“Offer”, “Helt” og “Skurk”

 

Jeg snakker (selvfølgelig) om disse “rollene” vi går inn i.

Hovedsakelig gjør vi det kanskje ubevisst?

 

Offerrollen er nok den jeg har mest kjennskap til.

Av disse tre rollene er det nemlig den jeg har “spilt” mest…

…uten at jeg har vært så veldig klar over hva jeg har bedrevet.

 

Denne rollen byr faktisk på enkelte “fordeler”,

sjøl om det ikke alltid er så enkelt å se det når man står midt i det.

 

Det er jo synd på offeret…

 

Hun…

…som er så er flink og pliktoppfyllende,

og som derfor ender opp med å ta omtrent alt ansvar…

…både privat og på jobb.

 

Likevel føler hun seg lite verdsatt av alle de

som langt fra er like samvittighetsfulle som henne.

 

Hun…

…som er så snill, og som alltid prioriterer andre foran seg sjøl…

…mens de andre tar henne som en selvfølge

og dermed utnytter hennes godhet…

 

Det er lett å få sympati med henne.

Hun er jo så sliten og oppgitt, stakkar.

 

Kanskje gråter hun en skvett over som alt som har blitt henne til del…

 

 

Hun gjentar gjerne den samme, såre, bitre regla…

…igjen og igjen…

 

Det kan ha gått så langt som til at hun har blitt utslitt og utbrent…

 

I begynnelsen syntes du kanskje synd på henne,

men gradvis merker du sliter med å oppdrive medlidenhet og forståelse.

 

Etter hvert går du lei.

Du velger å skygge unna henne, mens du tenker:

“I stedet for å syte og klage over alt og alle…

…så får du se litt nærmere på din egen adferd!”…

 

 

Helterollen kan føles ganske ok…

Man blir jo gjerne beundret og respektert

for heltedådene og bragdene man har utført.

 

Søstra til Supermann!

 

Det som er litt skummelt med denne rollen,

er at dersom man ikke klarer å leve opp til helte-illusjonen

(som kanskje både en sjøl og omgivelsene har bidratt til å skape)

…så kan fallhøyden bli stor…

 

Noen kan rett og slett bli misunnelige på helten,

og begynne å lete etter feil og mangler.

Kanskje han har noen “svin på skogen” en eller annen gang i fortida…

..før han ble helt?

 

Om helten da viser seg å ikke være riktig så fullkommen likevel,

altså rett og slett bare høyst menneskelig…

…så kan det fort ende med at tilhenger-skaren blir…

 

…mektig vred!

 

Da kan helten risikere at helteglorien slår store sprekker,

og han får seg noen stygge riper i lakken.

Sånt kan gjøre vondt!

 

I verste fall blir han utpekt som skurk i stedet!

 

Skurken er den som alle har “lov til” å være sinte på.

Han får vær så god bare tåle, så falsk og fæl som han har vært!

 

Det hjelper ikke hvor mye skurken prøver å forsvare seg:

 

“Det er ikke sånn som dere tror!”

 

Kanskje prøver han å skylde på andre,

eller i hvert fall utpeke noen med-skurker :

“Det var ikke bare meg!”

 

 

Men…

…jo mer han roper, jo verre har det lett for å bli.

 

Han virker bare patetisk der han står og kaver og roper.

 

Heldigvis er det gjerne slik…

…at om man ikke er en ekte skurk…

…men bare en som har gjort noen feil…

…trampet skikkelig i klaveret,

eller gått litt på tvers av de uskrevne lovene

 

…så roer gemyttene seg når det har gått en stund!

 

De som har vært sinte, blir opptatt med noe annet.

Kanskje finner de noen andre å være sinte på?

 

 

Fordelen med å ha opplevd å spille skurkerollen er,

at dersom man har kommet seg sånn noenlunde helskinnet

gjennom den verste skurkerolle-perioden…

(Enten man har vært skurk for mange, eller for bare noen få)

…så blir man litt sterkere.

 

Kanskje blir man også litt rausere og mer forståelsesfull overfor andre

som plutselig står der, midt i et skurkedrama,

der de har blitt valgt til å spille hovedrollen .

