“Næmmen, så fin du er i dag!”

 

Alle dager er ikke like enkle.

For noen svinger sinnsstemningen ganske mye.

 

Ganske raskt etter at jeg hadde flyttet hit,

forsto jeg at en av personene i nærmiljøet ikke hadde det så enkelt.

 

Den ene dagen hilste vedkommende blidt.

En annen dag ble jeg møtt med et knapt hørbart “hei”

og et blikk som rommet mye frykt.

 

Etter hvert har jeg lært meg til å se “hvilken dag det er”.

 

Om jeg møter på vedkommende,

værer jeg rimelig fort om jeg skal dempe stemmen

og unngå langvarig blikkontakt.

Disse dagene sier jeg bare et lavt “hei” og passerer raskt.

 

I dag fikk jeg meg en overraskelse:

 

Mens jeg er på vei nedover til byen for å treffe Frodithen,

kommer vedkommende gående mot meg på fortauet:

 

“Nei, så fin du er i dag! Matchende kjole og sko!”

Jeg: “Tusen takk! Je har nye joggesko!”

“De var fine!”

 

I det jeg går videre, og vedkommende ser ryggen min,

kommer enda et “utbrudd”:

“Nei, nå gir jeg meg over altså! Til og med ryggsekken matcher!” 

Deretter hører jeg en høy og hjertelig latter som kommer fra “dypet”.

Jeg snur meg: Ja, dætta er nok favorittfarven’ mine!”

 

 

Jeg ble rett og slett i godt humør der jeg gikk,

sjøl om jeg var trøtt etter grytidlig oppvåkning i natt.

 

Neste gang jeg treffer på denne personen,

blir jeg kanskje møtt med et fryktsomt blikk

og et knapt hørbart “hei” igjen…

Da må jeg tilpasse meg og trø varsomt.

Unngå å trenge meg på…

 

Uansett var det som skjedde i dag veldig koselig!

 

Slik var jeg kledd og “skodd”.

 

Å stille seg inn på hverandre…

 

Jeg våknet grytidlig i dag.

Nærmere bestemt klokka 03.30.

 

Det er så varmt på soverommet mitt for tida,

og jeg blir gjerne liggende å vri meg.

Dyna sparkes av, men jeg er fortsatt varm.

 

Så fant jeg ut at det var like greit å stå opp.

Dagen blir jo lengre på det viset,

sjøl om jeg antagelig blir trøtt i ettermiddag.

 

Da jeg satt med morgenkaffen,

leste jeg litt i boka til Julie og John Gottmann.

Den om hva kvinner og menn vil ha (mer av) i et forhold.

 

Det er en av mine favorittbøker!

 

Det handler ikke bare om samspillet

i et parforhold mellom en kvinne og en mann.

De mange eksemplene som blir beskrevet i boka

kan overføres til de fleste typer relasjoner.

 

Å “stille seg inn på” betyr å gi full oppmerksomhet.

Legge vekk mobil, PC; skru av tv og radio.

Ha jevnlig blikkontakt.

Lytte oppmerksomt.

Unngå å komme med “råd” når den andre

trenger å snakke om et opplevd “problem”.

 

Hvor ofte synder jeg ikke mot disse tingene?

Hvor ofte “forsvinner” jeg inn i min egen mobil og PC-verden i stedet?

 

Alt for ofte…

 

Men…også før mobilen og PC’en overtok litt for mye av hverdagen,

var dette en utfordring.

 

Ekteparet Gottmann setter ord på mye av det jeg har savnet

når jeg har vært i forhold.

Jeg vet at det har handlet mye om meg sjøl.

Jeg vet jeg har klaget og kritisert i stedet for å være konstruktiv.

Ingen liker å bli angrepet og kritisert!

 

Nå forstår jeg mer av mekanismene.

Jeg skjønner mer av hvorfor jeg klagde og kritiserte.

Jeg savnet denne nærheten og tilstedeværelsen som Gottmann beskriver,

men jeg skjønte ikke hva det egentlig handlet om.

