Novelle : “Er vi liksom kjærester nå …eller?”

 

 

Hun sto på perrongen og ventet…

 

Toget kunne komme hvert øyeblikk…

Hun var litt spent, men følte seg likevel forbausende rolig…

 

De hadde jo fått ryddet opp i misforståelsene som hadde oppstått da de møttes sist…?

 

De hadde blitt kjent via en nettside…

Kontakten hadde vært spesiell og særegen fra første stund…

 

De hadde ganske ulik bakgrunn…

…hadde levd to vidt forskjellige liv…

 

Men…

…likevel hadde hun kjent på en sterk følelse av å ha truffet en…

…likesinnet…

 

På mange måter hadde hun følt at de snakket samme språk.

 

 

Etter noen uker hadde de blitt enige om å møtes.

Hun hadde pakket kofferten og tatt toget til hans hjemsted.

 

De hadde hatt ei kjempekoselig helg sammen…

Gode samtaler…

…latter…

…turer…

…god mat og godt drikke…

 

Det hadde rett og slett vært den reneste idyllen….

 

…helt til rett før hun skulle reise…

 

EN setning…

Noen ord som ble misforstått og mistolket.

Plutselig hadde hun fått et skikkelig flashback, og såre minner og opplevelser kom opp til overflaten…

 

Minner som egentlig ikke hadde noe som helst med ham å gjøre!

 

På toget hjem gjorde hun det hun hadde lovet seg sjøl at hun aldri skulle gjøre igjen:

Nemlig å ta et “oppgjør” via sms:

 

“Jeg står støtt på egne ben. Jeg trenger ingen mann å lene meg til!”

 

Hun angret ganske fort….

Men…

…hun kunne jo ikke trekke ordene tilbake.

 

Han forsikret henne om at hun hadde misforstått.

 

“Ikke la denne tvilen få styre. Vær så snill!”, skrev han

 

Noen dager senere fikk hun en melding fra ham:

“Jeg føler ikke at jeg kan gå 100% inn i et forhold til deg. Jeg liker deg veldig godt, men det er ikke nok!”

 

Han skrev imidlertid også at han ikke hadde lyst til å bryte kontakten helt, Han ga uttrykk for at han syntes hun var et flott menneske. En kvinne med mange gode kvaliteter.

 

Hun kjente på en liten skuffelse…

… men det varte ikke så lenge…

 

Alt hadde jo skjedd veldig fort…

…og innerst inne visste hun vel at hun ikke var klar å kaste seg hodestups ut i et forhold.

 

Hun trengte tid til å bli kjent…

…finne ut av …

…litt etter litt…

 

Hun hadde jo vært alene så lenge…

 

 

“Det blir en temmelig spesiell setting”, tenkte hun.

“Man “snakker” sammen på ei nettside i noen dager eller uker…

 

Så avtaler man kanskje å møtes…

…og…

…om det viser seg at det er en form for gjensidig tiltrekning…

 

…så er det liksom gitt at man skal være…

 

…kjærester??

 

 

“You and Me For Ever…?”

 

Hun smilte litt ved tanken…

 

Sjansene for at noe sånt skulle fungere på sikt…

…var vel nærmest minimale??

 

“Det er greit å komme litt innunder huden på hverandre ganske raskt…

…for å se om det er noe som KAN bli til noe…

 

…men så er det sikkert best å ta det litt piano…?”

 

Sånn tenkte hun nå…

 

 

Den helgen hun hadde vært på besøk hos ham, hadde de bestilt billetter til en teaterforestilling.

 

I etterkant hadde de holdt kontakten via sms…

…og de ble enige om å møtes hos henne slik de hadde avtalt.

 

Hun følte at det var riktig å gjennomføre dette…

…. sette strek på en ordentlig måte.

 

 

Nå sto hun altså på perrongen og ventet på ham.

 

 

Han var den første som gikk av toget.

Han var lett å dra kjensel på i mengden.

 

En høyreist, kraftig skikkelse. Masse krøllete, gråsprengt hår og skjegg.

 

“Skal jeg gi ham en velkomst – klem?” tenkte hun…

 

Kanskje hun ikke burde?


Det kunne jo misforstås…

 

Han kunne komme til å tro at hun fortsatt hadde følelser…

…som han ikke var i stand til å gjengjelde?

 

Dessuten ville hun ikke oppmuntre ham…

…i tilfelle han hadde endret oppfatning…

…og faktisk var inne på tanken om at det kanskje kunne utvikle seg til noe mellom dem…

 

…likevel?

