Når man drar av en “Peel off” – maske , ser det ganske brutalt ut.
Frodithen og jeg la jo ut bilder av nettopp dette for et par dager siden.
I dag var det derimot tid for å fjonge seg litt:
Denne lua har jeg kjøpt her i Gøteborg.
En aldri så liten fotoseanse før vi gikk ut og spiste pizza i kveld. Med riktig lys og “heldige” vinkler, blir det “slett itte så gæli” som jeg bruker si.
Her er vi på vei til “Pizza Ombrelli”, som restauranten heter. De har nydelig Calzone!
Miraklenes tid er ikke forbi! Frodithen hadde med ansiktsmasker i kofferten.
I går kveld var det tid for å prøve!
Omhyggelig påføring…
Avduking…
Slik ble resultatet!
Ble faktisk kvitt en del av skjeggveksten også. Det lugget nemlig godt da jeg dro av maska!!
Frodithen og jeg venter på buss for tog på perrongen på Oslo S.
Jeg har bestilt togbillettene på Vy-appen for ” lenge i væla sea” for å være sikker på å få en god pris.
Nå er det tid for å hente billettene…
Men…
…hjelp!!!
Jeg finner bare EN!
Har jeg virkelig klart å tabbe meg ut, slik at det blir ekstra billettkjøp til TRE ganger den prisen vi opprinnelig bestilte for???
Småpanikken begynner å bre seg litt i mellomgulvet. Dette er en dårlig start på turen! Frodithen kommer garantert til å miste ALL tillit til meg som sjølutnevnt billett-bestiller!!
” Je er helt sikker på at je har bestilt TO billetter hør vei!” piper jeg…
…uten at jeg høres så VELDIG overbevisende ut!
Heldigvis dukker begge billettene opp…
…etter intens og iherdig trykking.
“Nå må du bare HOLDE det bildet der til etter billettkontrollen!” formaner Frodithen!
For sikkerhets skyld tar hun bilde av skjermbildet på mobilen min!
Jeg finner igjen eposten med kvitteringen og sender henne den også!
Her må det HELGARDERING til!
Alle sorger slukket!
Tenk deg at du nettopp har satt deg inn i en drosje…
Du strever litt med å få på sikkerhetsbeltet…
…fordi musklene dine ikke er helt samarbeidsvillige…
…men du klarer det relativt raskt likevel.
“Så flink du er!” ,sier drosjesjåføren.
Dette, og lignende episoder, har du opplevd utallige ganger gjennom livet…
Visst er det godt ment…
…så absolutt!!
Men…
…det at et menneske har noen utfordringer, i form av litt ukontrollerte bevegelser og noe utydelig tale…
…er ikke ensbetydende med at vedkommende er utviklingshemmet!
De siste månedene har jeg vært vitne til dette “fenomenet” på nært hold flere ganger.
I begynnelsen sa jeg gjerne: “Men det er jo godt ment, da!”
Jeg sier ikke det særlig ofte lenger…
For jeg skjønner at frustrasjonen kan ta litt overhånd, når dette (eller tilsvarende episoder) skjer nesten hver eneste dag!
Det er så fort gjort…
Jeg har også gått i den grøfta, på ulike måter!
Jeg tenker at vi ikke trenger å “pjatte” med noen!
Heller ikke med barn…
…eller personer som er utviklingshemmede.
Også personer som har nådd en viss alder kan oppleve lignende uttalelser:
“Næmmen!? Kjører du fortsatt bil?”
“Jøss, klarer du å skrive tekstmeldinger?”
Nei, det er ikke så vanlig at 90-åringer kjører bil og sender tekstmeldinger…
…men det er ingen selvfølge at de ikke er i stand til det heller.
Ingen av oss har noen garanti for at vi vil kunne opprettholde en alminnelig, god fysikk hele livet.
Jeg ville ha syntes det var temmelig frustrerende dersom folk begynte å snakke til meg som om jeg var et lite barn, fordi de fysiske funksjonene mine ikke lenger var såkalt “normale”.
