Trøfler med bismak…?

 

Jeg har sett en vakker, liten filmperle i dag:

“Trøffeljegerne fra Piemonte”.

Det er en dokumentar, hovedsakelig om trøffeljegere og deres tilværelse.

 

Filmplakaten viser trøffeljeger Aurelio og hans “ett og alt”, hunden Birba.

 

I store deler av filmen, følte jeg meg hensatt til en svunnen tid…

 

Trøffeljegerne vi møter i filmen er eldre menn

som bor ute på den italienske landsbygda.

Noen av dem er svært gamle.

 

Felles for dem alle er…

 

… jaktiveren!

 

Sammen med sine høyt elskede hunder går de ut i skogen

for å lete etter “gull”

i form av trøfler.

 

Visst er dette sikkert en kjærkommen (men akk så ustabil) inntektskilde…

Imidlertid virker det slett ikke som om det er det

som er hoveddrivkraften til disse mennene.

 

Det er selve jakten og spenningen som driver dem.

 

Rørende er det å se samspillet og hengivenheten mellom menn og hunder.

Hundene blir i ekstase når de skjønner at de skal på trøffeljakt!

Det hersker ingen tvil om at det høy trivselsfaktor på jobb!

 

Så var det bismaken…

 

Når det er muligheter for å tjene store penger,

kan det virke som om enkelte ikke skyr noen midler.

 

Konkurransen er hard i trøffelverdenen.

 

Trøffeljegernes store skrekk er at hundene skal bli forgiftet.

Det er nemlig langt fra uvanlig at det blir lagt ut gift i skogen,

i den onde hensikt at gode trøffelhunder skal få den i seg

og dø en grusom død.

En av trøffeljegerne opplever nettopp dette under innspillingen av filmen.

(Men selve hendelsen er heldigvis ikke med i filmen.)

 

Som i de fleste andre bransjer,

er det ikke de som “jobber på gølvet”,

(eller ute i skogen)

som får hoveddelen av fortjenesten.

Mannen som kjøper trøflene av trøffeljegerne,

videreselger trøflene for det mangedobbelte

av det han sjøl har betalt.

 

Dette avspeiles i levestandarden.

I en sekvens av filmen sitter denne mannen

på en restaurant sammen med datteren(?)

De spiser en bedre middag.

Det har han utvilsomt råd til…

 

Kontrasten til den gamle trøffeljegeren (Aurelio)

som sitter i sitt spartanske hjem,

og deler middagen sin med hunden (Birba), er enorm.

 

I en annen sekvens av filmen, ser vi en av dem (som tilsynelatende)

befinner seg på toppen av trøffelbransjepyramiden.

 

Han blir servert forrett på en hvit tallerken.

Maten er et lite kunstverk av klatter og kruseduller

sirlig dandert midt på den hvite poselensflaten.

Servitøren, en ung vakker kvinne, står ved siden av bordet.

Med nennsom hånd, skaver hun trøffel

over det luksuriøse måltidet.

 

Jeg må innrømme at jeg kjente på et snev av avsky da jeg så denne scenen.

“Sympatisk” var vel ikke det første ordet

som falt meg inn da jeg så denne mannen

og måten han opptrådte på…

 

Den som har veldig mye penger,

har kanskje færre sorger enn den som har lite å rutte med?

 

Trøffeljegerne i filmen er ikke rike på gods og gull.

De lever langt fra i luksus.

Jevnt over virker de likevel glade og fornøyde!

 

Filmskaperne har kommet tett inn på disse mennene.

 

Ordet “bygdeoriginaler” virker nokså nærliggende,

uten at det ligger noe negativt i det…

 

Antagelig er trøffeljegerne en utdøende rase?

 

Når griskheten tar overhånd, blir det utrivelig…

 

Dessverre er det ikke bare i trøffelbransjen dette skjer…

 

 

Bare stå der, du…

 

Noen ganger tenker jeg jo det, når jeg titter bort på yogamatta.

