Je håper itt’n Humphrey har sladre’ på meg!

 

Fra Oslo Raw (forrige innlegg) vandret jeg videre til Gimle kino.

Det var filmen “Det siste brevet fra deg” som sto på programmet.

 

Da jeg hadde kjøpt billetten, satte jeg meg ved et bord i baren.

 

Mens jeg satt der, registrerte jeg

at de fleste andre hadde vin – og ølglass foran seg på bordet.

 

Det slo meg at det tok seg litt dårlig ut å ta opp en plass i baren

bare fordi jeg hadde kjøpt kinobillett.

(Attpåtil til halv pris fordi det var kinoklubb-forestilling.)

 

Men…så synes jeg jo det var litt kjekt å sitte der også, da!

 

I og med at jeg, for anledningen, hadde utvandret fra Østkanten,

tillot jeg meg en aldri så liten “Rølpings”:

Raskt plukket jeg vannflaska ut av sidelomma på ryggsekken,

og plasserte den foran meg som et slags “alibi”.

 

Men…

…så oppdaget jeg at flaska var merket…

 

…”Apotek 1″!!

 

Jeg kjøpte den nemlig på apoteket

fordi jeg fikk et anfall av akutt munntørrhet

i forbindelse med at jeg fikk min andre Coronavaksine der!

 

Nei, det var ikke allergianfall; det var nok heller angstnevrose.

Apotekdama snakket nemlig høylytt

om hvor sjuk hun hadde blitt av den andre sprøyta.

Hun hadde måttet oppsøke lege etterpå hun!

 

Var det rart jeg ble tørr i munnen der jeg satt,

jeg som nettopp hadde fått stikk nr to!

 

 

Ellers går jo jeg for “gjenbruk”,

så jeg har fylt opp apotek-vannflaska på nytt…

…og på nytt.

Den er fast inventar i sidelomma på ryggsekken min.

 

Men altså…

…flaska fungerte, mildt sagt, dårlig som alibi i baren…

 

Humphrey har observert det, og ser nokså misbilligende ut…

 

Nå håper jeg bare at han ikke har sladret på meg!

 

Filmen var forresten fin.

Romantisk og tåredryppende…

 

 

Visitt på Vestkanten

 

“Skal vi ta to glass vin, eller?”

Den unge jenta er langbeint og lyshåret.

Håret er samlet i en høy hestehale.

Det lette småblomstrete sommerskjørtet er kortkort,

og avslører brune, veltrente ben.

 

Hun sier ordet “glass” med syltynn L.

 

Jeg har forvillet meg til bortimot beste vestkant,

og har gått inn på “Oslo Raw” i Skovveien.

(Det lyder litt finere med “skov” enn med “skog” kanskje?)

 

Det er liksom en annen atmosfære her

enn i de omgivelsene jeg vanligvis ferdes i.

 

De som besøker stedet ser annerledes ut, og virker annerledes.

Klærne, måten de snakker på…

Jeg klarer ikke helt å definere hva det er, men jeg merker det.

 

Joda, jeg er nok forutinntatt.

Stigmatiserer og stempler gjør jeg også,

og det så det griner…

 

Jeg glir ikke akkurat rett inn i miljøet

der jeg sitter med rumpetaska og ryggsekken…

 

Da jeg flyttet til Oslo, leide jeg først ei lita leilighet i denne delen av byen.

Jeg syntes det var fint å bo der da, og ble lei meg da leiligheten skulle selges,

slik at jeg måtte flytte.

 

Men…jeg har aldri “sett meg tilbake”.

Til tross for at det er litt mer synlig “rølpings” i nærmiljøet her…

…og til tross for at jeg kan være ei skikkelig prippen, striks hurpe,

så føler jeg mer mer “heme” på østkanten.

 

I blokka her er det trivelig å bo!

 

Det var fint inne på Oslo Raw, da.

Jeg kjøpte en kokos-yoghurt med frukt

og med peanøttsmør på toppen.

 

Akkurat det med peanøttsmøret var jo midt i blinken for meg!

 

Knallgodt var det!

 

 

 

 

Tilbud om å bli Personlig Trener

 

Det har jeg jammen fått!

 

Tilbudet kom fra en person jeg kjenner, men som jeg ikke har truffet på flere år.

Det var overraskende, og smigrende.

Headhuntet har jeg aldri opplevd å bli; det vil si, ikke før .

 

Timelønna jeg ble tilbudt var veldig god,

i alle fall etter min målestokk:

 

500 kr!!

 

Men…så kom jo tvilen da…

Klarer jeg virkelig dette?

