Kloke Kvinner som Klarer å si fra

 

Jeg leste nylig tre ulike innlegg som handler om samme tema.

 

Etter mitt syn er alle veldig godt skrevet. 

Disse tre kvinnene fremstår som usedvanlig kloke og reflekterte.

Og  – ikke minst modige!

 

Jeg burde sagt fra da jeg var 17 og 20 og 23 men jeg sier i fra nå.

Det er ikke all flørt som er smiger; noen ganger er flørten også et uttrykk for frykt.

Å måtte gi slike råd er til å grine blod av.

 

Anne Holt kjenner jeg jo til fra før.

 

Ellen Reitan var imidlertid ukjent for meg.

Det samme var Synne Berdal.

 

Alle artiklene handler altså i bunn og grunn om det samme, bare med litt ulike vinklinger:

Kvinner som tier om det som, mildt sagt, må kunne karakteriseres som en ukultur…

Rett og slett av frykt for å bli mistrodd og utstøtt.

 

Da er det mye enklere å være føyelig, tie…

…eller trekke seg ut.

 

Dette handler ikke bare om en mann og de kvinnene han har “flørtet” med.

Det handler heller ikke bare om et politisk parti.

For dette er noe som har skjedd (og som garantert fortsatt skjer) mange ulike arenaer.

 

Man skal være rimelig tøff for å være den som står opp og sier fra.

Belastningen kan nemlig bli enorm.

 

I noen sammenhenger kan den som står opp, og melder fra, også oppleve å nærmest bli truet.

Det er fullt forståelig at vedkommende da ender opp med å tie, eller kanskje til og med slikker lederne oppetter ryggen i stedet for.

 

Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti.

Det er ikke snakk om at jeg noen gang kommer til å melde meg inn noe parti heller.

 

I det store og hele er jeg vel nokså “uorganisert”.

 

Er det virkelig slik…

..at om man er medlem av et parti eller en organisasjon…

..så skal man blindt akseptere alt som skjer innad i partiet/organisasjonen??

 

Vi må forsvare “våre egne”, uansett, liksom?

 

Jeg har heldigvis aldri vært utsatt for direkte seksuell trakassering, verken privat eller på jobb.

Men jeg har opplevd situasjoner der jeg har følt at en gruppe gutter/menn har stått i ledelsen mens vi jentene/damene har holdt oss i bakgrunnen, føyd oss og gjort lite ut av oss.

 

 

Hvis en kvinne har for korte skjørt…

…er det hennes skyld

(om noen forgriper seg på henne…)

 

Hvis hun har vært på feil sted til feil tid…

…er det også hennes skyld

(om noen forgriper seg på henne…)

 

 

Hvis hun ikke sier et klart og tydelig nei…

…er det også hennes skyld

(om noen forgriper seg på henne…)

 

Hvis hun er beruset…

…er det også hennes skyld

(om noen forgriper seg på henne…)

 

…for da er det nemlig fritt fram…

…for både tafsing, slibrig snakk..

…og mer til…???

 

 

Neida…

Jeg sier ikke at kvinner ikke kan være både beregnede og manipulerende…

…eller at vi aldri lyver…

…eller at det aldri skjer seksuelle overtramp “den andre veien”.

 

Men…å snu hele saken, slik at det blir de som varsler som ender opp som syndebukker…

i stedet for den/de som har gått over streken…

…det blir veldig feil.

 

Om en leder oppfører seg på en slik måte, og det gjentatte ganger…

…er det ikke forenlig med at h*n kan være leder.

En leder må ha tillit hos dem h*n skal være leder for.

Vedkommende må vise at h*n har ryggrad og vinglevett.

 

Det å ta på seg et viktig lederverv forplikter.

I enda større utstrekning enn andre må du tenke i gjennom dine ord…

…og, ikke minst, dine handlinger.

 

Da jeg gikk på videregående,for rundt 40 år siden, opplevde jeg noe som var ganske vemmelig.