Jeg har mest lyst til at den bare skal få stå der og speile seg…

 

 

Men…så vet jeg jo godt at gevinsten av de små treningsøktene mine

faktisk er ganske stor.

 

For en stund siden oppdaget jeg noe som jeg syntes var litt moro!

Hva det var, demonstrerer jeg i videoen under:

 

 

Jeg merker jeg at kroppen tåler mer enn den gjorde for ett år siden.

Følelsen av “glipptak” i korsryggen merker jeg også mye mindre til.

Nå har jeg bare hatt ordentlig kink i ryggen en gang

(etter et rundkast med en gyngestol),

men noen ganger har ryggen føltes svak.

 

Sakte men sikkert har jeg (blant annet) gått fra 10-15 gående utfall

(“gått” i dobbel betydning! 😉 ) til 50-60.

Joda, jeg tar bittesmå pauser underveis på min ferd…

…fram og tilbake på stuegolvet.

 

Jeg synes det er moro at skrotten

kjennes sterkere og mjukere enn da jeg var 50.

Det er (nesten) aldri for sent å begynne med “stuegolvtrim”!

 

Da Berthe Mona mistet navnet sitt

 

En gang for lenge siden, ble det født ei lita jente

som fikk navnet Berthe Mona.

Mona-navnet fikk hun fordi foreldrene hennes syntes det var et fint navn.

“Berthe”  ble hun hetende fordi moren og faren følte seg forpliktet til

å oppkalle henne etter den ene oldemoren.

Dette var svært vanlig på den tida da Berthe Mona ble født.

 

Verken Berthe Mona, søsknene hennes, eller foreldrene

brukte navnet hennes.

Ingen av dem syntes det var særlig velklingende

Derfor ble hun kalt “Veslemor” i stedet.

Det var bare da oldemoren var i nærheten

at det virkelige navnet ble brukt.

 

Først da Berthe Mona nærmet seg voksen alder

(og oldemoren var død)

begynte hun å bruke det navnet hun likte best.

Fra da av kalte hun seg bare Mona.

 

Berthe-navnet ble derfor bare et navn som eksisterte på papiret.

Faktisk var det slik…

…at ikke en gang barna hennes var klar over at hun hadde et dobbeltnavn. 

I alle fall ikke før hun ble såpass gammel og skrøpelig

at de for eksempel måtte hjelpe henne med å fylle ut det som den gang het “selvangivelse”.

 

Så kom dagen da Berthe Mona måtte flytte til et sjukehjem.

 

På sjukehjemmet hadde hun det stort sett godt.

Barna gjorde det de kunne for at hun skulle føle seg hjemme.

De hjalp henne med å henge opp bilder,

og gjøre det så hyggelig som mulig i det vesle rommet hun hadde fått tildelt.

 

På utsiden av døra hang det et skilt med navnet hennes på:

 

Så skjedde det noe som var ganske leit…

Den gamle damen, som hadde blitt kalt for “Mona” i hele sitt voksne liv,

opplevde nå at personalet begynte å bruke det navnet

som hun aldri hadde likt.

Tilsynelatende gikk de bare ut i fra

at det var det første navnet som gjaldt.

 

Fra nå av ble hun plutselig til “Berthe”

 

Berthe Mona hadde alltid vært en forsiktig dame.

Hun var ikke den som klaget, eller “sto på krava” på noe vis.

Barna hennes ba flere ganger om at dørskiltet skulle bli endret,

slik at det bare sto “Mona Johansen”.

De ba også om at personalet skulle kalle henne “Mona”.

 

Til tross for dette, ble det ingen endring…

 

De pårørende var heller ikke blant dem som ropte høyest,

eller hadde for vane å øse sin frustrasjon og vrede ut over noen…

Så ble det til at de smått om senn resignerte…

…sjøl om de ikke syntes dette var greit.

