Avhengighet…

 

Når jeg hører det ordet, så er kanskje rusavhengighet det første jeg tenker på.

Piller og alkohol…

 

Så finnes det mange andre typer avhengighet.

 

For eksempel…

…så er jeg er litt for avhengig av…

 

…mobilen min!

 

For noen år siden ristet jeg litt oppgitt på hodet over folk som satt med nesa i smart – telefonen.

Nå er jeg neimen ikke så mye bedre sjøl!

 

Jeg taster litt for ofte på denne…

 

Jeg får nesten abstinenser når det har gått et par timer uten at jeg har sjekket et eller annet på telefonen.

Den fungerer både som “avis” og litt som “Tv” for meg, dersom jeg ikke har pcen tilgjengelig. Jeg har nemlig verken Tv, radio eller aviser.

 

Noen ganger blogger jeg også via mobilen.

Jeg fotograferer, og laster opp videoer med den.

 

Dessuten har jeg jo lastet ned en treningsapp på den!

Jevnlig “må” jeg sjekke hvordan jeg ligger an på skritt-telleren! 😉

 

Jo, jeg kan legge mobilen vekk!

Jeg sitter ikke og fikler med den mye av tida hvis jeg bare har noen dyrebare timer sammen med noen jeg sjelden treffer.

Jeg har heller ikke for vane å kikke på mobilen om jeg sitter ved matbordet sammen med andre.

Jeg synes jo heller ikke det er særlig trivelig å sitte og spise sammen med noen som nesten bare dukker ned i duppeditten sin…

Men…

…jeg kunne nok med fordel ha innført noen timers “Mobil-karantene” for meg sjøl med jevne mellomrom…

det hersker det liten tvil om.

Denne rastløsheten og fiklingen går litt for ofte på bekostning av andre ting jeg burde ha gjort.

 

Det er vel egentlig ikke mobilen som er problemet.

Det er…

…meg!

Ja, det er jeg som er “problemet”…

 

Ellers har jeg vært gjennom ulike perioder med avhengighet.

 

Jeg var avhengig av beroligende medisiner for en del år tilbake.

 

I samme slengen utviklet jeg også terapeut-avhengighet.

Jeg innbilte meg at jeg “trengte” noen som skulle fortelle meg hvordan jeg burde leve livet mitt.

Så ble jeg jo skuffet da…

…for disse terapeutene var sjølsagt ingen orakler som hadde svaret på alt som angikk meg og mitt liv!

(Sjøl om enkelte av dem likte å gi inntrykk av det. De var jo avhengige av kunder!)

 

Det går også an å bli “Venninne-avhengig”.

Klamrete og slitsom…

Det kan fort bli slik om man sliter psykisk.

 

Dessuten kan man forveksle kjærlighet med avhengighet i et parforhold.

Om noen sier:

“Jeg kan ikke leve uten deg!” “Jeg er ingen ting uten deg!” “Jeg er så redd for å miste deg!”

…er det et tegn på ekte kjærlighet…?

Jeg tenker at det egentlig dreier seg mest om usunn avhengighet og et ønske om å eie/kontrollere…

 

Det kan føles som en trygghet da, hvis det er en speiling i det.

“Han går nok aldri fra meg, han som er så avhengig av meg!”

 

Slik jeg har det i dag ville jeg ha blitt vettskremt om en mann sa noe slikt til meg!

Jeg hadde opplevd ham som altfor klamrende, klengete og intens!

Selvfølgelig vil det alltid være en viss “avhengighet” i de fleste par-relasjoner
I alle fall i den forstand at man får det tøft om man mister partneren, enten det skyldes samlivsbrudd eller dødsfall.

 

Naturen har laget et hjerte i treverk på en skogs-sti i Drøbak…

 

Jeg er litt “avhengig” av å jevnlig få meg noen turer i skogen.

Det ser jeg på som en “Sunn avhengighet”.

 

Jeg har ingen problemer med å være mye alene. Jeg trives med å ha mye tid for meg sjøl. Har jeg vært mye sammen med andre, nyter jeg å være alene igjen.