 

Hun rakk ikke å tenke så mye mer vedrørende dette med å klemme eller ikke… 

Det falt liksom bare naturlig å komme ham i møte da han smilte og bøyde seg mot henne…

 

 

I forkant av denne helga hadde hun fått advarsler fra en velmenende venninne.

 

“Er du sikker på at det er riktig å møte ham?

Er det ikke bedre å sette strek, like gjerne først som sist?”

 

 

 

Hun fortalte ham hva venninnen hadde sagt…

Dessuten at hun hadde vært fast bestemt på at det var riktig å møte ham…

…og at hun var opptatt av at de skulle skilles som venner!

 

“Vi ble jo enige om at vi skulle være 100% ærlige med hverandre”, sa han.

Jeg føler også at jeg har vært det. Jeg vil jo oppføre meg ordentlig overfor deg.

Det synes jeg du fortjener!!”

 

Praten gikk lett mellom dem da de satt i bilen på vei til teaterforestillingen.

 

Hun tok seg i å kjenne på glede…

…trygghet!

 

Det føltes rett og slett så avslappende…

…og riktig!

 

 

Hun likte å sitte ved siden av ham under forestillingen.

Det var som å sitte sammen med en gammel venn.

 

De sa ikke stort…

…utvekslet knapt et ord.

Men det føltes godt og riktig å se denne forestillingen sammen med ham.

 

 

“Nå har jeg senket skuldrene. Det er så deilig å slippe å tenke på at vi kanskje skal bli kjærester. Det er så mye mer avslappende slik det er nå!”

 

Det var i bilen på veien hjemover at hun sa dette.

 

“Jeg føler det på samme måte” ,sa han. 

“Dette var kjempekoselig!”

 

Tidlig neste morgen kjørte hun ham til tog – stasjonen.

Hun fulgte ham på perrongen…

Hun ville vente med å dra til hun hadde sett ham vel av gårde…

 

Stemningen mellom dem var god…

…sjøl om det kanskje føltes litt…

…vemodig…?

 

“Nå tenker jeg slik:

Om jeg skulle bli sittende overfor ei koselig dame på toget, så står jeg helt fritt til å innlede kontakt med henne?”

 

Det ble sagt med et smil og med glimt i øyet.

 

Hun lo:

“Ja, akkurat slik er det. Og det samme gjelder for meg. Vi har ingen forpliktelser overfor hverandre! Kanskje sees vi aldri igjen, og det er også greit!”

Han nølte litt: “Vi kommer vel kanskje til å ha en form for kontakt?”

“Det vil tida vise!”, svarte hun.

 

Hun kjente i samme sekund at hun MENTE det…

…for hun ville ikke binde seg til noe, slik det var nå.

 

Unngå å gi noen løfter..

…eller gjøre noen avtaler.

 

Det var bedre at ALT sto helt åpent…

…og at skjebnen fikk styre…

…uten noens innblanding.

 

 Da toget kom inn på perrongen, bøyde han seg mot henne :

“Jeg må få en klem!”

 

Hun vente ansiktet opp mot ham og gjengjeldte klemmen. Skjegget hans føltes mjukt og behagelig mot kinnet hennes, og klemmen var øm og forsiktig…

 

Han snudde seg ikke mot henne da han gikk inn på toget.

 

“Det er bevisst”, tenkte hun.

“Det føles sikkert litt rart for ham også!”

 

Men…

Hun var ikke lei seg.

Hun smilte…

…der hun gikk tilbake til bilen.

 

“Kanskje ser jeg ham aldri igjen”, tenkte hun.

“Eller, kanskje kommer vi til å ha litt kontakt…

…som venner”?

 

Eller kanskje…??

 

 

Uansett hadde det vært en nyttig erfaring.

 

Hun hadde fått erfare…

… at det hun hadde hatt en forventning om…

 

…som ikke så ut til å bli noe av…

…kunne avsluttes på en god måte.

 

Uten sinne…uten bitterhet eller nag.

Det hadde bare føltes riktig!

 

Ingen av dem ville dra dette med seg videre som enda en negativ erfaring på kjærlighets – fronten…

 

En nyttig læring hadde det vært.

 

“Det må føles naturlig”, tenkte hun…

“Følelser kan ikke fremtvinges!”

 

Men…

…hun angret ikke på noe av det som hadde skjedd mellom dem…

 

Det var det som var så…

…godt…

 

 

 

Det var da hun kom hjem til leiligheten at hun oppdaget det:

 

Den ene av de tre orkideene som hun hadde overvintret inne på arbeidsrommet…

…hadde fått nye knopper!

