vent seg til det kalde.

Da pleide hun å ligge på ryggen,

mens hun tittet på tærne som stakk opp over vannflata…

 

 

Hun husket også godt…

…den litt ekle følelsen

når føttene sank ned i en myk, mudrete innsjø-bunn…

…der vannliljene vokste, og tilsynelatende trivdes…

Hadde det ikke vært for den gjørmete bunnen,

ville denne badeplassen ha vært helt perfekt…

 

Det var nesten bestandig noe

…som forstyrret idyllen.

 

 

Hun kikket litt nærmere på bildet…

Smilte hun…?

 

 

Nei…munnen var bare halvåpen.

Det var litt flaut å bli fotografert.

 

Å smile på ekte var ikke så enkelt…

…når noen sa at hun skulle…

 

Slik var det fortsatt…

Hun hadde lett for å bli litt keitete

når noen tok fram kameraet.

Da ble det fort til at hun gjorde ablegøyer

for å dekke over sjenansen.

 

Hun prøvde å smile til speilbildet sitt…

Så gikk hun nærmere…

Nølende løftet hun hodet

for å møte sitt eget blikk…

 

Hun likte best å se inn i det høyre øyet…

Det mest langsynte…

Selv med briller ble speilbildet uskarpt

når hun gikk tett inntil.

 

“Du er bra nok!”

 

Nei…det var i hvert fall løgn…

 

Hun…

… som bare suste rundt, 

tilsynelatende uten mål og mening.

Hun…

… som stadig fikk bekreftelser på at hun manglet

evnen til å gjennomføre.

 

Og nå sto hun altså her…

…og snakket til sitt eget speilbilde…

…mer enn femti år etter at badedrakt-bildet ble tatt.

 

“Jeg er så inderlig glad i deg!”

 

Plutselig trillet det en varm tåre nedover kinnet…

 

…uten at hun forsto hvorfor…

 

 

Sjølklipp: Omtrent like langt på begge sider…

 

I forrige uke fant jeg ut at det var tid for å flikke litt på fasaden.

Mitt fjonete, tynne hår begynte nemlig å bli rimelig flisete og slitt.

 

Hos frisøren har jeg ikke vært siden i januar 2020.

Ei venninne hjalp meg med å “ta tuppene” utpå sensommeren.

Da var smittetallene fortsatt såpass lave

at vi tok sjansen på 5 minutter

med “nærkontakt av andre grad”.

 

Før den tid, hadde jeg klipt meg sjøl…

…et par ganger.

 

Med vekslende hell…

…vil jeg vel si…

 

Siden august har altså håret mitt fått gro.

 

Helt til jeg, omsider, tok beslutningen om

at en skjev klipp…

…var bedre enn ingen klipp.

 

“Frisersalongen” min…

 

Fram med saksa, tunga rett i munnen…

 

Jeg sto foran speilet,

tok en og en “tust” , tvinnet den mellom fingrende og klipte.

Så prøvde jeg å klippe omtrent like mye

av hver “tust” rundt hele topplokket.

 

Utstyrt med håndspeil sto jeg deretter

med ryggen mot det store speilet.

Dette i håp om å observere hårstrå

som hadde klart å unnslippe første runde med saksa.

Alle fjoner som hang mer enn to cm nedenfor resten av håret

ble det gjort kort prosess med.

(I dobbel forstand.)

 

Til slutt gjorde jeg sånn som frisørene gjør:

Jeg dro i håret på begge sider,

for å kjenne etter om det “glapp” omtrent på likt.

Det kjentes faktisk veldig bra ut!

 

 

Dette er definitivt min (hittil) mest vellykkede sjølklipp!

 

Jeg har ikke bestemt meg for

hvor mye jeg skal ta meg betalt ennå.

Jeg fortjener utvilsomt et høyere honorar nå

enn de to første gangene!

 

Noen svenneprøve i sjølklipp er jeg nok ikke klar for,

men jeg kan vel kalle meg “langtkommen lærling”?

 

Heldigvis sluttet jeg å bleke håret for flere år siden.