Om det sosiale samværet går over flere dager, er det viktig for meg at jeg har mulighet til å trekke meg tilbake en liten stund i ny og ne. For eksempel ved at jeg tar kvelden en stund før de andre, og leser litt på senga før jeg legger meg til å sove.

 

Faktisk er jeg nesten “avhengig” av det også!

 

Jeg har ikke alltid vært slik. I den periode av livet da jeg slet med psyken, var jeg nok ganske intens og krevende. Jeg var redd for å være alene, og søkte stadig trygghet fra omverdenen.

 

Om jeg merker at jeg har utviklet en avhengighet til noe eller noen, er det aller mest opp til meg å få dette under kontroll. Ellers kan det få alvorlige konsekvenser på flere vis.

 

Noen ganger har vi ikke noe annet valg en å ta i mot andres hjelp og støtte

I perioder av livet kan vi bli avhengige av andre mennesker på ulike vis…

Så langt det er mulig må vi gjøre det vi kan for å ivareta oss sjøl og våre egne behov.

 

Rett og slett opptre så sjølstendig som situasjonen til enhver tid tillater.

 

Noen ganger er det ekstra godt å bli holdt rundt…

(Dette bildet er fra en utstilling på ytterveggen til “Avistegnernes Hus” i Drøbak.

Temaet var Korona-tiden.)

 

Pannekaker med linser og havregryn!

 

Vanlige pannekaker består gjerne av mjølk, siktet hvetemjøl, salt og egg.

 

Jeg liker å eksperimentere litt.

Ofte tilsetter jeg derfor ingredienser som jeg tror gjør maten litt sunnere og mer næringsrik, uten at det går på bekostning av smaken.

 

Havregryn er det lenge siden jeg begynte å tilsette i pannekakerøra.

På jobben fikk jeg tips om at linser også kan brukes, så da begynte jeg med det.

Linser, egg, og mjølk er jo gode proteinkilder.

 

Pannekaker med havregryn og linser

 

5 dl helmjølk

3 dl siktet spelt (eller hvete)

1,5 dl lettkokte havregryn

1,5 dl røde linser

3 egg

1 lita ts Himalaya-salt

40 g smeltet meierismør

 

Ingrediensene minus helmjølka.

(Jeg lagde røra før jeg fant ut at jeg skulle ta dette bildet, og hadde derfor kvittet meg med mjølkekartongen.

En ekte matblogger gjør nok ikke slike tabber!)

 

Framgangsmåte:

Skyll linsene med kaldt vann i et dørslag.

Kok dem til de er møre og har svellet en god del. (Det tar bare noen få minutter)

Hell av vannet.

 

Hell 3 dl av mjølka i en bolle.

Tilsett siktet spelt, havregryn, kokte linser og salt.

Bland røra ved hjelp av håndmikser.

Bruk deretter stavmikser til røra er noenlunde jevn og glatt.

(Du må ikke, men pannekakene blir enklere å steke hvis du gjør dette.)

Tilsett resten av mjølka.

 

Tilsett eggene. Bruk håndmikseren.

Ha i smeltet smør til slutt.

La røra svelle. Helst minimum et par timer.

 

Glatt og fin røre ved hjelp av stavmikser!

Den kan gjerne fryses i om man ikke bruker den opp i løpet av to-tre dager.

 

Jeg pleier ofte å lage røra kvelden før jeg skal ha pannekakene.

Det blir jo litt ekstra tidkrevende å lage den når jeg tilsetter linser og havregryn.

 

Dessuten blir pannekakene lettere å steke når røra har fått svelle natta over.

 

Pannekaka “godgjør” seg i panna!

 

Nå begynner det å nærme seg!

 

Jeg har laget jordbærsyltetøy av en pose frossen bær.

Den som er i frysedisken på kolonialen må kokes.

Ellers er jeg veldig glad i rørt syltetøy. 

 

Jeg bruker 70 g rårørsukker til 400 g bær.

