Hvordan fortelle sin mor at man har meldt seg på Stand-up – kurs…?

 

Jeg har jo begått en del dumheter gjennom livet…

Hvor mange grå hår jeg har skaffet mora mi på den måten vet jeg ikke…

…men jeg vet jo at hun har vært litt bekymret for meg i ny og ne!

 

Det bor ei lita jente i meg…

…og den jenta vil gjerne ha “Godkjenning” av Moder’n.

 

Det hjelper ikke at jeg snart er 56 år og at mor er 88…

Så…

…da jeg snakket med mor i telefonen, dagen etter at jeg hadde meldt meg på Standup-kurset , funderte jeg litt på hvordan jeg skulle ordlegge meg.

Jeg fant ut at “Forberede på det verste” – taktikken var best:

 

Karidansen : “Mor…je har meldt meg på no’ skikk’li’ skummelt no…!

Mor: “Åååå…?” (Jeg aner en viss skepsis i stemmen hennes!)

Karidansen: “Je har meldt meg på Stand.Up-kurs; og så skar je opptre på ei stand-up scene her i Oslo i midten tå februar!!”

Mor: “Åååååå… er det itt ‘no’ VERRE!”

Karidansen: (Lettet og løssluppen) “Hadde du trudd meg hvis je hadde sagt at je hadde meldt meg på STRIPPE-kurs?”

Mor : “Nei, det hadde je nok itte!”

 

Og så slipper MOR…

…en aldri så liten BOMBE :

 

“Je var me’ som sparkepike i en revy i ungdommen.”

 

Tenk…DET har ikke Karidansen hørt før.

Å være sparkepike – og danse med lett og luftig skjørt…

…må vel kunne sies å ha vært en smule “vovet”…

…med tanke på at det skjedde rundt 1950??

 

Nesten VERRE enn å debutere som stand-up-komiker på ei scene i Oslo …

..en alder av 55 år i 2019 vil nå jeg påstå!

 

 

Nei, dette  ikke fra “sparkepike” – opptredenen, men derimot et bilde av turngruppa mor var med i.

Mor er hun med lyst, krøllete hår som står som nr 3 fra høyre i bakre rekke. Flotte jenter hele gjengen!

 

 

Go’mårrån! (Om å filme seg sjøl i et ubevoktet øyeblikk!)

 

I forbindelse med min utmeldelse fra Nav-systemet, har jeg skrevet et lite sangvers.

Så tenkte jeg at jeg skulle prøvefilme meg sjøl på morrakvisten, bare for å høre hvordan det låt…

DET opptaket ble det ikke noe av…

…for jeg hadde tydeligvis ikke trykket på opptaksknappen…

 

Men:  I det jeg TRODDE jeg skrudde AV mobilkameraet…

…så skrudde jeg det faktisk PÅ!

 

Det resulterte i denne vesle filmsnutten av ei morragruggen, konsentrert kjerring som gjør gymnastiske øvelser med fjeset…

 

https://youtu.be/HCJJgie3

 

(Jeg får ikke til sånn fancy greie med å lime inn lenken i bildet. Bildet blir ikke blått samme hva jeg gjør! Filmen kom ikke opp slik den pleide, så jeg måtte bare lage et stillbilde som illustrasjon.)

 

Læreren på videokurset oppfordrer oss til å overdrive smil og entusiasme når vi filmer oss sjøl, fordi man lett kan virke mer “sur&striks” på video enn når man møter folk “Face-to -face”.

Dette er HELT riktig! Jeg har tatt mange opptak de siste dagene; bare for å øve. På samtlige av dem ser jeg j….SUR ut! Det blir liksom så ALVORLIG når man tenker at man vil fremstå som: “Særdeles Seriøs  og Målrettet”!

Jeg knakk helt sammen av latter da jeg fikk se denne vesle snutten av meg sjøl!

Kanskje jeg må ha dette i bakhodet når jeg gjør den neste video-oppgaven på videokurset?

 

 

“Lykke til! Vennlig hilsen Nav”. (Om å frigjøre seg!)

 

Da jeg sa opp jobben og flyttet til Oslo, tenkte jeg at jeg ikke skulle søke om dagpenger.

Jeg hadde jo VALGT dette.

Men: Så var det flere som sa:

“Du må jo søke om dagpenger, og bruke de rettighetene du har!”

