Morgendagens Modeller…?

 

I og med at Karidansen befinner seg i Oslo, er det tid for nok et lite blogger – treff for to…

Vi møtes på en kjempetrivelig kafe…

Karidansen har aldri vært der før.

 

Nettopp ankommet.

Venter på Frodithen utenfor kafeen”Retro Lykke” i Markveien på Grünerløkka…

 

Her er alt i 60 talls-stil; både inventar, og betjening!

Herlig atmosfære!!

Bildet er hentet fra Facebook-sida til Retro Lykke, så det er ikke sikkert det vil “Holde seg” her!

 

Det er noe med “Rettigheter” som facebook styrer med, men dette er jo en “usponset” reklame for stedet, så det er litt dumt!

 

Skravla går jo jevnt, slik den har lett for å gjøre når disse to damene møtes!

Og så kommer Frodithen inn på dette med å kanskje prøve seg som modell…

Her er innlegget hun nylig skrev om modelltankene:

Modell på EKTE?

 

 

“Ååååå, kanskje JE sku’ prøve å?” sier Karidansen…

 

Hvis jeg sender inn DETTE bildet til en agent..

… så er jeg OVERBEVIST om at oppdragene vil stå i KØ for oss begge!!

 

SMELLVAKRE damer med UTTRYKKSFULLE fjes vil jeg påstå!

 

 

 

Rett og slett JÆVLIG bra!! (Ho med det digre gliset, og ho med nasagrævet!)

 

 

 

Litt mer alminnelige og kjedelige her…

 

Det gjelder jo å SKILLE seg ut i fra mengden, gjør det ikke?

(Har fått bildet av Frodith!)

 

Helt ærlig så tror jeg faktisk at Frodithen kan få modell-oppdrag! 

Hun er høy, flott, passe leken og gæer’n – og har den derre X- faktoren, synes jeg!!

 

____________________________________________________________________________________

 

Fra modellkarriere-tanker til noe helt annet:

Denne sykkelen så jeg rett etter at Frodithen og jeg sa “ha det”…

 

Fin sykkel! Legg merke til vannskåla og plakaten!

 

Det står nemlig:

“Til våre firbente venner” på plakaten!

 

Omtenksomt gjort i sommervarmen!

 

 

Om å spise forvokst torskerogn(?) ved hjelp av pinner…

 

Karidansen har gått en lang tur fra Oslo sentrum og opp til Nydalen i Oslo. 

På tilbaketuren oppdager hun plutselig at hun er i nærheten av Mathallen!

Hun har vært der før – til og med bodd på hotell (Scandic Vulkan) like ved, men nå oppdager hun plutselig at hun har gått nesten rett på hallen “fra oversida”.

 

 

 

Kunst utenfor Mathallen. Brutale motiv vil jeg påstå!

 

 

Her er det mye snadder å velge i!

Valget falt på retten som hånda peker på!

 

Karidansen har fått veldig sansen for sushi!

Men… hun “peller” vekk det sterke, grønne som heter “Wassabi” eller noe i den duren.

 

DET holdt hun nemlig på å bli kvalt av første gangen hun spiste retten. 

Hun tok hele den lysegrønne smørja i munnen på en gang…

… for hun trodde det var mjukt smør tilsatt grønne urter!

 

De som satt sammen med henne under måltidet, holdt på å le seg i hjel…

… mens Karidansen hostet, stønnet og brakk seg.

(De andre hadde nemlig “Been there, done that”! )

 

 

Å spise med pinner er ikke lett. Karidansen behersker definitivt IKKE kunsten.

Hun må enten bruke pinnene som ei slags “pølseklype”, og ta hele sushi – biten i ett jafs, eller prøve å “spidde” bitene!

 

“Torskerogna” var det verste.

Pølseklypevarianten…

Med tunga rett i munnen: Balansekunst med “forvokst torskerogn” og spisepinne.

 

“Forvokst torskerogn” på spisepinne-spidd…

 

Det er ikke så mange folk i Mathallen mens Karidansen er der.

Hun har et HELT, stort bord for seg sjøl…

…. der hun kan boltre seg med eksperimentell sushi-spising!

 

 Like greit, det!

 

 

Jeg måtte slette!

 

 

Jeg hadde laget et innlegg om sønnen min og om svenneprøva han tok…

Jeg var så stolt av filmen han hadde laget…

…og la ut en link til facebook-sida til “barber-shopen”.

