Jeg har nettopp sittet og hørt på denne låta på Spotify. Ganske herlig tekst i grunnen….. Åge Aleksandersen har nok vært på mange fotballkamper og sett og hørt mye fra både banen og tribunen ; DET er det ingen tvil om!
Hvis alle var like lite interessert i fotball som meg, så ble det nok temmelig glissent på fotballtribunene rundt omkring…… Jeg har aldri skjønt hvorfor utallige mennesker rundt om i verden synes det er SÅ stort å se på at en gjeng med menn (eller kvinner) springer rundt etter den samme ballen.
Da jeg var ung og svært (Les : enda mer enn nå) bastant i mine meninger, snakket jeg ganske så foraktelig om fotballidioter. Når jeg syntes fotball var uinteressant, så mente jeg at alle, som hadde en smule vett i skallen, burde mene det samme!
Sånn tenkte jeg om mange ting……
Noen synes sikkert at det å blogge er ganske så meningsløst…. Det må da vel gå an å bruke tida si på noe mer fornuftig????
Vi er forskjellige, og det er med på å skape et mangfold………
Jeg tror det er viktig å være litt allsidig! Det blir fort kjedelig – og litt slitsomt – å være sammen med folk som støtt og stadig snakker om det samme.
Det er ikke alle blogger jeg synes er like interessante. Likevel er jeg innom mange forskjellige blogger. Jeg tror at det å lese bloggene til folk som er opptatt av helt andre ting enn meg er med på å utvide horisonten min. Kanskje kan det bidra til gjøre meg mer ydmyk og tolerant……
Det er ofte enklest å mene mest om det man vet minst om……..
Ho gjorde slik som a’ hadde lært at Kjærringer sku’ gjøra :
Ho vaske og ordne, strøk duker og pynte me’ blomster – så det sku bli riktig så hemkosli’.
Ho laga middagsmat i frå botn. Dessuten så bakt’a brød hør viku. Ho sto på; i frå tidli’ mårå tel sen kvæll….
Det hendte at Gubben kjøfte brød på buttikken, men da fekk’n beskjed tå Kjærringa om at det var Ufornufti’ ; for slikt vart både Dyrt og Usunt.
Kjerringa var nøye me’ å passe på at Gubben hennes såg ornt’li ut i klesvægen!
Når’n sku’ sta å kjøpe seg Penklær, vart a’ me’. Ho kunne itte ta sjansen på at’n kom hemmatt me’ ei skjorte som itte passte tel dressen, hell et slips som itte passte tel skjorta……..
Ho stolte itte på mannlige ekspeditører ho nemli’ – for er det no’ som er sikkert, så er det at mannfolka itte ei SMAK!!!
Etter hørt fekk Gubben og Kjærringa onger. Det vart travle daer og lite ti’ tel fornøyelser tå noe slag…. Økonomi’n var stram, så det stoppe seg i grunn’ der og….
Noe tå det likeste Gubben visste, var å kjøpe pressanger. Han pleide støtt å gi Kjærringa si en pressang når a’ hadde bursda’ – hell når det var bryllupsdagen døms.
– Nei, nå får du GI DEG. Dætta har vi itte råd tel nå!, ropte kjærringa en gong’n kom hemmatt med en bukett me’ tullipaner.
Så lekse a’ tur seg ei regle om strømregninger, bilforsikringer og huslån……..
(Detta skjedde fell mer hell EN gong.)
Gubben fortsatte å kjøpe pressanger åt Kjærringa si . Han drømte om go’ord og klæm ………. men så fekk’n bære….
…… Kjærringkjæft ……
Kjærringa drømte om mer hjelp i huset. Ho følte at a drukne’ i arbe – for ho hadde nesten full jobb borte – attåt alt som følgde me’ hus og onger heme. Samtidig ville a’ helst gjøra alt sjøl – slik at a’ var sikker på at det vart ornt’li gjort!
Ho drømte og om at ho og Gubben sku’ ta seg en ferietur alene – bære døm to UTEN onga.
Ho hadde lyst tel at døm sku ta seg en tur på resturang og eta midda’n ved et bord me’ tente lys……
Ho hadde lyst tel at’n sku’ bli me’ a’ å gå en tur – i stella for å sitta å glo på TVen hør eneste kvæll……….
Ho ville bli SETT og HØRT og VERDSATT for den a’ var og for alt a’ gjorde……… men ho greide itte å si det på en ornt’li måte. I stella for bære kjæft ‘a og vart sint og sur.
