En trenger vel ikke værra så særriøs støtt, vel?

 

Da jeg flyttet til Oslo i fjor høst, havnet jeg på “Beste Vestkant”.

“Næmmen Kari, hva har du der å gjøre? Du passer jo’kke der!

Det var Frodithens spontane reaksjon da hun fikk vite hvor jeg hadde funnet leilighet.

 

Først ble jeg nærmest litt småsnurt…

Antydet hun kanskje at jeg ikke var et dannet og presentabelt menneske…?

At jeg kunne minne om en viss Eliza Doolittle, som ikke hadde vett på å oppføre seg blant sosieteten?

 

Vel…

Jeg hadde det helt ok på Vestkanten…

Det opplevdes som trygt, rolig, pent og pyntelig der jeg bodde…

 

Men…nå bor jeg på den andre siden av Akerselva…

…og jeg trives bedre her!

 

Det er liksom litt mer “Hårdagsli'” her. Litt mer fargerikt og sprudlende…

Litt mer hærta tå hørt…

Jevnt over mer “æilminn’li”…

…vil jeg vel kalle det!

 

Og…litt mindre stivt og seriøst…

Helt særriøst…

 

I dag tok Frodith og jeg noen “Så pene som vi bare kan”- bilder…

Litt modell igjen…

 

Innimellom blir det jo også noen “Behind The Scenes” – bilder..

Fikser litt på fasaden…

 

…men Frodithen knipser i ett kjør, så intet går ubemerket hen…

 

Når smilet begynner å bli for stivt, må man til med litt ansiktsgymnastikk…

Sånn…nå er jeg klar for å være “pen” igjen…

 

 

 

Og når man først er i det litt useriøse hjørnet…

…så går man ikke av veien for å stjæle litt:

(Hennes duo-bilder ble nemlig finere enn mine!)

 

 

Litt “modell” igjen…

 

Rett etter at jeg var ferdig på jobb i dag, møttes Frodith og jeg for nok et lite “modelloppdrag”.

 

Neida…vi er ikke så etterspurt…

I hvert fall ikke ENNÅ…

…men nå begynner vi å bli så proffe både foran og bak kameraet, at vi er rimelig sikre på at det er like før vi blir…

…oppdaget!

 

Portrett i svart/hvitt…

 

Helfigur i svart/hvitt…

…og i farger…

 

Her kan du lese Frodithens innlegg fra dagen i dag:

Et lite dykk i fortiden?

 

Når “Barnet” kommer til Byen…

 

Dagen etter at bloggvenninne Eva hadde vært her, fikk jeg en ny overnattingsgjest.

“Minstemann” (som for lengst har vokst både søsken og opphav over hodet) kom nemlig på besøk.

Han skulle på “Lindmo” for å se bak kulissene der under opptak denne uka. Det er en del av pensum på utdanninga han går på.

 

Da passet det fint å bo hos moder’n, som har gjort bydame av seg.

 

Jeg hadde tenkt å være publikum i salen under Lindmo-showet, men var for sent ute med å få meg billett. 

Da han kom hjem om kvelden, var jeg sjølsagt sprekkeferdig av nysgjerrighet:

“Fekk du tala ve’ a’ Anne Lindmo, hell?”

“Neeeei…

…men ho kom og sporte om je hadde en ba’nnan. Ho må visst støtt ha det før opptak!”

Jaja. da fikk jeg i alle fall vite en liten kuriositet om Anne Lindmo…

 

 

Dette bildet tok Junior av meg da vi var på “Shopping” en dag.

 

Dama jeg holder i kostet 10 kroner.

Hun har fått æren av å pryde kjøleskapet mitt!

 

Junior fikk tak i et spesielt kamera en gang han stakk innom et garasjesalg…

 

For den nette sum av kr 150,- fikk han kjøpt dette klenodiet:

Veska fulgte med. Kameraet er sammenleggbart, og tar liten plass når det ikke er i bruk.

 

Antagelig er det minst 80 år gammelt. Hun som solgte det, husket at faren hennes tok bilder med det etter krigen.

Jeg skjønner nesten ikke at hun ville selge det!

Junior sier at det blir fine bilder med kameraet.

Han tok ett bilde av meg: “Smiiil mor, du får bære EN sjanse!”

Han må sjølsagt kjøpe film, for det er jo ikke noe nymotens, digitale greier dette!

 

Den siste dagen Junior var på besøk, dro vi til Mathallen og spiste dekorative, deilige kaker.

