Om å male fanden på veggen…..(Sjukdom, død og elendighet!)

 

Da jeg var i tenårene, fikk jeg (trolig) en sjukdom som kalles “Giktfeber”.

Jeg fikk vonde ledd, utslett og litt feber.

 

Hjemme hadde vi ei legebok………

Jeg var ganske sikker på at jeg hadde giktfeber da jeg leste om symptomene, og legen bekreftet at han trodde det samme.

I legeboka sto det at man kunne få senskader i form av betennelse/arrdannelser på hjerteklaffene (tror jeg det var) og dermed bli alvorlig hjertesjuk.

 

 

Jeg er ikke så god i anatomi….men jeg fant da en tegning på nettet da jeg skrev ordet “Hjerteklaff”!

 

Det sto også at man senere i livet kunne være mer utsatt for å få gikt.

 

 Legen foreskrev antibiotika, og jeg kom meg ganske fort.

 

Jeg tenkte ikke så mye mer over det, for jeg følte meg stort sett frisk og rask…….

…….men noen år senere, da jeg var i midten av 20-årene………

….. var jeg en gang i et selskap………

 

Der kom jeg i prat med en sjukepleierstudent.

Hennes far hadde dødd av hjertesjukdom i relativt ung alder.

Han hadde hatt giktfeber som ung, og hjertelidelsen kom antagelig av dette.

 

Jeg fortalte da at jeg hadde hatt giktfeber, men at jeg trodde jeg var helt frisk etter antibiotikakuren jeg hadde fått.

Jeg fikk ikke leve lenge i den villfarelsen!

Sjukepleierstudenten kunne nemlig fortelle at hun hadde LÆRT at ALLE som hadde hatt giktfeber fikk hjerteproblemer og døde i relativt ung alder!

 

Resten av kvelden hadde jeg det ikke særlig godt……..

…..for å si det pent!

 

Jeg hadde truffet ham jeg senere giftet meg med, og tanken på at jeg en gang skulle stifte familie hadde så absolutt streifet meg.

Hva nå???

Skulle jeg liksom tørre å få unger når jeg “visste” at jeg kom til å dø fra dem lenge før de ble voksne???

 

Ikke lenge etter snakket jeg med en lege om dette. Hun mente at så lenge jeg hadde fått adekvat behandling for sjukdommen, var sjansen relativt liten for at jeg ville få senskader i form av hjertelidelse.

 

I dag er jeg 53. Jeg har vært gjennom tre svangerskap. Alle unga er snart voksne. Jeg har ikke merket noe som helst til hjertesvikten som sjukepleier-studenten så hardnakket påsto at jeg kom til å få oppleve.

 

I det siste har jeg sett en del “Svartmalings – kommentarer” i form av “Skrekk og Gru” – historier. Disse har blitt servert til mennesker som fra før av er i en sårbar situasjon.

 

Vi skal være realistiske :

Det ER farlig å leve. Vi kommer alle (så vidt vi vet) til å dø av det………. før eller senere!

(Intet liv – ingen død.)

I mellomtida kan vi tenke oss litt om……….

……..før vi skremmer andre mennesker med smerteskildringer, død og fordervelse!!

 

Da faren min fikk kreft for mange år siden, var det nok av dem som var flinke til å fortelle meg om alle dem de visste om………

……. som hadde “DAUA tå kræft!”

 

Det gikk den veien med faren min også……..

…..men det var ingen trøst i å få høre om ALLE DE ANDRE…….

…..mens han fortsatt levde!

 

 

Om det sitter noen Allvitere der ute…….

……som leser dette………

……som føler et PÅTRENGENDE behov for å skrive kommentarer i form av “svartmalings – propaganda”……

……og fortelle meg om hvor mange de vet om som har dødd en TIDLIG OG GRUSOM DØD på grunn av senskader etter giktfeber…………..

……..så sier jeg bare  :

 

NEI, TAKK , jeg er ikke interessert!

 

Hold det for deg…….

 

…..SJÆL!!!

 

 

 

 

 

 

“DU er også flott!”

 

I går skrev jeg om at det bør være en viss gjensidighet i enhver relasjon……..

Det gjelder også i form at at man gir hverandre et klapp på skuldra og kanskje noen anerkjennende ord…..

