Jeg har aldri vært særlig god til å ta opp ubehagelige saker DER og DA. Hvis jeg har følt at jeg eller andre har blitt dårlig behandlet, eller at noe er blodig urettferdig, så har jeg hatt lett for å la meg overrumple fullstendig….. Jeg har enten bare tatt i mot ubehaget, eller stått passiv og sett på at andre har blitt tråkket på. Ja, ikke alltid da, men alt for ofte.
Det har bunnet i FRYKT for UBEHAG….. FRYKT for at noen skal bli SINTE på meg……… FRYKT for å bli MISLIKT……..
……og kanskje ende opp med å bli frosset ut og måtte STÅ ALENE…………
Noen ganger er JEG den som har opptrådt busete og urettferdig. Det har imidlertid sjelden skjedd overfor kolleger. Det har helst vært overfor mine nærmeste; altså familie eller nære venner.
Da har det jo egentlig handlet om at det er de personene jeg er mest trygg på jeg tør å “blåse ut” overfor…. (Det er sjelden positivt likevel…)
En gang jeg jobbet ved en ganske stor skole, ble jeg bedt om å hente noe på et lager. Nå hadde det seg slik at jeg ikke visste hvor dette lageret var, til tross for at jeg hadde jobbet der i flere måneder.
– Jeg er ikke sikker på hvor det er… sa jeg.
Den som hadde bedt meg om å gå dit, ble synlig irritert.
Foran resten av kollegene holdt hun en liten “Oppgitthets – tale” til Håpløse Kari.
– Veit du ikke hvor det er??? Seriøst??? Hvor lenge har du EGENTLIG jobbet her!!????
(Sukk, stønn – hevede øyebryn, risting på hodet, sukk, stønn…….)
Omsider forklarte hun hvor lageret var. Det var ikke vanskelig å finne det…….
Hvorfor kunne hun ikke ha forklart det med en gang, i stedet for å bruke så mye energi på å oppføre seg utrivelig???
Mens jeg gikk til lageret kalte jeg henne opp etter noter (Inne i meg, altså!) Jeg kunne jo ikke si det høyt i tilfelle jeg møtte på noen underveis…….
Jeg tok aldri opp denne episoden. Når det har gått en tid, er det dessuten ingen vits i å komme trekkende med gammelt nytt. (Det har jeg prøvd maaaange ganger, og det har sjelden vært vellykket!!)
Hvis jeg hadde klart å ta det opp der og da, kunne jeg kanskje ha sagt :
– Nei jeg vet det ikke for jeg har aldri vært på det lageret. Hadde jeg visst hvor det er, hadde jeg jo ikke spurt.
Hadde jeg i tillegg klart å si dette på en vennlig og rolig måte, hadde jeg kanskje avvæpnet henne fullstendig. Kanskje hadde hun også klart å innse hva hun holdt på med.
En annen gang var den samme dama urettferdig mot en av kollegene mine. Hun snakket negativt om ham fordi hun mente at han ikke respekterte det hun hadde gitt ham beskjed om vedrørende å møte opp til noe vi hadde avtalt.
Hun hadde imidlertid gitt veldig motstridende beskjeder – som lett kunne misforståes. DA klarte jeg å si fra :
– Nå synes jeg du er urettferdig mot N.N. Du har gitt oss flere motstridende beskjeder. Det du sier nå, stemmer ikke med det du sa for en time siden!
YESS!!
Da ble hun stille……..
Det er så MYE bedre å ta opp ting DER og DA: Det krever et visst mot, men for hver gang går det lettere. Øvelse gjør mester her også. I begynnelsen er det fort gjort å ta litt for mye “Sats”, og da kan ordene komme ut på en uheldig måte. Etter hvert som man utvider komfortsonen, og blir god på å legge fram saken på en ok måte, kreves det ikke så mye mot. Da blir tonen mer behagelig og man unngår kanskje at forsvarspiggene spretter ut….
…. både hos den ene og den andre……..
