“Touch it once”

 

På morgenkvisten i dag så jeg en video der dette uttrykket ble nevnt.

 

 

I videoen nederst i innlegget, forklarer jeg hva som ligger i uttrykket.

 

Jeg fikk besøk av Frodithen i dag.

Vi hadde planlagt at hun skulle lære meg noe…

Sist vi prøvde, gikk det ikke så bra…

 

Eleven var nemlig umotivert og utålmodig…

at sjøl en eminent pedagog som Frodithen ble en smule oppgitt.

 

I dag hadde eleven bestemt seg for å gå “all in”.

Med andre ord:

Full skjerpings!!!

 

 

Her er vi ferdige med dagens leksjon,

og klare for kaffe og hjemmelaget chiapudding.

(Som egentlig ble chia-velling

…but who cares??)

 

Pedagog Frodith skrøt uhemmet av elevens motivasjon og iherdige innsats!

 

I videoen kan du se hva jeg lærte i dag…

(Stikkord: Videoen passer også for de som ikke hører så godt,

uten at det betyr at jeg har lært meg tegnspråk.)

 

Jeg har i alle fall fått testet ut at notatene mine funker i praksis.

Nå gjenstår det bare å renskrive dem!

(Dette er faktisk noe av essensen i “Touch it once”.)

 

 

 

Jeg ble ikke vakker…

 

Da Oslo var nærmest helt nedstengt i vinter,

ble det en del netthandel.

I den grad jeg kjøpte sminke, handlet jeg hos “blivakker”.

 

For litt siden trodde jeg at jeg hadde gjort litt av et kupp!

Jeg fant nemlig en type kajal, som virket veldig enkel å påføre.

Ikke trengte jeg å bruke “blyantkvesser” på den heller,

for den kunne liksom skrues ut og inn av hylsa.

At herligheten hadde fått supre anmeldelser,

og dessuten kostet bare litt over 20 kr., 

medførte rask avgjørelse:

 

Denne måtte jeg bare ha!

 

Da jeg først var i sving, slo jeg til med to stykker;

en mørk brun, og en svart.

På det viset ble det jo dobbelt så billig, ikke sant?

 

Samme dag som pakka lå i postkassa,

var jeg klar til å teste ut nyanskaffelsen.

Jeg strevde litt, for det er ikke så enkelt å få på kajal

når en har blitt så langsynt som meg.

 

Likevel ble jeg rimelig fornøyd med utførelsen.

 

Det var tid for å gå ut i verden med mitt nysminkede fjes!!

 

Etter noen timer, kjente jeg at øyelokkene begynte å klø og svi…

En titt i speilet bekreftet det jeg ante:

Jeg hadde blitt alt annet enn vakker:

Øyelokkene hadde liksom både hovnet opp…

og slått ekstra mye krøll på seg.

Noen sminkefjerner hadde jeg ikke med.

Derfor måtte jeg pent holde ut med ubehaget til jeg kom hjem.

Her dugde det ikke aloe vera-gelen jeg pleier å bruke som sminkefjerner.

Dette var tydeligvis vannfaste greier!

 

Når nøden er størst er google nærmest:

“Hvordan fjerne vannfast sminke på en skånsom måte?”

 

Jeg landet på olivenolje.

Det sto nemlig nevnt som et “kjerringråd”.

Slik så bomullspaden ut etterpå.

Olivenolje er altså ikke bare til innvortes bruk!

 

I dagene etterpå har jeg kun brukt olje til å fjerne sminke med.

I tillegg til å være effektivt, er det både skånsomt og rimelig.

 

Nå lukter jo olivenoljen litt spesielt.

Derfor har jeg funnet ut at jeg heller kan bruke kokosolje.

Det var nemlig også noe som jeg hadde i hus.

 

 

Heretter skal jeg sminke meg på “gammelmåten”:

…med blyanten fra Cubus…

 

Sånne nymotens påfunn er jeg ferdig med.

 

I alle fall for ei stund…

 

“Men hvor kommer du EGENTLIG fra?”

 

Kunst kan jo være så mangt.

Det finnes utallige uttrykksformer.

 

høstutstillingen så Frodithen og jeg blant annet dette:

Fra den ene siden så det ut en som en montasje av postkort

med motiv fra Østen…?

 

Men… på baksiden av kortene sto det skrevet noe

som trolig får mange til å reflektere litt…

 

Det er Meera Manjit Kaur som har laget montasjen.

Hun har bodd i Norge i hele sitt liv…

…men har altså opplevd å få spørsmål og reaksjoner

som de hun gjengir på disse postkortene.