Jeg innser at “sjølstriping” hadde blitt

for avansert og tålmodighetskrevende for meg.

At jeg har min naturlige hårfarge,

har også medført

at jeg har sluppet unna problemet

med den mye omtalte “midtrabatten”.

 

Jeg er opprinnelig lys blond.

Nåværende hårfarge kan best beskrives som…

…”blass”…

Antagelig blir den gradvis mer og mer grå,

og det skal den få lov til å bli…

…uten noen for justering.

 

 

Når jeg (og mange flere med meg) er ferdig vaksinert,

er det ikke frisørbesøk som står øverst på lista mi…

 

Her er min “Topp Tre på Prioriteringslista”:

 

Bestille time hos min faste tannlege på Hamar.

(Hadde aldri trodd at jeg skulle sette det øverst på ei liste noen gang,

men jeg skulle ha vært hos tannlegen i august.

Dessuten har det gått et lite skall av ei jeksel.)

 

Bestille synstest hos optiker i Brumunddal.

(Han er dyktig, og jeg liker ikke å gå til “fremmede” hvis jeg ikke må!)

Jeg har hatt samme brillestyrke siden 2017.

Det merkes!

 

Gå til Elkjøp (eller kanskje til og med ta trikken!!)

og få fikset skriveren min.

(Her får Oslo duge. Jeg er fornøyd med Elkjøp i Torggata.)

 

Ellers er det jo sjølsagt det

å kunne være litt mer sosial igjen…

…men her må det nok skje en gradvis tilvenning:

Fra nærmest Fullstendig Folkesky…

…til litt mer Frisinnet og “Friendly”…

 

 

 

“The Point of No Return”

 

 

I forrige uke tikket det inn en sms fra HelseNorge

på mobilen min:

“Viktig melding til K.S.” sto det.

Jeg skjønte med en gang hva det dreide seg om.

Nå var det min tur til å få vaksine.

 

Jeg visste at jeg kom til å få den raskere

enn hva alder og helsetilstand skulle tilsi.

Mest på grunn av jobben min,

men kanskje også fordi jeg bor i Oslo.

Likevel skvatt jeg litt

da jeg så at jeg måtte velge tidspunkt

en av de aller første dagene.

 

Jeg har alltid hatt problemer med å ta avgjørelser.

“Beslutningsvegring” er vel det rette ordet..?

 

Jeg liker å ha muligheten til å ombestemme meg…

…noe som har medført utrolig mye fram og tilbake underveis.

 

Det er nemlig langt fra alltid det nytter med:

“Ja, takk, begge deler!”

 

Gleden over å få vaksine-tilbudet…

….holdt nesten på å måtte vike plassen

til fordel for lysta til å utsette…

 

Det hele var liksom så langt unna

den dagen jeg fikk epost fra jobben:

Varsel om at min yrkesgruppe trolig ville bli prioritert.

Dersom jeg ville takke ja til dette tilbudet,

var det bare å fylle ut skjemaet.

 

Selvfølgelig gjorde jeg det…

Antagelig ville det jo uansett

minst et par måneder før det ble min tur…

 

…tenkte jeg.

 

Men den gang ei….

 

I går hadde dagen kommet….

Jeg våknet med sommerfugler i magen…

Det ble noen ekstra turer på do,

før jeg kom meg av gårde.

 

Google maps anslo at gå-turen til vaksinasjonsstedet

ville ta ca 45 minutter.

Jeg visste at det stemte.

Frodithen og jeg “prøvegikk” nemlig ruta på lørdag…

Bare så jeg skulle være rimelig sikker på å finne fram…

 

…når det ble alvor…

 

På veien dit surret den samme tanken i hodet mitt

med jevne mellomrom:

“Je kan fortsatt ombestemme meg…”

 

Inne på apoteket, der jeg skulle få vaksine,

ble jeg vist inn på et bittelite rom.

Etter at jeg hadde lagt fram legitimasjon, og svart på noen spørsmål,

(Blant annet om jeg var gravid, eller planla å bli det(!) 😉)

sa den hyggelige damen:

“Da går jeg og henter vaksinen din!”