Derfor klarte jeg heller ikke å sette ord på det på en god måte.

 

Det var ikke det at jeg hadde behov for en slik oppmerksomhet støtt og stadig.

Men jeg trengte mer av det…

…for å føle at det var en samhørighet der…

…og for å føle meg sett og verdsatt.

 

Nå har jeg nesten blitt som en “mann” sjøl.

 

Jeg tar meg stadig i å være fjern, i min egen verden og litt distansert.

Jeg sitter ofte og tenker på at jeg vil sjekke noe på nettet.

Det er som om jeg ligger to skritt foran meg sjøl mye av tida.

 

Med andre ord:

Rastløs og uten ro!

“Den Stundesløse”…

 

Sånn vil jeg ikke være!

 

Jeg mister mange av de magiske øyeblikkene på dette viset…

 

I dag skal jeg møte Frodith et par tre timer.

Telefonen min skal få ligge i veska det meste av tida.

I alle fall når vi ikke fotograferer…

 

Det er ikke helt usannsynlig at det blir noen bilder…

…men kanskje ikke…

 

Jeg har i alle fall mer enn nok tid til å sitte

og scrolle når jeg er hjemme alene…

 

“Skar bære sjekke no’ på mobbil’n, je…”

 

Fordypet i boka, og temmelig lite tilgjengelig…

 

 

Litt mer lyttende og oppmerksom…

 

“Det du vil at andre skal gjøre mot deg…”

 

(Sjølsagt er det lov å “forsvinne inn i sin egen verden”…

…men det må være en balanse i det,

dersom jeg ønsker å være en god venn eller kjæreste!)

 

 

 

 

 

 

Billige truser med Bismak

 

Det er ikke alltid så lett å finne gode truser.

Det er liksom ikke så vanlig å prøve sånt…

Derfor må man ta det litt på “auemål”.

 

Nylig fant jeg en type truser i 5-pack til 150 kr.

De var riktig så nuddelige, både i farge og fasong,

så da tok jeg sjansen på å bestille på nett.

 

Henrykt var jeg, da trusene passet helt ypperlig!

Akkurat passe høye i livet, og med en yndig blondekant.

 

Det er viktig å føle seg fin under,

sjøl om de færreste skal se deg i bare trusa.

 

Det var to mørk blå, to beige og ei burgunder truse i pakka.

 

Sjølve trusa er i bomull mens blonden er i polyester.

En grei kombo!

 

På toppen av alt holder trusene seg fint i vask.

Ikke er de nysgjerrige av seg heller.

Det betyr at jeg slipper å kikke meg over skuldra

før jeg tar et “grepa tak bak” når jeg er ute og går i byen.

 

Så var det bismaken…

 

Neida, jeg har aldeles ikke smakt på dem…

Jeg tok bare en titt på merkelappen.

“Made in Cambodia”.

 

Så kan jeg undres:

Hva slags arbeidsforhold har de som sitter og syr disse trusene?

Hvordan er timelønna deres?

 

Når jeg jubler over å ha fått meg fine truser, som attpåtil er rimelige,

så bør jeg tenke over dette!

 

Men…om jeg f. eks hadde betalt 10 kr mer pr truse:

Hvor stor andel av det beløpet

hadde gått til de som sitter “på gølvet” og syr?

 

Antagelig fint lite…?

 

 

“Elden” – og litt Myrsnipe-snakk

 

Om et par uker skal jeg til Røros for å se musikkteateret “Elden”.

Det er noe jeg virkelig ser fram til!

 

I går fikk jeg epost med informasjon om hvordan jeg skal “oppføre meg”.

 

Smittevern står tydeligvis i høysetet under forestillinga.

Det er betryggende!

 

Sjøl om det er et utendørs teater, er det redusert antall plasser.

Alle blir bedt om å bruke munnbind når de skal bevege seg rundt.

Jeg har også fått forklaring på

hvordan jeg skal komme meg til og fra plassen min.

Da gjelder det å gjøre leksa si i forkant!

