Jeg snakker (selvfølgelig) om disse “rollene” vi går inn i.
Hovedsakelig gjør vi det kanskje ubevisst?
Offerrollen er nok den jeg har mest kjennskap til.
Av disse tre rollene er det nemlig den jeg har “spilt” mest…
…uten at jeg har vært så veldig klar over hva jeg har bedrevet.
Denne rollen byr faktisk på enkelte “fordeler”,
sjøl om det ikke alltid er så enkelt å se det når man står midt i det.
Det er jo synd på offeret…
Hun…
…som er så er flink og pliktoppfyllende,
og som derfor ender opp med å ta omtrent alt ansvar…
…både privat og på jobb.
Likevel føler hun seg lite verdsatt av alle de
som langt fra er like samvittighetsfulle som henne.
Hun…
…som er så snill, og som alltid prioriterer andre foran seg sjøl…
…mens de andre tar henne som en selvfølge
og dermed utnytter hennes godhet…
Det er lett å få sympati med henne.
Hun er jo så sliten og oppgitt, stakkar.
Kanskje gråter hun en skvett over som alt som har blitt henne til del…
Hun gjentar gjerne den samme, såre, bitre regla…
…igjen og igjen…
Det kan ha gått så langt som til at hun har blitt utslitt og utbrent…
I begynnelsen syntes du kanskje synd på henne,
men gradvis merker du sliter med å oppdrive medlidenhet og forståelse.
Etter hvert går du lei.
Du velger å skygge unna henne, mens du tenker:
“I stedet for å syte og klage over alt og alle…
…så får du se litt nærmere på din egen adferd!”…
Helterollen kan føles ganske ok…
Man blir jo gjerne beundret og respektert
for heltedådene og bragdene man har utført.
Søstra til Supermann!
Det som er litt skummelt med denne rollen,
er at dersom man ikke klarer å leve opp til helte-illusjonen
(som kanskje både en sjøl og omgivelsene har bidratt til å skape)
…så kan fallhøyden bli stor…
Noen kan rett og slett bli misunnelige på helten,
og begynne å lete etter feil og mangler.
Kanskje han har noen “svin på skogen” en eller annen gang i fortida…
..før han ble helt?
Om helten da viser seg å ikke være riktig så fullkommen likevel,
altså rett og slett bare høyst menneskelig…
…så kan det fort ende med at tilhenger-skaren blir…
…mektig vred!
Da kan helten risikere at helteglorien slår store sprekker,
og han får seg noen stygge riper i lakken.
Sånt kan gjøre vondt!
I verste fall blir han utpekt som skurk i stedet!
Skurken er den som alle har “lov til” å være sinte på.
Han får vær så god bare tåle, så falsk og fæl som han har vært!
Det hjelper ikke hvor mye skurken prøver å forsvare seg:
“Det er ikke sånn som dere tror!”
Kanskje prøver han å skylde på andre,
eller i hvert fall utpeke noen med-skurker :
“Det var ikke bare meg!”
Men…
…jo mer han roper, jo verre har det lett for å bli.
Han virker bare patetisk der han står og kaver og roper.
Heldigvis er det gjerne slik…
…at om man ikke er en ekte skurk…
…men bare en som har gjort noen feil…
…trampet skikkelig i klaveret,
eller gått litt på tvers av de uskrevne lovene…
…så roer gemyttene seg når det har gått en stund!
De som har vært sinte, blir opptatt med noe annet.
Kanskje finner de noen andre å være sinte på?
Fordelen med å ha opplevd å spille skurkerollen er,
at dersom man har kommet seg sånn noenlunde helskinnet
gjennom den verste skurkerolle-perioden…
(Enten man har vært skurk for mange, eller for bare noen få)
…så blir man litt sterkere.
Kanskje blir man også litt rausere og mer forståelsesfull overfor andre
som plutselig står der, midt i et skurkedrama,
der de har blitt valgt til å spille hovedrollen .
For:
Når man har vært i skurkerollen,
så vet man at den kan oppleves som temmelig skummel,
ensom og vond…
Det kan definitivt offerrollen og helterollen også…
…bare at de rollene gjerne oppleves som ensomme og tøffe
på litt andre måter.
.
Brene Brown (“The Call to Courage”) sier følgende:
“Man må velge med omhu hvis meninger om seg selv som betyr noe for en.
Dere kan dr… i hva de fleste synes, men enkeltes meninger må dere bry dere om.
Prøv å få dem som gir dere gode tilbakemeldinger i snakk.
Hvem kommer på den listen? Det skal jeg fortelle dere:
Folk som ikke er glade i dere på tross av feil og sårbarhet,
men på grunn av feil og sårbarhet.
Deres meninger betyr noe.
Ikke “Ja-menneskene”, men folk som sier:
Ja, det var teit og du gikk over streken.
Du må rydde opp, og jeg skal støtte deg,
men det der var ikke greit.“.