 

(NB!: Så vidt jeg vet, har det aldri eksistert noen dame

ved navn “Berthe Mona Johansen”…

Berthe Mona eksisterer altså bare i min fantasi…)

 

Men…for en stund siden fikk jeg høre om en gammel dame,

som hadde opplevd noe som lignet

ganske mye på det “Berthe Mona” opplevde.

(Denne damen lever for øvrig ikke lenger.)

 

Jeg kjente at jeg ble opprørt.

Slik skal det ikke være!!

Det var bra det ikke var jeg som var “Berthe Monas” nærmeste pårørende.

 

Joda, jeg skulle ha klart å si fra på en pen måte de første gangene…

Men: Jeg hadde antagelig hisset meg opp,

for deretter å bli temmelig skarp,

dersom jeg ikke hadde fått gjennomslag etter gjentatte purringer.

 

Det hadde antagelig heller ikke vært så klokt.

I verste fall kunne det ha gått ut over en veldig sårbar person:

Nemlig “Berthe Mona”.

 

Jeg har forståelse for at det er travle dager

for de ansatte på sjukehjemmene.

Den som er avhengig av andres hjelp,

må dessverre godta at h*n ikke kan få “alt på sin måte”.

 

Men…dette var noe som det hadde kostet lite å rydde opp i…

…og det hadde betydd mye for både “Berthe Mona” og de pårørende.

 

Sjøl om det for mange er en lettelse å (endelig) få plass på sjukehjem,

er det ofte også forbundet med stor sorg:

Smerten over å innse at en ikke klarer seg sjøl lenger…

…og er blitt helt avhengig av andre…

Sorgen over å måtte flytte fra hjemmet sitt…

 

Skal en på toppen av det hele oppleve å “miste” navnet sitt,

så blir det jammen nokså uverdig.

 

Jeg er glad jeg bare heter Kari…

 

 

Jeg er litt lei…

 

…av å stavre av gårde med stakkato, stolpete skritt bortover blankholka…

 

Jeg er også litt lei…

…av at hendene mine er såre og sprukne

etter utallige runder med håndsprit…

 

…av elektrisk, dødt vinterhår…

…av briller som dugger over klamme munnbind…

…av en tilværelse jeg (akkurat nå) opplever som nokså ensformig…

…og ensom…

 

Når man er litt lei (seg)…

…er det bare en ting å gjøre:

Man må dra seg opp etter det døde håret…

…komme seg ut døra…

…stolpre seg av gårde med stakkato ganglag…

…og sørge for å ha ei “gulrot” i sikte.

 

Det hadde jeg i dag!

På vei mot målet fant jeg jammen et vårtegn også:

Ja, kjøttmeisen er vel en en standfugl…

…men se så fine blomster,da!

 

Og…ikke nok med det:

Sommerfugler i flotte farger var det også der!

 

Humøret mitt steg…

 

Da jeg trodde jeg var ved målet for “ekspedisjonen”

fikk jeg imidlertid beskjed om at jeg var for sent ute.

Det hadde vært mange polfarere ute før meg…

Men…

…jeg fikk nyss om at det fantes flere muligheter…

…dersom jeg var villig til å fortsette ekspedisjonen.

 

Det ble enda en kilometer på (delvis) blankholke…

Frisk(?) luft og trim må man ha, om det så er med livet som innsats.

Man er da ikke bittelittegranne sta for ingenting!

 

Ved neste polpunkt hadde jeg flaks.

(Nei, jeg har ikke vært på polet, sjøl om det er lørda’n!)

 

Nå er det noen timer siden jeg kom meg velberget hjem.

 

Og jeg har kost meg verre…

 

Jeg fikk nemlig tak i boka jeg nylig ble tipset om,

og som jeg fant ut at jeg ville kjøpe som bursdagsgave til meg sjøl.

(Bursdagen er om to måneder,

men når man ikke klarer å vente, må man ha et påskudd!)

