Om Fnis og Fjas…og om Bitterhet

 

Jeg skriver ganske ofte innlegg som kan oppfattes som overfladiske.

“Er det nesten bare fjas og fnis og fotoshoots som står i hodet på den dama, eller?

Kanskje på tide å bli litt voksen og fornuftig?”

Bare fjas og tull…?

 

For 10-15 år siden hadde jeg kanskje tenkt slike tanker, om jeg hadde lest enkelte av mine egne innlegg.

 

Jeg hadde det nemlig ikke særlig godt med meg sjøl.

Angst, depresjon og utmattelse preget min hverdag i mange år.

 

Kanskje er det navlebeskuende å legge ut masse bilder av seg sjøl i ulike positurer?

Det blir imidlertid også en form for navlebeskuelse…

…om jeg nesten bare skulle ha lagt ut tekster om hvor elendig jeg føler meg, og om hvor urettferdig livet har vært mot meg…

I dag er jeg frisk, og har det stort sett bra!

Innimellom kan jeg øse meg opp over bagateller. Rett og slett tillate dem å få altfor store dimensjoner. Så må jeg minne meg sjøl om hvor bra jeg faktisk har det.

Stort sett velger jeg å se livets lyse sider nå, for jeg har ingen grunn til noe annet. En utslag av det er å leke og fjase litt med bloggvenninner! 

 

Det er tungt å være sammen med folk som stadig gir uttrykk for bitre følelser.

De fleste kan vel kjenne på det i perioder…

…men om jeg lar bitterheta få ta overhånd…

…da blir jeg slitsom å omgås.

Jeg gjorde det en periode i livet. Jeg ble ganske så ensom.

Til dels var det fordi jeg isolerte meg, men også fordi folk skygget banen etter hvert.

 

Da jeg nylig leste et innlegg hos “Pensjonistgunna”, ble jeg gjort oppmerksom på en blogg som heter “Mamma på hjul”

Denne bloggen er sterk lesning!

Det som imidlertid gjør mest inntrykk på meg, er at hun skriver om sorg, smerte og fortvilelse uten at det virker som om hun er bitter.

For: Hun har virkelig blitt hardt rammet. Hun kunne ha valgt å ha hovedfokus på frustrasjon, sinne og over hvor urettferdig skjebnen har vært mot henne…

…men hun velger å formidle om tilværelsen med en litt annen vinkling.

I alle fall er det slik jeg opplever det når jeg leser innleggene hennes.

 

 

Fotografen…? Han bryr vi oss ikke om!!

 

Sånn kunne det i alle fall se ut, da disse tre damene hadde hyret en “fotograf”…

…for å få litt andre bilder enn bare “selfies”:

Den eneste som gjør et tappert forsøk på å være litt fotogen her…

…er visst Kjersti!

 

Frodithen og Karidansen er tilsynelatende mer opptatt av å skravle…

 

Blablablabla…Og vet du hva…? Blablablabla…

 

Men omsider:

Får vel kanskje kaste et blikk bort på’n da…?

 

Det gikk bra til slutt!!

Smiiiiil!

 

Både mannen til Kjersti (For det var han som fikk foto-oppdraget) og Kjersti, var jammen tålmodige med oss!

Ikke et vondt ord, altså! Like blide var de begge to!

For makan til ukonsentrerte kaklekjerringer!

 

Dere som gjettet at jeg skulle treffe Kjersti og Frodith i dag

gjettet altså riktig!

Celebert møte…Gjett hvem!! (Sang om To Tuppelurer!)

Kjempevanskelig “gåte” var det jo ikke!

 

(Frodithens innlegg om dagens treff finner du HER)

 

Kjersti er akkurat like humoristisk og trivelig som hun virker på bloggen sin!

Samtidig er det lett å merke at hun også er ei dame som det går an å ha ei mer “alvorlig” samtale med!

 

Det ble ikke så lange treffet i dag, men det var moro så lenge det varte!

 

Trehodet Trolltreff!!

 

Etter at vi hadde sagt farvel til Kjersti og mannen, ruslet Frodith og jeg litt rundt!

 

En liten ridetur ble det tid til!

Hopla hei…sann!

 

Jeg er litt skeptisk, ser du vel?

 

Celebert møte…Gjett hvem!! (Sang om To Tuppelurer!)

 

I morgen skal jeg møte noen…

Den ene kjenner jeg godt…

Den andre har jeg aldri møtt, men jeg synes jeg kjenner henne litt likevel…

Gleder meg gjør jeg i alle fall!

 

 

 

Klarer du å gjette hvem det er…

…ut fra denne nokså uttrykksløse tegningen…?

 

Når du har hørt sangversene, så skjønner du det, kanskje?

 

 

 

Bukser må bestå “Sitte-testen”!

