Jeg jobber nesten bare senvakter fra klokka 15 – 22.30, så jeg har som regel fri på formiddagen.
Den nye vanen består i at jeg noen dager i uka drar hjemmefra rundt klokka ett i stedet for litt over to. Da rekker jeg å stoppe på Hamar og gå meg en runde langs Mjøsa.
På Domkirkeodden er det fint å gå tur!
Folk flest er jo på jobb på formiddagen når det er hverdag, så da slipper jeg å “Gå i kø”.
I går gikk jeg runden min…
Mot slutten av turen, ble jeg gående bak et eldre par. Jeg vil anta at de var i sekstiårene.
Han hadde tursekk på ryggen, så trolig hadde de hatt en liten “rast” undervegs.
De gikk i jevnt, raskt tempo, side om side…
Plutselig skjedde det noe som fanget oppmerksomheten min:
Mannen strøk kvinnen over rumpa…
Det var helt klart et ømt kjærtegn…
…i alle fall slik jeg opplevde det.
Kvinnen ga ham ingen synlig respons.
Hun fortsatte å gå, uten en gang å snu på hodet.
Jeg ble litt nysgjerrig:
Var det en form for misstemning mellom dem…?
Prøvde han å be om “Godt vær” uten å bli møtt??
Jeg begynte å lete etter tegn på det motsatte…
…for jeg fikk nesten litt vondt av ham…
Men…
…så oppdaget jeg det:
Underarmene deres var stadig i kontakt med hverandre.
De leide ikke, men de gikk såpass tett ved siden av hverandre…
…at det bare måtte bli slik…
Kvinnen strøk ikke direkte på mannen, men jeg registrerte at hun definitivt ikke viste noen tegn på at hun ville unngå den jevnlige kroppskontakten.
Rett før jeg kom til bilen min, (som sto på parkeringsplassen ved et kjøpesenter) gjorde mannen det igjen :
Han strøk henne vart og ømt over rumpa…
Det var helt tydelig noe beskyttende over den bevegelsen.
Litt sånn: “Go’jenta mi”.
Jeg syntes det var så koselig å få være vitne til dette!
Om det var et par som hadde holdt sammen i mange år, eller om det var et relativt nytt forhold, aner jeg ikke.
Det er ikke så vesentlig heller.
De var bare så GODE sammen!!
Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle knipse et bilde av dem på litt avstand (sjølsagt bakfra), men jeg fant ut at det var å gå over streken i forhold til privatlivets fred – så jeg lot det være!
Derfor: I mangel av en bedre illustrasjon…
Karidansen- helt uredigert!
Prøv å stå med ryggen mot speilet, delvis vridd, mens du stryker deg sjøl på rumpa…
…og SAMTIDIG gjør iherdige forsøk på å knipse bilde av det…
…UTEN å miste telefonen i gulvet!
Det er IKKE lett…
…det skal jeg LOVE deg!!
Men: Om du ikke gir deg, så klarer du det til slutt!
(Hvis du da ikke mister telefonen i gulvet FØR du får tatt bilde!)
Nå er det snart tid for tur igjen!
Lurer på hva for noe spennende jeg får anledning til å observere i dag!!
Anne må så absolutt regnes som en ekspert på området, og det er veldig moro å høre og se henne i denne settingen!
Her snakker Anne litt om stemmebruk.
Det er for så vidt en del av den totale kroppsspråk-pakka det også!
Henda i sida – litt utilnærmelig og autoritær…
Det bor definitivt en liten skuespiller i Anne.
Hun har en særdeles levende mimikk…
…og et ganske så “talende” kroppsspråk!
Med andre ord : Dette er IKKE direkte kjedelig å være deltager på Kroppspråk – kursene hennes.
(Karidansen blir fort lei av å høre på “Tørrpinner” – utålmodig som hun er!!)
Det hersker en del myter rundt dette med kroppsspråk.
Vi kan lett både tolke…
…og mistolke!
Om noen f. eks legger armene i kors, er det IKKE et sikkert tegn på at de er uvennlig innstilt eller avvisende…
…slik vi kan ha lett for å tro.
Vi må lete etter MINST to andre tegn på at dette virkelig er tilfelle, før vi kan trekke noen som helst form for konklusjon.
Vi melder oss kanskje på et slikt kurs for å lære oss å “Lese” andre bedre.
DET er selvfølgelig EN del av pakka!
MEN : Minst LIKE nyttig er det å bli bevisst sitt EGET kroppsspråk!
En fin øvelse kan være å ta video – opptak av seg sjøl (i helfigur) foran speilet.
En av kursdeltagerne i Fordypningsgruppa la forresten ut flere videoopptak av seg sjøl (for oss i gruppa) mens hun øvde seg i forkant av at hun skulle holde et innlegg og lede et møte.