Min erfaringsbakgrunn består jo (hovedsakelig)

av intense studier av treningsvideoer på YouTube!

 

Hun som kom med tilbudet, beroliget meg.

Hun hadde heller ikke hatt noen formell bakgrunn

da hun begynte sin trenerkarriere.

 

Nå driver hun eget treningsstudio.

Dessuten sa hun at det var personligheten min

som var hovedårsaken til at jeg fikk tilbudet!

 

 

Tenkte jeg fikk ta en PT-selfie da…for å få den rette feelingen!

PT Karidansen til tjeneste!

 

Noe hårbånd har jeg ikke, så en gammel hårpynt fikk gjøre nytta

for å illustrere starten på min nye jobbkarriere!

 

Etter at bildet var tatt,

oppdaget jeg at døra til klesskapet sto på vid vegg.

 

Det er neimen ikke lett å holde styr på alt!

 

 

Vel…

…for å si det som det er…

…så kom dette “jobb-tilbudet” i natt

…mens jeg lå og sov min søteste søvn.

 

Uansett syntes jeg jo at det var en veldig hyggelig drøm!

 

Jeg pleier ofte å drømme kaos-drømmer.

 

Det handler gjerne om at jeg somler og roter

så jeg ikke kommer meg av gårde til det jeg skal.

Eller…

…at jeg går meg vill, eller havner på en eller annen høyde 

som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ned fra.

Alt bare baller seg til.

 

Derfor var det ekstra stas med denne avvekslinga.

 

Dessuten:

Er det ikke slik at veldig mye starter med en drøm?

 

 

Spisevinduer og hotellfrokoster

 

Det er fint å ha “vindusplass” når en skal spise.

Dette er spisebordet mitt.

 

Jeg er så heldig at jeg har vindusplass.

 

Ofte sitter jeg imidlertid i IKEA-sofaen min,

med bena oppunder meg, mens jeg spiser.

Bordet blir bare brukt når jeg har laget meg litt ekstra god mat,

eller når jeg har gjester.

 

Det siste året har det vært sørgelig lite av det siste…

 

Kan et vindu ved et spisebord kalles et “spisevindu”?

 

Vel…

Utrykket “spisevindu” betyr jo at man spiser innenfor et avgrenset tidsrom.

Jeg vet ikke om jeg synes det er en god betegnelse.

 

Mitt “spisevindu” er som regel innenfor åtte timer.

Siden jeg begynte med det kostholdet jeg (for det meste) holder meg til nå,

spiser jeg gjerne første måltid rundt kl 12 og det siste rundt kl 20.

 

Det fungerer fint for meg.

Det er ikke slik at jeg følger det slavisk.

Når jeg er hjemme alene, gjør jeg akkurat som det passer meg.

På “bortebane” må jeg gjerne tilpasse meg litt til omgivelsene.

 

Da Frodith og jeg bodde på hotell i Bergen, (for et par uker siden)

fikk vi tildelt frokosttid kl 8.15.

(Hotellene gjør det slik for å unngå at det blir stappfullt i matsalen

nå som det er ekstra smitthensyn å ta.)

 

Den ene morgenen spiste jeg frokost kl 8.15.

De to andre morgenene gjorde jeg en liten vri:

Jeg holdt Frodith med selskap ved bordet,

men jeg drakk bare kaffe og sitronvann.

 

Maten jeg hadde forsynt meg med,

skyflet jeg elegant(?) ned i medbragte lynlåsposer.

Deretter puttet jeg posene diskret ned i veska!

 

Omtrent slik… Egg og skinke i en pose og grønnfor i en annen.

(I tillegg spiste jeg ei skive av mitt hjemmebakte, medbragte nøttebrød.)

 

Det var sjølsagt ikke lov å smøre niste uten å betale for det,

men jeg spiste jo ikke noe til frokost!

 

Vi hadde ikke kjøleskap på rommet,

så jeg måtte spise opp maten løpet av et par timer.

Likevel syntes jeg det var en grei måte å løse “spisevindu”- opplegget på!

 

Frodithen er veldig raus overfor andres “rariteter”.

Det er jo hyggelig å spise god mat sammen,

men det spilte ikke så stor rolle for henne at jeg bare “drakk ved bordet”.

 

Om ettermiddagene/kveldene gikk vi selvfølgelig ut

og spiste middag sammen på orn’tli !

 

Da fikk vi selskap av Kjersti også!

 

 

Illustrasjon av en Inspisient

 

Det var Junior som gjorde meg oppmerksom på det.