Trolig ikke…
Jeg har i alle fall aldri opplevd det!
Når jeg er overbevist om noe, kan jeg ta meg i at jeg prøver å overbevise andre om det samme!!
Men….fyttigrisen så irritert jeg kan bli…
…hvis noen andre prøver å tvinge sine hellige overbevisninger over på meg!!
Nå spiser jeg jo litt sånn…
…Berit Nordstrandsk…
Jeg synes det er moro å lage maten hun anbefaler.
Godt smaker det stort sett også!
Hun anbefaler honning, eller lønnesirup, hvis man vil ha litt ekstra søtning.
Nylig diskuterte jeg dette med en kollega.
Hun mente at det ikke var noe som tilsa at det var bedre å ta ei teskje honning enn ei teskje hvitt sukker.
At det nærmest gikk ut på ett…
Jeg kan liksom ikke helt skjønne at det kan være slik jeg, da?
At denne ravgule, velsmakende lynghonningen liksom skal være like ille som sukker??
Jeg nekter å tro det!
Det er ikke det at jeg tror det er bra å spise masse honning hver dag…
…men et lite, ekstra piff på grøten, eller salaten, må vel være innafor?
Om knappe to uker skal jo Frodithen og jeg på tur til Gøteborg.
Frodithen har annonsert at hun skal gå til anskaffelse av en god porsjon “romgodt” som hun skal kose seg med!
Kjenner jeg henne rett, blir det nok noen fargesprakende saker med masse E-stoffer i!!
Jeg skal sjølsagt også ha romgodt!
Det blir vel skåldede mandler med noen biter mørk sjokolade (86% kakao) tenker jeg!
Så spørs det da, om jeg klarer å la være å skule bort på romgodtet til Frodithen…
…og mer enn antyde…
…at hun kanskje burde vurdere å anskaffe seg noe litt sunnere å meske seg med?
Kjenner jeg meg rett, klarer jeg det…
…aldeles ikke!!!
Kanskje hele venninneturen ender i et riv, ruskende rabalder om romgodt??
Høres ikke det forlokkende ut?
Nei, sa du?
Vel…
…saken er den, at jeg skulle koke quinoa-frø. (Uttales kvinoa).
Disse skulle da være et mindre “karbohydratisk” alternativ til poteter!
Her ser du rå quinoa.
(Nei, jeg har ikke spist sjokolade, sjøl om det ser slik ut.)
De fire bitene er rester etter at jeg falt i synden…
…og kjøpte sjokolade med bare 40% kakao da yngste sønn var her på besøk nå nylig.
Jeg sendte med ham det meste av sjokoladerestene som niste på hjemveien.
Jeg har bare sittet igjen med disse bitene, som jeg ikke har rørt!
Sånn, da vet du det!
Men altså…
…quinoafrøene oppførte seg så rart.
De ble liksom aldri kokt!!
Da jeg smakte på dem, så smakte de ikke quinoa heller.
Jeg gir meg ikke så lett!
Derfor fant jeg ut at jeg bare skulle koke dem en stund til!
Men…det hjalp liksom ikke!
Det var da det gikk opp et lys!
Jeg hadde vært sløv, og tatt sesamfrø fra IKEA-boksen i stedet!
Kokte sesamfrø smaker ikke godt!
Verken til ørret eller noe annet.
Tro meg!!
I går gikk jeg forresten på en liten søthunger -smell!
Dattera mi hadde nemlig med en pose med mine favorittrosiner da hun var på besøk.
Tre never med søte, seige herligheter gikk ned på høykant i går.
Som du ser…
…er pakka nesten tom…
I dag har jeg vært bare sunn!
(Enn så lenge!)
I forrige innlegg skrev jeg om det å ha noen å “venn-tilere” med. Det er viktig!
Det som er imidlertid også er viktig i alle typer relasjoner er en form for balanse.
Blir det bare filosofering, analyse og “venn-tilering” så blir det slitsomt.
