“Kjolehimmel for Frøkner og Fruer…”…

 

I Markveien på Grünerløkka er det ofte søndagsåpne butikker.

Da jeg ruslet ned til byen i dag, stakk jeg innom denne butikken:

 

Jeg har satt på en “blomst” for å anonymisere de som gikk på fortauet!

 

“Kjolehimmel for frøkner og fruer” står det!

 

Her er det klær for små og store damer.

Det finnes kjoler både i str XS og XXXL.

 

Jeg prøvde ei dekorativ lue som jeg likte godt!

 

Jeg synes den var tøff. Prisen var 199,- Slett ikke ille, men jeg klarte å styre meg!

 

Butikkdamen var så elskverdig å ta bilde av meg, slik at jeg kunne vise fram lua her på bloggen min!

De ansatte går kledd i klær som gir assosiasjoner til 50 – og 60-tall.

Til og med hårfrisyrene deres minner om denne epoken.

 

Jeg så også en utrolig lekker buksedress i utstillingsvinduet:

 

 

Den fine fargen kommer ikke så godt fram her…

… men den var helt nydelig – både i fargen og snittet!

 

Jeg spurte ikke om prisen, for det var ikke aktuelt å prøve.

 

Den hadde ikke sett særlig fin ut på meg uansett.

Her er det rett og slett for mye sideflesk for tida, så det blir ikke noe nytt i klesveien for min del med det første.

 

Nå skal jeg først og fremst inn i de klærne som allerede henger i skapet!

 

 

 

 

Dating: Orker jeg en ny “Bli kjent”- fase?

 

Det er kanskje litt naivt…

…å dele (på en offentlig blogg) at man ønsker å treffe “noen”…?

I alle fall når man er en dame på godt over 50…?

 

Jeg har jo valgt å dele noen erfaringer rundt mine nettdating-opplevelser.

Forsøkene på å finne “En Venn i Særklasse” har vært ganske så mislykket.

Det er et par år siden jeg var medlem på ei sånn side.

Jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å melde meg inn i noe tilsvarende igjen.

 

Så sent som i vår etterlyste jeg en mann som:

“Vil rusle hånd i hånd med meg på Aker Brygge i sommer”.

 

Nylig opplevde jeg noe som fikk meg til å reflektere litt igjen:

“Har jeg lyst til å møte en mann nå?” Er jeg klar for en ny “Bli kjent”- fase?

Svaret ga seg ganske fort:

“Å nei…je orker itte dætta nå!”

 

Det krever nemlig ganske mye energi å skulle begynne helt på scratch for å bli kjent…

samtidig som man har i bakhodet at dette kanskje skal føre til et kjæresteforhold.

At det fort kan bli litt krampaktig og anstrengt, sier seg vel i grunnen sjøl?

 

Dessuten handler det om:

Frykt for at forventninger ikke skal innfris…

Frykt for ikke å være pen nok, interessant nok eller “god nok”.

Frykt for at det samme skal skje…

…igjen…

Frykt for at gamle mønstre fortsatt ikke har gått ut på dato…

 

Frykt har en lav frekvens…

Det er ikke den beste bagasjen å ta med seg i møte med et annet menneske…

 

Nylig var jeg i et jobbintervju.

Jeg var nesten ikke nervøs.

Egentlig var det nysgjerrighet jeg følte mest på.

 

Jeg ble innkalt til neste runde…

Heller ikke under det intervjuet var jeg nervøs.

Hva utfallet blir, er uvisst en stund til…

…men nå er det opp til arbeidsgiver.

 

Om jeg ikke får tilbud om jobben, kommer jeg ikke til å tenke på hva jeg skulle ha sagt og gjort annerledes. Jeg prøvde bare å svare så oppriktig jeg kunne, uten å forstille meg på noe vis.

Det som var viktig var at både arbeidsgiver og jeg skulle få mulighet til å danne oss et inntrykk:

Kan jeg være rett person for denne jobben?

 

Tenk om jeg kunne ha klart å være like avslappet i møte med en mann jeg følte interesse for!?

Jo, jeg vet jeg kan være det også…

…for jeg har jo opplevd fine, avslappede stunder sammen med menn.

Det har ikke vært bare helsvart…

…sjøl om det har gått skeis noen ganger!

 

“Men…je orker itt’no dating-trafikk nå. Je vil bruke tida mi på andre ting!”

