“Jeg må passe meg så jeg ikke er for mye…”

 

Jeg vet at jeg mange ganger gjennom livet har “vært for mye”

 

Jeg har skravlet for mye…

Sunget for høyt…

Ledd for høyt (og på feil steder).

Skrevet for mange innlegg på Facebook.

(Men det har jeg nesten sluttet med.

Jeg har knapt delt egne innlegg eller linket til noe på Facebook de to siste årene.)

 

Jeg har skrevet over 2000 innlegg på bloggen min,

men de aller fleste skrev jeg nok mellom 2015 og 2019.

Med andre ord har jeg blitt mindre synlig på bloggen også.

 

Både gjennom bloggen (og ellers)

har jeg påkalt enkeltes vrede og indignasjon.

Noen ganger vil jeg si at det har vært berettiget.

 

Andre ganger har jeg tenkt at det muligens

har handlet om en form for misunnelse?

 

Det er viktig å kjenne sin besøkstid!

Det er også viktig å lytte like mye som en snakker.

 

Like fullt blir det feil å trekke seg helt tilbake,

og nærmest kneble seg sjøl,

av frykt for å bli oppfattet som “for mye”…

…eller for at noen skal bli fornærmet av en eller annen grunn.

 

Det er lenge siden jeg holdt en tale.

Men…

…for en stund siden hadde jeg planlagt å gjøre det.

 

Det var ikke snakk om å holde noen lang tale,

eller noen høytidelig tale.

Jeg hadde bare lyst til å si noen ord…

…til et menneske jeg setter veldig pris på.

 

Så tok tankevirksomheten overhånd.

“Nei, det passer itte å hølle noa tale. Je dropper det!”

Arket med stikkord ble liggende i veska…

 

I ettertid har jeg tenkt:

Hva om jeg hadde tatt sjansen på å si noen ord?

Hva om vedkommende faktisk hadde syntes det var koselig

at jeg hadde holdt en liten tale?

 

Gjort er gjort…

…eller rettere sagt:

 

Ugjort!

 

 

Jeg har nettopp sett på “The Voice”.

 

Hva hvis ingen hadde turt å melde seg på dette

av frykt for å dumme seg ut, være for mye

…eller for å bli en av dem som ikke kommer videre fra audition?

Da hadde jo ikke vi TV-tittere fått gleden av

å lytte til disse fantastiske stemmene.

Det er jo så utrolig mange flotte og dyktige talenter som deltar!

 

Man kan jo si at mentorene “er litt for mye” alle sammen,

men jeg synes de byr på seg sjøl på en fin måte.

Her er det både sjølironi og humor til gagns!

 

Er det et mål å bli omtalt som:

“Ei som aldri gjør så mye av seg!” ?

Mange vil kanskje heller kalle det:

“Et rolig og behagelig vesen.” ?

 

Det gjelder å finne en form for balanse:

Både våge å være synlig

og innse når det er riktig å tie stille

og holde seg litt i bakgrunnen.

 

Dessuten:

Den som klarer å la være å være alt for kritisk mot seg sjøl…

…er vel gjerne rausere overfor andre også? 

 

Hvis de fleste blir så redde for å “være litt for mye”

(på en eller annen måte)

at de knapt tør å være synlige i noen sammenhenger,

så blir verden til et stusselig sted(?)

 

Noen ganger er det helt greit å holde seg litt i skyggen…

 

(Jeg eksperimenterer med det nye mobilkameraet. Jeg skrudde av alt lys i stua og brukte “nattmodus”. Så har jeg trykket “automatisk” og deretter “gråskala”. Til slutt regulerte jeg litt med “fargetone”.

Det er moro å finne ut av mobilen når en først begynner å bli vant til den!)

 

Det er ikke “Dietten” det kommer mest an på

 

Januar er “slankemåneden” for mange.

Etter julehøytiden er det på “høy tid” med “dietter” og treningsopplegg.

 

Gjennom livet har jeg prøvd mange “dietter”.

 

Felles for de fleste av dem var

at jeg opplevde dem som høyst plagsomme.

Det var opplegg som jeg kunne holde ut med for en kort periode.

Jeg følte hele tida at jeg måtte forsake noe,

og at jeg var mislykket hver gang jeg sprakk.

 

Diettene var gjerne basert på at man måtte bruke…

 

…viljestyrke!!

