Liv Hilmen har et spesielt forhold til engler, og hun gir Readinger via englene sine!
Rett før jeg kom til henne, hadde hun stilt følgende spørsmål til englene :
“Jeg sitter og venter på Kari – en av mine nye venner fra Arthur Findlay College. Er det noe dere vil si meg i den anledning?”
Svaret var som følger :
“Det som vil skje i dag er at hun vil finne en kurs å vandre etter. Hun er en meget sjelden sjel på jorden og har mistet litt retning. Kombinasjonen AFC og møtet mellom henne og oss gjennom deg danner en ny helhet for henne.”
Det pussige var at dette stemte veldig med det jeg sa til Liv FØR hun viste meg det hun hadde skrevet ned på forhånd.
(Ja, ikke at jeg var en “sjelden sjel på jorda” da, selvfølgelig, men at jeg hadde litt “retnings – trøbbel” – både i direkte og i overført betydning.)
Liv jobber på den måten at hun fortløpende skriver det hun “Tar inn” på pcen samtidig med at hun snakker. Det var ganske fascinerende å være vitne til, og jeg har aldri opplevd noe som dette tidligere, sjøl om jeg har vanket i alternative miljøer og drevet litt med Reading sjøl.
(Nei – INGEN kan BEVISE eller DOKUMENTERE at det går an å snakke med engler…
…eller at engler finnes.
Enhver må velge hva h*n vil tenke/ tro om “Den slags”…
…uten å forsøke å prakke sitt eget syn på andre!!)
Dette bildet av Liv knipset jeg den dagen jeg var hos henne.
Jeg opplever henne som veldig real, ryddig og “Jordnær”…
… sjøl om hun tilsynelatende har en spesiell kontakt med det vi ikke på NOEN måte kan BEVISE at finnes.
Jeg følte at Readingen gjorde meg veldig godt. En del brikker falt på plass og bekreftet ting jeg på mange måter “visste”. Jeg fikk noen verktøy som jeg kan bruke til å hanskes med ting som jeg opplever som vanskelige i livet mitt.
Dessuten fikk jeg en visualisering/meditasjon som jeg skal gjøre så ofte jeg har mulighet.
Hovedbudskapet var :
“Gi deg hen i frodig utfoldelse – gi deg hen til fantasien og fiksjonen. Kast loss, slipp deg løs. Seil ut på sjøen og storhavet. Der venter de store fangstene!”
Forsiden på heftet jeg fikk etter Readingen…
Det handler om å VÅGE…
…og VILLE…
Realisere drømmer…
Gi slipp på begrensende tankegang, og jobbe målrettet!!
I år hadde jeg tenkt å bruke denne som julekjole :
Jeg har bra med sommerkjoler.
Et par av dem kan passere som helårskjoler, men de er ermeløse, så da må jeg ha ei cardigan – jakke over. (Je er litt frøsin tå meg, serru!)
Men………
……så fant jeg DENNE på nettet!
Det er alltid en viss risiko ved å kjøpe på nett…………..
……….. og noen bomkjøp har jeg så absolutt gjort gjennom tidene!
Alt ser liksom så fint ut på de unge, smekre modellene……..
……… og så er jeg så naiv og urealistisk………
……….at jeg tror at JEG skal bli like smukk………….
……….bare jeg får på meg det samme plagget…..
Denne var laget i et elastisk stoff, så det eneste jeg kunne bomme litt på……..
……..var i grunnen fargen.
(Det er ikke alltid helt samsvar mellom fargen på bildene og den virkelige fargen på stoffet!)
Jeg ble veldig fornøyd da jeg fikk den på!
Så…….
……….nå kan jeg veksle mellom rød og grønn kjole i jula!
Disse kjolene er ikke utpreget “Juleballkjoler”, så de kan fint brukes i hele vintersesongen. Begge er dessuten laget av en type stoff som gjør at de tar opp liten plass, og er enkle å pakke ned i en koffert.
Man blir jo litt lei og frustrert over at man ikke får til…
…og at ting blir sidelengs og rart!
Ei av damene i Fordypningsgruppa jeg er med i, tipset meg om en dyktig kar!
Her er’n!
Eivind Høimyr er lærer ved Elverum folkehøgskole til vanlig…
Han tar også på seg en del private oppdrag innen hjemmesider, film og design.
Den første dagen gjennomgikk vi mye vedrørende det å lage/legge ut film.
Karidansen noterte flittig undervegs…
Dag to ble brukt til å repetere og finpusse “bruksanvisningen”, slik at jeg skal bli mest mulig “sjølgående” når jeg skal lage nye videoer helt på egenhånd!
Kvinnen som satt ved sjukesenga hadde nettopp stilt ham et spørsmål……
Han hadde ikke noe svar å gi henne…….
Han hadde ikke noe råd å gi……
Legevitenskapen hadde ingen ting å stille opp med lenger.
Sjukdommen måtte bare få gå sin gang…….
Det eneste som gjensto var å gi smertelindring……
…….og å vente……
…….på det uunngåelige!
Det var i denne stunda at legen kom med et stille utbrudd :
“Avmakt!”
Kvinnen som stilte ham spørsmålet han ikke kunne svare på……
…..var min mor.
I sjukesenga lå min far……
Han var 57 år og dødssjuk av kreft.
Kort tid senere døde han.
Visst skjer det mye feilbehandling rundt omkring.