Det var ikke farlig, for det skjedde helt åpenlyst i klasserommet.

Trakassering var det vel heller ikke…

Men…det var langt fra greit.

 

Det var det han pleide å si, læreren som gikk rundt i klasserommet…

…bøyde seg over oss…

…og “hjalp” oss med oppgavene vi hadde fått…

 

 

 

 

 

 

“Ååååå…så mye dere har plukket!”

 

Folk vi møtte på vei hjem fra bærturen i dag var mektig imponerte!

Det var liksom ikke måte på.

 

En fremmed dame ble så overveldet at hun glemte alt som het “Korona-meter”.

Hun gikk ganske tett innpå mannen til Nissekusinen…

…for å se nøyere på fangsten…

…før hun besinnet seg og hoppet unna!

 

Mannen til Kusine T. var altså “Dagens Helt”.

 

Han bar nemlig på femliters-spannet med bær.

(Ved siden av går Fruen med sitt lille Fingerbøl, fylt med ca en liter bær…

…sjølsagt mest for syns skyld…)

 

I tillegg hadde mannen en god del bær i sekken, men det var det jo ingen av de vi møtte som så.

 

“Her blir jo folk kjempe-imponerte om man kommer med et femliters-spann med bær!”, sa kusine T.

 

 

Og så måtte vi sjølsagt mimre litt…

…om barndommens bærturer i Østerdalen.

 

To familier dro av gårde, langt til skogs.

Her var det langt fra snakk om å dra på bærtur med hvert sitt spann i neven.

Alt som kunne oppdrives av ti-liters-bøtter (og det var ikke få!) ble medbragt på turen.

 

Det var mor og onkel S.(faren til kusine T.) som var de ivrigste, og mest iherdige, bærplukkerne.

Flittige fingre plukket og sanket i et imponerende tempo…

…i timevis…

De to ble tilsynelatende aldri lei av å plukke…

 

Da vi omsider dro hjem, var bagasjerommene på bilene blytunge

…og breddfulle av blåbærfylte bøtter!

 

Om byborgerne vi møtte i dag hadde fått se noe slikt

…så hadde de vel blitt helt bestyrtet!

 

Sjøl om jeg syntes barndommens bærturer kunne være nokså slitsomme og “langdruge”, så er dette også veldig gode minner!

 

“Se, så flinke vi har vært!”

(Skrytebilde, beregnet på slekt, venner…

 

…og blogglesere!)

 

Det er disse tyttebærene som er de beste…

 

De store, dyprøde som nærmest gjemmer seg i den mjuke mosen…

 

Vi måtte gå ei stund før vi fant de fine tyttebærstedene!

(Det ble nesten 20.000 skritt i dag! 😉 )

 

Det er godt å gå i skogen.

Underlaget nærmest “fjærer” slik at belastningen på knær og rygg blir mindre.

Det litt ulendte terrenget medvirker til at det også blir god balansetrening.

(Undertegnede klarte å tråkke i et dypt hull og “tryne” så bærene trillet, men jeg slapp unna med forskrekkelsen og litt gjørme på buksa.)

 

Jeg plukket i en liten boks, og så tømte jeg bæra over i plastposer etter hvert.

 

Nå er bærene renset.

 

I morgen skal de få selskap av sukker og et raspet eple…

…og så er vinterens behov for tyttebærsyltetøy i boks!

 

 

 

 

 

Både med og uten Frodithens Forskjønnende Filter

 

Jeg har lagt merke til at det blir så fine portretter når vi tar nærbilder og selfies med mobilen til Frodithen.

 

I dag fikk jeg forklaringa:

Frodithen har nemlig funnet ut at telefonen hennes har et forskjønnende filter

 

Ikke rart at vi har blitt “nuddelige” når en god del av rynkene har blitt filtrert bort!

 

Her sitter vi med filtrerte fjes og spiser hver vår bygg- og/eller havrelunsj

under turen vi gikk i dag. 