Gubben vart mer og mer stille, tverr og vrang. Jo mer a’ skjelte og smelte og irriterte seg over’n – jo verre vart’n……..
Han kjøfte riktig nok fortsatt ei gave åt a’ i ny og ne , men det var itte støtt’n tok seg bryet me’ å pakke inn gava lenger…….
Vennlige bursdagshilsener kan det i alle fall ikke bli for mye av!
I dag har jeg fått mange av dem. Jeg har til og med fått tegning og eget blogginnlegg av Frodith. Jeg synes det er så flott at en person som kun kjenner meg fra bilde og blogg, tar seg tid til å vise slik omtanke. Det er fort gjort å “Bli seg Sjøl Nok” når en er en ivrig skribent. Det er viktig å “se” andre også!
Tilbake til overskrifta : Kan det blir for mye av det gode???
Hvis det kjennes ut som om det har blitt for mye av NOE, så er det vel ikke lenger av det gode??
La meg komme med et eksempel : Jeg har truffet Mr. Wonderful !!! Han simpelthen OVERØSER meg med komplimenter, tekstmeldinger, blomster og gaver så jeg blir helt ør. De tre første ukene er det bare herlig! Så kan det begynne å bli slitsomt…
For da sniker det seg inn en liten tvil : Elsker han meg virkelig så høyt som han bedyrer sånn ca 33 ganger om dagen, eller trenger han støtt og stadig en bekreftelse på min hengivenhet og kjærlighet? Er det et kontrollbehov som ligger bak – en slags avhengighet??
Dessuten : Speiler vi hverandre……?
Det er fort gjort å gå i den grøfta når en er kjærligheteshungrende og bekreftelsessøkende som få…….. og det kan slå begge veier…… på mer enn en måte.
Da blir ikke det, som først kjentes veldig bra, Av Det Gode lenger!
MEN : For mye av Ekte, Oppriktig og Betingelsesløs Varme og Kjærlighet, kan det aldri bli, verken mellom enkeltmennesker eller i verden for øvrig!!
JAAAAA. det kan det!!!!
Dette skiltet henger på stuedøra mi…. Det er litt sånn ….rampete….
– Er du like musikalsk som søstra di kanskje……..??
DET var det litt vanskeligere å svare på.
For hvordan måler man musikalitet??
Det er jo så mye……….
Søstra mi har ekstremt godt gehør! Hun kan si hvilken tone som blir spilt på et finstemt piano.
Hos meg er rytmesansen ganske godt utviklet.
Det som utgjorde den aller største forskjellen mellom oss to søstrene når det gjaldt musikken, var nok viljen til å øve.
Mens søstra mi terpet, og terpet og TERPET mellom en og to timer nesten hver dag, tok jeg en liten halvtime i ny og ne….når det passet meg. (Og det passet meg ikke så veldig ofte, egentlig….)
Derfor kom jeg aldri lenger enn til “Sommervise” av Agathe Backer Grøndahl. Den spilte jeg til gjengjeld ganske godt…….
Søstra mi var god på Bach. Pianokonsert i F-moll (tror jeg det var) kan jeg nynne mye av den dag i dag. Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud var også ett av glansnumrene hennes. Jeg husker at glassvasen, som sto på det svarte flygelet hos pianolærerinna, fikk kjørt seg skikkelig i den siste delen av Kjempeviseslåtten. Den ristet og skaket og beveget seg innimellom faretruende nær kanten av stupet…….. Søstra mi hadde et kraftig anslag når det trengtes – det gikk så det gnistret (og dundret)!!
Enkelte ganger, når jeg hører kjente pianister spille noen av stykkene hun spilte mest, tenker jeg :
– Astrid spilte den BEDRE…… Det hun eventuelt måtte mangle med hensyn til brillianse ogvirtuositet…………..
………….tok hun igjen i følsomhet og musikalitet.
(Jeg innser at jeg ikke er i stand til å vurdere dette på et nøytralt og upartisk grunnlag!)
Søstra mi spilte på ornt’li, mens jeg spilte tullballeri…….
………og slik fortsatte vi….. Slik har det vøri slik vil det bli….
Ja, det er jo det! Jeg ble altså nesten 52 år før jeg begynte å blogge.
Søstra mi har også bursdag i dag, men vi er ikke tvillinger! Jeg ble født på hennes 7 – årsdag. Jeg vet ikke om søstra mi noen gang har kommet helt over akkurat det……..
