Glad x fire! (Frodiths Fotoutfordring)

 

Jeg kjører mitt eget løp i denne fotoutfordringa.

Det er helt ok å “delta på deltid”, og velge seg den utfordringa man vil.

Just For Fun!

 

I kveld har jeg vært på Coop Extra og hentet pakke!

Gave til meg sjøl!

Gjett om jeg ble fornøyd da alle fire toppene passet!!

 

Her skal du få en titt:

Lett og luftig.

 

Jeg likte godt utringinga på denne!

Mønsteret er kanskje litt “kjerring”, men det får gå!

 

 

Rååååsa. (Den er kaldere i fargen enn det ser ut til på bildet).

 

Den samme toppen i mørk blå. (Det var to i pakka!)

 

Denne likte jeg veldig godt fargene i. På baksida er den lyseblå!

 

Kveldslyset er snilt og visker bort de fleste rynkene. 

I tillegg har jeg lært at bilder tatt “ovenfra” er smart

om man vil se litt smalere ut!

 

Det blir en form for naturlig “retusjering”.

Det er helt innafor synes jeg.

(Jeg er ikke så redd for å vise fram “sanninga” heller!) 😉

 

Fire, fine topper til under 300 kr!

Ikke rart at jeg smiler bredt!

(Det er slett ikke alltid at jeg har vært heldig med postordrekjøpene mine!)

 

I helga er det spådd skikkelig fint sommervær.

Jeg skal jobbe, men det blir nok mulighet til

å være en del utendørs på jobb! 😀

 

 

Bra brødform

 

I dag gikk jeg en tur til Jernia for å kjøpe brødform.

 

I det jeg løftet ei form ut av butikkhylla, stusset jeg litt.

Den var liksom litt…

 

…lealaus??

 

Ganske fort forsto jeg at det var ei silikonform.

Jeg har jo sett annonser for det på nettet,

men jeg har tenkt at jeg vil holde meg til

de gamle, gode metallformene.

 

Så er det jo lov å ombestemme seg!

 

Da jeg kom hjem, måtte jeg prøve forma med det samme.

 

 

Det fine med den var at den ikke var så varm

da jeg tok den ut av ovnen.

Den ble også ganske raskt avkjølt.

Brødet slapp lett, det nærmest “sklei” ut av forma.

 

Mitt “brød” er uten mjøl.

Det inneholder mandler og diverse frø.

Dessuten egg, cottage cheese, litt fløte, smør og salt.

Eggene, og et par teskjeer med bakepulver, sørget for heving.

 

Forma heter “Blomsterberg”.

Denne dama er altså “kvinnen bak” brødforma.

 

Jeg likte teksten som sto skrevet på emballasjen som fulgte med.

Dessuten la jeg merke til signaturen hennes.

Dama må jo være litt av en kunstner?

 

Kanskje hun har holdt på med kalligrafi? (Skriftkunst)

I tillegg virker hun veldig dedikert til sitt håndverk, altså baking!

 

Brødforma har et vakkert, enkelt og stilrent design.

 

Jeg er litt rar av meg…

Når jeg skal velge meg en bruksgjenstand,

så ser jeg etter den jeg synes er “penest”.

Faktisk må jeg erkjenne at jeg noen ganger

har latt design gå foran funksjonalitet.

 

Det trenger ikke være “fancy”, bare det har “Det Lille Ekstra”.

Her i form av buene på de korte sidene.

 

Tenk deg denne forma med fire, helt rette kanter!

 

Denne gangen hadde jeg tilsynelatende flaks.

Jeg fikk ei stilig brødform.

I tillegg funker den som bare f…!

 

Nå håper jeg bare at jeg slipper å lese

en forskningsartikkel med følgende overskrift:

 

“Skadelige stoffer funnet i former av silikon!”

(Haha…det der kunne tolkes på flere måter;

det kom jeg til å tenke på med en gang jeg hadde skrevet det!)

 

Enn så lenge velger jeg å tro at ei bakeform av silikon

er (relativt) ufarlig å bruke.

 

 

 

 

Å faste…det er fali det, ve’??

 

Jeg har aldri fastet frivillig.

De eneste gangene har vært

når jeg har hatt så kraftig omgangssjuke

at jeg knapt nok har klart å beholde noen skarve slurker med vann.

 

Det har heldigvis ikke skjedd ofte!

 

De to siste dagene har jeg imidlertid vært med på en felles-faste.

Det er en gjeng damer som deltar i et konsept

som handler om kosthold og trening.