Far var en av dem som en periode ble feilbehandlet.
Han gikk i gjennom flere harde antibotikakurer mot betennelse i kroppen……
……og fysioterapibehandling som bare gjorde vondt verre…….
……før legene begynte å fatte mistanke om kreft.
“Prostatakreft med spredning til skjelettet”….
…..var diagnosen.
Det var en aggressiv kreftform, og far var ung til å ha fått denne typen kreft.
Legene kunne tilby behandling som utsatte utviklingen av videre spredning……
……..men det var ingen utsikter til helbredelse.
Han levde i nokså nøyaktig to år etter at diagnosen var stilt…….
Den siste tida hadde han veldig store smerter.
Da jeg så og hørte at han hadde det så vondt, så tenkte jeg bare på en ting :
“Gi ham noe så smertene slipper!”
Vi har vel en tendens til å tenke at alt bør kunne løses…….
At noen skal fikse, ta ansvar og ordne opp…..
I en fortvilet situasjon ønsker vi så inderlig at noen skal finne “mirakelkuren”…….
…… love oss at alt skal bli bra…….
…….eller i alle fall MYE bedre!
Så finnes kanskje ikke den løsningen…….
Da er det fort gjort at vi begynner å anklage……..
Vi vil ha en eller flere syndebukker som vi kan øse vår sorg og smerte over.
Dette skjedde ikke i vårt tilfelle…..
Mor uttrykte kun EN gang at hun var skuffet over oppførselen til en lege….
Han hadde uttalt at han trodde at han og kollegene ikke kunne klandres for at de ikke hadde funnet ut av det med kreften tidligere……
…..og det kom han med samtidig med at han informerte mor og far om diagnosen…..
Ellers ble det brukt lite tid på å “Klandre fagfolkene”, sjøl om behandlingen som ble gitt ikke alltid var optimal.
(Da tenker jeg på det rent medisinske og på oppfølging og rutiner i den forbindelse.)
Far oppsøkte lege første gang fordi han hadde fått vondt i skuldra etter at han holdt på å falle ned fra noe inne på låven, og så hadde han hogd tak for å unngå å gå i betongen og slå seg fordervet.
Det var vel ikke å forvente at legen i første omgang skulle tenke “Kreft i skjellettet” når han satt overfor en stor, sterk og ganske røslig kar som hadde fått akutt vondt i ei skulder etter ei “nesten-ulykke”.
Men….etter hvert som ukene og månedene gikk…….
……og tilstanden bare forverret seg…….
……burde vel både fastlegen og sjukehuslegene ha reagert?
Om legen i stedet hadde vært litt ydmyk og sagt :
“Jeg beklager at du har blitt feilbehandlet i flere måneder!”
Ja, så hadde han vist STORHET og STYRKE!
Men….leger er også bare mennesker……
Det vi som pasienter og pårørende kan oppleve som arroganse og sjølgodhet, kan være et skalkeskjul for frykt og avmakt…..
Antagelig hadde ikke far levd så veldig mye lenger om han hadde fått riktig behandling fra starten av….
Men han kunne ha vært spart for harde antibiotikakurer og fysioterapi som bare gjorde vondt verre.
Mitt poeng er :
Ingen er ufeilbarlige……
Ingen har løsningen på alt!!
Vi er bare mennesker…….
…….og “Skaff meg en synder” – mentalitet hjelper ingen – i NOEN sammenheng.
Visst kan det være på sin plass å beklage……..
………og særlig når man beviselig har gjort en feil.
Noen ganger er det kanskje gjort så grove forsømmelser/feil – enten akutt eller over tid…..
…..at det er grunnlag for at den/de ansvarlige blir straffet.
Men :
Det HJELPER uansett ikke dem som har blitt rammet av feilen – annet enn at de kan få en form for oppreisning og/eller økonomisk erstatning.
Visst er det bittert og vondt når vi skjønner at det eneste som gjenstår er å gi smertelindring eller medisiner som virker sløvende og søvndyssende…….
Visst skjer det mye uverdig i helse – Norge.
Eldreomsorgen er ett eksempel…….
Mennesker som havner på sjukehjem, får kanskje ikke en gang sitt eget rom!
Folk som stadig blir stilt overfor uhelbredelige sjukdommer, må kanskje gjøre seg litt harde, og tilsynelatende bli litt kyniske for å “overleve”……..
Visst skal vi kjempe for verdighet…..
……men så er jo spørsmålet :
HVA er MINST uverdig når man står overfor en sjukdomstilstand som ikke lar seg helbrede?
Symptomdemping og lindring er kanskje det eneste helsevesenet og de pårørende har å stille opp med.
Vi kan ønske oss et samfunn fritt for sjukdom, ulykke og lidelse……..
Vi kan spørre oss om hvorfor det skjer så mye vondt, urettferdig og uverdig……..
……..men det finnes ikke noe svar på det!
Far og Karidansen i Volvoen – som var mors og fars første egne bil.
Det er ski på biltaket….
……for hele familien dro ofte på skitur……
……men her var jeg så lita at jeg fikk nok fortsatt ligge i den hjemmelagde pulken!
Den ble byttet ut til fordel for en Ford Taunus 17M (eller noe slikt) i 1965, så jeg husker ikke at vi hadde Volvoen.
TAUnusen husker jeg imidlertid godt…….
Den levde opp til navnet sitt…….
…….. for den måtte ofte festes til traktoren med et TAU……