Hun fikk noen tips av Anne Brenneng og av oss andre i gruppa underveis.
Det var kjempemoro å se utviklingen hennes!!
Det var ENORM forskjell på det første og det siste opptaket!
Hun fikk noen til å ta opptak av seg UNDER møtet også, slik at vi fikk se hvordan hun klarte seg!
Tøft gjort!
Det hører med til historien at hun klarte seg med glans!!
Jeg har tatt et opptak av meg sjøl foran speilet her på hotellrommet i kveld, men jeg skal ikke legge det ut på bloggen! Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg heller vil bruke bilder.
Hvis jeg for eksempel skal holde et foredrag…
..bør jeg heller…
…stå SLIK…
…enn…
…SLIK!!
(Jeg har veldig lett for å stå sånn som på det nederste bildet, men det ser temmelig keitete ut!)
I alle fall passer det dårlig å stå slik hvis jeg ønsker å bli tatt på alvor om jeg f. eks skal holde et foredrag for en større forsamling!
I og med at det er bursdagen til Karidansen, foreslår bestevenninna at de skal slå på stortromma, og gå ut og spise middag på restaurant!
“Je vet om en fin resturang på Lena”…sier hun
Så retter hun seg sjøl :
“Ja, itte “FIN” akkurat da, men det er go’ mat der og ei trev’li atmosfære!”
Karidansen :
“DET er “fint” nok åt meg…
..for det er fell itte ei slik hamburgersjappe der det stinker frittyr – mat?”
Venninna :“Trur du DÆ er min stil!?”
Karidansen : “Vart du litt fornærme’ nå hell…?”
Venninna : “Nei, det vart je itte. Hadde je hatt lett for å bli fornærme’…
.. så hadde je nok itte…”
Karidansen : “Vøri venninne me’ meg?”
Venninna : “Ja, nå var det itte JE som sa DÆ da, men…”
Karidansen : “Åssen ER tyrkisk mat a’?”
Venninna : Je syns’n er go’, men det er nok itte så mye INGEFÆR og GRØNNKÅL der!”
(Venninna er veldig forsiktig og lugn av seg, men det kommer noen “INNERTIERE” i form av at hun tar Karidansen og hennes særegenheter TEMMELIG på kornet i ny og ne. Det BLIR gjerne slik når man har vært venninner i godt over tredve år)
Karidansen : “Hahahahahahahahahahaaaaaaa!”
Et par timer senere står Karidansen på skysstasjonen på Gjøvik. Hun har nemlig “Innlandskortet”, og kjører buss fra Hamar til Toten for drøyt 70 kr.
Nå står hun og funderer på hvilken buss hun skal ta videre.
Hun bestemmer seg for å ringe til venninna :
“Er det Ringrute EN hell Ringrute TO je skar ta?”
Venninna : “Je er itte sikker, men den ene kjører om Raufoss, og da bruker du over en time hit. Den andre går direkte, og da tar det rundt tjue minnutt’.
Karidansen : “Je satser på at je kjæm meg på den riktige bussen, je!”
Venninna : (Litt streng i stemmen).
“Nei, du SATSER itte på NOE!! Du SPØR sjåfførn når du kjæm innpå bussen, du!
(Venninna har hatt noen ERFARINGER med Karidansen tidligere, så nå er hun føre var!)
Karidansen : (Litt spak)“Je satser itte på NOE – je spør sjåførn om je har kømmi inn på bussen som bruker tjue minnutt’ tel Kapp, je!”
Venninna : “Ja, DET gjør du!”
Ca en halv time senere…
…er Karidansen vel fremme!
Inngangspartiet er påskepyntet…(Høna lengst til venstre pynter vel ikke opp så veldig…
… men hun maste seg nå til å få bli med på bildet…)
Denne henger på veggen ved inngangsdøra…
(“Heme” står det, hvis noen skulle være i tvil…)
Venninna på Toten har jo en stor interesse for innredning…
Bolle i perlemor – ble i sin tid kjøpt…
…en gang venninna var på Skagen…
Litt avslapning i dagligstua før det er tid for å dra på tyrkisk restaurant…
Restauranten heter “Venezia”, og interiøret er litt “Sydlandsk”.
Maten er nydelig…
Karidansen gleder seg til kyllinggryte med tilbehør…
Bursdagsgave fra Bestevenninna…
Jeg liker at hjertet er “langstrakt”, litt assymmetrisk og at det ender i en spiss.
Jeg liker IKKE symmetriske “Bollehjerter”!
Tenk:
Nå er jeg nærmere 60 enn 50…
Litt rart…
…for sjela mi er nok bare litt over tredve tror jeg…
…sjøl om jeg har erfart ganske mye på de 25 åra som har gått…
Profilen min på “Elitesingles” står nå på “Inaktiv”.