 

Sjokolademousse og bestselgerbok på ett brett…

En uslåelig kombinasjon på lørdagskvelden.

 

Boka har fått fantastiske kritikker…

 

Om den lever opp til sitt rykte…?

 

Etter bare to kapitler er jeg allerede solgt…

 

Det er noe med språket…

…måten historien formidles på…

 

Nå skal jeg begynne på neste kapittel…

…men jeg skal ikke sluke hele boka i kveld og i natt…

…slik jeg gjerne har for vane

når jeg finner ei bok som virkelig fenger meg!

 

Jeg skal fordele leseopplevelsen over noen dager…

…og gradvis bli mer kjent med romanens hovedperson…

 

…Violette Toussaint…

 

 

 

“Jeg må passe meg så jeg ikke er for mye…”

 

Jeg vet at jeg mange ganger gjennom livet har “vært for mye”

 

Jeg har skravlet for mye…

Sunget for høyt…

Ledd for høyt (og på feil steder).

Skrevet for mange innlegg på Facebook.

(Men det har jeg nesten sluttet med.

Jeg har knapt delt egne innlegg eller linket til noe på Facebook de to siste årene.)

 

Jeg har skrevet over 2000 innlegg på bloggen min,

men de aller fleste skrev jeg nok mellom 2015 og 2019.

Med andre ord har jeg blitt mindre synlig på bloggen også.

 

Både gjennom bloggen (og ellers)

har jeg påkalt enkeltes vrede og indignasjon.

Noen ganger vil jeg si at det har vært berettiget.

 

Andre ganger har jeg tenkt at det muligens

har handlet om en form for misunnelse?

 

Det er viktig å kjenne sin besøkstid!

Det er også viktig å lytte like mye som en snakker.

 

Like fullt blir det feil å trekke seg helt tilbake,

og nærmest kneble seg sjøl,

av frykt for å bli oppfattet som “for mye”…

…eller for at noen skal bli fornærmet av en eller annen grunn.

 

Det er lenge siden jeg holdt en tale.

Men…

…for en stund siden hadde jeg planlagt å gjøre det.

 

Det var ikke snakk om å holde noen lang tale,

eller noen høytidelig tale.

Jeg hadde bare lyst til å si noen ord…

…til et menneske jeg setter veldig pris på.

 

Så tok tankevirksomheten overhånd.

“Nei, det passer itte å hølle noa tale. Je dropper det!”

Arket med stikkord ble liggende i veska…

 

I ettertid har jeg tenkt:

Hva om jeg hadde tatt sjansen på å si noen ord?

Hva om vedkommende faktisk hadde syntes det var koselig

at jeg hadde holdt en liten tale?

 

Gjort er gjort…

…eller rettere sagt:

 

Ugjort!

 

 

Jeg har nettopp sett på “The Voice”.

 

Hva hvis ingen hadde turt å melde seg på dette

av frykt for å dumme seg ut, være for mye

…eller for å bli en av dem som ikke kommer videre fra audition?

Da hadde jo ikke vi TV-tittere fått gleden av

å lytte til disse fantastiske stemmene.

Det er jo så utrolig mange flotte og dyktige talenter som deltar!

 

Man kan jo si at mentorene “er litt for mye” alle sammen,

men jeg synes de byr på seg sjøl på en fin måte.

Her er det både sjølironi og humor til gagns!

 

Er det et mål å bli omtalt som:

“Ei som aldri gjør så mye av seg!” ?

Mange vil kanskje heller kalle det:

“Et rolig og behagelig vesen.” ?

 

Det gjelder å finne en form for balanse:

Både våge å være synlig

og innse når det er riktig å tie stille

og holde seg litt i bakgrunnen.

 

Dessuten:

Den som klarer å la være å være alt for kritisk mot seg sjøl…

…er vel gjerne rausere overfor andre også? 

