Sånt bli det mer og mer av…
Jeg så tydelig trenden da jeg jobbet som lærer.
Det ble stadig mer møtevirksomhet og bruk av tid foran pcen…
…skriving av planer…
…og fine målsetninger i hopetall…
En del av det var nok på sin plass, fordi det handlet om struktur, og om å være bevisst på hva man ønsket å oppnå med det man gjorde.
I den siste lærerjobben jeg hadde, styrte jeg undervisningsopplegget nærmest på egenhånd. Jeg hadde i alle fall veldig frie tøyler.
Det var en skole der det var lagt vekt på at elevene skulle utvikle best mulige praktiske ferdigheter og bli så sjølhjulpne som mulig. Dyrestell, matlaging og vedhogst var blant “fagene” som sto på timeplanen. I tillegg ble det lagt stor vekt på de praktisk-estetiske fagene som kunst og håndverk og musikk/teater.
Teoretiske fag var derfor ikke høyt prioritert. Jeg var alene om å undervise i norsk, og kunne i stor utstrekning “finne på moroa sjøl” – men målet var jo at elevene skulle utvikle lese – og skriveferdighetene så godt som mulig!
(Jeg var helt enig i prioriteringene de gjorde ved denne skolen. Det burde vært mer av sånt i “vanlig skole” også!! Det finnes voksne, såkalte “normale” ungdommer som knapt nok vet hvordan de skal koke et egg! )
Jeg lagde svært konkrete planer.
De så ikke så imponerende ut, men de var enkle å evaluere!
Sjøl om jeg var nøktern, oppnådde jeg på langt nær alt jeg hadde som mål å få gjennomført.
(Og det var jeg jo inderlig klar over da jeg satte opp målene!)
Jeg jobbet jo tross alt med mennesker som hadde ganske store lærevansker …
….men man skal jo være LITT optimist også!
Da som nå jobbet jeg altså med mennesker med “Særskilte behov”.
I den jobben jeg har nå, blir vi jevnlig pålagt nye oppgaver som omhandler dokumentasjon av utførte arbeidsoppgaver…
…og evaluering av det vi jobber med…
Personlig synes jeg ikke at ALL den tida vi må bruke på denne biten står i forhold til hva vi oppnår med det…
For… det blir til at vi må tilbringe stadig mer tid foran pc’en!
Tid som kunne ha vært anvendt sammen med dem vi er ansatt for å bistå i ulike sammenhenger.
Om jeg f.eks trykker “Kvittert utført” for en tannpuss, så sier det svært lite om HVORDAN jeg har utført den tannpussen.
Faktisk trenger jeg, strengt tatt, ikke å ha utført den i det hele tatt!!
Nå er jeg en ganske så oppriktig sjel, så om jeg har glemt å utføre en oppgave, og den jeg skulle ha hjulpet kanskje har lagt seg for kvelden når jeg oppdager forglemmelsen…
…ja, så skriver jeg det i rapporten…
Men : I teorien, så KUNNE jeg ha latt det være…
…uten at noen hadde oppdaget at jeg hadde “jukset”.
Jeg skjønner at det er viktig at folk som jobber i helsevesenet kvitterer for utførte oppgaver. Utdeling av medisiner er jo en av de tingene det må holdes nøye kontroll med.
Det handler jo om å ha oversikt og orden i systemene, når det er vaktskifter flere ganger i døgnet.
Generelt mener jeg imidlertid at det kan bli i meste laget med all denne dokumentasjonen…
…og ikke minst EVALUERINGEN.
Det blir det et tungrodd system, med mye unødvendig byråkrati.
(Synes jeg!)
Det finnes nok en del “Papirhaner” rundt omkring…
…som ikke har så mye greie på hva som foregår på grasrota.
Så sitter de kanskje der på kontorene sine, da…
…og finner på masse tull og tøys…
…og tenker ut glupe ting om “Kvalitetssikring” som ser h……. fint ut på papiret!
Og…
…så er de liksom så veldig…
…FLINKE!!
Tror det ER litt sånn, jeg!!!
Ikke så veldig PRODUKTIVT spør du meg!!
“Det KAN bli i mæste laget med all denna evalueringa…”
…synes Karidansen…