Frøken med Futt i

 

Da jeg hadde spedbarn, hendte det at jeg fikk spørsmålet:

“Er h*n snill?”

 

Med det mente de som spurte:

“Skriker babyen mye? Er h*n urolig om natta?”

 

Et spedbarn er vel verken “snilt” eller “slemt”?

Jo, visst kan foreldre bli temmelig utkjørte av nattevåk og spedbarns-kolikk,

men ungen skriker jo ikke fordi h*n er “slem”!

 

Gråten og skrikinga er et uttrykk for sult, smerte eller ubehag.

Faktisk den eneste måten det vesle nurket kan uttrykke seg på.

 

Jeg var en ganske stille og rolig baby, så jeg var vel for “snill” å regne.

Med totten i munnen, måtte jeg “holde tåta”…

…men jeg begynte å prate veldig tidlig…

 

Senere har jeg nok hatt bra med “taletid” i mange sammenhenger.

Betegnelsen “stille og snill” passer ikke på meg.

 

I dag hadde jeg en meldingsutveksling med den yngste sønnen min.

Han var hjemme på vinterferie, og hadde tilbragt noe av dagen

sammen med sin vesle niese.

(Hun er fire og en halv måned gammel.)

 

“Henne er det futt i!” skrev han.

 

Hun har visst blitt skikkelig aktiv og meddelsom,

og vil så absolutt ha et ord med i laget.

 

Når en er så liten, så er det bare sjarmerende og moro

med den intense skravlinga.

Det ligger jo også en form for språktrening i det.

Hun hører andre snakke, og etterligner så godt hun kan.

Hun tror sikkert at det hun “sier” er fullt forståelig.

 

Uansett er det veldig fornøyelig.

(Jeg har jo fått noen videosnutter!)

 

Den dagen da hun må lære seg å “sitte pent og tie stille”…

…kommer tidsnok.

 

Jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å ta en “prat” med henne snart!

 

 

Flytte Oslo ut av landet?

 

Jeg leste en kommentar om det et sted.
Det var en mann som mente det.

I følge ham er Oslo, og alle innbyggerne her, roten til alt ondt.

I alle fall til det meste av det.

 

Det dreide seg om fordeling av vaksiner.

Oslo burde i hvert fall ikke prioriteres, det var han rimelig klar på!

 

Heldigvis har ikke jeg noe ansvar for å fordele vaksiner.

Jeg må bare pent vente på tur som de aller fleste andre,

uavhengig av bosted.

 

Så merket jeg jo at jeg gikk i et slags barnslig forsvar:

“Du skulle bare vite hvor flinke og lydige de aller fleste

av oss som bor i Oslo er, du…

…Din Klædd!

 

Vi har levd med veldig strenge tiltak i mange måneder,

men vi er så tapre og utholdende

at vi snart bør bli innstilt til å motta

Kongens Fortjenestemedalje alle sammen!”

 

Jeg kommenterte sjølsagt ikke.

Det ante meg nemlig at det antagelig ikke hadde vært så lurt…

 

Tenk, jeg som hadde vært et innbarket bygdemenneske all min dag.

Jeg som ikke kunne tenke meg en tilværelse uten skog, åker, elv eller innsjø…

 

“Oslo er greit for en dag hell to, men det høll jammen lenge!

Je kunne aldri ha tenkt meg å bo der!!”

 

skråsikker var jeg!

 

For to og et halvt år siden flyttet jeg til Oslo.

Det var nesten litt skamfullt,

med tanke på hvor bastant jeg hadde uttalt meg.

 

Derfor bodde jeg her i smug i seks uker.

Av familie så var det bare unga mine som visste det. 

Kun eldste sønn ble informert før jeg dro.

Jeg tenkte at det var greit at noen i familien

var klar over hvor kjerringa hadde tatt veien.

 

Det handlet også om at jeg var usikker på hvor fornuftig dette var.

Å si opp jobben, selge det meste av møbler,

og flytte inn i en forvokst hybel i Oslo uten å ha noen jobb og gå til…

..det er vel ikke akkurat så veldig fornuftig kanskje?

I hvert fall ikke når en har fylt 55.

 

Jeg angrer ikke.