 

Man kan komme langt med vilje,

men i en slik sammenheng blir det som oftest

for tøft å basere seg på ren viljestyrke.

 

I dag er jeg normalvektig,

og jeg føler at det går rimelig greit 

å holde seg ganske stabil.

Jeg har funnet en måte som fungerer for meg.

(“Spisevindu”, “mat fra bunnen” og lavt/sjeldent inntak av raske karbohydrater

i form av sukker og mjøl.)

 

Jeg trener styrke/mobilitet fire, fem ganger i uka,

men aldri lange, knallharde økter.

Av erfaring vet jeg at jeg dabber av

hvis jeg legger lista for høyt!!

 

Til tross for at jeg har funnet et opplegg

som jeg trives godt med og (stort sett) klarer å holde fast ved,

er det noe som ikke har endret seg:

 

Innimellom tar jeg meg fortsatt i å bruke mat som trøst.

De gangene det skjer, overspiser jeg.

 

Det handler ikke om at jeg er sulten.

Jeg døyver følelsene mine med mat.

Faktisk oppleves det som om jeg er

“Bevisstløs i Gjerningsøyeblikket”

når jeg først setter i gang.

 

Ei hel plate mørk sjokolade, søtet med stevia

og med 85% kakao går ned på høykant.

Et par store never peanøtter glir også greit ned…

Seansen avsluttes gjerne med et par epler.

 

Kanskje ikke den største “synden”,

men det kan definitivt ikke kalles å kose seg med maten.

Jeg nærmest glefser det i meg…

 

Det handler om å flykte fra følelser,

bedøve sinne, frustrasjon, slitenhet og (enkelte ganger) tristhet…

….bare for å nevne noe!

 

I dag så jeg noen (gratis) videoforedrag

med ei dame som heter Camilla Bringslid.

Hun er klinisk ernæringsfysiolog.

I tillegg er hun sertifisert emosjonell spising – og atferdsendringscoach.

(Jeg hadde aldri hørt om den yrkestittelen før jeg leste om henne.)

 

I videoene setter hun ord på mye av det jeg har kjent på

rundt det jeg vil kalle spiseforstyrrelser.

(Spiseforstyrrelser handler langt fra bare om anoreksi og bulimi.

Over halvparten av Norges befolkning er overvektige,

og de færreste er overvektige fordi de synes det er så behagelig å være det.)

 

Jeg har ingen planer

om å melde meg på coaching hos Camilla nå,

sjøl om jeg sikkert kunne ha hatt utbytte av det.

Det handler om at jeg har en del annet

jeg må fokusere på og følge opp for tida.

 

Jeg har imidlertid stor tro på at Camilla

er inne på noe veldig vesentlig.

Det hun formidler samsvarer mye med det jeg har lært det siste året.

Camilla går enda dypere i det som handler om

bakgrunnen for de uheldige spisemønstrene,

 

Hun sier at det å gi seg i kast med

den ene, knallharde dietten etter den andre

som regel er å begynne i feil ende.

Vi må lære oss å håndtere årsaken(e)

til at vi spiser for å døyve følelser.

Vi må jobbe med de uheldige mønstrene,

og innarbeide nye vaner

som vi klarer å leve med i hverdagen!

 

Hvis ikke faller vi høyst sannsynlig tilbake til det samme:

Perioder med overspising, etterfulgt av lynkurer og dietter…

…igjen og igjen…

 

To av mine “cravings”: Frukt og peanøtter.

I jula tror jeg at jeg spiste minst et par kg clementiner!

 

Lageret med mørk, “sunn” sjokolade er for øyeblikket…

 

…tomt! 😉

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

 

Å øve seg på å være redd…

 

Jeg har veldig sansen for Solveig Kloppen.

Hun er modig…

…blant annet fordi hun våger å vise sårbarhet.

 

Som hun skriver i artikkelen under:

“Man kan ikke være modig uten å være redd.”

På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt.

(Det gjaldt nok ikke bare på 80-tallet!)

 

Dersom jeg har følt at jeg har stått overfor noe som jeg egentlig ikke tør,

har jeg valgt ulike strategier.

Ofte har jeg bitt tenna sammen,

og bare gjort det jeg har vært livredd for.

(For eksempel å stå på Josefine StandUp-scene her i Oslo,

og være så nervøs at tunga nesten limte seg fast i gommen.)

