Går det ikke an å lage sitt eget design på bloggen mer?

 

Jeg liker ikke for snevre rammer!

Ikke på noe vis!

Det er viktig for meg å kunne sette mitt eget preg på det jeg driver med!

 

Her om dagen skulle jeg lage et litt mer vårlig preg på bloggen min…

….men så er visst ikke DET så enkelt lenger??

 

I alle fall ser det ut til at jeg må bruke et “ferdig design” og kun sette mitt eget preg på det ved hjelp av bilder…?

 

Kanskje det er jeg som tar feil…?

Jeg liker jo de fargene jeg har, og muligheten til å tilpasse litt etter egen smak og eget humør!

Nå får jeg det ikke til!

 

Slik skulle den nye headeren være…

…men neida, det skulle den visst IKKE!

 

 

Nå er jeg litt molefonken, faktisk…

Hvis det er slik at jeg må bytte til et “standard design” for å kunne legge inn nye bilder i headeren, så er jeg ikke så glad for det…

 

Det var liksom en del av moroa…

…dette at jeg hadde frihet til å forme utseendet på bloggen min…

…litt etter mitt eget hode…

 

 

 

Et fryktelig vanskelig tema…

 

Nylig hørte jeg om et menneske som for en tid tilbake valgte å avslutte livet sitt…

(NB!! Dette var ikke et menneske jeg kjente til personlig, eller aner hvem var!)

 

Vedkommende hadde hatt en svært alvorlig, kronisk lidelse i flere år.

Denne sjukdommen hadde medført at dette mennesket var sterkt invalidisert og pleietrengende…

Hodet og tankevirksomheten fungerte normalt, men vedkommende var helt avhengig av andres hjelp til hver minste ting.

 

Personen hadde flere ganger uttrykt at h*n ønsket å få hjelp til å dø…

…men h*n var for sjuk til å klare reisen til klinikken(e) i utlandet som tilbyr aktiv dødshjelp.

 

Det var mye som tydet på at vedkommende hadde planlagt handlingen som medførte at h*n døde.

Da personen ble funnet, var h*n ennå i live. 

Helsepersonellet spurte de pårørende om de ønsket å forsøke gjenoppliving.

Det var da de pårørende sa : “Nei…la N.N. får slippe nå”.

 

På mange måter en tøff avgjørelse å ta…

Men :

Hvis de pårørende hadde bedt om at helsepersonellet skulle gjøre det de kunne for å “redde” vedkommende…

Hva slags liv hadde de “reddet” N.N. til?

 

 

Når et dyr blir alvorlig sjukt, og antagelig går en langsom og smertefull død i møte…

…vil veterinæren anbefale at dyret får slippe.

 

Slik er det ikke for oss mennesker.

Aktiv dødshjelp er ikke tillatt i Norge.

 

Det er et fryktelig vanskelig tema…

Om det blir tillatt, kan det jo bli misbrukt!

 

Men…å være “Dømt til en langsom død” – kanskje med store smerter og ubehag…

…og en gradvis svært alvorlig invalidisering..

…DET er en ganske så grusom skjebne.

 

Jeg har stor respekt for de klinikkene i utlandet som hjelper folk som ønsker det å få dø, slik at de får slippe mer lidelse.

 

Jeg har også stor respekt for de pårørende, som orker å følge sine kjære på det de vet er en planlagt “Siste reis”.

 

Det må være steintøft…

…og aldeles hjerteskjærende…

 

 

 

 

 

Et kjærlig klaps på rumpa…

 

Nå som det begynner å bli vår, har jeg innført en ny vane.

(Jeg håper jeg klarer å opprettholde nok sjøldisiplin til at jeg fortsetter med den!)

Jeg jobber nesten bare senvakter fra klokka 15 – 22.30, så jeg har som regel fri på formiddagen.

 

Den nye vanen består i at jeg noen dager i uka drar hjemmefra rundt klokka ett i stedet for litt over to. Da rekker jeg å stoppe på Hamar og gå meg en runde langs Mjøsa.

På Domkirkeodden er det fint å gå tur!

Folk flest er jo på jobb på formiddagen når det er hverdag, så da slipper jeg å “Gå i kø”.

 

I går gikk jeg runden min…

Mot slutten av turen, ble jeg gående bak et eldre par. Jeg vil anta at de var i sekstiårene. 

