“Man skal da ikke sitte alene på julekvelden…”?

 

Er man mislykket, sær og rar om man velger å feire julekveld (eller Nyttårsaften) alene?

 

En ung kvinne skrev nylig en artikkel som ble publisert i Aftenposten.

Innlegget handlet om hennes pappa, som helt frivillig har valgt å feire julekveld alene de siste fem årene.

Det er mange som har delt innlegget på facebook.

Om du ikke har lest det, finner du det  HER.

 

Jeg feiret julekveld alene for andre gang nå i år.

Det var helt frivillig.

Jeg måtte ikke…

Mange synes nok at det er rart…

…for man SKAL liksom ikke like å være alene på julekvelden.

Det er litt tabu…

…og man kan fort bli sett på som både sær og egoistisk.

 

Om man blir invitert til noen, og takker nei, så er det ikke usannsynlig at de som inviterer reagerer med å bli fornærmet:

Å jasså, så du vil heller sitte der alene enn å være sammen med oss?”

(Jeg har ikke opplevd dette, men jeg vet at det kan skje.)

 

Når man har mindreårige/hjemmeboende barn, kan man ikke velge bort det sosiale på en slik kveld.

Men…mange enslige i min aldersgruppe har faktisk muligheten, hvis det er det de helst vil.

 

Det gir meg en trygghet å vite at jeg kan kose meg alene på en julekveld…

…at det ikke er noen krise på noe vis!

Mange er så redde for å være alene på høytidsdager.

Julekvelden er en dag da familier samles.

Nyttårsaften er mer en “Vennedag i festlig lag”. Er man i et parforhold, så er det naturlig at man inviterer gjester /drar på besøk  sammen med kjæresten.

Sist jeg hadde kjæreste, (et forhold som varte i nesten fire år) feiret jeg aldri julekveld sammen med ham. Jeg prioriterte min egen familie den kvelden. Nyttårsaften feiret han og jeg imidlertid sammen noen ganger.

 

Jeg har jo ikke sittet alene hele jula. DET hadde nok vært litt stusselig.

Som ung voksen opplevde jeg romjuler der det skjedde noe sosialt nesten hver dag. Noen ganger ble det nesten for mye av det gode. Jeg er nemlig av dem som trives best med å ha noen åpne felt i kalenderen. 

 

Jeg skal feire Nyttår alene i år…

Det har jeg også prøvd før, og jeg er ikke lei meg for det!

Den første gangen jeg feiret nyttår alene, var jeg nyseparert. Da føltes det ganske rart og tomt. Den kvelden rant det noen tårer, det må jeg innrømme…

Denne nyttårskvelden kommer jeg nok ikke til å være spesielt trist.

Jeg skal kose meg med god mat og tenne lys, slik jeg gjorde på julekvelden!

Rett over nyttår får jeg venninnebesøk. Dessuten skal jeg delta på andre ting jeg ser frem til! Jeg vet at 2019 sannsynligvis blir et år “med blanke ark og fargestifter tel”. Forresten så er akkurat DET veldig mye opp til meg!

 

 

En gang får jeg kanskje oppleve å feire nyttår med en kjæreste igjen?

Det er langt fra noen krise om det ikke skjer…

…men det er best ikke å vite!

 

Å være i et parforhold der likegyldigheten har gjort sitt inntog,  er mye verre enn å være alene.

Jeg tror at mange velger å bli i forhold som for lengst har gått ut på dato…

…av frykt for å bli ensomme og “utenfor felleskapet”.

 

Men…

…om man er i et forhold der man vet at det er noe godt og solid i bunnen…

…så er det veldig spesielt å gå inn i et nytt år sammen!

 

 

 

Med Passer… eller Paint?