Så kan jeg jo si:

“Om jeg hadde visst at det skulle bli slik som nå, så…”

Men…sånt vet man jo aldri.

 

 

Jeg overnattet på hotell i Hamar i slutten av november.

Det skjedde i forbindelse med at jeg skulle hilse på mitt første barnebarn.

 

Det var som å komme til en annen verden.

Da jeg oppsøkte et kjøpesenter (fordi jeg trengte noe på apoteket),

gjorde jeg som jeg pleier:

Spritet hendene og tok på meg munnbind før jeg gikk inn.

 

Bortsett fra de to unge jentene som sto innafor døra og delte ut håndsprit,

så jeg ingen som hadde på seg munnbind.

 

Da jeg gikk ute på gata og tittet inn i butikker,

registrerte jeg at folk, tilsynelatende, oppførte seg som vanlig. 

Det virket ikke som om de var så nøye med å holde avstand.

 

Jeg gikk ikke inn i noen butikk.

Tross alt kom jeg fra verstingbyen,

så jeg fant ut at det var best at jeg lot det være.

 

Så tenker jeg:

Hva om jeg ikke hadde flyttet til Oslo?

Kanskje jeg hadde vært en av dem som hadde ment

at byen burde flyttes ut av landet?

 

Kanskje jeg hadde blitt forbannet hvis noen hadde sagt

at Oslo var ett av områdene som burde prioriteres når det kom til vaksinering?

Kanskje hadde jeg også oppført meg nesten som vanlig,

fordi det bare var små, sporadiske utbrudd der jeg bodde?

Muligens hadde jeg like fullt følt at jeg forsaket veldig mye,

fordi jeg ikke hadde noe å sammenligne med?

 

Det er ikke godt å vite…

 

Sporty damer…

 

Å hilse som en kronprinsesse…

 

Frodithen og jeg hadde en flott tur til slottsparken i går.

 

Det er vår i emning…

…lyst når jeg våkner..

…og jeg kan bevege meg fritt utendørs!

 

 

 

“Offer”, “Helt” og “Skurk”

 

Jeg snakker (selvfølgelig) om disse “rollene” vi går inn i.

Hovedsakelig gjør vi det kanskje ubevisst?

 

Offerrollen er nok den jeg har mest kjennskap til.

Av disse tre rollene er det nemlig den jeg har “spilt” mest…

…uten at jeg har vært så veldig klar over hva jeg har bedrevet.

 

Denne rollen byr faktisk på enkelte “fordeler”,

sjøl om det ikke alltid er så enkelt å se det når man står midt i det.

 

Det er jo synd på offeret…

 

Hun…

…som er så er flink og pliktoppfyllende,

og som derfor ender opp med å ta omtrent alt ansvar…

…både privat og på jobb.

 

Likevel føler hun seg lite verdsatt av alle de

som langt fra er like samvittighetsfulle som henne.

 

Hun…

…som er så snill, og som alltid prioriterer andre foran seg sjøl…

…mens de andre tar henne som en selvfølge

og dermed utnytter hennes godhet…

 

Det er lett å få sympati med henne.

Hun er jo så sliten og oppgitt, stakkar.

 

Kanskje gråter hun en skvett over som alt som har blitt henne til del…

 

 

Hun gjentar gjerne den samme, såre, bitre regla…

…igjen og igjen…

 

Det kan ha gått så langt som til at hun har blitt utslitt og utbrent…

 

I begynnelsen syntes du kanskje synd på henne,

men gradvis merker du sliter med å oppdrive medlidenhet og forståelse.

 

Etter hvert går du lei.

Du velger å skygge unna henne, mens du tenker:

“I stedet for å syte og klage over alt og alle…

…så får du se litt nærmere på din egen adferd!”…

 

 

Helterollen kan føles ganske ok…

Man blir jo gjerne beundret og respektert

for heltedådene og bragdene man har utført.

 

Søstra til Supermann!

 

Det som er litt skummelt med denne rollen,

er at dersom man ikke klarer å leve opp til helte-illusjonen

(som kanskje både en sjøl og omgivelsene har bidratt til å skape)

…så kan fallhøyden bli stor…

 

Noen kan rett og slett bli misunnelige på helten,

og begynne å lete etter feil og mangler.