 

Da dukket TVILEN…

…og frykten for å mangle…

…opp igjen…

…for n’te gang i mitt liv!

 

Så – en måned etter at jeg flyttet, registrerte jeg meg hos Nav, og begynte å sende meldekort.

Når man har sagt opp frivillig, har man ikke rett til dagpenger før det har gått tre måneder.

I tillegg må man følge en “Aktivitetsplan”.

Blant annet vil det si at man må søke på førti stillinger i løpet av tre måneder, og avgi erklæring om at man er villig til å flytte på seg for å få jobb.

 

Jeg liker ikke å ljuge…

…men jeg følte at jeg måtte…

“Det er jo bare en formalitet…” sier de fleste…

Joda…men jeg liker ikke å ljuge uansett!

 

For :

Jeg brøt ikke opp fra alt, pakket kofferten og dro til Oslo fordi jeg hadde lyst til å jobbe i…

…Finnmark!

Mitt ønske er å være her i Oslo, og bygge meg opp som (i alle fall delvis) freelancer. Jeg kan gjerne ta på meg vikariater ved siden av. Det MÅ jeg høyst sannsynlig også. Er inntektene lavere enn utgiftene over tid…så går det gæli til slutt. Da blir sparekontoen tom. Muligheten til å (på sikt) skaffe seg et eget sted å bo, forringes for hver måned som går…

Man trenger verken være regnskapsfører eller matematisk geni for å skjønne såpass!!

Men : Jeg vil ikke inn i en fast stilling tilsvarende den jeg hadde…

Ei heller vil jeg tilbake til klasseroms – undervisningen.

Det var jo flere grunner til at jeg reiste fra det vante og trygge, og hoppet ut i ukjent farvann!

 

Da DETTE var gjort, kjente jeg bare på en usigelig lettelse!

Det var som om en tung bør hadde blitt løftet av skuldrene mine. Mange vil  kanskje si at jeg har vært utilgivelig dum og trassig… Men jeg vet at dette var riktig nå.

Jeg vil bruke kreftene på noe mer konstruktivt…

…enn å stresse for å oppfylle kriteriene for å kunne motta dagpenger.

.Jeg er bare nødt til ta 100% ansvar for det jeg har gjort, og klare meg sjøl.

“Gjør det du gjør fullt og helt – ikke stykkevis og delt”

Dagpenger kunne definitivt ha komme godt med slik situasjonen er…

…men det kunne også ha blitt en form for “sovepute”:

“Jeg får jo såpass at jeg har til husleia og strømmen + litt til, så da trenger jeg jo ikke akkurat å stresse så VELDIG heller!”

Jeg HAR mottatt stønad fra nav for en del år tilbake, men da var situasjonen min en helt annen enn nå. Den gangen var jeg sjuk,  Dessuten hadde jeg omsorg for mindreårige barn.

I dag er jeg frisk, og har kun ansvar for å forsørge meg sjøl

Det er det gjelder.

“Go for it”!

 

Når det beste er å snu ryggen til…

 

Når noen har det vondt, kan “omsorgs -genet” i oss slå ut for fullt. Det er fort gjort å gå i “synes synd på” – grøfta. Den grøfta har jeg gått i flere ganger.

Jeg har jo OGSÅ erfart å være den som har sittet i offerrolle – og DET så det holder! Dette var særlig fremtredende hos meg da jeg tillot angsten og depresjonen å få regjere i mitt liv! 

Jeg har sagt det før:

De som i lengden hjalp meg mest, var de som satte foten ned. De som sa rett ut at de ikke orket mer av mitt depressive prat, min bitterhet og mine offerrolle – tendenser! 

 

Dette bildet er fra 2007.

Jeg hadde kommet meg opp fra den verste “Grøfta”, men jeg hadde fortsatt veldig mye angst.

(Forresten så har mellomrommet mellom fortennene gradvis krympet og blitt borte, uten at jeg har hatt regulering!)

 

sikt er det ingen som kommer seg ut av tungsinn, bitterhet og offerrolle bare ved å bli strøket med hårene:

“Stakkars deg; du har det jammen ille! Jeg forstår deg SÅ godt!

En slik form for medynk kan tvert i mot medvirke til å opprettholde tilstanden, fordi trøsten og medlidenheten oppleves som en form for “gevinst”!

