Mitt første Møte med Miniatyr-Mirakelet…

 

Det har vært ei lang ventetid…

…men for noen dager siden fikk jeg møte henne for aller første gang.

 

Seks uker gammel har hun blitt…

…mitt første barnebarn!

 

Se så lita hand… Bestemors hand er mange ganger så stor…

 

Det er rart at en så liten kropp kan avgi så mye varme.

Jeg ble skikkelig varm av å ha henne på fanget.

Hun var veldig rolig og avslappet og sov mye av tida.

Foreldrene har vært bevisst på at hun skal bli vant til å tåle normal støy.

Hun lot seg verken affisere av snakking eller av latter.

 

Sånn hadde vi det også da unga var babyer.

Vogna sto som regel i stua der vi oppholdt oss.

Unga sov godt, sjøl om det var normal aktivitet og lyder rundt dem.

 

 

De to firbente “storebrødrene”, ville sjølsagt også ha litt oppmerksomhet…

…men denne gangen måtte de finne seg i å stille bak i køa.

 

Jeg hadde med meg et knippe med munnbind for anledningen.

 

Hendene ble også grundig vasket i forkant av at jeg fikk henne på fanget.

Jeg har jo vært kjempeforsiktig, men uansett så skal en ta forholdsregler med slike små knøtt. 

Egentlig alltid, men særlig nå.

 

Litt “ufornuftig” har jeg vært. 

 

Når man er seks uker gammel er man kanskje ikke så opptatt av kjoler?

Men…det er liksom litt ekstra stas å kjøpe kjole synes jeg!

Det er jo ikke så lenge til jul.

I julehøytiden må bittesmå frøkner også pyntes litt ekstra!

 

Den kremhvite, gammeldagse, romantiske kjolen får vente…

…til den verste gulpe-perioden er overstått.

 

(Den kremhvite eksisterer foreløpig bare i fantasien til Farmor, men jeg vet at den finnes!)

 

 

“Å, nei! Nå lyt je nyse!”

 

Jeg nyser sjelden bare en gang når jeg først må nyse.

 

Det er nesten alltid slik at det kommer minst ett nys til…

…ganske tett etter det første.

 

I verste fall…

…kommer det enda ett!!

 

Normalt er jo ikke det noen stor katastrofe.

Så fremt jeg ikke er alene hjemme, eller befinner meg langt unna andre, så nyser jeg i albuen.

Det gjorde jeg før koronaen kom også.

I alle fall hvis nyset ikke kommer alt for brått på meg!

 

 

Nå får jeg nesten katastrofefølelse om jeg kjenner at jeg må nyse når jeg er i

kolonial-butikken.

(Jeg går knapt nok inn i noen andre butikker for tida.) 

 

Når jeg har hatt på meg på munnbindet ei stund…

…og det begynner å bli å passe klamt og doggete…

…så har det lett for å begynne å krisle i halsen eller nesa…

 

…eller begge steder!

 

Da blir jeg skikkelig stresset!

Noe som igjen resulterer i hetetokter.

Det gjør jo ikke saken noe bedre.

 

Om du nyser…

…og attpåtil er rød i toppen…

 

…og i tillegg ser svett ut…

da får du mange stygge blikk, da!!

 

Er jeg så uheldig å hoste eller nyse, beveger jeg meg så raskt jeg kan til et annet sted i butikken.

Forhåpentligvis rekker jeg å komme meg et stykke unna det første “åstedet”, før det neste nyset er et faktum.

 

Noen er veldig flinke til å holde igjen nys…

Jeg er dårlig til det

 

Det jeg er ganske flink til (når jeg skjønner at det ikke er noen vei utenom)

…er å nyse med relativt lite lyd

 

Det høres unektelig bedre ut med et lite “Tscht”

…enn med et voldsomt:

“Aaaaaaaatschoooo”!

Særlig nå “i disse tider”…

 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli (bort i mot) like redd for å bli tatt på fersken i å nyse /hoste …

…som i å prompe ute blant folk…

 

Men…nå er det nesten slik…

 

Jeg har rett og slett utviklet…

 

…nyse-skam!

 

 

 

“Hvordan kan jeg vite at han er Den Rette?”

 

Da jeg nylig søkte opp YouTube-videoer med Joe Dispenza og Wim Hof…

(som jeg hører på hver dag for tida)

…kom jeg over en video med en annen person som vekket min interesse:

 

Nemlig:

Ester Perel.

 

Hun hadde fått følgende spørsmål fra en kvinne…

(…som prøvde å finne “Den rette” i dating-jungelen):

 

“Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør det rette valget…

…når jeg begynner å date en mann jeg har møtt online?”