Jeg kan ha lett for å rote meg inn i grublerier og analysering. Samtidig har jeg flere ganger bevist for meg sjøl at jeg også kan ta tak og gjøre drastiske grep i tilværelsen dersom jeg kjenner at det er riktig og viktig. (For eksempel å bryte opp fra “alt” og flytte til Oslo!)
En skal ha det moro, fjase og tulle litt innimellom!
“Ta livet som det faller seg, ja, ta det som det faller seg – gi blaffen i bekymringer og strev”
(Som de synger i filmen “Jungelboka”)
Sånn er det jo stadig for Frodithen og meg. Vi har mye moro sammen, for eksempel når vi har “fotoshoot”!
Dessuten har vi flere venninner på hver vår kant, slik at vi ikke “bruker opp hverandre” om den ene (eller begge) har det litt kjipt på jobben eller på privaten.
Noen ganger kan det kanskje virke som om jeg nesten bare har ei venninne; altså Frodithen? Så er det slik, da, at det ikke er alle som vil være så synlige på sosiale medier. Sånt må respekteres!
Det ikke jo heller ikke sånn at det som er utfordrende og vondt blir så mye bedre om man snakker om det omtrent hele tida. Det gjelder også om det handler om noe som er veldig alvorlig.
Da jeg gikk på lærerskolen, fikk faren min kreft. Han døde midt oppe i at jeg hadde avsluttende eksamener.
Jeg unnlot bevisst å fortelle mine medstudenter om fars sjukdom. Det var bare noen ytterst få som var klar over det. Jeg snakket ikke mye om det med de som visste om det heller.
Det var så godt å ha et fristed. En arena der ingen spurte meg om hvordan det gikk med far.
Jeg trengte så inderlig å ha noen pauser fra all bekymringen og engstelsen. Det lå jo der i bakhodet likevel, men jeg kunne liksom tillate meg å “glemme” det litt innimellom.
Le, tøyse, være ung og ubekymret, tross alt.
Dette bildet er fra da jeg var i England, på ei skole for indiske elever, senhøsten 1983.
Genseren jeg har på meg er sjølkomponert og egenprodusert.
Særlig når det handler om noe som varer over tid (Fars sjukdomsperiode varte i over to år.) så er jeg overbevist om at det er kjempeviktig ta seg noen korte eller litt lengre “friminutt” fra det som er leit og vondt. Faktisk nesten tvinge seg til det! Og da mener jeg både å komme seg litt vekk fra situasjonen, og helt bevisst la være å snakke om den.
Små barn kan tilsynelatende hoppe inn og ut av sorg. I det ene øyeblikket er det hjerteskjærende gråt. I det neste er de tilbake i leken.
Det er jo litt fint da…
…å kunne takle det på den måten.
Det er ikke bra for noen å gå rundt være lei seg hele tida over en lang periode...
I en slik situasjon trenger man virkelig påfyll av noe annet innimellom.
Derfor skal vi slett ikke ha dårlig samvitttighet om vi klarer å føle på glede…
…kanskje til og med ha litt moro…
…sjøl om vi opplever alvorlig sjukdom (eller noe annet leit) i våre nærmeste omgivelser.
Vi damer er litt heldige med det…
…at vi gjerne har flere “venn-tiler” i form av gode venninner…
Frodithen er en av mine “venn-tiler”.
Hun har jo blitt ganske så godt kjent med meg i løpet av de snart fem årene vi har visst om hverandres eksistens.
Etter at jeg flyttet til Oslo, har vi møttes ganske så ofte.
Det går ytterst sjelden mer enn to uker uten at vi tar en “skravlings”…
…og innimellom litt gjensidig venn-tilering.
Jeg er en person som ofte er veldig skråsikker…
…sånn i teorien…
Jeg kan være veldig klok og fornuftig…
…sånn i teorien…
…når det kommer til hvordan jeg skal takle dette og hint…
Men…
…når det kommer til praksisen…
…så er det verre.
Jeg snubler…
…igjen og igjen…
Når det gjelder menn…
…har jeg snublet og skrubbet meg så det holder!