Han hadde tursekk på ryggen, så trolig hadde de hatt en liten “rast” undervegs.

De gikk i jevnt, raskt tempo, side om side…

 

Plutselig skjedde det noe som fanget oppmerksomheten min:
 

Mannen strøk kvinnen over rumpa… 

 

Det var helt klart et ømt kjærtegn…

…i alle fall slik jeg opplevde det.

 

Kvinnen ga ham ingen synlig respons.

Hun fortsatte å gå, uten en gang å snu på hodet.

 

Jeg ble litt nysgjerrig:

Var det en form for misstemning mellom dem…?

Prøvde han å be om “Godt vær” uten å bli møtt??

 

Jeg begynte å lete etter tegn på det motsatte…

…for jeg fikk nesten litt vondt av ham…

 

Men…

…så oppdaget jeg det:

 

Underarmene deres var stadig i kontakt med hverandre.

 

De leide ikke, men de gikk såpass tett ved siden av hverandre…

…at det bare måtte bli slik…

 

Kvinnen strøk ikke direkte på mannen, men jeg registrerte at hun definitivt ikke viste noen tegn på at hun ville unngå den jevnlige kroppskontakten.

 

Rett før jeg kom til bilen min, (som sto på parkeringsplassen ved et kjøpesenter) gjorde mannen det igjen :

 

Han strøk henne vart og ømt over rumpa…

 

Det var helt tydelig noe beskyttende over den bevegelsen.

Litt sånn: “Go’jenta mi”.

Jeg syntes det var så koselig å få være vitne til dette!

 

Om det var et par som hadde holdt sammen i mange år, eller om det var et relativt nytt forhold, aner jeg ikke.

Det er ikke så vesentlig heller.

 

De var bare så GODE sammen!!

 

Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle knipse et bilde av dem på litt avstand (sjølsagt bakfra), men jeg fant ut at det var å gå over streken i forhold til privatlivets fred – så jeg lot det være!

 

Derfor: I mangel av en bedre illustrasjon…

Karidansen- helt uredigert!

 

Prøv å stå med ryggen mot speilet, delvis vridd, mens du stryker deg sjøl på rumpa…

…og SAMTIDIG gjør iherdige forsøk på å knipse bilde av det…

…UTEN å miste telefonen i gulvet!

 

Det er IKKE lett…

…det skal jeg LOVE deg!!

 

Men: Om du ikke gir deg, så klarer du det til slutt!

 

(Hvis du da ikke mister telefonen i gulvet FØR du får tatt bilde!)

 

Nå er det snart tid for tur igjen!

Lurer på hva for noe spennende jeg får anledning til å observere i dag!!

 

 

Gratulasjoner, Gjengjeld, Dårlig samvittighet…og Den Nye Do – veggen…

 

Folk er rare…

…eller rettere sagt:


JEG er rar!

 

For:

Jeg har ikke vært så mye på Facebook i det siste…

…og jeg har vært VELDIG slapp med å sende bursdagshilsener…

 

Det blir litt sånn “Pliktløp” noen ganger, føler jeg…

…for det er veldig mange som jeg nesten aldri har kontakt med av de ca 200 jeg er “Venn” med!

Jeg har en liten mistanke om at jeg ikke er den eneste som føler dette…

…skjønt det er sikkert mange som synes det er veldig koselig å sende disse Facebook-bursdagshilsenene!

 

Jeg var ikke inne på Facebook på bursdagen min!

Da jeg gikk inn på siden dagen etter, regnet jeg med at nesten ingen hadde sendt meg bursdagshilsen…

…fordi jeg har vært så j…. slapp sjøl!

 

Men :


Av mine ca 200 facebook-venner var det over 80 som hadde sendt hilsen!

 

DA var det ei som kjente på at hun skjemtes…

…bittelittegrann!

Men…

…behøvde jeg det, liksom??

 

Jeg ønsker jo at folk skal ha en koselig bursdag, sjøl om jeg knapt sender bursdagshilsener på facebook mer.

 

Da jeg var hos mor i begynnelsen av uka, leste jeg en artikkel i Østlendingen!

Det var Rolf Lie Holter som hadde skrevet den.