 

Hvis de fleste blir så redde for å “være litt for mye”

(på en eller annen måte)

at de knapt tør å være synlige i noen sammenhenger,

så blir verden til et stusselig sted(?)

 

Noen ganger er det helt greit å holde seg litt i skyggen…

 

(Jeg eksperimenterer med det nye mobilkameraet. Jeg skrudde av alt lys i stua og brukte “nattmodus”. Så har jeg trykket “automatisk” og deretter “gråskala”. Til slutt regulerte jeg litt med “fargetone”.

Det er moro å finne ut av mobilen når en først begynner å bli vant til den!)

 

Det er ikke “Dietten” det kommer mest an på

 

Januar er “slankemåneden” for mange.

Etter julehøytiden er det på “høy tid” med “dietter” og treningsopplegg.

 

Gjennom livet har jeg prøvd mange “dietter”.

 

Felles for de fleste av dem var

at jeg opplevde dem som høyst plagsomme.

Det var opplegg som jeg kunne holde ut med for en kort periode.

Jeg følte hele tida at jeg måtte forsake noe,

og at jeg var mislykket hver gang jeg sprakk.

 

Diettene var gjerne basert på at man måtte bruke…

 

…viljestyrke!!

 

Man kan komme langt med vilje,

men i en slik sammenheng blir det som oftest

for tøft å basere seg på ren viljestyrke.

 

I dag er jeg normalvektig,

og jeg føler at det går rimelig greit 

å holde seg ganske stabil.

Jeg har funnet en måte som fungerer for meg.

(“Spisevindu”, “mat fra bunnen” og lavt/sjeldent inntak av raske karbohydrater

i form av sukker og mjøl.)

 

Jeg trener styrke/mobilitet fire, fem ganger i uka,

men aldri lange, knallharde økter.

Av erfaring vet jeg at jeg dabber av

hvis jeg legger lista for høyt!!

 

Til tross for at jeg har funnet et opplegg

som jeg trives godt med og (stort sett) klarer å holde fast ved,

er det noe som ikke har endret seg:

 

Innimellom tar jeg meg fortsatt i å bruke mat som trøst.

De gangene det skjer, overspiser jeg.

 

Det handler ikke om at jeg er sulten.

Jeg døyver følelsene mine med mat.

Faktisk oppleves det som om jeg er

“Bevisstløs i Gjerningsøyeblikket”

når jeg først setter i gang.

 

Ei hel plate mørk sjokolade, søtet med stevia

og med 85% kakao går ned på høykant.

Et par store never peanøtter glir også greit ned…

Seansen avsluttes gjerne med et par epler.

 

Kanskje ikke den største “synden”,

men det kan definitivt ikke kalles å kose seg med maten.

Jeg nærmest glefser det i meg…

 

Det handler om å flykte fra følelser,

bedøve sinne, frustrasjon, slitenhet og (enkelte ganger) tristhet…

….bare for å nevne noe!

 

I dag så jeg noen (gratis) videoforedrag

med ei dame som heter Camilla Bringslid.

Hun er klinisk ernæringsfysiolog.

I tillegg er hun sertifisert emosjonell spising – og atferdsendringscoach.

(Jeg hadde aldri hørt om den yrkestittelen før jeg leste om henne.)

 

I videoene setter hun ord på mye av det jeg har kjent på

rundt det jeg vil kalle spiseforstyrrelser.

(Spiseforstyrrelser handler langt fra bare om anoreksi og bulimi.

Over halvparten av Norges befolkning er overvektige,

og de færreste er overvektige fordi de synes det er så behagelig å være det.)

 

Jeg har ingen planer

om å melde meg på coaching hos Camilla nå,

sjøl om jeg sikkert kunne ha hatt utbytte av det.

Det handler om at jeg har en del annet

jeg må fokusere på og følge opp for tida.

 

Jeg har imidlertid stor tro på at Camilla

er inne på noe veldig vesentlig.