 

Men…så oppdaget jeg at det kanskje ble slik at folk kan komme direkte inn på min facebookside via dette!

Jeg er ikke så god når det gjelder sånne tekniske ting…

..og det er ikke ok hvis noen kan gå inn på min “Messenger” via den linken jeg la ut, for der har jo folk sendt meg private mld!

Jeg VET ikke om det er slik…

…men jeg tør ikke å ta sjansen!

 

Så…

..derfor slettet jeg innlegget!

 

Når hemoroiden er størst…er naturens apotek nærmest!

 

Det var en gang ei kjærring…

…som fikk skikkelig…

…FORSTOPPELSE!!

 

Det var ikke første gangen!

Kjærringa hadde nemlig alltid hatt ømtålig og nervøs mage!

 

Det hadde en tendens til å gå fra den ene ytterligheten til den andre…

…med vekselvis løs og hard mage…

…og kjærringa visste neimen ikke hva som var verst!

 

Men…etter denne runden med forstoppelse…

…var det en hemoroide som kom ut av …

 

…dvalen!!

 

Den våknet rett og slett SKIKKELIG til liv i sommervarmen!!

 

Da den ikke hadde gått tilbake i dvalemodus etter et par dager…

…. fant kjærringa ut at hun fikk gå på apoteket.

 

Hun kom hjem med…

 

Sheriproct rektalsalve…

 

Dette skulle gjøre susen for å få skrumpet inn…

….en svinaktig oppsvulmet stygging i stumpen…

 

Men….dagene gikk og dobesøkene var fortsatt en smertefull og blodig affære.

 

Kjerringa kunne knapt nok sitte på en vanlig stol.

Hun måtte sitte med bena i kors, og ha hovedtyngden på den ene skinka.

Det ble slitsomt i lengden…

 

Hun dro på jobb, for jobben hennes var alt annet enn stillesittende!

I bilsetet plasserte hun…

 

…ei verandapute av typen supersoft!

 

På jobben var det en av kollegene som antydet…

…at hun kunne ta seg tid til å “Sitta litt neppå”…

 

Men…

…å sitta NEPPÅ…

…var noe av det SISTE kjerringa kunne tenke seg å gjøre!!

(Sjøl om hun skjønte at det var godt ment fra kollegaens side!)

 

Etter hvert begynte kjærringa å lure på om hun måtte oppsøke lege…

SÅ ille var det!

 

Men….

…så var det bare det…

…at hun hadde fått ny fastlege fra Langtvekkistan…

(Han hadde i alle fall et navn som hun ikke kunne uttale)

…og hun hadde aldri vært der før!

 

Kjerringa hadde slett ikke lyst til å dra ned buksa og vise fram det aller mest private til en aldeles fremmed kar…

…samme hvor mye lege han kalte seg!!!

 

 

En kveld var det HELT ille! 

Hun kunne ikke en gang sitte i…

 

Godstolen… (med det hjemmestrikkede pleddet som moren hennes hadde laget!!)

 

Kjerringa var en ivrig blogger…

…så hun fant en nødløsning på sitteproblemet!

Blogging i mageleie oppå dyna!! 

(Kjerringa er ikke med på bildene fordi hun ønsker å være anonym. Sånt må jo bare respekteres!!)

 

Etter hvert…

…så begynte sjølmedlidenheta å ta overhånd!

Mismotet ble påtrengende…

… og kjerringa gråt av fortvilelse!!!

 

Men:

“Nød lærer naken kvinne å spinne”…heter det!

Det kan komme mye kreativt ut av ren desperasjon!

 

Kjerringa begynte å tenke på at hun hadde en del massasjeoljer stående.

Blant dem lavendel, en urt som (blant annet) virker både desinfiserende og betennelsesdempende!

Hun kom også til å tenke på at hun hadde en god og fet krem som hun pleide å bruke som leppepomade.

Kanskje hun skulle prøve den også…?

 

Dessuten hadde hun nettopp begynt å teste ut produkter basert på aloe vera!

En knallsterk trio…

 

Kjerringa tok seg en kveldsdusj, og smurte på remediene der det trengtes mest…

…før hun la seg i senga.

 

Allerede etter ei natt med “Sjølkomponert behandling”, merket hun en vesentlig forskjell.

Etter fire fem dager, hadde hemorroiden krympet tilbake til normalen!