 

 

Den karen behersker virkelig kunsten å skrive om nokså alvorlige tema…

…på en slik måte at jeg bare må le…

…til dels høyt og hjertelig, sjøl om det altså er en alvorlig undertone.

 

Mor var litt for trøtt til å lese artikkelen om kvelden, men under frokosten neste dag var det TO kjerringer som gliste om kapp!!

 

Han beskriver, blant annet, Facebook som:

“Den nye DO – veggen, den vi måtte innom da vi måtte…”.

 

Da sikter han sjølsagt ikke til bursdags – hilsener…

…men til all skit – kastinga som foregår i kommentarfeltene rundt omkring!

 

Ikke så lett å lese dette, for jeg tok bare bilde av avis – sida med mobilkameraet.

Men: Om du gidder,så kan det hende at du synes at det er verdt det!

 

Apropos dovegger:

Her om dagen hadde jeg bilen på verksted.

Mens jeg ventet på den, “måtte” jeg på biblioteket i Dala.

 

På veggen var det hengt opp et ark med en klar og tydelig beskjed:

 

Jeg måtte bare ta bilde av denne, mens jeg “måtte”…

 

(Dere vet jo at jeg er en uforbederlig promp, tiss og bærsj – humorist!)

 

 

Karidansen på Kroppsspråk – kurs!

 

I og med at jeg er med i en av Fordypningsgruppene til Anne Brenneng, har jeg også mulighet til å delta på kurs for å lære litt om kroppsspråk.

 

Anne må så absolutt regnes som en ekspert på området, og det er veldig moro å høre og se henne i denne settingen!

 

Her snakker Anne litt om stemmebruk. 

Det er for så vidt en del av den totale kroppsspråk-pakka det også!

 

 

Henda i sida – litt utilnærmelig og autoritær…

 

Det bor definitivt en liten skuespiller i Anne.

Hun har en særdeles levende mimikk…

…og et ganske så “talende” kroppsspråk!

 

Med andre ord : 
Dette er IKKE direkte kjedelig å være deltager på Kroppspråk – kursene hennes.


(Karidansen blir fort lei av å høre på “Tørrpinner” – utålmodig som hun er!!)

 

Det hersker en del myter rundt dette med kroppsspråk.

 

Vi kan lett både tolke…

…og mistolke!

 

Om noen f. eks legger armene i kors, er det IKKE et sikkert tegn på at de er uvennlig innstilt eller avvisende…

…slik vi kan ha lett for å tro.

 

Vi må lete etter MINST to andre tegn på at dette virkelig er tilfelle, før vi kan trekke noen som helst form for konklusjon.

 

 

Vi melder oss kanskje på et slikt kurs for å lære oss å “Lese” andre bedre.

DET er selvfølgelig EN del av pakka!

 

MEN : Minst LIKE nyttig er det å bli bevisst sitt EGET kroppsspråk! 

 

En fin øvelse kan være å ta video – opptak av seg sjøl (i helfigur) foran speilet. 

 

En av kursdeltagerne i Fordypningsgruppa la forresten ut flere videoopptak av seg sjøl (for oss i gruppa) mens hun øvde seg i forkant av at hun skulle holde et innlegg og lede et møte.

 

Hun fikk noen tips av Anne Brenneng og av oss andre i gruppa underveis.

 

Det var kjempemoro å se utviklingen hennes!!

Det var ENORM forskjell på det første og det siste opptaket!

 

Hun fikk noen til å ta opptak av seg UNDER møtet også, slik at vi fikk se hvordan hun klarte seg!

Tøft gjort!

Det hører med til historien at hun klarte seg med glans!!

 

Jeg har tatt et opptak av meg sjøl foran speilet her på hotellrommet i kveld, men jeg skal ikke legge det ut på bloggen! Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg heller vil bruke bilder.

 

Hvis jeg for eksempel skal holde et foredrag…

..bør jeg heller…

…stå SLIK…

 

…enn…

 

…SLIK!!

(Jeg har veldig lett for å stå sånn som på det nederste bildet, men det ser temmelig keitete ut!)

 

I alle fall passer det dårlig å stå slik hvis jeg ønsker å bli tatt på alvor om jeg f. eks skal holde et foredrag for en større forsamling!

 

 

Itt’no Tyrkisk Tull på Toten!