……..en gang i blant.

Man behøver imidlertid ikke nødvendigvis gjøre det SAMTIDIG!

 

Jeg skal gi et eksempel :
 

En kvinne har skiftet profilbilde på Facebook.

Bildet av henne er virkelig flott!

Jeg trykker “like”, og skal til å skrive en kommentar……..

…..men så ser jeg nedover kommentarfeltet………

 

Det er mange som har skrevet at det er et flott bilde av ei flott dame………

……som holder seg godt! (Og det er jeg jo enig i!)

 

Den som har lagt ut bildet har takket hver og en….

Dessuten har hun skrevet :

Du er også flott. Du holder deg også godt” …….. osv…..

…….til hver og en av de som har kommentert bildet hennes.

 

Så ble det til at jeg droppet å kommentere!

Jeg hadde ikke lyst til å få et “gjengjeldelses – kompliment”.

(For det måtte jo vedkommende nesten fortsette med når hun hadde begynt.)

Ellers ville trolig de som IKKE fikk en sånn respons bli litt fornærmet og støtt?

 

Noen ganger kan vi kanskje bare ta i mot et kompliment med et smil (Hvis det blir sagt ansikt til ansikt)…..

…… og et “Tusen takk!” ?

Så kan vi heller gi den andre et kompliment ved en annen anledning, når det føles naturlig?

 

Dette er mitt profilbilde på Facebook…….

 

Det ble tatt av bloggvenninne Eva da jeg var i Hellas for et drøyt år siden…….

 

(Om noen skulle føle seg kallet til å skrive at det er et fint bilde, så er jo det hyggelig…….

……. men det kommer ikke sporenstreks et tilsvarende kompliment tilbake fra meg! 😉 )

 

 

 

Det må være NOE gjensidighet…….

 

For noen år siden ble jeg kjent med ei dame…….

Hun var veldig hyggelig å snakke med.

Jeg ba meg sjøl til henne et par ganger, og inviterte henne også hjem til meg……….

…….men det kom aldri noe initiativ den andre veien.

(Vi bodde ikke så langt fra hverandre, så det dreide seg om korte samvær – kanskje et par timer hver gang.)

 

Hun fortalte meg en gang at det var ei venninne som hadde sagt til henne at hun savnet litt mer initiativ fra N.N. sin side.

Da hadde hun svart : “Det kan du ikke regne med!”

 

Ett års tid etter at jeg ble kjent med denne damen, flyttet hun nærmere der jeg bodde.

En gang møtte jeg henne på et kurs, og hun fikk skyss med meg hjem.

I bilen sa hun at hun snart var klar for å ta i mot besøk av meg :


“Så da får du bare ringe meg og si i fra når du vil komme!”

Da svarte jeg :

“Du kan heller ringe en dag det passer for deg, og har jeg anledning – så vil jeg gjerne komme!”

 

Dette er vel et par år siden, og jeg har ikke hørt noe mer fra henne.

 

Det behøver ikke å være slik at man tar initiativ annenhver gang…….

………men jeg orker ikke å ha relasjoner der jeg hele tida skal være “pådriveren” for å holde relasjonen ved like.

Da føler jeg at den andre ikke er så veldig interessert i å holde kontakten med meg, og da trekker jeg meg etter hvert unna.

 

Jeg har også opplevd at personer har vist at de har ønsket å ha kontakt med meg………

…….. uten at det har vært et ønske om kontakt fra min side.

Ved et par anledninger har jeg (omsider) sagt fra, og da har jeg følt meg “slem”……..

……..men når jeg tillater meg å avvise, så må jeg også tåle at andre sier “Nei, takk!” til meg.

 

 

Det må være en viss form for gjensidighet til stede i alle relasjoner, enten det er et “Facebook-vennskap”, et “Bloggvennskap”……..

 

…….eller en annen form for kontakt.

 

Disse trærne knipset jeg da jeg gikk en tur langs Mjøsa nå nylig…….

 

 

 

 

Advent – stake på avveie!

 

Når man har flyttet, pakket ned saker og lagret både her og der……..

…….. så er det ikke alltid så lett å finne igjen det man trenger NÅR man trenger det.

 

Jeg hadde kjøpt fire lilla kubbe – lys til den fine advent – staken med basunspillende engler……….