 

Spesiallaget kaffe ble det også…

 

Junior går på et studie der han hovedsakelig lærer å jobbe med “flerkamera-produksjon” (Tror jeg det heter.) Svært mange programmer blir laget på denne måten. Et kamerateam av fotografer plasseres rundt i opptaksområdet. Så er det regien som setter det sammen og bestemmer hvilke vinkler og utsnitt som blir presentert for tv-titterne.

Så gjenstår det å se da, om han havner i Nrk?

Det hadde jo vært litt moro om han får prøve seg der en gang…

 

 

“Bruker du slik kørj når du handler, hell mor?”

 

Ikke hadde vel jeg registrert at det var noen handlekurver som hadde “hjerte” på seg…

Men…

…Juniors skarpe fotograf-blikk får med seg de aller fleste detaljer rundt omkring.

 

Dette er en single-kurv.

 

Om man går rundt i butikken med en slik på armen…

…så signaliserer man altså at man er ledig på torget.

 

Men…nå er ikke jeg på kjæreste jakt mer…

Dessuten tror jeg vel ikke at det er blant reolene på Coop Extra at sjansene for å finne noen er aller størst.

 

Forrige gang jeg var på Coop’en gjorde jeg meg også uheldig bemerket.

Jeg klarte nemlig å rive ned ei flaske med olivenolje fra ei hylle i butikken…

 

Det ble et forferdelig klin…

…sjøl om flaska var merket med “extra virgin”…

 

Jeg synes forresten det er en artig idé med de kurvene.

 

Men…

…jeg holder meg altså til de vanlige, kjedelige…

 

Det ER ham!

 

Bloggvenninne Eva og jeg sitter i kinosalen og venter på at filmen skal begynne.

Den ene reklamen avløser den andre.

 

Plutselig er det noe som fanger min interesse:

Det er da helt utrolig som den skuespilleren ligner på…

 

…den ene sønnen til den eldste nissekusinen min!

 

“Vet du å han derre sku’spiller’n heter?

Nei, Eva drar ikke kjensel på fyren…

 

Et par dager senere har jeg besøk av den yngste nissekusinen og mannen.

 

Da kommer jeg på denne skuespilleren…

…som nesten kunne ha vært enegget tvillingbror til sønnen til den eldste nisskusinen.

 

Vet de hva han skuespilleren heter?

Da smiler nissekusinen:

“Det ER (navn på nevøen)!

 

Plutselig ble kinoreklame litt mer interessant!

Det er jo ikke akkurat hverdagskost å se slektninger på kinolerretet!

Her har jeg knipset et bilde fra filmen…

 

Om du klikker på linken nedenfor, kan du se reklamen jeg sikter til.

 

https://www.kreativtforum.no/arbeid/2019/09/motiverende-proteinbarer?

 

 

Klokka; stressfaktor eller støttespiller?

 

Jeg kaster et blikk på klokka:

Oooops, nå begynner jeg visst å få det litt travelt! 

Jeg har en tendens til å…

…somle.

Litt sånn som Albert Åberg. “Jeg skal bare…!”

 

Jeg liker å ha god tid.

En dag i uka skal jeg være på jobb til klokka sju!

Da står vekkerklokka på 05.15.

DET er vel ikke nødvendig, tenker du kanskje?

 

Jo det ER det!

Hvis ikke rekker jeg jo ikke å somle! Blant annet får jeg ikke tid til den rolige morgenstunda med kaffekoppen. Disse ekstra minuttene er viktige for at B-mennesket meg skal klare å møte noenlunde frisk og opplagt på jobb. Den 25 minutter lange spaserturen til jobben, er mye bedre for kropp og psyke enn å stå i ti minutter i trengsel på trikk eller buss!

 

Vi snakker ofte om “Tidsklemma”, eller “Å måtte gå etter klokka!” 

Men…hva om vi ikke hadde hatt klokke?

Hvordan skulle vi da ha kommet tidsnok på jobb?

Hvordan skulle vi ha visst når toget, eller flyet gikk?

Hva med å gjøre avtaler med familie eller venner?

 

Det hadde blitt nokså komplisert og stressende, ikke sant?

 

Det er ikke klokka som skaper stress! Den bare tikker og går den!

Det er våre vaner, eller uvaner, som er hovedårsaken til stresset, dersom vi stadig ender opp med en følelse av å være på etterskudd.

 

Jeg har svært sjelden kommet for sent på jobb, sjøl om jeg i grunnen alltid har hatt lett for å somle og vimse.