Hva som gjorde hva vet ikke kjerringa, men innholdet i de to store tubene medførte at vevet ble mjukere og mer medgjørlig.

Lavendeloljen roet ned på sitt vis, men den sved litt rett etter påføring!

 

Nå forebygger kjerringa tilbakefall ved å være veldig forsiktig med brødmat, og da særlig hvetebakst!

Dessuten drikker hun aloe vera juice hver dag.

 

 

Om det er denne som gjør susen, vet hun ennå ikke sikkert, men forstoppelsen har glimret med sitt fravær etter at hun begynte å drikke ca en dl om dagen.

(I tillegg til at hun gumler mye “grøntfor”)

 

Det er kanskje ikke helt “innafor” å skrive blogginnlegg om hemoroider?

 

Men denne kjerringa (som dette handler om)

… har aldri vært helt “innafor” hun.

Hun har faktisk følt seg nokså uttafor og snål mange ganger…

…både inne i hodet sitt…

…og i sosiale settinger!

 

Hemoroiden var forresten ikke helt INNAFOR den heller….

…den var tvert i mot…

 

…nokså UTTAFOR!

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

Håndanalyse med Torkil Kjelstrup: Så var det meningen at jeg skulle ta denne analysen nå…

 

I begynnelsen av mai hadde jeg time til håndanalyse med Torkil Kjelstrup igjen.

Det var seks år siden første gang.

Jeg hadde tenkt på det lenge…

…at jeg ville ha en ny time hos ham.

For: Denne mannen var dyktig og dedikert i forhold til det han holdt på med…

 

Jeg hadde ment jeg skulle skrive et innlegg om håndanalysen kort tid etter at den fant sted…

..,men så ble det utsatt,,,

 

For et par uker siden fikk jeg vite noe som jeg synes er veldig trist:

 

Torkil Kjelstrup døde, brått og uventet, den 02. juni…

…bare en knapp måned etter at jeg fikk min andre håndanalyse hos ham. Han ble ingen gammel mann, for han var født i 1960.

 

Det traff meg veldig, og jeg ble litt lei meg for at jeg ikke hadde skrevet innlegget før. Jeg spurte ham nemlig om det var greit at jeg skrev et nytt innlegg om ham.

Jeg ga ham også navnet på bloggen min, slik at han kunne lese det forrige innlegget jeg skrev vedrørende håndanalysen jeg fikk for seks år siden  Jeg vet ikke om han leste det, men jeg tror det…

Han var i alle fall positiv til at jeg skrev om det han holdt på med!

_________________________________________________________

 

Karidansen har bestilt time til håndanalyse hos Torkil Kjelstrup. Hun har fått time på en søndag i forbindelse med at hun skal en tur til Sandvika. Hun skal møte ham i et lokale i Oslo. Han har gitt henne en grundig veibeskrivelse, så Karidansen er overbevist om at hun skal klare å finne frem.  

Et par dager i forveien ringer Kjelstrup. Det skal være et arrangement i lokalene, så de kan ikke møtes der likevel. Karidansen kjenner på skuffelse, for dette har hun sett frem til!

Men…det varer ikke lenge…

…for Kjelstrup vet råd.

“Har du et hotellrom, så kan eg komme dit!”

“Kan du komma tel Sandvika, da?”, undrer Karidansen.

“Det e’ ikke noe problem!”

Så…

…da blir det slik!

 

Før analysen gir Karidansen Kjelstrup følgende beskjed:

“Je vil itte fortælja deg noe om å je tenkjer og planlegg’ for tida, for om je gjør det så vil je tenkje at du har vørti påvirke’ tå det!”

“Eg e’ helt på linje me’ deg”, sier Kjelstrup, og smiler litt!

Han stiller henne ikke ett eneste spørsmål før han begynner.

 

Den første delen av analysen er ganske lik den første gangen:

En beskrivelse av Karidansen som person ut fra hendenes linjer. Det stemmer forbløffende godt!

Etter hvert går Kjelstrup mer inn på her og nå. Denne sommeren og høsten er en god periode for Karidansen.

Han sier også at det er jobb og karriere som vil stå mest i fokus i årene framover. Videre sier han at lederegenskapene til Karidansen er dårlig utviklet. Det betyr ikke at hun ikke kan ta på seg lederansvar, men at hun tvert i mot bør våge å gjøre det i større utstrekning.

