Brutus!

 

Det er ikke så mye som er yndigere enn…

 

…valper!

 

Skjønner du hva jeg mener…?

 

 

Brutus er en åtte uker gammel brun labrador.

 

Han har nettopp fått et nytt hjem hos eldste sønn og svigerdatter.

“Bestemor” er sjarmert i senk…Brutus er litt lei av å posere…

 

Da jeg kom på besøk, hadde han bare vært i sitt nye hjem i ett døgn.

Han virket allerede veldig trygg og husvarm! 

 

Han var med en tur både i fjøset og i traktoren.

Ellers tuslet han i hælene på oss, både inne og ute, nærmest non-stop.

 

Det var bare nye mennesker og nye omgivelser, men han vennet seg utrolig fort til det meste.

Det eneste han ikke likte var hvis han trodde at han hadde blitt…

 

…forlatt!

 

Om han tasset i hælene på noen som f. eks gikk på do, ble det sår klynking utenfor døra.

 

Forresten var det ikke riktig alle…

…som var like begeistret for det nye familiemedlemmet…

Det er ikke bare, bare å bli “skygget” av en masete “Lillebror”.

 

“Hero” har rådd grunnen som eneste hund i mange år.

Han var nokså lunken til nykomlingen.

Søskensjalusien og irritasjonen gjorde seg gjeldende i form av mindre pene lyder når Brutus ble for intens og klengete.

 

Heldigvis var krabaten fortsatt på “babystadiet” når det kom til søvnbehov…

 

“Jeg må visst slappe av litt, jeg…”

 

Bare sekunder senere:

 

 

Nå blogger jeg i rykk og napp – nesten sånn litt i smug…

 

Det har vært perioder der jeg har delt nesten alle blogginnleggene mine på Facebook…

 

Nå er det temmelig lenge siden sist jeg har delt noe der.

De som gjerne vil ta en tur innom bloggen min, vet jo hvor de finner den.

 

Jeg tar også ofte noen dagers pause fra bloggen nå.

De første årene kunne jeg skrive både ett og to innlegg hver eneste dag.

 

Det er godt å ta disse pausene…

…være til stede der jeg er, uten å tenke blogg.

 

I de åra jeg var som aller ivrigst, vet jeg at blogginga ofte gikk på bekostning av mitt sosiale liv.

Det er ikke alltid så moro å være sammen med en person som “ser” bildemotiv og “stories” alle steder.

 

Jeg liker det ikke alltid så godt sjøl heller – at kameraet må fram og selfier skal tas – nærmest i ett kjør!

Innimellom er godt å treffe familie, venner eller “bloggvenner” uten å tenke på at treffet skal resultere i blogginnlegg, eller annen form for “dokumentasjon” på sosiale medier.

Sånn har jeg det med Frodithen.

Sjøl om vi ofte deler bilder/innlegg etter at vi har møttes, så er det slett ikke alltid !

 

Den siste uka har jeg vært mye alene. Dessuten har jeg ferie.

Da har ikke skrivinga mi gått på bekostning av samværet med andre.

I stedet har det vært en fin avkobling/beskjeftigelse for min egen del.

 

 

“Smugbloggeren” har blitt tatt på fersken av sjølutløseren…

 

 

Jeg øver meg på å leve i nuet…

 

Det er jo liksom det som er “kluet”…

…ettersom jeg har skjønt.

 

Å “oppholde” seg for mye i fortid eller framtid er…

…fyfy!!

 

I ettermiddag fant jeg ut at jeg skulle gjøre en aldri så liten…

…”Nyte-øyeblikket” – øvelse!

 

I fryseboksen har jeg ei halv plate mørk sjokolade.

Den har ligget der aldeles urørt i mange uker.

 

For:

Har jeg først begynt, har jeg lett for å fortsette…

…i alle fall når det kommer til sjokolade.

 

Jeg bestemte meg for å bevilge meg fire sjokoladeknupper til æftas-kaffen.

 

Og nå kommer jeg til det vesentlige:

 

Jeg sugde på den første biten, prøvde å kjenne alle smaks-nyanser…

uten å tenke på den neste biten jeg skulle ta…

 

Nei, nå juger jeg!