Jeg synes det er godt, for jeg er vokst opp med friskt syltetøy.

Mange synes nok at det blir lovlig surt, men det er bare en vanesak.

 

For å få syltetøyet litt mindre tyntflytende, bruker jeg gjerne stavmikser her også.

I tillegg går det an å tilsette et raspet eple under kokinga.

Det bidrar til mer stivelse om man vil unngå å bruke syltepulver.

 

 

Jeg spiste to slike pannekaker til lunsj rundt kl 13 i dag.

Da middagen var klar rundt kl 18, var jeg fortsatt ikke aller verst sulten, sjøl om jeg bare hadde knasket i meg et par gulrøtter som mellommåltid.

Vanlige pannekaker blir man ikke så god og mett av!

 

(Om jeg skal ha pannekaker til middag, kan det hende at jeg bruker f. eks kremost, purre og røkt ørret som fyll.)

 

Å se Gevinsten i stedet for “Straffen”.

 

I vår måtte vi forholde oss til veldig mange restriksjoner og forbud.

Det var ikke behagelig. Plutselig ble mye av friheten borte.

Det vi vanligvis tar som en selvfølge, ble ikke lenger noe vi kunne ta for gitt!

 

Det kostet mye, både i direkte og overført betydning.

 

Gevinsten for at de aller fleste var lydige, var at vi fikk tilbake mye av friheten i løpet av relativt kort tid.

Dødstallene (så langt) ble ikke veldig høye. I hvert fall ikke sammenlignet med de fleste andre land.

Dessuten tror jeg mange av oss opplevde det som en “øyeåpner” og en tankevekker: 

‘”Hva er det som virkelig er viktig for meg, og hva kan jeg fint la være å gjøre?”

 

Imidlertid trenger vi å føle at vi får en form for gevinst ved å adlyde ordre…

…enten denne ordren kommer fra fellesskapet eller fra vårt eget, indre kompass.

Om verden blir full av forbud/påbud, og vi ser at det “lønner seg” å bryte dem for å få en kortsiktig gevinst…

…enten fordi vi ikke “vil finne oss i” eller fordi vi ikke “gidder”…

…så gjør vi det!

 

“Hvorfor skal jeg ta hensyn og respektere påbudene/forbudene, når så mange andre ikke gjør det?”

Da blir det et “ta seg til rette”- samfunn uten særlig vilje til å “ta en for laget” i stedet.

 

Jeg vil nesten alltid klare å finne på “gode grunner” til å gjøre det jeg gjør…

…hvis jeg har veldig lyst til å gjøre det.

 

“Jeg må til Sverige for å handle glutenfrie varer, for jeg har nemlig dårlig råd!”

(Jeg har sett at noen har brukt det argumentet.)

I samme slengen tar jeg meg sjølsagt en tur innom polet og kjøttvaredisken.

Ingen kan vel si noe på det, for jeg var jo i Sverige likevel?

 

At de som har like dårlig råd som meg…

…og som bor på Vestlandet…

…ikke har mulighet til å ta denne turen over grensa for å spare noen kroner…

…det “glemmer” jeg.

 

Jeg har ikke vært i Sverige siden i februar.

Heldigvis er jeg ikke avhengig av snus og røyk.

Alkoholkonsumet mitt har vært minimalt de siste månedene.

Det har både helsa mi og lommeboka hatt godt av.

 

Hadde jeg hatt nær familie i Sverige, er jeg imidlertid rimelig sikker på at jeg hadde tatt turen ganske kort tid etter at grensa ble gjenåpnet.

Jeg hadde trolig gjort det sjøl om jeg hadde risikert at det hadde blitt nye karantenebestemmelser innen jeg skulle hjem.

Den følelsesmessige gevinsten hadde antagelig vært så stor at jeg hadde syntes “straffen” hadde vært rimelig…

 

Om jeg hadde vært nyforelsket og stormforelsket i en fyr på den andre siden av grensa…

…så hadde jeg kanskje tenkt tanken på å prøve å komme meg til Sverige…

også i den perioden da grensa var stengt.

