“De som Fikk meg til å Føle meg…” (Om mental og fysisk smidighet.)

 

For en del år tilbake fikk jeg en invitasjon til et jubileum.

Det dreide seg om en sammenkomst for klassen jeg gikk i på ungdomsskolen.

 

Min første innskytelse var:

“Nei, je vil itte!”

Det var nemlig flere personer fra den epoken, og den klassen, jeg slett ikke hadde så lyst til å treffe igjen…

 

Imidlertid bestemte jeg meg for å gjøre det…

…som jeg hadde lest så mye om i alle selvutviklings-bøkene jeg hadde pløyd meg i gjennom:

“Face your Fears!”

 

Eller…jeg klarte det ikke helt

Jeg tok en liten, hvit pille før jeg møtte opp…

(Dette var før jeg hadde klart å kvitte meg med beroligende medisiner.)

 

Tabletten tok kanskje toppen av nervøsiteten og frykten…

…men det var stemningen og atmosfæren på festen som var hovedårsaken til at jeg klarte å senke skuldrene.

Her var det tydelig at samtlige av deltagerne hadde bestemt seg for at dette skulle være hyggelig!

 

Jeg leste et vers av et dikt jeg hadde skrevet under middagen.

Jeg sang en sang også… 

Det var : “Those were The Days”

Dessuten fortalte jeg at jeg hadde gruet meg fælt på forhånd…

…fordi jeg bar på en del dårlige minner fra ungdomsskoletida.

 

Etter middagen var det et par stykker som hvisket meg i øret at de også hadde gruet seg veldig…

Jeg ble overrasket, for jeg hadde ikke fått med meg at det hadde vært såpass mye intriger blant de andre jentene i klassen.

 

Jeg hadde jo vært den troskyldige, og litt sære, som hadde gått og surret mye for meg sjøl.

Visst fikk jeg gjennomgå…

Jeg var definitivt en av de lite populære…

…men jeg kjempet nok aldri noe særlig for å få innpass heller…

 

På mange måter trivdes jeg jo med å tusle rundt for meg sjøl. 

Hadde jeg bare fått være i fred, så hadde det ikke vært så nøye om jeg var så “gjev”.

 

Poenget er imidlertid…

…at jeg overvant meg sjøl i denne klassefest-settingen.

 

I stedet for å vike unna, og dyrke vonde minner, møtte jeg opp.

På den måten fikk jeg tilintetgjort en del “Gamle Troll”.

 

For ungdomsskole-tida var og er…

 

…fortid!

 

Det var det at jeg hadde sittet fast i gamle minner, som gjorde at jeg ikke ville gå.

Jeg hadde gjort meg sjøl til et offer for noe som skjedde for lenge siden

 

Vi kommer ikke utenom at noen av og til sier og gjør noe vi ikke liker…

Noe som kan virke både slemt og ekkelt…

…og som kanskje får oss til å gruble mye i etterkant…

 

Men som voksne, alminnelig oppegående mennesker, har vi et valg:

Hva vil jeg velge å legge i det som blir sagt og gjort?

(Eller ikke sagt og gjort!)

 

Skal jeg velge å ta det i verste mening?

Det vil si:

Ta det personlig og dvele ved det?

Sette på “repeat-knappen”?

 

I så fall vil jeg trolig framkalle den dårlige følelsen igjen og igjen…

…og igjen…

 

Det er ingen “som får meg til å føle meg”.

Jeg kan velge hvordan jeg vil føle meg.

Det vil si: 

Hvordan vil jeg reagere på en handling eller et utsagn?

 

Hva andre sier og gjør får jeg ikke gjort så mye med…

…men det er min avhengighet av å reagere med

…sinne,

…sårhet…

…tristhet osv osv…

…som avgjør hvor lenge jeg ender opp med å gruble over det…

 

…sitte fast i hendelsen(e)…

…og snakke om det så lenge noen gidder å høre på meg!

 

 

Gjennom livet har jeg flere ganger fått høre at jeg er sta, stivbeint og rigid.

Det har nok langt fra alltid vært “grunnløse beskyldninger”. 😉

 

Kropp og sinn henger i hop. Det ene påvirker det andre.

 

Jeg har jo nevnt det med yoga flere ganger i det siste.

