Først et tilbakeblikk…
Det er høsten 1994. Karidansen er på besøk hos sin mor…
På våren dette året har Karidansen hatt sitt første nervesammenbrudd.
Sommeren har gått med til utprøving av diverse antidepressiva – uten at det har medført vesentlige endringer i helsetilstanden hennes.
(Jeg liker den “Gammeldagse” litt tabubelagte betegnelsen best, sjøl om nerver egentlig ikke bryter sammen. Det er bare det at uttrykket er litt sånn “Uten Omsvøp”. Det høres jo liksom litt finere ut å si at man har “Møtt veggen” eller at man har blitt “Utbrent” – enn å si at man har hatt “Nervesammenbrudd”.)
Få dager før Karidansen har reist til mor, uten mann og barn, har hun fått sin første resept på lykkepillen “Seroxat”.
Karidansen har ikke blitt så veldig lykkelig av disse pillene. Tvert i mot kjenner hun på en uro som gjør at hun ikke er i stand til å holde skrotten stille…
Derfor flykter hun til mor. Hun gjør det BÅDE for å få mer ro rundt seg, og for å skåne to unger på henholdsvis fire og to år fra å oppleve en mor som føler at hun holder på å gå fra vettet…
Som en Desperat Duracell – kanin springer hun rundt i stua hos mor.
Rundt og rundt og rundt og rundt…
“Detta er da fæle greier, Kari!”, sier mor.
“Je GREIER itte å sitta rolig!!” stønner Karidansen, mens hun fortsetter å gå og gå og gå og gå…
Å sitte ved bordet og spise middag føles uoverkommelig…
Hun klarer det på ett vis…
…ved å lute ryggen, krype sammen og tvinne bena rundt hverandre……
…men det holder hardt.
Maten har sørgelig lett for å komme opp igjen, for kvalm og uvel…
…det er hun hele tida…
To uker senere ser alt litt lysere ut…
Kanskje det er lykkepillene som har gjort sin virkning??
Fra nyttår 1995 er Karidansen tilbake i lærerjobb.
Hun fungerer greit, men langt fra slik hun gjorde før…
Karidansen går på lykkepiller fra høsten 1994 og fram til jul i 2002.
Hun prøver å slutte i 1999 i forbindelse med svangerskap og ammeperiode…
Det resulterer i nok et sammenbrudd da minstemann er rundt året.
Det blir fire uker på rekreasjon, og ny oppstart med lykkepiller…
Lykkepillene tar toppen av angsten og depresjonen…
De fører også til en markant vektøkning (ca 10 kg) og en følelse av å være litt “flat” i følelsene
Seksuell nytelse/orgasme er et ikke-tema.
(Dette er jeg sikker på, både fordi vekta gikk ned, jeg gråt i bøtter og spann etter flere års “tåretørke”…
…og evnen til å oppnå orgasme kom tilbake kort tid etter at jeg sluttet med pillene…….
…men DA kom til gjengjeld også angsten tilbake så det dundret!)
Våren 2003 får Karidansen sitt tredje (Og, forhåpentligvis, siste nervesammenbrudd!).
Nå følger tre år som føles som en tåkedis i elendighet…
Det er ikke like ille hele tida, men det blir mye isolasjon, senge – tilværelse bak mørke gardiner og vekselvis angst og tungsinn.
Våren 2006 får Karidansen kniven på strupen :
Enten må hun komme seg inn i et “opplegg” vedrørende yrkesrettet attføring, ellers forsvinner utbetalingene fra Statens Pensjonskasse.
Hun begynner i 30% lærerstilling fra og med høsten 2006. I tillegg får hun forsatt ytelser fra Statens Pensjonskasse fordi hun kan vise til at hun “er i gang igjen”.
Det er omtrent på denne tida at Karidansen blir kjent med det som skal bli hennes “Trofaste følgesvenn” fram til våren 2011:
Nemlig pakningene med 10 mg Sobril…
Hver tredje måned får hun resept på 100 stykker av disse “redningsplankene”. Noen ganger holder det hardt å begrense inntaket. Hun må “låne” av andre i samme situasjon til hun får ny forsyning.
