“Åffer kan itte noen bære laga tel flere penger a’?”

 

Det hadde vel vært en grei løsning…?

I alle fall var det min tankegang, da jeg var lita.

Jeg syntes det var veldig klokt tenkt, faktisk…

…og skjønte ikke helt hvorfor noen ikke bare kunne trykke opp en haug med penger?

 

I min barnlige verden hadde i hvert fall det vært skikkelig smart!

 

 

En gang luftet jeg disse tankene for mor.

Noen ganger fikk jeg jo høre at vi måtte spare, og at det var ting vi ikke kunne kjøpe fordi det kostet for mye.

Dessuten visste jeg jo at det fantes mennesker som ikke hadde nok mat og klær.

De var fattige…

…og da måtte jo løsningen være å gi dem penger?

 

Hva mor svarte, forteller jeg i videoen nederst i dette innlegget.

 

Det er jo godt å ha noen penger på sparekontoen.

Fornuftig er det også!

Å ikke vite hvordan en skal klare å betale regningene for neste måned…

det er en svært ubehagelig situasjon å være i.

 

Men…penger kan også gi en falsk trygghet.

Vi kan ikke gardere oss mot noe som helst.

En stinn konto, eller investering i eiendom, hjelper lite hvis det ikke finnes mat å få tak i.

 

Det er ganske mye vi kan styre.

Noe av det vi ikke kan styre, er været.

 

I fjor sommer var det rekordvarmt.

De fleste syntes det var en fantastisk sommer, men det ble nærmest et katastrofeår for landbruksnæringen.

Jeg nyter sommervarmen, og jeg syntes det var veldig godt med noen solrike dager ved sjøen i slutten av juli!

Ekstra godt var det fordi jeg visste at det hadde kommet godt med nedbør tidligere i sommer.

Det var verken veldig stor skogbrannfare, eller knusktørre, brunsvidde jorder å se rundt omkring.

 

At vi skal mangle mat, er en nesten utenkelig tanke for de fleste av oss som bor i Norge i dag.

Vi er vant til å kunne fråtse…

…og at det å ha penger kan løse det meste…

…eller i alle fall mye!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Livets Dans: Balansen mellom å være Aktiv og å Avvente.

Jeg ble inspirert av det André Ediassen sa da jeg intervjuet ham i går…

Blant annet dette om “Livets Dans” ; og å la ting få utfolde seg slik det er mest naturlig – uten så mye stress og press.

Finne en form for balanse som skaper best mulig harmoni i tilværelsen.

 

Det gjelder å finne en form for balanse, for å stå stødigst mulig…

Så skal det gjerne gjøres med en viss eleganse også, da! 😉

 

Noen ganger er det viktig å stå på for å komme i mål.

Uttrykket “Den som gir seg er en dritt!” stemmer likevel ikke i alle sammenhenger. 

I enkelte situasjoner kan det faktisk være like klokt å trekke seg tilbake, avvente – eller til og med skrinlegge.

 

I alle fall kommer det sjelden noe godt ut av å forsøke å tvinge fram noe, enten det gjelder karriere, eller privatliv.

 

Gjennom livet har jeg flere ganger sagt “ja” til ting, fordi jeg har følt meg presset på ett eller annet vis.

Jeg har garantert også vært den som har presset i gjennom min vilje;  og da kanskje på bekostning av andre.

 

Sånt skapes det ikke gode relasjoner av…

Det kan bli masse undertrykt sinne og aggresjon i stedet.

Ethvert friskt og normalt oppegående menneske er jo ansvarlig for sine egne “ja” og “nei”, men ofte merker vi det når noen egentlig ikke vil.

Da er det hensynsløst å fortsette med å pushe den/de andres grenser, sjøl om egoet roper:

“Jeg vil, jeg VIL!”

 

 

For noen år siden lagde jeg ei lydbok med historier fra barndommen min:

(“Da høna hadde hatt mensen – og andre små gløtt inn i barndomslandet”.)

 

Jeg solgte den privat, og bød den også fram for salg i enkelte bokhandler.

Noen steder, fikk jeg “Ja”. Andre steder ble det et “Nei”.

Selvfølgelig var det noe jeg bare måtte regne med. 

 

Men…jeg syntes det var fryktelig ekkelt å få “nei”. 

Jeg ble faktisk litt fornærmet, og tok det personlig.

Var ikke lydboka mi bra, kanskje??

