På julenissens fang

 

“Sett deg på fanget hans da, Kari, så skal jeg ta bilde av deg!”

Vi befinner oss midt i Spikersuppa.

Frodithen står med mobilkameraet klart. Riktig så opprømt er hun.

 

“Nei, det tør je itte, men je kan stå ve’ sia tå’n!”

Julenissen og Nisseassistenten…

…og meg…

 

“Nei nå får du sette deg på fanget mitt. Dette blir for kjedelig!”

Julenissen humrer godmodig i skjegget.

 

Tenk å få personlig invitasjon til å sitte på fanget til julenissen, da!!!

 

Det er ikke akkurat hver dag en godt voksen dame får sånne tilbud, altså!!

 

Jeg synes jeg må advare ham litt…

…sånn for sikkerhets skyld:

“Je er ganske tung, altså!”

 

“Å, du er nok ikke så tung som meg, hohohohoho!”

 

Da legger jeg vekk alle hemninger, og setter meg godt til rette på fanget til nissen.

Å du store mi ti’…

 

Mens Frodithen knipser i vei, danner det seg en kø av smårollinger som også gjerne vil sitte på nissens fang…

 

Det er best å forlate åstedet…

…men moro var det, så lenge det varte!

 

Godteboder (med mange fristelser) er det også i Julenisse-land…

Men…vi klarer å motstå fristelsene…

…denne gangen…

 

Det er litt kaldt og “grælet” i Oslo i dag…

Derfor ender vi opp på en kafé i nærheten…

 

Etterpå rusler vi til Prinsesseparken ved slottet…

 

Under The Rainbow…

 

Det er ekstra koselig å treffes når det er en stund siden sist.

Det er litt vanskeligere å få det til nå som jeg har begynt i fast jobb igjen.

Min jobb medfører noe helgejobbing, og i desember er jeg satt opp på noen ekstra helger.

 

Men…det blir temmelig sikkert flere møter med Frodithen i adventstida…

 

 

 

 

 

Føttene av Fatet!

 

Dette skiltet var festet på veggen ved siden av trikkesetet jeg satt på i dag:

Ganske klart budskap, ikke sant?

 

Det burde kanskje ikke ha vært nødvendig?

Er det ikke en selvfølge at man unnlater å plante uteskoene sine i et trikkesete?

Eller?

 

Da jeg kastet et blikk på den andre siden av midtgangen, observerte jeg dette:

Et par moteriktige utesko var strategisk plassert på stoffsetet…

(Ja, jeg snikfotograferte – klarte bare ikke å dy meg i og med at jeg nettopp hadde sett skiltet!)

 

Kanskje det bare var på den sida jeg satt at det ikke var lov å plassere skoene sine oppi setet?

 

Føttene (og skoene) tilhørte ei jente som så ut til å være i begynnelsen av 20-årene.

 

Når jeg ser sånn respektløs benføring, blir jeg lite vennlig stemt!

I slike tilfeller dukker Hurpedansen fram i meg…

Da begynner jeg gjerne med “Finn fem feil ved personen”– leken.

 

Her er lista jeg produserte inni hodet mitt i dag:

 

1. Påklistrede, “Halvmeterlange” øyevipper.

2. “Halvmeterlange” negler. 

3. “Skræppete motebukse med høl på knea!”

4. Skravlet i telefonen med høy stemme hele tida. Vekselvis på norsk og engelsk.

(Jeg rakk ikke å fullføre lista på fem minutter, det ble “bare” fire feil!)

 

Jeg tok meg i å synes synd på den hun snakket med (til). Den personen kom ikke mye til orde!

Det gikk i “Jegjegjegjegjegjegjegjegjegjeg” – nærmest uavlatelig!

 

Jeg fikk med meg at hun skulle på ferie til USA og Bali og være borte i ca tre måneder. Dette til tross for at hun var j…. blakk.

(Itte så rart, med tanke på all dænna “staffasjen” ho har koste’ på seg”, tenkte Hurpedansen). 

 

Min endelige “dom” ble:

“Hensynsløs, sjølopptatt, bortskjæmt, ansvarsløs, ufordrag’li’ førkje!”

