Bind til besvær – og en Bedre løsning

 

“Har du ‘mens’trasjon, hell Kari?

Da du gikk framma øss i går,

så såg det ut som om du hadde på deg den digre bleia!”

 

Sånne beskjeder er ikke spesielt kule å få når man er 14-15 år,

og mensen er noe som man ikke snakker så høyt om!

 

Det var to av jentene i klassen som følte seg kallet til å informere meg,

dagen etter at jeg intetanende hadde avslørt

hvor i månedssyklusen jeg befant meg.

 

Hvis jeg sammenligner dagens bind med de som var å få tak i

de første årene jeg trengte “slikt”, så har det skjedd ganske mye.

 

Noen av bindtypene var relativt ok, men så skulle det jo spares da.

De billigste bindene var tjukke som fy, og de absorberte dårlig.

Det gikk ikke så lang tid etter “bleieskiftet” før det ble nokså ubehagelig og vått.

 

Alle trusene mine bar etter hvert preg av at festeordningene var dårlige.

“Saba self sit” (som var ett av de mer behagelige merkene)

var heller ikke veldig self sit, for å si det sånn.

 

Etter hver ble det jo “bevingede” bind med tape å få tak i.

Da var det litt mindre risiko for lekkasje på sidene eller bak.

Emballasjen til et bevinget bind.

 

(For så vidt kjekt når en bare skal ha med ett skift,

men det er ikke særlig miljøvennlig at alle bindene

ligger i en egen pose inne i pakka.)

 

 

“Trygt og sikkert”.

 

Kanskje ikke hele dagen, men i alle fall i noen timer.

 

Tamponger ble jeg aldri særlig fortrolig med,

så de brukte jeg helst bare når jeg skulle bade.

 

 

I dag fikk jeg en epost fra Skrivekurs-Ida. (Ida Jackson).

 

Hun hadde linket til et intervju med en ung, kvinnelig gründer.

Nærmere bestemt ei jente som heter Lene Elisabeth Eide.

 

Lene Elisabeth er kvinnen bak “CleanCup”.

Her kan du lese et intervju med henne:

 

Jeg fant fort ut at menn investerer i menn

 

Nå er jo ikke jeg lenger i målgruppen for produktet,

men jeg synes det er flott at en ung kvinne

har skapt sin egen business ut av dette.

Slik ser CleanCup ut.

 

Det er mange fordeler ved å bruke menskopp.

 

Her er noe av det som er nevnt på nettsiden:

 

 

 

(Av naturlige årsaker er innlegget IKKE sponset!)  😉

 

 

Kravstore Kvinner og Menn som vil ha ei ung Møy

 

I dag leste jeg en artikkel jeg syntes var velskrevet,

til dels morsom og ganske interessant.

 

Den er et aldri så lite spark til alle velutdannede,

“vellykkede” kvinner i 50 åra.

Kvinner som ikke kan forstå hvorfor

de ikke klarer å finne en mann som oppfyller “kravene” deres!

 

Det kvinner i 50-åra vil ha.

 

Jeg er slett ikke uenig med forfatteren.

Eksemplene han viser til

(Kvinner som har skrevet brev til psykolog Frode Thuens spalte i Aftenposten)

tegner bilder av kvinner som, unektelig, kan virke

både sjølgode og kravstore.

 

Så bet jeg meg også merke i noe annet.

Nemlig sparket fra mannen

som hadde kommet med tilsvar til disse kvinnene:

 

“De mennene disse kvinnene kikker etter, kikker ikke tilbake.

Kjekke, velstående, smarte menn i femtiårene

er ikke interessert i kvinner i femtiårene.

De kan velge og vrake blant 35-åringer.

Og gjør det.”

 

Jeg anser meg ikke for å være særskilt velutdannet eller “vellykket”.

Jeg leier leilighet her i Oslo, og har en lavtlønnet stilling.

Blendende vakker er jeg heller ikke.

Med andre ord:

Langt fra noe “kupp” for “en vellykket, vakker mann”

på min egen alder.

 

Jeg vet imidlertid hva jeg ser etter:

Humoristisk sans, glimt i øyet, og (ikke minst) pålitelighet.

Med det siste mener jeg:

At jeg skal kunne føle meg rimelig trygg på

at han synes det er greiest å ha bare ei dame om gangen.

At han er ærlig og ryddig med penger er også viktig.

Han trenger ikke være velstående, bare ærlig og ryddig.

Dessuten at han har for vane å holde avtaler,

og bestreber seg på å få gitt beskjed dersom han må bryte dem.