Kanskje han har noen “svin på skogen” en eller annen gang i fortida…

..før han ble helt?

 

Om helten da viser seg å ikke være riktig så fullkommen likevel,

altså rett og slett bare høyst menneskelig…

…så kan det fort ende med at tilhenger-skaren blir…

 

…mektig vred!

 

Da kan helten risikere at helteglorien slår store sprekker,

og han får seg noen stygge riper i lakken.

Sånt kan gjøre vondt!

 

I verste fall blir han utpekt som skurk i stedet!

 

Skurken er den som alle har “lov til” å være sinte på.

Han får vær så god bare tåle, så falsk og fæl som han har vært!

 

Det hjelper ikke hvor mye skurken prøver å forsvare seg:

 

“Det er ikke sånn som dere tror!”

 

Kanskje prøver han å skylde på andre,

eller i hvert fall utpeke noen med-skurker :

“Det var ikke bare meg!”

 

 

Men…

…jo mer han roper, jo verre har det lett for å bli.

 

Han virker bare patetisk der han står og kaver og roper.

 

Heldigvis er det gjerne slik…

…at om man ikke er en ekte skurk…

…men bare en som har gjort noen feil…

…trampet skikkelig i klaveret,

eller gått litt på tvers av de uskrevne lovene

 

…så roer gemyttene seg når det har gått en stund!

 

De som har vært sinte, blir opptatt med noe annet.

Kanskje finner de noen andre å være sinte på?

 

 

Fordelen med å ha opplevd å spille skurkerollen er,

at dersom man har kommet seg sånn noenlunde helskinnet

gjennom den verste skurkerolle-perioden…

(Enten man har vært skurk for mange, eller for bare noen få)

…så blir man litt sterkere.

 

Kanskje blir man også litt rausere og mer forståelsesfull overfor andre

som plutselig står der, midt i et skurkedrama,

der de har blitt valgt til å spille hovedrollen .

 

For:

Når man har vært i skurkerollen,

så vet man at den kan oppleves som temmelig skummel,

ensom og vond…

 

 

Det kan definitivt offerrollen og helterollen også…

…bare at de rollene gjerne oppleves som ensomme og tøffe

på litt andre måter.

.

Brene Brown (“The Call to Courage”) sier følgende:

 

Man må velge med omhu hvis meninger om seg selv som betyr noe for en.

Dere kan dr… i hva de fleste synes, men enkeltes meninger må dere bry dere om.

Prøv å få dem som gir dere gode tilbakemeldinger i snakk.

Hvem kommer på den listen? Det skal jeg fortelle dere:

Folk som ikke er glade i dere på tross av feil og sårbarhet,

men på grunn av feil og sårbarhet.

Deres meninger betyr noe.

Ikke “Ja-menneskene”, men folk som sier:

Ja, det var teit og du gikk over streken.

Du må rydde opp, og jeg skal støtte deg,

men det der var ikke greit.“.

 

 

 

Friskriving for å slippe tak i Flinkheten?

 

Det er flere forfattere som har sagt dette:

At friskriving er så viktig.

Den usensurerte rablinga.

Helst bør en visst gjøre det om morgenen.

Før en begynner den endeløse scrollinga på sosiale medier.

Før en går ut i verden og tar inn alle inntrykkene fra omverdenen.

 

Så i sted satte jeg meg til å rable i to minutter.

Jeg ble overrasket over at det kom ut så mange ord.

Jeg lot bare pennen gå, og jeg fikk nesten krampe

i fingrene av alle ordene som skulle ned på papiret.

 

 

Dette rableriet er knapt leselig.

Her følger oversettelsen:

“Har jeg tenkt noen nye tanker i dag? Eller har jeg bare kjørt på repeat-knappen og tenkt akkurat de samme tankene som jeg har tenkt i evigheter. Har jeg bare hatt de samme diskusjonene inne i hodet mitt. Det er diskusjoner som jeg liksom har med en annen, men det er bare jeg som snakker. Faktisk snakker jeg nokså ofte høyt også når jeg har disse “samtalene” mine. Noen ganger lurer jeg på om naboene har merket det. At jeg går her og skravler med meg sjøl. Er det all alenetiden under Koronaen som har ført til at denne “Diskusjonen” med de som ikke er her har utartet slik?”