 

Jeg hadde også (en nokså urealistisk) forventning om at jeg skulle “slå i gjennom” med den lydboka.

At den skulle selge i mange eksemplarer, og at jeg måtte trykke opp stadig flere.

Tenk om halve Norges befolkning ville gå mann av huse, for å skaffe seg et eksemplar av den menstruerende høna?!!

Fort skulle det sjølsagt også gå!

 

Realiteten var at jeg solgte ca 70 eksemplarer av de totalt 200 CD’ene jeg hadde laget.  

 

Kanskje var det ikke rett tid?

Kanskje var det slik…

…at det var andre ting jeg skulle gjøre og erfare?

 

Uansett var jo det med lydboka et prosjekt jeg lærte mye av.

Blant annet fikk jeg være med på en direktesending i radio!

 

Dette bildet ble tatt i 2010 – året før jeg lagde lydboka…

 

Ser du at jeg hadde “gått på en smell”? Jeg hadde nemlig “skallet” skikkelig, så jeg var blå over nesa og under det ene øyet!

Mellomrommet mellom fortenna har krympet – uten regulering. Håret var bleket. For tre – fire år siden sluttet jeg med det, og sparte til halvlangt hår i stedet.

 

Hva skal til for at “Gründerdrømmen” skal bli noe MER enn bare en diffus drøm?

 

“Jeg har en plan!”, sa Egon Olsen i Olsenbanden – filmene.

 

Egon hadde mange planer han!

 

For:

Egon, Benny og Kjell ville bli rike…

…og leve Det Gode Liv uten å måtte jobbe nevneverdig for saken.

 

Fort&Gæli skulle det gjøres!!

 

Å drive dank under Sydens varme sol det meste av året, det kan jo virke ganske forlokkende, ikke sant?

 

Fellesnevneren for alle de geniale planene var imidlertid at de endte i katastrofe…

Nærmere bestemt i…

…kasjotten!

 

Egon ville altså ha en rask løsning…

Dessuten benyttet han nokså tvilsomme metoder for å nå målet.

 

 

I motsetning til Egon Olsen, har de aller fleste som drømmer om å starte opp en egen virksomhet ærlige hensikter.

Veldig mange av oss har imidlertid opplevd å gå i en del grøfter.

 

Blant annet “trylleformel”- grøfta!

“Rask løsning og garantert suksess!”.

Så er det dessverre slik at “Kvikkfix”- varianten sjelden fungerer så godt.

I hvert fall ikke i en slik sammenheng!

 

Sjøl har jeg prøvd flere ting.

Vel og merke nokså halvhjertet.

 

Jeg har riktignok startet opp med glød, iver og entusiasme…

…men så har det buttet i mot.

Ting har gått tregt.

Jeg har opplevd å få flere “nei” enn “ja” når jeg har bydd fram tjenester og produkter.

 

Så har tvilen og mismotet tatt overhånd:

“Dætta er nok itte no’ for meg likevæl!”

 

Når et slikt mønster har gjentatt seg X antall ganger, er det fort gjort å bli både frustrert og oppgitt.

Ikke minst over seg sjøl!

“Er jeg rett og slett bare lat, ustrukturert og udugelig?

 

Joda, jeg må nok innse at jeg kan være alt dette, og mer til…

 

…men hva gjør jeg da?

 

Hva er det som er “cluet”, liksom!?

 

Andre Ediassen og Roger Kvaløy, som driver firmaet “Basic”, har spesialisert seg i å bistå folk som ønsker å starte sin egen virksomhet.

De har kjent problemene på kroppen sjøl.

Så har de forsket en del rundt det, og funnet ut ganske mye om hva det er som er vesentlig om man skal lykkes.

 

Hva er det som skiller dem som gradvis klarer å bygge opp sin egen virksomhet…

…fra sånne som…

…meg??

 

I vår så jeg noen videoer av og med André og Roger.

Min nysgjerrighet ble vekket!

Så gjorde jeg en avtale med André, og vi hadde en lang telefonprat.

 

Jeg ville vite mer om dette konseptet, og spurte om jeg kunne få lage et videointervju til bloggen min?

André var sporty nok til å si ja!

 

Denne uka møttes vi på kontoret hans her i Oslo.

 

Intervjuet foregikk uten store forberedelser.

Vi snakket sammen i noen minutter før vi trykket på “record”, og lot det stå til.

På den måten blir det gjerne noen små “skjønnhetsfeil” underveis. 

Upolert og helt uten redigering!