 

Og er det tid for Myrsnipe-snakket:

 

Mye av grunnen til at jeg drar dit,

er at dattera mi har fått jobb som “inspisient” under forestillinga.

 

(Inspisienten fungerer som bindeleddet mellom regissøren og skuespillerne.

Det lærte jeg etter at Ellen hadde begynt å jobbe ved Trøndelag Teater.

Før det hadde jeg ikke peiling på hva en inspisient var!)

 

Ellen har fått ganske bred erfaring.

I tillegg til at hun har hatt vikarstilling som inspisient ved Trøndelag Teater,

har hun vært innleid som inspisient under Birkebeiner-spelet.

 

Jeg syntes det var skikkelig moro at hun også

fikk jobben som inspisient under “Elden”.

I fjor ble dessverre forestillinga avlyst på grunn av Corona,

men i år fikk hun altså muligheten på nytt.

(Ja, nå går Myrsnipa nesten amok!)

 

 

Dette bildet er to-tre år gammelt.

(Jeg har delt det på bloggen før, så jeg vet det er greit!)

 

Det ble tatt kort tid etter at Frøkna ga bort håret sitt

slik at noen som ikke var så heldige å ha hår,

skulle få parykk med ekte hår i.

 

Hun har spart til langt hår igjen,

men er visst ikke fremmed for å gjøre det samme en gang til…

Jeg må tilstå at jeg hadde kviet meg veldig for å gjøre det.

Håret mitt er imidlertid såpass tynt,

at jeg tror at det uansett ikke hadde egnet seg! 😉

(Bare en aldri så liten Myrsnipe-digresjon…)

 

Nå er nok Snuppa installert på Røros, og i full gang med forberedelser.

Flere i slekta skal sjølsagt av gårde for å se på.

 

Jeg rådførte meg med “inspisienten”

om hvor de beste plassene var før jeg bestilte billett,

så dette skal bli bra! 

 

Sist jeg var på Røros var jeg vel i tenårene,

men jeg har flere søskenbarn der oppe.

Derfor blir det nok en kombinert Teater + “Hilse på slekta”-tur!

 

De siste dagene har jeg hørt på musikken fra “Elden” på Spotify.

 

Anbefales!!

 

Dette klippet gir kanskje ikke så godt inntrykk,

men det er mange bra låter.

 

Dessuten er det gode sangere!

 

 

Gjøre noe for fellesskapet

 

Det kan være så mye det!

 

Her i blokka er det en portner som skaper veldig mye trivsel.

Han og kona steller det (blant annet) så fint til i fellesarealet!

Jeg pratet med dem i går da jeg var på vei til butikken.

 

“Døkk gjør det så trivelig her i bakgår’n! Det betyr så mye!”

“Detta skakke væra en bakgård; vi vil at det ska’ væra en hage!”

 

Og det er det virkelig

Bakgårder kan være idylliske de, altså…

Men dette framstår som en åpen og lys hage.

 

En fin uteplass for både store og små:

Et lite utsnitt…Hele hagen er full av busker og blomster.

Et lysthus er det også her.

 

Det er så flott at noen vil gjøre seg ekstra flid!

 

Portneren og kona kunne ha valgt å utføre

bare det aller mest nødvendige av oppgavene de er pålagt.

I stedet setter de sin ære i å gjøre det pent og trivelig for alle som bor her.

Det er så positivt for fellesskapet!

 

 

I dag er det minnemarkering i landet.

Det er ti år siden det “utenkelige” og uvirkelige skjedde.

 

Da jeg først hørte om det på nyhetene, tenkte jeg:

“Dætta må være en misforståelse?

Slikt skjer da itte her i landet?”

 

Etter hvert som alvoret begynte å gå opp for meg,

orket jeg ikke å følge med på radio og tv for å oppdatere meg hele tida.

 

Jeg kunne melde meg ut. I alle fall til en viss grad.

Den muligheten var det mange som ikke hadde.

Det gjaldt både pårørende og de som skulle bidra til å hjelpe/finne ut av.