 

For ett år siden flyttet jeg til Oslo, etter 55 år som “Bygdemenneske”!

Jeg har følt meg litt som “Askeladden på Eventyr” i tida etter at jeg kom hit…

Den følelsen er der fortsatt; blandet med en annen følelse:

 

Jeg trenger mer struktur i hverdagen nå.

 

Friheten og “Bohemlivet” smaker ikke like godt lenger.

Ønsket om å ha “noe å gå til”, kombinert med behovet for å ha noe mer stabil inntekt, medfører altså at det å finne inntektsbringende arbeid er prioritet nummer en akkurat nå.

Dessuten har jeg begynt med noe som jeg er nødt til å fokusere på (og jobbe med!!) dersom jeg skal få godt utbytte av kronene jeg har investert i det.

 

Så…

…derfor er jeg nok ikke i dating – eller flørtemodus nå…

Å si ja til å treffe noen bare av nysgjerrighet…

…og et ønske om spenning og adspredelse, blir helt feil for meg.

Det blir jo nærmest som å holde et annet menneske for narr…

 

Gammeldansen…?

 

Ingen kan spå noe eksakt om framtida…

…men noen ganger er det lov å leke seg litt med tekniske duppeditter!

 

Nylig var jeg på besøk hos den ene Nissekusinen min.

Sønnen hennes hadde en app som het “faceapp” på telefonen sin…

Den er slik at man kan velge om man vil se seg sjøl som “Ung” eller “Gammel”.

 

Selvfølgelig gikk jo nissekusinen og jeg rett i nyfiken fjortismodus!

Dette måtte vi også prøve!

Vi skred til verket med skrekkblandet fryd!

 

Sånn ble jeg som “Gammel”:

Jeg synes jeg ligner ganske mye på mora mi her!

 

Jeg sendte henne bildet!

(Jeg snakket med henne i telefonen først, og fortalte om “Oldis-prosjektet”, så hun ikke skulle få helt sjokk!)

 

Karidansen: (Da jeg hadde sendt bildet.) “Ser du hvem jeg ligner på?”

Mor: “Kan kjenne igjen halsen og øyelokkene; og kanskje noen rynker rundt munnen.

Men du har smalere panne!”

Karidansen: “Ja, jeg er litt trang i nøtta!”

Mor: “Nei, du er “Langskalle”. Det er plass til mye der!”

 

(Det er av sine egne man skal ha det!)

 

Det hører med til historien at Nissekusinen ble veldig lik sin mor (altså mors søster) da hun tok “Gammel-i-en-fei”- testen.

Jeg synes ikke hun ligner noe særlig på tante nå, men det var moro å se likhetstrekkene i “Gammel-varianten”!

 

 

 

 

No more “Aunt Mabel Blueberry Muffin”!

 

Ordet “gogging” hadde jeg aldri hørt før…

 

Jeg ble introdusert for begrepet da jeg kjøpte ukebladet “Kamille” her om dagen.

Skuespiller Henriette Steenstrup er en “gogger”.

 

På grunn av slitasje i knærne, kan hun ikke lenger jogge.

“Gogging” er en mellomting mellom å gå og å jogge…

 

 

Jeg har aldri vært noen ivrig jogger…

…og “gogging” frister heller ikke.

 

Men…jeg har alltid gått ganske mye.

 

Samme dag som jeg flyttet til Oslo i fjor høst, kvittet jeg meg med bilen.

Det er ikke lang vei til buss eller trikk her jeg bor.

Imidlertid prøver jeg  å være bevisst på at jeg i hvert fall skal gå deler av veien når jeg skal et sted her i byen.

For eksempel går jeg ofte på/av bussen/trikken en eller flere holdeplasser unna reisemålet.

På den måten får jeg noen ekstra skritt.

Jeg velger som regel å gå den vanlige trappa, framfor å ta rulletrappa, når jeg er på et kjøpesenter eller lignende.

 

Slik min livssituasjon er nå, har jeg god tid.

Jeg befinner meg ikke i “tidsklemma” mer.

Stort sett har jeg bare meg sjøl å ta hensyn til i hverdagen.

 

Det tar faktisk ikke mer tid å gå noen hundre meter, enn å stå og vente i fem minutter på buss/trikk.

Det tar heller ikke mye mer tid å gå noen trapper enn å vente på en heis.