 

Jeg betalte et par hundrelapper for å være med i fire uker.

Da får jeg masse tips, oppskrifter og treningsprogram.

Det har absolutt vært verdt pengene.

Jeg har kost meg med maten,

og har så smått begynt på noen av øvelsene

i mitt tilpassede treningsprogram.

 

Det med faste-utfordringa syntes jeg hørtes nokså skummelt ut.

48 timer uten mat er lenge!

I alle fall for ei som er vant til å ha jevn tilgang på fast føde.

 

Her, som ellers i livet, handler det om å ta ansvar for seg sjøl.

Blir noe for tøft, må en bare tillate seg å kaste inn håndkleet,

så det ikke går på helsa løs.

 

Opplegget jeg har gått på de siste ukene,

har nok forberedt kroppen på dette.

Stort sett har jeg ikke spist etter klokka 20 om kvelden.

I tillegg har jeg som regel drøyd første måltid på dagen

til cirka klokka 12.

Tanken bak dette, er at kroppen skal få

en litt lengre pause fra å fordøye mat! 

Enkelt sagt: Det blir en form for rens og restitusjon.

 

Jeg har vært en person som alltid har følt behov for å spise ofte.

Det vil si:

Tre timer mellom hvert måltid, og gjerne fire måltider i døgnet.

 

Innimellom har det også blitt en del småspising…;)

 

Det gikk bare noen få dager før jeg hadde vennet meg til

å spise maks tre, næringsrike måltider om dagen.

Det er grenser for hva man rekker å spise mellom klokka12 og 20. 

I alle fall hvis man ikke “lever for å spise”.

 

Det første døgnet av 48 timers-opplegget gikk overraskende smertefritt.

Jeg gikk til og med tur.

I tillegg trente jeg yoga og styrke her hjemme.

 

Etter 46 timer, kastet jeg inn håndkleet.

Jeg kunne ha klart 48 timer,

men jeg kjente at det begynte å røyne på.

Energien var nokså laber til slutt.

Jeg satt nesten bare i sofaen og leste etter at det hadde gått 40 timer.

 

46 timer med vann, Himalayasalt, presset sitron, urtete og litt kaffe…

…det var visst nok for skrotten min.

Dessuten ville jeg ikke begynne å spise fast føde igjen rett før leggetid.

 

Jeg var fysen på spekeflesk og eggerøre!

 

 

Til “dessert” ble det knekkebrød med økologisk peanøttsmør

+ ei stor spiseskje med peanøttsmør!

 

Neida, jeg skal ikke begynne å spise peanøttsmør

i store mengder igjen!

 

 

Det er moro å ha prøvd faste over såpass mange timer!

 

Jeg har lyst til å ta en sånn faste igjen.

Da skal jeg starte midt på dagen,

slik at det bare blir en hel dag uten mat.

24 eller 36 timer er også fint

dersom man synes to døgn blir i lengste laget. 

 

Hva som er “sannhet” når det gjelder kosthold endres stadig.

Nyere forskning taler for at faste kan være sunt for de fleste.

(Det passer ikke for alle).

 

Nye studier tyder også på

at korn ikke er så sunt som “ekspertene” har villet ha det til.

 

Vi er imidlertid oppfostret med sannheter som:

“Brød er sunt”. “Frokosten er det viktigste måltidet.”

Det tar tid å snu på slike overbevisninger.

Derfor blir de som hevder det motsatte,

gjerne stemplet som litt småskrullete.

 

Jeg har lest noen artikler om dette temaet mens jeg har fastet:

 

Professor: Mettet fett er ikke farlig

(Det er sukker og raske karbohydrater som er verstingene!)

 

Dropp frokosten med god samvittighet

 

Delfaste eller periodisk faste (Lege Stig Bruset)

 

Gå med Ryggen Rak

 

Det er et uttrykk som gjerne blir brukt i overført betydning.

“Jeg kan gå med ryggen rak” betyr:

“Jeg har ingen grunn til å skjemmes”.

 

Også rent bokstavelig er det viktig å holde ryggen rak.

 

Noen ganger er sjukdom årsaken til at ryggen krummes.

 

I mange tilfeller handler imidlertid en lut rygg om en dårlig vane.

Noe som etter hvert kan resultere i at ryggen stivner,

slik at det blir vanskelig å rette seg helt opp.

 

Jeg har stort sett alltid vært bevisst på

å rette meg opp når jeg går og står.

