Jeg har alltid vært fascinert av teater…

…og av skuespillere.

Da jeg var lita, satt jeg inne hos farmor og farfar og så på svart/hvitt tv.

Jeg likte å se på Fjernsynsteateret…

… lenge før jeg begynte på skolen.

 

Farmor og Farfar var ikke så restriktive med tanke på hva et barn “bør” få lov til å se på.

Var jeg i tvil om at jeg kunne komme til å få beskjed om at jeg var for lita, prøvde jeg å gjøre meg litt “usynlig”…

…sånn for sikkerhets skyld.

 

Jeg husker Anne Marit Jacobsen som Hedvig i “Vildanden”.

Hun var så nydelig, og hadde slike store uttrykksfulle øyne.

Jeg syntes det var fryktelig da jeg skjønte at hun hadde skutt seg. 

Det ble ikke vist direkte, men jeg hørte smellet fra pistolen, og forsto at det var det som hadde skjedd.

 

 

Jeg likte også å se på revy, og å høre på intervjuer med de kjente skuespillerne.

Noen ganger snakket de om : “Da jeg spilte på Chat Noir”.

De uttalte det på en litt spesiell måte – akkurat som om de dro ut siste stavelse. De sa ikke akkurat “A”, men mer en sånn nasal lyd som ble en mellomting mellom en A og en Æ.

Det var noe “Hollywoodsk” og “stjerneaktig” over det, som lød veldig flott i mine ører!

 

Sjøl om jeg vokste opp på en gard på Øksna, i nokså stjernenykke-frie omgivelser…

… så hadde jeg noen tanker om hva jeg skulle bli når jeg ble stor:

Enten Operasangerinne, Prima Ballerina, Revyskuespiller eller Filmstjerne…

 

Det ble med drømmen…

Det nærmeste jeg har kommet stjernedrømmene…

…er et par soloopptredener i bygderevy!!

 

 

Det var først da jeg begynte på videregående, og hadde fransk for nybegynnere, at jeg forsto at “Sjannoar” og “Chat Noir” var det samme!

 

Nå har jeg bodd i Oslo siden i midten av september.

En dag jeg gikk i byen, fikk jeg plutselig se noe rart:

Ei inngangsdør der det var tegning av en katt. Over kattepusen sto det “Chat Noir” Det var også reklameplakater for forestillingen “Beatles” der.

 

 

“Åh, dætta må væra billettutsalget tel Sjannoar”, tenkte jeg.

Ja, for det KUNNE da virkelig ikke VÆRE Chat Noir??

Det lå jo inneklemt mellom Saga kino, Kaffebrenneriet og Seven Eleven!!

 

SÅNT kunne da ikke fasjonable Chat Noir være bekjent av?

 

Men…

…det er noe som heter “Tapte illusjoner”…

…og dette var visst en av dem.

 

En liten nedtur faktisk…

Men…

…jeg kom meg relativt fort over skuffelsen!

 

 

I helga hadde jeg besøk av bestevenninna fra Toten. 

Hun var på Beatles-forestillinga dagen før hun kom hit!

Det hadde vært en flott opplevelse!

 

 

Nå har JEG bestilt meg billett. Det var ikke så stor forskjell på de dyreste og de billigste billettene,

Derfor bestilte jeg plass på ett av setene som mannen i billettluka kalte:

“Creme de la creme”.

Fint skar det vara…

…når man i en alder av 55 år skal på forestilling på Chat Noir for ALLER første gang!!

Så…

…på lørdag ettermiddag blir det kjole og høghælte sko!

 

En må kle seg etter forholdene!

 

Her er kveldens selfie i regn og blåst utenfor Chat Noir…

… sammen med statuen av Leif Juster!

 

 

 

Fram til våren 2016 bodde jeg i et hus med grunnflate 120 kvadrat og med to fulle etasjer – altså et hus med boareal på 240 kvadrat. Det var jo ikke en bolig jeg hadde bygd. Det var opprinnelig et hus for en familie med to voksne og fem barn.

I mai 2016 flyttet jeg til ei leilighet på 80 kvadrat. Jeg kvittet meg med en del pynt og stæsj, men nesten ingen møbler, for det hadde jeg ikke så veldig mye av.

 

Nå bor jeg i ei leilighet på knapt 50 kvadrat her i Oslo. Min eneste lagringsmulighet, utenom sjølve leiligheta, er en liten kjellerbod på ca 4 kvadrat.

Husverten(som bor i naboleiligheten) er grei, så han vinterlagrer mitt lille verandamøblement. (To små kurvstoler og et rundt lite bord!)