 

For første gang hun hadde klart å få en orkide til å blomstre…

…på nytt!

 

Hun løftet den forsiktig…

…og bar den med seg inn i stua…

 

Den fikk plass i vinduet som var vendt mot eplehagen…

 

 …ved siden av skulpturen som hun likte så godt…

 

“Den verste bokstavdiagnosen je kan få er…A4!!”

 

Det finnes mange…

 

…DIAGNOSER…

 

Da jeg vokste opp, fantes det ikke ADHD.

 

Da var man bare litt sær og snål…

… eller vanskelig, vrang og “UMMULI’ “, da….

…om man altså ikke passet helt inn i de strenge rammene som ble satt opp…

…eller gikk litt “motstrøms”…

…eller dristet seg til å protesterte mot de oppleste og vedtatte “sannhetene”!

 

“STØTT skar det væra no’ rart me’ deg!” sukket mora mi litt oppgitt…

…en gang hun sikkert var litt ekstra sliten og frustrert.

 

Etterhvert har vi fått maaaaange bokstavdiagnoser…

 

ADHD, (Attention Deficit Hyperactivity Disorder)ME(Myalgisk Encefalopati) CFS(Chronic Fatigue Syndrom) PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) for å nevne noen.

 

Det er akkurat som om det er OM Å GJØRE å få satt en diagnose på alt mellom himmel og jord?

 

NOEN fordeler er det unektelig ved det å ha fått en diagnose…

 

Man når gjerne lettere i gjennom i trygdesystemet og hjelpeapparatet når fagkunnskapen (Det vil si den såkalte “ekspertisen”) har fått krotet ned noe konkret “på papiret”.

Noe som kan “brukes” i forhold til f. eks Nav.

 

Men…

…man kan også oppleve å bli stigmatisert…

…ved at man liksom ER diagnosen sin!

 

 

Jeg har vært på “Female Leadership” i helga.

Det er en videregående variant av “Female Mastery” – kurset jeg gikk på.

 

Vi snakker jevnlig en del om det å våge å gå utenom strømmen…

…våge å være litt annerledes…

…bli mer bevisst sitt eget potensiale…

…gjøre skritt i riktig retning for å komme nærmere det man ønsker seg…

…og brenner for å få til!

 

Det var i den forbindelsen jeg sa dette:


“Den verste bokstavdiagnosen je kan få…

…er A4!

 

Jeg MENER det!!

De andre var enige…

Altså i at A4 – diagnosen er en stusselig “diagnose” å få!

 

Forresten:

 

Hvordan ER egentlig et A4 – menneske??

 

Jeg tror faktisk at INGEN passer til å få den “diagnosen”…

 

For:

Vi er vel unike (på ett eller annet vis) alle sammen?

 

Her leker jeg Prinsessen på Erten i hotellsenga på “The Thief”…

(Hotell i Oslo).

 

Jeg leste bok, var litt i “Bobla Mi”, og slappet av mellom slaga, mens romkameraten min tok seg en svømmetur i bassenget i spa -avdelingen.

Mens jeg lå der i senga, kom jeg til å se meg i det store speilet. (Vanskelig å unngå i grunnen!) I denne vinkelen så syntes jeg det så ut som om bena mine ikke hørte til på resten av kroppen.

DET måtte jo foreviges!

 

På bildet ble det ikke samme effekten..

… men samma det!

 

Oppholdet på “The Thief” var en del av “pakka” denne helga. Vi bodde der i ett døgn.

“Tyven” er et litt “finere” hotell ved Aker Brygge. Her er det (blant annet) en spa-avdeling.

Damegjengen hadde det veldig trivelig i disse omgivelsene.

 

Vi blir så godt kjent, og kommer innunder huden på hverandre – fordi vi snakker om og deler ting som man ikke deler i sånne vanlige “Smalltalk – settinger”. To og to delte rom, og jeg delte rom med en nydelig sjel. Så behagelig, uhøytidelig, ukomplisert og “lettvint” at det bare føltes godt og avslappende.

 

Vanligvis deler jeg ikke hotellrom med noen når jeg er på kurs…

… men her var prisnivået slik at DET var det eneste fornuftige å gjøre!

Vi hadde fått dobbeldyne, så den ba vi om å få byttet i to enkelt-dyner. Ellers var det ikke noe problem å sove i samme seng.

 

Da vi hadde slått av nattbordslampene…

…sovnet vi omtrent tvert begge to.

 

Det er bare så GODT å være sammen med slike folk!