…….men da jeg lette gjennom pappesker og plastbokser på loft og låve, så var det bare ikke mulig å finne den……..

 

Til slutt ga jeg opp!

 


Bilde fra adventstida i fjor : Advent – staken med engler og basuner……….

Sukk……
 

Da ble det en tur til Nille for å kjøpe et bling – bling-fat som jeg hadde sett bilde av på Nilles nettside!

Jeg måtte innom to Nille – butikker før jeg fant det jeg lette etter……..

……..i den tredje butikken.

(Ja, Nille -butikkene ligger tett som hagl på Hedemarken!)

 

Så ble det ei råd med adventslysene i år også!

 

 

Da jeg gikk på blomsterdekoratør – utdanninga (som jeg ikke fullførte)

var det et uttrykk som stadig gikk igjen :


“Less is more”.

Det kan vel nesten oversettes med : “Det enkle er ofte det beste!”

 

Et overdådig pyntet bord kan være kjempeflott……….

…..men pynten kommer gjerne mer til sin rett hvis det ikke er så kolossalt MYE av den.

Jeg prøvde meg fram med litt mer stæsj rundt fatet, men fant fort ut at det var MER enn nok med dette :

 

 

 

Det var 40% på advent-stjerner på Nille. Denne kostet da så vidt over 100 kr.

Nå mangler jeg bare en skjøteledning, slik at jeg slipper å velge mellom…….

…….enten å ha lys i taklampa……..

…….eller å ha lys i advent – stjerna!

 

(Nei, Nille har ikke sponset innlegget!)

 

 

 

“Ut av sandkassa” (Bokanmeldelse)

 

Jeg har nettopp lest boka : “Ut av sandkassa”, ført i pennen av par – terapeutene Nina og Sigmund Sontun.

 

Jeg har ledd så jeg har hikstet………

For eksempel da jeg leste Sigmunds humoristiske beskrivelse av “nevrose – partyet” han arrangerte da han fylte 40.

Han og Nina var da i en av sine utallige konflikt-perioder; noe som medførte mye drama (og også komikk) i forbindelse med denne begivenheten.

 

Jeg har nikket gjenkjennende………..

…..til Ninas beskrivelse av (delvis ubevisst) å ha vært på leting etter en trygg farsfigur i partneren……..

…..og hennes frykt for å bli avvist og forlatt!

 

Jeg har også kjent på klump i halsen……..

……flere ganger.

 

I første del av boka, forteller ekteparet åpent, og uten omsvøp, om sin stormfulle elske/hate – reise.

 

Det så temmelig håpløst ut, men omsider forsto de at de var “gaver” til hverandre.  

De skjønte at de begge hadde utrolig mye å lære av denne relasjonen ; derfor ga de aldri helt opp.

 (I alle fall ikke så lenge av gangen!)

 

Boka beskriver hvordan vi drar med oss barndommens bagasje, i form av ubearbeidede sår, inn i parforholdet……

……….og hvordan partnerens adferd kan trigge disse.

 

Forfatterne sier også noe om hvordan vi tolker og definerer hverandre ut fra eget ståsted og egne erfaringer………

 

Tittelen “Ut av sandkassa” er ganske treffende….

Skal vi, som voksne mennesker, få relasjonene våre til å fungere, så MÅ vi komme oss ut av sandkassa!

Vi må slutte å kaste sand på hverandre i form av skyllebøtter/anklager :

 

“Det er DIN skyld/feil at JEG har det vondt”.

“DU gir meg ikke det jeg trenger!”

 

Vi må, kort og godt, ta ansvar for egne følelser og behov…………

……..og være ærlige og oppriktige vedrørende disse!

 

Ei bok som dette burde være “pensum” for alle som ER eller ØNSKER Å VÆRE i et parforhold………

……..eller som føler at de samme mønstrene har gjentatt seg…….

……..hver gang de har vært i et forhold!

 

Forsiden av omslaget……..Bildet øverst har en egen historie……..


Sitat fra boka :
“Kort til Sigmund skrevet av Nina i varm kjærlighet i 1993. Noen dager senere, revet i stykker av Nina i kaldt hat.

Dagen etter plukket opp av søppelkassen, sammen med restavfall, og limt sammen av Sigmund.”