 

Sånn er jo livet!

 

 

André: “Se litt på HVOR målene kommer fra? Det er et tydelig signal dette at du ikke klarer å sette i gang for å nå målet. Det kan hende at du egentlig ikke VIL komme dit…?”

 

Ja, kanskje er det slik? Det vil si at jeg (ubevisst) saboterer meg sjøl…

…fordi en del av meg egentlig ikke vil

…eller tør?

Dessuten:

Hva er intensjonen bak? Hva er det som er den største drivkraften min? 

 

André: “Nå skal du gjøre noe der du ikke er motivert av fruktene av arbeidet ditt.

Du skal heller gjøre det fordi du er motivert av prosessen.”

 

Jeg fikk så absolutt noe å tenke over i dag…

 

 

 

Kari og …._…. er (ikke) sant!

 

Da jeg var barn, lagde vi sånne hjerter med tekst: 

 

Det ble brukt litt “på ert”…

…hvis vi skjønte at noen kanskje var litt forelsket…

 

Ble de sinte, så stemte det i hvert fall !!

Da jeg nylig hadde kombinert dugnad og innvielseselskap med nissekusiner og menn, fikk jeg et godt tips.

 

Det kan jo kanskje være litt skummelt å være enslig, gammel dame i Oslo…?

De rådet meg derfor til å ha et mannsnavn på døra inn til leiligheten.

 

Da vi drakk kaffe, hadde mannen til den ene nissekusinen “kubbet” seg i sofaen,

sammen med teddybjørnen min.

“Her har’u han “mannen” din da, veit du!” sa han.

 

Som tenkt så gjort! Nå har jeg derfor ordnet lapp på døra.

 

Både mitt navn og bamsens navn er på plass!

 

Nå kan jeg jo selvfølgelig ikke røpe hva han heter her på bloggen…

…for da er jo mye av vitsen borte!

 

Han har et dobbelt-navn; mye kan jeg si!

 

Jeg vurderte om jeg skulle skrive:

“Her bor Kari, ….-….og Pinnsvin-ungen” på døra,

men så fant jeg ut at det kanskje var å dra det litt vel langt…

Da skjønner jo naboene at jeg er en smule…

…eksentrisk og sær…

…og det vil jeg prøve å holde skjult i det lengste.

 

Nytt sted – nye muligheter; ikke sant?

 

 

 

 

 

Å være Ung!

 

Nylig snakket jeg med ei venninne i telefonen.

Blant annet filosoferte vi litt rundt dette med å bevare nysgjerrigheten opp i godt voksen alder.

For eksempel gjennom å våge å utforske og gjøre ting vi ikke har prøvd før!

 

Plutselig utbrøt hun:

“Kari, nå fekk je lyst te’ å lesa et dikt for deg!”

Og…

…så leste hun opp diktet som jeg har gjengitt nedenfor.

Det traff meg nemlig så sterkt, at jeg ba henne om å ta bilde av arket og sende det til meg.

 

Og…

…så fikk jeg lyst til å dele det her på bloggen.

Det er signert M.A.

Det kan imidlertid se ut som om det er en kar ved navn Gustav Käser Training som har skrevet det:

 

Å være ung!

 

Ungdom betyr ikke bare et livs-avsnitt, men en åndelig innstilling.

Dens særpreg er vilje, forestillingsevne og følelsesmessig engasjement.

Det betyr at motet seirer over motløsheten, og at eventyrlysten seirer over

tilbøyeligheten til å ha det makelig.

 

Man blir ikke gammel fordi om man har levd et visst antall år.

Man blir gammel når man ikke har noen idealer lenger.

Årene setter sitter preg på huden, men å oppgi alt som heter idealer, setter sitt preg på sjelen.

Fordommer, tvil, frykt og håpløshet er fiender som litt etter litt trykker oss ned til jorden, og lar oss, åndelig sett, bli til støv før døden inntrer.

Ung er den som fremdeles kan møte livet med undring og begeistring; som stiller mange spørsmål, like utrettelig som et barn.

Den som våger å utfordre skjebnen, og glede seg over livets mangfoldighet.

 

Du er like ung som din tro, like gammel som din tvil.

Like ung som din selvtillit og dine forhåpninger, like gammel som din motløshet.

Ung er man fremdeles så lenge man er mottagelig for det som er vakkert, godt og storslagent, og samtidig mottagelig for det budskap vi får fra naturen, medmennesker og alt det ubegripelige som tilværelsen rommer.