Det hun formidler samsvarer mye med det jeg har lært det siste året.

Camilla går enda dypere i det som handler om

bakgrunnen for de uheldige spisemønstrene,

 

Hun sier at det å gi seg i kast med

den ene, knallharde dietten etter den andre

som regel er å begynne i feil ende.

Vi må lære oss å håndtere årsaken(e)

til at vi spiser for å døyve følelser.

Vi må jobbe med de uheldige mønstrene,

og innarbeide nye vaner

som vi klarer å leve med i hverdagen!

 

Hvis ikke faller vi høyst sannsynlig tilbake til det samme:

Perioder med overspising, etterfulgt av lynkurer og dietter…

…igjen og igjen…

 

To av mine “cravings”: Frukt og peanøtter.

I jula tror jeg at jeg spiste minst et par kg clementiner!

 

Lageret med mørk, “sunn” sjokolade er for øyeblikket…

 

…tomt! 😉

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

 

Å øve seg på å være redd…

 

Jeg har veldig sansen for Solveig Kloppen.

Hun er modig…

…blant annet fordi hun våger å vise sårbarhet.

 

Som hun skriver i artikkelen under:

“Man kan ikke være modig uten å være redd.”

På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt.

(Det gjaldt nok ikke bare på 80-tallet!)

 

Dersom jeg har følt at jeg har stått overfor noe som jeg egentlig ikke tør,

har jeg valgt ulike strategier.

Ofte har jeg bitt tenna sammen,

og bare gjort det jeg har vært livredd for.

(For eksempel å stå på Josefine StandUp-scene her i Oslo,

og være så nervøs at tunga nesten limte seg fast i gommen.)

 

Noen ganger har jeg frest i fullt sinne mot de(n)

som har oppfordret/utfordret meg,

og nektet plent å “utføre ordre”

 

Andre ganger har jeg funnet på merkelige unnskyldninger,

og kanskje til og med løyet, for å slippe unna.

 

Enkelte ganger har jeg faktisk blitt sjuk…

…når jeg har sett på det som eneste utvei.

Som regel har det nok ikke vært bevisst,

men i ettertid har jeg kanskje tenkt:

“Nå trur je jammen at je vart dåli’ førr å slæppe unna!”

 

Innimellom er det viktig å øve seg på å være redd,

i stedet for å bruke masse krefter på å unngå å bli det.

 

Om man aldri våger å bevege seg noen små skritt

utenfor den berømte komfortsonen,

blir man fort stående på stedet hvil.

I lengden kan det bli enormt frustrerende!

 

I en periode av livet hadde jeg så mye angst,

at min verden ble snevret inn til bitteliten.

Jeg prøvde iherdig å unngå enhver situasjon

der jeg en (eller flere) ganger hadde opplevd irrasjonell angst.

Det vil si, angst for noe som egentlig var på innsiden av meg…

Jeg fikk enorm angst for angsten,

og opplevde den som en “Ytre Fiende”.

 

Å innrømme at man er redd for noe “rart” som egentlig ikke eksisterer,

eller som det er svært lite sannsynlig at skal skje,

kan være første skritt på veien til å komme seg ut av angstbobla.

 

 

 

I dag plages jeg ikke av irrasjonell angst på en slik måte

at det påvirker hverdagen min veldig mye.

 

Jeg liker ikke å kjøre heis, men jeg gjør det hvis det er hensiktsmessig.

For eksempel:

Hvis alternativet er å drasse en tung koffert opp trappene til 10. etasje

for å komme seg til et hotellrom.

Jeg kjører heis om jeg ikke har en tungtveiende grunn

(som 20 kg koffert) også!

Fornuften min har nemlig overtalt meg til å innse

at det stort sett er trygt å kjøre heis.

Jo mer jeg gjør det, (og opplever at det går greit) jo mindre redd blir jeg.

Det er sjelden heiser stopper og at heisdørene går i vranglås.