Kreativiteten vil blomstre…

…sier Kjelstrup.

Karidansen har blitt tøffere og mer konfronterende. Der hun tidligere kunne vike unna og gi etter når det brygget opp til storm rundt henne, har hun nå blitt mer bestemt og står stødigere. (igjen i følge Kjelstrup, men Karidansen føler at dette stemmer.)


Det kommer flere nye personer inn i livet hennes i tida framover. 

Karidansen er ferd med å utvide det sosiale nettverket sitt. Hun vil tiltrekke seg mye nytt på flere plan.

Kjelstrup antyder også at det kan være snakk om vennskap som kan utvikle seg til “forhold”. (Dette sa han ikke noe om sist!)

Han sier at dette ikke er noe som vil skje brått, men at det i tilfelle er noe som vil vokse fram over tid.

(Karidansen er VELDIG fornøyd med det siste, for etter en periode med nettdating har hun blitt bevisst på at hun ikke er klar for å stupe inn i noe tett “Du og jeg og vi to”- forhold. )

Uten at hun nevner dette, sier Kjelstrup at en eventuell kjæreste må tåle at Karidansen trenger tid alene. Dessuten at hun må føle seg fri til å være en del på farten og være engasjert UTEN at noen begynner å surmule!

“Da e’ det dødfødt”, sier Kjelstrup.

(Nå må jo sånt være gjensidig. En eventuell kjæreste må med andre ord også få ha denne friheten. I takt med at Karidansen har blitt mer sjølstendig og uavhengig, så er ikke lenger ønsket om “Den trygge armkroken” og “Det faste holdepunktet” så fremtredende. Innimellom kjenner hun like fullt på et savn etter “Den Spesielle Vennen” – hun må nok innrømme det.)

 

Sjølve analysen varer i ca en time…

Kjelstrup tar opptak med mobilen, og sender opptaket til Karidansen via e-post. Hun må lagre det innen en mnd, hvis hun ønsker å ta vare på det…

_________________________________________________________

 

I etterkant har jeg hørt på opptaket flere ganger.

Jeg HAR altså lagret det, og det er jeg sjeleglad for, når det ble slik det ble…

 

Jeg syntes at Kjelstrup hadde endret seg en del siden forrige møte…

På et vis virket han mildere. Den første gangen opplevde jeg ham nesten som litt brysk, men det kan også ha å gjøre med at jeg var mer engstelig og sårbar da.

Dette møtet bar preg av humor. Det var en slags vennskapelig tone mellom oss denne gangen…

Så var vi jo liksom “Gamle Kjente” også, da!!

 

Jeg tenkte nok over at han ikke virket som om han var helt i form. Han var blek, og så litt sliten ut.

Men…analysen var minst like god og treffsikker som forrige gang… 

“Eg e’ ikke så fotogen…”

 

Visittkortet…

 

Jeg fikk et par kort av ham som jeg kunne dele videre…

Slik ble det ikke…

 

Jeg oppfattet Torkil som en real og solid håndverker, som var særdeles dyktig og erfaren på sitt felt! (Det passer godt å bruke ordet “håndverker” her synes jeg!).

 

 

Det er rart og vemodig å tenke på at han ikke lever lenger…

 

 

 

“Je er fell førr gammal tel å gå me’ slikt, kanskje…?”

 

Karidansen er på “Glitter”. Hun har sett noen brosjer i nettbutikken. Nå vil hun finne ut om butikken på Hamar har disse i sortimentet.

Hun er heldig!

To stykk sølvfargede “trær” – akkurat slik hun ønsket seg!

 

Den butikkansatte er ei blid og trivelig ungjente; rett og slett veldig ekspeditt og hjelpsom! 

 

I det Karidansen er på vei mot kassa, får hun se ei hårbøyle…

Den er også sølvfarget – enkel og stilig!

“Kan je prøve dænna?”

“Selvfølgelig!” sier jenta bak disken.

 

Og så…

…er Karidansen plutselig fem – seks år…

…og litt sånn rosa prinsesse!

(Jeg VAR egentlig ikke noen rosa prinsesse da jeg var lita…

…jeg lekte sjelden jåledame, og var lite interessert i dokker. 

Men…på “Gamle Da’a” har rosa-tendensene blitt noe mer fremtredende!)