 

Da jeg kom hit for andre gang, fikk jeg et lite sjokk!

Døråpningen inn til leiligheten er nemlig smalere enn jeg hadde registrert da jeg var her på visning…

… på grunn av at gelenderet på trappa opp til andre etasje sperrer deler av “Luftrommet”. 

 

Ikke mulig å få en diger, massiv treseter (som ikke kan skrues fra hverandre)…

…inn gjennom denne døråpningen!

 

Det var ei molefonken kjerring som satt på gulvet her den kvelden!

 

“Å i huleste er det je har fønni på?? Typisk meg…

Impulsivt og lite gjennomtenkt!!”

 

Jeg hadde for lengst innsett at spisestua måtte ofres! Likedan stress – lessene!

Men…

…nå skjønte jeg at skinnsofaene som jeg fikk i gave av mor et par år etter at jeg ble skilt (og stua var nokså umøblert), OGSÅ måtte avskrives!

 

Et par dager etter “Sannhetens øyeblikk” hadde jeg telefon-coaching med Fay Skandsen (fordi jeg går på Female Leadership hos henne)!

Jeg klaget min nød over “møbelkrisa”, og forventet et klapp på skuldra, og et: “Stakkars deg, det var da synd!”

 

Men…fikk jeg det??

 

Ikke akkurat:

 

“Kari, du kan jo ikke dra med deg sånne massive skinnmøbler inn i ei lita byleilighet fra 1800-tallet! Selg de sofaene, og så drar du på IKEA og kjøper deg en lekker sofa i plysj!”

 

Etter telefonsamtalen sendte hun meg en link…

…med et bilde av en KNALLGUL sofa fra IKEA!

 

Jeg var så forbannet at jeg nesten sprakk!

DRITTKJERRING!!!

 

To timer senere var jeg på IKEA…

(Jada, jeg stiller i Eliteklassen når jeg skjønner at jeg bare er nødt til å omstille meg. Jeg må bare rase litt først!!!)

 

Nei, jeg kjøpte ikke noe da…

…men et frø var sådd!

 

Dette bildet tok jeg da jeg var på IKEA den dagen!

 

Jeg sendte det til Fay for å vise henne at jeg var blid igjen…

…og ved godt mot! 

(Det ble ikke denne sofaen!)

 

Husvertene der jeg bodde før, kjøpte både spisestua og skinnsalongen! De slitte stresslessene leverte jeg til en gjenbruk – butikk! Den massive, gamle kommoden jeg kjøpte brukt for noen år siden gikk samme veien. To staute karer kom på døra og hentet både kommode, stresslesser + noen esker med diverse pynteting og klær. Lettvint og greit! De var veldig fornøyde med det de fikk, og jeg slapp å be om hjelp til å kjøre det vekk!

 

Her er Frodithen på besøk for første gang!

 

Hun hadde nettopp hjulpet meg med å montere sofaen jeg kjøpte på IKEA etter at jeg hadde flyttet hit.

Jeg hadde aldri montert en sofa før, og var rimelig grønn, men Frodith hadde litt peiling…

…fordi hun har vært assistenten til herr Frodith når de har montert “leveres flatpakket” fra IKEA.

Det var deilig å få sofa etter to uker med kun kjøkkenbord og “pinnstoler”!

 

Et par uker senere investerte jeg i disse:

 

1450 kr pr stk. Ganske gode å sitte i og litt “fjonge”, men ikke så veldig praktiske, for de tåler knapt vann! Disse klarte jeg å montere sjøl, for det var bare å skru på bena!!

 

Slik ser kjøkkenet mitt ut!

 

Enkelt, men sjarmerende…

…og det gjør nytta!

 

Jeg begynner å få litt sansen for “minimalisme”, i den forstand at jeg har innsett at ei enslig kjerring ikke trenger all verdens plass. 

 

Kanskje mitt neste husvære blir…

 

…et minihus på hjul?

 

 

Hun er jo bare HERLIG den dama!

For et par uker siden søkte jeg etter billett på forestillingen “Gratulerer”!

Stor var min skuffelse da jeg oppdaget at alt var utsolgt!

 

SØREN også!! 

 

For ei som var rimelig nyetablert i Oslo (og temmelig sugen på Kulturlivet i hovedstaden) var dette en STOR nedtur.

Men…jeg ga ikke opp uten kamp!

 

Derfor gikk jeg sporenstreks til Nationaltheateret for å høre om det var slik at det virkelig ikke var en ENESTE billett å oppdrive?

Noen ganger kan sånt lønne seg…

Det VAR nemlig EN billett igjen!!