 

Dette sier vel kanskje det meste……..

………om hvordan parterapeutenes relasjon var de første årene?

 

Med andre ord :

Det er HÅP…….

………for to mennesker som EGENTLIG elsker hverandre………

…….. bare viljen til å jobbe seg i gjennom vanskene er til stede hos begge parter!

 

 

 

Lykt på trappa!

 

Jeg skal ikke pynte så veldig mye til jul.

Jeg skal jobbe en del i jula.

Dessuten bor jeg jo alene, og da har jeg “veto-rett” i forhold til hvordan det skal pyntes!

Jeg kvittet meg med mye da jeg flyttet i vår, og jeg er ganske selektiv med hva jeg anskaffer av pynte-ting heretter.

I dag kom jeg imidlertid over denne fine lys – lykta!

 


“Og vi tenner våre lykter når det mørkner….”
 

Den kan jo brukes i hele mørketida – med ulik farge på lyset inni.

Synes den er flott!

Den er ca 40 cm høy og “Gullfarget”……….. (Det kommer ikke så godt fram på bildet!)

 

…….og litt sånn nostalgisk og romantisk i stilen………

 

…….akkurat sånn som Karidansen liker!

 

 

 

Klønete Kvinnfolk…….?

 

Jeg har alltid fått høre at jeg er litt upraktisk……..

Det har jeg antagelig “ætter far’min!”

Neida, han var slett ikke noen “pinglete fjomp”.

Han var dyktig til å kjøre bil og traktor, og han var sterk som en…….

…….BJØNN!

 

Men……. noen Handyman og “Fikser”………

……. DET var han definitivt ikke.

Det var mor som var “Fikseren” hjemme hos oss.

 

Jeg har hatt veldig dårlig sjøltillit på dette området.

Jeg FORVENTER liksom at det blir noe krøll når jeg skal sette i gang med noe som krever at man er litt handy…..

 

Men ER jeg egentlig så håpløs som jeg har trodd (og fått høre) at jeg er…..?

 

I forbindelse med at jeg flyttet inn her, hadde jeg god hjelp av ei venninne da det kom til å montere opp ting på veggene.

Det var godt å være to for å få det noenlunde rett. Dessuten er hun mer “Handy” av seg enn meg.

 

En annen venninne hjalp meg med å montere opp et par IKEA –  hyller som jeg hadde kjøpt i forbindelse med innflyttinga.

Jeg hadde også kjøpt inn drill og bor og litt annet små – verktøy……….

…….slik at jeg skulle være godt rustet til jobben!

 

“Det skar i hvert fall itte stå på redskapen’ “………………………

 

SLIK, ja!!!

 

Monteringa av hylla gikk likevel ikke heeeeeelt etter boka……….. 

Da jeg skulle bore det siste hullet i treplata, boret jeg for langt inn………

 

Da ble det sånn……….


“Høl i hylla”………..

 

 

“Åååååååååååå…..jeg må tisse, hylte venninna mi, og sprang på do………..

SÅ lattermild ble hun…….

……da hun så ansiktsuttrykket til Karidansen. (Som nettopp hadde oppdaget bore – fadesen sin!)

 

Her om dagen monterte jeg ei hylle på jobben.

Jeg hadde ikke tid (Les : Tålmodighet) til å vente til det dukket opp en “Kar”………….

……..sjøl om det var noen som antydet at jeg kanskje burde vente til det kom en slik en……….??

 

Joda, jeg gjorde ei tabbe denne gangen også!

Jeg var påpasselig da jeg boret hull til skruene, men jeg hadde dessverre valgt et par skruer som var AKKURAT litt for lange.

Da ble det noen små “Bulker” der skruene NESTEN hadde gått i gjennom plata.

 

Da jeg monterte hylla opp på veggen, var det en “Festlig Sidekommentator” som antydet at skruene snart kom ut gjennom veggen……… til naborommet……

Det gjorde døm ITTE det, så!!!!!

 

Vater hadde jeg ikke…….

……så hylla ble hengt opp “Ætter Au’mål”!

 

Alt i alt ble det likevel ikke så verst.

Det som ble lagt oppå hylla holdt seg i alle fall på plass………

…….. men jeg tviler vel på at Sinnasnekker’n hadde rost meg opp i skyene for utførelsen!

