Savner du å gi/få en klem?

 

Nå har jeg begynt å “lempe litt” på den berømmelige en-metersregelen.

I alle fall overfor de få jeg omgås.

Ellers er jeg fortsatt så “streng” jeg får til når jeg er ute i byen!

 

“Nå får du nok snart en avskjedsklem igjen!”

Frodithen smilte lurt da vi skilte lag etter dagens kombinerte trim – og fotoshoot-tur!

 

“Da må vi avtala først…

…så det itte kjæm som et sjokk på no’n tå øss!”

 

Faktisk har jeg knapt nok tatt i et annet menneske siden begynnelsen av mars.

Så…

…jeg må nok ha en “gradvis tilvenning”…

…eller kanskje jeg heller bør si “tilnærming”?

 

Jeg er ingen typisk “klemmer”.

I alle fall ikke i den forstand at jeg har for vane å ta initiativ til å klemme folk jeg ikke kjenner veldig godt.

De eneste gangene jeg kan være litt “klengete”, er når jeg har kjæreste.

Ellers er jeg nok relativt tilbakeholden med kos og nærhet.

 

I disse månedene har det jo vært en fordel å være av typen:

“Lite klemmete av seg”.

Jeg har snakket med folk som har gitt uttrykk for at de synes det har vært helt j…. med disse restriksjonene rundt fysisk kontakt.

Nå løsnes det gradvis opp igjen, men det blir nok lenge til vi hilser på hverandre med håndtrykk eller klem.

Kanskje går det noen år; ellers kanskje kommer vi ikke tilbake til “klemme-trenden” på lange tider?

 

Jeg kommer ikke til å savne “Hilse-klemmene”…

…og i hvert fall ikke håndhilsingen…

Men…

…det skal bli koselig å kunne gi en liten klem til dem jeg bryr meg om og er glad i.

 

Forsatt på avstand…sånn stort sett…

Dette skjørtet har jeg hatt i noen år, men jeg har ikke brukt det så ofte.

 

Jeg hadde med ett ekstra antrekk i sekken…

Denne har jeg vist før. Jumpsuit fra Desigual. Jeg liker den veldig godt!!

 

Frodithen som “Den Lille Akerselv-Frua”…

 

Ja, jeg har vist noen slike varianter før…

…men jeg synes Frodithen er så fin i denne posituren…

 

 

 

 

Gjensyn med Vidunderkjolen!

 

“Hei!”

Hun kommer syklende opp på siden av meg der jeg rusler gatelangs i Oslo.

Så begynner hun å snakke…

…med umiskjennelig, dansk aksent.

 

Det er Trine!

 

Hun hjalp meg med å få sydd inn noe som så ut til å være et “bomkjøp” av en kjole i fjor sommer!

Trine er nemlig utdannet dameskredder. Hun holder sykurs både “live” og på nett.

I fjor skrev jeg et par innlegg om virksomheten hennes:

 

“Jeg finner aldri klær som passer!”

 

Trines Vid(-)Underkjole

 

I dag har hun på seg en sommerlig og romantisk kjole i hvitt.

“Så flott kjole du har” utbryter jeg.

“Det er DEN”, sier Trine.

Ja, visst er det “Vid(-)underkjolen”…

…med et bredt, svart belte som markerer Trines smale midje.

 

Mer svalt og sommerlig blir det ikke…

(Litt flaks at denne veggen var rett ved!)

 

Hvis du trykker på lenken øverst i dette innlegget, kan du se bilder av Vid(-)underkjolen i andre varianter. Det er vanskelig å se at det er samme mønster som er utgangspunkt for alle kjolene!

Prisen for denne kjole-varianten er i underkant av 300 kr.

 

Det lønner seg å sy sjøl…

…om man er litt fingernem og tålmodig.

 

Her er kjolen som Trine fikset på for meg i fjor:

 

Tenkte jeg fikk “Ta en Trine” og markere midjen med et belte jeg også…

…for variasjonens skyld…

…men beltet er egentlig for langt, så det ble ikke optimalt, gitt! 

 

 

Bekjennelser etter rydding i skap og skuffer…

 

Det er godt å få ryddet opp litt i rote-reiret…

 

Jeg gruer meg alltid til å begynne…

…for jeg synes det er så kjedelig med sånn rydding!

 

Men…etterpå er det akkurat som om jeg har vært gjennom en…

“renselsesprosess”!

 

Det føles som om jeg får ryddet opp litt inne i hodet mitt samtidig.