Det klarte jeg jo ikke…!!

 

Men…

…jeg bare tenkte på den neste sjokoladeknuppen,

Jeg tok den ikke!!

 

Det er visst lov å skli ut i tankene, bare man henter seg inn igjen!

 

Fortsatt ligger disse tre sjokoladebitene urørt i skåla.

Det er best å ha “Gudinnen av Medfølelse” med på laget i en sådan stund…

 

Jeg har avledet meg sjøl ytterligere ved å skrive dette innlegget.

 

Det er kanskje juks?

 

Jeg burde vel bare ha sittet her…

…og vært…

…mindful…

…med smaken av mørk sjokolade i munnen…?

 

Nå skal jeg i hvert fall ha en velfortjent sjokoladeknupp til!!

 

Ooops…der foregrep jeg begivenhetenes gang…

…og beveget meg inn i framtida…

…igjen!!

 

 

Å se noen med “nye” øyne….

 

…kan være en smertefull opplevelse…

 

Nei, i denne sammenhengen tenker jeg ikke på det å bli såkalt “skuffet over noen”.

Derimot handler det om å gradvis oppdage at jeg har levd med vrangforestillinger, og bare sett en side av en sak…

 

Min egen…

 

Det er fort gjort å dømme…

Både ut fra det en sjøl har opplevd, og ut fra “sannheter” som blir servert fra andre.

(Som på ett eller annet vis har appellert til meg. Dessuten stemt overens med mine egne “sannheter”.)

Når det kommer til negativt snakk, er det aldri sunt å “se” noen gjennom andres øyne.

 

Når dette har gått opp for meg, legger jeg merke til at jeg gradvis begynner å se personen(e) i et helt annet lys!

Jeg har rett og slett endret innstilling!

Det personen(e) sier, skriver eller gjør, blir ikke lenger sett på med de samme kritiske argusøynene. Plutselig blir meningen en annen. Det betyr ikke nødvendigvis at de(n) andre har endret seg så mye. Endringen handler aller mest om meg.

 

Så kan jeg velge om jeg vil skjemmes over det jeg har tenkt (og kanskje uttalt) om personen(e)…

…eller…

…glede meg over at jeg har fått utvidet horisonten min en smule…

 

 

Hvis jeg, for eksempel, ser tilbake på mine “forhold”, så ser jeg at det har vært en del mønstre som har “gått igjen”. 

Til tider har jeg jo syntes disse mannfolka har vært ganske så “håpløse”.

 

En gang sa en kjæreste følgende til meg:

“Du må prøve å se deg sjøl også, Kari!!”

Da tenkte jeg:

“Haha…og det sier du liksom! Akkurat som om du klarer å se deg sjøl!”

 

Både kjæresten og jeg hadde jo tidvis “rett” vedrørende hverandre

…til tross for at ingen av oss var i stand til å se oss sjøl så godt.

 

For det aller vanskeligste er nettopp dette…

…å se sin egen medvirkning til scenarioene som utspiller seg…

 

…på alle livets arenaer! 

 

 

 

 

 

 

 

Motherfucker med kule briller…?

 

Det er kveld…

Ganske sent…

Jeg er på vei hjem fra jobb.

En guttegjeng, ca seks-sju stykker kommer gående mot meg på fortauet.

 

De tar opp all plassen…

…og gjør ikke mine til å trekke sammen for å la meg slippe forbi.

Jeg må derfor gå ut i gata i et forsøk på å opprettholde “En meter avstand”.

 

I det jeg passerer dem, roper en av gutta:

“Kule briller, ass’!”

Han oppnår “applaus” i form av fliring fra resten av gjengen.

 

Gutta har mer på hjertet:

“Motherfucker!”

 

Det går en brøkdel av et sekund…

…før det farer en tanke gjennom hodet mitt:

 

“Døkk kan dra døkk hemmatt…

 

…tel Afrika!”

 

Nei, jeg sier det ikke høyt.

Det hadde nok ikke vært så klokt!

 

Dessuten skjønner jeg jo at det ikke akkurat var pent tenkt av meg.

Det var vel både fremmedfiendtlig og rasistisk?