 

I dag så jeg ei venninne legge ut et innlegg på FB

vedrørende 10-årsmarkeringen.

 

En av døtrene hennes var i Oslo sentrum denne dagen for ti år siden.

 

Det hadde gått lang tid før mor hadde fått kontakt med henne,

og sjølsagt hadde det vært noen ubeskrivelig, tøffe timer.

 

Det viste seg at dattera og venninna

hadde vært i en butikk i sentrum da det smalt.

Vinduene hadde blåst inn, men ingen av dem ble skadet.

De hadde kommet seg raskt ut.

 

Det heter seg at man ikke skal dvele for mye ved fortida.

Samtidig er det viktig at vi ikke “glemmer” det som skjedde.

 

Mange er preget for livet etter hendelsene denne dagen.

 

 

Frodith delte dette innlegget i dag:

 

Kjærlighet – ikke hat.

 

 

 

 

 

Et generasjonsskifte på blogg.no

 

Da jeg begynte å blogge i 2015,

var det hovedsakelig jenter/kvinner i alderen 15-25 år

som dominerte på toppen av blogglista.

 

Jeg stakk ofte innom disse bloggene, men kommenterte svært sjelden.

Dessuten valgte mange av dem å stenge kommentarfeltet sitt,

på grunn av at de fikk en del temmelig stygge kommentarer.

 

Det kan virke som om akkurat det er noe som er vanskelig å unngå

når man stikker fram hodet, og blir synlig, på ett eller annet vis!

 

Jeg syntes flere av disse unge jentene skrev ganske godt.

Det handlet ikke bare om vipper, pupper, hud, hår og klær, 

sjøl om hovedfokuset (tilsynelatende) var nettopp der for mange av dem.

 

I løpet av de siste par årene har de fleste

av de som var gjengangere øverst på topplista forsvunnet.

 

Nå er det helt andre typer blogger som befinner seg i toppsjiktet.

Personlig ser jeg på det som et sunnhetstegn.

 

Å være menneske er mangfoldig.

Det bør avspeiles i en blogg også, synes jeg,

uten at man trenger å utlevere alt av det mest private av den grunn.

 

Enkelte har jo blogger der de har ett bestemt tema.

Det kan for eksempel være en matblogg

der bloggeren kun deler matoppskrifter.

 

 

Jeg føler meg mer hjemme i “bloggverdenen” nå.

 

Visst kan jeg sikkert oppleves som ei tilårskommen pyntedokke i blant.

Det gjelder vel både når jeg er på fotoshoot med Frodithen,

og når jeg prøver meg som “modell” her hjemme i stua!

 

Det er vel kanskje slik at jeg “tar igjen noe av det forsømte”?

Jeg var nemlig både nærmest usminket

og relativt lite opptatt av klær til jeg var over 50.

 

Det bør ikke være noe mål å strebe etter å se ut som en 20-åring, 

når man faktisk er 58!

Det blir i så fall et prosjekt som er dømt til å mislykkes!

 

Jeg synes imidlertid det er flott at også vi som er over 40 (og vel så det)

våger å være synlige på en arena som blogg.no!

Det gjelder både menn og kvinner,

sjøl om det definitivt er flest kvinner som blogger.

 

For…

…inni oss er vi fortsatt unge…

 

Innimellom lekne…

Innimellom sårbare og engstelige…

 

Vi har bare fått en del mer livserfaring på veien…

 

 

Her er jeg rundt 20 år.

 

Genseren er sjølkomponert, både i farger og mønster!

(Jeg hadde strikkedilla da jeg gikk på lærerskola!)

Jeg var helt usminket, og definitivt ingen moteløve,

men krølltang-lugg hadde jeg!

Dessuten lot jeg være å gre ut håret når det var nyvasket,

i håp om at det skulle virke tjukkere om det var litt bustete!

 

Internett og blogging var temmelig fjernt

for de aller fleste den gangen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“Om manda’n” (I stedet for å nyte her og nå!)

 

Hvor mange ganger jeg har tenkt:

“Om manda’n…” har jeg ikke telling på.

