Skravlekopp og Snasen Snuppe!

 

Da Frodithen og jeg møttes over en smoothie på “Jordbærpikene” i dag, fikk jeg øye på disse:

Artig påfunn!

 

Det blir litt i samme gate som “singlekurver” på kolonialen, eller grønn lue når du går tur.

Alt dette er ment som signaler om at du ønsker kontakt med andre. Å være en “Skravlekopp” blir jo ikke sett på som udelt positivt. Det er en fordel å kunne lytte til andre også. Ellers får man fort betegnelsen “Energitjuv”!

 

Ei som slett ikke er en energitjuv…

…er Frodithen.

I dag hadde hun vært på salg og kjøpt seg denne lekre buksedressen!

 

Har du sett så snasen hun ble!

Vil du se flere bilder av modellen i buksedress, finner du dem HER.

 

Det var godt å se en Frodith med stigende formkurve i dag.

Sjøl om bihulene fortsatt er besværlige, så er glimtet tilbake i øynene..

…sammen med smilet og spontaniteten!

 

Vi måtte ta noen selfier i gangen på kjøpesenteret også!

 

Vi var matchende i fargene, og jeg hadde vært rimelig raus med leppestiften…

…igjen! (Men det meste havnet innafor!)

 

I skrivende stund er klokka knapt 17, men nyttårsfeiringa er i full gang.

Prøvesprengninger pågår i alle fall i nærområdet. Det smeller med jevne mellomrom…

 

Her i heimen finnes det ikke så mye som et stjerneskudd, men jeg skal kose meg med god mat og fyr i peisen på årets siste kveld!

 

Alene=Ensom?

 

For meg er det sjelden slik…

Jeg kan faktisk føle meg mer ensom blant mange…

…enn når jeg er alene…

 

Det er mye snakk om ensomhet i forbindelse med julefeiring.

Om man sliter med helsa, og har det vanskelig, så er det sjølsagt ekstra tungt å sitte alene.

 

Jeg har feiret julekveld og nyttårskveld alene flere ganger.

Den første gangen jeg feiret Nyttår alene, ligger mange år tilbake i tid.

Akkurat den gangen syntes jeg det var vanskelig.

Jeg hadde det tøft på flere måter, og kontrasten til tidligere feiringer ble enorm.

 

I fjor feiret jeg både julekveld og nyttårskveld alene.

Nyttårskvelden i fjor snakket jeg i telefonen med en som også satt alene, og så holdt vi hverandre litt med selskap på det viset. For meg hadde det uansett ikke vært noen krise om jeg ikke hadde hatt noen å snakke med.

 

 

Både i fjor og i år har jeg deltatt i familieselskap her i Oslo både rett før jul og nå i romjula.

Jeg skal tilbringe et par dager i Østerdalen sammen med familie nå i romjula. Jeg er også invitert i juleselskap der.

At jeg antagelig drar tilbake til Oslo og feirer nyttår alene her, er mitt valg.

Jeg ikke.

 

Forresten inneholder nyttårsfester ofte to ting som jeg ikke er så glad i:

Fyll og fyrverkeri!

 

For et par år siden dro jeg på et offentlig “Singlefest” – arrangement på nyttårsaften.

Det frister ikke til gjentagelse…

…men det kunne jeg jo ikke ha visst dersom jeg ikke hadde prøvd det en gang…

 

Ellers er jo julekvelder og nyttårskvelder bare dager i året det også.

Det er forventningene vi har rundt julehøytiden som kanskje er den største bøygen når det kommer til det å føle seg ensom.

 

Jeg mener ikke å bagatellisere den ensomhetsfølelsen mange sitter med.

Men…

…følelsen av ensomhet kommer jo innenfra

 

For min del ville jeg nok ha følt det nokså beklemmende om jeg skulle komme som “utenforstående” og invadere andres julekvelds-feiring. 

Dessuten synes jeg det følger en frihet med det å være alene. Min alene-feiring går ikke på bekostning av noen. Det er nemlig ingen andre som sitter alene fordi jeg noen ganger har tatt valget om julekvelder og nyttårskvelder i eget selskap.