Når jeg sitter, derimot, har jeg lett for å synke sammen.

Det siste året har jeg (nesten daglig) gjort øvelser

for å mjuke opp rygg, skuldre og brystmuskulatur.

 

Fortsatt føles øvre del av ryggen litt stiv,

men det har skjedd en veldig positiv endring.

Blant annet merker jeg at jeg ikke lenger

har noe problem med å ligge på magen når jeg leser på senga.

 

Det er fort gjort å lute ryggen og “henge” på hoftene…

 

Rak i ryggen…

 

Mange unge jenter har lett for å runde ryggen

hvis de er høyere enn sine jevnaldrende.

Noen gjør det i et forsøk på å se mindre ut dersom de er overvektige.

 

På sikt kan det, i verste fall, resultere i vond rygg.

 

Om jeg retter ryggen, føler jeg meg bedre mentalt.

Det er akkurat som om kroppsholdningen signaliserer

ett eller annet til hjernen min.

 

Om jeg er mismodig og lei meg,

kan jeg ha lett for å synke sammen…

 

Da jeg skulle skrive dette innlegget, googlet jeg:

‘”Gå med ryggen rak”.

 

Det resulterte i at jeg kom over artikkelen om unge Ihne.

 

Hun er 190 høy og har vært overvektig det meste av livet.

Det siste året har hun klart å ta tak i det med fedmen.

Et sunnere kosthold, og jevnlige trimøkter,

har bidratt til at hun nå er adskillig sprekere og lettere.

 

Hun har akseptert at hun er høyere enn de fleste kvinner,

og er nå bevisst på å gå med ryggen rak!

 

Ihne virker som ei veldig reflektert, moden og klok jente:

 

Med hevet hode og rak rygg

 

 

Redd! (Frodiths Fotoutfordring)

 

Det er ei stund siden jeg var med på noen fotoutfordring her på bloggen.

I dag kjente jeg at jeg ble inspirert av de andre som har lagt ut bilder!

 

Derfor fant jeg ut at det var på tide å henge seg på igjen!

I alle fall på noen av temaene!

 

 

Inspirert av dusjscenen i filmen “Psyco”…

 

Her står jeg virkelig i dusjen, altså,

bare for å få den rette “feelingen”!

 

Har du lyst til å bli med på utfordringen?

I så fall går du bare inn på bloggen til Frodithen!

 

 

“A’ Kari har lagt på seg 5 kg!”

 

Jeg vet at det har ekstremt liten betydning

i den store sammenhengen.

Omtrent som et lite sandkorn

blant alle sandkorn på verdens største strand.

 

Altså det at man synes man er litt for tjukk.

Det er et luksusproblem

 

Likevel har jeg lyst til å dele en episode

som fant sted for mer enn tjue år tilbake.

Jeg vil dele denne hendelsen fordi

den representerer kvinners sårbarhet

i forhold til kroppsidealet.

 

Dessuten handler det om dårlig selvfølelse.

 

Jeg var i et hyggelig lag.

Vi var vel 10 -12 personer.

Alle satt i ei sofagruppe rundt et salongbord.

Vi hadde spist og drukket, og tonen var gemyttlig.

Noen var kanskje litt småbrisne, men ingen var synlig beruset.

 

Plutselig sier en av mennene:

“A’ Kari har lagt på seg 5kg!”

 

Jeg ble helt nummen der jeg satt.

Ordene traff meg som knyttneveslag.

 

Jeg visste det jo så inderlig vel.

 

Jeg hadde mye angst i den perioden av livet.

Jeg brukte antidepressiva.

I tillegg trøstespiste jeg.

 

Den mørkegrønne drakta jeg hadde på meg,

føltes alt annet enn “fiks”,

men jeg hadde vokst ut av det meste av pentøyet jeg hadde.

 

Jeg hadde nok lagt på meg mer enn 5 kg.

Det var heller snakk om 10 kg.

Derfor burde jeg kanskje være takknemlig

over at han ga meg “kvantumsrabatt”?

 

Uttalelsen resulterte i noen sekunder med pinlig stillhet,

før en av de andre mennene kom med en jovial kommentar.

Jeg opplevde det som en form for støtte.

 

Resten av kvelden kvernet disse ordene i hodet mitt:

“Je er tjukk. Je ser itt’no fin ut, samma å je har på meg.

Om manda’n må je byne å slanke meg!”

 

 

Selvfølgelig var jeg også såret og sint…

…inni meg.