 

Forfengeligheten har tatt fullstendig overhånd…

…når det blir slik at vi går med klær som er direkte ubehagelige å ha på seg!

 

Det hjelper ikke at jeg ser fin ut i ei bukse, dersom jeg kjenner at den strammer på steder der den absolutt ikke bør stramme.

Dårlig blodsirkulasjon er en ting!

I tillegg kan jeg fort oppleve ubehag i form av kløe og svie…

…dersom buksa gnager i skrittet.

Når det blir klamt og tett, så blir det gode forhold for sopp og slemme bakterier.

 

Jeg pleier alltid å sjekke at bukser er bekvemme å sitte med før jeg kjøper dem!

Som regel er det en stol i prøverommet, eller i butikken, slik at det er mulig å “prøvesitte” buksa.

Jeg glemte å “prøvesitte” før jeg kjøpte buksedressene hos Urban Gipsy. 

 

Men heldigvis besto de testen da jeg kom hjem!

Dette er den andre buksedressen jeg kjøpte da Frodith og jeg

var på Urban Gipsy i går: Jumpsuit fra Urban Gipsy

 

Jeg er glad i bunaden min…

Slike plagg skal imidlertid sitte stramt.

 

En bunad blir tettsittende på en helt annen måte enn ei bukse, for det er jo luftig og godt oppunder stakken!

 

Problemet ligger i det å få knept igjen vesten, og liv-linningen…

…og å få puste godt når en først har klart å få knept igjen!

 

Heldigvis er det slutt på den tida da damer “måtte” bruke korsett for å følge moten!

Litt jobb å få knept igjen…

 

 

…men det gikk da greit!

 

 

 

Jumpsuit fra “Urban Gipsy”

 

Det var Frodith som tipset meg om at kleskonseptet Urban Gipsy befant seg på Grünerløkka akkurat nå.

For:

Det er ikke slik at de har butikklokaler på ett og samme sted i lang tid.

De driver en form for “omreisende virksomhet”.

Ikke vet jeg om det er årsaken til at konseptet har fått akkurat det navnet(?)

 

Jeg falt pladask for de lette, behagelig plaggene i fine farger og mønstre!

Prisen på klærne var slett ikke avskrekkende!

 

“Se så flott!”

 

De hyggelige damene som jobbet i butikken, syntes nok kanskje at Frodithen og jeg virket litt småsprø…?

Uansett var de så sporty at de ble med på foto-notene da vi fortalte om bloggene våre!

 

Camilla til venstre og Cecilie til høyre.

 

 

 

Frodith kjøpte ikke noe hos “Urban Gipsy” i dag, men dette er en maken kjole til den hun kjøpte

for en tid tilbake.

 

 

En aldri så liten “fotoshoot” ved en hvit mur ble det også tid til etter at vi var ferdige i butikk-utsalget…

Jeg har aldri eid en rosa buksedress før!

 

Nå kan jeg vel kalle meg Ekte Rosablogger?

 

Jeg ble så begeistret for disse buksedressene at jeg kjøpte en til…

…i en annen farge! 

Den skal jeg vise ved en annen anledning!

 

Frodith kjøpte seg nylig en veldig anvendelig kjole. Vil du se den, kan du klikke HER

 

(Innlegget er ikke sponset.)

 

 

Tenker du mye koffert?

 

Det gjør i alle fall jeg om dagen…

..og det er ikke så rart!

 

Da jeg var på reise i Hedmark og Oppland sist helg, falt nemlig det ene hjulet av kofferten min..

Det skjedde da jeg passerte en fortauskant i nærheten av Hamar skyss-stasjon.

 

Tre Taxisjåfører observerte det hele.

Den ene var så elskverdig at han plukket opp hjulet som hadde løsnet:

“Do må lime! Det er synd å kaste koffert!”

 

Jeg måtte uansett kjøre “Trehjuling” resten av den turen.

 

Jeg har prøvd å lime på hjulet med superlim, men det gikk veldig dårlig!

Selv superlim måtte gi tapt…Det hjelper lite at kofferten er dekorativ og fargerik…

 

Antagelig fikk kofferten seg en trøkk sist jeg var på flytur.

Fortauskanten på Hamar ble “nådestøtet”.

 

 

Da jeg dro til Drøbak, hadde jeg pakket i “håndbagasjekofferten” min.

På hjemveien oppdaget jeg at mekanismen som styrer lengden på “håndtaket” hadde begynt å fuske.

Det lange håndtaket har blitt kronglete å dra ut…

 

Nå er altså to av mine tre kofferter i ferd med å svikte…

 

Bare “Amerika-kofferten” holder stand.

Den er til gjengjeld så diger at den er kun aktuell på de laaaaange feriene…

…som jeg drar på sånn ca en gang hvert femte år…

“Amerika-kofferten” troner på toppen av klesskapet.