 

Det kan være noen fordeler ved å være slik laga…

…at en synes det er helt greit å gå ut på byen alene!

Jeg har fått med meg flere “Uoppnåelige” opplevelser på det viset.

 

I går var jeg på forestillingen!

 

Den foregikk på Amfiscenen!

Bildet er knipset før forestillinga begynte. (Det er ikke lov å ta bilder under forestillinga.)

Else sprang litt ut og inn gjennom åpningen der jeg har tegnet grønn pil!

 

Else Koss Furuseth gir jernet. Hun byr på seg sjøl på alle vis.

Hun tør å vise sårbarhet…

… og hun har en fantastisk (og egentlig ganske så uskyldig) form for humor…

 

Jeg har ikke alltid applaudert det hun har gjort på TV, men Else har gått SIN vei. 

Hun har virkelig utviklet seg siden tida som deltager i “Torsdagskveld i Nydalen”.

 

Farens ubetenksomme kommentar etter brorens sjølmord :

“Hvorfor er det de smarte som dør?” (rett etter at Else hadde sagt noe “dumt”) ble håndtert på en måte som bare fikk lattermusklene i sving.

 

Skal man omgås familien Koss Furuseth, er det nok et must at man ikke er altfor hårsår og sjølhøytidelig!

 

En av de viktigste tingene Else lærte hos psykologen (som hun omsider gikk til etter å ha opplevd at to av hennes nærmeste hadde tatt livet av seg) var ordet:

 

NEI!

Det medførte, blant annet, at hun KUN sa ja til å være frontfigur i rundt 65 gratulasjonsvideoer i fjor, (mot det mangedobbelte året før!)

 

Aller høyest lo jeg av en dansesekvens.

Else har definitivt rytmesans, og er ganske så musikalsk (tror jeg faktisk!)

Likevel blir det bare URKOMISK når hun “Tar’n helt” ut i discodansen.

Vesle, lubne, kortbeinte Else, er jo ikke akkurat det man forbinder med en smidig og spretten danser! 

 

Jeg blir rent glad i den dama!

 

Det er ikke så veldig mye vondt i henne, rett og slett!

 

Dessuten er hun MODIG!

Blant annet:

Fordi hun også tør å innrømme at hun kan være litt…

…FEIG…

…fordi hun så gjerne vil være snill og grei…

…og er redd for at en annen skal bli trist og lei!

 

Nå vet jeg ikke om det blir satt opp flere forestillinger, men i og med at det var utsolgt vil jeg jo tro at det er sannsynlig?

 

I så fall:

Anbefales på det varmeste!

 

 

Kveldstemning utenfor Nationaltheateret…

 

Karidansen er klar for Nationaltheateret! 

 

Antrekk:

Kjolen : Et resultat av en byttehandel med Frodithen.

frodith.blogg.no

 

Jeg har fått mye skryt for den, og det er jo ekstra moro når det er en “Gjenbrukskjole”!

Strømpebuksa: Fra den eksklusive moteforretningen HM Rowells (Det høres litt finere ut enn Hennes&Mauritz, synes nå jeg!)

Skolettene: Fra en butikk i Dronningens gate.(Husker ikke navnet).

De er ikke laget av ekte skinn. 

Det koster nemlig tre ganger så mye, og det er IKKE tre ganger bedre – i alle fall så lenge det bare dreier seg om “Skræppskor tel penbruk”!

I forbindelse med pakking av eiendeler før flyttinga, oppdaget jeg at hælen på den ene av de gamle skolettene mine hadde blitt “hul” Sålen hadde rett og slett falt av på hælen!

Da skjønte jeg hvorfor jeg hadde følt meg litt “Låghalt” de siste gangene jeg brukte de skoa!

 

Leiligheten jeg bor i er ikke stor, men det er høgt oppunder taket, så det er ganske mange kubikkmeter med luft her! Da må man lagre i høyden, og bruke gardintrapp! Noen ganger litt upraktisk for ei med litt over gjennomsnittet kraftig høydeskrekk, men det går jo an å be om hjelp når det er noe “Takarbeid” som blir for utfordrende.

Dette med takhøyden (godt over tre meter) medfører også at det er god akustikk her. Jeg har sagt til naboer/husverter at de må gi meg beskjed hvis trallinga mi blir for plagsom. Det er nemlig litt lytt her…

Sånt må man lære seg å leve med når man har valgt å bli…

 

 

…Byfrue! 

 

 

 

 

 

En gang var det en person som sa til meg:

“Jeg har aldri hatt lyst til å hevne meg på noen!”

 

Det er flott at noen har det slik!