 

Om manda’n…

da starter alvoret:

 

Et liv preget av sjøldisiplin og struktur.

En følelse av å ha “kontroll”.

 

Det har vært sånn på mange arenaer i livet mitt:

 

Spise sunt, spare penger, trene regelmessig…

…eller ha det ryddig rundt meg!

 

Alt dette henger i hop…

 

De siste månedene har jeg klart å endre på matvanene mine.

 

Helt fra jeg var i tenårene,

har jeg hatt et anstrengt forhold til mat og spising.

 

Jeg følte at mye av av min “verdi” som jente/kvinne,

lå i å være slank.

Jeg holdt ikke mål.

(Jeg hadde i alle fall ikke de “rette” målene!)

 

Slankekurene har vært utallige.

Noen har vært kortvarige. (Les: Fram til middagstid).

Andre har vart akkurat lenge nok til at jeg har nådd målet.

Det vil si:

Kommet meg inn i klær jeg trives i og føler meg vel i!

 

Hver eneste gang har jeg gradvis falt tilbake i det gamle mønsteret…

 

Nå har jeg endelig begynt å lære

at det ikke er noe motsetningsforhold mellom å nyte livet,

og å begrense inntaket av det vi gjerne kaller “kos”.

 

Å nyte handler om å ha god samvittighet.

Det gjelder enten jeg spiser et kakestykke, en porsjon is,

en neve peanøtter, eller drikker et glass vin.

 

Jeg øver på å spise saktere,

virkelig kjenne smaken på det jeg spiser,

i stedet for å stappe innpå,

omtrent som om det skulle være siste gangen jeg fikk mat.

 

Noen ganger glemmer jeg meg.

Noen ganger er jeg fortsatt ho som har skarpt tallerkenen,

før de andre er halvveis i måltidet.

Men…jeg har blitt mer bevisst på det…

 

Det handler om å innarbeide nye vaner.

Integrere dem i hverdagen, slik at jeg ikke trenger tenke på det,

eller snakke så mye om det mer.

 

Da har det blitt noe naturlig.

Noe som går av seg sjøl…

 

Da jeg kom hjem fra feriene i Arendal og Bergen,

hadde jeg verken dårlig samvittighet for sjokoladebitene,

peanøttene, vinen, kakestykkene, eller pizzaen jeg hadde spist!

 

Jeg hadde nemlig kost meg med måte,

og holdt fast ved noen av de nye vanene.

 

Derfor gledet meg bare til å komme hjem på “man’dan”

og gå tilbake til hverdagsmaten jeg har blitt så glad i!

 

Når jeg er alene, og lager min egen mat, styrer jeg jo det helt sjøl!

 

Klarer jeg å få til varige endringer på dette området,

er jeg overbevist om at det vil forplante seg til andre områder av livet mitt også!

 

Da trenger jeg ikke lenger grue meg til “manda’n”…

…og alt jeg må “forsake” eller “ta tak i”…

 

Jeg “spiste ute” i går…

Deilig salat med kylling og bacon.

 

 

 

Kos til kaffen:

En oppskåret kiwi, friske bringebær

og en kremklatt med noen “korn” ekte vanilje (uten noen form for søtning).

På toppen strødde jeg to-tre hakkede valnøtter.

 

Ofte bruker jeg gresk yoghurt til frukt og bær,

men jammen er det godt med krem på i blant!

 

Med andre ord:

Det trenger ikke være noe motsetningsforhold

mellom å spise sunt og å spise godt!

 

 

Om “Å komme på do…”

 

Bruker du det uttrykket om “Det Unevnelige”?

Eller kanskje du bruker ord som “Bimmelibim” og “Bommelibom”?

 

Altså: “Bimmelibim” = tisse, og “Bommelibom” = bærsje.

 

Særlig det sistnevnte virker det som om mange synes er et vanskelig ord.

 

Jeg føler litt på det sjøl.

Jeg merker at enkelte ser rart på meg hvis jeg bruker ordet “bærsje”.