Et par julekvelder har jeg vært på jobb. Det har vært helt ok. Dessuten er det jo veldig godt betalt når man jobber på røde dager!

 

Nylig leste jeg at en “Facebook-venn” hadde vært med som frivillig under et arrangement på julekvelden.

Jeg kan godt tenke meg å være med på å arrangere julekveld for mennesker som av ulike årsaker faller utenfor fellesskapet. (Da mener jeg altså som frivillig.)

Kanskje jeg gjør det til neste år?

Nå har jeg jo et helt år på meg til å finne ut av det!

 

 

“De er gode å ha på fanget! Prøv dem!”

 

Frodithen har tilsynelatende tiltrukket seg det meste av basselusker og virus de siste månedene.

Ikke før har hun kommet seg noenlunde på bena…

…så har hun blitt sjuk igjen…

…og igjen…

Sjøl om det ikke er noe alvorlige greier, så er det slitsomt å hoste og “snørre” nærmest i ett kjør!

 

Før jul snakket vi om å treffes og finne på noe i romjula.

Så trenger jo ikke det å være mer “avansert” enn å dra på en liten kaffevisitt…

…sitte i sofaen og pludre litt.

 

Mammaen til Frodith (som døde i høst) var veldig flink med hendene sine.

Blant annet var hun en kløpper til å sy.

 

De to nissene jeg har på fanget her, er koselige minner om Mammaen.

“De er gode å ha på fanget. Prøv dem!!”, sa Frodithen.

Så – da måtte jeg jo ta “barna” på fanget!

Nissene er utrolig forseggjorte.

Her er det mange detaljer, som har krevd både fingerferdighet og tålmodighet!

 

Frodithen “pyntet” i pysjamas og sokker med pongponger på…

(Jeg fikk lov å bruke pysj-bildet på bloggen) 

 

Jeg har sagt at hun må passe å holde seg god og varm på bena!

(For det fikk jeg alltid høre da jeg var lita!)

 

Da er det bra å ha et par solide ullsokker med pongpong-pynt!

 

Offentlige spekulasjoner og behov for å utpeke “syndere”

 

I går valgte en kjent person å avslutte livet sitt…

I dag høster han mange lovord.

Det var langt fra alltid slik mens han levde…

 

Allerede i dag er nettrollene i sving.

Hva var årsaken til tragedien…?

Hvem har oppført seg “feil”?

 

Jeg har sett stygg hets i et kommentarfelt under en artikkel etter at ekskona, barna og hennes nye kjæreste ble avbildet i forbindelse med et kirkebesøk i går. (Før de visste hva som hadde skjedd.)

Og så tenker jeg: 

“Er det virkelig mulig å skrive noe så slemt og spekulativt?”

 

Noen ganger kan livet føles så helsvart at en ikke ser noe lys i tunnelen.

I en slik situasjon kan man tenke at man ikke er verdt noe som helst.

Kanskje til og med ha en overbevisning om at man gjør verden en tjeneste ved å forlate den.

Det blir jo en form for egoisme i det, men når en person er langt nede, så evner h*n ikke å se annet enn sin egen smerte.

 

Vi bør uansett holde oss for gode til å drive med offentlige spekulasjoner om hva som kan ha utløst denne handlingen.

 

Det har vi rett og slett ingen ting med!

 

De nærmeste har det mer enn tungt nok allerede. Det at de er “offentlige personer” betyr ikke at de er fritt vilt i alle sammenhenger.

 

 

 

“Der rakk jeg jammen over før det ble rødt!”

 

Han går med korte skritt. Ustøtt og sakte beveger han seg framover i fotgjengerfeltet…

I det han setter foten på fortauet, møter blikket hans mitt.

Hele fjeset sprekker opp i et stort smil:

“Der rakk jeg jammen over før det ble rødt. Det skjer ikke ofte!”

 

 

Vi skal telle seire framfor nederlag sies det.