 

Vissheten om at jeg slipper å bli møtt av virvar og kaos…

…så fort jeg åpner et skap eller en skuff…

…gjør godt for sjela mi.

 

Nei, det varer ikke evig…

Men:

Det varer i alle fall mye lenger enn en runde med støvsuger’n, eller en vask av badet!

 

Jeg har flyttet fire ganger siden 2016.

For hver gang har flyttelasset blitt litt mindre.

Målet er at det samme skal være tilfelle…

neste gang jeg flytter.

 

Det betyr:

Jeg må kvitte meg med klær og annet…

…som bare har hengt i et skap, eller ligget ubrukt i en skuff, siden forrige flytting.

 

Og – enda viktigere:

Jeg må tenke meg godt om før jeg kjøper noe nytt! 

 

Beskjemmet må jeg innrømme at det har vært foretatt en del impulskjøp…

…som aldri skulle ha vært gjort!

 

I denne siste ryddesjauen har jeg kvittet meg med to kjoler som nesten ikke har vært brukt.

Jeg kjøpte dem fordi de var “ganske ok”…

…og fordi de var på salg…

 

Da er det jo ikke vesentlig at de er så veldig kledelige, kanskje??

 

Feil!!!

 

Dersom jeg bare liker et plagg sånn passe, så bruker jeg det knapt.

Det gjelder særlig hvis det er snakk om klær til penbruk.

Til selskap/fest er det ekstra viktig at jeg føler meg bekvem og fin!

Så:

Derfor er det sløsing å kjøpe et klesplagg mest på grunn av at det er på salg…

ikke fordi jeg liker det veldig godt!!

 

Da jeg begynte i første klasse, hadde jeg to vanlige bukser.

Den ene var rødrutete. Den andre var blå,

Det var den rødrutete som var favoritten.

 

Den hadde strikk i livet, og var veldig god å ha på seg.

Mor fikk nesten ikke vasket den, for jeg ville helst bare bruke den buksa.

Førsteklassing med favorittbuksa, hjemmestrikket jakke og rød ransel i 1970.

(Sveisen var også “hjemmelaget”!)

 

Tenk så enkelt det hadde vært å bare ha to bukser?

(Litt snaut ville jeg nok følt at det var; det må jeg bare innrømme.)

 

Jeg har elleve bukser!!

 

De fleste er en del år gamle, men jeg har vel kanskje fire som er kjøpt de siste to åra.

Av de elleve buksene, er det vel 3-4 jeg bruker jevnlig.

 

På bildet under, har jeg på meg en kjole som jeg kjøpte på salg for tre år siden.

Den var nedsatt fra 800 kr til 200 kr.

Jeg har vel brukt den sånn ca to ganger…

 

Da jeg ryddet i klesskapet i går, lå den derfor litt tynt an… 

…men så fant jeg ut at den ble ganske fin med et “sølvbelte”…

…og med nette sandaler til.

 

 

Jeg har “Hjemmelaget” frisyre nå også. Jeg klipte meg sjøl for to uker siden.

Frisørbesøk står nemlig på lista over “unødvendige tiltak” akkurat nå!

(Det er litt vanskelig å styre saksa når en står foran et speil, men jeg har jo enkel sveis, da!)

 

 

 

 

Oslo hadde ikke vært den samme uten…

 

…denne dama!

 

I alle fall ikke for meg…

(På bildet over er Frodithen i gang med å lage tegnspråkvideo sammen med “lærerassistentene” Salt og Pepper.)

 

Vi møttes første gang høsten 2015. Da hadde vi vært “Bloggvenninner på Bakrommet” i nesten et halvt år.

Frodithen var en av de aller første som fikk vite at jeg planla å flytte til Oslo!

Hun var den “Verdensvante” som loset ei lettere forskremt (og samtidig sta og egen) bygdekjerring gjennom Oslos gater de første ukene jeg var i byen.

Nå har jeg blitt en god del mer “verdensvant”.

 

For et halvt år siden flyttet jeg til samme kant av byen som Frodithen.

Da ble det enda mer lettvint å treffes.

 

Vi har tøyset og ledd…

 

Lekt modeller…

 

En sjelden gang har vi også felt en liten tåre sammen…

(men det har jeg selvfølgelig ikke bilde av!)

…og hatt mange gode samtaler!

 

De første ukene etter at Norge stengte ned, var Frodith nesten den eneste jeg møtte “live” og gikk tur med!