Gradvis blir jeg mjukere i kroppen av øvelsene.

Det er en oppmuntring til å fortsette…

 

Jeg har som mål å kunne legge overkroppen på gulvet i denne stillingen…

Det er et stykke igjen, gitt!

Jeg er fortsatt ganske stiv øverst i ryggen, men jeg er nærmere enn jeg var for et par måneder siden…

(Før jeg gjør denne øvelsen, varmer jeg sjølsagt opp!)

 

Det synes ikke så godt på bildet, men jeg legger panna på kneet.

 

Det hadde jeg ikke sjans til å klare for noen måneder siden…

 

Kanskje blir jeg mer fleksibel i sinnet også, etter hvert som jeg blir mjukere i skrotten?

 

Tankene mine, og hva jeg velger å ha fokus på, virker også inn på muskler og ledd.

Går jeg rundt og er irritabel, sint og frustrert, strammer jeg automatisk musklene.

 

Dette bildet har jeg knipset fra boka: “Yoga – en livsstil” av Maya Fiennes.

 

Jeg er så glad i den boka! Den handler ikke bare om yogaøvelser. 

Maya Fiennes er en klok kvinne, som har erfart og lært mye.

 

Jeg trener litt styrke også…

 

 

Jeg presser hendene mot veggen bak meg i 40×7 sekunder (så hardt jeg klarer)

…så og si hver eneste dag! 

(Joda, det virker litt sånn “Trim for Eldre”, men samma det – når det faktisk funker!)

 

Jeg har holdt på i tre måneder.

I begynnelsen repeterte jeg bare 15 ganger.

Så begynte jeg gradvis å øke.

 

Det er er viktig å bygge/vedlikeholde muskler..

….samtidig med at man trener smidighet og balanse.

 

Det som er stølt og stivnet…

…har nemlig lettere for å velte…

…eller bryte sammen dersom det får seg noen slag…

 

 

Jeg har jo investert i et nettkurs med Joe Dispenza.

(Det har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.)

 

Jeg gleder meg til hver mandag, for da kommer det en ny modul, med videoer og oppgaver!

 

Videoen under er tilgjengelig på nett for alle.

Den ligger ute på YouTube.

Om du er interessert, finner du flere videoer og meditasjoner med Dispenza der.

Først syntes jeg det var litt “rart” og uvant, men etter hvert har jeg begynt å merke at det har noe for seg.

 

 

 

Kardith eller Frodansen…?

 

Ikke så godt å si, kanskje?

 

Men…når man finner et glasshus, er det jo morsomt å leke litt med speilbildene.

Det er mye bedre enn å “Kaste stein i glasshus” i alle fall!

 

Det var Frodithens ide.

Hun har nemlig gjort dette før…

 

Så…vi lekte oss litt med å “Bli ett”…

 

Det er viktig å leke…

Det er nok alvor i livet, så en må lage seg noen lekne og lystige stunder!

 

Jeg føler meg ung og leken sammen med Frodithen…

 

Marit som jeg hadde “Maskerade” med, kan jeg også leke med.

 

Både hun og Frodithen er venninner som også har dette solide og pålitelige over seg…

…som er så viktig for meg.

 

Og – i tillegg er begge rause åpne, litt filosofisk anlagt…

…og reflekterende…

 

Sånne damer er det trygt og godt å leke med!

 

Tankefull Frodith…

 

Og tankefull Karidans…

 

Bildene over er tatt i Ekeberg-parken.

 

Vil du se mer fra denne turen, kan du gå inn på bloggen til Frodith:

Sprekt treningstøy i alle fall

 

Her, i ei gate på Grønland, bodde Frodith i kollektiv en gang på åtti-tallet.

 

Det var i bygningen som pila peker på!

 

 

“Maskerade” med Marit!

 

I begynnelsen av uka fikk jeg ei melding av venninne Marit fra Bodø.

Hun skulle på en jobbreise, og lurte på overnatting.

 

I går kveld fikk vi tid til venninneprat…

…og sunn mat!

 

 

Marit spiser lavkarbo for tida. Derfor gjorde jeg det også. Kylling, bacon, fetaost og diverse rå grønnsaker. Dessuten olivenolje og creme fraiche.

Denne maten ligner en god del på mye det jeg pleier å spise, bortsett fra at jeg sjelden spiser bacon.