 

For:

Når man har vært i skurkerollen,

så vet man at den kan oppleves som temmelig skummel,

ensom og vond…

 

 

Det kan definitivt offerrollen og helterollen også…

…bare at de rollene gjerne oppleves som ensomme og tøffe

på litt andre måter.

.

Brene Brown (“The Call to Courage”) sier følgende:

 

Man må velge med omhu hvis meninger om seg selv som betyr noe for en.

Dere kan dr… i hva de fleste synes, men enkeltes meninger må dere bry dere om.

Prøv å få dem som gir dere gode tilbakemeldinger i snakk.

Hvem kommer på den listen? Det skal jeg fortelle dere:

Folk som ikke er glade i dere på tross av feil og sårbarhet,

men på grunn av feil og sårbarhet.

Deres meninger betyr noe.

Ikke “Ja-menneskene”, men folk som sier:

Ja, det var teit og du gikk over streken.

Du må rydde opp, og jeg skal støtte deg,

men det der var ikke greit.“.

 

 

 

Sur kjerring med Skriver på Slep

 

Skriveren min streiket for en stund siden.

Den nektet plent å skrive ut noe som helst,

til tross for at jeg sørget for bra med påfyll

av alle de fire fargenyansene.

 

Her var det bare en ting å gjøre:

Satse på at gutta på Elkjøp kunne fikse den.

 

Men…når alle Elkjøp-butikkene er korona-stengt,

så må en bare smøre seg med tålmodighet.

 

I dag fant jeg ut at tida var inne.

 

Normalt bruker jeg “Amerika-kofferten” til å frakte skriveren i

når den skal på helsesjekk hos Elkjøp-legene.

 

 

Men i dag var det ikke aktuelt å bruke koffert-metoden.

 

Tenk deg alle de stygge, mistenksomme blikkene

som ville ha møtt meg på veien gjennom byen:

“Jaså, gitt, så du er en av dem…

 

Jeg tok rett og slett ikke sjansen på

å bli tatt for å være en sånn “overløper”

som hadde tenkt å trosse alle reiseråd…

…for å komme seg til varmere strøk.

 

En blå IKEA-plastbag ble derfor dagens løsning.

 

En ryggsekk på seks kg er ikke så tung å bære på.

Men…

…en IKEA-pose med en kantete, seks-kilograms mega-utgave av en skriver…

…se, det er noe ganske annet!

 

Etter å ha tilbakelagt 3.5 km med denne ballasten over skulderen, 

kjente jeg at jeg gledet meg veldig til å få lesset den av meg.

 

“På grunn av Covid-19 er butikken stengt inntil videre.”

 

Humøret mitt ble umiddelbart nokså labert

der jeg sto utenfor butikklokalet.

 

Når du vet at du må dra hjem med uforrettet sak,

har 3,5 km i jevn motbakke foran deg…

…og det attpå til med seks kg skriver hengende over skuldra…

da er det liksom ikke nok at sola skinner.

 

Det var totalt uaktuelt å sette seg på noen trikk eller buss.

De var nemlig nokså fulle av alle de late menneskene

som ikke tar smittevern på alvor.

 

Jeg er ikke en av dem!!

Definitivt ikke!!

 

Jenta som sto i gågata med: “Framtida i våre hender”

fikk ingen underskrift av meg.

Hun fikk knapt nok et smil.

 

Jeg klarte nemlig bare å tenke veldig kortsiktig der jeg subbet av gårde.

 

“Det er godt å komma hemmat…”

 

Litt blidere ble jeg da jeg oppdaget dette på telefonen:

 

Aldri så gæli…

 

På hjemveien ble tempoet etter hvert nokså labert…

Akkurat da ble det nok flere subbeskritt enn sunne skritt.

 

Uansett har jeg garantert forbrent flere kalorier enn 391,

for mobilen registrer ikke IKEA-bager med seks kg skriver oppi.

Den registrerer ikke motbakker heller.

 

For å være sikker på at jeg ikke skulle risikere å bli aldeles avmagret

etter dagens strabaser,

inntok jeg en god porsjon lasagne til middag.

 

Deretter etterfylte jeg med to hveteboller…

 

 

Neste gang jeg prøver meg på en tur til Elkjøp,

skal jeg forvisse meg om at butikken er åpen…

 

før jeg går!