 

Karidansen og bestevenninna har blitt enige om å møtes…

Det er nemlig ei stund siden sist!

 

I og med at det er bursdagen til Karidansen, foreslår bestevenninna at de skal slå på stortromma, og gå ut og spise middag på restaurant!

“Je vet om en fin resturang på Lena”…sier hun

Så retter hun seg sjøl :

“Ja, itte “FIN” akkurat da, men det er go’ mat der og ei trev’li atmosfære!”

Karidansen :

“DET er “fint” nok åt meg…

..for det er fell itte ei slik hamburgersjappe der det stinker frittyr – mat?”

 

Venninna :“Trur du DÆ er min stil!?”

 

Karidansen : “Vart du litt fornærme’ nå hell…?”

Venninna : “Nei, det vart je itte. Hadde je hatt lett for å bli fornærme’…

.. så hadde je nok itte…”

 

Karidansen : “Vøri venninne me’ meg?”

 

Venninna : “Ja, nå var det itte JE som sa DÆ da, men…”

 

Karidansen : “Åssen ER tyrkisk mat a’?” 

Venninna : Je syns’n er go’, men det er nok itte så mye INGEFÆR og GRØNNKÅL der!”

(Venninna er veldig forsiktig og lugn av seg, men det kommer noen “INNERTIERE” i form av at hun tar Karidansen og hennes særegenheter TEMMELIG på kornet i ny og ne. Det BLIR gjerne slik når man har vært venninner i godt over tredve år)

Karidansen : “Hahahahahahahahahahaaaaaaa!”

 

 

Et par timer senere står Karidansen på skysstasjonen på Gjøvik. Hun har nemlig “Innlandskortet”, og kjører buss fra Hamar til Toten for drøyt 70 kr.

Nå står hun og funderer på hvilken buss hun skal ta videre.

Hun bestemmer seg for å ringe til venninna :

 

“Er det Ringrute EN hell Ringrute TO je skar ta?”

Venninna : “Je er itte sikker, men den ene kjører om Raufoss, og da bruker du over en time hit. Den andre går direkte, og da tar det rundt tjue minnutt’.

Karidansen : “Je satser på at je kjæm meg på den riktige bussen, je!”

Venninna : (Litt streng i stemmen).

“Nei, du SATSER itte på NOE!! Du SPØR sjåfførn når du kjæm innpå bussen, du!

(Venninna har hatt noen ERFARINGER med Karidansen tidligere, så nå er hun føre var!)

Karidansen : (Litt spak) “Je satser itte på NOE  – je spør sjåførn om je har kømmi inn på bussen som bruker tjue minnutt’ tel Kapp, je!”

Venninna : “Ja, DET gjør du!”

 

 

Ca en halv time senere…

…er Karidansen vel fremme!

 

Inngangspartiet er påskepyntet…(Høna lengst til venstre pynter vel ikke opp så veldig…

… men hun maste seg nå til å få bli med på bildet…)

 

Denne henger på veggen ved inngangsdøra…

(“Heme” står det, hvis noen skulle være i tvil…)

 

Venninna på Toten har jo en stor interesse for innredning…

 

Bolle i perlemor – ble i sin tid kjøpt…

…en gang venninna var på Skagen…

 

Litt avslapning i dagligstua før det er tid for å dra på tyrkisk restaurant…

 

 

 

Restauranten heter “Venezia”, og interiøret er litt “Sydlandsk”.

Maten er nydelig…

 

 

Karidansen gleder seg til kyllinggryte med tilbehør…

 

 

 

 

Bursdagsgave fra Bestevenninna…

 

Jeg liker at hjertet er “langstrakt”, litt assymmetrisk og at det ender i en spiss.

Jeg liker IKKE symmetriske “Bollehjerter”!

 

 

Tenk:

Nå er jeg nærmere 60 enn 50…

 

Litt rart…

…for sjela mi er nok bare litt over tredve tror jeg…

…sjøl om jeg har erfart ganske mye på de 25 åra som har gått…

 

…siden jeg faktisk VAR 30!!

 

 

 

Om å kose seg glugg i hjel med “Unyttige Sysler”!

 

Jeg koser meg VELDIG med å pynte opp rundt meg.