 

Vel hjemme filosoferer jeg litt…

Hva om det hadde vært en gjeng gutter med hvit hudfarge?

Gutter som hadde snakket norsk uten aksent?

 

Hva hadde jeg tenkt da?

 

Sannsynligvis omtrent dette:

 

“Førr no’n ufordrag’lige, frekke dritonger!”

 

Det hadde jo ikke vært naturlig å tenke at de skulle dra seg hjem til Afrika.

Men…for alt jeg hadde visst, kunne jo også de guttene ha kommet fra det kontinentet.

Det er mange hvite som bor i Afrika.

 

Jeg grubler videre…

Kan jeg kalles en “Reinspikka Rasist”?

Enkelte ville vel utvilsomt ha sagt “Ja!” i og med at jeg tenkte som jeg gjorde.

 

 

Noen dager senere sitter jeg i baksetet av en drosje sammen med en annen kvinne.

 

Rett etter at vi har blitt hentet, kommer plutselig en lastebil ryggende mot oss i full fart.

Et øyeblikk holder vi pusten. Vil han stoppe i tide??

 

Heldigvis går det bra.

 

Tilsynelatende tar taxisjåføren det med knusende ro.

Han virker rolig og rutinert.

Trygt og stødig loser han oss videre gjennom rushtrafikken i Oslo.

Han er vennlig og behagelig.

 

Da vi kommer til bestemmelsestedet, rusler han ut av bilen, åpner bagasjerommet, og tar ut posene og rullatoren som vi har med.

Mange taxisjåfører virker veldig stresset.

Vi har flere ganger opplevd at rullator (eller rullestol) har blitt håndtert ganske røft.

Denne mannen virker som han har god tid…

 

Dette er utvilsomt en av de mest behagelige drosje-opplevelsene jeg har hatt, til tross for at vi nesten ble rygget på av lastebilen.

 

Ikke et øyeblikk kunne det falle meg inn å tenke at denne mannen burde “Dra seg hemmatt tel Afrika!”…

… sjøl om utseendet hans tilsier at han har sine røtter i den delen av verden.

 

 

Det er hvordan du oppfører deg som teller mest.

 

Visst har det skjedd mye klanderverdig og stygt når det kommer til rasediskriminering!

Det skal slett ikke bagatelliseres eller bortforklares…

…uten at jeg skal utdype det her.

 

Men…alminnelig folkeskikk bør vel gjelde for oss alle?

I hvert fall i “normale” settinger?

 

Jeg vet ingen ting om bakgrunnen til guttene som ropte “Mother-fucker” etter meg.

Med fornuften innser jeg at jeg ikke har noen rett til å dømme dem…

…og i hvert fall ikke dra alle mørkhudede over en kam!

 

Folk er ulike; uavhengig av hvilken hudfarge de har.

 

Det eneste jeg vet om denne guttegjengen er det jeg opplevde der og da.

 

Jeg dømmer heller ikke meg sjøl for det jeg tenkte.

Det var høyst menneskelig i den situasjonen.

 

De var mange…

Jeg kom gående alene…

…og følte meg litt sårbar.

Dessuten oppførte de seg nokså ufyselig…

…i alle fall etter min målestokk.

 

Så dukket altså denne setningen opp i mitt hode…

Slik ser en “Motherfucker med kule briller” ut…

 

I en del sammenhenger kan hun nok ha en tendens til å tenke litt svart/hvitt…

Samtidig har hun gradvis blitt litt mer bevisst på nyansene…

 

 

 

“Jeg får ofte høre at jeg ER for mye!”

 

Noen er i sitt ess når de opplever å være midtpunkt…

Det er ofte personer som har en rask replikk, og som er sjarmerende og morsomme.

 

Gjennom livet vet jeg at jeg flere ganger har “Tatt litt av” i sosiale settinger.

Jeg har skravlet mer enn jeg har lyttet…

Det har nok bodd en aldri så liten exhibisjonist i meg, sjøl om jeg innerst inne har vært sjenert…

…og det så det holder!!

Kanskje har skravlinga mi noen ganger vært et skalkeskjul for nervøsitet, sjenanse og usikkerhet?