Der får den, stort sett, ligge i fred…

 

Den “Trebente” anser jeg som “vrak”.

 

Den minste “håndbagasje-kofferten” (den med umedgjørlig håndtak) kan kanskje fungere en stund til…

 

Men altså:

Er det rart jeg at jeg tenker mye koffert om dagen?

 

 

 

En Elskovs-serenade…

 

Musikeren trakterer instrumentet med lidenskap og intensitet…

 

To kvinner og en mann sitter ved et bord og lytter…

 

“Hører du det?”

Den lyshårede kvinnen ser spørrende på den andre.

Kvinnen med det mellomblonde håret nikker.

“Ja, han har virkelig et særegent og kraftig instrument!” 

 

Et øyeblikk blir musikeren stille…

På radioen lyder Ina Wroldsens stemme.

Hun får synge alene i noen sekunder…

 

Men…

…plutselig er han tilbake…

Han spiller, om mulig, enda mer intenst og inderlig…

 

“Jeg trodde at jeg var blitt for gammel til å høre det instrumentet”

 “Det er så lenge siden sist jeg hørte det!” sier den lyshårede kvinnen.

 

“Jeg hører ingen ting. Det er bare noe dere innbiller dere!”

Mannen, som holder to kvinnene med selskap, virker nesten litt brysk!

 

“Han spiller nok helst for kvinner”.

“Det er jo en elskovs -serenade!”

 

 

Den ertende undertonen er ikke til å ta feil av…

 

De to kvinnene smiler lurt til hverandre…

De vet jo begge at dette dreier seg om…

 

 

 

…kurtise på høyt nivå…

 

 

 

 

 

 

 

Saltkråkan-følelsen…

 

…har absolutt vært tilstedeværende de siste dagene…

 

 

Sitte foran i baugen er stas når det er en ekstremt varm sommerdag…

Utsikten er det heller ikke noe å si på…

 

Dette bildet har jeg fått av kusinen…

 

Her er “baktroppen” også med.

 

Herlig!

 

 

Utsikt fra plassen foran gjestehytta, der jeg tilbragte nettene…

 

“Gjestehytte i solnedgang”!

 

 

Jeg har bare vært på korte turer i sommer.

Jeg har verken reist så langt, eller vært så lenge borte.

Flere små ferieturer kan være vel så koselig som en eller to lange ferier!

 

Nå er jeg hjemme igjen etter to trivelige dager i Drøbak!

Jeg kom meg akkurat inn døra før det ble lyn, torden og øsende regnvær!

 

 

Om noen dager må jeg begynne å pakke…

…for snart er det tid for flytting…

 

Jeg gleder meg faktisk til det også!

 

Nei, ikke til selve flyttesjauen…

…men til å “installere meg” på det nye stedet!

 

 

MaurISius

 

Å være en is-elskende flyvemaur er ingen spøk…

Det kan fort ende med forferdelse!

 

Slik gikk det i alle fall for lille MaurISius:

 

MarISius fikk antagelig akutt kuldesjokk der han satt og mesket seg i iskrem…

…men likevel må vel dette kunne kalles:

“A Happy Ending”?

 

 

“Jeg må få de to gamle kråkene ut av båten!”

 

Det er herlig å kjøre motorbåt…

…men på – og avstigning kan by på visse utfordringer…

…for kjerringer som begynner å dra på åra…

 

Båten har så lett for å duve og gynge…

“Hva om jeg ender opp i spagaten, med ett ben i båten og ett på brygga…?”

Det er fort gjort å se for seg det ene skrekkscenarioet etter det andre i en sådan stund.

 

Man kan få et anfall av akutt beslutningvegring…

…av mindre!!

 

 

Den første ombordstigningen er unnagjort. Lettet og lykkelig…

 

Faktisk så fornøyd og overmodig…

…at det ble både video-opptak, og en liten trall, der bakerst i båten!

 

 

Dette er ikke akkurat dagligdags for mitt vedkommende:

Det er år og dag siden sist jeg var med på en slik båttur!!

Sjøsprøyt, vind i håret og full fres = Frihetsfølelse!!

 

Men…har man kommet seg ombord, må man komme seg på land igjen også!

 

Etter diverse av- og påstigninger…

…henting og bringing; altså nærmest “taxi-virksomhet til sjøs”

…var det en kar som begynte å nå grensen for hva han tålte…

…av engstelige, krøkkete kjerringer!

 

Ikke bare var de engstelige…

…de var jammen passe påståelige også!

 

Karidansen: “Dætta går itte!”

Nissekusinen: “Du kan ikke legge til her. Det blir altfor høyt for oss!”

 

Til slutt rant det nesten over for skipperen:

 

“Nå må jeg bare se til å få de to gamle kråkene ut av båten!!

 

En lettet skipper har fortøyd båten, og fått de to gamle kråkene trygt på land…