 

Neste gang jeg skal montere ei IKEA – hylle, så kommer det til å gå som en DRØM!

DET er jeg overbevist om!

 

Nå har jeg lært av mine feil!

 

Klønete Kvinnfolk, sa du??

 

PØH!

 

 

 

Er det et motsetningsforhold mellom å være “Jordnær” og å være “Åndelig”?

 

Jeg tror ikke det…..

Det ene utelukker ikke det andre…….

Jeg regner meg for å være relativt jordnær…….

Samtidig er jeg ganske impulsiv, veldig nysgjerrig, og har lyst til å prøve nye ting……

 

I fjor ble jeg oppmerksom på at det fantes et sted i England som het “Arthur Findlay College”!

Det var “Lillasjel” som fortalte meg om det her på bloggen……

Jeg lekte litt med tanken om å bli med på “Norsk uke” der borte nå i høst, men så var det så mye å forholde seg til i første halvdel av 2016, at jeg skrinla planene!

 

For en stund siden fikk jeg vite at “Lillasjel” skulle tilbake til AFC utpå sensommeren i 2017……..

Jeg klikket på en av linkene hun hadde lagt ut…….

…….og da kjente jeg i hele meg….

…….at NÅ var tida inne…..

Så…..

……til neste år slår jeg følge med henne!

Jeg har bestilt kursplass og flybilletter!

 

Så var det dette motsetningsforholdet……..

 

Innimellom sliter jeg litt…………

Det handler vel om røtter. Jeg har levd i et jordbruksmiljø nesten hele livet………

 

“Man skal stikke fingeren i jorda……..”

Joda det er sunt å være jordnær og realistisk, men man trenger ikke stikke fingeren så dypt ned i jorda at man gror fast i “Det Jordiske”………….

……….eller bare vil godta det som kan forklares ut fra forskning og vitenskap!

 

Da jeg slet som  aller verst med “nerver” for ca 10 år tilbake, ble jeg veldig opptatt av det åndelige…….

Jeg søkte trøst og støtte i miljøer som jeg ikke vet om jeg ville ha ønsket å forholde meg til i dag.

Det var ikke “Mørkemiljøer”, og det foregikk absolutt ikke noe alvorlig “galt”……..

….men jeg følte at det var ledere som opphøyde seg sjøl til “allvitere” og “gururer”.

Etter mitt syn, var det enkelte som misbrukte den statusen de oppnådde blant de som gikk på kurs hos dem……

……….for å tilfredsstille egoet sitt……..

………gjennom å føle seg viktig og uunnværlig.

Jeg følte det, til dels, som om jeg hadde havnet i en slags “sekt”….

………..og at det innimellom ble en form for massesuggesjon………

 

Jeg ville ikke ha vært det foruten, for det var nok med på å hjelpe meg til å komme meg opp igjen…….

…….slik at jeg klarte å ta tak i noe av det som ikke fungerte i livet mitt.

 

Så…….

…… for mitt vedkommende handler det mest om at jeg må vedkjenne meg denne interessen og dragningen for det som ikke helt kan forklares………

Jeg skal kunne fortelle om det, uten å unnskylde meg, eller fleipe om det…..

(Ja, jeg har merket at jeg har hatt en tendens til å gjøre det for å “Ufarliggjøre” det for meg sjøl og andre!)

 

Et ledd i dette er å våge å skrive om det på bloggen………..

 

Bilderesultat for arthur findlay college

Arthur Findlay College ser ut til å være et flott sted, på flere måter!

 

(Bilde fra google)

 

 

Sove hver for seg….?

 

“Det er skilsmissegrunn!”

 

Det var ei jevnaldrende jente som en gang fortalte meg at faren hennes hadde kommet med dette utbruddet.

Det hadde skjedd i forbindelse med at kona hadde foreslått at de skulle begynne å sove på hvert sitt rom…….

……..på grunn av snorkinga hans!

 

Jeg vet ikke hvordan det gikk……..

……..om det ble ørepropper ……

……..eller skilsmisse!

 

Samlivseksperter anbefaler gjerne separate soverom!

God nattesøvn er svært viktig med hensyn til å opprettholde en god helse!

Om vi deler seng med en partner som snorker, ligger urolig eller kanskje har en annen døgnrytme enn oss……..