 

Svært mange av oss får gjennom livet erfare både ting som vi nærmest tror skal ta knekken på oss…

…og ting som kan oppleves som blodig urettferdige!

Nei, det hjelper ikke å si:

“Du er ikke den eneste som opplever vonde ting!”

Eller:  “Det finnes dem som har det verre!”

Like fullt er det viktig å innse at man ikke er Verdens Navle. De aller fleste har sine ting å stri med. Det handler en god del om hva man velger å ha HOVEDFOKUSET på.

Ingen av oss får utdelt noen garanti ved fødselen:

“Du skal få leve (frisk og lykkelig) til du blir STEINgammel!”

 

Noen ganger kan det virke som et menneske må helt ned i kjelleren; føle seg “sviktet av alt og alle”…

…for å bli i stand til å mobilisere krefter til å ta fatt på klatreturen opp av “sorg og mismot-grøfta”! 

To skritt fram …

…og ett tilbake! 

Men:  Om et menneske tilsynelatende blir stående på stedet hvil i måneder og år, da er det en grunn til det. Da holder vedkommende seg sjøl fast i noe; på ett eller annet vis.

 

Det å være sterk, handler mye om evne til å omstille seg, akseptere det som ER…

…og gjøre det beste ut av det.

I alle fall slik jeg ser det.

Det å ha det vondt/oppleve vonde ting i livet, er heller ingen unnskyldning for å tråkke på andre menneskers følelser…

…gang etter gang.

 

Jeg kommer til slutt til et punkt, der det som tidligere vekket min medlidenhet, ettergivenhet og den omsorgsfulle siden av meg…

…i stedet får meg til å trekke på skuldrene og tenke:

“Du får seile på din egen, destruktive sjø.

Jeg hopper av skuta nå, og lar deg seile videre alene…”

 

Fra fotoshoot – tur til hovedøen med Frodith i november!

 

…og som Lady August sin nydelige, vesle “Krusedull” tenker:

Hvis du vil lese ett av hennes ferskeste, herlige, humoristiske innlegg …

…kan du gå inn på: Lady August

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kan du hjelpe meg med denne sangen? (Video)

 

Jeg har levert inn min første videosnutt til læreren i dag! Altså til lærer Eva-Charlotte på videokurset jeg nylig meldte meg på.

Jeg har allerede fått hennes vurdering: Masse oppmuntring, og konstruktiv feedback på hva jeg kan gjøre bedre til neste gang.

Så jeg øver og står i, men jeg får det liksom ikke helt til, da…

Ommatt og ommatt…av og på!! (Her ser jeg mye blidere ut enn jeg var –  enda bildet ble tatt ved et uhell!)

 

Det blir litt Kånstig&Rart, liksom…

Mange tagninger og masse frustrasjon…

 

Så fant jeg ut at jeg fikk ha det litt moro. Tøyse og tulle for å få opp humøret og “finna meg sjæl” igjen!

Vet du hva denne sangen heter, og hvem som sang den?

 

“Psychobitch” – Karidansen møter en filmstjerne!

 

Karidansen er på Saga kino for å se filmen “Psychobitch”.

Det er helt klart en film som har tenåringer som hovedmålgruppe.

Karidansen drar nok gjennomsnittsalderen i kinosalen BETYDELIG opp!

 

Filmen har en alvorlig grunntone.

Rammen er en ungdomskoleklasse på Gjøvik. Elevene går i 10. klasse, og skal forberede seg på overgangen til videregående.

Den ene hovedkarakteren, Frida, (Elli Rhiannon Müller Osbourne) er ganske ny i klassen. Hun har slitt en del psykisk og har prøvd å ta livet av seg. I klassen blir hun en outsider og “raring” som går sine egne veier. Hun opponerer mot alt og alle. Da læreren vil snakke om videregående, tar hun sekken på ryggen og forlater klasserommet med begrunnelsen : “Jeg skal høyst sannsynlig ikke gå på videregående; jeg skal ut og reise!”

Marius (Jonas Tidemannn)  går i den samme klassen. Tilsynelatende er han Fridas rake motsetning. Han er sine foreldres store stolthet og lærerens “Gromgutt” . En gutt som gjør det bra både på skolen og i idretten. Han vet å “please”, og gjør stort sett det han blir bedt om.