 

Hvis ditt hjerte en dag skulle tæres av pessimisme, og gnages i stykker av kynisme – måtte da Gud ha barmhjertighet med din sjel – en oldings sjel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hodelykt og lysslynge på badet?

 

Ja, kanskje det er en god løsning…

…når lyset på badet plutselig ikke virker?

 

Jeg har sjekket i sikringsskapet.

Alt ser normalt ut.

Så…

…da tror jeg det må være noe med selve bryteren, i og med at verken de innebygde spottene eller lampa over speilet virker.

Nå er det heldigvis slik, at det er et slags “vindu” med frostet glass mellom stua og badet.

På den måten kommer det inn litt lys fra stua.

 

Dessuten har jeg både hodelykt…

 

…og batteridrevet lys-slynge!

 

 

Stemningsfullt, spør du meg!

 

 

Peanøtt-spising med 6-årsgrense?

 

 

Det er rart hvordan ting lagres i “arkivet” oppe i hjernen. 

Når noen minner oss om noe, så dukker kanskje detaljer opp…

 

Da jeg var i Arendal i sommer, mimret kusinene og jeg litt om olsokfeiring i “Gamle Dager”.

 

Da vi var små, var vi nemlig på Olsok-feiring med slektninger på morssida!

Det foregikk på ei hytte ved Holsjøen i Våler i Solør.

 

Mine foreldre eide ei bittelita hytte på den andre siden av sjøen. 

Så tok vi båten og rodde over for å bli med på feiring! 

Det var også mulig å gå rundt, men det var ekstra moro å dra med båten.

 

Et stort bål ble tent. Det syntes vi unga var stas!

 

Hvor kommer så peanøttene inn i bildet?

 

Jo, det var slik at de voksne hadde bestemt at man måtte være minst 6 år for å få lov til spise peanøtter!

De som var mindre, kunne nemlig sette dem fast i halsen (mente de voksne).

 

Under olsokferinga var det noen som hadde med peanøtter!

Jeg var under “peanøtt-lavalderen”, så jeg fikk ikke smake!

 

Den yngste av Oslo-kusinene mine er litt over ett år eldre enn meg!

Hun husker ennå hvor slem hun følte seg da hun ble med bak hytta for å spise peanøtter…

…uten at jeg fikk være med.

Hun hadde trodd at regelen om peanøtt-spising kom av at man måtte ha fått seksårs -jeksler for å kunne tygge peanøttene.

 

Det var nok ikke grunnen, for jeg fikk seksårs -jeksler tidlig.

 

Dette er antagelig sommeren etter “peanøtt – sommeren” , altså i 1969.

Kusina er sju år og jeg er seks.

 

Det var ikke slik at man kunne ta mange bilder den gangen. Å fremkalle bilder kostet en del.

Da ble det som det ble…

…med slike som ikke kan ta i mot instruksen om å holde pent i blomsterbuketten!

(Med begge hender!)

 

Antagelig var det klokt av de vokse å sette denne grensen for peanøtt-spising.

Det er jo ingen spøk å få ei hel peanøtt i vranga!

 

Da jeg var i Arendal, kjøpte jeg med en pose peanøtter!

Nå fikk jeg også være med på peanøtt-kalaset!!

 

Det var ingen som gjemte seg bak hytta og spiste i smug!

 

 

 

 

 

 

 

 

På kafe med Andre…?

 

For noen år siden måtte jeg skrive Grunerløkka”

Jeg kunne nemlig ikke lage “tøddler” over u.

Ikke noen andre bokstaver som ville ha “tøddler” over seg heller, forresten…

 

Så klaget jeg min nød her på bloggen…

…og bloggvennene kom ilende til, og ga meg akutt førstehjelp i tøddelskriving!

Så, da lærte jeg i alle fall det!

 

Grünerløkka!!!

 

Men…det  var en ting jeg ikke klarte å lære meg:

Nemlig å lage skråstrek over e.

(For eksempel!)

 

Hvis jeg blogger via mobilen går det jo greit, for der komme ordlista opp.

Jeg bruker som regel mobilen til å redigere bilder, så fremt jeg ikke redigerer ved hjelp av “paint”.

 

Jeg synes det er “knotete” å skrive mye tekst via mobilen.

Imidlertid bruker jeg telefonen når jeg laster opp videoer og bilder.

 

Teksten i innleggene skriver jeg stort sett på pc’en.