 

 

 

Nå må det da snart bli min tur?

 

Knut Nærum skrev nylig at han mente at kjendiser

bør komme langt fram i vaksinekøen.

 

Han mente det garantert på ramme alvor!

 

Da var det noen som ble nokså sinte…

…og skrev at de var veldig uenige!

 

Hvorfor det liksom?

Jeg er litt enig med ham.

 

Ikke minst fordi jeg føler at jeg også er litt kjendis.

Ja, for jeg slenger jo innom topplista på blogg.no ganske jevnlig.

Jeg pleier gjerne å vake mellom plass 70 og 100

de dagene jeg har delt et innlegg.

 

Antagelig er det minst fire-fem personer i Norges land

som daglig sitter og venter i spenning

at det skal komme noen nye Gullkorn fra bloggeren Karidansen.

 

Da er det jammen viktig at jeg holder meg frisk,

slik at jeg jevnlig kan lyse opp dagen for disse menneskene.

 

Jeg mener at jeg også har flere andre gode argumenter

for at jeg bør rykke noen plasser opp fra pulje åtte (av totalt ti):

 

Jeg ble Bestemor i oktober 2020.

Så langt har jeg hilst på barnebarnet en gang.

Den begivenheten fant sted i slutten av november

da Gullet var seks uker gammel.

Siden da har jeg sittet innesperret her i Norges mest pestbefengte by.

Barnebarnet får jeg kun “hilse på” via video og bilder.

 

 

Jeg har fått en del helseplager

på grunn av tingenes tilstand:

 

Knirkete knær, (fordi jeg alltid går i stedet for å ta buss eller trikk),

stiv skulder, periodevis sure oppstøt og halsbrann…

…og en følelse av at mellomgulvet har slått knute på seg.

 

Noen ganger kjennes det ut som om jeg har fått hjertet helt opp i halsen.

Det er akkurat som om det sier “blupp” eller “tikketikketikk” i halsgropa…

 

Kanskje hjertet mitt er i ferd med å bli…

 

…en tikkende bombe?

 

Jeg merker det ekstra godt når jeg sitter helt rolig i sofaen

og konsentrerer meg veldig om å kjenne etter!

 

Dette kan ikke fortsette!

 

Jeg er bare nødt til å bli prioritert i vaksinekøen!

 

 

 

 

Heiagjeng

 

Det kan være veldig kjekt å ha en heiagjeng i blant.

 

For eksempel når jeg strever med å få til noe, som jeg veldig gjerne vil få til.

Da er det godt å få noen oppmuntrende ord på veien.

Kanskje til og med noen tips som hjelper meg til å komme fortere i mål.

 

Så er det også slik…

…at ikke alle heiagjenger er like hyggelige og konstruktive.

 

Hvis jeg er sint og fornærmet på noen…

…og påstår at vedkommende er en usympatisk idiot…

…så kommer kanskje heiagjengen min på banen med støtteerklæringer:

“Ja, Kari heeeeeeeelt enig – N.N. oppfører seg som en premie-idiot!”

 

Nå kan jeg og heiagjengen min riktig kose oss sammen…

…og gjøre litt narr av N.N. som oppfører seg så dumt og tåpelig:

 

“Vi kunne jo aldri ha oppført oss slik…

…så kloke og fornuftige som vi er!”

 

Leder for den litt mer aggressive heiagjengen…?

 

 

Men…

…kanskje opplever jeg også at noen gir meg helt motsatt respons…

…altså noen som mener at det er jeg som er verstingen:

 

“Kari, jeg synes det er du som er den største idioten her,

Kari, du er bare så dum som holder på slik!

At du gidder!!”

 

Og så kan jeg bli skikkelig sur og fornærmet på de som sier slemme ting til meg…

…og beklage meg litt til heiagjengen min…

…men jeg fortsetter like fullt å kalle N.N. for en dum, slem og barnslig idiot,

 

For:

Tross alt så får jeg jo medhold fra de som er kloke og snille

…de som forstår hvordan alt egentlig henger sammen

…og som mener det samme som meg…

…vedrørende “idioten”?