Denne mannen gjorde det. Han kunne jo ha valgt å mure seg inne.

I stedet dristet han seg ut i Oslos gater i ei travel førjulstid. 

 

Det er ikke alltid så moro å krysse ei sterkt trafikkert gate. Særlig ikke på ustabilt vinterføre.

Når man da i tillegg er dårlig til bens, slik at man bruker ekstra lang tid på å komme seg over, må det vel kunne kalles risikosport?

 

Dette skjedde altså noen dager før jul. Jeg har tenkt på denne mannen i etterkant.

Han hadde mange smilerynker, og virket så lun og trivelig.

 

“Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det”.

Jo, visst er det en velbrukt klisjé, men den gamle mannen var jo et godt eksempel på nettopp dette!

 

Julekort…?

 

I “Gamle dager” skrev jeg mange julekort.

“Gamle Dager” (i hvert fall når det kommer til massiv julekortskriving) tok stort sett slutt for ca 15 år siden.

Før den tid ble det hvert år tatt bilde av unga, slik at slekt og venner (som vi ikke traff så ofte) kunne følge med i utviklingen.

Mange ganger skrev jeg ganske mye på korta også.

Det var mye jeg syntes jeg “måtte” til jul. Det ble en del stress ut av alle “må’ene” og kravene jeg hadde til meg sjøl i førjulsstria.

Men…

…det er litt koselig med et julekort i postkassa.

 

Nå skriver jeg ingen…

…og jeg får heller ingen.

Det er jo så lettvint å sende en julehilsen på “Messenger” eller ta en felleshilsen til alle på facebook.

 

Jeg har skrevet noen personlige julehilsener på Messenger nå før jul.

Ferdigproduserte “kjedeløsninger” med bilder og videoer vil jeg ikke bruke. Skal jeg først sende noe, så vil jeg at det skal være egenprodusert – enten det dreier seg om noen få ord eller et bilde.

Rett før middagen(kveite med bacon og hjemmelaget erterpuré) tok jeg et bilde ved treet.

Jeg har aldri hatt kveite til julemiddag før.

Godt var det!

 

Kjekt med kamerastativ og sjølutløser!

 

Når jeg stiller inn på 10 sekunder, så rekker jeg å komme på plass i god tid før det sier “klikk”.

Jeg får faktisk så god tid…

…at smilet rekker å stivne litt…

 

Ønsker alle som er innom her en fortsatt fin julekveld!❤

 

“Jammen Kari, det finnes jo ikke snø!”

 

Det ligger ei hentemelding i postkassa…

Hurra, da får jeg den til jul!

Det har jeg gledet meg til!

 

Men…det er søndag, og jeg må pent vente.

Dessuten er pakka veldig stor…

 

Hvordan skal jeg klare å få fraktet den fra posthuset og hjem?

 

Jeg finner ut at jeg får legge ut ei melding på facebook-gruppa til borettslaget.

Er det noen som har ei tralle å låne bort??

Det går ikke lange stunda før jeg får napp!

Enda en grunn til å juble! Alt ordner seg!

 

På kvelden er jeg i juleselskap sammen med nissekusinene og familiene deres.

Jeg forteller om pakka.

“Har du tau da Kari, så du får festet pakka på tralla?”

Nissekusinen (som har for vane å tenke seg litt om før hun setter i gang) ser spørrende på meg.

“Nei…men je har fell no hyssing, kanskje?”

Jeg blir sittende å gruble litt…

 

Plutselig kommer jeg på noe…

…knupplurt!

 

“Je kan legga ut ei melding tel på facebooksida, og høre om det er noen som har et akabrætt je kan låne!!

Nissekusinen titter på meg gjennom brilleglassene:

“Men Kari…det finnes jo ikke snø!”

Hun har definitivt et poeng der…

Litt beskjemmet innser jeg at det kanskje ikke var så knupplurt likevel…

Men…

…nå blir alle veldig opptatt av å “redde meg i land”…

“Det var ikke noe rart at du tenkte på akebrett, Kari, for nå har vi jo nettopp sittet her og snakket masse om holkeføre!”

