Forfengelighet kan resultere i så mangt…

 

Ett av kvinners mest sårbare punkter…

…er…

…utseendet…

 

Vi kan late som om vi ikke bryr oss.

Si at vi trives så godt med å være “ekte og naturlige”.

Valker og rynker og “Full alderdomspakke”…

…det takler vi så fint, så!

 

For min del er det sant – til en viss grad.

Jeg bruker ikke all verdens tid på utseendet, og kan godt vise meg i usminket tilstand.

Det gjelder også her på bloggen. 

 

Så har jeg funnet ut det da…

…at jeg liksom får mer karakter i fjeset…

…når øyenbrynene er litt mer markerte.

Jeg orker ikke å tegne dem opp hver dag, så jeg går for den mer rasjonelle løsningen:

 

Hjemmefarging med kolokrem!

 

Først blander jeg to komponenter i ei lita skål.

Så rører jeg godt før jeg kliner det på.

Blandinga bør ligge på i 15 -20 minutter, alt ettersom hvor sterk farge man vil ha.

 

Jeg er litt rastløs av meg…

Det medfører at jeg kan ha en tendens til å drive med litt for mange ting på en gang…

I 80% av tilfellene glemmer jeg derfor at jeg har tatt på meg kolo-kremen.

 

I dag hadde jeg veldig gode forsetter…

…men så skjedde det noe som gjorde at jeg glemte meg helt…

…enda en gang!

 

 

…og leppestiften godt uttafor blinken…

 

Hva det var som skjedde…?

Jo, jeg ble livredd for å pådra meg et gedigent erstatningskrav på grunn av omfattende ødeleggelser!

 

 

Jeg får vel bare prise meg lykkelig over at jeg ikke har større “helse-bekymringer” i livet mitt akkurat nå…

…enn at jeg gidder å beskjeftige meg med øyenbryn – farging!

 

 

Tempererte Tomater og Kobber-forsterket Kaffetrakter-Klenodium!

 

Skal det være et fat med Tempererte Tomater som tilbehør?

 

Vær så god!

 

Jeg har pleid å oppbevare tomater i kjøleskap, og spise dem kalde.

Anne (som bor i huset jeg skrev litt om i forrige innlegg) lærte meg noe nytt!

Tomater skal stå i romtemperatur en stund før de nytes!

Da kommer nemlig smaken og aromaen bedre fram.

Jeg er veldig glad i tomater, så dette tipset skal jeg ta med meg videre!

 

Keramikkfatet, som tomatene ligger på, er sjelden vare.

Det har en spesiell historie, og er altså ikke masseprodusert. 

Jeg husker ikke historien godt nok til å gjengi den, men fatet er spesielt og flott!

 

Kaffetraktere har vel begrenset levetid?

Men, om man tar godt vare på trakteren sin, så kan den holde ganske lenge!

 

Her ser du deler av et kaffetrakter-klenodium!

Lokket er forsterket med kobbertråd.

 

Trakteren er rundt 35 år gammel.

Det må vel kunne sies å være en respektabel alder for en kaffetrakter?

 

Når man liker å ta vare på ting, og har sansen for “antikviteteter og snurrepiperier”,

så kan det gi seg slike utslag.

Det er Per Aksel, mannen til Anne, som har forlenget levetiden til lokket.

 

 

På bildet under ser du min kaffetrakter.

Denne kaffe-trakteren er så absolutt også over sin “første ungdom”.

 

Jeg tror den kan være mellom 15 og 20 år gammel.

 

Jeg har skiftet ut lokket.

Det originale var av samme type som det Per Aksel har fikset på.

Trakteren fungerer helt fint!

 

Det er så fort gjort å kaste helt brukbare ting.

Jeg har gjort det mange ganger!

Imidlertid handler det jo om å ta vare på det som er brukbart,

framfor å forsøple sine omgivelser med unødige mengder avfall! 

 

 

 

Særegent hus med Sjel…

 

Noen bygger nytt…

…og moderne.

Andre restaurerer og bygger om…

 

Når man velger det siste, har det ganske mye å si hvordan man gjør det.

 

Det handler jo om å ta vare på noe av det opprinnelige, og samtidig gjøre boligen funksjonell.