 

I likhet med mange andre har også jeg en viss erfaring med nettdating.

Jeg delte litt av dette på bloggen min:

“Senk skuldren’ og slæpp kontrollen, Kari!”

 

For mange år siden resulterte nettdating-sprellene mine i et “avstandsforhold” som varte i noen år.

Min andre runde med nettdating foregikk fra senhøsten 2016 til etterjulsvinteren 2018. 

Etter et drøyt år ga jeg opp hele prosjektet.

 

Det var en nyttig erfaring.

 

I ettertid forstår jo inderlig vel hvorfor sprellene mine ikke resulterte i noe forhold.

Stikkordene er:

Urealistiske forventninger, nærmest grenseløs naivitet…

…og for dårlig kunnskap/innsikt vedrørende følelsesmessige mekanismer.

 

Dessuten: Alt for liten forståelse for at det jeg fikk tilbake…

…var i samsvar med det jeg (for det meste ubevisst) sendte ut.

 

Men…jeg føler ikke at jeg behandlet noen ufint

…jeg oppførte meg ganske så ryddig og redelig…

…om det går an å beskrive det på det viset.

 

 

“Han “må” få meg til å føle meg…”

 

Med andre ord: “Mr. Superman”…

…og vel så det…

…intet mindre!

 

Dersom du er i “datingmodus”, (eller føler deg som et frustrert fruentimmer) anbefaler jeg deg virkelig å lytte til det Ester Perell har å si.

Hun er en klok dame, som setter ord på fallgruvene når det gjelder “Å finne Den Rette”. 

 

Den Perfekte finnes ikke…

H*n er en illusjon…

Og tenk…

…så kjedelig om vi skulle involvere oss i et menneske som “dekket alle våre behov”?

Dessuten:

Dersom det (tilsynelatende) ikke finnes utfordringer…

…så er det vel knapt muligheter for vekst og utvikling?

(Da blir det kjedelig, gitt!)

 

I videoen under får du høre hva Ester svarer på spørsmålet om Den Rette.

(Videoen varer bare mellom to og tre minutter!)

 

 

Jeg anbefaler også videoen nedenfor.

Dette burde jeg ha hørt på i den tida jeg var som mest ivrig på dating-nettsider.

 

I dag er nok nettdating så absolutt et tilbakelagt stadium for min del…

Både alder og erfaringer tilsier det.

 

Esters ord er virkelig noe å reflektere over likevel!

(Videoen varer i drøyt fire minutter. Hun kan kunsten å få fram budskapet i løpet av kort tid.)

 

 

 

 

 

Jeg liker å høre på musikeren Aasmund Nordstoga.

Han er ikke så kjent som bror Odd, men minst like flink til å synge – i alle fall etter min mening.

Denne sangen er litt i “Min gate”.

 

Det er vel ikke sunt å bli alt for “Bergteken”…

…og nærmest miste bakkekontakten…

…men en kan vel ikke bare være snusfornuftig og rasjonell heller?

 

 

 

 

Kontraster…

 

Rosene blomstrer fortsatt i husveggen foran blokka…

 

I hagen ligger denne:

Snart er det julegrantenning her i borettslaget…

 

 

Ved en husvegg her i nærheten fant jeg disse…

 

 

 

Rett ved så det slik ut:

Det var is på vannpytten. Tydeligvis har det vært kuldegrader om natta…

 

Naturen er visst ikke helt innstilt på at det går mot vinter…

 

I dag er det bare en måned til jul…

 

 

 

Smaks-test på Sunn Sjokolade

 

Slik situasjonen er nå, er det mange butikkjeder som har ekstra gode betingelser vedrørende netthandel.

Sunkost er en av dem.

 

(Nei, jeg er ikke sponset på noen måte!)

 

I dag fikk jeg pakke med økologisk sjokolade og krydder helt hjem i postkassa.

Jeg betalte ingen ting for frakta, fordi jeg hadde handlet for over 200 kr.

Det synes jeg er en veldig god deal!

 

Nå er sjokoladelageret fylt opp!

 

Ut fra mengden, bør det holde i noen uker…

Så spørs det om en viss person klarer å holde seg i skinnet…

 

Det er jo ikke akkurat “renn” av besøk her…

…så jeg kan ikke skylde på at jeg har hatt gjester

…dersom beholdningen krymper, litt slik Fort&Gæli!

 

Det er mellom 400 og 500 kcal pr plate (80 gram)

…så det er mye som tilsier at det er greit å fordele kosen over en lengre periode…

 

Hva som er “en lengre periode”…

…er jo sjølsagt…

 

…et definisjonsspørsmål…

 

Nå skal jeg altså prøve ut Berit Nordstrands sjokolader.