Jeg har heller ikke for vane å komme for sent til avtaler. Det er jo å vise lite respekt for andres tid. Ser jeg at jeg blir mer enn noen få minutter forsinket, gir jeg beskjed, så sant jeg har mulighet til det. Etter at mobilen ble allemannseie, er jo det som regel ganske enkelt.

 

Nylig diskuterte jeg dette med klokkeslett og avtaler med min nye arbeidsleder.

Hun sa blant annet:

“Den som ikke er villig til å følge klokka, eller komme til avtalt tidspunkt, gjør seg sjøl sosialt funksjonshemmet. Det vitner om mangel på empati og respekt for andre mennesker. Da passer man best til å leve mer eller mindre isolert.”

Jeg er enig. Det hjelper ikke hvor snill og velmenende en person (tilsynelatende) er på andre områder, dersom vedkommende ikke eier respekt for avtaler – enten det gjelder jobb eller privatliv.

 

I noen sammenhenger har jeg periodevis opplevd å jobbe sammen med personer som har hatt for vane å komme for sent på jobb. De har alltid hatt “gode unnskyldninger”:

Bilen ville ikke starte, det var kø på veien, dårlig føre, vannlekkasje i heimen …osv…osv…

Men… når man nærmest konsekvent kommer for sent på jobb, handler det vel aller mest om vilje og innstilling?

Når du kommer 10 minutter for sent på morgenvakta, starter økta med å gå ut og ta en røyk…

…for deretter å bruke en felles jobb pc til å surfe på nettet…

…da hjelper det neimen ikke å være søt og innsmigrende!

(NB! Jeg har det IKKE slik nå. Dette ligger noen år tilbake i tid!)

 

Jeg ville ha blitt ganske hjelpeløs uten klokke.

Nå har jeg både armbåndsur, vekkerklokke og to veggur.

I tillegg har jeg jo også klokke på mobilen.  

 

“…og at det er en nyttig ting kan ingen(?) komme fra!”

 

“Ka i alle dager e’ dette for någe?”

 

Ja, det tenkte bloggvenninne Eva da hun skulle legge seg til å sove på gjesterommet her hos meg…

(Her kan du lese mer om besøket: Storfint besøk fra Sandnes.)

 

Hele kvelden hadde vi kjent på at det var litt småkaldt og uggent her i leiligheten.

Til tross for at begge panelovnene i stua sto på, og jeg fyrte opp i peisen, satt vi her og småfrøs.

Inne på rommet, der Eva skulle sove, var det iskaldt…

…uten at vi kunne skjønne…

 

…hvorfor?

 

Vi prøvde å sette opp døra fra soverommet ut til stua, men da ble det så kaldt i stua, at det holdt vi bare ikke ut med!

“Du skar få det elektriske varmetæppe’ mitt, og så kan je sætta vifteovn innpå der ei stønn før du legg’ deg! Da blir det i hvert fall en liten lunk i rommet og varmt under dyna!”

Ja, det var løsningene jeg hadde for å unngå å “fryse ut” gjesten min.

En liten vifteovn gir rask varme i nødens stund…

 

Da Eva hadde lagt seg, kjente hun at det blåste friskt i fjeset hennes.

Det var da hun tenkte: “Ka i alle dager e’ dette for någe?”

Hun forsto at å sove i denne trekken, kunne medføre både snue og stiv nakke.

Det var tid for å leke Frøken Detektiv…

 

Ganske snart fant hun ut av mysteriet…

 

Klarer du å se hva som var årsaken til det kalde soverommet?

(Bildet er en rekonstruksjon).

 

Ganske riktig:

 

Ventilen oppe på veggen sto på vidt gap!

 

Hvordan det har skjedd vet jeg ikke, men jeg holder det ikke for umulig at det var ei “stuepike” som veivet bort i snora da hun ordnet i stand rommet til gjesten skulle komme…

At jeg ikke forsto hvorfor det plutselig ble så skrekkelig kaldt der inne…

…må jo kunne kalles å være rimelig treg i oppfattelsen.

 

Nå får jeg snart nytt overnattingsbesøk.

Han skal få slippe å sove med ventilen på vid vegg!

Hvem “han” er??

 

En ung, mann faktisk…

Nei…

….ikke noe nytt bekjentskap…

 

Jeg holder fast ved at jeg ikke ønsker å være på “dater’n” nå…

 

 

 

 

Storfint besøk fra Sandnes!

 

Neida, hun er slett ikke “Fin på det”!

Men hun har et fint vesen!

 

Bloggvenninne Eva var klar for noen dager i Tigerstaden.