Så…

…egentlig er ikke “tidsklemma” noen god unnskyldning for alltid å velge den mest behagelige løsningen.

 

Skal jeg dra til et treningssenter, må jeg betale for det.

Jeg er også avhengig av åpningstider…

Det tar også tid å pakke treningsbag og å komme seg til og fra senteret.

 

Frodithen: (“Jeg er stadig innom tanken om trening”)

…og jeg har snakket om at vi skal gå på treningsstudio sammen i vinter.

Når dagene er korte og fortauene glatte, kan det være et godt alternativ til lange gåturer.

 

Men…

…i sommerhalvåret tenker jeg at det er bedre å integrere treninga i hverdagen.

Jeg har opplevd å se folk sette seg i bilen og kjøre ca 500 meter for å komme seg til et treningssenter.

For meg blir det ganske absurd…

…rett og slett litt komisk!

 

“God form er ferskvare!” heter det.

Det hersker ingen tvil om det!

 

For ett år siden klarte jeg  ganske glatt å stå i “plankepositur” i to og et halvt minutt.

Nå klarer jeg ca ett minutt, før jeg deiser i gulvet som en dvask mjølsekk.

 

Jeg veier ca 5 kg mer enn jeg gjorde på samme tid i fjor…

(Ja, det var brutalt å veie seg på nyanskaffelsen av ei badevekt!)

 

Den siste uka har jeg tatt rev i seila…

Sånn kan jeg ikke fortsette, hvis jeg skal unngå  bli helt “røtin”. 

 

De neste ukene er det:

Null kokosboller, null Aunt Mabel Blueberry Muffin…

…og svært redusert inntak av min absolutte påleggsfavoritt:

Tine Norwegia!

 

Jeg har spist nesten ett kilo i uka av sistnevnte.

Da jeg leste på pakka at 100 gram av Den Vidunderlige Tine inneholdt ca 360 kalorier…

…innså jeg at jeg har fått i meg ca 3600 kcal pr uke…

…bare av all gulosten jeg har satt til livs!

 

Det tilsvarer sånn ca mitt dagsbehov x2 !!!

Er det rart at jeg har est ut…?

 

I dette innlegget: “Det er ikke min skyld at jeg er tjukk”   skrev jeg at jeg skulle komme med en liten rapport om hvordan ståa er i midten av oktober.

 

Ikke fordi jeg tror at det har så stor allmenn interesse

…men fordi jeg da legger et visst press på meg sjøl…

 

Etter ei uke med streng disiplin…

…har jeg gått ned…

 

null gram!

 

Men: Jeg tenker at det kan ha en sammenheng at jeg gikk på vekta (for første gang på et halvt år)

…på en dag da jeg følte meg lett! (Ble jo litt skuffet, da!)

Og…

…så har jeg tilsynelatende stått på stedet hvil.

Om ei uke, håper jeg at vekta viser ett kg nærmere 70 blank!

For jeg har vært rimelig flink, altså – både spist fornuftig og gått flere ganske lange turer.

 

Det nytter uansett ikke med “Rev i seila” om jeg begynner på samme måte igjen om noen uker.

Cluet er å finne en balanse i hverdagen, slik at det ikke ender opp med å bli et slags “Jojo-opplegg”.

 

Jeg ble forresten litt inspirert av “Solliv”.

Hun har nemlig skrevet dette innlegget om hvor viktig det er å komme seg ut og gå.:

“Gå-skolen del 1: Hvordan komme i gang?”

 

Det enkle er ofte det beste…

 

 

Kontaktvansker? “Av og til er det nok bare å SNAKKE med noen!”

“Piiip!”

På denne måten pleier oppvaskmaskina å tilkjennegi at hun har gjort jobben!

 

Men…

…i dag oppførte hun seg da litt merkelig!?

Hun pep nemlig i tide og utide!

 

Ved nærmere ettersyn, oppdaget jeg at lampa for vanntilførselen blinket rødt!

Sånt er ikke bra!

Jeg trykket på “start/stopp”- knappen. Da det ikke funket, prøvde jeg også å holde den lenge inne.

Maskina nektet plent å stoppe!

Den fortsatte bare å gå, sjøl om jeg holdt døra på vid vegg.

 

Jeg kontaktet portneren.

Han er praktisk anlagt…

…i alle fall adskillig mer enn meg…

Han trodde det var selve maskina det  var noe galt med – ikke vanntilførselen.