 

Det hendte ofte at jeg kjedet meg på skolen. Da satt jeg gjerne og tegnet krusesduller. En annen variant var å leke seg med passeren. Jeg lagde blant annet sirkler; som jeg etterpå gjorde om til “blomster”. Hele tida med passeren som utgangspunkt. “Blomstene” ble til slutt fargelagt i alle regnbuens farger!

Det ble jo ganske så ensformig og temmelig lite nyskapende. En passer har nokså store begrensninger for en “Utøvende kunstner”. Den er veldig grei å bruke til å lage sirkler –  og å konstruere vinkler med…

…men jeg har aldri hatt den store interessen for matematikk og geometri.

Om du tar en passer, og setter passerspissen i et punkt, så kan du jo variere størrelsen på sirkelen ved å dra i “armen” på passeren…

Men : Du får bare “gått i ring”!  Du begrenser deg sjøl ved å tegne den samme formen hele tida!

 

Jeg har ingen passer nå…

Derimot så koser jeg med med å tegne i “paint”. Jeg visste ikke om at det fantes et tegneprogram på pcen en gang…

…før jeg “møtte” ei viss dame her på bloggen…

 

JADA – du gjettet riktig!

DENNE Dama!

 

Jeg famlet meg fram. Det ble mange ukontrollerte streker, og utstrakt bruk av “paint- pussegummi”, før jeg syntes det ble moro.

Her er ett av mine aller første “sjølportrett” i paint.  Det er fra 2015. Jeg fant ut at det var enklest å la øynene være lukket. Som “nese” fikk to små prikker gjøre nytta!

Men –  etter hvert har jeg fått mer øvelse, og får til mer og mer!

Frodithen komme stadig med noen nye tips om hva man kan bruke paint -programmet til.

Så koser jeg meg med å leke og eksperimentere. Jeg blir stadig henrykt over hva det går an å tegne!

Man kan jo gjøre HELT enkle ting…

 

For eksempel kan man gjøre som jeg har gjort nedenfor: Bruke “formene” øverst i verktøylinja til å lage sirkler i ulike varianter…

 

 

…om man finner glede i det!

 

Det sinte sjølportrettet jeg nylig brukte i et innlegg…

 

 

…kan jeg ved enkle midler gjøre en god del “yngre”, vennligere, mer nysgjerrig og åpent…

 

 

 

“Så hatten passer” – helt uten  bruk av passer!

 

 

…uten å begynne helt på “scratch” igjen! Det er bare å fjerne, male over og justere!

 

 

 

Dama på bildene nedenfor er jo ikke akkurat noen ung student…

…men hun føler seg ung INNI…

…og er mer nysgjerrig og leken enn hun har vært på lenge!

 

 

Jeg synes jeg ser “snillere” ut når jeg tar av meg brillene, men jeg blir mye mer “klarsynt” når jeg har dem på! 😉

 

 

Å gå fremover…

…handler først og fremt om å sette det ene benet foran det andre…

Det er i alle fall en begynnelse!

Så kan man ta noen avstikkere og sidespor underveis…

…hvis man vil…

 

Det verste er å oppdage at man bare blir gående i ring…

…og at de samme temaene gjentar seg i ulike variasjoner!

(Jeg kommer trolig aldri til å tegne med passer igjen!)

 

 

 

 

 

 

 

 

#paint  #sjølportrett

I Nisseland…(og om å gå skoa av seg!)

 

Jeg har vært i Nisseland to ganger i jula…

Jeg har nemlig to Nissekusiner her i Oslo.

Rett før jul var jeg i juleselskap hos den yngste Nissekusinen. (Hun er både yngst og minst!)

Hun og mannen hadde en imponerende nissesamling i heimen.  Jeg tok ingen bilder av nissene. Jeg ville ikke bruke tida på å ta bilder i og med at det var flere der som jeg ikke hadde truffet på lenge.

To dager senere var jeg imidlertid i juleselskap hos Storesøster Nissekusine! Der var det OGSÅ en imponerende nissesamling.