 

Om han er litt rund og/eller tynn i håret betyr svært lite,

så lenge han holder seg noenlunde i form

og tar alminnelig godt vare på helsa si.

 

Jeg vet også at jeg i hvert fall ikke vil ha:

“Vellykket, kjekk og smart mann

som foretrekker damer som er 20 år yngre”.

 

Jeg har innsett at veldig mange menn

synes det er stas å kapre betydelig yngre kvinner.

 

Men: Jeg vil ikke ha en mann som ikke aksepterer at en kvinne

er på noenlunde samme alder som han sjøl.

Jeg synes ikke det er et særlig sympatisk trekk.

 

Ut fra det jeg har skrevet over her,

så vil kanskje en del menn påstå at jeg er kravstor?

Det får så være.

 

Kanskje finnes det knapt godt voksne, single menn

som vi ha kvinner som er omtrent på samme alder som dem sjøl?

 

I så fall vil jeg heller være 100% single resten av livet,

enn å involvere meg med en mann som kunne ha vært faren min.

Det vil si: En mann som er godt opp i 70-årene.

 

En kan bli betenkt og skeptisk av mindre… 😉

 

(Jeg vil absolutt heller ikke ha en kjæreste som er 15-20 år yngre enn meg.)

 

Så tenker jeg:

Hva om en mann på min alder (58) finner ei dame på 38?

Er han like attraktiv for henne når det har gått 20 år?

 

Og hva med henne?

Hvis hun finner ut at hun gjerne vil bytte ut “Gammer’n”,

til fordel for en yngre modell,

har hun vel dårlige odds for å finne en på sin egen alder?

 

Så…

…da har liksom “toget gått” for dem begge…

 

 

Sandaler savnet!

 

For noen uker siden kjøpte jeg nye sandaler på nettet.

(Ekte skinn og 40% avslag!)

Passe gjorde de jammen også, så jeg var skikkelig fornøyd!

 

I dag tenkte jeg å ta dem på meg da jeg skulle gå en tur.

 

Men…sandalene var søkk borte!!

Jeg lette på alle tenkelige steder, uten hell.

Litt småpanikk fikk jeg, for det begynte å ane meg

at sandalene befant seg et sted i Oslo sentrum.

 

Men…

HVOR!?

 

Da Frodithen og jeg hadde fotoshoot i går,

var sandalene med i sekken.

Det er jo kjekt å ha flere par sko å variere med

når man skal være modell!

 

Hadde a’ Kari Svimeslåtten prestert

å sette igjen sandalene på Operataket?

 

Akkurat det slo jeg temmelig raskt fra meg,

for vi samlet klær og sko rett ved der vi tok bilder.

Det som var mest sannsynlig

var derfor at sandalene befant seg på Kaffebrenneriet ved Rådhuset.

 

Akkurat dette Kaffebrenneriet er nokså nyetablert.

Derfor fant jeg det ikke

da jeg gikk på Google Maps for å søke opp adressen.

I og med at jeg ikke hadde den,

kunne jeg heller ikke finne telefonnummeret på 1881.

 

Nå var bare en ting å gjøre:

Ta på seg joggeskoene og gå ned til sentrum.

(Trikk og buss tar jeg fortsatt ikke i rushtida!)

 

Lykkelig og lettet ble jeg

da dama bak disken på Kaffebrenneriet

kunne bekrefte at sandalene befant seg på bakrommet!

 

Nå er sandalene vel i hus,

og skrittelleren viser 20.000 tilbakelagte skritt i dag.

Jeg hadde nemlig allerede gått en tur

før jeg oppdaget at sandalene var borte!

 

Væl hemmatt!

 

 

 

Noen ganger kan jeg nok være litt “løsere i snippen”…

 

Bildet under var ett av de første bildene

som Frodithen tok av meg på Operataket i dag.

 

Plutselig oppdaget jeg at noe ikke var helt på stell…

 

 

Ser du hva det er?

 

Ja, lissa på høyre sko har gått opp.

(Nå måtte jeg faktisk sitte og fundere litt før jeg skrev “høyre”.

Det er nemlig ingen automatikk i at jeg holder styr på høyre og venstre!

Det har gått i surr for meg mange ganger.)

 

Da jeg oppdaget denne “feilen”,

tenkte jeg først at bildene med løs skolisse ikke skulle brukes.

Det passet jo ikke inn i “Det perfekte bildet”.

 

Men verden er ikke perfekt.

Ikke livet heller.