 

Neida, vi gikk ikke “tur” på et kjøpesenter.

Det var bare litt for sur vind til å sitte rolig ute.

 

Først gikk vi inn på Narvesen for å kjøpe med oss noe…

…men så observerte jeg noe helt fryktelig…

…mens vi led valgets kval foran kjøleskapet der inne:

 

“Frodith, je såg at han som jobber her…

…nøs i nævan sin!”

 

Jeg trenger kanskje ikke fortelle at det ikke ble noen handel der??

 

Vi grøsset, ristet på hodet og kom oss ut…

…og det fortere enn svint!

Det ble en tur på Coop Mega i stedet. 

 

 

Etterpå fant vi oss noen fine plasser å fotografere på.

 

Når vi ikke har pyntet oss, er det sjølsagt ekstra viktig å være i vakre omgivelser!

 

Frodithen var sjefsfotograf i dag.

Jeg nesten bare “gjord’oppatt” etter henne da jeg fotograferte.

 

Når vi er utendørs, bruker vi som regel mitt kamera…

…som er uten forskjønnende filter.

Til gjengjeld blir det ganske klare og fine utebilder.

 

 

Det er bare lyset og vinklene som “retusjerer” for oss.

 

“Tittei, vesle gakkgakken”!

(Du ser vel at det er ei and på bildet av Frodithen også?)

 

Her har jeg nesten slått rot…

 

Fager Frodith…

 

 

På hjemveien passerte jeg dette treet.

Ser du at noen har “forskjønnet” det litt…?

 

Jeg vil ha tilbake rosen!

 

Det var så motiverende å få den rosen…

For at jeg var så flink…

Nesten helt på toppen lå jeg…

 

…på Samsung Health appen…

 

Men etter siste “oppdatering” av telefonen, forsvant den bare…

Det står ikke “Flott, du er blant de øverste 5 prosentene!” lenger.

 

 

 

 

Slik ser det ut nå.

Bare tørre, nøkterne fakta.

 

Ikkeno’ skryt…

…enda jeg har gått så mye at jeg er helt øm under føttene…

…og det til tross for at jeg har verdens beste skecher-sko!

 

Jeg vil ha tilbake rosen!!

 

Det var en liten hverdags-oppmuntring (og en ekstra motivasjonsfaktor) i det å gå inn på appen for å se om jeg hadde gjort meg fortjent til dagens dose med skryt!

 

Nå tror du kanskje at jeg bare tuller ??

 

Vel, jeg skal vel ikke påstå at jeg sitter her og er helt knekt på grunn av dette… 😉

 

Men…faktisk så følte jeg en slags barnlig glede..

…over å få litt skryt fra en app…

 

 

 

“Hva skal det bli til?”

 

Det er kanskje det vi har altfor lett for å tenke om vi er i en (antatt) start-fase av et forhold.

 

I dag kan jeg le litt av krumspringene jeg gjorde på diverse dating-sider for noen år siden.

Jeg delte jo noe av den prosessen på bloggen min:

Karidansen får datingtips fra unga sine.

 

Jeg er temmelig sikker på at jeg aldri kommer til å melde meg inn på ei slik side igjen.

Jeg orker verken investere tid eller krefter i å bli kjent med noen på den måten.

 

Sitte der å bla gjennom profiler…

…ta stilling til om jeg vil svare på en “Smiley” eller ikke…

…osv…osv…

 

Jeg tror at veldig mange av de som lager seg en profil på ei slik nettside enten er der mest for å “leke”, eller fordi de er ensomme/mistrives veldig med å være single.

Sistnevnte kategori kan nok ofte medføre en panisk adferd.

En får det gjerne litt for travelt…

…vil “finne ut av” og få “fasiten” litt for fort.

 

Det beste er om begge parter klarer å være noenlunde avslappet – uavhengig av om man treffes på ei dating-side eller på andre arenaer. 

Om en klarer å leve i nuet, unngår en trolig mye tankestress og grubling.