 

Setningen i overskrifta til dette innlegget er ikke “min”.

Jeg har hørt andre si det…

 

I en slik setting er det fort gjort å ile til og si:

“Å neida, du er slett ikke “for mye”, du er jo bare utadvendt og morsom!”

(Vi kvinner er ofte “flinke” til å komme med sånne trøstens ord.)

 

Jeg gjør det som regel ikke…

I alle fall ikke om jeg faktisk opplever denne personen som en som tar veldig mye plass i de fleste sammenhenger.

 

Det er triveligst å omgås folk som byr litt på seg sjøl på flere måter.

Altså mennesker som både deler litt av sine egne tanker/følelser og som evner å lytte.

Hvis jeg er sammen med noen som vanligvis er litt stillferdige av seg, øver jeg meg på å være bevisst på at jeg skal la dem slippe til.

Snakker jeg med noen som vanligvis oppfører seg stikk motsatt og som skravler omtrent non-stop…

…har det rett og slett hendt at jeg har sagt:

“Nå trenger jeg at du hører litt på meg!”

 

Ja, det er ganske direkte, jeg er klar over det.

Men…ingen er tjent med at andre begynner å skygge banen fordi en “samtale” svært ofte oppleves som en (tilnærmet lik) evigvarende monolog.

 

Når vi er i en krisesituasjon, eller vi har opplevd noe som har opprørt oss på ett eller annet vis, er vi sjelden lydhøre før vi har fått “tømt oss”.

Slik er i alle fall jeg!

Men…om en “krise” har vart i flere år, eller man nesten alltid er den som skravler mest, så har man ikke vondt av en aldri så liten korrigering. I alle fall hvis man er alminnelig frisk og oppegående.

 

Vi kan ikke endre personlighet. Vi skal heller ikke prøve å forandre andre mennesker. 

Men…jeg tenker at det er viktig å ta i mot innspill fra omgivelsene, sjøl om det kan være litt sårt der og da.

 

Hvis jeg gjentatte ganger får tilbakemeldinger om at jeg “tar veldig stor plass”, så har jeg to valg:

Bli djupt såra og vonbroten, potte fornærmet + klage min nød og “fiske etter medhold”…

…eller…

…justere meg litt…

…og bli mer bevisst på at jeg skal la andre få mer spillerom.

 

 

 

Jeg har bommet litt med plantinga i balkong-kassa.

Den gule tar for mye plass, slik at de andre plantene “forsvinner”.

Det blir litt disharmoni her…

 

 

Eføyen er jo nydelig når man ser den på nært hold.

Den passer som supplement til de fleste blomster…

…samtidig som den er vakker i seg sjøl.

 

 

Lavendelen er ikke av de mest prangende, men den har en nydelig farge når man ser nærmere etter…

(Den gule klarte jammen å snike seg med på dette bildet også!)

 

Lavendel-olje har en nydelig duft, og er selvskreven i naturens apotek.

Den er både soppdrepende og betennelsesdempende.

(Jeg brukte den på poten til katta mi en gang. Hun hadde fått et stygt kutt i den. Lavendeloljen forhindret at hun slikket poten. Den hjalp også mot hevelse/infeksjon. Noe som resulterte i at poten ble leget i løpet av få dager etter at jeg begynte å smøre henne med oljen.)

 

Her er det visst ei anna linselus som har sneket seg med…

 

Til slutt et aldri så lite “Blinkskudd”…

 

Tanken var å lage et romantisk, stemningsfullt bilde…

…som liksom skulle illustrere hvor nydelig lavendelen dufter…

 

 

Jadda, gitt…!

 

 

 

Livsglede! Dans, dans, dans!!

 

Jeg har sett på noen dansevideoer med et eldre ektepar som danser swing.

(Eller er det  boogie?)

 

Noen steder står det at han er 94 og hun er 91.

Det får jeg bare ikke til å stemme.

De virker en god yngre;  og særlig hun!

Så har jeg funnet ut at han antagelig er litt over 70, mens hun er i slutten av 60-årene.

 

Det henger litt mer på greip ut fra slik de ser ut.