 

“Det er no’n som har tegne’ a’ Ellen!” (Storesøstra hans.)

 

Og jammen var det noen som kunne å tegne også!

 

Her er inspisienten “foreviget” under prøvene til “Elden”.

(Musikkteater på Røros)

 

Illustratøren kaller seg “stranung”, og tegninga ligger ute på Instagram.

(Jeg håper jeg ikke gjør no’ gæli ved å dele illustrasjonen her!)

 

Under bildet hadde vedkommende skrevet:

 

“De vet jo at jeg har den fulle oversikt.”

 

“Det skull’ jo bærre mangle.

det er din fordømte plikt!”

 

Jeg synes tegninga er knakende god.

Det er ikke vanskelig å kjenne frøkna igjen,

sjøl om det bare er ryggen og bakhodet som er synlig.

 

I morgen kveld er det premiere på “Elden”,

så nå tenker jeg at det er temmelig mye trøkk

i topplokket på inspisienten.

(Og sjølsagt også alle de andre aktørene!)

 

Samtidig vet jeg at frøkna er i sitt ess når hun får jobbe

med noe av det hun liker aller best:

Teater og musikk!

 

Jeg gleder meg til det blir min tur til å se og høre!

 

Jeg er overbevist om at det blir et par magiske timer!

 

 

Den som har snill Dialekt kan tillate seg Det meste?

 

Da Frodithen og jeg var i Bergen sammen med Kjersti, 

ble det snakk om dialekter.

 

Kjersti synes hennes egen dialekt (hun er bergenser)

er litt “voldsom”, bred og skarp.

“Men du, Kari, du har så snill og koselig dialækt,

at du kan si næsten akkurat ka du vil!”

 

 

Dette måtte jeg jo teste ut med det samme:

“Eeeeeeh…kan je freksempel si r…høl å’?”

 

“Ja, det går helt fint!”

Kjersti ikke så mye som blunket før hun bekreftet

at jeg kunne ta meg slike friheter.

 

Så lurer jeg på en ting:

 

Hvis jeg får behov for ekstra spenning i hverdagen…

… kanskje jeg skal ta meg en tur rundt i byen

og teste dette skikkelig ut?

Altså:

Smile pent og lire ut av meg noen saftige gloser

til folk jeg møter på min vei?

 

Eller…

…kanskje det ikke er særlig lurt likevel?

 

Muligens risikerer jeg at det kommer noen hvitkledde og henter meg.

Enten fordi jeg har blitt rapportert inn som rimelig sprø…

…eller fordi jeg må ha akutthjelp på grunn av at

noen har gitt meg “svar på tiltale” på en nokså brutal måte?

 

Det er ikke sikkert alle er like lydhøre

om jeg “forklarer meg” med følgende:

 

“Jammen a’ Kjersti sa at je hadde så kos’li’ dialekt.

at je kunne si akkurat å je ville!

 

“Det er sikkert ho som har rætt!”

 

I kveld skulle jeg fylle ut et skjema i samarbeid med ei venninne.

Hun bor på en helt annen kant av landet.

Nå har jo teknologien kommet såpass langt,

at man kan fylle ut et skjema,

scanne og sende i hytt og vær.

 

Hun hadde fylt ut sin del, og sendt det til meg pr. epost.

Da jeg skulle fylle inn datoen på min del,

stusset jeg litt over at hun hadde skrevet den 27.07.

Jeg hadde jo gått rundt og trodd at det var den 26. juli i dag?

 

Så konkluderte jeg ganske raskt med at det temmelig sikkert

var jeg som hadde surret.

Ut i fra det jeg har erfart, var det i alle fall mest nærliggende å tro det…

Hun er, jevnt over, nemlig adskillig mer

strukturert og ryddig av seg enn meg.

 

 

Derfor tok jeg meg ikke bryet med å sjekke saken nærmere,

sjøl om det bare hadde handlet om

å ta en kikk på mobilen eller pcen…

 

Vel… har jeg registrert hvilken dag det faktisk er i dag…

I alle fall i følge det som står nederst til høyre på pc-skjermen her!

 

Det er ikke første gangen jeg ligger litt foran meg sjøl…

Moralen er:

“Lytt til din indre stemme.

Sjekk hvis du er i tvil.

Ikke ta for gitt at andre vet bedre enn deg.”

(Selvfølgelig skal man også være ydmyk

i forhold til det faktum at man av og til er den som tar feil!)

 

Uansett har det ikke så stor betydning

hvilken dato det står på det skjemaet!