På ett vis er det kanskje litt ille å betale 324 kr i måneden for noe som ikke er i bruk, men det er det som er det riktige nå…
Jeg trenger en pause…
…på ubestemt tid…
…fra nye “Bli Kjent”- perioder…
Det blir fort noe litt anstrengt og krampaktig over det.
Først finner man en profil man liker…
Er det gjensidig, så utvikles det kanskje en form for kontakt som virker lovende…
Så avtaler man etter hvert å møtes…
For : Det er jo ikke noe poeng i å drøye det første møtet i flere måneder.
Det er bedre å stikke hull på illusjons – bobla ganske fort…
…i stedet for å lulle seg inn i en fantasi som ikke har noen som helst rot i virkeligheten…
…er det ikke…?
Det er fort gjort å tillegge det nye bekjentskapet HELT andre egenskaper enn det vedkommende i virkeligheten er i besittelse av, bare fordi man så gjerne VIL at det skal være sånn…
Så møtes de to da…
…for ALLER første gang…
…og kanskje er det slik at den ene (eller begge) allerede tenker…
…at de er på vei til å bli kjærester?
I bakhodet lurer frykten:
“Er jeg god nok? Vil jeg leve opp til de forventningene som har blitt skapt?”
Så frykter man kanskje like mye at man SJØL har skapt seg forventninger om den andre…
…som slett ikke stemmer…
Så kan (minst) to ting skje:
Man prøver febrilsk å vedlikeholde “Go’følelsen” fra den aller første “Bli Kjent”-fasen…
…og er nervøs for hvert minste tegn på at det ikke vil fungere…
…ELLER…
…man gjør kort prosess og setter strek, for det virker jo helt håpløst…
Lufta gikk ut av ballongen, og man “føler” liksom ikke sånn som man bør føle…
(Hva BØR man føle, forresten?)
Både å kaste seg hemningsløst ut i noe…
…eller å gi helt opp ved første korsvei kan kanskje være feil?
For hele SETTINGEN blir så unaturlig…
Skulderføringa blir så høy hos begge…
Det blir som å balansere på stram line!!
Om begge klarer å ha et avslappet forhold til hele greia…
…være litt nøkterne og samtidig legge godvilja til…
…så KAN utfallet på sikt faktisk bli veldig bra!
Å først bli godt kjent som VENNER(?) er nok ikke så dumt…
En form for gnist og tiltrekning må det jo være…
…men DET er noe som godt kan vokse fram…
…kombinert med en følelse av å verdsette/ville hverandre VEL…
…etter hvert som man lærer hverandre bedre å kjenne!
Jeg har vært alene så lenge nå, at det å skulle tilbringe masse tid sammen med et nytt mannlig bekjentskap…
…DET er noe som kan virke skremmende.
Jeg merket det da jeg hadde kontakt med ham som var rollemodell for “Han” i novella:
Da jeg var på kurs i Sandvika sist, var hele kursgjengen innom klesbutikken til Fay etter at kurset var slutt.
(NEI, jeg kjøpte IKKE noen ny kjole, det var jeg fast bestemt på.)
Men: Jeg fant en orakelkortstokk som jeg har hatt veldig lyst på ei stund:
Nemlig:
DENNE!
Jeg trekker de samme kortene igjen og igjen.
Det dreier seg om seks-sju stykker av i alt 44 kort!
Det er særlig DETTE kortet som går igjen :
“Bambusmåne”…
Jeg har trukket det gang på gang…
…på gang.
Så har jeg blitt irritert og trukket en gang til…
…med samme resultat!
Om dette kortet står det (blant annet):
“Den kinesiske bambusplanten hjelper oss å forstå visdommen i guddommelig timing. I de første fem årene av dens liv, mens de små røttene forsøker å finne feste, er det tilsynelatende lite som skjer. Men når røttene er klare, er de usedvanlig sterke, og plutselig skyter planten fram som et skudd!
Det var mye mer som foregikk undre forberedelse til den kraftige veksten enn det som syntes å være tilfelle i bambusplantens spede begynnelse.
Slik kan det også være med guddommelig timing. I perioder kan det virke som om ingen ting skjer, og vi kan begynne å tro at det alltid vil være slik! Men denne indre forberedelsestiden gir mulighet for rask utvikling og vekst når vi er klare.”
Dette gjelder vel for flere områder i livet – ikke bare når vi er i en mulig startfase av et forhold.
Den jenta er jo en usedvanlig klok og forstandig sjel…
…synes mammaen…
…helt OBJEKTIVT sett selvfølgelig!
Visst har det vært perioder da jeg synes at frøkna har vært unødig sta, umedgjørlig…
…og KVERULERENDE!!!
Akkurat på DET feltet ligner hun ikke…
…. på den milde og medgjørlige mammaen sin!