 

 

Den unge jenta hjelper til med å feste bøyla så den sitter pent…

Karidansen føler seg litt fjong, faktisk…

 

Men…

…så dukker plutselig sabotøren i henne fram…

 

“Je kan fell egentli’ itte gå me’ slikt…

Je er tross alt fæmogfæmti år…?”

 

“Nei, NÅ må du gi deg!” sier jenta.

“Vi lever i 2018 – nå er ALT lov!”

 

DET gjør susen!

“Du er litt tå en selger du!” , sier Karidansen, og jenta smiler!

 

For…

…det BLIR selvfølgelig handel.

Ikke noe av “Pønten” koster noen formue, akkurat…

… for det er jo ikke ekte saker noe av det!

 

Sølv og turkis er flott!

 

Denne “kjolen” kan brukes som skjørt også.

Når jeg drar opp det elastiske stoffet rundt midjen til ovenfor puppene, blir det strandkjole av det! (Det var stylisten jeg var hos i Lysaker i fjor, som “lærte” meg at jeg kunne bruke skjørtet på den måten. Jeg hadde ikke tenkt så langt sjøl!)

Har jeg en topp inni, kan jeg bruke kjolen til litt “Finere anledninger” Jeg kunne nok godt ha brukt en offwhite topp her, men jeg “gadd” ikke skifte da jeg tok bilder i går kveld etter jeg kom hjem fra jobb. Jeg tredde bare på meg skjørtet over den burgunder toppen jeg hadde.

 

Kjolen har lett for å skli ned, så derfor fant jeg ut at jeg kunne bruke brosjer/nåler til å hekte den fast i toppen med.

 

Hårbøyla…. Den synes ikke så godt, men det er ikke nødvendig heller.

Den skal bare være “prikken over i’en” tenker jeg!

 

Det er forresten et lite tankekors…

Hvorfor tenker jeg at det er “Aldersgrense” på klær og pynt?

“Je kan itte gå med ditt og je kan itte gå med datt, for det er jeg for gammal tel!!

 

Om jeg føler meg fin i noe, så KAN jeg gå med det…

…samme hva omverdenen måtte mene!

Og…andre kan få gå kledd AKKURAT slik de føler for, uten at jeg skal vurdere om det er “passende i deres alder”!

Det skal ikke være aldersgrense på å føle seg vel…

Tenk for eksempel på eldre kvinner som er på sjukehjem. Det betyr mye for mange at de får hjelp til å stelle seg, være litt fine på håret og ha på seg en fin bluse eller kjole!

 

Det bør være såpass bra med bemanning på sjukehjemmene…

…at det finnes tid til å hjelpe dem så de får ha den gleden!

 

 

 

 

 

Spårvagner och andra konstiga saker…

 

Karidansen har forvillet seg over til Søta Bror…

Nærmere bestemt til Gøteborg…

 

Det er aller første gangen hun er der.

 

Nå står hun på sentralstasjonen og klør seg litt i hodet…

Hun er nemlig ikke helt sikker på hvordan hun skal komme seg videre!

 

I hennes hode har plassen hun skal til…

…vært en bydel i Gøteborg…

…nærmest i gangavstand fra togstasjonen.

(Hun har ikke tatt seg bryet med å gå inn på google for å studere kart!)

 

Men… da hun spør i informasjonen…

…viser det seg at det ikke er HELT sånn…

“Unnifær tjuge minuter med spårvagnen. Det ær vagn nummer två i spår fyra” sier dama i informasjonen.

Karidansen kjøper billett, og tusler ut på perrongen igjen.

Ja, for “Spårvagn” er vel tog, er det ikke…?

 

Men.. det er ikke noe spor nummer fire der…

 

Karidansen spør noen ungjenter, men de kan ikke hjelpe…

En ung kvinne, som stå rett ved, hører hva som blir sagt:

“Spårvagn” betyr TRIKKÆÆÆÆN”, sier hun på umiskjennelig Bergensdialekt!

 

Selvfølgelig!! Karidansen føler seg litt dum…

 

Da hun kommer seg ut på den andre siden av sentralstasjonen, treffer hun på en hjelpsom svenske, som geleider henne til rett holdeplass!

 

Karidansen skal til Mølndal…

 

Da hun har kommet seg inn på “Spårvagnen”, bestemmer hun seg for å følge godt med!

Ved første stoppested lyser det på ei lita tavle bakerst i trikken.