 

 

I videoen under forteller jeg om en gang jeg stoppet

en heiagjeng som var av det lite konstruktive slaget.

 

Det hele hadde utviklet seg til en form for massesuggesjon.

Det dreide seg om en heiagjeng som heiet på noe

som rett og slett kunne ha utviklet seg til å bli litt farlig.

 

Jeg var ganske rådvill, og handlet vel nærmest i desperasjon…

Men…det viste seg å funke:

 

Jeg får ikke valgt “stillbildet” i videoen.

Jeg lærte en gang hvordan jeg skulle gjøre det, men nå har jeg glemt metoden.

Det kan se ut som om videoen er innstilt på: “Jo verre jo bedre”! 😉

 

 

Fysiske basketak er en ting.

Der må man jo prøve å gripe inn på en eller annen måte

hvis det ser ut til å bli farlig.

 

Det blir litt annerledes når det kommer til verbale “slåsskamper”.

Dem er det kanskje best å overse?

 

Det blir kanskje ikke så om å gjøre å kritisere noen,

eller bedrive en form for offentlig krangel…

hvis en ikke får medhold eller en form for oppmerksomhet rundt det?

 

Heller ikke…

…hvis “motparten” ikke gidder å reagere mer.

 

 

Tix vant Grand Prix

 

Tenk om han bare hadde skrevet det?

Journalisten i Dagbladet altså…

 

Tenk om han bare hadde skrevet en slags

tørr, “faglig begrunnet” analyse av tekst og melodi?

 

Bare noe helt saklig, pent og pyntelig noe?

 

Tenk om han bare hadde skrevet “stuerene” ord

i stedet for å bruke ord om noe…

…som (strengt tatt) beskriver det som hører hjemme i doskåla?

 

Hva skulle vi ha blitt sinte for da?

Hva skulle vi ha engasjert oss i?

Hva skulle ha vært det store samtaleemnet i dag?

 

 

Den siste gangen jeg fulgte med på hele Grand Prix showet

var da Aleksander Rybak vant i 2009.

 

Jeg var på et sted der det ikke var TV, så jeg hørte finalen på radioen.

Det var faktisk litt fint, for da kom sanger og melodi mer i fokus.

 

Jeg slapp å se alle synkrondanserne som pleier å vrikke rundt på scena.

(Det valget har jeg fortsatt, for jeg kan bare lukke øynene;

men så er jeg så nysgjerrig at det klarer jeg ikke…)

 

Grand Prix har jo alltid vært show,

men nå har showet overtatt “hele showet”.

Musikken har kommet nokså i bakgrunnen.

 

Omtrent slik så vignetten ut i “Gamle Dager”.

Den gangen jeg satt klistret til skjermen for å få med meg Melodi Grand Prix. 

 

Jeg synes ikke årets vinnerlåt er spesielt fengende,

Jeg syntes ikke det er noe spesielt ved den i det hele tatt.

 

Angriper jeg artisten ved å skrive det?

 

Jeg har ikke tatt stilling til om noen andre burde ha vunnet.

Akkurat det kan jeg ikke ha noen mening om.

Jeg har nemlig ikke hørt på noen av de andre sangene.

 

Jeg hører av og til på “Euphoria”. (Sangen som vant MGP i 2012).

Den har noe ved seg som gjør at jeg husker den.

 

Teksten er jo veldig enkel, faktisk nokså banal…

…men melodien er fengende.

 

Før jeg begynte å skrive dette innlegget,

så jeg på videoen med Loreen fra Grand Prix finalen i 2012.

 

Under det meste av fremførelsen står hun på scenen alene,

kun støttet av lyseffekter.

Hun synger uanstrengt, til tross for at hun samtidig

gjør en del “akrobatiske øvelser” som krever en viss styrke og kondisjon.

 

Mot slutten av fremførelsen kommer en mannlig danser på scenen.

Dette understreker handlingen i teksten.

Derfor oppfatter jeg det ikke som maskinmessig, meningsløs “støy”.

 

 

Da jeg så på klippet av årets norske vinnermelodi…

…ble jeg verken berørt av selve sangen,

av englekostymet eller av djevelkostyme-danserne

som synkronvrikket på hver side av sangeren.

 

Men…

…jeg føler ikke at jeg angriper artisten(e) ved å skrive det?