(Arkivbilde av mor og datter. tatt i forbindelse med at storebror giftet seg i august i fjor!)
Men knakende gode til å skrive…
…DET er vi jo begge!
Forresten…
…så har jeg aldri opplevd at det har gått den andre veien…
…altså at HUN har delt noen av MINE innlegg…
Kan du skjønne hvorfor…??
Men uansett :
Myrsnipemammaen slår til igjen og deler i vei:
“JEG ER FORNÆRMET OG DERFOR KORREKT!”
Å være fornærmet, det har vi alle opplevd å være. Og som nordmenn flest er vi flinke til nettopp dette. Det går nesten sport i å bli eller være fornærmet, og særlig nå når vi lever i “politisk korrekt-gullalderen”. Neida, jeg prøver ikke å tråkke på ideen om å være politisk korrekt. Det er gull at mannen og dama i gata har blitt mer bevisst på hvordan man skal ta for seg diverse temaer uten å fremstå som en middels skitsekk. Nei, det jeg reagerer på er at man knapt kan åpne munnen lenger uten at noen skal enten
1) komme en til unnsetning og forklare deg hva du egentlig mente å si
eller
2) kjefte deg huden full for at du ordla deg feil i hans eller hennes øyne.
Dette er slitsomt… Det går ikke an å ha en vanlig samtale lenger, for man må hele tiden gå på tå hev i tilfelle vedkommende du snakker med kan bli støtt for det du sier. Det trenger ikke være en stor ting. Det trenger ikke engang å angå den du snakker med, men likevel skal svovel og ild regne over deg om du skulle være så uheldig å si noe, i mangel av et bedre ord, dumt.
Jeg synes det er underholdende å se hvor lett det er å bli støtt for noe om dagen. Og ikke bare det! Det er overraskende lett å få med seg flere på lasset. La oss se på en noenlunde fersk diskusjon. Tine Meieri kom for en stund siden ut med nytt juledesign på melkekartongene sine. Dette er som vi alle vet å leke med ilden, for ingenting skal forandres. Alt var bedre før, og basta bom! Men(!), hovedproblemet var ikke det nye designet i sin store, herlige helhet. Neida, neida og neida! Tine Meieri har i sin ignoranse og skjødesløshet inkludert en ulv på den nye melkekartongen. VEL(!!!), for noen jævler! Måtte de alle kokes i meierismør!
Altså… er dette virkelig noe å grine for? Ja, jeg skjønner at forholdet mellom Petter Ulv og den norske bonde er noe anspent. Jeg har vokst opp i bondelandet sjøl, så dette er på ingen måte et ukjent tema for meg. Og når det er sagt er det ikke bare bøndene som har gitt lyd fra seg. Så langt der i fra. Reaksjonene har kommet fra både den ene og den andre. Men, å nesten gå til angrep på Tine for at de hadde lyst til å friske opp melkekartongen synes jeg er å overreagere. Tanken var vel, vil jeg gå ut i fra, å fremme ting vi anser som, vel… norske. Ulven er en del av den norske fauna, og da falt det seg naturlig å inkludere den. Og jadda, jadda, jadda, nå vet jeg at noen har lyst til å si meg at “jammen det er ikke norsk ulv, den er fra Russland! Den har ingenting i norsk skog å gjøre, den sleskete kjøteren!”. Ja, det kan godt være det, men jeg tror ulven bryr seg fint lite om landegrensene.
Dette er en ganske liten ting, og det er jo også nettopp det som er poenget. Vi skal bry oss med sånne bittesmå, trivielle ting. Vi skal føle oss krenket, fornærmet og trampet på for at noen kunne finne på å støte oss. Men folkens, vi har sjøl et ansvar for hva vi skal gidde å engasjere oss i. Og om vi blir fornærma er det virkelig vårt eget problem, ikke sant? Dessuten, hva som fornærmer hver enkelt er subjektivt, fordi hva som fornærmer den ene trenger ikke fornærme den andre. Hvis jeg skulle kreve av alle og enhver å holde seg oppdatert på hva som er mine “nei-temaer”, og de i retur kunne kreve det samme av meg må vi bare slutte å prate sammen. Eller, for å si det på en annen måte: vi hadde ikke hatt noe å prate om. Så forslaget mitt er vel at vi må bli litt flinkere til å la ting fare. Kanskje ikke henge oss opp i alt som kan være feil, for den som kom med uttalelsen trenger ikke ha det samme forholdet til temaet som deg. Det kommer ikke noe godt ut av å lete etter et problem. Takk for meg.
(Har du lyst til å lese flere innlegg signert Ellen, så heter bloggen hennes “Pantalone”. Du finner den her på blogg.no. Jeg har IKKE spurt henne om lov til å dele, men bloggen er jo offentlig, så da så…)