 

Jeg tror jeg hadde klart å styre meg…

Jeg tror at jeg hadde nøyd meg med telefon- og videosamtaler.

Nokså sikkert…

Men jeg hadde temmelig sikkert også kjent på fristelsen

…til å være illojal og ulydig…

 

Det er høyst menneskelig!

 

Derfor skal jeg ikke dømme eller blande meg så mye i hylekoret over alle “de uansvarlige”, som ikke klarer å se gevinsten i det å ta hensyn til fellesskapet.

 

Men…

…like fullt ergrer jeg meg over noe, sjøl om jeg vet at det bare er dumt å bruke energi på det!

For eksempel dette:

Den som kastet denne røykpakka på fortauet…

…og den som slengte fra seg denne sparkesykkelen på gang- og sykkelstien…

…tenkte bare på den kortsiktige gevinsten i det å bli kvitt noe de ikke lenger hadde bruk for!

 

Om de i stedet hadde sett gevinsten i vissheten om at de ga sin skjerv til fellesskapets trivsel og trygghet, så hadde de ikke gjort det!

 

 

Om folk flest parkerer sparkesyklene slik (Forbudet gjelder vel biler) og kaster tomme røykpakker i nærmeste offentlige søppeldunk…

…så hadde byen blitt litt triveligere for alle!

 

“Kan du ikke bare…”?

 

Det er en setning som det kan være litt for enkelt å si.

I hvert fall når jeg står og betrakter en situasjon fra utsiden.

Da er det så fort gjort å plumpe ut med en “lettvint løsning”!

 

 

Hvis vi “bare kunne” i alle sammenhenger, så kunne psykiatriske avdelinger ha vært lagt ned.

Ingen hadde hatt spiseforstyrrelser, angst, fobier eller tvangstanker av noe slag.

 

Alle som opplevde å miste noen de var glade i, kunne bare ha grått og skreket et par dager…

…og gjort seg ferdig med sorgprosessen en gang for alle…

 

Det hadde vel vært kjekt!

Eller…?

 

Noen ganger må en bare akseptere at ting trenger å ta tid.

At det beste kanskje ER…

…at det får lov til å ta litt tid…

 

Det nytter ikke å “hoppe bukk” over alt…

…døyve det med medisiner, flykte fra det, eller “Gjøre alt for å glemme fortest mulig”.

Å gå gjennom tunge perioder er en del av livets lære.

 

Tidligere har jeg jo skrevet en del om at jeg tenker at det enkelte ganger kan være på sin plass å sette foten ned for det jeg kaller “syting og sutring”.

Når et menneske har kommet med den samme klagesangen i måneder og år, så er det lov å sette grenser. Det hjelper jo ikke bare å klage, tilsynelatende uten å ta noen grep for å komme seg videre på en eller annen måte.

Det er godt å få sympati og støtte, men på sikt må en gjøre en innsats sjøl dersom en virkelig ønsker å få til noen endringer.

 

Nei, jeg kan ikke bestemme hvordan et annet menneske skal takle livet og hverdagen.

Det er heller ikke min oppgave å fortelle en annen hva h*n “bør” gjøre i en bestemt situasjon. Noe som jeg kanskje bare har fått et lite innblikk i fra “utsiden”.

Det eneste jeg har lov til, er å bestemme hvordan jeg vil forholde meg til denne personens væremåte overfor meg.

Kanskje vil jeg trekke meg unna?

(I alle fall hvis det er mulig, eller i hvert fall så langt det er mulig.)

Ingen er tjent med at flere går med i dragsuget av en annens sjukdom eller problemer.

 

For noen måneder siden fikk jeg en påminnelse om hvor min grense gikk.

Jeg ble så sliten at jeg ikke klarte å sove.

Til slutt måtte jeg be om å få resept på innsovningstabletter.

 

Da jeg sto der med den første tabletten i hånda, føltes det nesten som en falitterklæring:

“Er je i ferd med å havne der att nå, da?”