 

Jeg kjenner at jeg verker etter å fikse på teksten. 

Sette spørsmålstegn der de skal være.

Språkvaske min egen tekst.

Passe på at jeg ikke bruke samme ord i flere setninger på rad.

 

Denne skriveperfeksjonismen hemmer meg.

 

Jeg har ofte fått høre at jeg er litt for usensurert som person.

Det har nok noen ganger avspeilet seg i skrivinga,

men det har handlet om innhold, ikke form og rettskriving. 

 

Det er bra å sensurere seg sjøl i ny og ne.

Ta lærdom av feil og flauser.

Men ikke over – sensurere.

 

Til slutt risikerer en å sensurere seg helt vekk,

og bli nærmest usynlig.

 

Det er ikke de mest sensurerte menneskene som setter spor etter seg.

 

Dette innlegget er lite sensurert.

Det ble til på drøyt ti minutter.

(Da har jeg regnet med friskrivingsbiten.)

 

 

Sur kjerring med Skriver på Slep

 

Skriveren min streiket for en stund siden.

Den nektet plent å skrive ut noe som helst,

til tross for at jeg sørget for bra med påfyll

av alle de fire fargenyansene.

 

Her var det bare en ting å gjøre:

Satse på at gutta på Elkjøp kunne fikse den.

 

Men…når alle Elkjøp-butikkene er korona-stengt,

så må en bare smøre seg med tålmodighet.

 

I dag fant jeg ut at tida var inne.

 

Normalt bruker jeg “Amerika-kofferten” til å frakte skriveren i

når den skal på helsesjekk hos Elkjøp-legene.

 

 

Men i dag var det ikke aktuelt å bruke koffert-metoden.

 

Tenk deg alle de stygge, mistenksomme blikkene

som ville ha møtt meg på veien gjennom byen:

“Jaså, gitt, så du er en av dem…

 

Jeg tok rett og slett ikke sjansen på

å bli tatt for å være en sånn “overløper”

som hadde tenkt å trosse alle reiseråd…

…for å komme seg til varmere strøk.

 

En blå IKEA-plastbag ble derfor dagens løsning.

 

En ryggsekk på seks kg er ikke så tung å bære på.

Men…

…en IKEA-pose med en kantete, seks-kilograms mega-utgave av en skriver…

…se, det er noe ganske annet!

 

Etter å ha tilbakelagt 3.5 km med denne ballasten over skulderen, 

kjente jeg at jeg gledet meg veldig til å få lesset den av meg.

 

“På grunn av Covid-19 er butikken stengt inntil videre.”

 

Humøret mitt ble umiddelbart nokså labert

der jeg sto utenfor butikklokalet.

 

Når du vet at du må dra hjem med uforrettet sak,

har 3,5 km i jevn motbakke foran deg…

…og det attpå til med seks kg skriver hengende over skuldra…

da er det liksom ikke nok at sola skinner.

 

Det var totalt uaktuelt å sette seg på noen trikk eller buss.

De var nemlig nokså fulle av alle de late menneskene

som ikke tar smittevern på alvor.

 

Jeg er ikke en av dem!!

Definitivt ikke!!

 

Jenta som sto i gågata med: “Framtida i våre hender”

fikk ingen underskrift av meg.

Hun fikk knapt nok et smil.

 

Jeg klarte nemlig bare å tenke veldig kortsiktig der jeg subbet av gårde.

 

“Det er godt å komma hemmat…”

 

Litt blidere ble jeg da jeg oppdaget dette på telefonen:

 

Aldri så gæli…

 

På hjemveien ble tempoet etter hvert nokså labert…

Akkurat da ble det nok flere subbeskritt enn sunne skritt.

 

Uansett har jeg garantert forbrent flere kalorier enn 391,

for mobilen registrer ikke IKEA-bager med seks kg skriver oppi.

Den registrerer ikke motbakker heller.

 

For å være sikker på at jeg ikke skulle risikere å bli aldeles avmagret

etter dagens strabaser,

inntok jeg en god porsjon lasagne til middag.

 

Deretter etterfylte jeg med to hveteboller…

 

 

Neste gang jeg prøver meg på en tur til Elkjøp,

skal jeg forvisse meg om at butikken er åpen…

 

før jeg går!