 

Egentlig er jeg en tilhenger av: “Det enkle er ofte det beste”

i sånne sammenhenger.

 

Når noen sliter med forstoppelse,

sier de gjerne at de “ikke kommer på do”.

 

Det kan jo tolkes på flere vis…

 

I vår kjøpte jeg ei bok som heter :

“Jenter som kommer”.

Den er skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli.

 

Boka handler definitivt ikke om bærsj…

 

I følge forfatterne er det ei “Penisfri Pulebok”.

Jeg kjøpte den selvfølgelig av ren nysgjerrighet,

og har kommet omtrent halvveis (i å lese boka!!).

(Innlegget er sponse-fritt!)

 

Men altså:

Jeg har aldri problemer med “Å komme på do”.

I alle fall ikke hvis jeg ikke befinner meg nede i byen,

og det meste er nedstengt på grunn av et virus.

 

For en alminnelig, frisk person er det slik,

at å komme seg på do handler mest om å ha tilgang til en sådan.

Dernest om å åpne døra, og gå inn og sette seg.

 

En helt annen sak er at man noen ganger opplever…

…at til tross for store anstrengelser og iherdig innsats,

så blir det intet resultat!

 

Jeg har funnet ut noe som funker rimelig bra for meg:

Jeg starter dagen med dette:

Ett til to glass sitronvann og en kopp sterk kaffe!

 

Clouet her er å la være å innta fast føde ved siden av.

Det må pent vente.

Belønningen for å avstå fra “noe attåt kaffen” kan bli…

 

…formidabel!

 

Når denne coctailen har fått godgjort seg innvortes i 15-30 minutter,

er det nemlig nesten garantert at jeg vil “komme på do”.

 

Da Frodithen og jeg var i Bergen,

var vi skjønt enige om at det var viktig å få bærsjet

før vi la ut på ekspedisjoner som Missekåringer og annen moro.

 

Hvis ikke hadde det nemlig blitt langt fra så moro…

 

 

Om morgenen, før vi skulle gå til Fløyen,

var det ekstra viktig for meg å “komme på do” først.

 

Lykkelig var jeg da morgenkaffen og sitronvannet

hadde hatt den ønskede effekten:

“Nå trur je at jeg kjæm tel å væra ganske grei

å ha med å gjøra resten tå dagen!”

 

I brøkdelen av et sekund

ante jeg at det gikk et streif av lettelse over Frodithens fjes…

Hun øynet trolig et håp om en dag uten mitt nevrotiske møkkamas! 

 

Fornøyd og lettet kjerring i fullt driv oppover mot Fløyen!

 

Man trenger selvfølgelig ikke å “utdype temaet”

i det vide og brede (slik som jeg gjør her),

men det bør ikke være tabubelagt heller!

 

 

Klokke-kollaps!

 

I går oppdaget jeg at min radiostyrte veggklokke hadde stanset.

Etter at jeg hadde skiftet batteri, ruslet den i gang igjen.

Like etterpå gikk jeg på badet.

Mens jeg sto og pusset tenner,

hørte jeg plutselig et skarpt smell rett bak meg.

 

Klokka hadde deiset i golvet! 

Jeg priset meg lykkelig over at jeg ikke sto rett under da det “smalt”.

 

Har du forresten hørt “ordtaket”:

“Hun har ikke akkurat funnet opp kruttet,

men hun sto rett ved da det smalt!” ?

 

Det viste seg at det var festet som hadde løsnet fra veggen.

(En sånn stift med “pigger” som ikke lager så stygge sår i murveggen.)

 

Sjølve urverket overlevde fallet, men klokkefasaden revnet, rett og slett.

 

Da jeg prøvde å henge den opp igjen “flagret” flakene.

 

I dag ble det ny klokke. 

 

Denne kostet en drøy hundrings,

så det var ei overkommelig investering!

 

Jeg liker variasjon.

Derfor gikk jeg for svart ramme denne gangen.

Jeg banket stiften omhyggelig inn,

så nå håper jeg at klokka slipper å gå på en smell med det første!

