Faktisk tror jeg aldri at jeg har sagt “Jeg elsker deg!” til noen.
I min verden heter det gjerne: “Jeg er glad i deg”…
…” Jeg liker deg veldig godt”…
…eller “Jeg setter så pris på deg”…
…men jeg har vel ikke akkurat strødd rundt meg med kjærlighetserklæringer til noen.
Fine ord er dessuten lite verdt dersom de sjelden omsettes i handling.
For mange så kommer disse “store ordene” tilsynelatende ganske lett.
Jeg har ofte sett at noen har brukt ordet “elske” på Facebook.
Da har det ikke bare dreid om partnere.
Det kan like gjerne ha vært til et familiemedlem eller en nær venn.
Men…ofte handler det jo om ektefelle, samboer eller kjæreste når man bruker ordet “elske”.
Noen ganger har jeg stusset litt over hvorfor enkelte stadig utbasunerer sin kjærlighet på dette viset.
Jeg synes det er koselig med par som innimellom deler at de opplever noe fint sammen.
For eksempel i form av bilder fra turer eller andre opplevelser.
Det er jo veldig lettvint å dele på sosiale medier.
Man når fram til mange på en gang, hvis det er det man ønsker.
Men…
…gjennom de mer enn ti årene jeg har hatt profil på Facebook, har jeg undret meg noen ganger.
“Elsker deg vennen!” <3<3<3
“Jeg elsker deg også!” <3<3<3
(Gjerne i form av en slags “dialog” under hverandres innlegg.)
Noen ganger har dette foregått jevnlig mellom personer som kanskje har bodd under samme tak.
Så har jeg tenkt:
Sitter de i samme hus, bak hver sin pc eller telefon, og skriver disse “kjærlighetserklæringene for åpen scene”?
Aller rarest blir det når et par,(som har vært riktig så ivrige med denne typen kommunikasjon) går hver til sitt kort tid etter en periode med intense kjærlighets-utvekslinger på sosiale medier.
Ingen har rett til å dømme.
Jeg bare stusser over disse mekanismene…
Hvorfor er det så viktig å vise verden hvor høyt man elsker…
…på denne måten?
Kanskje er det aller mest for å overbevise seg sjøl…?
Jeg har delt mye på bloggen min.
Innimellom har jeg vært ganske personlig.
Jeg har også delt at jeg har vært “på leit” etter en kjæreste.
(Det “prosjektet” har jeg gitt opp. I alle fall det å lete aktivt.)
Men…om jeg hadde vært i et forhold nå, så hadde jeg trolig delt minimalt om det på sosiale medier.
Slik var det også sist jeg hadde kjæreste.
(For ganske mange år siden.)
Han hadde ikke profil på Facebook, og da falt det ikke naturlig at jeg delte noe på min profil heller.
For meg er det uaktuelt å sette dekketøy og bestikk fulle av halvveis inntørkede matrester rett inn i oppvaskmaskina.
Det er grenser for hva ei oppvaskmaskin kan klare å hanskes med.
I tillegg blir det møkkete, fettete og utrivelig i bunnen av maskina, dersom oppvasken er full av matrester når den settes inn.
Det tar noen dager å fylle opp ei maskin for den som bor alene.
Desto viktigere er det at det ikke sitter synlige matrester på det som blir stående der kanskje i to-tre dager.
Jeg har jobbet på steder der noen av de ansatte ikke har giddet å skylle av oppvasken.
Om man for eksempel har hatt et fellesmåltid med rømmegrøt, og noen bare har satt tallerkenene rett inn i maskina, er det en svare jobb å få spikket løs “limet” etter at maskina har gjort sitt beste.
Så er det bare å kjøre en ny runde i maskina…
…etter en omgang med iherdig “spikking” og skrubbing.
Det er dårlig bruk av tid i en travel jobbhverdag.
En form for latskap som fører til ekstrajobb for den som kommer etterpå.
(Jada, jeg vet…
Jeg leser ei bok som heter: “Omgitt av idioter?” for tida! 😉 )
For et par dager siden så jeg en artikkel om dette med håndtering av oppvask før den settes i maskina.
Produsenten av oppvaskmaskina Miele, mente at det ikke var nødvendig å skylle av oppvasken.