Mor var jo ikke hjemme på dagen hennes……….. bare på grunn av denne babyen som var freidig nok til å peile seg inn på samme dag som storesøster…….. Dessuten ble bursdagen hennes aldri helt den samme etter at hun måtte dele den med en til. Jeg har jo aldri visst om noe annet – i og med at det var jeg som var Den Etteranmeldte…
Da jeg fylte 7 år og Storesøster Astrid fylte 14, fikk vi ei singleplate på deling av mor og far. Det var Lyckliga Gatan med Anna Lena Løfgren. På baksida var det en sang som het : Hjertat på retta stellet. (Jeg vet ikke hvordan man lager sånne svenske bokstaver med “Tøddler” på.) Jeg likte best Lyckliga Gatan. Den spilte jeg gang på gang på den gamle grammofonspilleren – som hadde løs gummiplate på toppen. Gummiplata måtte justeres omhyggelig før jeg satte stiften på plata.
Hvis ikke ble Anna Lena veldig fremmed i stemmen……
DET var plata si, det……..!
Storesøster tar ansvar, og prøver å få skikk på’n Tell……
Jeg var på tur over fjellet til Vestlandet. Høgt til fjells stoppet jeg på ei kro for å spise middag. Valget falt på Heimelaga Rjomegraut og Spikjeflesk.
Da jeg så at Gubben ved nabobordet gikk bort til saftdispenseren for å fylle på et ekstra glass saft til seg, syntes jeg derfor at det var en Glimrende ide! Jeg trodde det var Gratis Påfyll med saft.
Jeg hadde nettopp satt meg igjen, da jeg oppdaget at noen hadde kommet bort til bordet mitt. Jeg gløttet opp, og DER sto Den Kvinnelige Utgaven av Vestlandsfanden …….. iført bunad!
– Da e’ eggentli’ berre aitt glas saft per porsjon!!
Hvorfor tok hun MEG – mens han som hadde ledet meg ut i fristelsen fikk lov til sitte der å drikke safta si – fritt og uhemmet???
Jeg kjente på en nærmest uimotståelig trang til å si :
– Det var itte bære je………. HAN gjorde det FØRST!!
Men nå var jeg ikke fem år………… jeg var nærmere femti. Da gjør man ikke sånt. Jeg svelget unna både forsmedelsen og rømmegrøten med en durablig slurk av den stjålne safta……..
Hun som tok meg fatt, trodde antagelig at hun gjorde en god gjerning – hun satte den utidige, frekke gjesten på plass – til skrekk og advarsel…. Hvis det var slik hun oppførte seg overfor alle gjester som gjorde et lite overtramp, tror jeg at det i lengden førte til et tap som tilsvarte mer enn noen skarve saftglass…….
En blir ikke så fristet til å stikke innom igjen på tilbaketuren når en opplever slikt………..
Replikken faller rett etter at dama har forsvunnet ut døra.
Den blir etterfulgt av et søkende blikk og et lite flir. Det er tydelig at her ønskes det enighet og bifall.
Det er DA det gjelder…… Å unngå å møte blikket, eller komme med en bekreftende kommentar og/eller en mine som støtter opp under uttalelsen.
For hva er det jeg bidrar til da??
Baktaling ……..om enn i en noe fordekt form.
Det er så fort gjort å henge seg på ………..særlig om en har irritert seg over den snakkesalige personen som tilsynelatende er mye dyktigere til å snakke enn til å lytte.
Så sitter man der, da……… og har et slags falskt samhold.
For hvem er det som blir snakket om bak ryggen neste gang???
I ungdomsårene hadde jeg sommerjobb på flere ulike steder. Ved en anledning jobbet jeg på samme plass som et par klassevenninner.
En gang satt vi tre rundt samme bord i lunsjen. Jeg var den første som gikk fra bordet. I det samme jeg hadde gått bak veggen der oppvaskbenken sto, hørte jeg at den ene jenta satte i gang med å baktale meg. Hun kunne ikke skjønne at den andre (Som var en nær venninne av meg) GADD å tilbringe tid sammen med meg. Jeg var jo noe av det mest irriterende og håpløse som fantes!!
Jeg vurderte om jeg skulle gå fram og tilkjennegi at jeg hadde overhørt det som ble sagt.
Jeg fant imidlertid ut at jeg ville vente litt……..
Noen minutter senere møtte jeg på henne.
– Kan jeg få komme med et godt råd?