 

Når jeg får holde på med “Tullballeriet” mitt…

…da er jeg…

 

…I FLYT!

 

Jeg kjenner at roen kommer…

…mens jeg surrer rundt, nynner…

…og leter etter ting jeg kan sette sammen…

 

Dette er dagens “Prosjekt” på “Tullballeri – fronten”!!

 

 

 

Jeg har ikke kjøpt inn noe nytt for å lage dette.

 

Nellikene, og det grønne, er rester etter at jeg lagde blomsterdekorasjonen til mor.

 

Snart skal jeg på jobb…

…og dette var en fin “opplading” til arbeidsdagen!

 

 

 

Blomster og Barndomsminner…

 

I går skulle Karidansen ut og farte litt igjen…

Hun skulle besøke noen…

 

Det var en stund siden sist, så hun ville lage en dekorasjon og ta med seg.

 

Dekorasjoner er morsomme å lage, og da bli det en dobbelt glede i det å gi dem bort!

 

Litt gult må det være nå som påsken nærmer seg!

 

Så er det litt problematisk å frakte sånt; både fordi det har vært kaldt…

…og fordi vannet har lett for å skvalpe over…

…når man f. eks kjører litt for fort…

…og ikke legger merke til humper i veien…

 

…før man er i ferd med å forsere dem…

 

 

(Ja, jeg HAR gjort akkurat DET noen ganger!)

 

Løsningen ble denne :

Den ovale vaskebøtta passet akkurat som “Frakt-emballasje”! 

 

Så surret jeg bobleplast rundt, for å beskytte blomstene mot kulde.

Etter en drøy time var blomstene på plass på salongbordet hjemme hos…

 

…a’ mor!

 

Han Solan Gundersen troner i sofaen slik han pleier!

Han liker å ha litt oversikt, den karen!

 

 

Dette teppet husker jeg lå i stua foran Tv’en da jeg var lita.

 

Vår første Tv kjøpte mor og far i 1968. Det var radio på sida av tv’en.

Jeg pleide å ligge på dette teppet og høre på lørdagsbarnetimen…

Noen ganger hadde mor bakt boller, så da koste jeg meg med en bolle “attåt” barnetimen!

 

Teppet har en egen historie:

Mor er veldig flink til det meste når det gjelder håndarbeid. Det gjelder både søm, brodering, strikking og hekling!

(Det har IKKE gått i arv til meg – i hvert fall ikke søm og brodering!!)

 

En gang fikk hun en ide om at FAR også burde ha et håndarbeid om vinteren, når det var roligere tider på garden!

 

Mor gikk derfor til innkjøp av dette teppet, med påtegnet mønster…

…og x antall garnnøster…

…for nå skulle Gubben få opp interessen for håndarbeid!!

 

Men :

Det var lite entusiasme å oppdrive hos “Håndarbeids – eleven”:

Han syntes faktisk SÅ lite om det…

…at han NEKTET å knyte så mye som…

…EN ENESTE KNUTE på dette teppet…

 

Med andre ord:

FULL BOIKOTT!!


Så da…

..endte det hele med at mor måtte knyte hele teppet sjøl!

 

Hun har det altså fortsatt i stua si.

Teppet befinner seg ikke i mitt barndomshjem, for mor og far bygde seg nytt hus i 1983.

 

Men…teppet vekker koselige minner hos meg likevel…

…sjøl om håndarbeidsoppgaven ikke falt i god jord hos’n far!

 

 

Å fylle et tomrom…/”Hastverk er Lastverk”/ og om Kuan Yin – kortene…

 

Profilen min på “Elitesingles” står nå på “Inaktiv”.

På ett vis er det kanskje litt ille å betale 324 kr i måneden for noe som ikke er i bruk, men det er det som er det riktige nå…

 

Jeg trenger en pause…

…på ubestemt tid…

…fra nye “Bli Kjent”- perioder…

 

Det blir fort noe litt anstrengt og krampaktig over det.

 

Først finner man en profil man liker…

Er det gjensidig, så utvikles det kanskje en form for kontakt som virker lovende…

Så avtaler man etter hvert å møtes…

 

For : Det er jo ikke noe poeng i å drøye det første møtet i flere måneder.

Det er bedre å stikke hull på illusjons – bobla ganske fort…

…i stedet for å lulle seg inn i en fantasi som ikke har noen som helst rot i virkeligheten…

 

…er det ikke…?