Maskina hadde bare “godt av” den jobben.
Flere “eksperter” har tidligere hevdet det samme.
I denne artikkelen sto det om resultatet av en test.
En grundig sådan.
Det viste seg at den oppvasken som hadde blitt satt rett inn i maskina, ikke bare hadde synlige matrester på seg da vaska var ferdig..
Bakterietestene ga også utslag…
…som slett ikke var særlig hyggelige.
Testen avdekket også at oppvasken som hadde blitt godt skylt på forhånd, hadde svært lav forekomst av bakterier.
Trykker du på lenken under, kommer du til artikkelen jeg sikter til:
Joda, immunforsvaret vårt trenger bakterier å hanskes med, men vi trenger kanskje ikke å få dem i oss via dårlig vasket dekketøy og bestikk?
Dessuten handler det om å ta vare på oppvaskmaskina.
Det er miljøvennlig å unngå å måtte skifte ut hvitevarer annethvert år fordi man ikke gidder å ta seg bryet med å fjerne fastbrente eller inntørkede matrester.
Jeg er slett ikke noe ordensmenneske.
Her får hybelkaninene innimellom litt for gode vilkår.
Men…jeg er veldig nøye med matstell og oppvask.
Jeg ville blitt veldig lei meg dersom noen fikk magetrøbbel fordi jeg hadde vært likesæl og lat når det kom til renslighet på kjøkkenet.
Tidligere var det vel nærmest en falitt-erklæring å uttale/skrive noe slikt.
For på julekvelden, da skulle familien samles…
…og det var synd på dem som satt alene “På en slik kveld”.
Nå virker det nesten som om det er i ferd med litt “trendy” å sitte alene hjemme…
…eller langt ute i ødemarka et sted…
…for å komme i kontakt med følelsene sine, meditere, reflektere …
…og feire julekveld “Helt sjøl alene”…
I alle fall har det blitt mer “stuerent”.
Det er også blitt mer stuerent å ikke ha det helt rent og strøkent i stua til jul…
…men det er vel fortsatt best å ha rent mel i posen…?
I de aller fleste tilfeller har svært mange av oss en viss mulighet til å påvirke hvordan vi vil feire.
De færreste kan få alt på sine premisser, men det å føle seg møtt på noe er viktig.
Om man er en del av en familie, der flertallet gjerne vil at det skal være selskapelighet med mange mennesker hver dag i jula; ja så må man gjerne godta at det blir en del av nettopp det.
Men…det går an å planlegge at man kan ha minst en eller to “hviledager”, slik at også den som vil ha det litt roligere kan få dekket litt av sitt behov.
Jeg tilhører nok den gruppen mennesker som foretrekker flest av de stille dagene.
(Det gjelder ikke bare i jula.)
Egentlig har jeg nok alltid hatt den tendensen, men det var ikke så fremtredende da jeg var yngre.
For min del er det absolutt ikke noe “must” å feire jul alene.
Nå har jeg jo fått barnebarn.
Jeg tenker at det er trivelig å få feire noen julekvelder sammen med de små.
En trenger ikke være sammen med de samme menneskene hver eneste jul.
Ett år gjør vi kanskje slik…
…et annet år gjør vi sånn.
Å vise fleksibilitet, og være åpen for at ting kan løses på ulike måter, er ikke dumt.
Ingen bør føle at de må sette egne ønsker til side år etter år, for at andre skal bli tatt hensyn til og få det meste på sine premisser.
Det som er viktig er at alle i familien/gruppa våger å gi uttrykk for hva de ønsker seg, og at alle føler at de blir møtt på noe.
Det gjelder egentlig i de fleste sammenhenger i livet, enten det dreier om privatliv eller jobb.
Så handler det også en del om å våge å kjenne etter hva man helst vil.
Om jeg er vant til å tilpasse meg andres ønsker, er det ikke sikkert jeg en gang vethva jeg vil!
Av den enkle grunn…
…at jeg aldri har turt å foreta meg noe annet enn det jeg har trodd har vært forventet av meg.
Boka som er avbildet under, fikk jeg i julegave.
Jeg har begynt å lese… 😉
Om man føler at man alltid er omgitt av idioter…
…er det kanskje best at man generelt tilbringer mest mulig tid alene…