 

Så finnes det en annen løsning på problemet med disse strekene…

 

Om du er som meg, og sliter med det samme, så får du løsningen nå…

..så fremt du ikke har funnet det ut helt av deg sjøl, da!?

 

Av og til må man ta noen omveier for å komme i mål…

 

 

Jeg synes jo løsningen min er “knupp-lur”!

 

Kanskje ikke så avansert, men samma det…

…bare det funker, vel?

 

 

Takhage og Tango for To på Sagene Samfunnshus…?

 

Jeg er jo på leting etter kulturelle aktiviteter som jeg kan bli med på.

Gjerne slikt som jeg ikke MÅ møte opp på fast en gang i uka.

 

Sagene Samfunnshus oppdaget jeg at det foregår mye forskjellig.

(Da jeg sjekket på nettet!)

 

I dag tok jeg meg en tur dit. Deler av veien tok jeg buss.

Jeg har nemlig ikke “gått inn” de høyhælte (i alle fall litt høyhælte) sandalene som jeg kjøpte på sensommersalg for litt siden…

…så jeg var litt redd for å pådra meg gnagsår.

 

Dette er hva jeg definerer som “Høghæle’ skor”! (Leker “Rosablogger” her nå!)

 

Speilet i gangen er litt “laid back”, så da ser det ut som jeg har lange ben også…

…sjøl om jeg vet at det er et synsbedrag!

 

 

Dette var noe av det første jeg møtte på da jeg gikk opp trappetrinnene til samfunnshuset:

“Bli med og dyrk byen!”

 

Det kan jo tolkes på flere vis!

 

 

Trappa er tilrettelagt for rullestolbrukere.

 

Det var altså ei trapp nedenfor, som også var tilrettelagt…

…men den var bratt!!

 

Deler av takhagen…

 

Nedenfor takhagen var det en slags restaurant/fortauskafe.

Der satt det mange folk, som koste seg med mat og drikke i sola!

 

Jeg oppdaget faktisk også et kjent fjes der!

Eller rettere sagt: Det var hun som oppdaget meg!

Vedkommende hadde vært på swingkveld på samfunnshuset nå nylig.

Hun kunne fortelle at det hadde vært en fin opplevelse!

 

Så…

…jeg er ganske så sikker på at jeg skal møte opp på en av kurskveldene snart!

 

Denne koselige kaféen passerte jeg rett etter at jeg hadde vært utenfor samfunnshuset.

 

Jeg tittet så vidt innenfor døra, bare for å se hvordan det så ut der!

 

Det virket veldig trivelig.

Blant annet var det en fin sittekrok, med masse vinduer rett under balkongen!

 

Hit har jeg lyst til å ha med Frodithen en gang…

..men først må hun bli i bedre form igjen!

 

 

Anne Marie – en allsidig kunstner.

 

Noen ganger kan man ane hvilken kunstner det er som har laget et bilde.

Han eller hun har sitt særpreg.

Det kan jo være vel og bra.

Samtidig er det litt moro at folk våger å eksperimentere, og prøver seg på ulike stilarter.

 

Anne Marie, som har galleri i “Bæssmorhuset”, liker å leke og teste ut nye ting.

Hun er ei tøff dame på mer enn en måte.

Dette er et maleri signert Anne Marie.

 

Det henger hjemme hos henne; ikke i galleriet.

 

Det samme gjør de fire, første bildene nedenfor.

De er alle et resultat av Anne Maries kunstneriske utfoldelse!

Ganske ulike stilarter, ikke sant?

 

 

Barnebarnet som nokså nyfødt…

 

Næmmen…!?

 

Samme skøyerglimtet i øynene; bare at det er over 60 år mellom de to bildene!

 

Her er Anne Marie og mannen tegnet av en karikaturtegner i 2014.

 

De fant hverandre da de begge var ganske “Godt voksne”.

Mens Anne Marie sprudler og pludrer, er mannen av den mer sindige og stillferdige sorten.

 

Etter hvert som du blir mer kjent med dem, merker du at latteren sitter ganske løst hos dem begge.

Den relativt fåmælte Gubben, kan nemlig finne på å komme med noen gullkorn…

…som kan få noen og enhver til å trekke på smilebåndet!

 

Da jeg fikk fugleskit i panna i går, kom det momentant:

“Detta var nok en spurv!”

(Etterfulgt av et lunt smil!)

 

 

(Alle bildene i dette innlegget er publisert med tillatelse!)