Men…de er uansett utrolig spreke.

Om de hadde vært 20 år yngre, så hadde de likevel hatt ganske god kondis og spenst!

 

Jeg blir inspirert av slikt, og tenker at det er håp for flere…

 

“Heisann og hoppsann!”, sa Kjerringa!

 

Jeg har alltid vært glad i å danse.

Jeg har noen få swing- og bugg-kurs på samvittigheten…

Ellers er jeg nok mer glad i å “Finne på moroa sjæl”; altså bare “Tulledanse”!

 

Under her ser du en video av paret jeg skrev om øverst i dette innlegget:

 

 

En ting er at de er kjempeflinke til å danse.

Det jeg imidlertid legger aller mest merke til, er livsgleden og humoren de utstråler!

Den dama har virkelig glimt i øyet.

En trenger ikke være ung og sylslank for å være skikkelig sexy!

 

Dansetreninga gjør jo sitt til at de holder seg så spreke.

 

Minst like mye handler det om lekenheten de legger for dagen…

…og det at de virker så sprelske og smågærne!

De tar ikke seg sjøl så altfor høytidelig, liksom!

 

Jeg danser mye!

Nesten hver dag setter jeg på musikk og hopper og spretter litt.

Når jeg i tillegg tar 15-20 minutter med yogaøvelser, så og si hver morgen, så merker jeg at det gjør godt for skrotten min.

Ryggen er blitt mindre stiv.

Generelt har jeg blitt litt mjukere, sterkere og smidigere.

Det er ikke snakk om revolusjonerende framgang, men nok til at jeg kjenner forskjell fra da jeg begynte med yoga for et par måneder siden.

 

I og med at jeg bor i tredje etasje, i ei blokk uten heis, får jeg “trappetrim” hver dag.

Trappa tar jeg i to og to trinn.

Det var nemlig en som tipset meg om at det var super trening for lår-musklene!

 

Å gå tur er bra.

Men…minst like viktig er det å trene styrke og balanse.

Særlig for oss som begynner å dra på åra!

Vi må regne med litt “svinn”, men det går an å bremse aldringsprosessen ved å sette av tid til å trene styrke og smidighet.

20 minutter om dagen betyr 2 timer og 20 minutter i uka!

Om jeg i tillegg går i snitt 20 minutter om dagen (i raskt tempo), så blir det bra!

Både kroppen og sjela har godt av det. Vi henger jo i hop!

 

I videoen under her danser jeg litt!

Det viktigste er å ha det moro!

 

 

 

“Jeg bryr meg ikke om den Koronaen, jeg!”

 

Det var det han sa…

…den eldre mannen som så galant åpnet døra for meg en av de første dagene jeg kom på jobb etter at permitteringsperioden var over.

 

Jeg følte meg litt uhøflig da jeg avslo å gå inn…

…men bare bittelitt…

Jeg var nemlig fast bestemt på at jeg ikke ville ta i mot tilbudet.

I så fall hadde vi kommet adskillig nærmere hverandre enn en meter.

 

“Takk…men vi får hølle avstand. Je venter tel du har gått!”

Han ble litt spak…

Det er nok ikke moro å opptre som en “Gentlemann” og bli brutalt avvist…

 

Et par uker senere fikk jeg vite at denne mannen hadde vært syk av Korona.

Ikke vet jeg om han var smittsom akkurat den dagen han åpnet døra for meg…

…men jeg fikk en påminnelse om at det er viktig å la være å tenke:

“Det skal da jammen noe til!”

Særlig her i Oslo hvor det har vært såpass mange smittetilfeller.

 

De siste månedene har jeg svært sjelden brukt offentlig transport.

For noen dager siden tok jeg imidlertid buss.

 

Det var få passasjerer om bord. Annethvert sete var dessuten stengt.

Derfor var det ikke noe stort problem å holde anbefalt avstand.

 

Noen seter bortenfor meg satt to jenter ovenfor hverandre.

Jeg antar at de kunne være i slutten av tenårene.

 

Den ene jenta hostet jevnlig.

Det var ikke sånn diskret kremting, eller et lite “hark” i ny og ne.