Vertinnen (Anne) skaper den rette stemningen før vi setter oss til bords…

Fra kjøkkenet kan man gå rett ut på verandaen…

 

Fra dagligstua…

 

Dagligstua sett fra den andre siden…

 

 

Hvis du ser nøye etter…

…så ser du at det er noen som har funnet seg en fin utsiktspost her…

Katten Bella liker nemlig å ha litt oversikt.

 

Dessuten synes hun at det er godt å komme seg litt unna…

…disse to krabatene. (Kelsi og Enya)

De to har funnet seg en fin plass foran bakerovnen på kjøkkenet!

 

 

Ragnhild (datter i huset) har dreisen på dressuren!

 

Dette rommet har vært brukt til samtaleterapi og kurs…

 

Entreen sett fra oven…

 

Her er det plass til “Det aller største juletreet noen noensinne hadde sett!”

Det er utrolig flott med et juletre som går nesten opp til taket her!

Treet pyntes selvfølgelig etter alle kunstens regler, sjøl om det medfører at man må stå på ei gedigen gardintrapp for å nå helt opp i toppen!

 

Mannen til Anne (Per Aksel) har gjort det aller meste av snekkerarbeidet i forbindelse med restaurerings -prosessen.

 

En fargekonsulent har hjulpet Anne og Per Aksel med å finne passende farger på veggene.

Det har blitt originalt, harmonisk og flott!

 

Det er kanskje rundt femten år siden jeg var inne i dette huset for første gang.

Forskjellen fra den gangen er helt enorm!

 

Tålmodighet er tingen…

Vilje til å skape seg det en ønsker…

…sjøl om det må gå over mange år…

…og koster både svette og tårer underveis.

 

(For det vet jeg at det har gjort!)

 

Så har resultatet blitt aldeles nydelig!

 

Atmosfæren er helt spesiell…

Det skyldes ikke bare omgivelsene…

…men i høyeste grad også personligheten til menneskene som bor der.

 

Et godt sted å være…

 

 

 

 

 

 

 

 

Drøm om Edens Hage og Eventyrhus…

 

Nå bor jeg jo i Oslo…

Jeg leier ei lita leilighet…

…og snart skal jeg flytte til en annen leilighet…

…som jeg også skal leie.

 

Alt er nokså i det blå på mange vis…

…i mitt “nomadeaktige” liv.

 

Men…

…jeg har jo en liten drøm:

 

I går, da jeg var på omvisning  i en “Cottage Garden”, kom jeg i nostalgi-modus.

Da fikk nemlig drømmen om det vesle “Bæssmorhuset”, med den idylliske miniatyrhagen næring…

…igjen…

På vei inn i Eventyret…

 

Det er sjølsagt mest fornuftig å få seg ei lita, lettstelt leilighet på “Gamle Da’a”..

…jeg VET jo det!

 

Like fullt…

…så er det jo lov å dagdrømme litt?

Jeg har aldri fått mulighet til innrede et kjøkken…

Det har begrenset seg til et malingstrøk på eksisterende skap, og utskiftning av benkeplater.

 

Jeg er kanskje ikke så god til å se praktiske løsninger…

Langt mindre utføre det praktiske… 

I alle fall ikke i byggebransjen.

 

Men jeg liker veldig godt å velge stil og farger…

…og finne på små finurligheter…

 

Prikken over i’en eller hva man skal kalle det…

 

 

Kjerringa sitter på toget og drømmer seg helt bort…

Jammen bra at jeg hadde hele kupeen for meg sjøl…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På omvisning i en liten Perle…og Konsert med Talentfull Trio!

 

Jeg har aldri vært i en “Cottage Garden” før…

Men…

..i helga tok bestevenninna på Toten meg med på “En Tur ut i Det Grå”…

Det var nemlig hennes betegnelse på Hemmelig Tur i Regnvær!

På forhånd sa hun bare at hun hadde “kulturelle planer”…

…men ikke hvilken kulturell sjanger det dreide seg om!

 

Først da vi parkerte bilen, fikk jeg vite at vi opplegget skulle innledes med en omvisning…

…i en helt spesiell hage!