 

 

Nå når Hurpedansen har roet seg, forstår jeg jo (med fornuften) at jeg ikke har noen rett til å dømme jenta…

Jeg vet jo ikke hva hun har å slite med, bak den pyntede fasaden!

 

Men…

…jeg liker uansett ikke at folk sitter med skoa oppi stolsetene…

…verken ombord på offentlige transportmidler eller andre steder.

 

For jeg synes virkelig at slikt er hensynsløst og ufordragelig!

 

Jeg lurer på hva hun hadde sagt…

…dersom noen hadde tråkket rundt i senga hennes med sølete utesko?

 

 

“Du skal ikke ta større biter av eplet enn du klarer å svelge”

 

Det var Kim Friele som en gang sa disse ordene til…

…Alf Prøysen.

 

Nylig var jeg på Prøysenpris-utdelingen som foregikk i en kirke her i Oslo.

Jeg husker dessverre ikke navnet på den kvinnelige kunstneren som har laget dette maleriet av Prøysen.

 

Flere kjente artister opptrådte i forbindelse med utdelingen.

Blant annet Ove Røsbak.

For en del år tilbake vakte han forargelse i forbindelse med at han hevdet at Prøysen var bifil.

 

Jeg husker at jeg ble sint da jeg hørte det. Ikke fordi jeg mente at det var noe galt i å være bifil, men fordi jeg trodde at dette var noe Prøysen ikke hadde ønsket å stå fram med.

 

Røsbak nevnte også dette med forfatterens legning da han opptrådte under prisutdelingen.

Nå kom han med flere opplysninger rundt det; fakta som jeg ikke fikk med meg da jeg hørte og leste om det den første gangen:

 

Allerede i 1939 hadde Prøysen visstnok syslet med tanken om å skrive en roman som handlet om dette temaet.

Det hadde jo vært rimelig tøft gjort på den tida.

I følge Røsbak hadde Prøysen også tenkt tanken på å stille opp for å kjempe for homofiles rettigheter på andre vis. Han hadde snakket med Kim Friele om dette.

 

Det var da Friele hadde sagt følgende:

“Du skal ikke ta større biter av eplet enn du klarer å svelge!”

Jeg synes det står veldig respekt av både tankene til Prøysen og det Kim Friele sa.

Friele har vært veldig modig og tøff. Samtidig advarte hun altså Prøysen. Kanskje tenkte hun at det kunne bli en for stor belastning for ham om han sto fram? I tillegg til at han var en folkekjær dikter, var han jo gift og hadde familie.

På 60-tallet var det jo dette fortsatt temmelig tabubelagt.

 

Rett etter at Kim Friele sto fram med sin legning, var hun og moren på en restaurant for å ta en drink sammen. Servitøren kom til bordet med kun ett glass:

“Jeg serverer ikke homoseksuelle”, hadde h*n sagt…

Dette var på 60-tallet.

 

En gang på slutten av 80-tallet var jeg i et selskap.

En av mennene i selskapet omtalte homofile som “Homoklædder”.

Det vitnet om ganske inngrodde fordommer.

 

Nå er jeg ikke irritert på Ove Røsbak mer. 

Jeg har ikke lenger den oppfatningen at han gikk ut med dette for å skape sensasjon, eller for å få oppmerksomhet rundt sitt eget forfatterskap.

Jeg tror at Prøysen hadde syntes det hadde vært helt greit at det etter hvert kom fram.

I alle fall med tanke på at han faktisk hadde vurdert å engasjere seg i saken på ulike måter.

 

Ole Paus var en av dem som stilte seg aller mest kritisk til at Røsbak gikk ut med dette i 2004.

 

Jeg fant denne artikkelen fra 2014 da jeg søkte på nettet:

Ole Paus: Prøysen var homofil.

 

 

“Ja, da får je bruke bælte…”

 

Jeg har handlet på postordre…

Nå var det noen måneder siden sist, og lysta på kjole tok litt overhånd…

…igjen!