 

Marit hadde med en liten overraskelse:

Aloe Bio Cellulose-masker!

 

Jeg har kjøpt slike masker sjøl noen ganger.

De etterlater en mjuk og smidig hud.

 

 

Jeg lærte noe nytt av Marit i går:

 

Ansiktsmaska består nemlig av tre lag.

Jeg har pleid å skrelle bort begge de to som skal fjernes før jeg har den på…

…men det er visst feil

“Du ska berre ta av det eine laget før du lægg ho på!”

 

Jeg hadde allerede rukket å få på maska, så jeg “Kom litt skeivt ut”.

 

Uansett var det deilig å ta “Hjemmespa i sofaen”.

 

Marit hjalp meg med å stusse håret mitt også.

Jeg har ikke vært hos frisør siden i januar.

 

Jeg har jo prøvd å klippe meg sjøl en gang…

Det kom også litt skeivt ut…

Det er ikke alltid at selvgjort er velgjort!

 

Det var godt å få jevnet på fjonene!

Nå ser det ikke så “hemklyft” (hjemmeklippet) ut!

 

Da jeg våknet i dag, var ansiktshuden fortsatt veldig fuktig og mjuk av de godgjørende stoffene i maska!

 

 

Den kule som “alle” vil være?

 

Når en er ung, er det gjerne om å gjøre å være “kul”.

Bli aksepterert…

Være “innafor” i gjengen.

 

Å holde seg inne med de man ser på som ledere…

…blir kanskje så viktig at man velger å gå på akkord med seg sjøl…

 

Ja, nå er det vel ikke slik at vi som tilhører “Den Eldre Garde” kan skryte på oss at vi aldri kan kjenne på den følelsen?

At vi liksom aldri gjør noe for å bli likt og anerkjent?

Jeg tror denne følelsen kan dukke opp hos de aller fleste i blant…

…uavhengig av alder.

 

Da jeg var ung, var jeg veldig lite kul

Litt av en outsider vil jeg vel si…

…og ikke på en slik måte at jeg høstet særlig mye beundring og applaus.

 

I alle fall ikke på en måte som jeg merket særlig mye til! 

 

Så fikk jeg vel behov for å være litt kul en gang jeg også, da?

Jeg hadde min “kuleste periode” midt i min verste Midtlivskrise!

 

Så er det kanskje fort gjort å ende opp med å gjøre en del krumspring…?

 

Skravle litt for mye…

Kanskje ubevisst prøve å tekkes en eller flere andre…

…for å unngå å bli utstøtt og holdt utenfor.

…eller risikere å bli sett på som stivbent, hurpete og sær…

“Æsj, nå tok jeg visst litt av her. Prøvde å gjøre meg til noe jeg slett ikke er…”

 

“Kule Kari” (Som bære drekk vatn…)

 

Det er langt fra alltid enkelt å holde på “imaget” ved å være den kule, morsomme lederen heller.

Den som fører an i flokken…

Da kan det bli fristende å fyre seg opp litt ekstra ved å innta store mengder kunstig stimuli…

 

Men…i lengden så er det langt fra alltid den “kule og festlige” som blir best likt.

Vedkommende kan bli så opptatt av rollen sin at h*n ikke har overskudd til å bry seg så mye om omgivelsene.

Det mest av energien går med til å være kul…

Få anerkjennelse og applaus.

Vedlikeholde imaget…

 

Jeg har latt meg “besnære” mer enn en gang.

Av karismatiske, “spennende” mennesker.

Noen som har representert noe “annerledes”, som kanskje har appellert ekstra mye til meg i den fasen jeg har vært i der og da.

 

Etter en stund har jeg gjerne landet…

…og sett at det meste har en bakside.

 

Det betyr ikke at det var bortkastet…

Noe bra har jeg som regel fått ut av det.

For:

Jeg fikk meg jo en erfaring, og fant ut mer om hva som er min grunntone.

 

Pendelen kan svinge fra det ene ytterpunktet til det andre…

…og etter hvert roer den seg slik at det bli mer balanse i det hele.

 

 

 

 

 

 

“Je drekk bære vatn…”

 

Nei, det er ikke helt sant…

Jeg drikker jo kaffe og/eller te nesten hver dag.