Denne gangen klarte jeg ikke helt å dy meg, så det ble noen nissebilder!

(Jeg har spurt om lov til å publisere bilder fra nisseheimen!)

Nisserosinen i julenissesamlingen!

(Ser du hvilken sang denne nissen hører hjemme i?)

 

 

Disse har Nissekusinen egenhendig brodert…Så mange korssting hadde ikke jeg hatt tålmodighet til…

Nisser i trappeoppgangen…

…og foran speilet i entreen…

 

I går kom det en mms:

Det var fra Den Store Nissekusinen:

“Hei Kari. Har du sånne sko (som du ikke har lenger)?”

 

Og det hadde jeg…

 

Ut fra bildet ser det jo ut som om det selskapet var ganske så…

…livat!

Joda, skravla gikk, og latteren satt løst, men jeg danset IKKE på spisestuebordet!

 

Hvorfor skoene ble igjen?

Jeg liker ikke å ha sko på føttene. Når jeg er hjemme, eller et annet sted der det er rimelig avslappet stemning, kipper jeg skoene av så fort jeg får muligheten til det. Penskoene havnet trolig under salongbordet (med den nesten fotside juleduken på) før jeg dro bena oppunder meg i sofaen!

Så har kanskje Nissekusinen (eller mannen) tatt en romjulsrunde med støvsugeren…?

…og så ble skoene avslørt…

Jeg HÅPER i alle fall at det var slik…

…og at de IKKE fant skoene…

…fordi de lurte på om det var noen som hadde mistet en bit med rakfisk under sofaen…

(Jeg svetter ILLE på føttene. Det er vel mye av grunnen til at jeg helst ikke vil gå med sko mer enn høyst nødvendig!)

 

Nå har Nissekusinen og jeg gjort en avtale om at vi skal treffes ganske fort etter at kalenderen viser at vi er i 2019.

 

Enn så lenge får jeg finne noe annet å ha på føttene…

…hvis det blir noen form for selskapelighet innen den tid!

 

 

Gærne jinter på Glattisen!

 

Det var den dagen det var så glatt…

Frodith og jeg hadde planlagt en fotoshoot i Vigelandsparken…

Vi fant ut at vi måtte droppe mosjon, i form av spasertur, og heller ta trikken helt fram.

Det var nemlig så holkeføre at det knapt nok var forsvarlig å bevege seg ute i trafikken.

Det er ikke så enkelt å få gode bilder når det er halvmørkt og regntungt, men vi fikk da noen gode bilder. Dessuten koste vi oss og hadde det moro! DET er det viktigste!

Jeg synes livet har bydd på ganske mange mørkegrå hverdager. Jeg hadde en lang periode i livet der jeg ikke klarte å mobilisere noen form for glede. Den gangen jeg hadde det som verst , var jeg knapt nok i stand til å se et eneste lyspunkt.  Om noen den gangen hadde “spådd” at jeg kom til å flytte til Oslo, hadde jeg aldri trodd på det!

Heller ikke hadde jeg trodd at jeg skulle svinse rundt på skøyteføre i Frognerparken en regntung romjulsdag…

…og leke modell sammen med et rødhåret fyrverkeri ved navn Frodith!

(Ja, hun HETER jo ikke det da, men for meg er hun aller mest Frodith!)

Jeg har skrevet det før, men det er så positivt:

Jeg føler det som om jeg har fått en ny vår i livet!

 

“Jeg kunne ha tenkt meg å ha noe grått på hodet”, sa Frodithen rett før vi dro herfra.

Og…

…da kom jeg på at jeg hadde noe som passet veldig fint!

 

Se så fjong Frodith ble som “Gråhette”!

 

Litt ablegøyer…

 

DETTE ble et veldig fint bilde av Frodith, synes jeg!!

 

Og her er “Rødhette”…

 

Noen bilder UTEN hette…

 

 

På hjemveien gikk vi en liten tur innom en kafe.