 

(Og ingen av oss er A4!!)

 

 

Danse naken foran speilet…?

 

 

Ja, det er noe jeg har blitt anbefalt å gjøre…

…som et ledd i det å bli mer glad i/akseptere meg sjøl…

….”Just The Way I am”!

 

Derfor satte jeg det opp som ett av målene på planen jeg skrev etter sist helg i Fordypningsgruppa…

 

Jeg skrev :

“Danse naken foran speilet MINST en gang før neste kurshelg.”

(Som er i slutten av mai!)

 

Her en kveld fant jeg ut at tida var inne…

 

Jeg fyrte opp i vedovnen…

Tok meg en varm dusj…

Iførte meg så min deilige, mjuke, burgunderrøde badekåpe…

Tente stearinlys i stua…

Satte på sensuell musikk…

…og lot badekåpa falle!

 

“Dans, dans dans…

…foran speilet…!”

 

Jeg var glad det var dempet belysning her…

 

Ikke fordi jeg syntes det var så ille å se meg sjøl naken i speilet…

…for det gjør jeg jo hver morgen og kveld inne på badet!

 

Det var bare det med den dansinga…

…uten klær…

….i stua!!

 

Det føltes litt rart…

…og litt flaut…

Jeg ble litt fnisete av det, faktisk…

 

Men…

…gradvis begynte jeg å…

…LIKE det!

 

Jeg følte meg både sensuell…

…yndig…

…og litt…

…HENRIVENDE!!

 

Jeg gjorde grasiøse (syntes jeg sjøl) bevegelser med armer og hender…

…vrikket litt på stompelompen…

…og smilte så vakkert og skjelmsk jeg bare kunne…

…til mitt eget speilbilde!!

 

 

Og…

…så følte jeg på en slags godhet for dama jeg så i speilet…

“Hun er litt MODIG hun der…!”

….tenkte jeg!

 

“Hun våger å prøve nye ting…”

…sjøl om hun kjenner på en viss motstand, og føler seg litt rar og dum før hun begynner!!

 

 

Takk til dere damene som satte meg på tanken…. 

 

Takk til deg, kjære medsøster, som fortalte meg at du hadde blitt litt gladere i din egen kropp etter at du hadde danset naken foran speilet noen ganger!

 

Dette skal jeg gjøre mer av!!

Det var morsomt….

 

….og frigjørende!!

 

 

Nei…noe NAKENBILDE legger jeg ikke ut…

 

…men her er i alle fall speilet, med ei (for anledningen) “anstendig antrukket” dame!

 

 

Speilet har jeg nylig flyttet fra soverommet til stua.

Det er nemlig så kaldt på soverommet…

…og jeg må jo ha et varmt rom…

 

…når jeg skal danse naken!

 

 

Barnslig Belønning…?

 

Jeg er en “Igangsetter”…

Det kan være positivt i den forstand at jeg kan få gjort mye i løpet av kort tid, hvis det er noe jeg brenner for eller synes er viktig…

Jeg KAN gå i bresjen og kjempe når jeg synes at noe er riv, ruskende galt!

 

Så har jeg en annen side…

(De fleste av oss har vel en “bakside”…?)

Jeg er langt fra alltid så strukturert og utholdende…

 

Jeg kan kjede meg hvis jeg må gjøre de samme tingene om og om igjen…

Da kan jeg finne på unnskyldninger for å utsette…

…eller rett og slett…

…LA VÆRE å gjøre det kjedelige…

…i det hele tatt!

 

Jeg er med i en Fordypningsgruppe for kvinner…

Der får vi blant annet i oppgave å sette oss mål…

…og finne delmål som vi må gjennomføre underveis…

 

Ett av mine hovedmål er å bli i bedre form/få en sterkere skrott…

 

Sånt kommer ikke av seg sjøl…

…man blir ikke VELDIG mye sprekere av å tilbringe mye tid i stresslessen, mens man surfer på nettet!

 

Så…

…hva gjør man for å få snudd litt på disse tendensene??

 

EN måte er å lage seg et skjema der man kan krysse av for utførte oppgaver!

 

Jeg har laget et skjema med to oppgaver :

“Ta planken og gjennomføre fem minutter styrketrening på armene minst tre ganger pr uke…”

Akkurat dette har ikke gått så aller verst…

 

Men…

…så har jeg ett mål til på dette arket :

“Stå opp senest kl åtte minst tre dager pr uke…”

 

Så tenker du kanskje :

“Det må vel gå av seg sjøl når hun skal opp for å dra på jobb?”