“Stannar”, står det med rød skrift!

“Aha!”, tenker Karidansen. Dætta stoppestællet heter “Stannar”!

Hun følger intenst med videre. Hun har ikke tid til mer tull og rot, for hun skal jo møte de andre (som skal på det samme arrangementet som henne) om en drøy time!

Ved neste holdeplass lyser det med rød skrift igjen…

 

Dette stoppestedet heter…

 

…OGSÅ “Stannar”

 

 

Nå begynner det å jobbe INTENST mellom ørene til Karidansen!

“ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅhhhhhhhhhh”

….HÆRREGUUUUD, at det GÅR AN å væra SÅ STUTT – TENKT!”

 

Gjett hvem som får fniseanfall og latterkrampe på en gang!?

 

De tar seg dårlig ut å sitte og glise seg skakk når man sitter i en “spårvagn”…

…uten reisefølge!

Man kan fort bli tatt for å være “Alldeles tokig”!!

 

Så…

…Karidansen biter seg i leppa og stirrer intenst ut av vinduet…

…mens hun prøver å avlede seg sjøl!

 

Midt i det hele, kommer hun på…

…at DETTE må hun jo skrive blogginnlegg om…

 

Så da knipser hun et bilde av lystavla…

…sånn at alle bloggvennene (som sikkert er omtrent like stutt-tenkte som henne) kan få lov til å kjenne seg igjen, og glise litt!

 

Resten av turen går greit, og Karidansen finner hotellet (etter å ha spurt enda et par “trevliga mennisjor” om veien!)

“Døm er da jammen kos’lie dæssa svænska!”….

…tenker Karidansen…mens hun takker for hjelpa og sier “Hej då!”

(En får ta skikken dit’n kjæm!)

 

Nesten i mål!!

 

 

 

 

Karidansen møter en yngre utgave av seg sjøl…(Om en Airbnb-debut)

 

Å bo på hotell kan bli en dyr hobby i lengden…

Når man da jevnlig tilbringer noen dager i Tigerstaden(Slik Karidansen har gjort i det siste) må man derfor tenke ut andre løsninger i blant.

Jeg hadde aldri før prøvd Airbnb, men i forrige uke logget jeg meg inn på siden for å prøve…

 

Ganske raskt kom jeg over en annonse jeg likte.

Det var en ung kvinne som leide ut en loftsleilighet ganske så sentralt i Oslo.

Hun skrev litt om tanker og drømmer i profilen…

…og Karidansen “Falt pladask”.

 

Avgjørelsen ble tatt med det samme: “DER skar je leie!”

Vi utvekslet et par meldinger via siden, og i går ble telefonkontakten opprettet. Det viste seg at den unge damen også var ganske fersk som utleier.

“Je er itte fali’ je asså”, forsikret Karidansen.

“Det hører jeg”, sa jenta.

 

Vi avtalte å møtes ved en statue i ei rundkjøring i Oslo sentrum. 

Karidansen er jo hardt angrepet av TMPR(Total Mangel På Retningssans), men øvelse gjør som kjent mester. Jeg merker at jeg begynner å bli mye flinkere til å ta meg fram i byen!!

Det som gjelder er:

*TRO at du klarer det og BESTEM deg for at dette SKAL gå! (DET BETYR ALLER MEST!) 

*Ha med deg kart…(Det holder med de flakene som finnes i resepsjonene på hotellene rundt omkring.)…

*Tenk at du er på “oppdagelsesferd”, og at dette er spennede og moro!

*Spør underveis om du merker at det går rett vest, (når det egentlig skulle ha gått i en helt annen retning!)

 

Jenta er på plass da Karidansen ankommer med kofferten på slep. (Etterpå oppdager Karidansen at hun både har sendt mld og ringt, men sånt hjelper jo lite når mottageren verken har lyd på tlf eller eller tenker så langt som til å sjekke den!)

 

“Hei, er det Kari? Jeg er…”

Hun virker litt forsiktig og sjenert…

…akkurat som i tlf.

Da vi står nederst i trappoppgangen, tilbyr hun seg å ta kofferten til Karidansen.

“Åh, den var TUNG asså”, stønner hun på veien opp til toppetasjen.

“Je pakker støtt me’ meg “I tilfelle”…sier Karidansen.

 

Jenta er skikkelig andpusten da hun dumper ned i en stol.