Hun så litt forfjamset ut, men svarte bekreftende.
– Det lønner seg å vente med å baktale folk til en er sikker på at de HAR GÅTT!!
Det var ikke vanskelig å se at hun ble flau……..
På ett vis taklet jeg det ganske godt. Jeg fikk satt henne på plass……. og det var litt deilig å få “tatt igjen”. (Jeg må innrømme det!)
Det skal imidlertid aldri LØNNE SEG å baktale noen!
Det er både feigt og stygt.
De aller færreste av oss kan si seg 100% fri for uvanen.
Baktaling foregår over alt ; innenfor familier, i venninneklubber og på arbeidsplasser.
Mange ganger har jeg vært sint på meg sjøl fordi jeg har latt meg overrumple når noen har sagt noe som jeg har oppfattet som Direkte Ondsinnet “Slarv”. Da har jeg ofte ikke klart å sette foten ned, og så blir jeg gående å tenke på at jeg skulle ha vært tøff nok til å si fra.
Det viktigste er imidlertid at jeg feier for min egen dør i forhold til hva som lekker ut av min egen munn.
Når man sliter med angstnevrose er man villig til å prøve mye rart! Det var i alle fall jeg!! Drømmen var å finne en hurtigvirkende kur eller trylledrikk – og så SIMSALABIM – så var alt bra!!!
Jeg kontaktet alle mulige (og umulige) personer over det ganske land. Ett sted måtte det vel være hjelp å få???
En gang ringte jeg til en Healer fra Trøndelag.
(For ordens skyld : Det var IKKE han fra Snåsa. Jeg prøvde å ringe ham noen ganger også, men jeg kom aldri i gjennom på telefonen……..)
Trønderen var en vennlig og sindig kar. Jeg fikk to råd :
Råd nr 1 : Knyt en rau oill – tråd roinnt stortåa og ligg’ me’n heile natta…..
Sånn……
Så da gjorde jeg det……..
Råd nr. 2 : Stå opp grytidlig på morran, plukk fem bjørkeblader med morgendugg – og spis dæm!
Fem om dagen…….
De bjørkebladene var utrolig seige, egentlig… Jeg lurer på om det var litt for langt ut på sommeren, slik at de hadde gått ut på dato???
I alle fall hjalp det verken med ulltråd eller bjørkeblader. Jeg hadde vel ikke den helt store trua…. sånn innerst inne…..
MEN om jeg hadde hatt det, så tror jeg at det hadde virket!! Tro kan flytte fjell!
Jeg er i gang med å søke på ulike jobber for tida. Det er ikke ALT jeg har bedrevet som jeg har skrevet opp på CVen……. for å si det på den måten….
Hvis en potensiell arbeidsgiver går innom bloggen min, så kan det vel hende at jeg går glipp av et intervju???
Forresten, en så snever arbeidsgiver vil jeg ikke ha, så da er det like greit, kanskje….??
Ja, jeg må nok innrømme det. Når jeg er på jobb, skifter jeg ut treningsbuksa med ei olabukse, men treningsgenseren får ofte være med!
Ikke det mest feminine antrekket kanskje……
De siste årene har jeg imidlertid begynt å pynte meg litt i blant. Kanskje til og med uten at det er en spesiell anledning .
Da føler jeg meg litt mjukere i kantene med en gang. Mildere og mer kvinnelig……
Klær skaper folk heter det jo……..
Her har jeg på meg en kjole jeg er veldig glad i. Den er fra UNO. Jeg synes de har mange flotte og fargerike klær der. Dessuten er de ledige, uformelle og behagelige å ha på.
Dattera mi kjøpte seg nye støvletter ved juletider, Jeg syntes de var så tøffe, og så spurte jeg henne om det var greit at mor kjøpte seg makne! Jeg fikk klarsignal, og da gikk det ikke lenge før mor og datter spradet rundt i Dala med like støvletter!
Da jeg skulle legge inn dette bildet, oppdaget jeg at både kattematen og sokkene på stolen hadde sneket seg med….. Jeg vurderte å få sønnen min til å knipse på nytt, men så tenkte jeg at jammen kunne bildet få være som det var!!! Dette er et utsnitt av virkeligheten hjemme hos meg! Litt Hummer&Kanari, slitent gulvbelegg fra 1969 og en smule rotete……
Halskjedet kjøpte jeg i Hellas høsten 2013. Jeg fant det i en sjarmerende, liten butikk som lå nede ved stranda. Jeg var innom og kikket på det flere dager på rad………… Den siste kvelden før hjemreise slo jeg til!! Det kostet nesten 40 Euro, men det var akkurat som om det ropte på meg. Noen ganger er det slik. Jeg har brukt det mange ganger, og jeg føler meg veldig fin når jeg har det på!