 

Det er fort gjort å tillegge det nye bekjentskapet HELT andre egenskaper enn det vedkommende i virkeligheten er i besittelse av, bare fordi man så gjerne VIL at det skal være sånn…

 

Så møtes de to da…

…for ALLER første gang…

…og kanskje er det slik at den ene (eller begge) allerede tenker…

…at de er på vei til å bli kjærester?

 

I bakhodet lurer frykten:

 

“Er jeg god nok? Vil jeg leve opp til de forventningene som har blitt skapt?”

 

Så frykter man kanskje like mye at man SJØL har skapt seg forventninger om den andre…

…som slett ikke stemmer…

 

Så kan (minst) to ting skje:

Man prøver febrilsk å vedlikeholde “Go’følelsen” fra den aller første “Bli Kjent”-fasen…

og er nervøs for hvert minste tegn på at det ikke vil fungere…

…ELLER…

…man gjør kort prosess og setter strek, for det virker jo helt håpløst…

Lufta gikk ut av ballongen, og man “føler” liksom ikke sånn som man bør føle…

(Hva BØR man føle, forresten?)

 

Både å kaste seg hemningsløst ut i noe…

…eller å gi helt opp ved første korsvei kan kanskje være feil?

For hele SETTINGEN blir så unaturlig…

Skulderføringa blir så høy hos begge…

Det blir som å balansere på stram line!!

 

Om begge klarer å ha et avslappet forhold til hele greia…

…være litt nøkterne og samtidig legge godvilja til…

…så KAN utfallet på sikt faktisk bli veldig bra!

 

Å først bli godt kjent som VENNER(?) er nok ikke så dumt…

 

En form for gnist og tiltrekning må det jo være…

…men DET er noe som godt kan vokse fram…

…kombinert med en følelse av å verdsette/ville hverandre VEL…

…etter hvert som man lærer hverandre bedre å kjenne!

 

Jeg har vært alene så lenge nå, at det å skulle tilbringe masse tid sammen med et nytt mannlig bekjentskap…

…DET er noe som kan virke skremmende.

 

Jeg merket det da jeg hadde kontakt med ham som var rollemodell for “Han” i novella:

“Er vi liksom kjærester nå …eller?”

 

 

På en måte var det veldig trivelig, og en del av meg ønsket at det skulle utvikle seg til noe mellom oss…

…samtidig kunne jeg ta meg i å være engstelig for at jeg plutselig skulle havne i noe…

…der jeg “måtte” tilbringe det meste av fritida mi sammen med ham…

…nærmest fra den ene uka til den andre!

 

Han følte nok på noe av det samme…

…tror jeg!

 

“Blir DETTE riktig da?”

 

Hjelp…liksom!!

 

Jeg…

..som har blitt vant til å gjøre som jeg vil, og disponere fritida mi uten å ha store faste forpliktelser overfor NOEN??

 

Nei, jeg tror ikke at jeg er en super-egoist…

 

Jeg trenger bare at ting får utvikle seg i et naturlig tempo…

…uten at noe skal fremtvinges eller forseres…

…i form av langsiktige planer og/eller veldig tett kontakt fra første stund…

 

…sjøl om jeg lot meg rive litt med av heftig begeistring i starten!

 

Slikt er det nok mange som har opplevd, både en og flere ganger!

 

Det er derfor så mange forhold som kanskje KUNNE ha blitt til noe bra…

…strander før de har begynt…

…tror jeg!

 

Det blir en indre konflikt ut av det :

EN del av oss VIL veldig gjerne.

Det er den delen av oss som ønsker å få dekket et behov for noen å “Høre sammen med”, og å være “Et par”.

 

Men….

Vi må vite at vi er i stand til å dekke våre egne behov…

…leve et godt liv alene…

 

Og:

Ikke MINST være noenlunde ferdige med tidligere forhold…

…både rent praktisk og følelsesmessig…

…FØR vi engasjerer oss for fullt i noe nytt.

 

Jeg har, som sagt, vært lenge alene…

…og jeg VET at jeg kan ha det veldig godt som single…

 

Dessuten: 

Jeg har visst et stort behov for å få til noe på egen hånd…

…eller sammen med andre KVINNER akkurat nå.