 

For å slukke tørsten drikker jeg imidlertid stort sett bare vann;

sjelden juice eller mineralvann.

Jeg synes vannet blir ekstra innbydende i et stettglass!

 

Etter at jeg flyttet til Oslo, hendte det ganske ofte at jeg kjøpte ei flaske vin til helga.

Det betyr ikke at jeg drakk mye.

Men…

… tidligere hadde jeg nesten bare drukket alkohol i festlig lag.

 

Etter et drøyt halvår fant jeg ut at det var best at jeg sluttet med denne “Helgefylla” mi. 😉

Jeg gikk tilbake til gamle vaner. Det vil si, ett til to glass vin en sjelden gang.

 

Etter første mars har jeg kun vært på polet en gang.

Fraværet av alkohol har absolutt ikke vært noe stort savn.

 

Visst var det kos med et vinglass til maten da jeg var på hyttebesøk hos familien nå nylig.

Det ble helst med det ene glasset.

 

Det er det som er triveligst synes jeg!! 

 

Bare sitte å nippe litt…

Nyte vinen…

…i stedet for å “pælme innpå” for å bli brisen…

 

 

Nå har det vært mange nye smittetilfeller de siste par ukene.

En del av dem kan spores til festing i private hjem og ute på byen.

 

Når alkoholforbruket blir høyt, forsvinner mye av dømmekrafta.

Dessuten er det bevist at inntak av alkohol nedsetter immunforsvaret betraktelig.

 

Dessverre er det slik at mye av inntektsgrunnlaget til restauranter/barer ligger i det at folk konsumerer store mengder alkohol.

Det er synd at det har blitt slik…

 

Restaurantene tjener sannsynligvis mer på drikke til maten enn på selve maten. 

Da er det forståelig at enkelte utesteder ikke blir så restriktive…

…sjøl om de ser at noen av gjestene begynner å miste kontrollen.

Stort alkoholsalg betyr kjærkomne penger i kassa…

…etter en heller mager vår…

 

 

Veldig mange bedrifter lever av å selge varer/tjenester som vi (strengt tatt) slett ikke trenger.

 

Feriereiser til varme strøk, hotellopphold, restaurantbesøk…

Alt dette er noe som vi synes det er stas å unne oss i blant…

…men knapt noe av det er nødvendig

 

Vi kan fint klare oss uten…

…om det går i det harde!

 

Hvorfor er det så vanskelig å holde seg litt i tømme…?

 

Det hadde ikke vært noe stort problem å holde utestedene oppe hvis folk flest hadde vist noenlunde måtehold…

 

 

Vi har ikke blitt så mye lykkeligere av all velstanden…

Vi må tilsynelatende ha stadig mer for å opprettholde “moroa”…

…og så ender det med at mange av oss gir litt for mye blaffen…

 

Hva er det vi forsøker å døyve…?

 

 

 

 

 

 

 

Godt skodd!

 

Jeg sliter litt med å finne gode sko.

Føttene mine er nemlig ganske brede.

 

Sjøl om lengden tilsvarer størrelse 39…

…hjelper det lite når man nesten er utstyrt med…

 

…svømmeføtter!

 

Smale pumps kan jeg bare glemme!

Jeg får knapt tredd foten ned i hullet på skoen.

 

Det er kulene ved vesletåa som er problemet.

 

Heldigvis har det kommet en del modeller for brede føtter.

 

Det jeg har savnet, er et par gode sko som passer til å gå i byen med.

(Joggesko blir fort så klamme.)

 

Nå har jeg funnet dem!

Skechers!

 

De er mjuke, lette og behagelige.

Dessuten føles det som om de “puster”.

 

Jeg tok sjansen på å bestille dem på nettet, fordi de var merket “bred”.

Dessuten er det gratis retur i denne nettbutikken.

“Den Bredbente” er klar for å teste ut skoene…

 

Dette var i går kveld. Skoene innfridde så absolutt!

Jeg tror ikke de trenger lang innkjøringperiode.

Noen tegn til gnagsår merket jeg nemlig ikke.

 

 

 

Fikse på Fasaden?

 

For en tid tilbake snakket jeg med en kvinne som hadde gjort det.

Hun hadde lagt seg under kniven et par ganger.

Dessuten fortalte hun at har hun hadde planer om å ta flere inngrep.