 

Meera Manjit Kaur

(Bildet av Meera fant jeg på nettsiden Norges Billedkunstnere. (NBK)

Det sto at det var lovlig å kopiere.)

 

 

For noen måneder siden leste jeg ei bok skrevet av Guro Sibeko

Det var denne:

 “Rasismens poetikk”.

 

Å lese denne boka var en aha-opplevelse for meg.

Jeg ble konfrontert med flere av fordommene mine.

Mye av det handlet om holdninger

som jeg faktisk ikke har tenkt på som fordommer.

 

For eksempel er jeg nesten sikker på at jeg har stilt spørsmålet:

“Hvor kommer du fra?”,

eller kanskje til og med:

“Hvor kommer du egentlig fra?”

Spiller det (egentlig) så stor rolle?

 

Ja, noen mennesker har mer melaninrik hud enn andre…

Hudfarge og ansiktstrekk kan gi en pekepinn

om hvor i verden våre forfedre levde.

 

Utover det sier dette fint lite om våre menneskelige kvaliteter.

 

Kan det Kalles Kunst?

 

Det var jeg som stilte dette spørsmålet

da jeg gikk rundt på høstutstillinga sammen med Frodithen i dag.

 

Det var noe for enhver smak der…

Variert kan du si…

 

“Kunst er vel hva folk ser på som kunst…” sa Frodithen.

Jo, det er vel slik…

Det gjelder å møte med et åpent sinn,

uten å dømme eller kategorisere.

Jeg kan nok ha lett for å gjøre det:

“Dætta der kunne tel og med je ha smort i hop!”

(Sånt sier man ikke når man er på kunstutstilling. Det er respektløst.

Men…jeg kan ha lett for å plumpe ut med det jeg tenker…

…på direkten…)

 

 

Fyrstikkesker kan brukes til så mangt…

 

Kreativt med korn…

 

 

Først trodde vi dette skulle forestille en edderkopp…

 

…men da vi så nærmere etter, viste det seg

å være mange hester som lå oppå hverandre i hesteskoform.

Det kunne se ut som om kunstneren

hadde brukt søppelsekker som materiale.

På flere måter syntes jeg dette var det mest imponerende kunstverket. 

Det må i alle fall ha vært en formidabel jobb!

 

 

“Sløyfe og tårer” heter dette bildet:

 

Jeg fikk noen assosiasjoner til barndommen:

Da jeg var lita, hadde jeg stor hvit sløyfe i håret på 17. mai!

 

“Kan du itte ta bilde tå meg framma dætta?

Det passer så fint tel klea mine!”

 

Så måtte vi jo finne noe

som matchet antrekket til Frodithen også…

 

 

Du har kanskje observert at vi har på oss nesten like kjoler?

 

Vi avtalte nemlig på forhånd

at vi skulle ha på oss “Senorita-kjolene” våre i dag.

Når man en sjelden gang er på kunstutstilling,

så må man jo pynte seg!

 

Jeg fikk forresten litt skjenn av Frodithen da vi var der…

Jeg syntes jeg matchet så fint i fargene her…

…men:

“Det ække no’ fint med den rumpetaska, Kari”.

 

Nei…man bør vel ikke uttale seg så mye om kunst…

…når man pynter seg med kjole og kåpe…

og har rumpetaske og ryggsekk som “tilbehør”

 

Men…

…det er jo veldig praktisk, da…

 

Hva var det som skjedde i 2014?

 

Jeg står utenfor Eidsvolls-bygningen

sammen med kusine T og mannen hennes.

Vi venter på at guiden skal komme

for å ta oss med på en omvisning inne i bygningen.

 

Mens vi står der,

kommer det fram at både kusine T. og jeg har vært her før.

Mannen hennes er her for første gang.

 

Jeg:

“Je var her i 2014. Da var det et stort arrangsjemang her…

Å kunne det væra førr no’ a’?”

I det kusine T. knekker sammen i latter,

går det opp et lys for meg…

(1814-2014…liksom…)

 

Jeg: “Huff, slik blir det når kjæften går på tomgang!”

Mannen til kusine T. :

“Å, det e’ vel ikkje bare kjeften som går på tomgang…

hjernen går vel litt på tomgang den au…?”

(Han er sørlending

Det sier vel det meste…?)

 

Joda, han kan nok ha rett i

at det har lett for å være en viss sammenheng… 😉

Kusine T. og jeg utenfor den berømte bygningen før omvisningen.

Det var en regnvåt dag…

…akkurat passe vær til en museumsrunde!