Dette er det nærmeste jeg kommer en Moteblogg tror jeg………..
Jeg vet ikke helt hvorfor, egentlig…… Noe skulle man jo begynne med – og to måneders sommerferie er vel heller ikke å forakte?
Lærerstudent med Krølltang-lugg, tidlig på 80-tallet.
Strikketøyet var alltid med………..
Karneval på lærerskolen. Jeg brukte kakao som kamuflasjefarge i fjeset!
Det tok lang tid før noen gjettet hvem som skjulte seg bak militærkostymet…..
Jeg må innrømme at jeg aldri har vært en av dem som har følt det store KALLET til å bli lærer. Likevel tok jeg lærerutdannelse og jobbet som lærer i mange år. Jeg likte best skoleavslutningene før jule – og sommerferien….Det var ikke BARE fordi jeg hadde en lang ferie foran meg…………Det var også fordi mye av den vanlige undervisningen falt bort på grunn av at vi jobbet med sanger og skuespill som skulle framføres under avslutningen.Da var jeg i mitt ess!! Da var rammene friere og det var rom for å være litt ekstra oppfinnsom.
Det er kjempemoro når en sjenert og lespende liten førsteklassing våger å stå på scena og synge solo av full hals foran alle foreldrene…….
En kan bli rørt til tårer av mindre…………
Jeg trivdes egentlig ikke så godt med vanlig klasseromsundervisning. Jeg kunne ha lett for å kjede meg og synes at dagene ble litt for like. Da ble jeg irritabel og sur, og sikkert ikke særlig trivelig……..
Det er først i etterkant jeg har skjønt at jeg egentlig kjedet meg, sjøl om jeg ofte følte meg stresset og syntes at ting ble uoversiktlige……..
……. det opplevdes ofte som litt meningsløst………
Jeg er veldig lite lysten på flere RETTEBUNKER!
I en periode hadde jeg spesialundervisning med ei lita gruppe elever som strevde litt med lesing og skriving…….De timene likte jeg godt! Elevene var veldig raske med å komme seg inn på grupperommet når friminuttene var over. De måtte nemlig det, for å rekke å gjemme seg bak skjermbrettet som sto der inne FØR jeg rakk å komme i døra.
Så hadde vi et lite “Late-som-skuespill”, der jeg pratet høyt med meg sjøl og lurte fælt på hvor det ble av dem……… Bak skjermbrettet hørtes små knis……Så skravlet og tullet og tøyset vi litt ei stund og hadde rollespill og dramatisering av dikt…..
……….og så jobbet vi litt i bøkene til slutt – litt lesing og litt skriving…….. 10-15 minutter var i grunnen akkurat passe. Det var vi skjønt enige om!!
Sånn gikk nu dagan…….
Plutselig en dag kom klassestyreren uanmeldt inn på grupperommet :
Neimen, sitt’ de bære her og TULLER, de a’ ???
Snakk om å bli tatt på fersken!! Da var det fort fram med bøker og skrivesaker! Både elevene og jeg skjønte virkelig ALVORET i saken!!
Full skjerpings!!
Nå er det en del år siden jeg hadde fast jobb i vanlig skole. Helsa sviktet, og jeg hadde et lengre avbrekk fra arbeidslivet. Jeg har prøvd meg på litt av hvert i årene som har gått etterpå.
Jeg har vært gartnerassistent gjennom Nav…..
Jeg begynte også på et blomsterdekoratørstudie, men fant ut at interessen min der er mer på hobbynivå…….
Symmetrisk borddekorasjon i Dekorativ stilform fra da jeg gikk på blomsterdekoratørskolen…
Jeg hadde noen lyse øyeblikk….. innimellom……
men jeg fullførte ikke skolen……
Nå jobber jeg i en omsorgsbolig. Det er ikke så store stillingen, men jeg tar på meg en del ekstravakter når jeg får spørsmål om det.
Dessuten har jeg jo gard, men jeg leier bort fjøs og jord…..
Jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal bli når jeg blir STOR…. Jeg bør vel snart finne ut av det – i og med at jeg fyller 52 år om kort tid????
Jeg er nok litt eventyrlysten også……… innerst inne…….