 

Den totale pakka appellerte til mange.

Derfor vant denne sangen.

 

Det har jeg ingen problemer med å akseptere.

 

Sånn er det med den saken.

 

 

På tilbud-sida (“Sykt Lykkelig”)

 

Jeg så filmen “Sykt lykkelig”(fra2010) på Netflix i går.

 

Dette er noe av det som står om filmen på Wikipedia:

“Sykt lykkelig” er en galgenhumoristisk historie som leker med det beksvarte uten noen gang å vike fra alvoret og varmen i det mellommenneskelige. I forgrunnen ligger ønsket om å bli elsket, frykten for å bli sveket, redselen for å stå fram med sitt sanne jeg; alt dette overbygget med et herre-slave-tema som formidles gripende konkret gjennom barns lek, og i overført betydning ektefeller i mellom. Aspektet understrekes gjennom bruken av frigjøringssanger i form av negro spirituals, der koret bryter inn i handlingen og kommenterer den.”

 

Kaja og Eirik bor ute på bygda et sted, sammen med sønnen Theodor.

De skal leie ut nabohuset til ekteparet Elisabeth og Sigve,

og deres adoptivsønn Noa.

 

For meg ble Kaja hovedpersonen i denne filmen.

Agnes Kittelsen fremstiller karakteren

på en nydelig og veldig troverdig måte.

 

Kaja er fryktelig usikker, og vil så gjerne bli likt.

Derfor oppleves hun som både nervøst plaprende,

klengete, “overhyggelig” og intens.

 

Egentlig er Kaja både rimelig oppegående og ressurssterk.

Den altoverskyggende usikkerheten bidrar imidlertid sterkt til

at omgivelsene fort kan oppfatte henne som temmelig naiv og troskyldig.

 

Det mer enn antydes at Eirik har en forkjærlighet for menn…

…og at ekteskapet fungerer mest som et skalkeskjul for ham.

 

Han er tverr, taus og avvisende overfor Kaja. 

Noe som gjør henne enda mer “pleasende” og påtrengende.

 

Mannen og sønnen “spiller på lag”.

Innimellom behandler de Kaja som ei dørmatte de fritt kan herse med.

Sønnen har gått i “god skole” hos faren.

Sammen bedriver de en form for mobbing av mor og ektefelle.

(Men det er også litt “forståelig”, tatt i betrakting at Kaia er så masete og intens.)

 

Under selskapsleken “Like barn leker best”

(under en middag sammen med Elisabeth og Sigve)

klarer ikke Eirik å huske hva han falt for hos Kaia…

 

 

Kaja vil altså  så gjerne bli likt og elsket.

Hun vil så gjerne ha venner…

 

Og nettopp fordi hun så veldig gjerne vil…

…så skjer akkurat det motsatte:

Hun oppleves som så bedende, klengete og intens,

at folk både skygger unna henne og gjør litt narr av henne.

 

Leieboerne, Elisabeth og Sigve, har valgt å reise vekk fra sin vante liv,

fordi Elisabeth har hatt et sidesprang.

Kanskje nye omgivelser kan bidra til å reparere

noe av mistilliten som har oppstått i kjølvannet av utroskapen?

 

Elisabeth virker selvsikker og verdensvant.

I tillegg har hun en skarp tunge.

Det er ikke vanskelig å merke at hun føler seg høyt hevet over Kaja.

 

Elisabeths ømme punkt er at hun ikke har kunnet få egne barn.

Vissheten om at Sigve nettopp har ønsket seg mange barn

har vært tung å bære.

 

Sigve, på sin side, savner varme, nærhet og aksept fra kona si.

 

Hva er vel da mer selvfølgelig enn at han og Kaja innleder et forhold?

Hos hverandre får de begge noe de sårt trenger:

En følelse av å være tiltrekkende og “Bra nok som jeg er”.

 

I løpet av filmen endrer Kaja seg mye.

Oppmuntret av Elisabeth og Sigve

våger hun å gjøre noe hun lenge har ønsket,

men ikke turt:

Nemlig å begynne i det lokale koret.

Til slutt tør hun til og med å ta på seg et solistoppdrag.