“Du må bære sætta deg ner og kvile på litt før du går”, sier Karidansen.

“Jeg har en avtale, så jeg må av gårde”, sier jenta.

Men…hun setter seg ned likevel.

 

Og skravla går…

 

Følelsen av å være “gamle kjente som kan snakke om det meste” er der med det samme.

Det viser seg at den unge kvinnen også er oppvokst på bygda.

Ikke så veldig langt fra der Karidansen har bodd i mange år faktisk!

Verden er neimen ikke stor!!

Karidansen opplever det nesten som om hun har møtt en yngre utgave av seg sjøl…

 

De leser hverandre veldig lett…

…og er på nett!

 

Det er nesten så Karidansen syns det er litt leit da jenta reiser seg og sier hun må gå.

For dette var jo så KOSELIG!!!

 

I dag er det en utsovet og fornøyd dame som sitter i sofaen og skriver blogginnlegg…

Omgivelsene er enkle og komforten langt fra hotell-standard, men atmosfæren og energien er god!

 

Kavaler i sofaen…

(For ordens skyld: Husverten har sagt ja til at bilder publiseres på blogg.)

 

Godis(til meg fikk jeg vite)…

 

Jeg har imidlertid vært “flink”, og spist medbragt salat i stedet!

Men det var jo “søtt” da…i dobbelt betydning!

 

 

Håndskrevet visdomsord på veggen…

 

Sånn ser det ut når man er trøtt og skal ta selfie på morraskvisten uten briller på…

 

Da ser man ikke så godt at man har glemt å sette på selfiemodus på mobilkameraet, nemlig!

 

“Hallo i loftsluken”.

(En usminket, nyvåknet og fornøyd Karidansen på taket!)

 

Nå er det snart tid for å komme seg videre.

Dette var en koselig Airbnb-debut!

 

 

 

Nykommere i Naturist-bransjen…

 

Da jeg gikk på videregående, var det litt “moderne” å sole seg toppløs…

Det HENDTE at jeg gjorde det, men jeg følte meg aldri helt bekvem med det…

Kroppskompleksene var mange…

Blant annet syntes jeg at puppene mine var for små og for lite “struttende”.

 

Det ække så greit, asså!!

 

Jeg har vært på naturist-strand en gang…

Det var i Florida, så jeg var rimelig sikker på at jeg ikke kom til å møte på “kjensfolk” som vi sier på Hedemarken…

 

Vi blir gjerne litt dristigere når vi kommer unna det vante miljøet…

…og den sedvanlige synsinga vedrørende hva som er “passende”…

…og hva som slett IKKE er det!

 

I dag var det klart for mitt andre besøk på ei naturist-strand.

Fay (leder av Female Leadership) er opptatt av at vi skal ha et avslappet forhold til nakenhet…

Hun vil “skamma” til livs.

 

Hennes første møte med en naturist-strand fant sted da hun var i tenårene.

Den gangen syntes hun det var kjempeflaut!

I dag er hun rimelig frigjort og trygg.

 

På forrige helgesamling fikk vi beskjed om at nakenbading sto på programmet denne helga.

Det var sjølsagt ingen tvang, men alle damene i gruppa bestemte seg for å bli med på bading i Evas Drakt.

Jeg var ikke særlig flau over min egen nakenhet…

Men…

…det var ganske mange menn som var der alene…

Så tok jeg meg i å tenke:

Kjæm døm hit førr å glana på nakne damer, hell?”

Så innså jeg at det var fordommene mine som slo ut i full blomst!

For:

Hvilken rett har jeg til å tenke slik? Sjølsagt er det mange menn som synes det er fint å se på nakne damer, men det betyr jo ikke at de er noen perverse griser av den grunn!!

Så la jeg merke til en muskuløs, brunbarket fyr som lå ganske nær plassen der vi Female-damene oppholdt oss.

Han la seg ned på ryggen med skrevende ben…

…slik at “stasen” pekte rett mot oss. (Den oppførte seg “pent”, bare så det er sagt!)

 

DA tok Kardansen av seg brillene…

…for da så hun ikke noe særlig sjøl om hun hadde ansiktet vendt i den retningen mannen lå.

Det ble litt for sterk kost, faktisk!

Og…

…så begynte fordom-tankekverna å surre oppe i hodet igjen.