 

Kvinnen var omtrent på min alder, og jeg så jo tydelig at hun var glattere både i fjeset og på halsen enn alderen skulle tilsi.

 

Vi har veldig lett for å sammenligne oss med andre.

Jeg vil jo gjerne se litt ungdommelig og fresh ut for alderen.

(Jeg er 57).

Så må jeg bare innse at livet og alderen setter sine spor.

Det siger litt både her og der…

 

Spørsmålet er:

Vil jeg noen gang gjøre noe så drastisk som å ta plastiske inngrep “bare” for å se yngre ut?

 

Jeg tror bestemt at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Det eneste jeg kan tenke meg, er eventuelt å løfte litt på øyelokkene, hvis det blir veldig mye “sidegardiner”. Jeg rynker allerede mye i panna fordi øyelokkene føles tunge.

 

Det mest interessante i denne sammenhengen, er imidlertid mine tendenser til å “blande meg” og belære/advare når det kommer til hva andre gjør.

 

Sjøl om jeg egentlig ikke ville det, tok jeg meg i å komme med motforestillinger overfor kvinnen.

Hun, på sin side, nevnte at jeg bruker kosttilskudd,

(Jeg tar vitamin- og mineraltilskudd daglig. Dessuten en liten “shot” aloe vera nesten daglig.)

 

I løpet av x antall år kommer jeg trolig til å ha brukt like mye penger på vitaminer og mineraler som hun har brukt på “Kvikk-fix-varianten”.

Ett av mine hovedargumenter i diskusjonen, var at jeg mente at det var bedre å gjøre noe “innenfra” enn bare å flikke på utsiden. For eksempel ved å spise noenlunde sunt, samt trene litt styrke og kondisjon.

Plastiske inngrep alene, blir omtrent som å lakkere om en gammel bil, uten å sjekke motor og bremser. ‘

Det hjelper vel ikke så mye å ha en fin fasade…

…om både innmaten og skroget er pill råttent…?

 

Poenget her er like fullt at ingen av oss har rett til å blande seg i hva den andre gjør.

Hva man velger å bruke penger på er en privatsak, så lenge man klarer å betale for seg uten å belaste andre!

 

Det er som kjent mange veier til rom.

Både kosmetiske operasjoner, og dette med å ta kosttilskudd, kan føre til en form for “avhengighet”.

Man tror man trenger det, rett og slett.

Så gjelder det å unngå å bli nærmest besatt av det!

 

Vi klarer uansett ikke å vinne kappløpet mot “tidens tann”!

 

Men…

…for min del vil jeg nok heller være “avhengig” av noen kost-tilskudd…

…i form av vitaminer og mineraler…

…enn av plastiske inngrep.

 

“Kvikkfix a la Karidansen”.

 

Denne varianten hjelper mot “grevinne-heng” også…

 

I lengden er nemlig denne stillingen tøff for armene!

 

 

Gi meg sjøl tabbekvote…

 

I løpet av de årene jeg har blogget har det hendt at jeg har hatt “fylleangst” etter at jeg har delt et blogginnlegg.

 

Jeg har sett på innlegget med et kritisk blikk i etterkant.

Dette har særlig vært tilfelle når det har handlet om innlegg der jeg har vært nokså personlig.

“Utleverte je meg sjøl for mye nå…?”

“Kanskje de fleste som læs bloggen min synes at je bære er ei dum, halvgammal, patetisk kjerring?”

 

Slike tanker og følelser går mye fortere over nå enn hva som var tilfelle de første årene jeg blogget.

Det er godt å kjenne på at mye av “fylleangsten” har forsvunnet. Samtidig er det sunt å kjenne på den av og til. Det er viktig å bevege seg et stykke utenfor komfortsonen en gang i blant.

 

Jeg føler meg også tryggere i forhold til hvor grensene går med tanke på hva jeg deler om andre.

Der bommet jeg nok noen ganger de første årene. 

 

Om jeg utleverer meg sjøl i ny og ne, så er det min sak.

I hvert fall så lenge jeg ikke samtidig utleverer andre!

 

Jeg har ei venninne som deler videoer på nettet hver uke.

Hun tar opp ulike tema. 

Jeg har fulgt henne helt siden hun begynte med dette, for et par år siden.