De er dyrere enn enkelte andre sjokolader med ekstra høyt kakaoinnhold, men prisforskjellen er ikke veldig stor.

 

Jeg har kjøpt to typer sjokolade:

 

Denne:

 

Og denne:

Jeg er veldig glad i kokos, så jeg er ekstra spent på om denne svarer til forventningene!

(De er skyhøye!)

 

I videoen under tester jeg sjokoladen for første gang:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prate med Probiotika’n?

 

Det er viktig å ha en god fordøyelse…

…og en god tarmflora.

Fungerer fordøyelsen dårlig, så “mår vi illa” som de sier i Sverige.

 

Jeg har hatt mye magetrøbbel gjennom livet.

Det har ikke vært tilstander som jeg har fått behandling for.

Jevnt over har det vært mye “urolig mage”…

…eller det stikk motsatte.

 

Det siste året har jeg brukt en kapsel med probiotika (gode tarmbakterier) så og si hver dag.

Jeg har svelget dem hele.

 

“De gode hjelperne…”

 

Nå som jeg har kjøpt konseptet “Heal Summit”, har jeg hørt på mange spennende videointervjuer.

Mye av det intervjuobjektene sier, sammenfaller med det jeg tenker og tror.

(Uten at jeg på noen måte som helst måte kan kalle meg “forsker”!! Jeg er bare sånn at jeg lurer på mye…)

 

Ett av intervjuobjektene heter Alberto Villoldo.

Han sier (sånn omtrent) følgende om probiotika-kapsler:

 

Åpne kapslene og dryss innholdet i varmt vann.

(Ikke varmt vann fra springen, men oppvarmet i kjele eller vannkoker!)

 

La blandinga stå i ca fem minutter.

 

 

Snakk pent til tarmbakteriene før du inntar dem.

Fortell dem (for eksempel) at du er takknemlig for at de hjelper deg til å få en bedre tarmflora

(De er jo levende organismer!)

 

De to første punktene har jeg ingen problemer med…

Han forklarer hvorfor, og det virker logisk.

 

Når det kommer til det siste punktet derimot…

…så blir jeg faktisk litt forlegen.

Det er nesten slik at jeg blir sjenert overfor meg sjøl…

Jeg titter meg litt beskjemmet over skulderen…

…mens jeg nærmest mumler fram godordene til de små vennene…

 

Følelsen av å være litt sånn “smårar” er ganske påtrengende

 

Så har jeg jo sett bilder av vannmolekyler da…

Bilder av vann som har blitt snakket stygt til…

…og vann som har blitt snakket til på en vennlig og kjærlig måte.

Forskjellene har vært enorme!

Fenomener vann.

 

Da er det vel ikke helt utenkelig…

…at også tarmbakteriene fungerer mye bedre om de får litt ros??

 

Jobben er gjort. Nå kan tarmbakteriene få gjøre sin del!

 

 

Alberto Villoldo tilbragte en gang flere måneder Amazonas.

Han fant ut at forekomsten av for eksempel kreft, hjerte/karsjukdommmer og Alzheimer knapt eksisterte der.

Der tenker de helse i stedet for sjukdom.

Om menneskene fra dette området flyttet til Vesten, og levde som oss, begynte de å utvikle de samme sjukdommene.

 

Villoldo sier også følgende i videoen:

“Sjukdom er bare en definisjon som vi gir til en kombinasjon av symptomer.

Det finnes mange sjuke mennesker, men ingen sjukdom.”

 

Det er mye positivt ved vestlig medisin.

Det sier også Villoldo (og mange av de andre intervjuobjektene i “Heal Summit”.)

Det største minuset er kanskje at det blir brukt mye mer tid på å “reparere” og “behandle” enn på å forebygge. Når vi oppsøker helsevesenet, er vi jo som regel allerede sjuke på ett eller annet vis.

Det er veldig mye vi kan gjøre sjøl når det kommer til å forebygge.

 

I videoen under (opptak jeg har tatt fra intervjuet i “Heal Summit”), sier Villoldo noe om hvor viktig det er for helsa vår om vi klarer å tilgi…

…i stedet for å være sint på dem vi mener har gjort oss urett/behandlet oss dårlig.

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg tvinges til å tenke annerledes…

 

Det er jo slik nå…

…at jeg tvinges til å tenke annerledes.

For verden og hverdagene er annerledes.

 

Jeg trenger å finne litt tilbake til den vesle jenta som undret seg…

Rips så umoden og sur at det kilte i øra!