Mitt liv er fullt av løse skolisser, vidåpne buksesmekker,

salatblader mellom tenna og ei smårotete leilighet.

(Bare for å nevne noe). 

 

Innimellom bør jeg derfor være mer bevisst på å opptre

romsligere og rausere overfor omgivelsene også.

Rett og slett gi “verden” større slingringsmonn.

 

Da Frodithen og jeg gikk hjemover i dag, snakket vi om løst og fast.

Blant annet om planer i sommer.

I etterkant har jeg tenkt over noe av det jeg sa.

(Som ikke direkte hadde noe med oss to og våre planer å gjøre.)

 

Generelt handlet det om å takle at ikke alt

alltid blir som en har ønsket og forventet.

Det kan bli bra likevel.

Kanskje til og med enda bedre?

 

Slikt dreier seg mye om innstilling!

 

Jeg kan være skikkelig firkantet

hvis noe kommer brått og uventet på meg.

For eksempel hvis planer plutselig må endres,

og mine ønsker må vike plassen for andres behov.

Da kan jeg bli både brå og tverr.

(Det kommer sjølsagt helt an på hva det dreier seg om.) 

 

Det er akkurat som om hjernen min trenger

litt tid på å fordøye sånne brå, uventede endringer.

 

Men…når jeg får tenkt meg om,

ser jeg ofte urimeligheten i tankesettet mitt.

Jeg kan gå glipp av mye hyggelig

dersom jeg er veldig fastlåst i mine forestillinger

om hvordan “verden” bør være.

 

Parallelt med dette, er jeg faktisk også en person

som i en del sammenhenger lett kan omstille/tilpasse meg.

For eksempel til nye omgivelser.

(Jeg flyttet tre ganger i tidsrommet 2016 til 2019.)

 

Etter at den første skuffelsen har lagt seg,

(F.eks om planer blir endret eller avlyst)

så ser jeg ofte raskt etter andre løsninger.

Jeg prøver kanskje også å finne noe positivt ved det som ble.

 

Jeg trenger imidlertid å ta noen magadrag i blant…

…før jeg responderer…

Ellers vet jeg at jeg fort kan oppfattes som både bastant, tverr og brå!

 

Nå gleder jeg meg til små turer/reiser i sommer.

Jeg har sjølsagt ingen garanti for at alt blir noe av,

eller at det ikke blir endringer i planene.

 

Den garantien har ingen! 

Det gjelder uansett å gjøre det beste ut av det som blir!

 

 

“Lyst til å være sosial i dag også?”

 

Jeg sov helt til klokka åtte i dag!

Da jeg sjekket telefonen,

så jeg at det hadde kommet melding fra Frodithen:

 

En invitasjon til flere fotosprell…

…eller noe annet.

 

I dag tok vi en tur til De skrå bredder.

Nærmere bestemt til Operataket.

 

 

Klar ferdig gå – fotoshoot!

 

 

 

Jeg hadde med frakken som jeg ikke har brukt på noen år.

Den var såpass dyr at jeg nesten ikke tør å bruke den.

 

Ja visst; helt idiotisk.

Hva er vitsen med å kjøpe seg et plagg

man er så redd for å ødelegge,

at det bare blir hengende i skapet?

 

På hjemturen snakket vi forresten litt om det å komme ut av “Korona-skapet”.

Jeg har skjerpet meg, og krøpet ut av det!

 

Som jeg har nevnt før, var jeg i ferd med å bli en erke-eremitt.

 

Nå er jeg på bedringens vei, og det føles godt…

…og veldig riktig.

Sjøl om jeg nok kan kalle meg “introvert”,

så er ikke denne nokså sky (og sære siden ved meg)

noe som bør få lov til å ta helt overhånd!

 

I alle fall ikke når det ikke er absolutt nødvendig!

 

 

“Gorilla Vrengtryne”

 

Det var et uttrykk vi brukte på barneskolen.

Skjellsordene ble gjerne sagt i forbindelse med

at noen av oss røk i tottene på hverandre.

 

Om dette er et lokalt uttrykk fra Øksna,

eller noe mer “landsomfattende”, vet jeg ikke. 😉

 

I dag har i alle fall Frodithen og jeg vrengt “trynene” våre litt.

Vi var nærmest i ekstase over å kunne gå på kafé,

og i gangene på Storo kjøpesenter, uten munnbind.

 

Vissheten om at vi er fullvaksinerte, samt de lave smittetallene,

gjorde sitt til at vi ble litt ekstra yre og løsslupne i dag!