 

Det viktigste er at vi skrev det samme!

 

Eldre Enke på Enerhaugen i 1954

 

I dag har jeg vært på Norsk Folkemuseum for aller første gang.

Det er en knapt 40 minutters busstur herfra.

 

På muséer handler det jo mye om

hvordan folk levde “før i tida”.

 

Jeg liker å rusle rundt i “Gamle Dar”.

 

Aller finest syntes jeg faktisk det var,

å gå rundt i de delene av museumsområdet

som handlet om nyere tid.

 

Med det mener jeg forrige århundre.

 

Det var ei dame jeg la ekstra godt merke til.

 

Det var a’ Martha Olsen.

 

Jeg fant ut at hun var født i 1889.

Det var samme året som min mormor Olea.

 

Martha bodde det aller meste av livet sitt i Stupinngata 10 på Enerhaugen.

Huset er gjenoppbygd, slik at de som rusler rundt på muséet

kan få ta en tidsreise tilbake til 1954.

 

Jeg likte meg hjemme hos a’ Martha og familien!

 

Jeg har zoomet inn bildene på denne plakaten under her,

slik at de skal bli litt tydeligere:

 

 

Her sitter Martha med datteren Else på fanget.

(Legg merke til hatten!)

Mannen Hans Christian står til høyre for henne.

Hans datter fra et tidligere ekteskap (Anna) står til venstre for Martha.

Bak til venstre står Hardis, Marthas kusine.

 

I 1916 flyttet familien på fire inn i Stupinngata 10.

 

Året etter skjer det forferdelige:

Hans Christian dør av tuberkulose,

og blir begravet dagen før sønnen Kristian blir født.

 

Der sitter Martha som eneforsørger, med to ganske små døtre,

og en nyfødt liten pjokk.

 

Det kan ikke ha vært enkelt for henne!

 

På bildet til venstre er Martha avbildet sammen med de tre barna.

Året er 1922.

Til høyre er hun sammen med datteren Else og barnebarnet Thorill. (i 1949)

 

Else, mannen og barna bodde i Stupinnveien 10, sammen med Martha,

i flere år før de fikk egen leilighet på Lambertseter i 1954.

 

På kammerset sov Martha og de to barnebarna.

 

 

Dattera Else, og mannen Thorbjørn, hadde soverom i stua.

Sovesofaen var deres felles seng.

Her var det glass foran døråpningen, så det har blitt litt gjenskinn i bildet.

 

Ellers var det “åpent hus” hjemme hos Martha og familien!

 

Et glimt fra kjøkkenet…

Litt hem’kosli’ i all sin enkelhet…

 

Da jeg skulle si takk for meg,

var det akkurat som om noen passet litt ekstra på…

 

Jeg er nemlig ikke den som er flinkest til å se meg for.

Derfor kunne jeg fort ha trynet da jeg skulle gå ut på trammen…

 

smalt var det øverste trinnet i trappa…

 

Kanskje var det a’ Martha som passet litt på meg?

 

Jeg tror hun var ei varmhjertet, raus og samtidig veldig tøff, dame!

 

I 1959 ble Enerhaugen sanert.

Da flyttet Martha til ei ny og moderne leilighet på Sandaker.

 

Det er ikke så langt fra her jeg bor nå.

 

Jeg liker godt at muséet gjør slike grep;

altså at de har zoomet inn på familien som bodde i huset.

 

Fantasien min settes i sving.

Det er nesten så jeg fornemmer folka som en gang bodde der.

Jeg blir ordentlig nysgjerrig på dem, og får lyst til å vite mer!

 

“Hælkokt” egg.. (En ting om gangen, takk!)

 

Å gjøre mange ting på en gang er ikke så klokt…

 

Egentlig er det også umulig.

Jeg klarer ikke gjøre mange ting helt samtidig,

men jeg kan ha mange “prosjekter” på gang nesten parallelt.

 

Disse eggene har antagelig kokt i ca 20 minutter. Det kan vel trygt kalles “hardkokt “og vel så det.

 

Selvfølgelig var dette et resultat av at jeg var “opptatt på annet hold”.

(Nærmere bestemt med å skrive dagens første blogginnlegg.)

 

Det hjalp ikke at jeg hadde satt på min eggeformede ovnsklokke heller.

 

Visst hørte jeg “plinget”, men jeg skulle “bare gjøre ferdig først”.

Det tok selvfølgelig lengre tid enn antatt.

 

Så ble de stakkars eggene glemt…

Det er ikke første gang det har skjedd…

 

Jeg liker best kokte egg som har stiv hvite og halvstiv plomme.