Jeg liker å tenke at det er fordi…
…jeg bare roter meg bort i “Umulige Prosjekter”…
Det har ikke noe med meg å gjøre!!
Men:
Menn er ikke “Prosjekter som må forbedres”…
…de er mennesker på godt og vondt…
…akkurat som oss kvinner!
Jeg har veldig mange gode forsetter…
…og hver gang jeg snubler, så tror jeg at jeg har lært!
Jeg skal bli så klok og fornuftig…
…jeg skal aldri mer havne i sandkassa og oppføre meg som et furtent og såret barn…
…tror jeg…
Men noen ganger så har jeg ikke så mye å gå på.
Noen ganger opplever jeg noen små skjær i sjøen i hverdagen min som jeg kan la meg stresse av.
På slike dager kan jeg reagere på noe som jeg ellers kanskje hadde taklet helt greit!
Så er kunsten å innse det da…
…børste av seg sinne og sandkorn…
…og tenke:
“Dette var nok en liten erfaring. Dessuten en påminnelse om et gammelt mønster.”
Har du forresten sett Frodithens herlige tegning av en kar som, tilsynelatende, trives utrolig godt i sandkassa? Hvis ikke kan du klikke på linken:
Jeg tror altså stadig at jeg endelig har lært…
…og det en gang for alle!!
Og…
…så forteller jeg Frodithen hvor fornuftig og fint jeg skal takle ulike situasjoner og scenarioer heretter!
Da smiler hun…
“Jeg hører hva du sier, Kari, og jeg sier “Ja vel”…
…men jeg truk’ke på deg!”
Nei, jeg blir ikke fornærmet…
…for jeg er glad for at jeg har har lettvint tilgang på en venn-til…
…som tør å være ærlig med meg!
Det er noe av den beste støtten man kan ha det!!
“Venn-tiler” er gode å ha!
I anledning morsdagen hadde jeg en telefonprat med mor i kveld.
Hun har noen håndarbeid-prosjekter på gang.
Ett av dem handler om en halvferdig boblevest.
Hun hadde funnet den da hun nylig ryddet i skap og skuffer.
Da hun beskrev den, demret det for meg at jeg prøvde meg på et sånt prosjekt i håndarbeid-timene på ungdomsskolen.
Men…jeg er ikke av dem som alltid fullfører sånne prosjekter…
Det blir nemlig aldri så fint som jeg ser for meg når jeg starter…
Jeg har det liksom ikke i fingrene…
…når det kommer til håndarbeid…
…og har hatt lett for å sammenligne meg med mor.
Da kommer jeg alltid så sørgelig til kort…
…og det liker jeg veldig dårlig!
Mor er veldig fingernem…
…med det meste…
I tillegg er hun en kløpper til å se muligheter.
Flere ganger har hun (på nærmest mirakuløst vis)
…klart å rette opp det som har gått gæli…
…når hennes litt mindre fingernemme datter har prøvd seg på noe hun ikke helt har fått til…
Jeg husker at frøken på barneskolen regelrett ga meg opp da jeg prøvde å sy et skjørt på “Håndarbeiden”.
“Dette går ikke, Kari!”, sa hun mens hun kikket på meg over brilleglassene.
Med klump i halsen, og skamrødme i kinnene, pakket jeg det halvferdige skjørtet med meg i skolesekken.
Mor ble satt på saken…
Gjett hvem som kom i “sjølsydd” seleskjørt på 17.maifeiringa på skolen det året!!
Frøken ble stor i øynene. Hun berømmet mora mi:
“Det var nydelig gjort” sa hun. (Og det på mer enn en måte!)
Skjørtet var i et rødmønstrete stoff.
Alle jentene i “storskolen” hadde fått lov til å velge ut et stoff for å sy seg et plagg…
…en gang da vi var på “skoletur” til Leiret i Elverum sentrum.
Det var stas! Langt fra dagligdags!
Så var det jammen bra at jeg hadde en mor som kunne trå til da skjørte-drømmen nesten falt i grus!