 

I de få minuttene mens jeg satt der og ventet,

fortsatte den samme tanken å surre oppe i hodet mitt:

“Det er itte førr sent å ombestemme seg…

Tenkj om je bære tar på meg jakka,

og forsvinn’ ut døra før a’ kjæm telbars att med sprøyta…?

Je kan gjøra det hvis je vil…”

 

Neida, jeg løftet ikke på rumpa en gang.

Jeg satt der, pent og pyntelig…

…med den bare skuldra i “full beredskap”…

Noe annet ville (med rette!) ha blitt oppfattet

som temmelig skrullete og utilregnelig…

I alle fall når jeg først hadde kommet langt…

 

Men…

…tankene rundt muligheten for å unnslippe…

…utsette…

ble tenkt…

 

Vaksine-dama: “Nå kommer det et lite stikk…”

 

Inne i mitt hode: “Je kan fortsatt ombest…

 

…åååååå kan je itte ombestemme meg mer.”

 

“Sånn, da var det gjort.

Nå må du sitte og vente i minimum 20 minutter

før du kan gå hjem.”

 

På hjemveien, stakk jeg innom Kiwi og kjøpte frosne reker.

Så ble det reke – og mangosalat

ute på balkongen i går ettermiddag.

En aldri så liten feiring av at jeg var ferdig med første runde.

At jeg kunne slutte med å gruble på

om dette virkelig var det rette å gjøre?

 

I går kveld hadde jeg

den ukentlige video-samtalen med (Nisse)-kusinene.

Da var jeg litt “svær og ovapå”…

…i og med at jeg var den eneste av oss

som hadde gjort unna “Første etappe”.

 

“Vælkømmin ætter”

…liksom…

 

 

Nå slipper jeg altså å pløye meg i gjennom

flere artikler om vaksiner,

og om skummel, nymotens teknologi;

i et nokså fåfengt forsøk på å finne ut av

 

Det er ikke noe poeng i det, rett og slett.

Sprøyta er satt.

Tilbaketreknings-toget har gått…

Når jeg har passert: “The Point Of No Return”,

så må det liksom bare bære eller briste.

 

Egentlig burde jeg vel skjemmes?

I alle fall med tanke på alle de frivillige

som har vært forsøkskaniner

før vaksinen i det hele tatt ble godkjent.

Jeg er heldig som bor i et land

der vi har mulighet til

å oppbevare de (antatt) beste vaksinene.

 

Skuldra var vond i går kveld.

I dag er den bare litt øm…

Jeg har vært “småfrøsin” og trøtt.

Sofaen har fristet mer enn vanlig…

…og jeg har latt meg friste.

 

En liten luftetur i finværet har det blitt,

men det var godt å komme hjem igjen.

 

Dette kan best beskrives

som dagen etter en omgangssjuke.

På vei til å bli frisk igjen…

…men ikke helt i form ennå.

 

Om seks uker er det tid for neste stikk med “Moderna”.

Har jeg sagt A, så får jeg si B…

 

Det hadde vært kjekt…

 

 

Kjapt Konkluderende Kvinne

I går kveld bestilte jeg varer på kolonial.no.

De dukket opp litt over klokka åtte på morgenkvisten.

 

Da jeg åpnet døra,

(Sjølsagt etter at budet hadde kommet seg på betryggende avstand!)

oppdaget jeg at det sto flere små pappesker

med ferske bakervarer på dørmatta.

 

Jeg hadde da ikke bestilt noe bakst??

 

Etter to sekunders intens tankevirksomhet

var konklusjonen klar i mitt hode:

Det var selvfølgelig naboen som hadde bestilt bakervarer,

og så hadde budet satt eskene foran feil dør.

 

Dette måtte ordnes opp i så fort som mulig!

Jeg kunne høre at den vesle pjokken 

til naboen var i farta.

Derfor tok jeg sjansen på å ringe på døra.

 

“Hei, er det døkk som har bestilt dæssa kaken’?”

Nabokona:

“Nei, vi har ikke bestilt noe.