Jeg har nemlig ikke brukt noe som helst “I den gata” siden i 2011, og har vært veldig stolt og glad for at jeg klarte å komme meg ut av det.

 

Heldigvis fikk jeg støtte av omgivelsene da jeg trengte det som mest:

“Du er tøff, Kari!”

Det er fullt forståelig at du er nokså kjørt nå – absolutt ikke noe tegn på at du er “svak”!

 

Så var jeg også fast bestemt på at bruken av innsovningstabletter ikke skulle gå over lang tid.

Jeg måtte bare hente meg inn for å klare å stå i det ansvaret jeg følte at jeg hadde der og da.

 

Innen et par uker kom jeg meg på rett kjøl.

Sovemedisinen brukte jeg bare noen få dager, slik at jeg fikk nok hvile til at jeg klarte å få hodet over vannet igjen. 

I løpet av disse dagene endret mye seg i omgivelsene mine også, så det hele løste seg veldig fint.

 

Men…dette var altså en påminnelse…

…om at det ikke alltid bare er å “Skru av en bryter”.

 

Jeg trengte den påminnelsen…

Det ble en veldig lærerik periode for meg, på mer enn en måte.

 

 

 

 

 

Kurs i plastbærepose-bretting!

 

De aller fleste av oss har vel en kjøkkenskuff som “tyter litt over”?

 

Det er gjerne den nederste skuffen i skuffeseksjonen…

under

…bestikk-skuffen…

…kjøkkenredskap-skuffen…

…bakepapir-,aluminiumsfolie-, plastfolie-, frysefolie- og kjøkkenhåndkle-skuffen…

 

Altså den skuffen der man har “Hærta tå Hørt”…

… det som liksom ikke passer sammen med noe av det som er i de skuffene…

…som er høyere opp på…

 

…skuffe-rangstigen!!

 

Det er den skuffen man forgjeves prøver å få dyttet inn…

uten at det tyter noe ut

Altså noe som avslører at man bare har stappet nedi det som er der…

…for å gjøre av det et sted…

 

Da jeg var i Drøbak, observerte jeg at Nissekusinen brettet bæreposer på en fiffig og plassbesparende måte.

 

Jeg meldte meg sporenstreks på kurs i plastpose-bretting!

 

Nissekusinen forklarte at Rema1000-posen er hennes favoritt.

Den er nemlig enklest å brette, både på grunn av bredden…

og de lange håndtakene.

 

Slik gjør du, trinn for trinn:

 

Legg posen på et hardt underlag og klem den så flat som mulig. 

 

Brett posen dobbelt.

 

 

Brett slik som vist på bildet

 

Etter siste bretting i denne delen av prosedyren, skal plastposen se slik ut:

(Ca 10 cm bred.)

 

På videoen under viser jeg siste del av prosedyren.

 

 

 

Roteskuffen har fått en liten ansiktsløftning:

Fra totalt kaos, til noenlunde oversikt!

(De små grønne og blå plastposene er til matavfall og plastavfall. Slik er systemet her i Oslo. Disse posene får vi gratis i kolonial-butikken.) 

 

I nederste, høyre hjørne ligger det fem store, (ganske) pent sammenbrettede plastbæreposer.

Jeg er jo nybegynner i plastbæreposebrettefaget, så jeg kan ikke forvente at det skal være helt perfekt!

 

Jeg bruker som regel handlenett. Det skal jo være mer miljøvennlig.

Like fullt synes jeg det er godt å ha noen vanlige plastbæreposer.

For eksempel til restavfall, eller når jeg skal levere noe til gjenbruk.

 

 

“Vi’ru ha kaffe og havrekjeks med brunost?”

 

Det er ikke ofte jeg får servert kaffe av en “kavaler” rett etter at jeg har kommet meg ut av senga om morgenen. 

I dag var ett av ytterst få unntak.

 

Mannen til Den eldste Nisse-kusinen må kunne kalles “morgenfugl”.