 

Det  var godt å komme seg inn i varmen igjen!

 

Neste gang vi drar på fotoshoot, har nok dagene blitt en del lengre og lysere…

…og kanskje vi får litt sol og varme!

 

Det er godt å vite at det går mot lysere tider igjen, sjøl om vi ikke merker det ennå!

 

#Frognerparken #modell # Rødhette #fyrverkeri

 

Om å legge ballen død…

 

“Jeg ønsker ikke å ha noe uoppgjort med noen!”

Nei, det er jo ingen god følelse, når en relasjon eller et kjæresteforhold avsluttes med krangel og harde ord.

Jeg liker ikke å ha noe “uoppgjort”. Jeg vil aller helst skvære opp, “shake hands” og “skilles som venner”.

Men…hva om det ikke finnes noen annen måte enn den brutale?

Hva om det er den eneste måten å få slutt på en evig runddans på?

 

“Så tag i mot en utstrekt hand” er det en sang som heter.

En kan føle seg “slem” om en ikke gjør det.

Det er også fort gjort å bli sentimental…

…tenke på de fine stundene og de gode samtalene som har vært!

 

Hvis jeg går rett inn i Dramaqueen DøLuxx-rollen, og sier/skriver:

“Jeg vil ikke ha NOE mer med deg å gjøre! Du skal ut av mitt liv…

…FOREVER!!!  (Jada, så barnslig kan jeg være. Når noen treffer mine mest ømme liktær, så går jeg rett ned på fjortis-stadiet. Noen ganger faktisk nesten ned på “Bærsjen og Tissen”- nivå!)

 

I slike tilfeller bør jeg kanskje ta et par magadrag; altså besinne meg før det går så langt, og tenke over hva denne kraftsalven faktisk innebærer?

Jeg KAN jo risikere at den andre tar meg bokstavelig, og stenger igjen døra for godt…

…og da er det litt dumt om jeg har slengt ut av meg noe jeg egentlig bare mente i kampens hete.

Men : Det kan sjølsagt  også hende at jeg i etterkant finner ut…

….at det egentlig var like greit at jeg sang ut, og at det ble som det ble!

 

Et forhold som har stått støtt i lang tid, tåler antagelig såpass…en sjelden gang! Da har man kanskje bygd opp en så solid grunnmur, at den ikke raser sammen av noen uoverveide ord som har blitt sagt i affekt. (Vel og merke hvis det er noe som bare skjer ytterst sjelden!)

 

Men om det dreier seg om noe som knapt nok var et “kanskje en gang?”…

…noe som ikke har hatt mulighet til å få utvikle seg…

…så stiller det seg annerledes!

Da blir det for utrygt:

 

“Dette er virkelig ikke verdt bryet! Når kommer den neste brå omskiftningen?

Når kommer den neste salva med forsvar, angrep og mistillit…

…med påfølgende “forsoning?”

 

Om mønsteret med å slenge dritt; for så å komme på “forsoningbanen” gjentar seg gang på gang…

…så vil jo ikke den andre parten ta en på alvor?

(Eller motsatt… Det er nemlig nesten alltid en form for “speiling” i sånne scenarioer!)

 

Kanskje vil en av partene til slutt trekke på skuldrene og tenke:

“Dette er det best å få en slutt på!”

Noen ganger er det like greit å rett og slett BESTEMME seg for å legge ballen død!

La være å ta kontakt.

La være å svare på henvendelser.

Ikke gi så mye som tuppen på lillefingeren en gang.

Det er nok at den ENE setter kroken på døra. Får man ingen å spille ball med, så må man bare kaste den i veggen og få den rett tilbake i sin egen fleis som en annen bumerang. Det blir de fleste lei av etter hvert!

De av oss som tilsynelatende IKKE blir det …

…bruker mye krefter på noe som i grunnen er temmelig destruktivt…

…og får seg mange sjølpåførte blåveiser!