Ja, visst har vi det!

Det er neimen ikke rart at jeg kom på det med akebrettet!

Slett ikke!!

 

På morgenen lille julaften er det klart for pakkehenting.

Utstyrt med tralle og julehyssing tråkker jeg trøstig i vei.

Pakka ER virkelig diger!!

En av de mannlige kundene på posthuset er kjempesnill. Han bærer pakka ut for meg, slik at jeg slipper å buksere den inne på posthuset!

 

Her er jeg på vei hjem fra posthuset…

(Jeg “parkerer” bare bittelittegrann, så jeg får tatt bilde!)

 

Det går veldig greit å få pakka inn her. Jeg bare sleper den etter meg opp trappene til leiligheten i tredje etasje.

Da jeg har pakket ut det som er inni, og begynner “monteringsarbeidet”, sliter jeg litt…

 

Jeg ringer til mor og klager min nød:

“Det kan da fell itte væra så vanskelig? Du får dytte inn litt og litt om gongen. Bruk hue før du sætt i gang!” – er rådet fra moder’n.

 

Omsider får jeg det til…

…og så sender jeg dette bildet til mor:

Svaret kommer nesten med det samme:

“Det var mye rynker. Den ligner meg!”

 

Det er stas med et nytt møbel til jul!

Noe å boltre seg i foran peisen!

 

Furutreet fra Elverum (som mor har plukket ut og den andre nissekusinen og mannen har fraktet til Oslo) har fått på seg festskrud!

 

Jeg har tatt det veldig lettvint til jul…

Ikkeno’ stress her…

 

I kveld har jeg spist hjemmebakte småkaker som jeg fikk med meg da jeg dro hjem fra selskapet i går. (Jeg har ikke bakt ei eneste kake til jul!)

 

Sånne småkaker er jo litt gode da…

Noen av dem er “gamle kjenninger” som mor og tante pleide å bake til jul…

Bare en…og en til…og en til…

 

Trivelig treff på Theka/Når Robotene Regjerer

 

Nei, det var ingen roboter på restauranten Theka…

Der var det bare blide bloggvenner…

…og god mat til en relativt rimelig penge.

 Frodithen og Min Matgale verden  inviterte meg til å bli med på “Theka” i går!

(Det er en retaurantkjede som serverer indisk mat. Kjeden har eksistert i flere år, og nå har de etablert seg på Grünerløkka.)

 

 

Kjersti (Min Matgale verden) gjorde noe smart. Hun bestilte “Street Food” Det er småretter, som man kan velge å ta med seg i forbifarten.

 

Jeg smakte så vidt på de små “papirkulene” hun bestilte.

De smakte absolutt ikke papir!

Det var nesten så jeg angret litt på at jeg valgte mer tradisjonelt…

..men min “Lam Korma” var også god! Frodithen bestilte en kyllingrett.

 

Her er tallerkenen FØR jeg hadde på sausen og lammekjøttet.

 

Den oransje fargen gjorde sitt til at maten så ekstra innbydende ut!

 

 

Sånne koselige treff med bloggvenner gir meg en påminnelse om at blogginga har tilført meg mye utenom akkurat det med å skrive/formidle.

Akkurat nå trenger jeg den påminnelsen litt ekstra, fordi jeg har vært lei av hele bloggkonseptet i det siste.

Jeg har tenkt:

“Hva er vitsen med å blogge? Det er jo egentlig bare noe overfladisk og meningsløst over det hele? Det fører jo ikke til noe?”

Jeg har vært nokså passiv både når det gjelder egen skriving og når det kommer til å lese/kommentere hos andre bloggere. Jeg har følt at tida jeg bruker på blogg har gått for mye på bekostning av andre ting; og at det rett og slett ikke er verdt det.

En medvirkende årsak til at jeg har vært litt lei er…

…at robotene har gjort sitt inntog.