 

 

 

Nå må det da snart bli min tur?

 

Knut Nærum skrev nylig at han mente at kjendiser

bør komme langt fram i vaksinekøen.

 

Han mente det garantert på ramme alvor!

 

Da var det noen som ble nokså sinte…

…og skrev at de var veldig uenige!

 

Hvorfor det liksom?

Jeg er litt enig med ham.

 

Ikke minst fordi jeg føler at jeg også er litt kjendis.

Ja, for jeg slenger jo innom topplista på blogg.no ganske jevnlig.

Jeg pleier gjerne å vake mellom plass 70 og 100

de dagene jeg har delt et innlegg.

 

Antagelig er det minst fire-fem personer i Norges land

som daglig sitter og venter i spenning

at det skal komme noen nye Gullkorn fra bloggeren Karidansen.

 

Da er det jammen viktig at jeg holder meg frisk,

slik at jeg jevnlig kan lyse opp dagen for disse menneskene.

 

Jeg mener at jeg også har flere andre gode argumenter

for at jeg bør rykke noen plasser opp fra pulje åtte (av totalt ti):

 

Jeg ble Bestemor i oktober 2020.

Så langt har jeg hilst på barnebarnet en gang.

Den begivenheten fant sted i slutten av november

da Gullet var seks uker gammel.

Siden da har jeg sittet innesperret her i Norges mest pestbefengte by.

Barnebarnet får jeg kun “hilse på” via video og bilder.

 

 

Jeg har fått en del helseplager

på grunn av tingenes tilstand:

 

Knirkete knær, (fordi jeg alltid går i stedet for å ta buss eller trikk),

stiv skulder, periodevis sure oppstøt og halsbrann…

…og en følelse av at mellomgulvet har slått knute på seg.

 

Noen ganger kjennes det ut som om jeg har fått hjertet helt opp i halsen.

Det er akkurat som om det sier “blupp” eller “tikketikketikk” i halsgropa…

 

Kanskje hjertet mitt er i ferd med å bli…

 

…en tikkende bombe?

 

Jeg merker det ekstra godt når jeg sitter helt rolig i sofaen

og konsentrerer meg veldig om å kjenne etter!

 

Dette kan ikke fortsette!

 

Jeg er bare nødt til å bli prioritert i vaksinekøen!

 

 

 

 

Heiagjeng

 

Det kan være veldig kjekt å ha en heiagjeng i blant.

 

For eksempel når jeg strever med å få til noe, som jeg veldig gjerne vil få til.

Da er det godt å få noen oppmuntrende ord på veien.

Kanskje til og med noen tips som hjelper meg til å komme fortere i mål.

 

Så er det også slik…

…at ikke alle heiagjenger er like hyggelige og konstruktive.

 

Hvis jeg er sint og fornærmet på noen…

…og påstår at vedkommende er en usympatisk idiot…

…så kommer kanskje heiagjengen min på banen med støtteerklæringer:

“Ja, Kari heeeeeeeelt enig – N.N. oppfører seg som en premie-idiot!”

 

Nå kan jeg og heiagjengen min riktig kose oss sammen…

…og gjøre litt narr av N.N. som oppfører seg så dumt og tåpelig:

 

“Vi kunne jo aldri ha oppført oss slik…

…så kloke og fornuftige som vi er!”

 

Leder for den litt mer aggressive heiagjengen…?

 

 

Men…

…kanskje opplever jeg også at noen gir meg helt motsatt respons…

…altså noen som mener at det er jeg som er verstingen:

 

“Kari, jeg synes det er du som er den største idioten her,

Kari, du er bare så dum som holder på slik!

At du gidder!!”

 

Og så kan jeg bli skikkelig sur og fornærmet på de som sier slemme ting til meg…

…og beklage meg litt til heiagjengen min…

…men jeg fortsetter like fullt å kalle N.N. for en dum, slem og barnslig idiot,

 

For:

Tross alt så får jeg jo medhold fra de som er kloke og snille

…de som forstår hvordan alt egentlig henger sammen

…og som mener det samme som meg…

…vedrørende “idioten”?

 

 

I videoen under forteller jeg om en gang jeg stoppet

en heiagjeng som var av det lite konstruktive slaget.