En dag tar læreren Marius til side og ber ham om å “Ta seg litt av Frida”.

Først er Marius nokså lunken til det hele. Han er dønn forelsket i en annen jente, Lea, som også går i den samme  klassen. Han sier ja for å leve opp til gromgutt-statusen sin.

Men… etter hvert skjer det en endring…Han blir fascinert av Frida, og begynner å stille spørsmål ved mye av det han har blitt opplært til å adlyde. Det pene og pyntelige A4 – livet  tiltaler ham ikke på samme måte som før.

Det blir noen dramatiske runder med både lek, rampestreker, flørt og svik, før filmen avsluttes med et skoleball…

Filmen er en blanding av drama og komedie…

 

Karidansen fniser og ler der hun sitter i kinosalen…

…for her er det en del situasjonskomikk!

Innimellom det er litt spennende…

…og noen ganger også rørende…

 

De to hovedrolleinnehaverne er svært dyktige og troverdige i sine tolkninger av Frida og Marius.

(Om jeg skulle ha gitt terningkast til filmen , hadde den fått en femmer av meg!)

 

Da Karidansen kommer ut på fortauet utenfor kinoen. legger hun merke til ei ung jente som ligner mistenkelig på…?

Kan det virkelig være…?

Ja, det MÅ det jo.

 

Først går Karidansen forbi…

…men så oppdager hun at jenta kommer etter henne mot trikkeholdeplassen ved Nationaltheatret.

Skal hun våge…?

“Unnskyld meg asså, men er det du som spelte hovedrollen i dænna filmen som je akkurat såg?!

“Ja, det er det!”, sier jenta  mens hun smiler stort!

“Er det lov å spørja om je kan få ta en selfie sammen me’ deg?”

 

Sånn gikk det! :

Nydelig jente! (Hun til venstre, mener jeg!) Ho andre er jo så henrykt at ho smiler fra øre til øre…

…og glemmer å se i linsa!

Jeg måtte slå det litt stort opp…

…for det er jo ikke akkurat HVER dag jeg får ta selfie sammen med en EKTE filmstjerne!!

 

Ellie, som hun altså heter i virkeligheten, virket nesten litt slik som rollen hun spilte i filmen:

Uredd og fandenivoldsk!

Ei sånn jente som våger å skille seg ut, og gå litt utenom strømmen tror jeg!

 

Herlig!! 

 

 

Min lille Alveprinsesse er blitt omkranset av Sommerfugler!

 

Her er hun!

 

Jeg har jo skrevet litt om vindufolie-dillaen min tidligere.

Både det ene stuevinduet, soveromsvinduet, speilene på badet og salongbordet har fått “New Look” ved hjelp av folie. Det er både funksjonelt og fint!

Nå var det altså Alveprinsessens tur til å stifte bekjentskap med folien.

 

Det er ikke moro å tørke støv!

På klare glassflater og speil (som det er på bordet der alveprinsessen og hennes hoff befinner seg ) synes jo støvet som bare Rakker’n.

To dager etter støvtørking…

…er det fullt av støv igjen.

Støvet er jo der fortsatt…

…men nå synes det ikke så godt.

 

I tillegg ble det dekorativt, synes jeg!

 

Om å begrense handleturene…og skrive menyliste!

 

Jeg har både Rema og Kiwi rett ved her jeg bor. Det er derfor veldig lettvint å springe på butikken…

Litt FOR lettvint, faktisk. Det blir fort planløst og tilfeldig.

Jeg fikk et tips av økonomiveileder Margrethe Otto Skar.

(Hun med økonomi – webinaret “Fra Frykt til Glede i din økonomi”.)

“Handle kolonialvarer en – eller maks to ganger pr uke. Planlegg innkjøpene og skriv handleliste.”

Det er veldig nyttig og besparende.

For: Hver gang jeg stikker innom butikken, kan jeg ha lett for å plukke med meg noe på impuls. Nå er det jo ikke noe galt i å gjøre det en gang i blant. Det kan imidlertid fort bli til at jeg ender opp med å kaste mat når jeg har så liten frysekapasitet som jeg har nå.

Her er ukas menyliste:

Her hadde jeg alt jeg trengte, unntatt ørret, torsk og et par grønnsaker.

Tunfisken (hermetikk) hadde jeg med meg på flyttelasset fra Ilseng. Den hadde nylig gått ut på dato, så det var greit å få brukt den.