Det vil si: Kose seg med ei melding, ei telefonsamtale eller et møte…

uten å tenke så mye på hva det eventuelt skal føre til. 

 

Nylig leste jeg et blogginnlegg hos evaswindow.

Hun reflekterte litt rundt dette med åpenhet når man datet noen for første gang.

 

Hvor mye skal man fortelle om seg sjøl på et så tidlig tidspunkt?

 

Det fikk meg til å tenke litt over hva jeg gjorde i forbindelse med nettdatinga mi.

 

For mitt vedkommende ble det knapt noen date…

Jeg skremte stort sett vekk mannfolka før jeg kom meg langt!😅

 

Noe av det handlet om å være for ærlig for fort!

Blant annet informerte jeg tre stykker om bloggen min…

…i løpet av min fartstid på nettsidene.

 

Disse mennene hadde det til felles at jeg trodde at det kanskje kunne bli aktuelt å treffe dem.

Så…

…da skulle jeg liksom legge korta på bordet, jeg da!

 

Jeg tenkte at bloggen var offentlig, og at de like gjerne kunne få vite om den først som sist.

Av disse tre traff jeg kun en. Han likte bloggen min veldig godt.

Vi hadde to fine helger før vi fant ut at dette ikke var rett for noen av oss.

 

En annen ga meg kurven etter bloggtitten.

Videoene mine minnet ham visst om Hedemarken på 90-tallet, og sånt hadde han vitterlig vokst fra.

Han var ikke der lenger, altså…

Da jeg leste den meldinga lo jeg godt.

Det var i grunnen helt greit at han trakk seg…

 

Den tredje valgte en annen dame rett før vi hadde avtalt å møtes for første gang. Angivelig fordi hun var mer åpen for et fremtidig samboerskap enn det jeg var- ikke fordi jeg skremte ham vekk med bloggen!

(Det er ikke alltid at alle gode ting er tre! 😉

 

I dag hadde jeg nok ikke gjort det samme vedrørende bloggen min.

Jeg ville trolig ha ventet til jeg etter at jeg hadde truffet mannen, for å se om kjemien også stemte utenfor nettverdenen.

Selvfølgelig kunne han ha googlet meg før daten, og funnet bloggen uansett. 

Jeg hadde bare ikke behøvd å servere ham den “For å vise hvem jeg var”.

 

 

Tanken på å være single resten av livet, er slett ikke avskrekkende lenger.

Jeg ser mange fordeler ved det! 

Dessuten vil jeg ikke ha en venn som jeg skal kunne “lene meg til” i tide og utide.

Jeg ønsker heller ikke å være ei som en annen skal lene seg til det meste av tida.

 

Visst er det viktig å føle at man har en form for støtte i en kjæreste!

Det vil si at begge viser hverandre interesse, omsorg og tar hensyn!

 

Å gjøre seg følelsesmessig nærmest totalt avhengig av ett bestemt menneske…

er imidlertid langt fra sunt.

Det bør i alle fall være en form for balanse i det hele.

 

Da jeg slet som verst med angst, var jeg veldig klamrende, engstelig og trygghet-søkende.

Det var ikke lett for noen å være min kjæreste da! 

 

 

Jeg tenker jo mye rundt dette med å leve i nuet for tida.

Jeg innser at jeg både har hengt mye fast i fortida…

og ofte bekymret meg om hva som skal skje videre framover.

 

Det er fint å tenke på hva en kunne ønske seg, eller tenke seg å gjøre, men på en “ikke-panisk” måte.

 

Altså: Leke med tanken…

…og samtidig være takknemlig for det som er

 

Det er sjelden vellykket å prøve å forsere eller tvinge fram noe…

…uansett om det er et forhold, en karriere,…

…eller noe helt annet!

 

Dette siste året har det, tilsynelatende, ikke skjedd noe revolusjonerende i mitt liv.

Det har ikke vært noen store endringer på det ytre planet.