Har du sjekket om navnet ditt står på eskene?”

 

Nei, det hadde jeg jo selvfølgelig ikke!

Man klår jo ikke på andres kaker; 

og slett ikke i disse korona-tider!

 

Men…

…da jeg sjekket litt nærmere,

så oppdaget jeg at navnet mitt sto på alle eskene.

 

“Unnskyld, beklager, huff at det går an!

Jetenkteittesålangtsomtelåsjåætterengong

førrjevarheltsikkerpåatdetittevartelmeg!”

 

Når skal jeg lære…?

 

Når skal jeg innse

at den aller første konklusjonen som dukker opp i knotten min

ikke nødvendigvis er den eneste sanne og riktige??

 

Antagelig…

 

…aldri…?

 

Uansett var det en veldig hyggelig overraskelse!

 

Det var unga som hadde sendt meg

en forsinket bursdagsoverraskelse!

 

“Slepp ho ut: Ta ein bit og nyt ho. Med god samvit.”

 

Jeg likte den presentasjonen…

 

I tillegg til dette, var det med noen croissanter og noen “snurrer”.

 

Alt (med unntak av såpa og epledrikken)

er omhyggelig pakket ned i fryseren.

Planen er å kose seg litt sånn “pø om pø”…

 

I alle fall dersom jeg klarer å kontrollere

impulsene mine bittelittegranne! 😉

 

 

 

 

Brille-brudulje

 

I går skulle jeg gå til Specsavers

for å få satt på nye plastputer på brillene mine.

Det fungerte jo ganske dårlig med tilklipte møbelknotter.

 

Noen ganger vil jeg gjerne være litt effektiv.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle kaste papiravfall på samme turen.

 

Jeg samlet papir og papp i et handlenett.

Det var ikke så mye, så jeg la brilleetuiet med brillene

i det samme nettet.

Bare sånn for lettvinthets skyld, liksom…

 

Nå gjetter du antagelig resten??

 

Ja, selvfølgelig gikk det som det måtte…

Det ble dårlig med kildesortering,

for å si det slik…

 

Panikken bredte seg i mellomgulvet, og hodet begynte å koke, 

der jeg sto og stirret på det tomme handlenettet.

 

Hva i huleste skulle jeg gjøre?

Det første som slo meg, var at jeg måtte ringe Oslo kommune:

“Hallo, kan døkk vente med å hente papiravfall i…..gata i dag?

Je har kaste’ brillen’ mine i søpla!”

 

Mens jeg sto der, kom en av naboene i blokka forbi.

Kanskje han hadde noen gode råd?

“Vet du å je skar gjøra førr å få stoppe’ søppeltømminga?

Må je ringe tel Oslo kommune?”

“Neida, du kan bare ringe på hos portneren.

Han har nøkkel til bodene!”

 

Jeg følte meg ikke veldig lur

da portneren dukket opp i døra.

Men…dette var ikke øyeblikket for lange utredninger:

“Je har kaste’ brillen’ mine i papiravfallet!”

 

“Ok, jeg skal hente nøkkelen”.

Det ble sagt i en rolig tone.

Han fortrakk ikke en mine.

Nesten som om det å kaste brillene sine i søpla

var noe dagligdags.

Nærmest helt normalt, faktisk!

 

Det er fire luker å kaste papiravfall i utenfor blokka her.

Jeg så for meg en langvarig leteaksjon…

 

Noen ganger er lykken bedre enn forstanden.

Jeg var så heldig at jeg hadde “valgt”

den boksen som det var minst søppel i!

Portneren fisket opp brilleetuiet fra “dypet”.

 

Jeg:

“Tusen takk skar du ha! At det går an å væra så svimete!”

Portneren:

“Å, detta æ’kke første gangen må du tro.

Her har folk kasta både lommebøker, nøkler og mobiler!”

 

Jeg var altså ikke den eneste her i blokka

som kunne være så ufattelig distré!

Der og da kjente jeg plutselig på

en intens fellesskapsfølelse med naboene!

 

Nå er de nye plastputene på plass…

…og jeg er lykkelig!