Enda sjeldnere er det at heisene ramler ned…

 

Å sette seg i en bil er jo statistisk sett mye farligere,

men jeg er likevel mindre skeptisk til det.

 

Det er viktig å bli møtt når man viser sårbarheten

som ligger i det å innrømme “rar” frykt.

Å føle på frykt er ikke noe å skamme seg over,

men når man tillater seg å la den ta helt overhånd,

innebærer det en vesentlig forringelse av livskvaliteten.

 

 

I videoen snakker jeg om “Kiwi”.

Problemet var sjølsagt det samme i andre butikker,

eller generelt “Ute i verden”.

I perioder var jeg direkte folkesky.

Da jeg omsider våget å møte min egen angst,

og stå i det fysiske og mentale ubehaget det medførte,

kom bedringen raskt.

 

 

Det gikk Rett i Dass!

 

For et par uker siden skjedde det noe

som jeg i ettertid klarer å se det komiske i…

…men det gjorde jeg definitivt ikke der og da…

 

Jeg er ivrig etter få gjort husmortrimmen min ganske jevnlig.

Så lenge jeg gjennomfører den delen som krever at jeg er i bevegelse

går det greit, sjøl om stuetemperaturen ligger på 16-17 grader.

Når jeg derimot skal utføre de liggende øvelsene

av det som heter “hypopressiv trening”, blir jeg fort veldig kald.

 

Derfor fant jeg nylig ut at jeg kunne ta den delen av treninga inne på badet.

Det er nemlig det eneste rommet der jeg har det godt og varmt.

Varmekablene i golvet gjør at det er veldig behagelig å ligge på det.

 

Badet er imidlertid ganske lite…

 

En av de første gangene jeg trente der inne,

hadde jeg feilberegnet da jeg plasserte matta.

Samme morgen hadde jeg vasket toalettet grundig,

og doringen sto oppe…

 

Det er vondt å slå bakhodet sitt rett i keramikkdelen på ei doskål…

Faktisk var det en rimelig sjokkartet opplevelse!

Det ble ikke mer trening den dagen…

 

Jeg ble nemlig temmelig tommelomsk i topplokket ei stund.

Ganske raskt dannet det seg en slags væskefylt “pose” i bakhodet.

 

Noen timer etter dokræsjet, skulle jeg på jobb.

Det gikk fint, men det var ikke godt å legge hodet på puta om kvelden.

Jeg måtte sove på siden, eller på magen.

 

Nå er det bare en liten hard “knupp” i bakhodet

som minner om det ublide møtet med keramikken.

 

Jeg smiler litt når jeg tenker på det som skjedde…

 

Imidlertid har jeg blitt veldig nøye med å sjekke

at det er behørig avstand mellom matta og doskåla

før jeg bikker meg bakover.

 

nært legger jeg den i alle fall ikke

 

Jeg tror ikke hodet mitt har godt av flere slike

sammenstøt med det første…

 

Som Fineste Fløyel…

 

Jeg har hørt uttrykket “Red Velvet”,

men jeg visste faktisk ikke at det var ei kake som het det.

 

I alle fall ikke før jeg fikk se dette kunstverket:

 

Den yngste av (nisse) kusinene mine fylte nemlig år i helga.

I den anledning kom den ene sønnen og hans samboer med ei flott pyntet kake.

 

Som du ser, har jeg også tillatt meg å “pynte” litt på kaka.

Man bør jo være såpass taktfull…

…at man unnlater å røpe en godt voksen dames alder…

 

Kaka var flott på innsida også.

Sjokolade-delen var rød, som seg hør og bør,

og fyllet dannet lyse, sirlige striper.

 

Smaken var det heller ikke noe å utsette på!

Ett stykke var imidlertid nok, for dette er ei mektig kake.

 

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet opptatt av dekor,

så jeg spurte litt om “pønten”.