Kjolen var fin, med glitter-effekt og greier, men litt for romslig rundt midtpartiet.

Derfor fant jeg ut at jeg fikk gå til anskaffelse av et belte.

Men…

…de beltene de hadde i kjedebutikken måtte da være beregnet på gravide?

 

Det var alt for få hull i de jeg prøvde. Sjøl om det sto størrelse M på dem, ble de for store til mitt formål. I størrelse S var det veldig lite utvalg.

Jeg er ikke av de spesielt midjesmale. Jeg har egentlig litt guttefasong.

Skuldrene er bredere enn hoftene.

(Heldigvis har jeg ikke diger “kar-vom”!)

De hadde hull-tang i butikken, så de var behjelpelige med å lage flere hull.

Da jeg kom hjem, utvidet jeg hullene litt ekstra ved hjelp av en stjerneskrutrekker.

 

Jeg ble fornøyd.

Dette blir nok juleantrekk!

 

 

Jeg kom til å tenke på en sang av Prøysen.

Hva den heter, husker jeg ikke, men synes den passer bra i denne sammenhengen!

 

 

Bokanbefaling: “Johannes Jensen føler seg annerledes”

 

“Johannes Jensen føler seg annerledes”, er vel egentlig en barnebok…

…men den passer veldig godt for voksne også.

 

Et viktig tema blir belyst på en utrolig snedig måte.

 

Boka er ført i pennen av Henrik Hovland.

Torill Kove er kunstneren bak de herlige, og talende, illustrasjonene.

 

 

Johannes Jensen er fortvilet fordi han føler seg så…

…annerledes…

 

Blant annet føler han seg beglodd på trikken når han drar til og fra jobb.

 

Han føler seg også annerledes, og nokså ensom, når han er på jobb.

Det er så ille at han ligger våken om nettene og grubler…

 

Så finner han ut at han må gjøre noen endringer.

Blant annet finner han ut at han vil gå med slips, i stedet for sløyfe, når han er på jobb.

Men…det hjelper ikke.

Han føler seg fortsatt veldig annerledes…

 

En dag finner han ut at det må være…

halen hans som er hovedårsaken til annerledesheten.

 

Han bestemmer seg for å binde den så høyt opp på magen at ingen ser den!

 

“Men det er vondt å sitte på halen sin…

…og det er ubehagelig å gå hjem fra jobben med halen mellom beina…”

(Det er vel ikke bare Johannes Jensen som har kjent på den følelsen…)

 

Det er fort gjort å bli klossete når man går med halen mellom beina.

 

En dag ender det riktig galt.

Johannes Jensen snubler på vei hjem fra jobb.

Han må på legevakta.

 

Der møter han Doktor Fjeld…

Han viser seg å være en klok lege…

 

Dette er Doktor Fjeld…

 

Han forteller Johannes Jensen at det er flott å ha store ører når han sitter på kino og ser en skummel film.

Da kan han nemlig ta…

…ørene foran øynene!!

 

Johannes Jensen får noe å tenke på…

I stedet for å fortsette å gremmes over halen sin…

…begynner han å tenke på hvilke fordeler han kan ha av “bakdelen” sin…

 

Hvordan kan han bruke “annerledesheten” til noe positivt?

 

Jeg anbefaler boka på det varmeste; både til små og store “barn”!

 

Ikke akkurat “Meninga med livet” kanskje…?

 

“Hei, jeg heter….Du kjenner meg ikke, men jeg ringer på for å snakke med deg om meninga med livet.”

Omtrent det var det hun sa, hun som ringte på hos meg i går.

Jeg takket høflig nei til tilbudet.

Kanskje var hun medlem i en slags sekt?

Ikke vet jeg, men uansett så var jeg ikke interessert i å slippe henne innenfor dørstokken.

 

Meninga med livet?

Har jeg funnet den?

Hva er formålet med livet mitt?

Burde jeg kanskje ha gått mer inn for å finne ut hvorfor jeg befinner meg på denne kloden?

 

Jeg synes i hvert fall ikke at livet mitt føles…

…meningsløst!