Nisse-kusinen og jeg er tilhengere av å drunte litt lenger…

…i alle fall når vi har ferie…

 

Da jeg kom opp fra den nyinnredede gjesteværelset her på hytta (rundt halv ni i dag)…

…var morgenfuglen allerede i full sving på kjøkkenet. 

 

Om jeg hadde lyst på litt kaffe og kjeks?

 

 

Dagens første frokost:

Nytrukket kaffe og hjemmelaget havrekjeks med brunost…

…servert på en blomsterformet asjett…

 

Nissekusinen fikk kaffeservering på senga.

Hun er visstnok blitt vant til å få slik service i helgene.

 

Forresten var det en som antydet at Frua hadde blitt en smule bortskjemt…

…når det kom til servering på senga…

 

Da klarte jeg jo ikke å dy meg:

” I så fall: Åkken er det som har skjæmt a’ bort?”

 

Verandagulvet er så og si ferdig oppusset.

 

Det er hytteverten som har utført oppdraget; (med litt assistanse fra hyttenabo/kompis.)

Dette gulvet risikerer man ikke å få fliser i føttene av!

Det ser ut som treverk, men det er flisfritt.

Dessuten nokså vedlikeholdsfritt.

Godt å gå på og pent å se på!

Verandagulvet har vært sommerens vedlikeholdsprosjekt etter at gjesterommet ble ferdigstilt.

 

Nå er det snart tid for hjemreise…

 

Det har vært ekstra godt å kunne dra på hytteferie til familie i år.

Jeg har vært både i Arendal og i Drøbak den siste uka.

 

Fortsatt har jeg ei ferieuke igjen, men jeg føler meg verken fristet til å ta inn på hotell…

…eller reise med Hurtigruta…

…slik situasjonen er nå.

 

 

 

Rosa elefanter med ører på ryggen…

 

“Rosa ‘ellefanter har døm jammen her å!”

 

Jeg befinner meg på Galleri Havstad i Drøbak sammen med den eldste Nissekusinen.

 

Her er det mye artig og flott å se!

 

Til og med…

…rosa elefanter…

 

Eller…?

 

Nissekusinen:

“Griser, kanskje?

Disse har tryne!

Elefanter er utstyrt med snabel, de Kari.

 

Er ikke du oppvokst på gård, da??”

 

Den satt…(!)

 

Ikke bare er jeg født og oppvokst på gard!

Jeg har faktisk bodd på gard det meste av livet.

 

Noen elefant-farm var det jo ikke, da…

…men griser hadde vi i ny og ne…

 

 

“Tryne” er vel bare en litt kortere variant av snabel, er det ikke?

 

Grisene er uansett søte…

 

…men den som smelter hjertet mitt fullstendig er…

 

…denne rampete pusekatten, med plass til telys på haletippen!

 

Pusen må få bli med meg hjem, ingen tvil om det!!

 

En slik pus har jeg jo lov til å ha i blokka der jeg bor!

 

 

Fram til jeg skal hjem, får den vesle Rufsepusen bo i hytta til Nissekusinen og mannen.

Puser må jo uansett sosialiseres og venne seg til nye mennesker!

 

Under ser du litt om “Opphavet” til pusekatten.

 

 

Skritt-telling på hjernen…

 

Jeg bruker “Samsung-health”-appen.

 

Det er jo litt moro å følge med…

…på hvor sprek man er i ferd med å bli!

 

For et par uker siden oppdaget jeg at det var noe som het “sammen”. 

Her kan jeg se hvordan jeg ligger an i forhold til gjennomsnittet av de som bruker appen.

 

Akkurat den uka hadde jeg gått ekstra mye, både på jobb og på privaten.

Til min store henrykkelse fant jeg ut at jeg var helt i øverste sjikt på sprekhets-skalaen.

“Flott! Du er blant de øverste 5%!”

Jeg er svak for skryt, jeg må innrømme det.

 

Motivasjonen steg til nye høyder!

 

I går var jo Frodithen og jeg på langtur i Nordmarka.

