Jeg skriver ganske ofte innlegg som kan oppfattes som overfladiske.
“Er det nesten bare fjas og fnis og fotoshoots som står i hodet på den dama, eller?
Kanskje på tide å bli litt voksen og fornuftig?”
Bare fjas og tull…?
For 10-15 år siden hadde jeg kanskje tenkt slike tanker, om jeg hadde lest enkelte av mine egne innlegg.
Jeg hadde det nemlig ikke særlig godt med meg sjøl.
Angst, depresjon og utmattelse preget min hverdag i mange år.
Kanskje er det navlebeskuende å legge ut masse bilder av seg sjøl i ulike positurer?
Det blir imidlertid også en form for navlebeskuelse…
…om jeg nesten bare skulle ha lagt ut tekster om hvor elendig jeg føler meg, og om hvor urettferdig livet har vært mot meg…
I dag er jeg frisk, og har det stort sett bra!
Innimellom kan jeg øse meg opp over bagateller. Rett og slett tillate dem å få altfor store dimensjoner. Så må jeg minne meg sjøl om hvor bra jeg faktisk har det.
Stort sett velger jeg å se livets lyse sider nå, for jeg har ingen grunn til noe annet. En utslag av det er å leke og fjase litt med bloggvenninner!
Det er tungt å være sammen med folk som stadig gir uttrykk for bitre følelser.
De fleste kan vel kjenne på det i perioder…
…men om jeg lar bitterheta få ta overhånd…
…da blir jeg slitsom å omgås.
Jeg gjorde det en periode i livet. Jeg ble ganske så ensom.
Til dels var det fordi jeg isolerte meg, men også fordi folk skygget banen etter hvert.
Da jeg nylig leste et innlegg hos “Pensjonistgunna”, ble jeg gjort oppmerksom på en blogg som heter “Mamma på hjul”.
Denne bloggen er sterk lesning!
Det som imidlertid gjør mest inntrykk på meg, er at hun skriver om sorg, smerte og fortvilelse uten at det virker som om hun er bitter.
For: Hun har virkelig blitt hardt rammet. Hun kunne ha valgt å ha hovedfokus på frustrasjon, sinne og over hvor urettferdig skjebnen har vært mot henne…
…men hun velger å formidle om tilværelsen med en litt annen vinkling.
I alle fall er det slik jeg opplever det når jeg leser innleggene hennes.