 

 

Da var det ekstra kjærkomment å få melding:

“Jeg kan ta lunsjen min i parken i dag!” Har du anledning til å treffe meg?”

Vi måtte jo holde avstand, så “Tett sammen selfier”, ble det slutt på…

 

I dag har Frodith bursdag! 

Gratulerer så mye med dagen, kjære venn!!!

Du er:

Leken, raus, omtenksom, inkluderende, kreativ og klok!!

(Bare for å nevne noe!)

 

De siste par ukene har jeg byttet ut Akerselva og Oslos parker…

…med Glomma og furuskogen i Østerdalen.

Men…

…nå er det ikke lenge før jeg kommer tilbake til byen!

 

Da skal vi garantert treffes!!

Bursdagshilsen fra Østerdalen!

 

 

 

 

 

 

 

 

“Kan du bære snu deg litt, så je får gjort meg ferdig?”

 

I dag har jeg vært med den yngste Nissekusinen og mannen på tur i marka.

Det ble en lang og trivelig tur, med ryggsekk og nistepakke.

Dessuten god trening i mange, bratte bakker!

 

Jeg har definitivt ikke selskapsblære…

Når en tur varer i tre timer…

…og jeg har helt inn på ei ganske stor flaske med vann…

…så blir jeg garantert tissetrengt…

 

Jeg: “Je må tisse!”

Nissekusinen: “Kanskje du kan prøve å vente til vi kommer til et sted der det ikke er så mange folk?”

Nei, det kan jeg så visst ikke!

Har man bestemt seg, så har man!

“Je bære går litt nedover dænna stien der je…

…og sætt meg bak ei buske!”

 

Som sagt så gjort…

Det er litt vått i skogen, så jeg finner ut at jeg jo bare kan huke meg ned sånn ca en meter unna stien…

Akkurat i det jeg har fått rigget meg til, og det så smått har begynt å sildre…

…kommer det en gutt gående rett mot meg!

Han er fordypet i mobilen sin, men jeg innser at han knapt kan unngå å legge merke til meg når han passerer “åstedet”.

 

Hva i huleste gjør man i en sådan stund?

Det er liksom ikke stas å bli fersket…

…rett ved en tursti…

…av en ung gutt…

…når man sitter der i mosen med buksa nede…

Her må noe gjøres, og det litt…

 

…brennkvikt!!

 

“Hei! Kan du bære snu deg litt, så je får gjort meg ferdig?”

(Bildet er sjølsagt en rekonstruksjon…

…bak min eneste stueplante!)

 

Gutten gløtter opp, og snur seg. Han virker helt rolig…

 

Tredve sekunder senere har jeg fått dratt opp buksa!

“Nå kan du snu deg att!”

Gutten smiler i det han går forbi.

 

Da jeg kommer opp på veien igjen, er det to stykker som er nokså lattermilde.

“Vi tittet på hverandre og tenkte vårt, men vi turte ikke rope og advare deg!” sier Nissekusinen.

De har hørt utbruddene mine, og det har ikke vært lett å la være å le høyt…

 

Jeg vil vel si…

…at dette var ganske typisk meg…

Hadde jeg hørt på Nissekusinen, så hadde det ikke skjedd…

 

…men da hadde vi jo heller ikke fått noe å le av!!

 

Med Erna på ryggen…?

 

Da mor og jeg nylig snakket i telefonen, fortalte hun følgende:

Hun hadde hørt på nyhetene at det var en mann…

…som var så begeistret for den svenske epidemiologen Anders Tegnell…

…at han hadde tatovert et bilde av ham på armen sin…

 

Dette syntes mor var temmelig sprøtt.

Hun er for øvrig veldig lite begeistret for tattiser…

…og skjønner virkelig ikke hvorfor folk må finne på slikt…

…tull!

 

Og…

…så klarte jeg ikke helt å dy meg da:

“Mor, je har tatovert a’ Erna Solberg over det mæste tå ryggtavla!!”

 

Stillhet i to sekunder…

“Det har du itte stor nok ryggtavle tel!”

“Jammen je har itte tattovert hele a’ Erna da!”

 

Stillhet i ett sekund…

“Pøh…skar du først juge…

…så får du jammen finna på noe anna!”

 

Slik hadde det kanskje sett ut dersom jeg virkelig hadde gjort det…??

 

Eller…jeg ville nok ikke ha betalt for elendige tegneferdigheter…

 

Tatovører bruker vel ikke paint…?