 

Noen ganger har jeg frest i fullt sinne mot de(n)

som har oppfordret/utfordret meg,

og nektet plent å “utføre ordre”

 

Andre ganger har jeg funnet på merkelige unnskyldninger,

og kanskje til og med løyet, for å slippe unna.

 

Enkelte ganger har jeg faktisk blitt sjuk…

…når jeg har sett på det som eneste utvei.

Som regel har det nok ikke vært bevisst,

men i ettertid har jeg kanskje tenkt:

“Nå trur je jammen at je vart dåli’ førr å slæppe unna!”

 

Innimellom er det viktig å øve seg på å være redd,

i stedet for å bruke masse krefter på å unngå å bli det.

 

Om man aldri våger å bevege seg noen små skritt

utenfor den berømte komfortsonen,

blir man fort stående på stedet hvil.

I lengden kan det bli enormt frustrerende!

 

I en periode av livet hadde jeg så mye angst,

at min verden ble snevret inn til bitteliten.

Jeg prøvde iherdig å unngå enhver situasjon

der jeg en (eller flere) ganger hadde opplevd irrasjonell angst.

Det vil si, angst for noe som egentlig var på innsiden av meg…

Jeg fikk enorm angst for angsten,

og opplevde den som en “Ytre Fiende”.

 

Å innrømme at man er redd for noe “rart” som egentlig ikke eksisterer,

eller som det er svært lite sannsynlig at skal skje,

kan være første skritt på veien til å komme seg ut av angstbobla.

 

 

 

I dag plages jeg ikke av irrasjonell angst på en slik måte

at det påvirker hverdagen min veldig mye.

 

Jeg liker ikke å kjøre heis, men jeg gjør det hvis det er hensiktsmessig.

For eksempel:

Hvis alternativet er å drasse en tung koffert opp trappene til 10. etasje

for å komme seg til et hotellrom.

Jeg kjører heis om jeg ikke har en tungtveiende grunn

(som 20 kg koffert) også!

Fornuften min har nemlig overtalt meg til å innse

at det stort sett er trygt å kjøre heis.

Jo mer jeg gjør det, (og opplever at det går greit) jo mindre redd blir jeg.

Det er sjelden heiser stopper og at heisdørene går i vranglås.

Enda sjeldnere er det at heisene ramler ned…

 

Å sette seg i en bil er jo statistisk sett mye farligere,

men jeg er likevel mindre skeptisk til det.

 

Det er viktig å bli møtt når man viser sårbarheten

som ligger i det å innrømme “rar” frykt.

Å føle på frykt er ikke noe å skamme seg over,

men når man tillater seg å la den ta helt overhånd,

innebærer det en vesentlig forringelse av livskvaliteten.

 

 

I videoen snakker jeg om “Kiwi”.

Problemet var sjølsagt det samme i andre butikker,

eller generelt “Ute i verden”.

I perioder var jeg direkte folkesky.

Da jeg omsider våget å møte min egen angst,

og stå i det fysiske og mentale ubehaget det medførte,

kom bedringen raskt.

 

 

Det gikk Rett i Dass!

 

For et par uker siden skjedde det noe

som jeg i ettertid klarer å se det komiske i…

…men det gjorde jeg definitivt ikke der og da…

 

Jeg er ivrig etter få gjort husmortrimmen min ganske jevnlig.

Så lenge jeg gjennomfører den delen som krever at jeg er i bevegelse

går det greit, sjøl om stuetemperaturen ligger på 16-17 grader.

Når jeg derimot skal utføre de liggende øvelsene

av det som heter “hypopressiv trening”, blir jeg fort veldig kald.

 

Derfor fant jeg nylig ut at jeg kunne ta den delen av treninga inne på badet.

Det er nemlig det eneste rommet der jeg har det godt og varmt.

Varmekablene i golvet gjør at det er veldig behagelig å ligge på det.

 

Badet er imidlertid ganske lite…

 

En av de første gangene jeg trente der inne,

hadde jeg feilberegnet da jeg plasserte matta.

Samme morgen hadde jeg vasket toalettet grundig,

og doringen sto oppe…

 

Det er vondt å slå bakhodet sitt rett i keramikkdelen på ei doskål…

Faktisk var det en rimelig sjokkartet opplevelse!

Det ble ikke mer trening den dagen…

 

Jeg ble nemlig temmelig tommelomsk i topplokket ei stund.

Ganske raskt dannet det seg en slags væskefylt “pose” i bakhodet.