 

 

Jeg trengte å trimme lattermusklene i dag!

Det skulle faktisk ikke mer til enn dette!

 

Men…så ble jeg plutselig litt betenkt:

“Det er fell nesten litt flaut at’n er så barnslig at’n syns dætta er moro

når’n har fylt åtteogfæmti år?

 

Frodithen: “Nehei, det synes jeg absolutt ikke!”

 

Så måtte jo vi prøve å legge fjesene våre i litt penere folder også.

(Folder blir det  – uansett hva vi gjør!)

 

 

 

Her syntes vi at vi ble usedvanlig vakre begge to.

 

I alle fall til oss å være!

 

 

Bæra omtrent kav hæl seg…?

 

Kjøkkenvifta holdt på å ramle fra hverandre i vinter.

 

Ved hjelp av gaffa-tape, har jeg klart å holde den noenlunde stabil.

Noen reparatør eller montør har det jo ikke vært aktuelt å ha i hus

slik ståa har vært det siste halve året.

 

Nå som jeg er fullvaksinert, og smittetallene er lave,

var det på tide å finne en annen løsning enn gaffa-tape.

 

Husverten har derfor bestilt ny vifte.

 

I dag var det tid for å hente den på posten.

 

Litt optimistisk tok jeg med meg en IKEA-pose som jeg planla å bære vifta i.

Jeg tenkte at dette skulle gå rimelig greit!

 

Derfor var det ei viss kjerring som ble rimelig lang i maska

da mannen bak skranken åpnet ei dør

og plantet en megadiger eske foran bena mine.

 

Da jeg løftet på den,

kjente jeg at jeg begynte å grue meg til å bære den hjem.

(En tur på knapt en km.)

 

Esken var ikke fryktelig tung,

men den var skikkelig slitsom å håndtere!

 

Først bar jeg slik:

 

 

Jeg fant fort ut at det ikke var så veldig lurt.

Jeg unngikk å snuble i fortauskanten, men det var nære på…

 

Så begynte jeg å bære på denne måten:

J….. slitsomt…

 

På flere av sjølutviklingskursene jeg har gått på

har kurslederne presisert hvor viktig det er å ha delmål.

 

Underveis peilet jeg meg derfor ut hvor jeg skulle hvile neste gang.

Det var kjærkomment med benker og bord,

for da slapp jeg å ta tak og løfte esken opp hver gang.

 

Mot slutten av turen fant jeg en høy søppeldunk.

Ved hjelp av den,

klarte jeg å lempe esken opp på skuldra den siste etappen!

 

Omtrent slik så det ut!

 

Jeg skal love at jeg pustet lettet ut da jeg hadde kommet meg opp

alle trappene til tredje etasje her i blokka.

 

Det tok minst en halv time før muskulaturen min sluttet å dirre…

 

Men…

…nå er vifta i alle fall i hus…

 

…og jeg er stolt av meg sjøl!

 

Denne kjerringa er ikke tapt bak en pappeske!

 

 

 

Bare deler av regnestykket…

 

Det har vært en del misnøye rundt dette med vaksinefordelinga.

Områder med mange innbyggere, og langvarig høyt smittetrykk,

har fått ekstra doser på bekostning av andre områder.

Det har falt mange tungt for brystet.

 

“Her vaksinerer vi fortsatt de over 65,

mens i Oslo har de begynt å vaksinere grupper som er langt yngre!”

 

Jeg har sett en del slike argumenter.

 

Visst kan det virke veldig skjevt.

Men…så er det noe med at det da bare er deler av regnestykket

som er tatt med i beregningen.

 

Hvis jeg går inn på en kommune som f. eks Tynset,

ser det slik ut på vaksineoversikten til VG:

Til sammenligning ser tilsvarende tall for Oslo slik ut:

 

 

Altså er det en høyere prosentandel av

befolkningen på Tynset som har fått vaksine.

 

Hvorfor er det slik?

 

Jo, det er ganske innlysende:

Tynset (og mange andre kommuner med spredt bebyggelse)

har en eldre befolkning enn Oslo.

Ganske enkelt fordi mange unge voksne

flytter til de større byene for å ta utdannelse.

Noen drar kanskje tilbake etter hvert, men langt fra alle.

 

Innenfor Oslo er det også store forskjeller mellom bydelene.

 

Det er fort gjort å “stryke det som ikke passer”

når vi prøver å tale vår egen sak.

 

 

“Det er greit å ha livskrise…

 

…bære folk betala førr å sjå det!”