 

 

 

 

 

“Vi skal være litt ekstra snille i julen!”

 

Karidansen står utenfor en Narvesen – kiosk litt utenfor Oslo sentrum. Hun har nettopp gått av T-banen, og er på vei til familieselskap.

Nå er det noen år siden hun var her sist…

Sjøl om hun har fått sms fra kusina, med utførlig veiforklaring, så er hun litt i villrede. Klokka er litt over tre, og det begynner å bli skumt.

En ung kvinne kommer ut fra Narvesen – kiosken.

Karidansen: “Unnskyld, je skar tel ……….vei 22. Vet du hen je skar gå da?”

Jenta tar opp mobilen og sjekker: “Det er ikke langt herfra. Jeg kan kjøre deg dit,  jeg!”

Karidansen: “HÆÆÆÆ?”

Jenta: “Jeg kan kjøre deg! Det går for det samme!”

 

Da de sitter i bilen, lurer jenta på hvor Karidansen kommer fra?

Karidansen: “Je bor i Oslo, je!”

Hun legger merke til at jenta stusser.

Ytterligere forklaring er visst på sin plass:

“Je kom hit i september da, så je er itte så vældi’ gøtt kjent her ennå!

 

Etter litt frem og tilbake finner de fram, og jenta kjører henne nesten til trammen!

Karidansen: “Du får ha tusen takk! Tenkj at du ville ta meg me’ i bilen. Je er jo helt fræmen! 

Jenta smiler: “Vi skal vel være litt ekstra snille i julen, skal vi ikke”?

Karidansen: “Det var i hvert fall vældi’ kos’li gjort tå deg. Je heter Kari, forresten!”

Jenta: “Jeg heter Victoria!”

Så snur hun bilen og forsvinner…

 

 

Det er ikke alltid så mye som skal til…

Jeg kommer til å huske dette lenge…

Det var en utrolig vennlig gest av en fremmed, ung kvinne!

 

 

God jul!

Da er julekvelden snart over…

Jeg har kost meg med “konfitert andelår” (fra frysedisken på Rema) med tilbehør.

Det er første gang jeg spiser slik mat på julekvelden…

…men alt går jo an(d)!

 

Til dessert hadde jeg iskake fra Kiwi!

(Innlegget er ikke sponset!)

 

Det lå ei pakke under juletreet…

 

Den var fin og rosalilla, og VELDIG lett…

 

Hmmm…var det noe “lureri” mon tro?

Og det…

…VAR det!

 

Frodithen og jeg har nemlig avtalt å gå på konsert i januar. Frodith skulle ordne billetter. Jeg har prøvd å få “gjort opp” med henne, men det har vært så “vanskelig”.

“Jeg har ikke vipps!” “Det kan vente!”

Jeg liker ikke å skylde penger til noen.

(Gjennom livet har det vært perioder der jeg har måttet be om utsettelse på regninger, men om jeg HAR penger, så vil jeg helst gjøre opp så fort som mulig!)

Men…så tenkte jeg at det går da an å gjøre opp når jeg får billetten…

…så jeg glemmer det i hvert fall IKKE!

 

Men…

…så kan du vel tenke deg hva som VAR i den esken…?

Billett til Lady August – konserten i januar!!

 

Lady August er også blogger – i tillegg til at hun lager de flotteste bilder!

Du kommer inn på bloggen hennes, og et innlegg med flere fine bilder, hvis du trykker HER

 

Jeg gleder meg til konserten!!!

Da Frodith og Mette (Etdiktomdagen) var her nå nylig, lærte jeg å ta bilder med sjølutløser, men nå ble det selfie…

…for lettvinthets skyld!

 

Ha en fortsatt fin julekveld!

Julehilsen fra “Stella” og meg!

(Litt mørkt, men det ble så veldig gjenskinn på “Stella” om jeg hadde på lys!)