Jeg vil heller kalle det “Bikkje i full los”; altså intenst og høylydt!

 

Hun holdt ingenting foran fjeset…

…hosten fikk fritt utløp.

 

Jeg kjente at jeg ble forbannet!

 

Da jeg skulle gå av, skjønte jeg at jentene skulle av på samme sted.

Jeg gikk til en utgang lenger bak i bussen, for jeg ville slett ikke risikere å få ei hostekule rett i fleisen!

 

Normalt ville jeg ha kviet meg for å sette meg på en buss dersom jeg hadde nærmest konstant hoste og var “sylte forkjølet”.

I det minste ville jeg ha holdt noe foran nese og munn!

Slik situasjonen har vært de siste månedene, hadde det vært totalt uaktuelt for meg å gå inn på en buss dersom jeg hadde symptomer på forkjølelse/influensa.

Da hadde det i stedet blitt sjølpålagt husarrest!

 

I mars/april var jeg innstilt på at jeg kanskje ikke ville få mulighet til treffe familien min resten av dette året.

I og med at jeg bor i Oslo, befinner jeg meg jo i det området der smitten har vært mest utbredt.

 

I begynnelsen av mai skjedde det imidlertid noe som gjorde at det var sterkt behov for min hjelp og tilstedeværelse.

Jeg hadde vært ytterst forsiktig.

I den perioden var jeg også permittert, så jeg hadde ikke vært nødt til å ferdes så mye blant folk.

 

Derfor satte jeg meg på toget til Elverum.

Det var en reise som kom inn under kategorien “helt nødvendig”.

I de to ukene jeg var der, var samtlige bevisste på å unngå nærkontakt så langt det var mulig. Ingen klemming eller håndtrykk, og hyppig og grundig håndvask

 

Sist helg var det “beisedugnad” hos mor. Det var barnebarna som hadde tatt initiativ til dette.

Bestemor fyller nemlig 90 til høsten, og dugnaden var en gave i den anledning.

 

Nærmeste familie var samlet for første gang på veldig lenge.

Alle måltider foregikk utendørs. Vi oppholdt oss stort sett ute. Det fungerte veldig greit, for været var upåklagelig!

 

Ingen klemming, og så lite nærkontakt som mulig.

Likevel var det kjempetrivelig!

Bare det å kunne møtes igjen, se hverandre og snakke sammen…

…føltes så godt!

Vi hadde lite fokus på det vi IKKE kunne gjøre. 

 

Jeg ønsker så veldig at det skal fortsette slik! 

At familier og nære venner kan samles…

At pårørende skal kunne få fortsette å besøke familiemedlemmer som er på sjukehus eller institusjoner…

At pappaer skal kunne få være med mammaer under fødselen…

At vi slipper en ny stor smittebølge, slik at vi må leve veldig isolert igjen.

At vi unngår at de mest sårbare blir utsatt for smitte slik at de risikerer å blir alvorlig sjuke.

At helsepersonell slipper å slite seg aldeles ut fordi det blir overbelastning på sjukehus og sjukehjem.

 

Vi har et ansvar alle sammen!

 

Er det så ille å måtte forsake litt, ta hensyn og bruke vett…

…for at flest mulig skal ha det tryggest og best mulig??

 

Blomster på plenen utenfor huset til mor.

 

Hun er nøye på at humlene og biene skal ha blomster å boltre seg i.

Derfor får disse stå i fred for plenklipperen…

 

 

 

Helt ærlig: Hadde du skjemtes av meg på stranda hvis…?

 

I dag sendte jeg melding til Frodithen:

“Svar helt ærlig:

Ville du ha gått på stranda med meg hvis jeg hadde hatt på meg denne…

…UTEN å skjemmes over meg?”

 

Jeg vet ikke om Frodithen satte kaffen i vranga da hun fikk helfigur-bilde av meg…

…iført postordrekjøpet av en billig bikini…

…men hun tok det tilsynelatende pent:

“Ja, jeg ville gått sammen med deg uten å skjemmes.

Fin bikini og fin dame”!

 

“That’s what Friends are For”, sier jeg bare…

 

For jeg vet nemlig at Frodithen hadde sagt fra hvis hun syntes det var “for gæli”.