Jeg kjøpte to skiver ørret som kostet ca 45 kr. Så frøs jeg den ene skiva til senere.

Torsken, som jeg skal ha i fiskesuppa i morgen, kostet 30 kr.

Jeg har meldt meg på flere kurs som koster en del. Jeg ser på det som en utdannelse i retning det å kunne arbeide som delvis sjølstendig næringsdrivende. Jeg ønsker å holde på med noe jeg virkelig liker, i stedet for bare å “ta en jobb” for å tjene penger.

Når inntekta er lita, må en være litt selektiv og se hvor en kan spare inn, uten å føle at det forringer livskvaliteten.

Jeg har vært på kolonialen to ganger denne uka. Et marsipanbrød til 11 kr var det eneste jeg kjøpte av “ufornuftige” ting.  Det er “innafor” synes jeg!

 

Flere Former For Flørt!

 

Ja, hva forbinder du med ordet “flørt”?

I denne videoen snakker jeg litt om en flørt jeg nylig hadde med en ett-åring(!) – og om andre tanker jeg har rundt det å flørte…

 

 

Her har jeg forresten eksperimentert litt med lyset. Jeg slukket taklampa rett over, og brukte bare ei bordlampe, slik at jeg hadde lyskilde fra kun en side.

 

 

Når det ytre avspeiler det indre…?

 

 

Nå tenker du kanskje “Utseende kontra indre kvaliteter”…?

At jeg vil skrive et flammende innlegg om botox og silikon…?

Altså: Rette en harmdirrende pekefinger mot de sjølopptatte, utseendefikserte jentene….

…som troner øverst på blogglista…?

De som “lurer” unge, lettpåvirkelige jenter til å fikse på utseendet sitt…?

De som ikke “fortjener” en plass på bloggtoppen…?

I hvert fall i følge alle oss middelaldrende, surmagede gubber og kjerringer som synes vi har veldig mye klokt og fornuftig (og festlig) å komme med…

 

Men: Til tross for alt dette, så må vi virkelig SLITE for i det hele tatt å få en fot innafor på topplista…

…en gang i mellom!

 

NOPE!!

Det er IKKE det jeg skal skrive om; sjøl om jeg allerede HAR skrevet ganske mye om det ovenfor her…

 

For…

…da jeg satt her i morgenkåpa og slurpet i meg morgenkaffen i dag…

…så tittet jeg meg litt rundt…

 

Dette var det jeg så:

Buksa og strømpebuksa som jeg vrengte av meg før sengetid…

…lettere henslengt på en lenestol fra IKEA…

Strikketøy og Gudinne-kort i (u)skjønn forening…

 

Rester etter gårsdagens film-studio…

(Toalettmappa blir brukt som oppbevaring til mobil -laderen).

 

 

Jeg lo høyt da blikket mitt falt på overskrifta på dette arket:

“Struktur”.

(Dette er notater fra da jeg deltok på gratiswebinaret om video og markedsføring på tirsdag!)

Struktur er ikke min sterkeste side…

(Jeg liker forresten ikke å ha det veldig rotete over tid, så det er aldri “helt bomba” her mer enn i noen få timer! For eksempel er en kjøkkenbenk full av oppvask sånt rot som jeg ikke orker mer enn en kort stund.)

 

Jeg har blitt stadig mer bevisst på dette med den manglende strukturen. 

Saken jobbes med, for jeg ser at det kan lønne seg på mer enn en måte!

Så innser jeg også at jeg aldri vil kunne endre personligheten min fullstendig…

Jeg vil nok aldri bli VELDIG strukturert…

…uten samtidig å måtte gi slipp på sider av meg som jeg OGSÅ trenger!

 

NOE av ustruktur-tendensene kan jeg kompensere for ved å samarbeide/få tips fra folk som er litt mer strukturerte/ryddige enn meg.

Kanskje har jeg egenskaper som kan komme Den mer Strukturerte til gode?

Da kan det utvikle seg til å bli det som så populært blir kalt: “En vinn-vinn-situasjon”!

 

Flere sammen får gjerne til mer enn en alene…

…hvis man får til å dra nytte av hverandres sterke sider…

…uten stadig å ergre seg over/kritisere det som kan oppleves som en smule irriterende!