MEN : Alt i alt klarer hun å holde seg innenfor ramma. Hun tvinger seg til å avstå fra pillene når hun har brukt mer enn “kvota”, slik at hun unngår å måtte be legen om mer enn “Det vanlige”!
Pillene hun “låner” blir alltid “tilbakebetalt” til rettmessig eier…
Våren 2011 har Karidansen kommet dithen at hun bestemmer seg for…
…at nok er nok!!
Hun slutter med pillene. Ett halvt år senere har hun blitt såpass trygg på at hun klarer seg uten, at hun kvitter seg med “restlageret”. DET går rett i dass!!
(Bare pillene altså – Karidansen går det bra med!)
Da jeg var avhengig av Sobril, opplevde jeg flere ganger at enkelte prøvde å få meg til å slutte.
Dette var ikke først og fremst folk innenfor helsevesenet, men andre som “ville meg vel”.
En kjæreste spurte meg en gang: “Har du tatt Sobril nå, Kari?”
Han merket nok at jeg var døsig og litt slørete i blikket.
Selvfølgelig nektet jeg…sjøl om jeg HADDE tatt!
Jeg følte skam fordi jeg ikke mestret tilværelsen uten disse “krykkene”…
Men – de ga meg et kjærkomment avbrekk fra uroen og muskelsmertene. Jeg fikk bedre nattesøvn. Som en følge av dette fikk jeg mer energi.
Sobrilen kunne også utgjøre en forskjell ved at jeg klarte å finne på noe sammen med unga. Jeg kunne være litt sosial; til og med invitere folk på kaffe!
Jeg ble litt “sløvere”, slik at jeg var i stand til å gi mer f… På den måten klarte jeg å flytte fokuset vekk fra egen elendighet og plage og være litt mer oppmerksom overfor andre – i alle fall for en stakket stund.
Jeg vet om andre som forsøker å slutte med Sobril nå.
(Ikke personer jeg omgås til daglig eller kjenner veldig godt) .
Om disse personene om noen uker eller måneder forteller meg at de måtte kaste inn håndkledet i denne omgang, så skal de i alle fall IKKE får noen formanende pekefinger eller et:
“Du må tåle å tyne deg sjøl litt!” fra meg.
Jeg VET hvor tøft det kan være!
Jeg sluttet fordi jeg valgte det og var KLAR for det – IKKE etter påtrykk fra andre!
Jeg var i den situasjonen at jeg kunne formidle hvordan jeg hadde det. Jeg kunne SJØL styre bruken av Sobril. I alle fall så lenge jeg holdt meg innenfor kvota på maks 100 piller i løpet av tre måneder.
Det er ikke alle som sliter med angst som er i stand til å fortelle om hvordan de føler seg.
Mange mennesker får angst som en følge av en annen sjukdom.
Om de ikke klarer å si så mye om hvordan det føles, og heller ikke er i stand til å styre medisinbruken sjøl, så er de veldig prisgitt omgivelsene.
I noen tilfeller er lindring av symptomer det beste man kan oppnå.
Jeg er priviligert!!
Jeg kan stå her og se tilbake på det som VAR. Jeg hadde muligheten til å bli frisk – for min sjukdom var i utgangspunktet verken dødelig eller “kronisk”.
I dag kan jeg si : “Nei, takk – INGEN av delene!” om noen legger en eske Seroxat eller en eske Sobril foran meg.
Jeg kan nyte den “luksusen”…å takke nei til piller!!
Men :
OM jeg noen gang skulle komme i en akutt krisesituasjon der nattesøvn og evne til et øyeblikks ro glimrer med sitt fravær over mange døgn…
…og jeg begynner å frykte at jeg skal bli psykotisk.
(Har aldri vært det, men følte på det verste at det var nære på!)
Ja, da er det slik at :
Hos meg hersker INGEN tvil…
Jeg velger meg…
…Sobril!
Det var nemlig MYE enklere å kvitte seg med disse pillene enn med Lykkepillene!
(For ordens skyld : Innlegget er IKKE sponset!)