Jeg fikk jo klar beskjed i vinter da jeg hadde handlet en kjole som var litt for innpåsliten på “feil” steder…

 

Å handle bikini på nettet er…

…risikosport!

 

Alt ser jo så fint ut på modellene…

…og naive meg tror jo at jeg blir nesten like lekker når jeg får på meg de minimale plaggene…

 

Fine farger synes jeg!

 

For å få stor nok truse, handlet jeg en str. større enn det jeg egentlig bruker.

 

Det resulterer jo da i at toppen blir litt for stor.

 

Jeg burde nok ha hatt litt mindre cuper.

Dessuten litt mindre omkrets på stroppene som går rundt ryggen.

Men…det viktigste er at trusa ikke er helt “knøtt”. 

 

Det aller beste er hvis man kan kjøpe delene separat – altså en str større på trusa enn på toppen. Å kjøpe to sett, for å få alt til å passe helt, blir jo for dyrt.

 

Jeg tør ikke legge ut bildet jeg sendte til Frodithen her på bloggen. 

Derfor blir det et litt mer anstendig ett!

Dette er greit synes jeg, sjøl om cupene er litt digre, da!

 

En gang la jeg ut et bilde av meg på bloggen iført badedrakt og ei litt tjukk strømpebukse.

Det var også greit syntes jeg. Det ble jo nesten som singlet og trikot-bukse.

 

Rart dette…

Å gå på stranda med så små plagg er liksom helt “innafor”.

Der er det jo naturlig og hensiktsmessig å være lettkledd.

Dessuten gjør “alle” det!

 

Jeg ville definitivt ikke ha gått i byen i et antrekk som det jeg har på meg på bildet ovenfor.

Da er det minimum singlet som gjelder på overkroppen!

 

Jeg ser jo at unge jenter går med bar mage i byen…

…men det blir litt annerledes for ei som er 57 år…

…og har vært gjennom tre svangerskap og ca tre år med amming…

 

Eller…

…kanskje ikke?

 

Er det liksom bare de som er “Unge og Perfekte” som kan gjøre sånt??

 

Jeg er vel såpass prippen at jeg tenker at bar mage hører hjemme på stranda…

…eller rett og slett…

…hjemme (altså i mer private omgivelser)

…uansett om man er ung eller gammel…

 

Hva tenker du??

 

 

 

 

Forfengelighet har vært hoved-drivkrafta mi…

 

Jeg flyttet til Oslo i september 2018.

Da var jeg rimelig slank.

En hektisk sommer, med mye jobbing (kombinert med flytteforberedelser), bidro sterkt til at buksene ble romslige.

 

Et halvt år senere var ståa noe annerledes.

Rundt 7-8 kg hadde liksom bare sneket seg på.

 

Jeg tok meg jo et “friår”, og hadde makelige dager.

God tid til å “kose meg” fikk jeg også.

Turene jeg gikk, ble ikke nok til å oppveie for all latskapen og kosen…

 

Badevekta sa takk for seg senhøsten 2018, så jeg levde lykkelig uvitende om at vektkurven var for oppadgående…

Men…

…da jeg skulle ha på meg en to år gammel kjole…

…som var av det nokså ettersittende og lite elastiske slaget…

…gikk det så absolutt opp for meg at det hadde skjedd noe.

 

Jeg slet nemlig skikkelig for å få dratt opp glidelåsen.

Sideflesket måtte rett og slett dyttes møysommelig til side for at jeg skulle unngå at det kom i klem…

 

Behagelig var det ikke…

…og kjolen ble hengende i skapet…

 

Først utpå høsten i fjor begynte jeg å ta rev i seila.

Ny badevekt ble innkjøpt, og sannheten om vektøkningen sto der – svart på grått!

 

Jeg var standhaftig fram til jul.

Målet var å komme under 70 kg.

Jeg klarte det nesten.

Omtrent fire kg forsvant…

…før julefristelsene tok innersvingen på meg.

 

I februar hadde rundt to kg sneket seg på igjen.

 

Mange har klaget over “Koronakarantene-kg.”

DET bestemte jeg meg for at jeg slett ikke ville “Dra på meg”.