 

Noen timer etter dokræsjet, skulle jeg på jobb.

Det gikk fint, men det var ikke godt å legge hodet på puta om kvelden.

Jeg måtte sove på siden, eller på magen.

 

Nå er det bare en liten hard “knupp” i bakhodet

som minner om det ublide møtet med keramikken.

 

Jeg smiler litt når jeg tenker på det som skjedde…

 

Imidlertid har jeg blitt veldig nøye med å sjekke

at det er behørig avstand mellom matta og doskåla

før jeg bikker meg bakover.

 

nært legger jeg den i alle fall ikke

 

Jeg tror ikke hodet mitt har godt av flere slike

sammenstøt med det første…

 

Som Fineste Fløyel…

 

Jeg har hørt uttrykket “Red Velvet”,

men jeg visste faktisk ikke at det var ei kake som het det.

 

I alle fall ikke før jeg fikk se dette kunstverket:

 

Den yngste av (nisse) kusinene mine fylte nemlig år i helga.

I den anledning kom den ene sønnen og hans samboer med ei flott pyntet kake.

 

Som du ser, har jeg også tillatt meg å “pynte” litt på kaka.

Man bør jo være såpass taktfull…

…at man unnlater å røpe en godt voksen dames alder…

 

Kaka var flott på innsida også.

Sjokolade-delen var rød, som seg hør og bør,

og fyllet dannet lyse, sirlige striper.

 

Smaken var det heller ikke noe å utsette på!

Ett stykke var imidlertid nok, for dette er ei mektig kake.

 

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet opptatt av dekor,

så jeg spurte litt om “pønten”.

“Kakas” har visst butikk i Oslo sentrum.

Jeg har hørt om konseptet før, men trodde at det bare var nettbasert.

 

Nå fikk jeg lyst til å besøke butikken.

Kanskje jeg kan få noen gode idéer?

 

Det er sjelden det byr seg en anledning til å lage fest-kaker,

men jeg koser meg veldig med å være kreativ på ulike vis.

 

Det er ikke for meg…

 

I en avisartikkel kritiserer en ung kvinne lege Wasim Zahid

på grunn av en YouTube – video han nylig delte.

Hun hevder at videoen vil kunne bidra til

et økt kroppspress blant unge mennesker som har nok å slite med fra før.

“Ta vare på oss unge og sårbare…” skriver hun.

 

I videoen snakker Wasim om at han trenger å legge om livsstilen.

Etter en periode med mye stress, lite trening

og nesten daglig inntak av kjeks og sjokolade,

har han blitt i dårligere form.

 

Wasim er ikke overvektig, men han har fått en del ekstra bukfett;

noe som avspeiles på blodprøvene hans.

Dermed har han fått en noe økt risiko for å pådra seg (blant annet)

diabetes type to og hjerte-og karsykdommer.

 

Den unge kvinnen gir uttrykk for at hun er skuffet over ham.

Hun mener at en lege ikke bør legge ut videoer

der han snakker om dette temaet.  

Dessuten: På toppen av det hele tar

han av seg T-skjorta og viser fram bukfettet sitt!

 

Jeg får lyst til å si det samme

som forfatter og kursholder Ida Jackson har sagt

når hun har mottatt:  “Eg er djupt såra og vonbråten” – kommentarer

i forbindelse med artikler hun har lagt ut:

 

“Det er ikke for deg! Du tilhører ikke målgruppa!”

 

Videoen til Wasim Zahid er ment for å motivere mennesker

som vil kunne ha stor helsegevinst

dersom de blir kvitt noe av magefettet.

Han velger å bruke seg sjøl som eksempel,

nettopp for å vise at også han som “burde” vite bedre

trenger å ta tak for å komme seg tilbake på rett spor.

 

De fleste i målgruppen for denne videoen er antagelig ikke unge kvinner?

Her er det vel langt oftere snakk om godt voksne mennesker

som gradvis har pådratt seg en del ekstra fett rundt midtpartiet.

Dette handler mer om helse enn om utseende og kroppsfiksering.

 

Om jeg har et anstrengt forhold til min egen kropp

og føler på “kroppspresset fra samfunnet”,

gir det meg vel ingen rett til å kneble alt og alle

som skriver om helsegevinsten

som kan ligge i det å redusere bukfettet?