 

Men det har skjedd ganske mye på innsida

 

Det er lov å drømme…

…og leke med tanken om noe…

(Her har jeg forresten lekt litt med redigeringsverktøyene på mobilen!)

 

 

 

 

Munnbind blir Mote?

 

Vel…akkurat det skal vel noe til!

Men…

…jeg observerer at stadig flere bruker det, også utendørs.

 

Enkelte ungdommer kommer syklende eller joggende i full fres, med munnbind på!

Foreløpig har jeg bare brukt munnbind innendørs eller i bil.

Så langt har det kun vært i forbindelse med jobb.

 

Om jeg må bruke offentlig transport, er jeg ikke i tvil:

Da skal jeg følge anbefalingen, sjøl om det ikke er mange passasjerer om bord.

 

Jeg øver meg på å gå med munnbindet i et par timer om gangen.

Det er best å unngå å snakke noe særlig. Munnbindet blir nemlig fort fuktig.

Dessuten har det lett for å skli ned når jeg beveger munnen.

Om jeg klarer å holde munn, så sitter det imidlertid fint på plass ved hjelp av ståltråden som klemmes over nesa.

 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle behøve å gå rundt slik…

 

Jeg kjøpte en pakke med munnbind i sommer, før smittetallene gikk opp igjen.

Da var ikke prisen så verst, sjøl om det var dyrt nok!

 

Da anbefalingen om bruk av munnbind (i visse situasjoner) kom, skvatt prisene i været igjen!

 

Da det forventede rushet antagelig uteble, dalte prisene med mellom 100 – 200 kr pr pakke i løpet av få dager.

(Jeg har fulgt med, sjøl om jeg ikke skal ha flere engangsmunnbind nå.)

 

I likhet med mange andre, har jeg også bestilt noen tøymunnbind.

Jeg tenker at jeg hovedsakelig vil gå med det til privat bruk. 

 

Jeg er jo over middels opptatt av farger, både når det kommer til klær og interiør!

 

Jeg fant noen fine munnbind med “innebygd filter” på nettet.

De er dyre, men virker å være av god kvalitet.

Dette likte jeg veldig godt!

 

Fargene er nydelige.

Dessuten synes jeg det er litt tøft med dinosaurer!

 

Jeg bestilte også ett med hjerter, og to med blomster på.

Sjølsagt i farger som jeg liker godt!

Da er det litt hyggeligere å bruke dem.

Ikke ser det så skummelt og strengt ut heller, når det er dinosaurer, blomster og hjerter på!

 

For første gang i mitt liv har jeg målt avstanden fra neserota til under haka.

Det var ca 13 cm. Noe som tilsier at jeg skal ha “liten voksenstørrelse”.

 

Litt “stutt i hue”, kanskje…?

 

På grunn av stor etterspørsel, går det noen uker før jeg får munnbindene.

De første skal ankomme helt i begynnelsen av september.

 

Når jeg har fått dem i hus, skal jeg “gå på catwalken” her på bloggen min! 😉

 

 

Å slappe av til tross for at…

 

…det er ting som “burde” ha vært gjort…

…er noe jeg har blitt mye flinkere til.

 

Å godta at jeg er litt “smårotete” av meg, i stedet for å bli sint på meg sjøl for det!

 

Ei som har gått skoa (og sokka) av seg…

 

Treningsbuksa slapper av i sofaen…

 

Klær og sandaler på og under stolen i stua…

 

På nattbordet er det plass til litt av hvert…

…og ut av skuffen tyter det ett eller annet…

 

Jeg må bare le litt…

…for jeg tenker ikke over at jeg holder på sånn…

…før jeg virkelig begynner å se meg rundt:

 

“Jøss”, hvordan havnet det der, da?”

 

Den gangen jeg levde sammen med mann og barn,

så trodde jeg alltid at det var de andre som rotet…

…mens jeg bare ryddet…

 

Men…jeg liker i alle fall å ha det ryddig på kjøkkenbenken.