 

I løpet av de to siste ukene har jeg hatt tre overnattingsgjester, nærmest på løpende bånd.

Det har vært skikkelig kos!

Jeg liker å ha mye alene-tid, men det er jo ei grense for alt…

Dessuten har jeg hatt “lettvinte” gjester, som verken har forventet mye underholdning eller “Treretters middag”. (Da hadde vi jo ikke rukket noe annet enn å lage mat!)

 

Det å føle at jeg representerer noe positivt for andre, i alle fall sånn innimellom, det betyr mye. Da er det jo gjerne gjensidig!

Venner er viktig!

Venner kan både være familie, eller personer som jeg føler en form for slektskap med på annet vis.

 

Jeg er fortsatt nysgjerrig og vitebegjærlig, og blir veldig stolt når jeg klarer å lære meg noe nytt.

Jeg koser meg også veldig med å skape noe, enten det er noe så “lite” som et blogginnlegg, eller et dikt. Det kan også være det å lage noe av blomster, eller rett og slett pynte opp litt rundt meg på ulike vis.

 

I dag har jeg vært på IKEA. Jeg kjøpte meg noen små tøy-bokser for å få litt mer orden i klesskapet mitt. Nå blir det lettere å finne truser, BH’er og strømpebukser.

Før lå alt i et eneste virvar i skuffen.

Jeg har jo prøvd å rydde innimellom, men det bare sklir ut igjen etter ei stund.

Rot satt i system…

 

Strømpebukser og badetøy har også fått hver sin boks.

 

Noen av strømpebuksene fikk ikke innpass. Boksene ble rett og slett for små for alle “Ta tre betal for to” – innkjøpene mine.

 

Jeg kjøpte også to gjennomsiktige bokser til oppbevaring av mel og gryn.

Boksene er en begynnelse for å få litt mer system i kjøkkenskapet. Jeg håper disse tiltakene vil bidra til at jeg klarer å holde mer orden rundt meg.

 

Ei lita ildfast form med lokk, ble det også. Kjekt å lage dobbel middagsporsjon og fryse ned den ene. Lettvint å ta igjen når jeg har vært på jobb og lysta til å lage middag er minimal!

 

Dessuten ble det ei ny pute som skal støtte opp litt ekstra i nakken (som ofte er stiv om morran!)

Den puta gleder jeg meg til å prøve når jeg kryper til køys i kveld!

 

Vel…dette ble vel det man trygt kan karakterisere som “Litt av en digresjon”…?

Men: “Meninga med livet” trenger vel ikke nødvendigvis å være noe veldig “stort”?

En del av det å føle at livet er godt, handler kanskje om å lage seg det litt trivelig og funksjonelt i hverdagen?

 

Jeg har ikke behov for å tro så veldig på noen slags “Gud”.

Imidlertid tror jeg på små og store mirakler…

…og at svært lite av det jeg opplever er tilfeldig.

 

 

Utidig Utspørring…?

 

Det er så fort gjort…

Når jeg møter nye mennesker som på et eller annet vis vekker min interesse.

Plutselig kan jeg ta meg sjøl i å stille litt for mange spørsmål.

Noen ganger har jeg garantert blitt oppfattet som “grafsende”.

Faren min kalte fenomenet: “Å rekkje småtarmer”.

 

 

Nylig ble jeg invitert med på restaurant.

 

Servitøren viste seg å være av det snakkesalige slaget.

Ganske raskt spurte hun om hvor vi kom fra.

Venninna mi og jeg har noen likhetstrekk i dialektene, sjøl om det er mer enn tredve mils avstand mellom stedene vi har vokst opp på.

Det viste seg at servitøren hadde trådd sine barnesko på Hedemarken. Hun hadde dradd kjensel på min dialekt.

Hun ga uttrykk for at hun syntes det var godt å bo i byen, og å ha kommet seg vekk fra “gardina som lea seg i glaset”.

Men så skjedde det ironiske:

Hun ble tydeligvis litt nysgjerrig på meg da hun forsto at jeg antagelig hadde bodd i nærheten av der hun hadde vokst opp.