Utviklingen hennes har vært helt enorm.

 

I dag la hun ut en video der hun snakket om det å våge å følge hjertet sitt…

…sjøl om det oppleves som langt utenfor komfortsonen.

 

Som hun sier i videoen:

“Om jeg ikke våger å risikere noe, så risikerer jeg at livet går fra meg!”

Det kan føles godt og trygt å ligge under et teppe på sofaen.

Men om en tilbringer det meste av tida der, så blir tilværelsen ganske ensformig.

De aller fleste av oss har heldigvis muligheten til å velge noe annet enn det.

 

Jeg ser på venninna mi som en modig maur. Hun har integritet.

Jeg oppdager stadig nye sider ved henne, og blir overrasket over alt hun faktisk har gjort og får til.

For…hun roper ikke så høyt.

Hun våger å synes…

…men ikke være synlig for enhver pris.

 

Dessuten gir hun seg ikke…

…sjøl om hun langt fra alltid har mange seere eller får så stor respons på det hun legger ut.

Hun er et eksempel på at “jevnt og trutt” fungerer best i lengden.

 

Det er så fort gjort å trekke seg tilbake dersom godordene og responsen uteblir.

Kunsten er å ikke være så styrt av sin egen eller andres kritiske røst.

 

Om det tar overhånd, så kan det fort resultere i…

…stillstand.

 

Jo større tabbekvote jeg gir meg sjøl, jo mindre kritisk og mer raus kan jeg være overfor andre.

 

Dette bildet er helt uredigert, og leppestiften har fått ligge i veska.

 

Jeg ser absolutt ikke noe galt i å redigere bilder. Som regel bruker jeg redigerings-verktøyene som er på mobilen. Jeg beskjærer nesten alltid bildene. Dessuten gjør jeg dem ofte skarpere og lysere.

Men…noen ganger er det også greit å legge ut bildene uten å redigere utsnittet av virkeligheten der og da. Bare la det være så ekte som mulig.

 

Jeg har sjelden mange visninger på videoene jeg deler her på bloggen.

 

Så kan jeg tenke at det ikke er noe poeng i å dele dem.

Jeg kan velge å heve min kritiske røst overfor meg sjøl:

“Åffer skar je legga ut videoer som nesten ingen gidd’ å sjå på”?

Men…

…jeg har glede av å lage dem.

Det er godt å kjenne på at jeg har blitt mye mer avslappet foran kameraet.

 

Om så bare en person har glede av å se en video jeg legger ut, så er det verdt det!

 

 

 

 

 

 

Ta Trappa i To og To Trinn!

 

I fjor sommer fikk jeg meg en aldri så liten tankevekker…

Jeg skulle nemlig forsere en murkant som var rundt 60-70 cm høy.

Dette for å komme meg opp på “neste nivå”, som var en gressplen.

 

Eplekjekt satte jeg det ene benet på toppen av muren…

Men…da resten av skroget skulle følge etter…

…holdt det på å ende med knall og fall!

 

Lårmuskulaturen og balansen var rett og slett for dårlig til at jeg klarte å komme meg opp på denne måten.

Litt beskjemmet måtte jeg sette kneet på kanten og kravle meg opp…

…på en særdeles lite elegant måte…

 

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å forsere denne muren på noen bedre måte i år.

Men, jeg kjenner at jeg er blitt litt sterkere, spenstigere, smidigere…

…og sprekere.

Noen kilogram er dessuten borte siden i fjor sommer, så lårmusklene hadde nok hatt en enklere oppgave nå.

 

Jeg leste et sted at det faktisk var viktigere med lett styrketrening enn med kondisjonstrening når en begynte å dra på åra.

Særlig var det viktig å ha gode lårmuskler.

Det er jo logisk.

Om bena knapt bærer deg, så blir det ganske mye du ikke vil bli i stand til å utføre!

 

Jeg tenker at jeg “tar en for laget” ved å holde meg i brukbar form – både på kondisjons- og styrkesiden.

Sjansen for at jeg vil bli en stor belastning for helsevesen og samfunn på mine eldre dager, reduseres betydelig…

…om jeg gjør en innsats for å minske risikoen for å pådra meg de typiske “Livsstilsjukdommene” som det er så mye snakk om.

