Han far står i døråpningen, iført slåbrok og tøfler.
Jeg har vært på fest. Det er en av de få gangene jeg har fått lov til å låne bilen. Derfor har jeg oppført meg høyst edruelig, pent og pyntelig. (Jeg pleier SOM REGEL å gjøre det.)
Klokka er ca fire om morgenen, og natta er i ferd med å gå over til dag.
Han som står foran meg i døra har trolig ikke sovet ett eneste sekund den natta……
– NÅ har a’ mor vøri redd, nå!
– Du kunne ha vørti KIDNAPPE’ og havne’ neri AFRIKA for alt det je vet!!!
DRA DEG INNATT!!!
Han peker mot trappa opp til andre etasje.
Det er ingen vits i å diskutere med far når han er i det hjørnet. Jeg piler opp trappa uten å si et ord. Samtidig kjenner jeg på sinne og frustrasjon.
Jeg er 19 år og RUSS – og blir behandlet som en unge av min hysteriske og alt for overbeskyttende far!!!
Tenk å være så usaklig!!!. (Det med kidnapping og Afrika hadde jeg forresten hørt før………)
GRRRRR!!!
18 -19 år og VÆLDI’ ornt’li… Men han far måtte passe på, lell!
Det er tidlig høst. Yngstemann (15) skal sykle til Brumunddal og treffe noen unge frøkner. Han får beskjed om å komme hjem senest kl. 21.30. Han har nemlig ikke lys på sykkelen. Dessuten syntes jeg at 21.30 er passe grense for en 15 åring som er på vift.
Da klokka er 21.32 ringer jeg til Junior for å høre om han snart er hjemme.
Nei, det er han ikke…… Han har ikke engang BEGYNT på hjemturen. (5 km i motbakke).
Han får klar beskjed av moder’n :
– Du setter deg på sykkelen – NÅ!
Det går 30 minutter. Klokka er over ti. Det er blitt mørkt.
Ingen tegn til Junior…..
Jeg setter meg i bilen og kjører nedover. Rett nede i veien blir jeg passert av tre unge herrer på motorsykkel. De holder en vanvittig fart – og det på en relativt smal og svingete bygdevei.
VRRRRRROOOOM!!!
Jeg kjenner angsten som ei klo i magen: Tenk om Junior møter disse galningene i en sving! Jeg skal jammen få stoppet dem og si dem……..
………….noen sannhetsord de sent vil glemme!!
Klampen i bånn og full fres!!!!
Jeg besinner meg fort. Jeg innser at dette er et håpløst prosjekt. Det er galskap å kjøre i 90-100 kilometer i timen nedover denne veien.
Jeg ser ikke noe til Junior. Jeg kjører litt rundt i Brumunddal. Innimellom prøver jeg å ringe ham. Han svarer ikke.
Han har vel en anelse om at det kan bli litt ubehagelig å snakke med mor akkurat nå………
Jeg må dra hjem med uforettet sak. Jeg går hvileløst rundt mens jeg stadig kikker ut gjennom vinduet.
Så ringer jeg dattera mi som er nede hos faren sin. Hun kan fortelle at Junior nettopp har vært der og bedt henne sende med ham noen lykkeønskninger på veien videre. Hun ber meg om å roe meg ned noen hakk……
Snart skimter jeg en lang, tynn skikkelse som kommer oppover bakken. Sykkelen triller han ved siden av seg.
Alle gode forsetter er glemt da han kommer inn døra:
– I morgen har du HUSARREST med BREV – OG BESØKSFORBUD!!!!!!! Du kan gi deg med å fly med disse FJOLLETE jentene!!!SKJØNNER DU DET!
Jeg vet ikke hva som er verst : Kidnapping og tur til Afrika – eller husarrest med brev – og besøksforbud.
Det siste var i alle fall reelt – og ble GJENNOMFØRT.
Junior…
Dætta bildet vart ti’in ei stønn FØR’n bynte å flyge me’ jinter neri Dala…
Både fars og min reaksjon skyldtes imidlertid det samme. Begge deler var eksempler på FRYKT forkledd som SINNE.
Det er ubehagelig å bli utsatt for slikt – uansett om man vet at det er en årsak til det.
Frykt forkledd som sinne er verken vakkert eller tiltrekkende. Det er kanskje den som er sint som trenger mest støtte og forståelse i en slik situasjon. Det er bare så vanskelig å GI den støtten når man blir angrepet og utskjelt!
Det gjelder i alle relasjoner, både til barn, foreldre, venner, kjæreste og andre………..
Jeg ER egentlig ikke sint………
Jeg er REDD.
Jeg føler at du ikke respekterer meg eller tar hensyn til meg.
Jeg føler meg AVVIST!!
Jeg trenger å bli sett og hørt!
Jeg trenger noen vennlige ord…. litt forståelse…
Jeg trenger å bli møtt……..
SLIK er det…………
Sant og fint …jeg hadde det ganske strengt hjemme…tider å komme hjem til å slikt..og jeg var stort sett flink til å følge tidene også :)..i ettertid skjønner jeg jo at foreldra mine gjorde det for at de var bekymret for meg….og jeg har vært veldig bekymra for mine gutter også…og mang en gang følt enorm lettelse når de kom hjem….men kanskje kjefta litt for det ja..hehe…
Du så jo veldig snill ut…Junior også…men hakket mer rampete kanskje ;))
En herlig historie, som strekker seg over en liten generasjon. Historien gjentar seg. Ganske fornøyelig, med unntak av det faktum du trekker frem, andre følelser kamufleres av sinne. Jeg har ikke tall på alle de ganger det har skjedd, og man spiller seg selv utover sidelinja og dreper enhver diskusjon der og da.
annebe: Ja, jeg var nok veldig ordentlig, snill og uskyldig, men det har endret seg noe. Livet kan jo fare hardt med oss i blant, så noe tøffere har jeg vært nødt til å bli! Ellers er det bedre med litt strenge foreldre enn foreldre som gir mer eller mindre blaffen!
😉
dedicat: Ja, når man blir sint har man dessverre lett for å bli “dum” i tillegg…… 😉
Det som er litt artig er jo at du ser likheten, og at sikkert HAN også vil gjøre det samme med sine barn 🙂 For det handler jo om å bry seg. Og de på andre siden, de unge, er jo ikke sånn av vrang vilje, men mest fordi de ikke har all erfaringen og innsikten i hvordan andre kan ha det når de sitter der og venter 🙂 Har han kommet til riktig tid etterpå? 🙂 Ha en fin kveld <3
frodith: Ja, det har han faktisk! 😀 Og mor på sin side, må bli flinkere til å styre temperamentet sitt og si fra på en litt mer saklig måte! Ha en fin kveld du også! 😀