 

#Lady August  # konsert #konfitert andelår

 

 

Jeg trenger en daglig dose tull og tøys!

 

“Skal vi møtes og gå en tur langs Akerselva i dag?” 

Det var Frodithen som hadde sendt melding!

 

Gå tur med ei venninne på Lille Julaften??

 

For noen år tilbake hadde noe slikt vært helt utenkelig

Jeg hadde jo SÅÅÅÅÅ mye jeg måtte ordne av vasking, matlaging og julehandel…

…før kirkeklokkene ringte jula inn!

Nå er det slutt på den tida da jeg styrte så veldig til jul. Jeg skal feire jul i Oslo for første gang. Når man skal feire julekveld alene i ei 45 kvadrat stor leilighet, så er det begrenset hvor mye man trenger å ordne…

Men…jeg har pyntet og gjort det koselig her!

Lysene er knall røde! Her ser de rosa ut, men det får nå bare være slik…

Treet ble kjempefint!!

Her ser du de to siste lysestakene jeg har laget.

 

Jeg klarte til slutt å bryte av toppen på den med grønn bunn, (i bakgrunnen) så jeg fikk rettet opp den verste skjevheten.

 

Frodithen var litt engstelig for at hun fremdeles kunne dra med seg basselusker…

…slik at jeg ble smittet av uhumskhetene…

Derfor inngikk vi en avtale i forkant av at vi møttes :

Ingen klemmer eller annen form for fysisk kontakt!

Salt og Pepper var også med i dag, men jeg holdt meg på ærbødig avstand fra dem også…

 

For de som ikke har fulgt med på Frodiths herlige julekalender:

I forrige uke fikk Frodith omgangssjuke…

…en skikkelig lei en som satte henne helt ut.

To dager etterpå var det Rottentottenes tur:

 

Hvis du klikker på bildet av Salt og Pepper, som kappløper mot doen, så kan du lese hele innlegget!

Det er ikke pent å le av at noen er sjuke, men jeg klarte ikke å la være da jeg så disse to på desperat dojakt…

Heldigvis ble de fort friske igjen!

 

Mens vi gikk tur i dag, snakket Frodith og jeg blant annet litt om julekalenderen.

Det første året jeg løste kalendernøtter, var jeg mest opptatt av konkurransen.  Jeg leste kanskje ikke alle innleggene så nøye…Jeg syntes det var litt VEL barnslig…

Ei dame på rundt femti…

…som hadde julekalender med tøydyr liksom….

Nå har jeg visst gradvis beveget meg mer tilbake til barndommens fantasiverden igjen; for jeg har kost meg verre med Rottesprell i desember!

Jeg trenger rett og slett MINST en daglig dose harmløst tull og tøys!

Når jeg har vært på do om morgenen, har jeg ofte tatt med meg mobilen og lest (og løst) dagens “Kalender” mens jeg har sittet der. Jeg har nemlig ikke tålmodighet til å sitte lenge nok hvis jeg ikke har noe å drive med. Det kan resultere i både forstoppelse og mageknip! Da er det flott å kunne lese om Rottesprell, mens tarmtottene går sin skjeve gang. (Noen synes kanskje at man ikke bør nevne noe om sine do(u)vaner på en blogg, men så lenge jeg ikke kommer inn på DETALJER rundt sjølve dobesøket, så må det vel være greit???)

 

Her er Frodithen og jeg på dagens tur!

 

Nå er det bare EN dag igjen før Julaften, og Salt og Pepper får snart juleferie.

Kjenner jeg Frodith rett, blir det nok et gjensyn…

….om ikke før så i alle fall i desember neste år!

 

Jeg har aldri brukt “hashtags” før, men nå tenkte jeg at jeg skulle prøve. Om det blir riktig vet jeg ikke!