Der er det sjelden rotete lenge av gangen, sjøl om det hender at oppvasken får stå til dagen etter!

 

Dessuten har jeg ryddet opp en del i skap og skuffer i vår.

Det er deilig å ha fått mer system på den biten.

Nå har jeg bedre oversikt når det kommer til hva jeg har av mat, klær og utstyr.

Det blir mindre “dobbelt-booking” (med påfølgende matsvinn)

 

Jeg bare dro fingeren gjennom støvet for å illustrere hvordan ståa er…

 

Til helga skal det shines opp her.

Da har jeg nemlig fri “i tre heile dagar til ende”!

 

Nå i helga jobbet jeg nesten 20 timer til sammen.

Nei, jeg ble ikke utslitt, for arbeidsdagene var varierte.

Jeg fikk vært en del utendørs også.

 

Men…uansett så kjente jeg at det var godt å ta det litt piano i dag.

Har bare gjort et ærend i byen, vasket klær, gått tur…

…og hørt på en lydfil med en meditasjon.

 

Det er godt å kunne slappe av her hjemme, blant støvdotter og “henslengte klær”!

Jeg tror faktisk det er et…

 

…sunnhetstegn!

 

I “gamle dager” kom jeg nemlig nesten aldri til “det morsomme”.

 

Jeg “måtte” alltid noe…

…og “noe” var som regel noe kjedelig.

 

Til slutt så endte det jo med at jeg ble sjuk og deppa…

 

Joda, balansen er viktig, både når det gjelder husarbeid og alt annet som en bare er nødt til å utføre i blant…

 

Men…jeg har det stort sett ryddig nok.

Dessuten er det ingen andre som plages av rotet mitt!

 

 

“Kjerring” anno 2020…?

 

Da jeg var barn/ungdom, var alle damer over 40 “kjerringer”.

Det var ikke noe galt i å være kjerring…

…men jeg tenkte vel i litt “stigmatiserende baner”.

 

Ei “kjerring” kledde seg gjerne i blomstrete bluser, og vide crimplene – eller terylene-bukser.

Alternativt i blomstrete kjole med forkle over…

 

Hjemmepermanent og hårruller hørte gjerne også med…

…på 60 – og 70 – tallet.

 

I dag er jeg 57 år, og for lengst kvalifisert til betegnelsen “kjerring”.

Jeg liker jo å tro at det bare er datoen på fødselsattesten som tilsier “kjerring”…

 

Men…

…i går hadde jeg en lang prat med bestevenninna.

Det var hun som i sin tid introduserte meg for…

 

…”Floyd-buksene”:

 

“Vældi’ elastiske og behag’lige, og høge i livet!”

 

Det hørtes såpass besnærende ut, at jeg bestemte meg for å utforske fenomenet.

 

For å gjøre en lang historie kort:

I dag er de aller fleste buksene i mitt klesskap av merket “Floyd”.

 

I går ville jeg fortelle bestevenninna om min nye “oppdagelse”.

Nemlig:

 

Skechers-skoene!!

 

“Det er de bæste skoa je har hatt no’n gong!”

 

“Je veit det!”

Ja, for det viste seg jo (selvfølgelig) at bestevenninna hadde “oppdaget” dette fantastiske sko-merket for leeeeenge siden.

Hun kunne sågar opplyse om at det finnes en egen Skecher-skobutikk.

 

Nærmere bestemt på et kjøpesenter i Vestby!

 

Det var da tanken slo meg:

“Floyd bukser med høgt liv og skecher-sko, både tel pent og hverdags…

…er det typisk for…

 

…kjerringer?”

(Altså at forfengelighet og ønske om å se fjong ut, må vike for behovet for komfort og velvære?)