 

 

 

Å beholde sitt eget særpreg

 

Fra vi er bittesmå prøver vi å etterligne andre.

Det er jo den måten vi lærer på.

 

Dette er noe vi også fortsetter med i voksen alder,

enten vi vil vedkjenne oss det eller ei.

 

Jeg innser at jeg ofte “aper” etter andre.

Det kan gjelde både væremåte, ord og uttrykk jeg bruker, eller klesstil.

 

 

Jeg har arvet noen klesplagg av Frodithen.

Her er et lite utvalg:

Denne kjolen arvet jeg for et par år siden.

Den er florlett og fargerik.

Dessuten “skrukker” den ikke så lett; noe som er et stort pluss!

 

 

Dette skjørtet arvet jeg i vår. Det er elastisk og med en bred strikk i livet.

Jeg bruker det mest som “shorts”, enten på stranda eller her hjemme. 

Skal jeg bevege meg ut i byen, tar jeg på meg en trekvart-lang tights under.

 

 

Buksa under arvet jeg i fjor.

Den er også elastisk og med strikk/knyting i livet.

Mjuk, behagelig og lett å pakke med seg, for den tar liten plass!

Denne: “Slik får du lange bein”– poseringa har jeg “lært” av Frodithen! 

Det funker, men man må helst strekke foten enda lenger fram for å få full effekt! 😉

 

Egentlig har vi ikke så veldig lik klesstil.

Frodith er nok en del mer “rocka” og “hippie” enn meg!

Likevel skjer det ganske ofte at vi liker de samme plaggene.

Denne kjolen har jeg ikke arvet etter Frodithen!

 

Jeg kjøpte den nylig. Den er mjuk, behagelig og anvendelig.

Slett ikke dyr heller!! 

 

Tidligere i kveld la jeg ut et innlegg

om “Gryende” sin parodi på meg og bloggen min.

Det var selvfølgelig nærliggende å tøyse litt om fotoshootene

og venninne-greiene som Frodith og jeg har på bloggen! 😀

 

 

Frodith var en ganske erfaren blogger da jeg startet min blogg.

Ganske fort oppdaget jeg at det var henne jeg kunne spørre “på bakrommet” 

dersom det var noen tekniske greier jeg ikke forsto.

 

Hun var flink til å forklare for “dummies”, for hun hadde “vært der” sjøl.

Blant annet lærte hun meg hvordan jeg skulle linke.

Det var også hun som inspirerte meg til å begynne tegne i Paint.

Jeg gjør ikke det så ofte,

men jeg synes det er veldig moro en gang i blant!

 

På mange måter ble Frodith et forbilde, både på blogg og ellers.

(Det er hun fortsatt!)

 

En gang fikk jeg en kommentar i retning av at jeg, og bloggen min,

kunne oppleves som en slags dårlig blåkopi av henne og hennes blogg.

 

Jeg tror egentlig ikke det var vondt ment,

men det traff et ømt punkt hos meg…

 

Jeg reagerte med å bli lei meg, rett og slett.

 

Det handlet kanskje mye om at jeg var i en ekstra sårbar fase.

Jeg hadde nylig brutt opp fra “livet på landet”, sagt opp en fast stilling

og skulle skape meg nytt fotfeste her i byen.

Også på det området var Frodith en viktig støttespiller for meg.

 

Å være en dårlig blåkopi av noen ønsker jeg ikke.

 

Jeg ønsker å ha mitt eget særpreg, både på bloggen og ellers.

En form for “grunntone” som er min.

 

Samtidig setter jeg veldig pris på “Karidansen og Frodithen”- delen av blogginga.

Den fungerer ofte som et lekent, lite løft i hverdagen!

 

Nå har jeg forresten “apt” etter Frodithen igjen.

Da vi var i Bergen, spurte jeg:

“Er det greit for deg at je…?”

“Ja, Kari, det er helt greit!”

 

Så da gjorde jeg det…

Resultatet av “apinga” får du kanskje se om ikke så lenge…