“Kakas” har visst butikk i Oslo sentrum.

Jeg har hørt om konseptet før, men trodde at det bare var nettbasert.

 

Nå fikk jeg lyst til å besøke butikken.

Kanskje jeg kan få noen gode idéer?

 

Det er sjelden det byr seg en anledning til å lage fest-kaker,

men jeg koser meg veldig med å være kreativ på ulike vis.

 

Det er ikke for meg…

 

I en avisartikkel kritiserer en ung kvinne lege Wasim Zahid

på grunn av en YouTube – video han nylig delte.

Hun hevder at videoen vil kunne bidra til

et økt kroppspress blant unge mennesker som har nok å slite med fra før.

“Ta vare på oss unge og sårbare…” skriver hun.

 

I videoen snakker Wasim om at han trenger å legge om livsstilen.

Etter en periode med mye stress, lite trening

og nesten daglig inntak av kjeks og sjokolade,

har han blitt i dårligere form.

 

Wasim er ikke overvektig, men han har fått en del ekstra bukfett;

noe som avspeiles på blodprøvene hans.

Dermed har han fått en noe økt risiko for å pådra seg (blant annet)

diabetes type to og hjerte-og karsykdommer.

 

Den unge kvinnen gir uttrykk for at hun er skuffet over ham.

Hun mener at en lege ikke bør legge ut videoer

der han snakker om dette temaet.  

Dessuten: På toppen av det hele tar

han av seg T-skjorta og viser fram bukfettet sitt!

 

Jeg får lyst til å si det samme

som forfatter og kursholder Ida Jackson har sagt

når hun har mottatt:  “Eg er djupt såra og vonbråten” – kommentarer

i forbindelse med artikler hun har lagt ut:

 

“Det er ikke for deg! Du tilhører ikke målgruppa!”

 

Videoen til Wasim Zahid er ment for å motivere mennesker

som vil kunne ha stor helsegevinst

dersom de blir kvitt noe av magefettet.

Han velger å bruke seg sjøl som eksempel,

nettopp for å vise at også han som “burde” vite bedre

trenger å ta tak for å komme seg tilbake på rett spor.

 

De fleste i målgruppen for denne videoen er antagelig ikke unge kvinner?

Her er det vel langt oftere snakk om godt voksne mennesker

som gradvis har pådratt seg en del ekstra fett rundt midtpartiet.

Dette handler mer om helse enn om utseende og kroppsfiksering.

 

Om jeg har et anstrengt forhold til min egen kropp

og føler på “kroppspresset fra samfunnet”,

gir det meg vel ingen rett til å kneble alt og alle

som skriver om helsegevinsten

som kan ligge i det å redusere bukfettet?

 

“Du får ikke lov til å skrive eller uttale ditt eller datt,

for da påfører du meg ekstra lidelse…

Jeg har det ille nok fra før …”

 

Det er så lett å “glemme” at man ikke er Verdens Navle.

Om jeg sliter med negativt selvbilde/tunge tanker,

kan jeg fort bli nokså navlebeskuende.

Da gjelder det å heve blikket, og se litt utenfor min egen, lille boble.

 

Jeg kan ikke forvente å alltid være den

som skal bli “forstått”, strøket med hårene,

og tatt mest hensyn til, i enhver situasjon.

Ingen er tjent med å få ha en slik rolle.

I hvert fall ikke over tid.

 

Innimellom må det settes grenser for offermentaliteten

uansett hvem det gjelder.

 

Jeg leste også Wasim Zahids svar til den unge kvinnen.

Jeg synes han ga en klok og reflektert

tilbakemelding på artikkelen hennes.

 

Hvis vi alltid skal måtte ha i bakhodet at enkeltpersoner eller grupper

kanskje kan komme til å bli støtt på grunn av noe vi sier eller skriver,

så blir det gradvis helt slutt på alt som heter ytringsfrihet.

 

Viktig huskeregel