 

Etter noen litt slappe dager, der jeg hadde dalt helt ned til de beste 14 prosentene, var jeg klinkende klar for ny innsats!

 

I løpet av dagen klatret jeg stadig høyere på lista.

(Ja, jeg sjekket med jevne mellomrom…)

 

Etter hvert ante det meg at Frodithen begynte å få nok av “oppdateringene” mine.

 

Da hun måtte ta bilde av mobilen min, ikke bare en, men to ganger…

…for at jeg skulle få dokumentert hvor sprek og sporty jeg er…

…skjønte jeg at det begynte å røyne på for henne.

 

Men…hun er jo ganske tålmodig og grei…

…så mine bønner ble besvart…

…for å si det slik!

 

Jeg får ikke til å ta skjermbilde av min egen telefon.

Frodithen fikk oppskrift av Hr. Frodith, men jeg fikk det ikke til.

I alle fall ikke på første (og hittil eneste) forsøk!

 

 

Se, så flink jeg har vært!!

 

Etter at Frodithen og jeg hadde skilt lag, måtte jeg gå nesten 2 km til for å komme hjem.

 

I tillegg ble det en liten kveldstur til kolonialen.

Enden på visa ble at jeg kom meg opp på “Topp 5%” igjen…

..med over 30000 skritt i går!

 

Det er ny, personlig rekord etter at jeg begynte å bruke appen!

 

Da fikk det ikke hjelpe at føttene kjentes som blylodd på siste etappe!

 

 

Når den Frodige Fantasien Får Fritt spillerom!

 

“Tenker du det samme som meg?”

Frodithen ser på meg med et spørrende blikk…

…der vi går langs den brede turstien med hver vår sekk på ryggen.

 

Tror hun at jeg har blitt tankeleser?

 

Det aner meg at hun sikter til den noe brokete forsamlingen av arten mannfolk vi nettopp har møtt på.

 

Frodithen skjønner at hun må forklare litt nærmere:

“Jeg tror det var noen innsatte som var på luftetur sammen med fangevoktere.”

 

Jo…

…det høres faktisk ganske logisk ut.

 

To av mennene var nemlig unge og veldig veltrente…

…mens de andre var litt mer midt på treet.

Det vil si…

…en tanke stuttbeinte og smålubne.

 

De to veldig veltrente hadde dessuten med seg hver sin schæferhund.

 

Nå får fantasien fritt spillerom.

Dette er jo litt spennende!

 

Tenk…

…fengselsfugler på trimtur med fangevoktere og spesialtrente hunder!

Midt i Nordmarka!!

 

“Om noen tå dæssa kara hadde prøvd å støkki tå, så hadde nok fangevoktera slæfft bikkjen’ så døm kunne ha fløgi ætter og beti seg fast i rømlinga! Døm er sikkert trænt førr slikt!”

Joda…jeg har liksom god greie på sånt, jeg!!

 

Naturen setter også fantasien i sving…

Se, så fint himmelen og buska speiler seg i vannet…

 

“Det blir en egen verden der nede”, sier Frodithen.

 

“Det er en Hulder som tisser!” (i følge Frodithen).

 

 

Ikke akkurat Huldra, men…

 

Vannliljeblader og himmel som speiler seg…

 

Frodith foreviger…

 

 

“Je får en følelse tå Kittelsen og Asbørnsen &Moe når je går her”!

 

Vi er i Oslo, ikke så veldig mange kilometer fra sentrum…

 

Byen er langt fra bare asfaltjungel!

 

 

 

Følelsen av å være Femte hjul på vogna?

 

Da jeg ble singel, merket jeg at det ble store endringer i omgangskretsen.

Det er naturlig.

Mange opplever dette når de blir alene, uansett om årsaken til singeltilværelsen er samlivsbrudd eller at partneren dør.

At jeg i denne perioden av livet slet mye psykisk, til dels isolerte meg…

…og var temmelig slitsom å være sammen med, gjorde jo ikke saken noe bedre!

 

De første årene jeg levde alene, besto hoveddelen av min omgangskrets av enslige kvinner.