 

 

 

Gummistøvel-Glamour

 

Jeg har alltid hatt “fornuftige” gummistøvler.

 

I tidlig barndom hadde jeg røde.

Så ble det brune, lange gummistøvler,

som jeg kunne vasse i søledammer med.

Det var moro, helt til det ble hull i dem…

 

På ungdomsskolen, og videre oppover, hadde jeg blå gummistøvler

med hvit kant øverst og hvite såler.

Nå er det noen år siden jeg måtte kassere mitt siste gummistøvel-par.

Etter at jeg flyttet til Oslo, har jeg ikke hatt gummistøvler.

 

I alle fall ikke før nå…

 

I og med at jeg har blitt (nesten) ekte Byfrøken,

fant jeg ut at jeg trengte noen snasne

gummistøvler som jeg kan trippe rundt i små sølepytter med.

 

I dag kom de i posten!

 

Fine, ikke sant?

 

Jeg likte veldig godt det rutete feltet på sidene,

sjøl om det sikkert ikke er like vanntett som resten.

Dette er urbane gummistøvler

ikke støvler til å vasse i myra med!

 

Støvlene er foret, og det er godt.

Jeg kjøpte en størrelse større enn jeg pleier å bruke,

slik at jeg i tillegg kan ha såler og tjukke sokker i dem.

 

Det er moro å føle seg fjong på utsida,

men det må føles behagelig på innsida også!

 

 

Akrobat Reidar og jeg spiller ikke på lag

 

Jeg fikk nylig oversendt et dokument

som jeg ikke klarte å åpne på pcen.

Da jeg prøvde,

fikk jeg beskjed om å oppdatere Adobe Acrobat Reader.

 

Jeg følte meg på gyngende grunn.

Jeg har blitt skeptisk til å installere noe på pcen,

uten å vite hva det egentlig innebærer.

 

Derfor fant ut at jeg skulle sende ei melding

til den som hadde sendt meg lenken med dokumentet.

(Vedkommende er adskillig mer teknisk anlagt enn meg!)

 

Jeg beskrev problemet som best jeg kunne.

For sikkerhets skyld leste jeg i gjennom meldinga før jeg sendte den.

Jeg har erfart at det kan lønne seg.

Særlig når jeg skal skrive om noe “teknisk”.

 

Det var lurt at jeg leste i gjennom…

Ordlista hadde nemlig laget sin egen vri på det hele:

 

Acrobat Reader hadde blitt til “Acrobat Reidar”.

 

Jeg føler meg ofte nokså “Acrobat Reidar”

når jeg skal navigere meg gjennom tekniske utfordringer.

 

Jeg har lett for å miste grepet…

Itte akkurat akrobat…

 

 

Endelig ser jeg alt så mye klarere!

 

Det føles godt…

Jeg må nemlig innrømme at jeg har følt meg litt i “tåkeheimen” ei stund.

 

At det er gråvær og høst har nok hatt en del å si…

…men det har nok handlet aller mest om…

 

…at jeg ikke har regulert brillestyrken på fire år!

Dessuten var brilleglassene nokså ripete.

 

For noen uker siden tok jeg synstest i Brumunddal.

Det var altså hele fire år siden sist.

 

Jeg har brukt den samme optikeren

siden jeg begynte med briller for åtte år siden.

Det finnes sikkert flinke fagfolk i Oslo også…

…men det blir litt som med tannlegen:

Jeg trenger tid på å opparbeide tillit til mennesker

som jeg på ett eller annet vis må slippe nokså tett innpå meg.

 

En sint forkjølelse stoppet meg sist jeg planla

å hente den nye brillen min.

Derfor var det ekstra stas å endelig få den!

 

Jeg har trodd at mobilskjermen har vært fettete.

(Noen ganger har den vært det også.)

Men…

…det har ikke hjulpet nevneverdig å rengjøre den.

 

Jeg fikk litt av en aha-opplevelse første gang jeg sjekket mobilen

etter at jeg hadde satt på meg den nye brillen.

 

klarsynt er det lenge siden jeg har følt meg! 

 

 

Jeg er veldig fornøyd med innfatningen!

Brillen sitter godt på.

Sjøl om den er klassisk og enkel,

har den “Det Lille Ekstra”!

 

Gamlebrillen har jeg lagt igjen i Brumunddal.

Den skal også få nye, tilpassede glass.

Når en har blitt så avhengig av briller som meg,

føles det nesten som krise om de blir ødelagt eller borte.

 

Dette var jammen godt å få ordnet!