Men…hvordan i huleste skulle jeg få stoppet spetakkelet?

Sikringen kunne jeg ikke slå av, for da ville strømtilførselen til kjøl/frys og varmtvannsbereder også bli stoppet.

 

Jeg prøvde å sende melding til husvertens mor, men fikk ikke svar.

Hva DET skyldtes, hadde en veldig naturlig, litt morsom og “Typisk Karidansk” forklaring!

 

Hva gjør man en fredag ettermiddag når klokka nærmer seg fire…

…og man har en tørrlagt oppvaskmaskin som bare går og går…

…akkurat som snøkanonen i Flåklypa…

…den gangen hele Flåklypa holdt på å bli begravd i snø???

 

Her var det imidlertid faren for varmeutvikling, ikke oversvømmelse, som var problemet, i og med at det var vanntilførselen som hadde sviktet. 

 

Jeg har ingen Ludvig i beredskap!

Her finnes ingen tapper helt…

…som er villig til å mobilisere alt han har av mot og krefter…

…for å avverge total katastrofe…

…ved å komme en “Kvinne i nød” til unnsetning!

 

Jeg kjente at jeg begynte å bli stresset. 

Når stressnivået har nådd et visst punkt…

..har jeg lett for å bli usaklig:

“Så STOPP da, di h….. dr…maskin!!”

Det hjalp ikke…

Maskina overhørte meg fullstendig…

…den fortsatte ufortrødent videre!

 

Krakilsk, Katastrofetenkende Karidans!

 

Det  var da jeg fant ut at jeg fikk ringe til den ene nissekusinen min!

Hun og mannen er jo “innfødte Osloborgere”, så kanskje de visste hvor jeg kunne henvende meg??

 

I videoen under forteller jeg hva som skjedde da jeg ringte nissekusinen:

 

 

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke fikk svar da jeg kontaktet husvertens mor?

 

Det vil si; etter en stund fikk jeg svar: 

“Jeg tror kanskje du har sendt melding til feil nummer”?

 

Jeg : “Nei det har jeg ikke. Det er Kari S. Du har kanskje ikke lagret nummeret mitt??”

Til tider kan jeg være ganske påståelig.

Man skal ikke alltid bare bøye av uten videre, så fort noen protesterer, mener jeg!

 

Litt etterpå kom jeg på at jeg hadde prøvd å ringe husvertens mor for et par uker siden, uten at hun hadde tatt telefonen eller ringt meg tilbake…

Jeg kunne da vel aldri ha…?

 

Jo det hadde jeg!

 

Riktignok var det bare ett siffer som var feil i det nummeret jeg hadde lagret.

Men: Som kjent er det veldig lite slingringsmonn på telefonnumre!

Jeg sendte et: “Beklager så mye, du har selvfølgelig rett!” til Den Ukjente.

Deretter slettet jeg omhyggelig nummeret, for å unngå å gjøre samme fadese på nytt!

 

Jeg kjeder meg i grunnen sjelden…

 

Er du sprø?

 

Er du det??

Altså:

I den forstand at du kan finne på gjøre en del ting som enkelte vil karakterisere som nokså vidløftige og “litt utenom normalen”?

 

Noe av det sprøeste jeg har gjort er:

Få et brått innfall om å flytte til Oslo i april (2018).

Si opp jobben i (som jeg ENDELIG hadde fått fast ansettelse i) en måned etter.

Surre rundt i Oslo i juni og juli mens jeg lette etter et sted å bo (nærmest på måfå) hver gang jeg hadde  noen dager fri.

For…

…så å flytte til Oslo i midten av september…

…mens kun noen ytterst få i familien min visste om det…

 

Jeg bodde faktisk her “i smug” i over en måned før jeg “tilsto” hva jeg hadde gjort!

Grunnen til at jeg gjorde det slik, var at jeg var redd for at noen skulle si at det var ufornuftig av meg…

“55-åringen som solgte bilen, hoppet på toget til Oslo…og forsvant!”

(Uten å ha så mye som et aldri så lite jobbvikariat i sikte!)

 

Ja, det var litt sprøtt; men jammen har jeg flirt mye av meg sjøl i ettertid!

 

Frodithen og jeg gjør innimellom litt småsprø ting sammen…

Vi koser oss med det, sjøl om vi er fullstendig klar over at det er fjortisen i oss som tar overhånd…

Vi lar det bare skje liksom…

…fordi frykten for å virke sprø eller fjollete er betydelig mindre…

…enn moroa vi får ut av det!