 

Det medfører at enkelte dager ser det ut som om jeg har 1500 lesere og nærmere 3000 sidevisninger.

Den første gangen det skjedde, ble jeg helt overveldet:

“Jøss, å er det som skjer?” Har je endelig vørti “oppdage’ “? 

Men…så stusset jeg jo over at jeg ikke var på blogglista til tross for de imponerende lesertallene på google analytics.

Så kom det beskjed fra blogg.no om at det var roboter som hadde vært på ferde.

 

Jeg har kost meg litt med denne statistikken. For min del har det vært hyggelig å registrere at jeg innimellom har hatt en del lesere, sjøl om jeg ikke har blogget så hyppig eller delt innleggene mine noe annet sted enn her. Da har jeg tenkt at det finnes noen der ute som liker å stikke innom bloggen til Karidansen, sjøl om innleggene hennes ikke så ofte er å finne på facebook lenger. Da er det noen som er innom og leser til tross for at jeg ikke gjør så mye for å være synlig.

 

Disse leserne finnes sikkert fortsatt, men de drukner jo i robotstatistikken.

Tallene er ikke reelle lenger.

Jeg håper blogg.no finner en løsning på dette med robottrafikken, og at ting snart normaliserer seg igjen.

Jeg skjønner ikke dette med robotene, og fatter heller ikke at noen har glede av å “invadere” statistikksystemene…

 

Når prestasjonsangsten tar overhånd…

 

“Nei, je vil itte!”

“Je har aldri gjort det før!”

“Je har itte peiling på slikt!”

 

Jeg er høyrøstet…

Jeg gestikulerer…

 

Rett før dette skjer, har jeg fått presentert en praktisk arbeidsoppgave som jeg slett ikke har lyst til å utføre.

Tenk om jeg feiler?

Dessuten er det slik, at det vil bli så veldig synlig dersom noe går galt…

Tror min leder kanskje at jeg er den tusenkunstneren, liksom??

 

Når noen blir sinte og høyrøstet, så har det gjerne en viss smitteeffekt…

 

Men…kort tid etter er det to damer (min arbeidsleder og jeg) som klarer å le litt av det hele…

Vi blir enige om at jeg skal utføre oppgaven, men min leder forsikrer meg om at hun tar det hele og fulle ansvaret dersom resultatet ikke blir optimalt.

 

Underveis får jeg mye skryt:

“En skulle neimen ikke trodd at du ikke har gjort dette før”, sier hun.

Jeg skjønner jo at hun sier det for å oppmuntre meg…

…men det gjør litt godt likevel…

 

Og resultatet…

 

…blir helt “innafor”!

 

Etterpå tar vi en liten prat om opptrinnet som har utspilt seg.

“Det kjæm garantert tel å smælle flere gonger, altså! Dætta er meg i et nøtteskall! Je kan bli ornt’li sint, og gå i forsvar, når noe kjæm litt brått på meg.

 

Det er ikke alltid så enkelt å være “flink pike”.

Jeg har lett for å ta på meg mer ansvar enn jeg strengt tatt trenger å gjøre – i alle fall når det gjelder jobb. 

Det er lov å innrømme at noe føles skummelt og overveldende.

Men det går an å si:

“Dette har jeg ikke gjort før, og jeg kjenner at jeg er litt engstelig.

Men…jeg skal gjøre så godt jeg kan…”

 

Da jeg tusler hjemover etter endt arbeidsdag, fniser jeg nesten hele veien…

At det går an å oppføre seg slik, liksom…

 

Men…dette var en ny læring…

Neste gang klarer jeg kanskje å ta et par magadrag før jeg begynne å bruse med fjøra…?

 

I dag fikk jeg forresten en skikkelig opptur på jobben:

Jeg klarte nemlig å plassere fire batterier i ei lommelykt…

…slik at den begynte å lyse…

…etter bare tre forsøk…

 

Det var dagens høydare!

 

(Min leder er klar over at jeg publiserer et innlegg om dette, og hun har gitt sitt samtykke.)