 

Jeg kan (dessverre) ikke skryte på meg det samme.

Det sa jeg til denne personen.

Da prøvde h*n å fortelle meg at det var “feil”.

Sånn burde jeg slett ikke føle. Jeg burde neimen ikke innrømme det heller!

Jeg har vært skikkelig hevngjerrig, og har hatt lyst til å “ta igjen” mer enn en gang!

 

Nei, jeg er ikke stolt av det!

Like lite som jeg er stolt av at jeg mange ganger har vært:

*Furten…

*Manipulerende (Uten kanskje en gang å ha skjønt at jeg har vært det!)

*”Dødelig fornærmet”.

…og mye annet rart som jeg absolutt ikke “burde”.

 

Men følelser er jo bare…

…følelser.

 

I det ene øyeblikket kan jeg tenke/føle en ting…

…og så kan det plutselig snu…

…fordi jeg (for eksempel) skjønner at jeg har misforstått noe!!

(Blir du forbannet på noen og føler deg djupt såra og vonbråten, KAN det være lurt med en liten “oppklaringsrunde”…

…i alle fall hvis det er en person du har mye kontakt med og som du bryr deg om!)

 

Noe vonde følelser sitter dypere, og er mer seiglivede enn andre…

 

En trenger jo ikke akkurat å GÅ INN FOR å fordype seg i dritten…

…men å akseptere at det farer litt styggedom gjennom hodet i blant…

…det tror jeg bare er sunt.

 

Jeg er ikke nødvendigvis en “skitstøvel” fordi om jeg ikke er like from og edel som en buddhistisk munk, vel?

 

Heldige er de som aldri tenker en stygg, umoralsk eller “forkastelig” tanke…

…men dem tror jeg ikke det finnes så veldig mange av!

 

“Passe Flink” er jeg uansett. Dette er mitt favorittsmykke!

(Ja, jeg vet at jeg har vist det fram før!)

 

Det er flere som har kommentert det, og noen av dem har vært vilt fremmede mennesker.

 

Ved å gå med et slikt smykke, så forteller jeg jo noe om meg sjøl og min form for humor…

…og så treffer det noen…

…som kanskje tør å begynne å snakke til meg…

 

Da blir smykket en slags “døråpner” til kontakt, faktisk…

 

 

 

Nå fikk jeg meg en god latter…

…samtidig om jeg kjente på en klump i halsen.

 

Jeg har nemlig lest DETTE:

EI HEILT VANLIG KJERRING

Herlig, og ærlig, ikke sant?

 

Jeg har delt “Ord” fra “Lillasjel” før. Hun har “tatt ned ord” til meg noen ganger, og det har stemt veldig godt og hver gang!

 

Hun er ei herlig og spesiell dame med masse humor!

Samtidig veldig “Æilminn’li” som det heter på Hedemarken. 

Jeg kjenner meg jo en del igjen i denne dama.

 

Følelsesmenneske, høyt oppe…og brått litt lenger nede…

…i løpet av rekordtid.

Impulsiv så det holder…

…og vel så det!

 

Men i motsetning til Lillasjel har jeg ennå til gode å treffe en mann som har “holdt ut” med meg.

Eller…det har vel vært en slags gjensidighet i manglende utholdenhet, kanskje?

 

 

Nylig åpnet jeg opp profilen min på Elitesingles igjen etter et halvt års pause.

Mest for å “få litt valuta for penga” før det ufrivillige abonnementet endelig utløper om drøyt to måneder.

Jeg har rukket å observere at alt er ved det gamle. Mange kjente fjes for å si det slik. Smilefjesene som drysset inn de første dagene etter “Gjenåpningen” var også kjente:

 

“Per har smilt til deg” “Smil tilbake!”

 

Nei, jeg smiler ikke tilbake!

Skal jeg først ta kontakt, så skriver jeg heller noen ord.

For noen dager siden svarte jeg på to av “Smilefjesene”.

Klok av skade lot jeg være å skrive langt…

…men det hjalp visst lite.

 

Det ble stilt, gitt!

Kanskje jeg bare SKULLE ha “smilt” tilbake; for å holde spenningen og interessen oppe LITT lenger?

 

Karidansen er en ekte “Elitesingle”!

Hun stiller nemlig i Elite-klassen….

…. når det kommer til det med å skremme vekk mannfolk!!

 

 

For å muntre meg opp til tross for manglende mannfolktekke…

…har jeg kjøpt meg hårbånd med innebygd wire.

Dette i et forsøk på å få til en ny vri…

 

Dessuten er jeg passe flink pike. Det har jeg bevis på!