 

Kaia er solist på “Amazing Grace”. 
(Her fikk jeg litt assosiasjoner til “Gabriellas Song” i filmen “Så som i himmelen”.)

 

Gradvis tar Kaja inn over seg at det er en stor ubalanse

i forholdet mellom henne og Eirik.

Uten å bli “slem og hevngjerrig” overfor mannen,

står hun på ett vis opp for seg sjøl, og setter grenser.

 

På den måten frigjør hun dem begge…

…fra noe som ikke er godt for noen av dem.

 

Da Eirik (som går litt over i “angrende synder” mot slutten av filmen)

sier at han ikke har tenkt å gå fra henne, sier hun:

 

“Men jeg går fra deg.”

 

Hun trenger ikke lenger glatte over, late som eller kjempe så mye for å oppnå andres gunst…

…ved å gjøre seg sjøl til dørmatte.

Hun begynner (tilsynelatende) å se sin egen verdi,

og stole mer på seg sjøl,

uten dermed å fordømme eller klandre andre.

 

 

Jeg kjenner meg litt igjen i Kaja.

 

Jeg har også vært den nervøst plaprende…

Den naive, til tider altfor åpenhjertige.

Hun som har tatt på seg klovnerollen

for å dekke over sin egen usikkerhet…

…og lave selvfølelse.

 

Hun som har “pleaset”…

Vært “klengete” og på tilbud-sida, i form av:

“Tilgjengelig når det måtte passe for deg!”

 

Hun som har trodd hun har “trengt”…

…og som en følge av det har hatt behov for å oppleve å “bli trengt”.

(Fordi det har føltes “trygt”.)

 

Dette har enkelte ganger gjort seg gjeldende i venninneforhold,

men kanskje først og fremst når det har handlet om relasjoner til menn.

 

I den perioden jeg hadde profil på ei datingside, fikk jeg erfare mye rundt dette.

Jeg gikk på noen smeller…

…som jeg i dag vil karakterisere som gedigne gavepakker.

 

Jeg fikk lære en del om å takle avisning…

både i form av null respons noen av de gangene jeg dristet meg til å ta kontakt…

…og i form av at menn som hadde virket interessert, trakk seg unna.

 

Den som virker litt smådesperat og klengete…

…den som stadig vil ha bekreftelser i form av raske tilbakemeldinger…

…gjør seg sjøl lite tiltrekkende.

 

Dessverre…

 

Under nettdatings-perioden min var jeg noen ganger

“Den overivrige og klengete”

(Som sendte ny melding før jeg fikk svar på den forrige jeg hadde sendt).

 

Andre ganger var jeg den som trakk meg unna

fordi jeg følte at mannen gikk for fort fram og ble for intens. 

 

Det handler ikke om å leke “kostbar og utilgjengelig”

for å få noen til å “jakte” på seg.

Det blir et spill som ikke er særlig sympatisk.

 

Å vise vennlig, avslappet interesse,

uten dermed å bli helt “opphengt”, og veldig pågående,

er kanskje det beste?

 

Mennesker som (stort sett) har det godt med seg sjøl

og har opparbeidet en rimelig god sjølfølelse (uten å være sjølgode)

er de som er mest tiltrekkende, både som venner og kjærester.

 

“Mentale muskler” kan bygges opp.

“Kaja” i filmen er et eksempel på det.

 

 

“Plastre” opp Puppene?

 

Jeg var ikke klar over at det gikk an å få kjøpt “puppeteip”.

 

Det var først da jeg leste et innlegg som dattera mi hadde delt på FB

at jeg oppdaget det.

 

Sånn skal det tydeligvis gjøres…

 

Jeg kjøpte faktisk “tre-for-to” strømpebukser

fra den samme nettbutikken i dag…

 

Tenk, så ergerlig at jeg ikke hadde fått med meg…

…at jeg også kunne ha kjøpt:

“Kvikk-fix for kløft og løft” i samma (puppeheng)slengen!

 

I innlegget påpekte dattera at hun syntes det var godt å se

at de virkelig viktige tingene nå blir prioritert:

“Glem likelønn! Vi har teip!” (Skrev hun).

