Det har vært en del fokus på dette i det siste.
Altså: Hvor viktig det er å trene styrke og mobilitet
for å bevare muskulatur og smidighet best mulig.
Det er ikke så mye som skal til.
15-20 minutter noen ganger i uka kan utgjøre en stor forskjell over tid.
Dette er meg i 2015:
Dette er jo et tøysebilde…
…men her ser jeg ut slik som jeg pleide å gjøre på den tida.
Hårbåndet var nesten alltid på plass.
Jeg sparte nemlig til halvlangt hår.
Bleke håret gjorde jeg også…
Dessuten gikk jeg ofte i svart treningstøy,
for jeg trodde jeg så slankere og sprekere ut da! 
Jeg var rundt 7-8 kg tyngre da enn jeg er nå.
Dessuten nokså utrent…
Jeg ble fort “æinnpustin og kjei”…
Vekta har gått en del opp og ned siden den gangen.
Mitt mål nå er å holde meg noenlunde stabil.
Fortsetter jeg slik jeg har gjort det siste halve året, bør jeg klare det.
Om vekta øker litt igjen,
bør det i så fall være fordi jeg har økt muskelmassen –
ikke fordi jeg har fått flere bilringer.
Nei, jeg har langt fra som mål å konkurrere i “Fitness For Oldies”.
Jeg vil bare være hverdagssterk.
Det er godt å
– kunne gå lett opp trappa til leiligheten i tredje etasje
– kunne reise seg opp fra gulvet uten stor anstrengelse
– kjenne at kroppen er mjukere og sterkere enn den var
– merke at jeg tåler mer av fysisk anstrengelse på jobb
(Jeg har ikke en jobb som representerer mange krafttak,
men det er absolutt en fordel at jeg har alminnelig god kondis og styrke!)
Sjølsagt er det også ok å kunne bruke størrelse M/L i stedet for L/XL.
Dessuten føles det mye mer behagelig
når magen ikke lenger buler over bukselinninga.
Det er nesten aldri for sent å begynne å trene.
(Så fremt man har en kropp man er i stand til å bevege.)
Ofte tenker jeg:
“Æsj, je orker itte å ta dænna økta på stuegølve’ i dag!”
Noen ganger gir jeg etter for den tanken.
Det gjør ingen ting.
Kroppen trenger også å restituere seg mellom slaga.
Nå trener jeg ikke veldig hardt,
men hardt nok til at jeg har merket stor forskjell over tid.
Joda, rynkene har blitt flere i løpet av de seks årene som har gått.
(Sjøl om kveldslyset er snilt i så måte.)
I 2015 var jeg ikke helt avhengig av å bruke briller. Det er jeg nå.
Men:
Jeg har blitt sprekere og mer “hverdagssterk” enn jeg var,
og det er motivasjon nok til å fortsette!