Jeg fikk spørsmål om yrke…

Det svarte jeg på…

Så lurte hun på hvor jeg hadde jobbet…

Da kjente jeg at jeg syntes dette begynte å bli litt for nærgående i en slik setting…

…så jeg svarte nokså rundt og unnvikende…

Men…hun tok ikke hintet, og fortsatte utspørringen.

 

Det neste hun ville vite var hva unga mine het.

Nå ble det vanskelig å svare i hytt og pine, uten å avvise…

…men jeg kjente bare at nok var nok!

Så…

…jeg sa rett ut at jeg ikke ville svare på det, nettopp fordi jeg synes det var godt å få være litt anonym i Oslo.

Nå var jeg nemlig rimelig sikker på at hun og jeg antagelig hadde noen felles bekjente…

 

Jeg syntes det var ubehagelig å avvise henne, for jeg merket at hun ble spak…

Rett etterpå forlot hun bordet vårt med ordene: “Nå skal dere få matro…”

Under resten av måltidet var det en annen kelner som fulgte oss opp…

Det var godt!

 

Dette var en læring for meg, både i grensesetting og i det å tenke over min egen adferd.

Jeg kjente nemlig også på en viss nysgjerrighet overfor henne.

Hvem var hun?

Imidlertid priset jeg meg lykkelig over at jeg ikke hadde spurt, for da hadde jo jeg også måttet avsløre min identitet.

 

Det går fint an å ha en hyggelig samtale når man møter nye mennesker, uten at det betyr at man skal bedrive utidig utspørring eller “brette ut hele livshistoria si”!

 

Når jeg rømmer fra “Bygdedyret” og “Gardina i Glaset”, så er det kanskje viktigst å være bevisst det bygdedyret som bor i meg sjøl.

Det er det dyret det er aller viktigst å legge igjen, for ellers har jeg det jo med meg hele tida!

 

Så er det den biten med å være proff i jobben.

I denne settingen opptrådte servitøren nokså uprofesjonelt.

Hun glemte et øyeblikk at hennes rolle hovedsakelig var å yte service og å holde seg litt i bakgrunnen.

I stedet endte hun opp med å bli litt for nærgående, intens og slitsom.

 

Jeg har begynt i en jobb der jeg, i enkelte sammenhenger, må være veldig bevisst på å balansere det private med det profesjonelle. Den balansegangen kan det ta litt tid å beherske. Jeg kommer nesten garantert til å feile, og det har jeg snakket med min leder om. Jeg tror vi vil klare å snakke om det på en åpen og voksen måte dersom det skulle skje; sjøl om det sikkert vil føles litt ubehagelig og leit. Det er imidlertid viktig å tenke gjennom sånne ting; være i forkant på et vis.

 

Restaurantbesøket var en gave til meg på mer enn en måte…

Jeg håper servitøren også lærte av dette, uten å dra med seg skamfølelse over å ha trødd litt feil.

Jeg tror vedkommende er et snilt og velmenende menneske, som egentlig bare hadde til hensikt å være hyggelig og forekommende…

 

Så tok nysgjerrigheten overhånd…

….og så ble det litt i meste laget.

 

 

 

En trenger vel ikke værra så særriøs støtt, vel?

 

Da jeg flyttet til Oslo i fjor høst, havnet jeg på “Beste Vestkant”.

“Næmmen Kari, hva har du der å gjøre? Du passer jo’kke der!

Det var Frodithens spontane reaksjon da hun fikk vite hvor jeg hadde funnet leilighet.

 

Først ble jeg nærmest litt småsnurt…

Antydet hun kanskje at jeg ikke var et dannet og presentabelt menneske…?

At jeg kunne minne om en viss Eliza Doolittle, som ikke hadde vett på å oppføre seg blant sosieteten?

 

Vel…

Jeg hadde det helt ok på Vestkanten…

Det opplevdes som trygt, rolig, pent og pyntelig der jeg bodde…

 

Men…nå bor jeg på den andre siden av Akerselva…

…og jeg trives bedre her!