 

Som her …da vi var på “Topptur i Trappa” i august!

 

 

Det finnes også en annen måte å være sprø på…

Den er ikke fullt så morsom…

Jeg snakker om å være skjør…

…eller rettere sagt benskjør.

 

Frodithen var jo nylig til sjekk, fordi hun både har knekt tær og hostet på seg ribbensbrist det siste året.

Heldigvis havnet hun ikke i kategorien benskjør…

…men hun må være obs fordi bentettheten er litt lavere enn den “bør” være.

 

Her er Frodithens innlegg fra rett etter at hun hadde blitt testet:

Så – hvor gammel mann var jeg omtrent?

 

 

Jeg vet ikke hvordan ståa er for min del…

 

Så langt har jeg kun to brudd på “merittlista”:

 

Ett kragebensbrudd

…og ett…

 

samlivsbrudd!

 

Kragebensbruddet fikk jeg da jeg var mellom to og tre år, så det skyldtes nok ikke benskjørhet.

 

Det har imidlertid vært noen lårhalsbrudd i slekta, så jeg er litt obs.

Jeg tenker at det er bedre å forebygge enn å reparere.

 

“Drikk mjølk!” er rådet vi får fra helsevesenet…

Men…norske kvinner er vel blant de mest mjølkedrikkende kvinnene i verden?

 

Hvordan kan det da ha seg at vi ligger på toppen av benskjørhet- statistikken?

Har klimaet noe å si? 

 

Ja, sjølsagt er vi som går på holkeføre store deler av året mer utsatt for å falle og brekke et ben…

…enn de som aldri trenger å leke Bambi på glattisen!

Slik sett har vi jo bedre mulighet til å oppdage benskjørheta enn de som ikke har den risikofaktoren…

Like fullt så ligger trolig ikke løsningen i å tylle i seg store mengder mjølk.

Det finnes andre gode kalsiumkilder.

 

Om du tar kalsiumtilskudd i pilleform:

Visste du at du også må få i deg magnesium for at opptaket av kalsium skal bli optimalt?

I tillegg er det det viktig at pillene også inneholder vitamin D. 

Jeg fikk vite om dette med magnesiumet da jeg tok en håranalyse for noen år tilbake.

 

For ett års tid siden var jeg på et møte der jeg fikk informasjon om ulike kosttilskudd.

Der ble det også nevnt at magnesium var helt nødvendig for å få et godt opptak av kalsium.

 

Tidligere var jeg en del plaget med leggkramper om morgenen.

Jeg kunne våkne av at det kjentes ut som om noen hadde knyttet en stram blåknute av leggmuskulaturen min. Det kunne gjøre så vondt at jeg skrek av smerte før jeg fikk løst det opp.

Noen ganger slår også muskulaturen på siden av halsen seg vrang. Det gjør fryktelig vondt!

 

Etter at jeg begynte å ta et kalsiumpreparat som også inneholder magnesium, har dette blitt mye bedre.

Leggkrampene har jeg ikke hatt på flere år, og halsen/nakken låser seg heller ikke så ofte mer.

 

 

Jeg tar to slike tabletter om dagen. 

Jeg tar dem på kveldstid, fordi magnesium også kan bidra til at man føler seg mer avslappet.

 

Derfor kan det være gunstig å ta et slikt tilskudd om kvelden før du legger deg til å sove!

 

Konklusjonen er:

Dersom legen gir deg beskjed om at du er småsprø, og at du bør begynne med ekstra tilskudd av kalsium:

Sjekk at pillene du får også inneholder magnesium!

 

 

Om jeg skulle ha Begynt å Blogge i dag…

 

…så ville jeg vel ha gjort en del ting annerledes…

 

Blant annet ville jeg ha laget kategorier, slik at det hadde vært enklere å finne fram i blogg-arkivet mitt.

Nå har jeg så mange innlegg, at jeg synes det er nærmest uoverkommelig å sortere dem.

Dessuten er jeg ikke villig til å legge så mye jobb i akkurat det.

For meg ville trolig ikke alle timene jeg måtte ha brukt på det stått i forhold til gevinsten.

 

 

Enkelte innlegg ville aldri ha blitt skrevet…

…og i hvert fall ikke blitt publisert!