 

I Helen Fredholms hage (om du trykker på navnet kommer du inn på en artikkel fra spirea.no)

bugner det av busker, blomster og bær!

 

“Inngangsportalen” inn til  Edens Hage…

 

 

Her får blomstene spre seg og vokse litt som de vil.

 

Helen skaper ryddighet i alt det bugnende ved hjelp av små hekker og grusganger.

Cottage Garden er ikke en hage der det strigles og lukes hele tida.

 

 

Drivhuset er også en liten hagestue…

 

Hvem kunne ikke ha tenkt seg å ta et glass iskald limonade her inne…?

 

Et lite stettfat med hjemmelagde kjeks hadde også passet inn i denne stilen!

 

 

Huset til Helen…

 

Hun driver også butikkvirksomhet på eiendommen.

Her er det kjoler, gardiner, serviser,pynteting og møbler (for å nevne noe) til salgs.

 

Det meste er holdt i gammel, romantisk stil…

 

Om du besøker toalettet i butikken, kommer du inn i et bad som er holdt i 50-tallsstil.

Hjemmepermanent, globoid, myggstift og en gammel barbermaskin

gir et nostalgisk preg.

 

Etter omvisningene, var det konsert i hagen.

 

Evald, den eldste sønnen til Helen, er med i en trio som heter “Fredholms Trio”.

Foruten Evald (solist) består den dyktige trioen av Ole Nilssen (trekkspill) og Elin Christensen (fiolin).

Alf Prøyen har skrevet tekstene til noen av sangene de fremførte.

Helst opptrer de med viser som ikke er blant de aller mest kjente.

 

Her er et par små smakebiter fra konserten.

(Jeg ble imponert over tungegymnastikken til Evald i det første klippet:)

 

 

 

 

Å være “Passe Flink Pike” lønner seg!

 

Karidansen befinner seg i Oppland fylke.

Hun har nettopp klart å laste ned appen “Opplandstrafikk”,og har kjøpt bussbillett via mobilen.

Men:

Da hun skal vise billetten til bussjåføren, stokker alt seg!

Hun får det bare ikke til!

 

“Je har kjøft billett, altså!

Je skjønner itte dætta!?”

 

Bussjåføren er en røslig kar.

Han sitter lett tilbakelent i sjåførsetet.

Hun aner et ertent glimt i øynene hans…

 

“Je ser at du er “passe flink pike”, så detti går nok bra!”

 

Han gjør tegn til at hun bare kan gå og sette seg, uten å vise billett!

“Passe flinke piker” er til å stole på!

 

 

“Det hadde ITTE skjedd i Oslo!”

 

Koseklumpen Kelsi!

 

Det finnes vel knapt nok noe koseligere enn en hengiven, kosete firbent en…?

 

Det ble kjærlighet ved første blikk…

…fra min side i alle fall!

 

…og mens vi tok bilder, kjente jeg plutselig at hodet hennes gled inn mot halsen min…

…zzzzzzzzzz…

 

Tenk å være så trygg og tillitsfull overfor en fremmed dame!

Kosestund i sofaen før sengetid…

 

Nei, jeg har ikke gått til anskaffelse av hund!

Jeg er bare på besøk hos “Besteforeldrene” til Kelsi!

 

 

Tre Ledige Damer på Torget!

 

Jeg møtte disse to jentene i dag!

 

Det er døtrene til min franske venninne…

 

Veldig trivelige jenter!

Fulle av tæl og humor…

…kjappe i replikken og lette å snakke med!

 

Jeg har kjent dem siden de var små…

 

Nå var det en stund siden vi hadde møttes!

 

Jeg måtte jo “forhøre” meg litt om hvordan ståa er for tida…

For eksempel om hvordan det er på kjærestefronten…???

Det er viktig for “Gamle Tanter” å holde seg “oppdatert” om sånne ting!

 

I likhet med meg er begge single for tida!

 

Single Ladies!! (Maria til venstre og Julie til høyre)

 

“Har dere sett makan til skrukke – pupper?”, sa jeg da vi kikket på bildene.

“Om jeg hadde sittet med selfiestanga, så hadde jeg sikkert fått skrukke-pupper jeg også”, sa Julie.