(Sitat: Karoline Amb fra forestillinga “Balletak på livet.)

 

Jeg har ikke sett hele forestillinga,

men (slik jeg oppfatter klippet) handler det om

å jobbe seg gjennom en kjærlighetssorg.

Det er modig gjort å dele noe så personlig.

 

Karoline håndterer det med snert og humor.

Hun er personlig uten å bli altfor privat.

 

For noen uker siden var Jan Kjærstad gjest i studio

under direktesending på skrivekurset til Ida Jackson.

Blant annet snakket han om det han kalte “pregningsøyeblikket”.

 

Han mente at de fleste mennesker opplever ett eller to

slike avgjørende vendepunkt i livet.

 

Et samlivsbrudd, eller en dyp kjærlighetssorg

kan jo være et slikt “øyeblikk”.

I alle fall er vel denne typen vendepunkt ofte forårsaket

av noe som oppleves som omveltende og dramatisk.

 

På engelsk kalles det “A Wake-up call”.

 

Året med Korona har nok vært et vendepunkt for mange.

På ulike måter har denne situasjonen

preget hverdagen vår i mer enn ett år.

 

Jeg føler meg i et slags vakuum nå.

Livet skal kanskje gradvis vende tilbake til “normalen”.

(Hva nå det måtte være).

 

Jeg har vennet meg til denne rare tilværelsen.

Enda så rart det høres ut, har det vært noe trygt over det.

Det har helt klart forsterket mine sære sider.

Einstøingen og Den Ensomme Ulven i meg har virkelig fått blomstre!

 

På mange måter har jeg blitt nokså sky.

Det er ikke noe som har skjedd bare på grunn av koronaen.

 

Nå er det i alle fall tid for å våge seg mer ut i verden.

Blant annet betyr det å reise med buss og tog igjen.

 

Jeg kjenner at jeg har blitt litt for glad i å holde meg her.

Nesten som ei snegle som har gjemt seg i skallet sitt;

uten at jeg akkurat vil karakterisere det som ei “livskrise”.

 

 

Jeg har få (eller egentlig ingen) konkrete planer for sommeren.

På en måte er det helt greit.

Samtidig føles det også litt trist.

 

Antagelig er jeg ikke alene om å kjenne på slike følelser nå.

 

Nå er det forresten “rotbløyte og haraball”

hos den samme fyren i naboblokka igjen.

Jeg håper inderlig at festen avsluttes litt tidligere denne helga…

 

Naboens natteliv er en av de mindre sjarmerende sidene ved bylivet…

 

 

Å bryte en barriere

 

 

Jeg har lagt ut en del videoer på bloggen min i årenes løp.

Felles for dem alle, er jo at de er opptak.

 

For et par år siden tok jeg et videokurs.

Den uka vi fikk oppgava:

“Send direkte på Facebook”, var det ei som feiget ut.

 

Jepp…det var…

 

…meg!

 

Jeg så for meg alt som kom til å gå galt, 

og det var ikke lite:

 

“Je kjæm itte tel å klare det tekniske!”

“Je kjæm tel å si mye dumt!”

“Je tabber meg sikkert helt ut!”

 

Nei, opptak var tingen.

Da kunne jeg jo bare la være å legge det ut

hvis det ble helt håpløst.

 

Like fullt var jeg sint på meg sjøl,

fordi jeg hadde vært så puslete.

Jeg likte ikke følelsen av å ha spilt rollen

som den feigeste jenta i klassa…

 

I dag har jeg sendt direkte på Facebook

for aller første gang!

 

Pulsen skvatt i været.

Tunga slo litt krøll på seg.

 

Men: Jeg gjorde det!!!

 

Riktignok ble det ikke direktesending,

fordi administratorene i gruppa må

godkjenne alle innlegg før de blir offentlige.

 

Men:

Poenget er jo at jeg “gikk på lufta”

uten mulighet til å kunne gjøre det om etterpå!

 

Nå er jeg stolt!

Jeg har brutt en barriere.

 

Jeg har gitt Min Indre Kritiker et lite spark i ræva.

 

Det føles godt! 

 

Det er ikke lett å sparke seg sjøl i ræva, sånn rent fysisk heller.

 

Jeg måtte prøve mange ganger

før jeg klarte å synkronisere rævsparket

med nedtellinga på sjølutløseren!

 

Til slutt kjente jeg at jeg bare måtte klare det,

før lyskestrekken var et faktum!

 

Å smile pent i tillegg

ble ei for stor utfordring!