Var’n rau så var’n etandes…

 

Nyslått gras i trillebåra = god lukt…

 

Den vesle jenta la merke til små detaljer…

…frydet seg over lukta av hegg og liljekonvall…

…når hun gikk tur ved Glomma i begynnelsen av juni…

 

Hun beundret blåtonen i ei skjør blåklokke…

(Hvordan kunne den spinkle stilken være såpass seig og sterk?)

 

Hun snuste inn lukta av våt jord…

…av modent korn…

…og av nyhogd tømmer…

 

Hun frydet seg over å kunne gå barbeint i graset…

…studere en sommerfugl…

…eller en maur som slepte med seg ei barnål som var mange ganger så stor som den.

 

Hun trodde på at det gikk an å temme linerler…

…hvis hun bare lyktes i å kaste salt på stjerten deres…

(En fugl i hånden er bedre enn ti på taket…)

 

Den vesle jenta har blitt litt borte underveis…

 

Nei, det er slett ikke byens skyld.

Det er mye bra i byen…

…for den som er villig til å se det!

 

Det var måten denne jenta valgte å leve voksenlivet på…

På ett eller annet tidspunkt i livet begynte hun å fokusere veldig mye på alt som var “feil”…

 

Noe av gleden forsvant på veien…

Hun har funnet tilbake til en del av den i løpet av de siste årene…

…sjøl om hun fortsatt kan falle tilbake til “feil-mønsteret” med jevne mellomrom…

 

Hva er det som egentlig er viktig?

Hvilke verdier vil jeg fokusere på framover?

Jeg har nok blitt ekstra oppmerksom på dette det siste halve året.

 

“Aldri så galt at det ikke er godt for noe…”

Det stemmer som regel…

 

Ut på tur med selfiestanga…

 

Det var klar høstluft, friskt og godt i dag!

 

Jeg møtte to bukker på veien…

De bøyde hodet og brisket seg litt…

 

 

Et klokt hode(?) bader i sollyset…?

 

Jeg så mange mennesker som var ute i sola i dag. 

Noen hadde med seg gym-matter og trente sammen…

(Det må da være minst like bra som å drive inne på et treningsstudio?)

 

Andre lekte med hunden…

Mange var ute og gikk tur.

 

En liten tass satt på en benk sammen med pappaen sin.

Den vesle karen (tror det var en gutt) var kanskje åtte-ni måneder gammel…

Jeg fikk verdens mest strålende (og litt tannløse) smil da jeg passerte dem.

Jeg smilte stort tilbake!

Sånne små sjarmører kan jo få ei striks kjerring til å smelte fullstendig! 

 

Tanken på “Bæssmor-ongen” kom jo sjølsagt da…

(Jeg har “hilst” på henne på videochat  i dag.)

 

I går hadde hun smilt for første gang…

 

Noen planer er lagt…

Jeg bestilte hotellrom på Hamar allerede før veslejenta ble født i midten av oktober.

Rommet kan avbestilles helt fram til avreisedagen.

Oslo er jo fortsatt “verstingen” i landet når det kommer til smittetall, så jeg må se det an.

 

Sånn er det for oss alle nå.

Vi kan ikke gjøre alt det vi vanligvis tar som ei selvfølge…

Men det finnes mange små gleder likevel.

 

 

Jeg kjøpte lettsaltet torsk i går.

Det er noe av den beste middagsmaten jeg vet om.

Da jeg var på vei hjem fra dagens tur, begynte jeg å glede meg til jeg skulle ha middag!

 

Torsken var akkurat slik den skulle være…

Den delte seg i store, saftige flak da jeg la den på tallerkenen.

 

At det er sunn mat gjør jo heller ikke noe?

 

Lettsaltet torsk med revet gulrot, dampet brokkoli, creme fraiche og smeltet smør…

..enda det “bare” er fredag…

 

Det er lov det!

 

 

Varm på føttene i Vinter!

 

Det er viktig å holde seg varm og tørr på føttene.

 

Da jeg var barn, hadde jeg veldig ofte mellomøre-betennelse.

 

Øre-nese-hals-legen presiserte hvor viktig det var å holde seg varm på føttene.

Det syntes jeg var rare greier.

Det var jo inni ørene mine at det gjorde så vederstyggelig vondt!!

 

Men…jeg tror nok at det er noe i det.

Om jeg fryser på føttene, så hjelper det liksom ikke hvor god og varm jeg er ellers.

 

I dag har jeg hentet ei postpakke med ullsokker.

Det var halv pris på en del ullsokker hos nettbutikken “Get Inspired”.

Det vil si 100 kr for ei pakke med to par sokker i.

(Nei, jeg er ikke sponset på noe vis, men jeg liker den nettbutikken.)