Men…

…når man hovedsakelig begynner på jobb kl 15, og er ferdig kl 22.30…

…så stiller det seg litt annerledes…

 

For:

Når jeg kommer hjem litt etter kl 23, så har jeg så lyst til å ha litt tid foran pc’en…

…eller holde på med noe annet som jeg synes er moro!

 

Så blir klokka fort godt over midnatt (og vel så det) før jeg kommer meg i seng!!

 

Da blir det trått å stå opp tidlig…

Formiddagen blir kort, og lite konstruktivt blir gjort før klokka er 14.15 og det er tid for å sette seg i bilen for å kjøre de 25 kilometerne til arbeidsplassen min!

 

Nå er jo ikke klokka åtte akkurat så grytidlig,da…

 

Jeg BEGYNTE imidlertid friskt med 07.30, da jeg startet dette prosjektet i høst.

Det gikk skit-dårlig, så da fant jeg ut at jeg måtte senke krava til meg sjøl, før jeg aldeles mistet motet!

Nå har jeg håp om at det skal gå litt bedre. En halv time mer å gå på om morgenen, samt at det går mot lysere tider…

…bør gjøre saken enklere!

 

Dessuten har jeg begynt med et nytt…

…belønningssystem!

 

Før “fikk” jeg bare et kryss med kulepenn, når jeg hadde vært “flink”!

Nå har jeg “oppgradert” belønningen til…

 

…en GULLSTJERNE!!

 

Hvor barnslig går det egentlig an å bli, liksom??

 

Svaret er :
 

UENDELIG BARNSLIG!!!

Men…

Det er jo unektelig litt stas å få en gullstjerne som bevis på flinkheten sin!

 

I alle fall er det MYE mer stas enn bare å få…

…. et kølsvart kulepennkryss!

 

Kanskje jeg rett og slett kommer til å bli…

…grossist i gullstjerner??

 

Som kjent er det ikke “Gull alt som glimrer”…

…men hva gjør man ikke for å motivere seg sjøl??

 

 

“Vill ni se en schærna, se på MEJ…!”

 

 

Bruce og Billie i Bærjebærje’!

 

Dette er Billie (Jean)…

 

Hun er ganske sky og sjenert…

Hun vil helst ikke se rett i kameraet…

…for hun synes det er litt skummelt å bli fotografert…

 

Hun er veldig lydig, og enkel å dressere…

Om hun vil ha kos, kommer hun tuslende mot deg…

…og lener kroppen forsiktig mot kneet ditt…

 

 

 

 

Det er IKKE enkelt å ta selfie sammen med noen som:

 

…i det ene øyeblikket…

…sleiker mobilskjermen…

 

…og i det neste rundsleiker fjeset ditt…

…og nærmest OVERSVØMMER deg med våte kyss!!

 

 

NEI!!

Jeg snakker IKKE om en date jeg har vært på!!

 

 

 

 

Det handler om DENNA karen… 

Bruce (Springsteen)!!


Jeg måtte bare gi opp selfie – fotoprosjektet, og be eieren om å ta bilde av oss!

 

 

Bruce er altså Billies rake motsetning!

Om HUN er forsiktig og litt fryktsom…

…er HAN freidig og frampå!!

 

Sjarmerende er de BEGGE, på hver sin måte!

 

Bruce og Billie bor i Bærjebærje’ (Eller i Bergeberget som det står på kartet!)

 

Karidansen har vært på ny helg i Fordypningsgruppa…

 

Den første natta tilbrakte hun på hotell…

Den neste tilbrakte hun altså i Bergeberget, sammen med Bruce, Billie og deres eier, samt et par av de andre damene i gruppa.

 

Nesten alle damene var samlet der oppe til mat og god vin i går kveld.

 

Eieren til Bruce og Billie er den yngste dama i Fordypningsgruppa…

..ei tøff og aktiv jente som liker å kjøre hundespann!

 

Hun kjøpte seg hus i Bærjebærje – bushen i fjor sommer, og har allerede pusset opp en del der…

Det er litt sjarmerende med et kjøkken som er slik, at man ikke kan ha på stekeovnen og oppvaskmaskina samtidig…

…for da går nemlig sikringa!

 

I dag var det egg og bacon til frokost, og Bruce var nokså intens ved matbordet…

Han håpet nok på at det skulle falle en godbit ned på gulvet!

Blir Bruce for påtrengende, blir han kommandert inn i buret som står rett ved siden av spisestue – møblementet!

 

Da blir det “Taffelmusikk”…

 

(Les: “Klagesang”)!