Jeg har ikke noe bilde av meg i det skjørtet, men det ble ganske fint!
Her har i alle den ufullendte vesten fra 70-tallet fått nytt liv.
(Mor har knipset bildet med mobilen og sendt meg det!)
Vesten har blitt foret og fikset etter alle kunstens regler.
Det som er litt moro, er at oldebarnet (barnebarnet til broren min) gjerne vil ha vesten.
Hun går i første klasse. Vesten er trolig litt stor til henne, men jeg synes det er moro at den blir tatt i bruk!
Meg er den definitivt ikke stor nok til.
Det skal nok mer til enn Berit Nordstrand – diett for å komme inn i den!
Mor hadde forresten også funnet en kjole som ser ut til å være et skolearbeid.
Hun lurte på om jeg også var “Synder’n” bak det prosjektet.
Mor: “Kjolen er veldig forseggjort og sirlig sydd…”
Meg: “Da er det itte je som har gjort det!”
Vi ble enige om at det kanskje kunne være søstra mi.
Nå er vel heller ikke hun noen utpreget Sara Sydame, men hun er nok mer fingernem, tålmodig og pertentlig enn den impulsive og “rufsete” veslesøstra si!
Uansett så kommer sannsynligvis både kjolen og vesten “frem fra glemselen” takket være mor.
Jeg har sagt til Frodithen at jeg ikke vil bruke mye penger på å gå på kafé nå.
At jeg heller vil lage til noe hjemme…
…for det blir billigere og sunnere, nemlig!
Så…
…da vi avtalte å møtes på kaffebrenneriet i dag, sa Frodith at hun skulle spandere på meg! (Om du trykker på linken, finner du hennes innlegg om dagens Kaffebrenneri-besøk)
Da ble det chiapudding! Rimelig og sunt! For å spare lommeboka til Frodithen, tok jeg kaffen hjemme før jeg dro.
Frodithen er litt “beskjemmet” fordi hun spiser cookie når hun er sammen med den helfrelste “Sunnhetsapostelen”!
(Men bare beskjemmet “på liksom”! Egentlig nøt hun den søte fristelsen!)
Nå høres jeg skikkelig “kjip” ut, ikke sant?
Her går det liksom bare i Berit Nordstrand, sunnhet og sparing for tida?
Så er det jo slik da, at Frodithen og jeg snart skal på jente-tur til Sverige!
Da har jeg tenkt å slå ut håret littegranne. Det blir nok å spise noen måltider på kafé/restaurant. Når man er på venninne-tur, så skal det være litt kos. En trenger jo ikke gå helt av skaftet av den grunn.
Det må ikke bli helt sånn:
“Nei, det kan je itte gjøra, for det passer itte inn i Berit Nordstrand – opplegget mitt! Nå skar je væra spasomm’li og sunn for alle penga, og væl så det, altså! Du kan prøve kleer du Frodith, mens je sitt og ser på!”
Jeg gleder meg til den turen! I dag har vi tittet litt på nettet. Vi har sett oss ut noen steder vi kan gå til. Områder der vi kan ta fine bilder for eksempel.
Nå har jeg tre helger framover der jeg har koselig/spennende program:
Neste helg får jeg trolig venninnebesøk på lørdagen. Dessuten skal jeg ha en samling her på søndagen. En liten gjeng av folk som har gått på Agape-instituttet møtes og “leser” hverandre. Planen er at vi skal gjøre det hjemme hos hverandre en gang i blant. Det er veldig fint å kunne friske opp kunnskapen nå som jeg ikke går der lenger. Dessuten er det koselig å treffe igjen noen av folka jeg gikk sammen med der.
Så blir det turen til Søta Bror med Frodithen om et par uker…
…og på selveste Skuddårsdagen skal jeg i 30 – årslag til sønnen min.
Så er det jammen mars måned…
…og våren er i anmarsj!
Det er viktig å leve i nuet, men det er jammen koselig å ha noe å små-glede seg til også.
Noe som ikke er så langt fram i tid!