 

Jeg må vite at det er rom for dette, SJØL om jeg skulle bli kjent med en trivelig kar i en ikke altfor fjern framtid!

 

HAN må også vite at JEG ikke blir et slags hinder for at han skal få realisert sine drømmer/planer og gjøre de tingene HAN liker…

…alene eller sammen med kompiser.

 

At livet og tilværelsen ikke skal bli VESENTLIG endret omtrent med DET SAMME…

…til tross for at han og jeg har opprettet en form for kontakt!

 

Så gjelder det å finne den berømmelige balansen da:

Vise at man bryr seg, og har lyst til å bli mer kjent etter hvert…

…uten å bedrive “desperat klenging”…

…eller søke bekreftelse hos den andre hele tida!

 

 

En frukt blir best om den får modnes naturlig…

…ute i det fri!

 

Akkurat som disse bjørnebærene som vokste rett ved Arthur Findlay College…

…da jeg var der i august.

 

De som var modne var deilige å spise…

…mens de andre fikk henge der i fred…

…for de trengte jo litt mer tid på seg…

.

___________________________________________________________________________________________________________________

 

 

Da jeg var på kurs i Sandvika sist, var hele kursgjengen innom klesbutikken til Fay etter at kurset var slutt.

(NEI, jeg kjøpte IKKE noen ny kjole, det var jeg fast bestemt på.)

 

Men: Jeg fant en orakelkortstokk som jeg har hatt veldig lyst på ei stund:

Nemlig:

 

DENNE!

 

 

Jeg trekker de samme kortene igjen og igjen.

Det dreier seg om seks-sju stykker av i alt 44 kort!

 

Det er særlig DETTE kortet som går igjen :

“Bambusmåne”…

 

Jeg har trukket det gang på gang…

…på gang. 

 

Så har jeg blitt irritert og trukket en gang til…

…med samme resultat!

Om dette kortet står det (blant annet): 

“Den kinesiske bambusplanten hjelper oss å forstå visdommen i guddommelig timing. I de første fem årene av dens liv, mens de små røttene forsøker å finne feste, er det tilsynelatende lite som skjer. Men når røttene er klare, er de usedvanlig sterke, og plutselig skyter planten fram som et skudd!

Det var mye mer som foregikk undre forberedelse til den kraftige veksten enn det som syntes å være tilfelle i bambusplantens spede begynnelse.

Slik kan det også være med guddommelig timing. I perioder kan det virke som om ingen ting skjer, og vi kan begynne å tro at det alltid vil være slik! Men denne indre forberedelsestiden gir mulighet for rask utvikling og vekst når vi er klare.” 

 

Dette gjelder vel for flere områder i livet – ikke bare når vi er i en mulig startfase av et forhold.

Det meste må modnes…

…og det skjer til rett tid…

…hvis det er riktig at det SKAL skje.

 

Det er vel det nettopp DET som er:

“Guddommmelig Timing”?

 

Så er vi kanskje noen utålmodige sjeler…

…som lar oss frustrere…

…i stedet for å flyte med…

…og…

 

…AKSEPTERE…?

 

Litt Myrsnipemamma…igjen…

 

Det har skjedd flere ganger at jeg har delt blogginnlegg ført i pennen av dattera mi.

 

Den jenta er jo en usedvanlig klok og forstandig sjel…

…synes mammaen…

…helt OBJEKTIVT sett selvfølgelig!

 

Visst har det vært perioder da jeg synes at frøkna har vært unødig sta, umedgjørlig…

…og KVERULERENDE!!!

 

Akkurat på DET feltet ligner hun ikke…

…. på den milde og medgjørlige mammaen sin!

(Arkivbilde av mor og datter. tatt i forbindelse med at storebror giftet seg i august i fjor!)

 

 

Men knakende gode til å skrive…

…DET er vi jo begge!

 

Forresten…

…så har jeg aldri opplevd at det har gått den andre veien…

…altså at HUN har delt noen av MINE innlegg…

 

Kan du skjønne hvorfor…??

 

Men uansett :

Myrsnipemammaen slår til igjen og deler i vei:

 

 

“JEG ER FORNÆRMET OG DERFOR KORREKT!”