 

I sakens anledning hadde hun også forfattet

en aldri så liten limerick-lignende tekst:

 

(Jeg har bedt om tillatelse til å gjengi åndsverket…

…og fått det!)

 

Flink til å skrive “stil”.

 

På barneskolen var jeg den flinkeste i klassen til å skrive stil…

 

Læreren i “storskolen” sa at han knapt kunne huske å ha hatt en elev

som var like god til å skrive stil som meg.

Jeg var nesten for “vidunderbarn” å regne…

…når det kom til stilskriving.

 

I matematikk var jeg bare sånn midt på treet, og knapt nok det…

…men det er en annen historie.

 

Norsk var mitt fag!

 

På ungdomsskolen fortsatte suksessen.

Jeg var fortsatt flinkest i klassen…

…til å skrive stil.

 

Jeg trodde vel nærmest at karakterene jeg fikk…

…var proporsjonale med intelligensen min.

 

Ren “M” på en stil, var “middelmådig” i mine øyne.

Det måtte minst stå M+ under stilen…

…for at jeg skulle føle at jeg hadde æren i behold…

 

På videregående derimot…

 

Joda, jeg var vel fortsatt blant de “flinkeste”…

..til å skrive stil.

 

Men…jeg hadde to venninner i klassen som var minst like flinke…

 

“Panser-pike” på mors og fars nye “Dollarglis” av en Saab.

Året er 1980. Jeg er 17, og fortsatt ganske flink til å skrive stil…

 

 

Jeg gikk ut med karakteren 4 på eksamen i norsk bokmål.

Det var en “skamplett” på vitnemålet…

…for ei som hadde en bakgrunn som:

“Flinkeste stilskriver” på barne- og ungdomsskolen.

 

På lærerskolen strøk jeg i norsk bokmål.

Det var mitt (hittil) største, faglige nederlag.

Jeg måtte ta eksamen om igjen for å få gyldig vitnemål.

 

Da fikk jeg G…

 

Etter at jeg var ferdig med lærerskolen, sluttet jeg nesten å skrive…

 

Joda, det hendte jo at jeg skrev et brev i ny og ne…

…men det var stort sett det hele…

I alle fall fram til jeg begynte å blogge i 2015.

 

Nylig delte jeg et innlegg om webinaret med forfatter Ida Jackson.

Hun var garantert også flink til å skrive stil.

 

Under webinaret snakket hun en del om “flinkhet”.

For henne hadde det bare vært seksere som telte på videregående.

Hennes motto var : “Seks er bestått, fem er stryk!”

 

Etter hvert innså hun at denne flinkhetsgreia

hadde vært en solid bremsekloss for henne.

 

Ida stilte flere spørsmål under webinaret.

Spørsmål som virkelig fikk meg til å reflektere…

Blant annet dette:

 

“Har du et gudegitt – eller biologisk betinget skrivetalent?

Eller kan du alltid bli litt flinkere?”

 

Det meste krever øvelse og trening.

Du kan være født med et slags talent…

…men du stagnerer dersom du ikke gjør noe aktivt

for å utvikle og finpusse dette talentet.

 

For min del stoppet det opp…

…fordi jeg ikke gjorde nok for å videreutvikle skriveferdighetene.

 

Dessuten ble jeg litt for opphengt i å være “flink”.

 

Det blir fort noe upersonlig og glatt over en tekst

når flinkheten, og behovet for å briljere med ord, tar overhånd.

 

Jeg har lagt ut noen tekster som jeg har kalt “noveller” her på bloggen.

 

Den jeg er mest fornøyd med, er den første jeg la ut.

Akkurat den novellen jobbet jeg en god del med.

 

I forbindelse med at jeg skrev den, oppsøkte jeg en kvinne

som hadde gitt ut noen noveller.

Hun hadde også utgitt en roman.

 

Kvinnen ga meg veiledning.

Blant annet ba hun meg om gå litt “dypere”.

Hun sa at hun ikke ble særlig følelsesmessig engasjert

av det jeg hadde skrevet.

 

Litt motstrebende jobbet jeg videre med novellen.

Etter hvert merket jeg at jeg nesten ble forlegen av å lese min egen tekst.

 

Det betydde antagelig at jeg hadde klart å forsere noe

av den glatte, flinkhets-barrieren min…

…og gravd litt dypere i “materien”.