…….så er det kanskje like greit å sove på hvert sitt rom?

 

I følge en artikkel jeg nylig leste, er det også flere og flere par som nettopp velger å sove på hvert sitt rom.

 

Jeg kan ikke tenke meg å dele seng med NOEN på “Heltid” mer, uansett hva som skjer i framtida.

(Jeg håper at jeg i alle fall får min egen seng om jeg må på “Hjem”, sjøl om jeg kanskje må dele rom med et annet menneske.)

 

Det er deilig å kunne legge seg når jeg har lyst………

……. lese på senga uten å være redd for å irritere noen…………..

……. snorke (og fjerte) alt jeg lyster……

……..uten å være til plage for noen………

(Og så slipper jeg tilsvarende fra en annen part!)

 

Så….jeg synes definitivt at fordelene med enkeltrom er MANGE flere enn ulempene!

 

Separate soverom forutsetter jo at man har MINST to soverom i en bolig…….

Hvis DET kan være med på å bidra til at den ene eller begge får bedre nattesøvn, og generelt har det bedre sammen, så må det jo være verdt det??

Joda, denne dobbeltsenga (som jeg knipset bilde av en gang jeg var på IKEA)……..

…..er definitivt innbydende………

 

……..men den som eventuelt ligger i enkeltsenga på det minste soverommet, kan jo komme på besøk til den som holder til i dobbeltsenga……

Eller…….

……så kan man bytte soverom i blant, slik at det varierer hvem som er “Vert” og hvem som er “Gjest”!

Det finnes mange muligheter, bare man er litt leken og kreativ!

 

Hva tenker du……?

“Double-room or single-room”….?

 

 

 

“Hvorfor gikk jeg inn i dette forholdet?”

 

 

Når jeg ser tilbake på livet, gjør jeg meg noen tanker om akkurat dette:

 “Hvorfor gikk jeg inn i dette kjæresteforholdet? Vi var jo egentlig SÅ ulike!”

 

Jeg tror det handler mye om hvor man ER i livet….

Nå man (bevisst eller ubevisst) er på utkikk etter en partner, og er veldig “klar for et forhold”, kan man lett forhaste seg.

Jeg har prøvd en “Dating-side” EN gang. Jeg “traff” en kar den første kvelden jeg var inne på siden.

Det resulterte faktisk i et ganske langvarig “helgeforhold”.

 

Jeg VET at det finnes mennesker som har funnet sin “livspartner” via en datingside…….

Det KAN bli full klaff!

Men : Det kan fort bli litt “kleint” også.

 

Jeg har nylig lest boka “I Skyggen av stjernene” – ført i pennen av Jan Kvil.

(Han har for øvrig en blogg her på blogg.no som heter “Ordsomdanser”)

Boka handler IKKE først og fremst om dating via datingsider.

Han gir imidlertid en ganske god beskrivelse av hvordan det KAN føles når to mennesker møtes for første gang, med en små – panisk forventning om at de skal “bli et par”! (Og helst så fort som mulig!)

 

Det finnes ingen oppskrift…..

Jeg tror imidlertid at det å ta seg tid er ganske vesentlig!

 

Jeg ser at jeg har hatt “hastverk” når jeg har gått inn i forhold.

Det har delvis vært fordi jeg har følt at mannen har hatt det travelt med å vise omverdenen at han har funnet seg dame…..

……og så har jeg kjent på et press for ikke å bli oppfattet som altfor avventende eller “kald”…..

 

Så har jeg vel også følt en slags falsk trygghet over at beileren har vært så ivrig etter å vise meg frem for sin familie  – og vennekrets…..

Ja, for det måtte jo virkelig bety at han mente ALVOR????

(Enda så skremmende DET også kunne føles!)

 

En gang var det en kar som kalte meg for “Vinglefrøken Vankelmodig”……….

Det var vel et ganske passende “kallenavn”…..

 

Jeg hadde nok en tendens til enten å være veldig “På” – og søkende etter bekreftelser…….

…..for plutselig å gå over til å bli det helt motsatte…..

 

Hvis det skjedde noe som gjorde at jeg følte meg utrygg (på den andres følelser overfor meg)….

…….. ble jeg veldig “Av”………

……..og trakk meg unna……..