 

Det virker så ryddig og greit, og varene kommer raskt.

 

Denne gangen gikk det bare to dager fra jeg bestilte til jeg fikk varsel om å hente.

Viktigst av alt er det jo at kvaliteten har vært god på det jeg har bestilt.

 

 

Noen moteløve har jeg aldri vært…

…men jeg har mine “greier”.

 

Fargene bør nemlig helst matche.

Jeg hadde aldri brukt mørkeblå sokker til disse klærne…

…sjøl om det “bare” er ei treningsbukse og ei ulltrøye.

Det blir noe som ikke “stemmer” i hjernen min hvis fargene ikke passer sammen.

 

Jeg vet det er passe skrullete…

…men trøster meg med at de fleste “har noe rart for seg”.

 

Jeg er kjempefornøyd! De er skikkelig gode å ha på seg!

 

Fine farger og mønstre!

(De grå valgte jeg fordi de er nøytrale, og for at jeg ikke bare skulle holde meg til favoritt-fargene!)

 

Nå kan føttene mine glede seg til vinteren!

 

Kjæm du i kvæll, så står Nokas i døra…

 

Jeg er glad for at det har blitt strammet inn skikkelig i forhold til smittevern nå.

Etter min mening er det helt nødvendig.

 

Det ser dessverre ut til at vi må ha “barnevakt” for å klare å skjerpe oss!

 

Likevel ble jeg ganske overrasket da jeg skulle hente ei pakke i postmottaket på nærbutikken i dag.

I døra ble jeg nemlig møtt av Nokas.

 

Jeg er jo “Flink Pike”, så jeg hadde mitt på det tørre.

Munnbindet var omhyggelig festet før jeg gikk inn.

Hendene ble også spritet da jeg var noen få meter unna døra.

(Det siste har jeg gjort før og etter butikkbesøk helt siden i mars.)

 

Akkurat det visste jo ikke Nokas.

Jeg måtte pent holde lankene under spritautomaten før jeg fikk “audiens” på Coop’en.

 

Nokas opptrådte vennlig og rolig.

Vakta (som sjølsagt hadde munnbind på) gikk bare et skritt fram og ga tegn til at jeg måtte sprite meg da jeg satte foten innafor døra.

 

Men… litt rart var det…

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve å bli møtt av ei Nokas-vakt med munnbind i inngangspartiet på kolonialen…

 

Alltid utstyrt med minst to (ubrukte!) munnbind i en glidelåspose, og “sprit på lomma”…

der har du meg! 

 

 

 

 

Vi som aldri utrettet noe stort…

 

Det er jo ganske mange av oss…

 

Jeg mener…

…alle vi som antagelig aldri får noen plass i historiebøkene.

 

Noen har blitt berømte fordi de har spredd frykt og redsel;

despoter og herskere som har misbrukt sin makt på det groveste.

 

Det har jo vært en del av dem…

 

Så har vi heltene…

…og heltinnene…

 

Pionérene…

Oppfinnerne…

Idrettsutøverne…

Kunstnerne…

 

Johann Hermann Wessel er en av dem som har fått en plass i historiebøkene.

 

Han hadde definitivt ordet i sin makt.

Han hadde utvilsomt også et skarpt hode. 

(Og en skarp penn!)

 

Ut fra det som står om ham i boken “Digte”, var han imidlertid usigelig doven.

 

Diktet nedenfor står i boken…

…under det han har kalt “Gravskrifter”:

 

Denne “gravskriften” handler visstnok om ham selv.

 

Her er et annet:

 

Under digterens Portrait

(skrevet av ham selv)

Han syntes fød til Bagateller,

Og noget stort han blev ei heller.

 

Antagelig hadde Wessel seg sjøl i tankene her også…?

 

 

Berømmelse kan så absolutt ha sine baksider.

Mange (kanskje særlig kunstnere og oppfinnere) har først blitt anerkjent etter sin død…

Da de levde, ble de kanskje sett på som særinger…

Noen merkelige skruer, som hadde utrolig mye rart for seg?

 

Jeg tenker at ingen er “Født til Bagateller”.

Sjøl om de færreste opplever Den Store Berømmelsen…

(som kanskje ikke er så mye å hige etter?)

…så har de aller, aller fleste av oss betydd noe for noen.

 

(Det heter vel å “stå på stas”, men her ligger jeg jo, da…😉 )

 

Nå skal jeg ikke spekulere så mye i hva som vil bli mitt “ettermæle”…

 

Jeg kan nok ikke måle meg med Johann Herman Wessel…

…men jeg måtte bare prøve meg på et aldri så lite rim!