 

Det hele hadde utviklet seg til en form for massesuggesjon.

Det dreide seg om en heiagjeng som heiet på noe

som rett og slett kunne ha utviklet seg til å bli litt farlig.

 

Jeg var ganske rådvill, og handlet vel nærmest i desperasjon…

Men…det viste seg å funke:

 

Jeg får ikke valgt “stillbildet” i videoen.

Jeg lærte en gang hvordan jeg skulle gjøre det, men nå har jeg glemt metoden.

Det kan se ut som om videoen er innstilt på: “Jo verre jo bedre”! 😉

 

 

Fysiske basketak er en ting.

Der må man jo prøve å gripe inn på en eller annen måte

hvis det ser ut til å bli farlig.

 

Det blir litt annerledes når det kommer til verbale “slåsskamper”.

Dem er det kanskje best å overse?

 

Det blir kanskje ikke så om å gjøre å kritisere noen,

eller bedrive en form for offentlig krangel…

hvis en ikke får medhold eller en form for oppmerksomhet rundt det?

 

Heller ikke…

…hvis “motparten” ikke gidder å reagere mer.

 

 

Tix vant Grand Prix

 

Tenk om han bare hadde skrevet det?

Journalisten i Dagbladet altså…

 

Tenk om han bare hadde skrevet en slags

tørr, “faglig begrunnet” analyse av tekst og melodi?

 

Bare noe helt saklig, pent og pyntelig noe?

 

Tenk om han bare hadde skrevet “stuerene” ord

i stedet for å bruke ord om noe…

…som (strengt tatt) beskriver det som hører hjemme i doskåla?

 

Hva skulle vi ha blitt sinte for da?

Hva skulle vi ha engasjert oss i?

Hva skulle ha vært det store samtaleemnet i dag?

 

 

Den siste gangen jeg fulgte med på hele Grand Prix showet

var da Aleksander Rybak vant i 2009.

 

Jeg var på et sted der det ikke var TV, så jeg hørte finalen på radioen.

Det var faktisk litt fint, for da kom sanger og melodi mer i fokus.

 

Jeg slapp å se alle synkrondanserne som pleier å vrikke rundt på scena.

(Det valget har jeg fortsatt, for jeg kan bare lukke øynene;

men så er jeg så nysgjerrig at det klarer jeg ikke…)

 

Grand Prix har jo alltid vært show,

men nå har showet overtatt “hele showet”.

Musikken har kommet nokså i bakgrunnen.

 

Omtrent slik så vignetten ut i “Gamle Dager”.

Den gangen jeg satt klistret til skjermen for å få med meg Melodi Grand Prix. 

 

Jeg synes ikke årets vinnerlåt er spesielt fengende,

Jeg syntes ikke det er noe spesielt ved den i det hele tatt.

 

Angriper jeg artisten ved å skrive det?

 

Jeg har ikke tatt stilling til om noen andre burde ha vunnet.

Akkurat det kan jeg ikke ha noen mening om.

Jeg har nemlig ikke hørt på noen av de andre sangene.

 

Jeg hører av og til på “Euphoria”. (Sangen som vant MGP i 2012).

Den har noe ved seg som gjør at jeg husker den.

 

Teksten er jo veldig enkel, faktisk nokså banal…

…men melodien er fengende.

 

Før jeg begynte å skrive dette innlegget,

så jeg på videoen med Loreen fra Grand Prix finalen i 2012.

 

Under det meste av fremførelsen står hun på scenen alene,

kun støttet av lyseffekter.

Hun synger uanstrengt, til tross for at hun samtidig

gjør en del “akrobatiske øvelser” som krever en viss styrke og kondisjon.

 

Mot slutten av fremførelsen kommer en mannlig danser på scenen.

Dette understreker handlingen i teksten.

Derfor oppfatter jeg det ikke som maskinmessig, meningsløs “støy”.

 

 

Da jeg så på klippet av årets norske vinnermelodi…

…ble jeg verken berørt av selve sangen,

av englekostymet eller av djevelkostyme-danserne

som synkronvrikket på hver side av sangeren.

 

Men…

…jeg føler ikke at jeg angriper artisten(e) ved å skrive det?