 

“Du får ikke lov til å skrive eller uttale ditt eller datt,

for da påfører du meg ekstra lidelse…

Jeg har det ille nok fra før …”

 

Det er så lett å “glemme” at man ikke er Verdens Navle.

Om jeg sliter med negativt selvbilde/tunge tanker,

kan jeg fort bli nokså navlebeskuende.

Da gjelder det å heve blikket, og se litt utenfor min egen, lille boble.

 

Jeg kan ikke forvente å alltid være den

som skal bli “forstått”, strøket med hårene,

og tatt mest hensyn til, i enhver situasjon.

Ingen er tjent med å få ha en slik rolle.

I hvert fall ikke over tid.

 

Innimellom må det settes grenser for offermentaliteten

uansett hvem det gjelder.

 

Jeg leste også Wasim Zahids svar til den unge kvinnen.

Jeg synes han ga en klok og reflektert

tilbakemelding på artikkelen hennes.

 

Hvis vi alltid skal måtte ha i bakhodet at enkeltpersoner eller grupper

kanskje kan komme til å bli støtt på grunn av noe vi sier eller skriver,

så blir det gradvis helt slutt på alt som heter ytringsfrihet.

 

Viktig huskeregel

 

Rekkeviddeangst…

 

...er vel noe som i hovedsak rammer elbil-brukere…?

 

De siste ukene har jeg slitt med rekkeviddeangst.

 

Nei, jeg har ikke gått til anskaffelse av elbil.

Den dagen jeg flyttet til Oslo (for litt over tre år siden)

solgte jeg min gamle, skranglete dieselbil…

…satte meg på første tog…

…og begynte mitt nye, mer miljøvennlige, liv i Tigerstaden…

Jeg tviler sterkt på om jeg noen gang vil gå til innkjøp av en bil igjen.

 

Min rekkeviddeangst har handlet om…

 

…mobiltelefonen…

 

Gradvis har den nemlig vist stadig flere tegn på skrøpelighet.

Faktisk begynte den å minne mindre og mindre om mobiltelefon…

…og mer og mer om en…

 

…fasttelefon!!

 

Jeg fikk nærmest panikk

dersom jeg trodde at jeg hadde glemt igjen laderen hjemme.

(Jeg hadde aldri glemt den!)

Eller… om jeg befant meg på et sted

der jeg ikke hadde tilgang til ei stikkontakt å sette laderen i.

 

Nylig viste mobilen enda et svakhetstegn:

 

Skjermen låste seg – akkurat som et “stillbilde”.

Sjøl om jeg tok ut laderen, vistes fortsatt “ladingstegnet” på skjermen.

Desperate forsøk på å slå av telefonen (for å “restarte”) nyttet heller ikke.

Det var ingen ting som funket.

Telefonen var låst, og jeg følte meg “helt lost”

 

Etter noen minutter åpnet skjermen seg igjen, helt av seg sjøl,

men jeg skjønte jo hva dette betydde…

Den forrige mobilen min sa nemlig takk for seg på akkurat samme måte.

En dag var det full stopp,

og jeg fikk det travelt med å anskaffe ny telefon.

 

Jeg liker å skryte av at jeg er rask til å omstille meg…

…når jeg først må…

 

Men…det er dumt å ende opp med å måtte

Det er bedre å være føre var,

når man mer enn aner

at en aldri så liten livskrise er under oppseiling.

 

Etter at mobilen for alvor begynte å fuske,

har jeg lest om diverse mobiler på nettet,

uten egentlig å bli så veldig mye klokere…

 

I dag var jeg klar for å gå inn på Elkjøp…

…bare for å sondere litt til…

 

“Hva kan jeg hjelpe deg med?”

“Konfirmanten” virket vennlig uten å være påtrengende.

“Mobbil’n min byner å bli dåli’, så je må snart skaffe meg en ny en.

Je tenkte je bære ville sjå å døkk hadde her…”

 

Det virket absolutt som om “konfirmanten” hadde både peiling og oversikt…

Han ga meg et tilbud som virket veldig bra…

(I alle fall var han god til å overbevise meg om at dette var “noe man ikke sier nei til”.)

Men…jeg var altså fast bestemt på at jeg bare skulle se:

 

“Je kjæm kanskje att om manda’n. Je må bære tenkje litt tæl!”!

 

“Hvorfor skal du vente til mandag?” 

 

“Je må forberede meg!

Je må skrive opp alle kontakten’ mine,

så je får lagt døm inn i den nye tællefon.