Jeg syntes det var litt vanskelig å være vertinne for en gjeng med par.

Jeg tenkte vel også at det ikke var så mange menn som hadde lyst til å bli med kona/samboeren for å besøke ei enslig venninne.

 

Jeg har ingen stor omgangskrets her i Oslo, men jeg har det stort sett veldig bra.

Det er sjelden jeg føler meg ensom. Unntaket var nå i mars/april.

Bortsett fra turene med Frodithen, og noen videosamtaler, hadde jeg knapt nok noe sosialt liv.

Dessuten var jeg permittert i sju uker, så jeg traff ingen via jobben heller.

 

 

Nå har jeg jo nettopp tilbragt noen dager i Arendal med de to kusinene fra Oslo og mennene deres.

Det er en form for samvær jeg setter veldig pris på!

 

En ting er at vi kjenner hverandre veldig godt, og er avslappet rundt hverandre.

For det andre føler jeg meg absolutt ikke som:

‘”Den enslige kusina, som slektningene føler at de må ta seg av!”

Tvert i mot føler jeg meg som “En naturlig del av gjengen”.

 

På bytur på “Pollen” i Arendal.

 

Bordet er dekket til fem, men jeg følte meg langt fra som “Det femte hjulet”.

 

Det hadde sikkert vært annerledes om jeg, for eksempel, skulle ha hengt meg på to nyforelskede venninner som skulle på ferie med kjærestene sine.

Om jeg hadde fått en slik invitasjon, så hadde jeg trolig takket nei.

 

Ellers handler det nok en del om ens egen innstilling.

 

Jeg føler meg nesten aldri som “Den Enslige” lenger.

Jeg er fortrolig med den tilværelsen jeg har…

…som singel.

Jeg ser jo at det har sine fordeler.

Utenom jobben så disponerer jeg stort sett tida mi slik det passer meg best. 

Ja…

…visst er jeg klar over at jeg har blitt ganske så…

…sær!

 

Om jeg hadde vært i et forhold, så hadde jeg måttet være villig til å gjøre i alle fall noen endringer i tilværelsen. Da hadde jeg vært nødt til å prioritere samvær med kjæresten ganske jevnlig. Det er jo noe jeg ville ha satt pris på den andre veien også!

 

Kusinene og mennene fleipet litt om “Å spleise meg med en passende fyr”!

Sånt er bare moro, for jeg vet at de ikke ville gjøre noen konkrete framstøt i så måte.

Det blir (høyst sannsynlig) med fleipen!

 

For noen år siden var jeg definitivt “På leit”.

Senest på forsommeren i fjor skrev jeg et blogginnlegg der jeg etterlyste jeg en å

“Slentre hånd i hånd med på Aker Brygge i sommer”.

 

Men…da jeg fikk forespørsel om en date utpå senhøsten…

(av en som hadde lest bloggen min)

…så kjente jeg at jeg verken hadde lyst eller ork likevel.

 

Det var nok ikke rette “timingen”…

…og temmelig sikkert ikke rett mann heller.

 

Dessuten…

…om man leter etter en som skal fylle et tomrom i livet, så er det nesten dømt til å gå galt.

 

“Bare jeg hadde funnet meg en kjæreste, så hadde jeg blitt lykkelig!”

Sannsynligheten for at man tiltrekker seg en likesinnet, som har de samme, urealistiske forventningene, er stor!

 

Om jeg en gang i framtida treffer en trivelig og humoristisk kar som jeg får god kjemi med, så ser jeg på det som en hyggelig “bonus”. 

Altså ikke som noe jeg ha for å kunne være tilfreds!

 

Jeg har sluttet å lete.

Plutselig en dag dukker han opp når jeg minst venter det…

 

…eller kanskje ikke…?

 

Jeg vet at jeg kan ha et rikt og godt liv uansett…

Med hånda på hjertet:

Det er ikke lenger det å ha en kjæreste som er avgjørende for at jeg skal føle meg “hel” eller ha et godt liv!