 

Å være fornærmet, det har vi alle opplevd å være. Og som nordmenn flest er vi flinke til nettopp dette. Det går nesten sport i å bli eller være fornærmet, og særlig nå når vi lever i “politisk korrekt-gullalderen”. Neida, jeg prøver ikke å tråkke på ideen om å være politisk korrekt. Det er gull at mannen og dama i gata har blitt mer bevisst på hvordan man skal ta for seg diverse temaer uten å fremstå som en middels skitsekk. Nei, det jeg reagerer på er at man knapt kan åpne munnen lenger uten at noen skal enten

1) komme en til unnsetning og forklare deg hva du egentlig mente å si

eller

2) kjefte deg huden full for at du ordla deg feil i hans eller hennes øyne.

Dette er slitsomt… Det går ikke an å ha en vanlig samtale lenger, for man må hele tiden gå på tå hev i tilfelle vedkommende du snakker med kan bli støtt for det du sier. Det trenger ikke være en stor ting. Det trenger ikke engang å angå den du snakker med, men likevel skal svovel og ild regne over deg om du skulle være så uheldig å si noe, i mangel av et bedre ord, dumt.

Jeg synes det er underholdende å se hvor lett det er å bli støtt for noe om dagen. Og ikke bare det! Det er overraskende lett å få med seg flere på lasset. La oss se på en noenlunde fersk diskusjon. Tine Meieri kom for en stund siden ut med nytt juledesign på melkekartongene sine. Dette er som vi alle vet å leke med ilden, for ingenting skal forandres. Alt var bedre før, og basta bom! Men(!), hovedproblemet var ikke det nye designet i sin store, herlige helhet. Neida, neida og neida! Tine Meieri har i sin ignoranse og skjødesløshet inkludert en ulv på den nye melkekartongen. VEL(!!!), for noen jævler! Måtte de alle kokes i meierismør!

Altså… er dette virkelig noe å grine for? Ja, jeg skjønner at forholdet mellom Petter Ulv og den norske bonde er noe anspent. Jeg har vokst opp i bondelandet sjøl, så dette er på ingen måte et ukjent tema for meg. Og når det er sagt er det ikke bare bøndene som har gitt lyd fra seg. Så langt der i fra. Reaksjonene har kommet fra både den ene og den andre. Men, å nesten gå til angrep på Tine for at de hadde lyst til å friske opp melkekartongen synes jeg er å overreagere. Tanken var vel, vil jeg gå ut i fra, å fremme ting vi anser som, vel… norske. Ulven er en del av den norske fauna, og da falt det seg naturlig å inkludere den. Og jadda, jadda, jadda, nå vet jeg at noen har lyst til å si meg at “jammen det er ikke norsk ulv, den er fra Russland! Den har ingenting i norsk skog å gjøre, den sleskete kjøteren!”. Ja, det kan godt være det, men jeg tror ulven bryr seg fint lite om landegrensene.

Dette er en ganske liten ting, og det er jo også nettopp det som er poenget. Vi skal bry oss med sånne bittesmå, trivielle ting. Vi skal føle oss krenket, fornærmet og trampet på for at noen kunne finne på å støte oss. Men folkens, vi har sjøl et ansvar for hva vi skal gidde å engasjere oss i. Og om vi blir fornærma er det virkelig vårt eget problem, ikke sant? Dessuten, hva som fornærmer hver enkelt er subjektivt, fordi hva som fornærmer den ene trenger ikke fornærme den andre. Hvis jeg skulle kreve av alle og enhver å holde seg oppdatert på hva som er mine “nei-temaer”, og de i retur kunne kreve det samme av meg må vi bare slutte å prate sammen. Eller, for å si det på en annen måte: vi hadde ikke hatt noe å prate om. Så forslaget mitt er vel at vi må bli litt flinkere til å la ting fare. Kanskje ikke henge oss opp i alt som kan være feil, for den som kom med uttalelsen trenger ikke ha det samme forholdet til temaet som deg. Det kommer ikke noe godt ut av å lete etter et problem. Takk for meg.

(Har du lyst til å lese flere innlegg signert Ellen, så heter bloggen hennes “Pantalone”. Du finner den her på blogg.no. Jeg har IKKE spurt henne om lov til å dele, men bloggen er jo offentlig, så da så…)

Ellen