Fra Norge stengte ned i midten av mars, og fram til nå, har vekta gått pent og pyntelig nedover

Omsider er jeg på “Riktig side av 70-tallet!”.

 

Daglige yogaøvelser, og lett styrketrening, har også bidratt til at jeg føler meg piggere og mer bekvem enn jeg gjorde i fjor sommer!

 

Det er imidlertid forfengeligheta mi som har vært hoved-drivkrafta.

Jeg må nok bare innrømme det…

 

Det burde ha vært helsegevinsten som sto mest i fokus.

For:

Det har blitt merkbart lettere å bøye seg etter hvert som det har blitt mindre spekk under ribbeina.

Det er også lettere å gå i motbakker, forsere trapper…

…og å hoppe!

 

5-6 kg (Som er omtrent det jeg har tatt av siden jeg var på mitt aller tyngste i fjor) er jo ikke så mye…

…men det merkes altså godt!

 

Det er slett ikke bra å bli aldeles opphengt eller hysterisk når det kommer til mat og vekt.

Å være veldig undervektig er minst like skadelig som det stikk motsatte.

Begge deler kan være direkte farlig!

Jeg synes imidlertid det er uheldig om noen nærmest “forherliger” det å være skikkelig overvektig.

Det ligger ikke mye egenkjærlighet i det å spise på seg veldig mange ekstra kilogram.

Da spiser man ikke for å bli mett eller for å kose seg.

Det handler mer om en slags spiseforstyrrelse “den andre veien”; i form av ukontrollert “stapping”.

 

Ja, jeg vet at det finnes ulike tilstander som gjør det vanskeligere å holde vekta.

For de aller fleste av oss (som er alminnelig friske) er det uansett slik at overvekt kommer av for høyt matinntak og/eller feil type mat.

En blir ikke nødvendigvis veldig mett av ett wienerbrød med melis, eller en skolebolle, men det er skikkelige “bomber”.

Kalorimessig tilsvarer ett stort wienerbrød en god porsjon sunn middagsmat.

 

Nytelse kan være så mye annet enn bare mat.

Forresten går det fint an å nyte sunn mat også. 

 

Jeg er veldig innstilt på at jeg vil unngå å legge på meg igjen.

Det ville være utrolig dumt å la det skli ut igjen.

Jeg vet at det er en fare for nettopp det.

Det nytter ikke med “kurer” – en må endre på spisevanene for å få et varig resultat.

 

Ett av mine “triks” er å la være å handle inn søte og salte fristelser.

Rett og slett unngå å ha dem i hus…

…mer enn en sjelden gang.

 

Om jeg blir fysen på noe, så rekker jeg nemlig som regel å besinne meg…

…dersom jeg først må gå til butikken for å få tak i det!

 

Nå i varmen har jeg heller skeiet ut med en pinne-is enn å kjøpe en hel isboks, for å ha “på lager” i fryseren.

Det hjelper nemlig så sørgelig lite å handle “stort”, dersom jeg spiser opp halve boksen i en smell!

(Hvilket jeg har en tendens til å gjøre!)

 

Slik ser det ut i kjøleskapet mitt nå.

Jeg har bestilt matvarer fra kolonial.no i morgen.

Det er litt lite utvalg i kjøleskapet mitt akkurat nå!

 

Slik ser det ut i matskapet…

 

Det er mange kalorier i disse skapene, men eller ingen fristelser.

Skal jeg først kose meg, så er det ikke akkurat mandler, valnøtter, meierismør og creme fraiche jeg kaster meg over…

 

Og slik ser jeg ut i postordrekjole på tilbud til kr 199,-.

 

Jeg klarte ikke å dy meg, og er kjempefornøyd, sjøl om jeg har sett at denne modellen er satt ned helt til kr 99,- etter at jeg kjøpte min.

 

Når jeg ser på bilder som Frodithen og jeg tok i fjor sommer, så ser det ikke ut til at det er så stor forskjell. Vi har nemlig lært oss til å knipse fra “heldige vinkler”.

Nå slipper jeg å tenke så mye på det…

 

“Forfengeligheta lenge leve…”