 

I vinter var det noen som tipset meg om at det å ta trappa i to trinn var veldig gunstig for lår- og setemuskulatur.

Jeg har ikke tatt mål av meg til å få noen spenstig sprettrumpe. Det toget har gått.

Dessuten er nok det med sprettrumpe en av de tingene det ikke er så lett å trene på seg når en ikke er utstyrt med så kraftig rumpemuskulatur fra naturens side.

Dessuten:

Det viktigste med å ha noenlunde god lårmuskulatur og balanse…

…er jo å ha god bevegelighet og å unngå fall og brudd.

 

Å gå tur i relativt raskt tempo er en behagelig form for trening, synes jeg.

Minuset er at det ikke hjelper så mye på spenst og styrke.

 

Så altså:

Der kommer trappetreninga inn i bildet….

 

 

Fire og ei halv slik trapp må jeg “bestige” for å komme meg opp til leiligheten i tredje etasje.

Det er fin trening. Særlig hvis jeg tar trappeturen mange ganger om dagen…

(Det er langt fra hver dag jeg gjør det.)

 

Jeg tok bare ett trinn om gangen da jeg kom bærende med handleposene i dag.

Egentlig burde jeg jo ha tatt to…

…for å få ekstra uttelling av den ekstra belastningen handleposene medførte…

 

Det er moro å merke resultater av det en har holdt på med i noen måneder.

Det er ikke så mye som skal til for å oppnå bedring.

 

Ofte har jeg lyst til å “skulke” yogaen og styrketreninga.

I går var en slik dag.

Men…da kvelden kom, tok jeg meg på tak og utførte de 20 minuttene med yoga. 

Dessuten hadde jeg gått over 10.000 skritt før på dagen.

 

Jeg gikk til sengs med en god følelse!

 

“Jippi, dætta går veien!”

 

Det er greit å “skulke” noen dager…

…innimellom…

…men ikke flere dager på rad, og stadig vekk, så fremt man ikke er skikkelig skral og er tvunget til å hvile.

 

Det er flere av mine bloggvenner som har tatt rev i seila med kosthold og trening i det siste.

En av dem er “Utifriluft”

Hun har gått ned mange kg ved hjelp av kostomlegging og lange turer.

Det har vært rene “Bli ny-reisen”!

 

Frøken Utifriluft  (som hun gjerne kaller seg) er friluftsmenneske på sin hals.

Hun tar mange flotte bilder ute i naturen.

Dessuten er hun ei vennlig, ujålete og “fresk” dame med mye humor og en lun replikk!

(Jeg har møtt henne på bloggertreff to ganger!)

 

Det er veldig inspirerende når det er flere bloggere som gjør noe “sammen”! 

Da kan vi jo heie på hverandre!

 

Delikat design betyr en del!

 

Det er de nye Creme Fraiche-boksene til “Tine” et bevis på.

 

Jeg liker kornblomstene og de blå fargetonene på den nye.

Dessuten at det grelle, røde Tinemerket på framsida er skiftet ut med hvitt og blått!

Det hele har blitt mer harmonisk å se på.

 

Her er noen nærbilder av begge begrene fra ulike vinkler:

Jeg liker at litt av kornblomsten går over på det hvite.

Det mjuker opp og gir mer liv…

 

Nydelig…

 

Det røde Tinemerket er fortsatt med, men det er ikke så fremtredende som på den forrige emballasjen.

 

Noe av designet fra den gamle er beholdt.

Blant annet tre-skjea med creme fraiche, pyntet med “litt grønt”.

 

Innholdet i begeret er jo det samme, det er jeg selvfølgelig klar over.

Likevel synes jeg at den nyeste emballasjen er mer innbydende enn den gamle.

 

Flere av Tine-produktene har fått seg en “Make-over”.

 

Blant annet matfløten:

Lekkert…

 

Jeg har ikke noe eksemplar av den gamle kartongen.

Matfløte kjøper jeg nemlig ikke like ofte som jeg kjøper creme fraiche.

 

Jeg synes definitivt at også denne emballasjen er finere enn den gamle varianten!

 

“Under hvilken kategori skal jeg plassere dette innlegget?”

Det spørsmålet dukket opp i mitt hode nå. 

 

Jeg velger “Kultur”, for design kommer jo inn under det, ikke sant?