 

Det er liksom litt mer “Hårdagsli'” her. Litt mer fargerikt og sprudlende…

Litt mer hærta tå hørt…

Jevnt over mer “æilminn’li”…

…vil jeg vel kalle det!

 

Og…litt mindre stivt og seriøst…

Helt særriøst…

 

I dag tok Frodith og jeg noen “Så pene som vi bare kan”- bilder…

Litt modell igjen…

 

Innimellom blir det jo også noen “Behind The Scenes” – bilder..

Fikser litt på fasaden…

 

…men Frodithen knipser i ett kjør, så intet går ubemerket hen…

 

Når smilet begynner å bli for stivt, må man til med litt ansiktsgymnastikk…

Sånn…nå er jeg klar for å være “pen” igjen…

 

 

 

Og når man først er i det litt useriøse hjørnet…

…så går man ikke av veien for å stjæle litt:

(Hennes duo-bilder ble nemlig finere enn mine!)

 

 

Litt “modell” igjen…

 

Rett etter at jeg var ferdig på jobb i dag, møttes Frodith og jeg for nok et lite “modelloppdrag”.

 

Neida…vi er ikke så etterspurt…

I hvert fall ikke ENNÅ…

…men nå begynner vi å bli så proffe både foran og bak kameraet, at vi er rimelig sikre på at det er like før vi blir…

…oppdaget!

 

Portrett i svart/hvitt…

 

Helfigur i svart/hvitt…

…og i farger…

 

Her kan du lese Frodithens innlegg fra dagen i dag:

Et lite dykk i fortiden?

 

Når “Barnet” kommer til Byen…

 

Dagen etter at bloggvenninne Eva hadde vært her, fikk jeg en ny overnattingsgjest.

“Minstemann” (som for lengst har vokst både søsken og opphav over hodet) kom nemlig på besøk.

Han skulle på “Lindmo” for å se bak kulissene der under opptak denne uka. Det er en del av pensum på utdanninga han går på.

 

Da passet det fint å bo hos moder’n, som har gjort bydame av seg.

 

Jeg hadde tenkt å være publikum i salen under Lindmo-showet, men var for sent ute med å få meg billett. 

Da han kom hjem om kvelden, var jeg sjølsagt sprekkeferdig av nysgjerrighet:

“Fekk du tala ve’ a’ Anne Lindmo, hell?”

“Neeeei…

…men ho kom og sporte om je hadde en ba’nnan. Ho må visst støtt ha det før opptak!”

Jaja. da fikk jeg i alle fall vite en liten kuriositet om Anne Lindmo…

 

 

Dette bildet tok Junior av meg da vi var på “Shopping” en dag.

 

Dama jeg holder i kostet 10 kroner.

Hun har fått æren av å pryde kjøleskapet mitt!

 

Junior fikk tak i et spesielt kamera en gang han stakk innom et garasjesalg…

 

For den nette sum av kr 150,- fikk han kjøpt dette klenodiet:

Veska fulgte med. Kameraet er sammenleggbart, og tar liten plass når det ikke er i bruk.

 

Antagelig er det minst 80 år gammelt. Hun som solgte det, husket at faren hennes tok bilder med det etter krigen.

Jeg skjønner nesten ikke at hun ville selge det!

Junior sier at det blir fine bilder med kameraet.

Han tok ett bilde av meg: “Smiiil mor, du får bære EN sjanse!”

Han må sjølsagt kjøpe film, for det er jo ikke noe nymotens, digitale greier dette!

 

Den siste dagen Junior var på besøk, dro vi til Mathallen og spiste dekorative, deilige kaker.

 

Spesiallaget kaffe ble det også…

 

Junior går på et studie der han hovedsakelig lærer å jobbe med “flerkamera-produksjon” (Tror jeg det heter.) Svært mange programmer blir laget på denne måten. Et kamerateam av fotografer plasseres rundt i opptaksområdet. Så er det regien som setter det sammen og bestemmer hvilke vinkler og utsnitt som blir presentert for tv-titterne.

Så gjenstår det å se da, om han havner i Nrk?

Det hadde jo vært litt moro om han får prøve seg der en gang…