 

Ord som “behagelig” og “praktisk” blir stadig oftere brukt når jeg snakker om klær og fottøy…

 

Bestevenninna føler seg forresten heller ikke som “kjerring”…

…men vi ble enige om at alt dette komfort-pratet nok er et tegn på at vi ikke er helt unge lenger…

Kjerring anno 2020:

 

Superelastisk Floyd-bukse, blomstrete bluse.

I tillegg både “spasersko” og “pensko” av merket “Skechers”!

 

 

Kjoleutfordring for EN dag…

 

Frodithen har lagt ut bilder av kjoler hver dag i det siste – inspirert av bloggen Nina Sprell Levende.

 

Jeg har jo også en del kjoler…

…sjøl om jeg nok ikke kan skryte på meg å ha like mange som Frodith.

Hun er jo rene “Kjoledamen”.

 

I sommer kjøpte jeg noen kjoler.

Det er bare en jeg ikke har vist fram før.

 

 

Den lille sorte…

 

Denne kjøpte jeg fordi det var halv pris. (Og sjølsagt også fordi jeg likte snittet.)

Den er i velur, mjuk og behagelig.

(Et trygt nettkjøp – fordi det er gratis retur der jeg handlet.)

 

Det er legg rundt midjen; noe som delvis kamuflerer “bulker”.

 

I sommer hadde jeg ment å delta i en begravelse. Det var med det i bakhodet at jeg kjøpte denne kjolen.

Så gjorde koronaen sitt til at det ble for kronglete å komme seg dit.

Særlig for ei som ikke har bil.

En kvier seg jo litt ekstra for å be om skyss når det er denne en-meteren som gjelder.

Dessuten har det jo vært restriksjoner vedrørende antall deltagere.

 

Kjolen kan sjølsagt brukes i andre anledninger enn begravelser også.

I alle fall om jeg pynter den opp med et belte og et smykke.

Svart er jo ikke helt “min farge”, blek som jeg er.

 

På bildet har jeg også på meg skechers ballerina-sko.

Jeg ble så begeistret for turskoene jeg kjøpte i sommer, at jeg slo til og kjøpte et par som også kan brukes til pensko.

 

De er utrolig gode, ganske flate og veldig romslige.

Jeg kjøpte “Bred modell”.

 

Nå har jeg endelig et par pensko som er skikkelig gode å gå i!

 

“Infisert” lillefinger…?

 

Jeg har jo lagt meg til noen nokså rare vaner de siste månedene…

…i tillegg til alle de rare vanene jeg hadde fra før av…

 

En av dem er “infisert-lillefinger”- vanen.

 

Ved mange lyskryss er det jo slik at man kan trykke på en knapp for å få grønt lys når man er fotgjenger og skal krysse gata.

Det kan bli ganske mange som trykker på de knappene i løpet av en dag!

 

Så…

…jeg har funnet min egen metode:

Jeg bruker lillefingeren og trykker!

 

Deretter er det opp med sprayflaska med sprit, og så får fingeren seg en liten dusj, før den får lov til å røre noe som helst annet!

 

 

Hvis jeg ikke har mulighet til å spraye med en gang;

(f. eks. fordi jeg møter på noen som i tilfelle hadde fått seg en dusj midt i fleisen av spritflaska mi),

så passer jeg på at fingeren ikke får komme i kontakt med de andre fingrene før den har fått dusjet seg!

 

Jeg var forresten litt uheldig i går.

Jeg hadde tydeligvis munnen litt åpen da jeg sprayet.

Når jeg da samtidig fikk et vindkast mot meg, gikk det ikke bedre enn at jeg fikk deler av sprit-dusjen i munnen.

Da var jeg glad for at jeg hadde med meg vannflaske, slik at jeg fikk “skylt etter”!

 

Egentlig bør man jo ikke avsløre sin egen nevrotisisme på denne måten…

 

Men…

…i og med at jeg skjønner at denne lillefinger-desinfiseringen er litt koko…

…og klatrer å flire av galskapen…

…ja, så tenker jeg at jeg ikke trenger behandling for “lidelsen”…?

 

Vi har alle vårt…