Jeg syntes at han oppførte seg som en drittsekk.

Hva var poenget med å si dette?

Var det virkelig nødvendig å komme med noe slikt i et hyggelig lag?

Hva hadde han med å kommentere kroppen min?

 

Jeg tror ingen av de andre som var der syntes det var ok.

Jeg tror heller ingen av de andre mennene,

kunne ha prestert å si noe tilsvarende til noen av damene,

sjøl om flere av oss var i “godt hold”.

 

Denne mannen var kjent for å oppføre seg flabbete,

(særlig når han hadde drukket)

men jeg opplevde aldri at noen satte ham på plass.

 

Selvfølgelig innser jeg at min reaksjon

handlet om min dårlige selvfølelse.

At jeg ikke følte meg bra nok,

og at mitt selvbilde var ekstremt dårlig på den tida.

Noe som også medførte at jeg følte meg som et offer.

 

Hva kunne jeg ha sagt

for å sette grenser for slik oppførsel,

uten samtidig å gjøre situasjonen

enda mer ubehagelig for vertskap og gjester?

 

 

 

Når da?

 

Når var det egentlig…

…at “da” nesten…

 

…forsvant?

 

Gikk det av moten?

Er det kulere å skrive “når”?

Det er jo enklere å skrive en tekst,

dersom man kan droppe den greia med

“Den gang da og hver gang når”.

Rett og slett bare konsentrere seg om innholdet i stedet.

 

Egentlig burde det ikke bety så mye.

Likevel kjenner jeg at det skurrer litt i topplokket mitt

alle gangene jeg møter på tekster

der “da” jevnlig erstattes med “når”.

 

“Når jeg begynte i første klasse.”

Begynte jeg flere ganger?

Ble det nærmest en vane å begynne på’an igjen til slutt?

 

“Når jeg giftet meg…”

Enkelte gifter seg jo “ommatt og ommat”.

Elizabeth Taylor inngikk ekteskap sju ganger.

Martin Scorsese har vært gift fem ganger.

 

Kanskje de begynte å si: “Når jeg gifter meg…”?

Ja, for det ble jo nesten dagligdags etter hvert.

 

Hvis jeg hadde giftet meg flere ganger,

og skulle fortelle om en av gangene,

kunne jeg ha helgardert og skrevet:

“Den femte gangen jeg giftet meg…

(hadde jeg forglemmegei i brudebuketten).”

Det hadde jo vært en måte

å omgå hele “Da eller når?”- problematikken på.

 

Jada, jeg er fullstendig klar over at dette er en form for flisespikkeri.

I bloggsammenheng har det i alle fall liten betydning

om man skriver “når” i stedet for “da”.

Blogging handler ikke først og fremst om rettskriving.

 

Likevel legger jeg merke til det,

de gangene jeg ser at “da” har måttet vike plassen for “når”.

 

 

 

 

 

 

 

 

“Modellyrket” blir stadig mer krevende

 

“Inn med magen!”

“Ta armene bak på ryggen!”

“Strekk fram foten!”

Omtrent slik høres det ut når jeg får instruksjoner fra Fotograf Frodith

i det jeg prøver å skape en illusjon av både det ene og det andre.

 

Det var enklere for 30 år siden…

 

Da trengte man liksom bare å smile så søtt og yndig man kunne…

…og så ble bildene stort sett bra!

 

 

 

Frodithen vet hvordan man skal få laaaange ben på bilder.

Hun har nemlig fått god erfaring i å ta “Ny-kjole”-selfie foran speilet.

 

I dag var det altså min tur til å teste ut trikset.

Noen ny kjole hadde jeg ikke,

men jeg hadde noe å feire:

 

Den nye turbuksa, som var for trang for noen uker siden,

kan jeg fint bruke nå!

 

Fortsatt er den litt ettersittende i rumpe og lår,

men nå ser jeg lyst på det.

Om noen uker skal den være akkurat så ledig og behagelig

som ei turbukse bør være!

 

Slik ser jeg egentlig ut!

 

Det er utrolig hvordan det går an å “jukse” seg til lange, slanke ben

når man kan knepene! 😉 

 

 

 

Her poserer Frodithen sammen med “Fearless Girl” på Karl Johan.

 

Dagen i dag var temmelig variabel rent værmessig.

Rett etter at vi hadde møttes, måtte vi søke tilflukt i et portrom.

Regnet strømmet ned, og det blåste surt.

Sjøl om vi hadde paraplyer, var det ikke nok til å holde oss tørre.