 

#Akerselva  # julekalender  #jul i Oslo  #Frodith  #tull og tøys  #hashtags

 

 

 

 

NÅR FORDOMMER OM KOSMETISK TATOVERING (PERMANENT MAKE-UP) STÅR FOR FALL….

 

I midten av desember var jeg på et arrangement på Tjuvholmen.

Det var et arrangement for og med kvinner.

 

Fra venstre: Gunn Lilleheim, Inger Ane Sletten, Fay Skandsen og Camilla Roald (Fotograf er Malene Lilleheim.) Jeg har hentet bildet fra Camilla Roald  – med sistnevntes tillatelse).

 

Camilla Roald (sexolog – med følelsesmessig tilknytning rundt seksualitet som hovedfokus) var hovedarrangør. Hun hadde  god hjelp av Gunn Lilleheim (kognitiv terapeut).  Begge holdt også foredrag i løpet av kvelden.

Fay (som jeg har skrevet en del om før) og Inger Ane (Gongbad – og yogainstruktør) bidro også.

Jeg hadde kun anledning til å delta på siste del av arrangementet. Derfor fikk ikke med meg alle foredragene. Jeg har imidlertid hørt alle de fire kvinnene (på bildet over) før, og vet en del om hva de står for!

 

Ett av foredragene jeg fikk med meg, var imidlertid noe jeg hadde lite kjennskap til fra før:

Kosmetisk tatovering/Permanent makeup!

Det var Line Ekelund og Maryam Puro som holdt dette foredraget.

Jeg har forbundet permanent makeup med :

“Jåleri og overdreven fokusering på utseende!”.

Etter å ha hørt og sett hva de to damene jobber med…og utretter av “mirakler”…

…fikk jeg meg en aha – opplevelse.

Jeg innså at jeg slepte på noen fordommer det var på høy tid å slippe taket i!

 

Til høyre i bildet står Maryam Puro og Line Ekelund. Det var disse to som holdt foredrag om permanent makeup.

(Jeg har dessverre ikke noe annet bilde av disse to!)

 

Permanent makeup kan være så mangt.

Det kan være å gjøre små justeringer på f. eks øyebryn og lepper for å slippe å ta den daglige “makeoveren”.

Det er dette jeg har forbundet med denne formen for behandling.

Det kan imidlertid OGSÅ handle om:

Å gjenskape aerola og brystvorte i forbindelse med rekonstruksjon av bryst etter brystkreftoperasjon.

Å forbedre utseendet etter skader.

Det som gjorde mest inntrykk på meg denne kvelden, var historien om kvinnen som hadde blitt skutt i ansiktet. Halve ansiktet var rekonstruert ved hjelp av plastisk kirurgi. Det var utrolig å se hva Line Ekelund hadde utrettet for denne kvinnen. Den permanente makeupen hadde gjort underverker! Ikke bare for utseendet, men også for kvinnenes sjøltillit! Hun hadde nå bestemt seg for å ta en utdannelse som sjukepleier. Tidligere hadde hun fått høre at hun skremte folk med sitt utseende, så hun hadde ikke turt å tenke i de baner.

Før – og etterbildene sa ALT!

Jeg ble rørt av kvinnens historie!

Mitt syn på permanent makeup(som ikke er permanent, men som varer ganske lenge)

…ble drastisk endret denne kvelden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvem har sagt at en lysestake må være rett?

 

Jeg har fått blod på tann…

…eller i alle fall LIM på GLASS og METALL…

…og en del lim på fingrene også…

 

En lysestake som limes med hurtiglim …

…blir HURTIG limt…

 

Da jeg oppdaget at ting hadde kommet litt skjevt ut…

…prøvde jeg å løfte lysestaken etter “Hodet” ( i håp om at “kroppen” skulle slippe taket…)

…men det nyttet ikke…

 

Kanskje dette blir begynnelsen på et nytt konsept?

For:

Hvem har sagt at en lysestake MÅ være RETT??

 

“Den skjeve lysestaken i Oslo!”