Dessuten må je skrive opp alle æppa je har,

så je husker hvilke je skar legga innatt!”

 

Kanskje var det like greit at den unge mannen hadde på seg munnbind…

…slik at jeg ikke så hele fjeset hans?

Av og til kan det jo holde hardt å la være å trekke på smilebåndet?

Eller…

…kanskje unge Elkjøp-ekspeditører er drillet

i hvordan de skal håndtere folk

som avslører at de ikke er helt “oppdaterte”

på hvilke fantastiske muligheter som finnes i teknologiens verden?

 

Etter å ha blitt forsikret om at jeg slett ikke behøvde å gå hjem og ta notater…

endte jeg altså opp med å kjøpe ny telefon.

Egentlig hadde jeg tenkt å bytte til et annet merke.

“Iphone” er jo det “alle” anbefaler…

 

Så ble det til at jeg fulgte anbefalingen til ekspeditøren:

“Hold deg til det merket du allerede har,

så slipper du å sette deg inn i så mye nytt.”

 

Da han sa det, følte jeg at mye av frykten for mobilbyttet forsvant.

Det er stuerent å safe litt i blant…

 

I kveld har jeg sittet og fiklet på nyanskaffelsen.

Sjøl om mye er kjent,

har det jo skjedd en del på de årene som har gått siden sist jeg byttet mobil.

Det tar noen dager før jeg venner meg til endringene.

 

En av de tingene som er stas,

er at det er mye bedre kamera på den nye!

Blant annet har jeg “vidvinkel” og bedre skarphet.

Første fotoforsøk med ny telefon… Sjekk den vidvinkelen. a’! 😉

 

Og det beste av alt:

Nå slipper jeg å sitte med hjertet i halsen

av frykt for at jeg skal gå tom for strøm på null komma niks.

 

Jeg trenger antagelig heller ikke å være redd for

at skjermen skal gå aldeles i vranglås både i tide og utide…

…slik at verken fingeravtrykk eller tallkode fungerer…

 

Hen JE egentlig kjæm i frå?

 

“Men…hvor kommer du EGENTLIG fra?”

I boka “Rasismens poetikk” forteller forfatter Guro Sibeko

at hun har fått dette spørsmålet utallige ganger.

Hun er født og oppvokst i Norge, men faren hennes er fra Afrika.

(Og har melaninrik hud).

 

Uten sammenligning for øvrig:

Jeg har også ofte fått dette spørsmålet.

Særlig etter at jeg flyttet til Oslo for drøyt tre år siden.

“Du har så morsom dialekt, hvor kommer du egentlig fra?”

“Er du fra Toten eller?”

(Her i byen virker det som om mange tror at det å si “je” og “itte”,

er ensbetydende med å være født og oppvokst på Toten.).

 

Jeg vokste opp litt nord for Elverum og er opprinnelig “Østerdøl”.

Jeg flyttet til Ringsaker da jeg var 24, og bodde der til jeg var 53. 

Sjøl om dialektene i Sør Østerdal og Ringsaker har mye til felles,

er det også en del ulikheter.

 

I dag prater jeg vel derfor en salig miks av disse to.

Det er gjerne det jeg svarer når noen spør…

 

Så veldig “Byfrøken” har jeg ikke blitt.

I alle fall ikke når det gjelder måten jeg snakker på.

De aller fleste som spør

om hvor jeg egentlig kommer fra

opplever jeg som hyggelige.

Jeg kan knapt huske at jeg har hatt noen negative erfaringer

vedrørende dialekta mi.

 

 

 

Å overfalle hverandre med overbevisninger

 

Jeg kan være temmelig bastant.

Har jeg først virkelig satt meg noe i hodet, er det ikke lett å få snudd meg!

 

Mer enn en gang har jeg brukt masse krefter på

å overbevise andre om at jeg har rett!

Om jeg har følt at jeg har “tapt” en meningsutveksling,

har jeg noen ganger ikke klart å legge diskusjonen bak meg.

 

I hodet mitt har det kvernet og kokt…

Jeg har lett etter nye argumenter for å underbygge mine egne påstander…

…med det som mål å få den andre idioten til å forstå at h*n er helt på jordet…

 

Med åra har jeg kanskje blitt litt mindre bastant…

 

Jeg kaster meg svært sjelden inn i diskusjoner

i kommentarfeltene på sosiale medier.