 

Det første døgnet skulle tilbringes hjemme hos meg.

 

Selfie på morgenturen til posthuset!

Jeg hadde med meg koffert, for jeg skulle hente en stor pakke.

Eva er fotograf i snøværet…

 

Eva gir kelneren en hjelpende hånd…

 

Stilig resepsjon på hotellet Eva skulle bo på etter at hun hadde vært hos meg.

 

Jeg måtte jo godkjenne rommet!

 

Bortsett fra at dorullen var litt dumt plassert…

…så fikk rommet karakteren: “Bestått”!

 

Etter kinobesøk og filmen “Wild Rose”, ville Eva spandere middag på Theatercaféen.

 

Pannestekt kveite…mmm…!

 

Selfie utenfor toalettet…

 

Det er ikke akkurat hver dag man går på do på sånne fasjonable steder.

Derfor må jo sånt dokumenteres!

 

Grand Old Lady?

Her var Eva litt ekstra “oppfinnsom” på selfiefronten…

 

Evas rolige vesen balanserer mitt noe mer rastløse og urolige.

Hun er liketil og lettvint å ha i hus!

 

Dætta var trivelig!!

 

Jeg har vært på besøk hos Eva i Sandnes to ganger.

Da har det vært sen høst eller tidlig etterjulsvinter.

 

Nå har jeg lyst til å oppleve vår/forsommer der.

Jeg satser på å ta en tur en gang mellom påske og St Hans i 2020.

 

 

 

God nok!

 

Per Fugelli var jo veldig opptatt av dette:

“Du er god nok som du er!”

 

Frodith skrev et innlegg om det i dag:

“Om skjønnhet og Janteloven”

 

Det var en viktig påminnelse for meg…

…igjen!

Jeg har nemlig litt for lett for å “snakke meg sjøl ned”; både inni mitt eget hode og utad!

 

Å være fornøyd med sitt eget utseende er viktig…

Enda viktigere er det å være fornøyd med sine menneskelige kvaliteter…

…og være villig til å ta lærdom av det som (tilsynelatende) har gått litt galt.

Det vil si:

Se på det som nyttige erfaringer, heller enn å dømme seg sjøl nord og ned!’

 

 

 

 

I dag får jeg besøk av en bloggvenn!

 

Jeg har fått flere gode venner via blogginga…

 

Fordi jeg er som jeg er…

…og fordi de er som de er:

 

Gode nok!

 

Beauties i Birkelunden!

 

Vel…

Det var kanskje en liten overdrivelse…?

Når sant skal sies, så skrev jeg det mest fordi jeg skulle få til et bokstav-rim i overskrifta her…

Men…vi gjorde jo så godt vi kunne for å se fjonge ut, Frodithen og jeg, da vi møttes til en aldri så liten fotoseanse i Birkelunden i dag!

Heter det forresten i lunden eller lunden?

Det heter i hvert fall Hamar og i Elverum, uten at jeg har noen logisk forklaring på akkurat det fenomenet.

 

Diva-nykker?? Jeg…??

 

Selvfølgelig ble vi litt frosne…

…så hva var vel mer naturlig enn å ta en tur til kaffebrenneriet og spise kaldgrøt med havre og chia?

Damer for sin hatt!

 

Til slutt ble det en tur til Storo-senteret, nærmere bestemt til Cubus!

Der var det “Ta tre, betal for to” som gjaldt.

To eyelinere og en skygge!

 

Strømpebukser…

 

Jeg liker godt disse!

De er nemlig så stramme at fettputene jeg har rundt knærne fordeler seg jevnt utover.

Jeg får rett og slett smekre ben i dem. Det er lov å jukse litt, ikke sant?

 

Frodithen handlet også sånn “Ta tre betal for to”.

Vi ble enige om at dersom vi hadde handlet enda mer av den sorten, så hadde vi antagelig spart mer penger enn vi hadde brukt!

 

Frodithen tok også en “Ta seks og del på to”!

Hun kjøpte nemlig en pakke med noen slags pads som man påfører sminken med.

 

“Slike vil je å ha!” I det jeg er i full fart mot hylla der padsene ligger, blir jeg tilbakekalt:

“Kari, du trenger, vel ikke det? Vi kan jo bare dele de jeg har kjøpt!”

 

Se så fine!

 

Jeg har allerede prøvd den i offwhite! Den fungerte veldig fint!

 

Det er en skikkelig vitamininnsprøytning med sånne dager!

Frodithen kalte det  “Kalorifattig lørdagsgodt”  i innlegget hun la ut på morgenen i dag.