 

Den totale pakka appellerte til mange.

Derfor vant denne sangen.

 

Det har jeg ingen problemer med å akseptere.

 

Sånn er det med den saken.

 

 

På tilbud-sida (“Sykt Lykkelig”)

 

Jeg så filmen “Sykt lykkelig”(fra2010) på Netflix i går.

 

Dette er noe av det som står om filmen på Wikipedia:

“Sykt lykkelig” er en galgenhumoristisk historie som leker med det beksvarte uten noen gang å vike fra alvoret og varmen i det mellommenneskelige. I forgrunnen ligger ønsket om å bli elsket, frykten for å bli sveket, redselen for å stå fram med sitt sanne jeg; alt dette overbygget med et herre-slave-tema som formidles gripende konkret gjennom barns lek, og i overført betydning ektefeller i mellom. Aspektet understrekes gjennom bruken av frigjøringssanger i form av negro spirituals, der koret bryter inn i handlingen og kommenterer den.”

 

Kaja og Eirik bor ute på bygda et sted, sammen med sønnen Theodor.

De skal leie ut nabohuset til ekteparet Elisabeth og Sigve,

og deres adoptivsønn Noa.

 

For meg ble Kaja hovedpersonen i denne filmen.

Agnes Kittelsen fremstiller karakteren

på en nydelig og veldig troverdig måte.

 

Kaja er fryktelig usikker, og vil så gjerne bli likt.

Derfor oppleves hun som både nervøst plaprende,

klengete, “overhyggelig” og intens.

 

Egentlig er Kaja både rimelig oppegående og ressurssterk.

Den altoverskyggende usikkerheten bidrar imidlertid sterkt til

at omgivelsene fort kan oppfatte henne som temmelig naiv og troskyldig.

 

Det mer enn antydes at Eirik har en forkjærlighet for menn…

…og at ekteskapet fungerer mest som et skalkeskjul for ham.

 

Han er tverr, taus og avvisende overfor Kaja. 

Noe som gjør henne enda mer “pleasende” og påtrengende.

 

Mannen og sønnen “spiller på lag”.

Innimellom behandler de Kaja som ei dørmatte de fritt kan herse med.

Sønnen har gått i “god skole” hos faren.

Sammen bedriver de en form for mobbing av mor og ektefelle.

(Men det er også litt “forståelig”, tatt i betrakting at Kaia er så masete og intens.)

 

Under selskapsleken “Like barn leker best”

(under en middag sammen med Elisabeth og Sigve)

klarer ikke Eirik å huske hva han falt for hos Kaia…

 

 

Kaja vil altså  så gjerne bli likt og elsket.

Hun vil så gjerne ha venner…

 

Og nettopp fordi hun så veldig gjerne vil…

…så skjer akkurat det motsatte:

Hun oppleves som så bedende, klengete og intens,

at folk både skygger unna henne og gjør litt narr av henne.

 

Leieboerne, Elisabeth og Sigve, har valgt å reise vekk fra sin vante liv,

fordi Elisabeth har hatt et sidesprang.

Kanskje nye omgivelser kan bidra til å reparere

noe av mistilliten som har oppstått i kjølvannet av utroskapen?

 

Elisabeth virker selvsikker og verdensvant.

I tillegg har hun en skarp tunge.

Det er ikke vanskelig å merke at hun føler seg høyt hevet over Kaja.

 

Elisabeths ømme punkt er at hun ikke har kunnet få egne barn.

Vissheten om at Sigve nettopp har ønsket seg mange barn

har vært tung å bære.

 

Sigve, på sin side, savner varme, nærhet og aksept fra kona si.

 

Hva er vel da mer selvfølgelig enn at han og Kaja innleder et forhold?

Hos hverandre får de begge noe de sårt trenger:

En følelse av å være tiltrekkende og “Bra nok som jeg er”.

 

I løpet av filmen endrer Kaja seg mye.

Oppmuntret av Elisabeth og Sigve

våger hun å gjøre noe hun lenge har ønsket,

men ikke turt:

Nemlig å begynne i det lokale koret.

Til slutt tør hun til og med å ta på seg et solistoppdrag.

 

Kaia er solist på “Amazing Grace”. 
(Her fikk jeg litt assosiasjoner til “Gabriellas Song” i filmen “Så som i himmelen”.)