 

Heldigvis roet det seg fort, og vi gikk ned til byen.

Folk sto i køer utenfor enkelte av klesbutikkene!

Det orket ikke vi, men en liten tur på Steen&Strøm ble det,

før vi endte opp i Spikersuppa der bildene over ble tatt.

 

Nå er jo både Frodithen og jeg halv-vaksinert for noen uker siden.

Likevel følger vi sjølsagt fortsatt reglene

vedrørende munnbind-bruk, håndhygiene

og avstand til andre.

I alle fall så langt det lar seg gjøre å holde avstand

når man går i byen på en lørdag!

 

Jeg merker imidlertid at jeg har senket skuldrene en del i det siste.

 

Lavere smittetall i Oslo, kombinert med vissheten om at jeg har fått vaksine,

gjør at jeg synes det er mye hyggeligere å ferdes i byen nå.

 

 

Forventning om Fløyelsmyk sødme?

 

Det er bra å være optimistisk.

Det er også bra å forvente det beste.

Samtidig er det viktig å opprettholde

en viss realisme.

 

Jeg har nå tilbakelagt snart fire uker med “Sunnere livsstil”.

Det er ikke første gang.

Ikke andre heller.

Faktisk har jeg kommet ut av tellinga.

For lengst.

 

I dag fikk jeg lyst på sjokolademousse.

Sunn måtte den være.

Jeg fant ei oppskrift på ei rawfood-side.

I og med at jeg hadde alle ingrediensene i hus,

satte jeg i gang med det samme!

 

Når man erstatter absolutt alle ingrediensene i en dessert

med helt andre ingredienser,

og like fullt innbiller seg at det skal smake omtrent det samme…

…da blir man kanskje litt overrasket?

(Legg merke til at jeg unngår å bruke ordet skuffet.)

 

Her snakker vi om positiv innstilling!

 

Vel…

Dette var hoved-ingrediensen i sjokolademoussen min.

 

Neida, ikke et vondt ord om avocado.

Guacamole er kjempegodt!

 

 

Sånn så mitt “dessert-regnestykke” ut:

 

Kanskje ikke annet å forvente

av ei som aldri har vært særlig glad i matematiske utfordringer?

 

Jeg kom til å tenke på noe i forbindelse med dette eksperimentet:

 

Hva om jeg “overførte” det til en date?

Det vil si:

Hvis jeg hadde en forventning

om at en date skulle bli som en tradisjonell sjokolademousse?

Sødmefylt, fløyelsmjuk og ytterst velsmakende?

 

Og så hadde den blitt nettopp det?

 

Det hadde antagelig vært behagelig,

men muligens også litt kjedelig?

 

Hva om daten hadde vært litt mer sånn

avocado, banan, kokosfett og råkakao?

 

En smule sjokkert hadde jeg antagelig blitt.

I alle fall med det samme.

“Dætta var itte helt det je hadde tenkt meg!”

 

Men.. det kan også hende

at jeg hadde blitt fascinert og positivt overrasket?

Kanskje hadde jeg fått “smaken” på (og sansen for)

det originale og uvante etter hvert?

 

Og når han og jeg hadde vennet oss til en smak,

så hadde vi kanskje begge hatt lyst til å prøve ut en ny?

(I overført betydning, altså!!)

 

Nei, jeg er definitivt ikke “på dater’n”.

Jeg syntes bare at det var et morsomt tankeeksperiment…

 

 

Våryre føtter?

 

Ikke vet jeg hva som gjorde

at føttene mine begynte å oppføre seg rart i dag…

 

Kunne det være at de ble så henrykte over

å ha ført meg til denne fargeprakten

i Botanisk Hage?

 

 

Ja, for det kunne jo ikke være denne karen som bidro til det?

 

Han ser jo nokså morsk og streng ut der han står.

Jammen bra at han ikke var større!

 

Jeg lurer på om det kanskje kunne være fordi undersottene mine

hadde fått på seg joggeskoene for første gang i vår?

 

Da jeg var vel hjemme fra turen,

hadde kippet av meg skoene,

plantet rumpa i sofaen

og laget meg en velfortjent tekopp…

…begynte føttene nemlig plutselig å leve sitt eget liv:

 

 

Det føltes omtrent som når jeg har “Leamus i øyelokket”,

bare at det var i føttene musa romsterte!

 

Jeg ante at den kom til å roe seg ned ganske fort,

så jeg var rask til å filme “begivenheten”!