Det vil som regel bety 6-8 minutter koketid,

alt etter hvor stort egget er, og hvor kaldt det var da jeg la det i kjelen.

 

Eggene så ikke særlig innbydende ut,

med nærmest blågrønn kant mellom plomme og hvite.

 

Men…det meste blir bedre i godt selskap:

 

Med grønnsaker, litt spekeskinke +

frøknekkebrød med pepperost på som tilbehør, 

ble det bra likevel…

 

(“Hælkokt”  betyr “Ihjelkokt”.)

 

 

For mye fokus på “feil” ved omgivelsene

 

Det skjer stadig…

…at jeg finner noe å irritere meg over.

 

Noe i mine omgivelser er “feil”.

Verden er ikke som den burde…

Folk er ikke som de burde…

 

Er det rart at jeg blir motløs og sur, eller?

 

Dette skjer jo innimellom…

…til tross for at jeg stadig leser bøker,

eller hører på videoleksjoner som handler om…

…at det er min måte å forholde meg til verden på…

…som skaper min virkelighet og min hverdag!

 

Når jeg har det slik, er det viktig å få nytt påfyll…

…eller repetere noe av det jeg har hørt/sett før.

 

Alle trenger ikke gjøre det på samme måte som meg.

Altså: Se/høre på videoleksjoner med de

som virkelig har ervervet kunnskap…

…og har tatt noen kvantesprang i livet sitt.

 

Noen har tilsynelatende et eget talent for å finne ut av det på egenhånd.

Frodithen er en av dem.

Visst kan hun ha sine tunge stunder og grå dager,

men hun er skikkelig god til å dra seg opp igjen!

 

Det betyr ikke at hun ikke kan ha noe å irritere seg over…

….eller at hun aldri blir sur og gretten.

Det betyr bare at hun i hovedsak “velger sine irritasjoner med omhu”

…og skaper sin egen lykke!

 

Nå tror jeg vel ikke at jeg normalt er den aller verste Sytende,

Surmegga i verden heller.

 

Jeg var det kanskje i en periode av livet…

…men jeg fikk virkelig erfare hva alt dette negative,

sjølmedlidende tankespinnet kunne medføre.

 

Det handlet både om å bli skikkelig sjuk…

…og om å miste mye av nettverket sitt.

Jeg ble jo ekstremt sjølsentrert og uspiselig.

 

I dag har jeg blitt ganske god til å finne på noe som gir meg glede.

Jeg snur fortere enn før når jeg skjønner

at jeg koser meg litt for mye i offerrollen.

 

Det er så sørgelig lett å bli en “klager”.

 

Partneren din er en dust:

På jobben blir du aldri tatt hensyn til…

Folk oppfører seg virkelig ikke slik mot deg som du fortjener…

 

….eller?

 

Jeg har sagt det før:

Jeg er blitt knakende god i teorien…

 

Noe annet jeg er “dyktig” til er…

…å overføre min nokså nyervervede kunnskap på andre

(Alle er ikke like interessert! 😉 )

 

Når det kommer til praksisen,

får jeg stadig noen påminnelser om hvor langt jeg har kommet.

Noen ganger føler jeg at jeg har kommet sørgelig kort.

Jeg kommer rett og slett til kort!

 

Men…jeg synes dette er så utrolig spennende,

og jeg vil så gjerne leve det jeg lærer i praksis.

I alle fall det meste av tida.

 

Jeg tror ingen aldri går i dårlige spor.

Da må man jo være “utlært”…

…og det blir fort kjedelig… 

 

Noen ganger merker jeg at jeg begynner

å dvele for mye ved noe av det som er historie.

 

Gamle sorger blir “gode som nye”.

 

Jeg kan ikke gå lenge i dette tankespinnet, før jeg kjenner det i kroppen.

 

Stramminger, og en følelse av å være stresset,

sjøl om jeg egentlig ikke har det minste grunn til det.

Da har det negative tankesurret rett og slett 

forplantet seg i skrotten min!

“Å , dænna skuldra, altså!”

 

Skuldra plaget meg ei god stund.

Den ble mye bedre da jeg begynte å gjøre øvelser

jeg fant i boka: “Frisk skulder!”

Nå gjør jeg bare vedlikeholdsøvelser,

og skuldra oppfører seg (stort sett) pent.

 

Jeg blir det jeg tenker!

 

(Jeg skrev om “gjenganger-temaer” på her på bloggen  i går.

Dette temaet er absolutt en gjenganger hos meg!)