“Det er greit at vi er på ei natturist-strand, men du treng da fell itte å ligga der å skræva SÅ fælt, a’ ve? Er det OM å gjøra få tedd’n fram mæst mulig, hell…?

Men…altså:

Kanskje mannen bare var usedvanlig avslappet til sin nakenhet? Kanskje han syntes det var deilig å få luftet ballene sine, fritt og uhemmet? Rompa hans var for øvrig like bronsebrun som resten av skrotten, så dette var ingen nybegynner i nudistbransjen!

 

Eller…

…kanskje han VIRKELIG syntes at det var litt stas å vise fram “stasen”? 

Kanskje han var SKIKKELIG stolt av den?

Om så var: Så lenge han ikke oppførte seg ekkelt…

… så fikk det nå være hans business!

(Fant Karidansen ut, da hun hadde svelget unna de verste fordoms – tankene sine!)

 

På ei nudist-strand er det ikke lov å springe rundt med kamera, men da damegjengen vasset ut i vannet i samlet flokk, kom det plutselig ei drone svevende rett over hodene på oss.

Kanskje sitter det noen unge gutter på gutterommet og koser seg med film i kveld?

Tanken plager meg ikke nevneverdig…

 

Selfie “måtte” jeg imidlertid ta…

Nei, du får ikke se så mye naken hud…

 

Jeg legger IKKE ut nakenbilder av meg sjøl (eller andre) på nett!

Men : Jeg hadde altså kun på meg briller og hårklype…

(Brillene måtte jeg ta på meg igjen for å ha kontroll på hva som ble med på selfien; så bildet er helt uredigert!)

Her har noen av Female- damene fått på seg fillene igjen…og er på vei tilbake til Casa Blanca!

Hattedamene gikk for øvrig ut i vannet med solhattene på. DET var litt av et syn!

 

 

Vel hjemme igjen, ble vi møtt av en som var glad for å få selskap:

Kosegrisen Fofo, som kryper tett inntil …

…så fort han øyner en mulighet til å bli klappet og kost med!

 

 

 

Traddisjonell sussji…?

 

Det er tid for middag i Casa Blanca.

Damene i Female Leadership – gruppa bestemmer seg for å bestille “Take-away”- mat.

De fleste velger sushi…

Karidansen er ikke veldig sulten, så hun velger mat fra forrett-menyen.

 

En av damene ringer inn bestillingen.

 

Så viser det seg at det ikke går an å bestille det som Karidansen har bestilt…

Etter mye om og men, gir “innringeren” telefonen til Karidansen, slik at hun kan få endret bestillingen sin.

Nå er ikke Karidansen så vel bevandret i sushi-verdenen…

Så.. da mannen i andre enden (på gebrokkent norsk) kommer med ulike forslag om hva hun kan sette sammen…

…skjønner hun mindre enn lite…

 

Hun bestemmer seg for å gå for en HELgardering:

“Je er litt usikker, men je vil i værtfall ha en slik traddisjonell sussji-rætt!”

Da de andre damene som sitter rundt bordet får fnise-anfall, og kommer med “Bakgrunns-kommentarer” som:

 

“Je vil ha to skiver me’ bronost, je”…

 

…så skjønner Karidansen at hun har trødd litt gæli…

Men det ordner seg! Maten er god den!

 

 

Dessuten:

Den som ler sist ler best!

 

Litt senere på kvelden får nemlig Karidansen…

 

…REVANSJ!!

 

For hun kommer til å nevne en gang hun tok ei TØMMERDRIFT…

…og fikk påfølgende TØMMER-OPPGJØR!!

 

Flere av bydamene holder på å sette både hvitvin og sushi i halsen…

 

Hva ER det hun snakker om??

“Vet døkk itte å ei TØMMERDRIFT er førr no’?

Karidansen forklarer.

“Hogg du trærne sjøl eller?”, kommer det fra ei storøyd bydame…

Nå er det Karidansens tur til å fnise…

 

“Je sto itte akkurat og svingte øksa, nei…

Det er nok slutt på den tia!”

“Jammen…hvordan kan vi vite SÅNT da?” sier Oschlo-damene.

 

Når “ulike verdener møtes”, kan det skje mye rart.

 

Jeg vil ikke kalle det KULTUR KRÆSJ…

…for jammen kan det bli mye moro ut av det!

 

Litt sånn…

 

…SUSHI langt inn i BUSHEN, faktisk…