 

Gradvis tar Kaja inn over seg at det er en stor ubalanse

i forholdet mellom henne og Eirik.

Uten å bli “slem og hevngjerrig” overfor mannen,

står hun på ett vis opp for seg sjøl, og setter grenser.

 

På den måten frigjør hun dem begge…

…fra noe som ikke er godt for noen av dem.

 

Da Eirik (som går litt over i “angrende synder” mot slutten av filmen)

sier at han ikke har tenkt å gå fra henne, sier hun:

 

“Men jeg går fra deg.”

 

Hun trenger ikke lenger glatte over, late som eller kjempe så mye for å oppnå andres gunst…

…ved å gjøre seg sjøl til dørmatte.

Hun begynner (tilsynelatende) å se sin egen verdi,

og stole mer på seg sjøl,

uten dermed å fordømme eller klandre andre.

 

 

Jeg kjenner meg litt igjen i Kaja.

 

Jeg har også vært den nervøst plaprende…

Den naive, til tider altfor åpenhjertige.

Hun som har tatt på seg klovnerollen

for å dekke over sin egen usikkerhet…

…og lave selvfølelse.

 

Hun som har “pleaset”…

Vært “klengete” og på tilbud-sida, i form av:

“Tilgjengelig når det måtte passe for deg!”

 

Hun som har trodd hun har “trengt”…

…og som en følge av det har hatt behov for å oppleve å “bli trengt”.

(Fordi det har føltes “trygt”.)

 

Dette har enkelte ganger gjort seg gjeldende i venninneforhold,

men kanskje først og fremst når det har handlet om relasjoner til menn.

 

I den perioden jeg hadde profil på ei datingside, fikk jeg erfare mye rundt dette.

Jeg gikk på noen smeller…

…som jeg i dag vil karakterisere som gedigne gavepakker.

 

Jeg fikk lære en del om å takle avisning…

både i form av null respons noen av de gangene jeg dristet meg til å ta kontakt…

…og i form av at menn som hadde virket interessert, trakk seg unna.

 

Den som virker litt smådesperat og klengete…

…den som stadig vil ha bekreftelser i form av raske tilbakemeldinger…

…gjør seg sjøl lite tiltrekkende.

 

Dessverre…

 

Under nettdatings-perioden min var jeg noen ganger

“Den overivrige og klengete”

(Som sendte ny melding før jeg fikk svar på den forrige jeg hadde sendt).

 

Andre ganger var jeg den som trakk meg unna

fordi jeg følte at mannen gikk for fort fram og ble for intens. 

 

Det handler ikke om å leke “kostbar og utilgjengelig”

for å få noen til å “jakte” på seg.

Det blir et spill som ikke er særlig sympatisk.

 

Å vise vennlig, avslappet interesse,

uten dermed å bli helt “opphengt”, og veldig pågående,

er kanskje det beste?

 

Mennesker som (stort sett) har det godt med seg sjøl

og har opparbeidet en rimelig god sjølfølelse (uten å være sjølgode)

er de som er mest tiltrekkende, både som venner og kjærester.

 

“Mentale muskler” kan bygges opp.

“Kaja” i filmen er et eksempel på det.

 

 

“Plastre” opp Puppene?

 

Jeg var ikke klar over at det gikk an å få kjøpt “puppeteip”.

 

Det var først da jeg leste et innlegg som dattera mi hadde delt på FB

at jeg oppdaget det.

 

Sånn skal det tydeligvis gjøres…

 

Jeg kjøpte faktisk “tre-for-to” strømpebukser

fra den samme nettbutikken i dag…

 

Tenk, så ergerlig at jeg ikke hadde fått med meg…

…at jeg også kunne ha kjøpt:

“Kvikk-fix for kløft og løft” i samma (puppeheng)slengen!

 

I innlegget påpekte dattera at hun syntes det var godt å se

at de virkelig viktige tingene nå blir prioritert:

“Glem likelønn! Vi har teip!” (Skrev hun).

 

I sakens anledning hadde hun også forfattet

en aldri så liten limerick-lignende tekst:

 

(Jeg har bedt om tillatelse til å gjengi åndsverket…

…og fått det!)