 

Favorittbrillen min ble reddet fra papirkverna!

 

Det var bra brillene lå godt polstret i dette etuiet…

 

 

Skrue og Mutter?

 

“Du er visst en artig skrue du!”

“Hvis jeg er skrue…

…er du mutter, du da?”

 

Denne replikkvekslingen 

foregikk mellom meg og en mann jeg kom i kontakt med

da jeg hadde profil på “Elitesingles” for noen år siden.

 

Jeg lurte litt på hva jeg skulle svare…

Hva mente han egentlig?

Var det bare jeg som tenkte “i de baner”

på grunn av det han hadde skrevet?

 

Var det best å bare overse det?

Eller…?

 

Vi hadde snakket sammen i telefonen et par ganger.

 

Jeg hadde absolutt ikke fått inntrykk av at han

bare var “Ute etter et lite eventyr”.

Tvert i mot hadde jeg opplevd ham som en seriøs mann.

En som hadde gitt uttrykk for at han ønsket

ei å leve sammen med i hverdagen.

(Akkurat den biten var jeg skeptisk til, men jeg likte ham såpass godt

at jeg tenkte at jeg ikke skulle la det skremme meg.)

 

Jeg valgte å svare slik:

“Var du litt småfrekk nå…?

For sikkerhets skyld, slengte jeg på en 😉 

i håp om å unngå å bli tatt for å være sær, snurt og snerpete.

Samtidig var jeg litt redd for at han skulle tro

at jeg tolket bemerkningen hans

som en innledning til en form for flørt

som jeg ikke var klar for.

 

Han svarte: “Ja, jeg var vel det!”

 

Så utdypet ingen av oss den saken noe mer.

Det ble ingen dårlig stemning ut av det.

 

En del av meg kan nok være litt striks og mistroisk.

Jeg vil jo helst ikke være det. 

Men: 

Jeg liker ikke så godt hvis 

en mann er veldig rask til å komme med hentydninger om sex.

 

Noen få ganger har jeg opplevd 

at menn som har lest bloggen min

har sporet opp telefonnummeret mitt.

Så har de kontaktet meg på sms.

Gjerne i en sen kveldstime.

 

Den første gangen det skjedde, svarte jeg.

Jeg oppfattet nemlig ikke meldinga som guffen på noe vis.  

Imidlertid avsluttet jeg dialogen ganske fort.

Vedkommende ønsket å treffe meg,

men var ikke villig til å avsløre navnet sitt.

Det var helt uaktuelt for meg å fortsette den kontakten.

Dessuten kjente jeg at jeg slett ikke var i “Dating-modus”.

 

Senere har jeg bare latt være å svare på slike henvendelser.

 

Jeg har også opplevd at menn har kommentert

noen av mine gamle blogginnlegg på en måte

som har gjort at jeg har slettet kommentarene umiddelbart.

 

På grunn av at jeg har skrevet en del om dating,

(og i blant har dristet meg til å legge ut

noen nokså “rampete” innlegg)

kan noen antagelig mistolke litt?

 

“Tilårskomment, nymfomant Fruentimmer

 som garantert blir henrykt og smigret

 om hun får “tilbud” fra yngre menn…”

 

Kanskje det er slik enkelte menn kan oppfatte meg?

 

Forskjellen på et vennskap og et kjæresteforhold 

er jo intimiteten.

 

For meg er det uaktuelt å innlede kontakt med en mann

bare for “å ha en å gå til sengs med”.

Noen “Knullekompis” er jeg ikke ute etter.

 

Det handler ikke så mye om “moral”, “synd”, 

eller om at jeg er “for gammel til slikt”.

Jeg er bare helt sikker på at jeg ikke ville 

være bekvem med å være i et slikt “forhold”.

 

Tillit og trygghet er en forutsetning for intimitet.

Det er noe som må bygges opp over tid.

 

Om jeg noen gang involverer meg med en mann igjen,

så må det nok handle om mye mer

enn bare fysisk tiltrekning og sex.

 

 

(Bildet har jeg stjålet fra nettsida til Clas Ohlson.)