……..for å beskytte meg mot en mulig avvisning!

Det er enklere å avvise sjøl enn å ta “nederlaget” ved å bli avvist.

Så ender man gjerne opp med en usunn og slitsom “Katt og Mus” – lek…..

……der begge føler seg utrygge på den andre parten……

……og på hvordan ståa EGENTLIG er……??

 

Hvis jeg tør å ta sjansen på å bli avvist, kan jeg så visst få oppleve mye smerte,

men jeg kan faktisk også få oppleve det motsatte!

“Det kommer ingen ting inn i en lukket hånd” (eller et lukket hjerte)

 

Det de fleste av oss ønsker (uavhengig av kjønn) er å bli sett og elsket for den vi er – i all vår ufullkommenhet………

Å henge seg opp i alle mulige “filleting” nytter ikke, men skal to mennesker fungere sammen i et parforhold må de ha en del felles GRUNNVERDIER……..

…….ellers går det ikke…….

 

I dag står jeg veldig støtt alene.

Jeg har ingen stor frykt i forhold til at jeg kanskje forblir enslig resten av livet.

……men det ligger nok noe der i bakhodet et sted…….

 

Var dette alt???

 

Kanskje en dag……..

………treffer jeg en som det bare “stemmer” veldig godt med??

 

Jeg vet at sjansen for det blir stadig mindre….

Tida jobber ikke for meg……..

Jeg er blitt 53 år og det KRYR ikke av enslige menn på min alder…..

 

I alle fall kryr det ikke av enslige menn på min alder………

…….som jeg kunne ha vært en god match med…….

 

Jeg har inntrykk av at svært mange menn helst vil ha mye yngre damer……

 

Jeg vil ikke ha en mye yngre mann som kjæreste……..

…….men jeg ønsker heller ikke en som er mange år eldre enn meg!

 

Jeg vil ha en som er voksen nok til å tåle ha en noenlunde jevnaldrende kvinne ved sin side……
En som matcher ham både med hensyn til livserfaring og aldring.

 

__________________________________________________________________________________________________________________

 

Nå går høstens “Jakten på Kjærligheten” – sendinger mot slutten.

Det ser i grunnen ganske lovende ut – i alle fall for noen av parene.

 

Noen får kritikk på sosiale medier fordi de tilsynelatende er “kalde”…….

…..men det er en ganske spesiell setting.

Ikke bare skal de “date”, men de skal i tillegg gjøre det foran store deler av Norges befolkning!

Det må jo føles ganske så “kunstig” når stevnemøtene til dels blir regissert??

 

Deltagerne skal bli kjent med venner og familie på rekordtid……

………og tv-teamet gnir seg nok i hendene når det kysses og koses…..

……..eller når det blir litt ekstra “drama”.

 

Så kommer hverdagen, og for mange sprekker bobla ganske fort!

I forelskelsens rus er det fort gjort å begi seg ut i noe som ikke er “Liv laga”…..

 

Slik blir det altså ofte for oss som dater UTENFOR Tv- skjermene også!

 

 

Marthe og Audun….. Jeg har litt ekstra tro på disse to i år……

(Bilde fra nettet)

 

Det virker som om de har en god del til felles, og at de er på noenlunde “samme sted” i livet…..

Samtidig håper jeg at de roer ned litt i forhold til å planlegge flytting og samboerskap.

Det er en spesiell situasjon når den ene skal bryte opp fra vante omgivelser……..

…….si opp jobben……

……og flytte inn hos den andre for å bli “Gardkjerring”.

 

Akkurat DER har Karidansen gjort seg noen erfaringer…….

Hun priser seg lykkelig over at det juridiske var på plass før hun giftet seg!

Jeg tør knapt å tenke på hvordan min økonomi hadde vært, dersom det ikke hadde vært for den erfarne advokaten som OGSÅ tok vare på mine interesser da ektepakten ble utformet.

Jeg var ung, naiv og ganske nyforelsket……..

……. og skjønte slett ikke alvoret i den situasjonen jeg sto overfor!

 

Når det gjelder Jakten – deltagerne, håper jeg at media lar dem  (og de andre parene som ønsker å utvikle forholdet videre etter at TV- kameraene er skrudd av) få finne ut av det i fred og ro – i deres eget tempo!