Om jeg skriver en kommentar,

trekker jeg meg unna dersom jeg ser at det er i ferd med

å utvikle seg til “full krig” og stygge, usaklige personangrep.

 

Det kommer ikke noe godt ut av slike diskusjoner…

Det er bortkastet energi…

 

Av og til faller jeg fortsatt for fristelsen til å diskutere…

…argumentere…

…og kverulere…

…når jeg møter noen som kommer med påstander jeg er sterkt uenig i.

 

Men…det skjer sjeldnere enn tidligere…

I de aller fleste tilfellene handler det nemlig mest

om å overfalle hverandre med overbevisninger…

 

 

 

 

 

 

Jeg har lest en ukjent (og en kjent) roman

 

Jeg klarte knapt å legge førstnevnte fra meg

etter at jeg hadde begynt å lese.

Forfatteren er nemlig i besittelse av en sjeldent god formidlingsevne.

 

Romanen handler om depresjon…

…om desperasjon…

…om en følelse av å være fanget

uten å øyne noen mulighet for å unnslippe.

 

Den handler også om forventninger…

…om alt som ikke ble slik vi ønsket og håpte.

Om rollene vi har lett for å gå inn i…

og om de fiktive maskene vi ofte velger å gjemme oss bak.

 

Om forbudte tanker, om sinne, skyld, utilstrekkelighet

og om manglende evne/vilje til å sette grenser.

 

Midt i alt fant jeg innimellom også noe å le av…

Noe absurd…

…og temmelig tragikomisk…

 

Jeg kan ikke si hva romanen heter.

Derfor kan jeg heller ikke anbefale den.

 

I alle fall ikke ennå

 

Den er nemlig ikke utgitt,

men jeg håper virkelig at den blir det.

 

For…den er blitt sendt til et forlag…

 

Det er en av mine mange medelever på skrivekurset til Ida Jackson

som har skrevet boka.

Jeg krysser fingrene for henne og romanen.

 

Dette er første gang jeg har fått mulighet til å lese

et romanmanus på denne måten.

 

Jeg leste det ikke som en “fagperson”.

Derfor har jeg styrt unna å komme med “råd”.

Det ville uansett bare ha blitt veldig subjektivt og høyst uprofesjonelt.

 

Men…jeg har prøvd å gi en konstruktiv tilbakemelding.

Det vil si:

Formidle hva det var ved denne romanen som fenget meg slik,

og som gjorde at jeg ble så oppslukt

at jeg måtte lese den ferdig i løpet av to dager.

 

 

For min egen del har det blitt så som så med skrivevirksomheten.

 

I løpet av skrivekurset forfattet jeg ei lang novelle

som de to andre i skrivegruppa ga meg tilbakemelding på.

 

Om jeg noen gang gjør noe mer med den,

tror jeg helst at den blir en del av en novellesamling.

Jeg trives nemlig best med å skrive “short stories”.

Alternativt kan jeg jo bruke den som en del av en roman.

I så fall ville den antagelig ha blitt til et kapittel et stykke ut i historien.

 

Men…da må jeg jo skrive!!

Det holder ikke med bare å tenke på å skrive!

Jeg må være villig til å ta all jobben som følger med…

…og jeg vet ikke om jeg vil!

(For jeg kan hvis jeg vil,

uten at det nødvendigvis betyr at jeg ender opp med å få utgitt noe!)

 

I så fall må jeg gjøre slik som Ida J. oppfordret meg til

da hun signerte boka jeg kjøpte til meg sjøl i julegave:

 

Det var denne boka jeg kjøpte:

 

 

Det skal mot til for å skrive ei slik bok.

(Ida J. ble nominert til Brageprisen for denne.)

 

Dystre “familiehemmeligheter” skal helst ikke avsløres…

Men…når man finner ut av sin egen families

mørke fortid via internett,

så blir det ikke så “hemmelig” lenger.

 

Likevel var det veldig modig å skrive denne boka.

Den rører ved så mye…

 

Ikke minst viser denne historien at verden ikke er svart/hvit.

Den forklarer noe om mulige årsaker til (eller bakgrunnen for)

et menneskes overbevisninger og handlinger,

uten dermed å bagatellisere, fornekte eller unnskylde.

 

Sjøl en person som i sin ungdom utførte handlinger

som gjorde at han ble idømt fengselsstraff

og senere ble omtalt som “krigsforbryter”

 

…kunne være en høyt elsket morfar…