 

Her er novellen:

 

En ny start?

 

 

 

Bra jeg ikke er Byråd

 

Tanken slo meg da jeg så på pressekonferansen

med (blant annet) byråd Raymond Johansen i dag…

 

Jeg er ikke utpreget tålmodig…

 

Ikke kan jeg beskyldes for å ha pokerfjes heller.

Ofte får jeg høre at jeg er litt for direkte…

 

Hvis jeg nettopp hadde redegjort for endringer vedrørende 

lettelser i smitteverntiltak…

…og deretter hadde fått spørsmål som:

 

“Er det greit å dra til Lillestrøm for å ta seg en øl?”

 

Tja…

 

..da er det nok en viss fare for at jeg hadde svart omtrent slik:

 

 

 

Så kan jeg jo bare ane hvordan hovedoppslagene

i VG eller Dagbladet hadde sett ut dagen etter:

 

“Byråden fullstendig ute av balanse”

“Byråden kom med brutalt angrep på pressen”

 

Den typen “berømmelse” kan jeg godt klare meg uten…

 

Så…

….det er definitivt bra at jeg ikke er byråd…

 

 

Jeg er ikke for alle…

 

Det var noe av det jeg fant ut sist torsdag…

…under nymånen..

 

Selvfølgelig har jeg jo ant det før…(at jeg ikke er for alle)

…men jeg fikk en tydeligere forståelse av det

da jeg deltok i “Heksesirkel” med Ida Jackson.

 

To timers webinar gikk unna som en røyk.

 

Det var bare så engasjerende, morsomt og lærerikt!

 

Ida Jackson er (blant annet) forfatter.

Hun har vært nominert til Brageprisen to ganger.

Hun har også fast spalte i Dagbladet.

 

Når man stikker hodet fram, må man lære seg å bli litt tykkhudet….

…la kommentarene prelle av…

 

Man kan fort oppleve å få en del ubehagelige tilbakemeldinger.

 

Da gjelder det å “sile”.

Hvilke kommentarer er det like greit å bare slette

uten å bruke mye energi på dem?

 

Hvilke innspill skal man velge å respondere på?

For eksempel fordi man aner at man kan lære noe av dem…

…blant annet ved å være ydmyk og åpen?

 

Noen ganger har Ida svart: “Det er ikke for deg!” 

(Hvis noen har følt seg støtt/krenket over tema hun har tatt opp

fordi det har “truffet” dem på ett eller annet slags ømt punkt.)

 

Andre ganger svarer hun kanskje:

“Vi får bare være enige om at vi er uenige”. 

Å gå inn i en diskusjon…

…i den hensikt å få motparten til å endre mening…

…er som oftest ganske bortkastet energi.

 

Egentlig er jo det temmelig opplagt?

(Men gjennom livet har jeg gjort det utallige ganger likevel…)

 

Jeg lagde min egen vri på Idas utsagn:

Jeg er ikke for alle.”

Altså – verken mennesket Kari, eller det jeg skriver, er for alle.

 

Bloggen min er slett ikke for alle…

…men noen liker å stikke innom.

 

Utenom de som legger igjen kommentarer,

(jeg har nesten alltid fått bare hyggelige)

aner jeg ikke hvem disse leserne er.

 

Google Analytics viser imidlertid…

…at som regel er det mellom 50 og 100 personer som er innom her daglig.

(Så fremt jeg ikke er helt fraværende med innlegg flere dager på rad.)

 

Jeg er ikke for alle, og alt og alle er ikke for meg.

Og…det er helt greit!!!

 

Hvilken erkjennelse!

Hvilken befrielse!!

 

 

Men…

…i livet mitt…

…betyr jeg noe for noen…

…og noen betyr noe(eller til og med mye) for meg!

 

Det er godt å vite!

 

 

Ida Jackson har for øvrig en fortid som blogger.

I perioden 2006-2011 var hun aktiv med bloggen:

 

“Revolusjonært Roteloft”

 

I desember 2020 skrev hun dette innlegget på sin nåværende blogg.

 

Det er en kunst å skrive om noe som er såpass personlig og sterkt…

…uten at det oppleves som bortimot pinlig utleverende.