(Tusen takk, Julie, det var vakkert sagt!)

 

Her er vi i alle fall litt “i vinden”, sjøl om vi er single!! (Her har jeg sensurert bort skrukke – puppene!)

 

Vi måtte ha et bilde uten briller også.

Jentene måtte hjelpe meg med å justere høyden på stanga…

…for jeg ser så dårlig uten briller.

 

Jeg hadde litt trøbbel med “Youtoothen” (Bluetoothen) også…

…så det var bra at jeg hadde ungdommer med teknisk innsikt ved siden av meg!

 

Jeg har tillatelse til å publisere både ord og bilder:

“Skriv akkurat hva du vil du, Kari!”

 

Ikke verst skvetne av seg, disse to! 

 

 

“Jeg tror faktisk at jeg elsker deg, altså…”

 

Når man (som jeg) er litt redd for å bruke “store ord”…

…så kan kjærlighetserklæringer fort bli både overveldende og skremmende!

 

Jeg kan knapt huske at jeg har sagt De Tre Små Orda…

…som egentlig er så “store”.

 

For:

Tenk om jeg skifter mening dagen etter…?

Hva om følelsen av samhørighet og den intense gleden over å være nær…

…ikke er der neste dag?

Kanskje jeg til og med blir skikkelig sint på ham for ett eller annet…

…slik at det går ei kule varmt?

 

Da har jeg jo løyet, da?

Eller…

har jeg egentlig det?

 

Følelser er jo ikke konstante. De er like flyktige som såpebobler…

Grunntonen av samhørighet er vel likevel ofte til stede, i et forhold som har vart lenge.

Behovet for stadige kjærlighetserklæringer er kanskje ikke så påtrengende…

…når man har levd sammen i mange år…?

 

“Vi vet hvor vi har hverandre!”

Å føle gjensidig tillit og trygghet betyr jo mye…

…så lenge begge er bevisst på at de ikke tar hverandre som en selvfølge.

 

 

Det blir kanskje litt dumt å si:

“Akkurat nå kjennes det ut som om jeg elsker deg”…?

 

 

Jeg opplevde en gang å høre en mann si:

“Jeg tror faktisk at jeg elsker deg, altså”!

 

Hva jeg svarte, husker jeg ikke.

Jeg gjengjeldte i hvert fall ikke “kjærlighetserklæringen”!

Til det ble jeg altfor perpleks!

Den slags var jeg slett ikke vant til!

 

I videoen snakker jeg litt rundt det med De Tre Små Ordene…

 

 

 

 

 

 

 

Når komplimentene nærmest “hagler”…?

 

“Vi skar itte overdrive…!”

“Vi skar itte si ting vi itte mener…!”

“Vi skar itte smiske, hell sleke noen oppætter ryggen…!”

 

Nei, vi skal vel helst ikke det? Vi bør helst være ærlige og oppriktige…?

Det er jo en god leveregel dette; å være “Ærlig og Sann i all sin Ferd”…?

 

Men: Det kan kanskje bli for lite av det gode også!

 

Jeg har vokst opp i Østerdalen.

De fleste av mine voksne år har jeg  tilbragt på Hedemarken.

 

Der er vi vel ikke aller mest kjent for å være direkte…

 

…overstrømmende?

(Alle skal ikke dras over en kam. Det finnes hederlige unntak alle steder!)

 

“Komplimenter” på Hedmarks-dialekt…

 

Hvis jeg blir så redd for å si “for mye”…

…så kan faktisk “komplimentene” jeg gir…

i beste fall tolkes som en aldri så liten fornærmelse?

 

Frodithen er vant til meg.

Hun bare ler når vi driver med “foto-shootene” våre og jeg sier:

“Nå ser du slett itte gæli ut!”

Hun vet jo at det egentlig betyr:

“Nå ser du flott ut! Du er så vakker der du står!”

 

Men…det er ikke naturlig for meg å bruke slike ord.

Det er så inngrodd dette språket…

…disse “underdrivelsene”.

 

Noen ord tør jeg knapt å ta i min munn…

 

…av frykt for å virke falsk…

 

 Tross ALT liksom…Det er i hvert fall viktig å snakke pent til seg sjøl…