 

Det er ikke mange innlegg som har blitt slettet fra bloggen min…

…men det har skjedd noen få ganger.

 

Enkelte ganger har jeg sjøl innsett at jeg har trødd feil.

Og…

…et par ganger har jeg slettet etter påtrykk fra andre.

Den ene gangen var jeg enig i at det var riktig…

…den andre gangen var jeg det ikke…

 

Hvem eier en historie?

Eier jeg min historie?

I de aller fleste sammenhenger er det jo flere deltagere i historien…

…og alle har sin historie …

om historien…

Enhver står gjerne sin egen variant (og versjon) nærmest.

 

Jeg skrevet om at jeg har hatt perioder i livet der jeg har strevd veldig med psyken min.

I forbindelse med det, har jeg også fortalt at jeg brukte beroligende medisiner da jeg var på det verste.

Dessuten at jeg ikke var enkel å forholde seg til…

…og at jeg gjorde mange rare sprell i håp om å bli kurert.

 

Hva om en person i mine omgivelser hadde skrevet om min sjukdomsperiode sett fra hans eller hennes synsvinkel?

 

Hadde jeg tålt det?

 

Jeg tror at svaret er “ja”.

Det hadde sjølsagt kommet litt an på vinklingen.

Om vedkommende hadde hatt hovedfokus på egne følelser og reaksjoner, framfor å utlevere detaljer om min adferd og min sjukdom, ja så hadde jeg trolig tenkt at det var greit. Da hadde det kanskje hatt en nytteverdi for andre som sto i noe av det samme?

Når en person i en familie får en alvorlig sjukdom, så får det ringvirkninger for de som er rundt.

Spesielt dette med psykiske lidelser er fortsatt litt tabu for mange.

Jeg husker at jeg følte skam over å slite med “nerver”.

I perioder gjemte jeg meg litt for omgivelsene, fordi jeg følte at jeg ble sett på som “rar”. Ikke orket jeg å være særlig sosial heller.

 

I 2015 skrev jeg et slags “dikt” som jeg la ut her på bloggen.

Jeg har flikket litt på det, og deler det på nytt her.

Diktet er jo holdt i en humoristisk tone…

…men det er også en undertone av alvor.

 

Å kan je blogge om?

 

Je kan skrive om no’ je er gla’ ti’.

Je kan skrive om gryter med mat i.

Je kan skrive om uro og angst,

hell om fritid og fiskjing og fangst.

 

Je kan skrive om kjoler og bluser,

og om slaskete, utvaske’ truser.

Je kan skrive om slikt som ….

…beruser!!

 

 Je kan skrive om rampete katter…

…og om det som kan framkalle latter.

Je kan skrive om silikonpupper,

og om salat og hem’laga supper. 

Je kan skrive om værp’sjuke tupper!

 

Je kan skrive om ekstravaganse,

hell om budsjett som er i balanse…

Je kan skrive om opplevd romanse…

…at je ELSKER å drømme…og danse!!!

 

Je kan skrive om rytme og takt,

og om storfe og fjøsstell og slakt.

Je kan skrive om æljhund og jakt.

Je kan skrive om misbruk og makt!

 

No’n er streite og samfunnsbevisste…

No’n er glade…og noen er triste…

Noen skriver om det døm har miste’…

 

Det er godt at vi itte er like…

Vi kan heie, og huje og skrike…

…men så lenge vi itte er leie…

…kan vi skrive om hør våres “greie”!

 

Kari Sætersmoen

 

 

Lenge var jeg veldig bevisst på at jeg skulle prøve å holde min identitet skjult for “allmennheten”. Jeg delte imidlertid innlegg på facebook, så alle mine “venner” der visste om blogginga mi.

Etter at jeg begynte å legge ut videoer, er det jo en smal sak å finne ut hvem jeg er.

Dermed er “hemmelighetskremmeriet” for lengst et avsluttet kapittel.

 

Noen liker bedre å lytte enn å lese.

Derfor legger jeg også ut en video der jeg leser diktet:

 

 

 

 

 

 

 

Frøkner på “Ferie” i Frogn!

 

Dårlig tid…

…springe inn på bussterminalen…

 

Jeg har nemlig slett ikke lyst til å måtte vente en halv time på neste buss…

 

Noen ganger har man bare flaks!

Bussen står på perrongen!

 

Full fart inn på bussen, vise billett (takk for at jeg omsider har våget å ta i bru router appen), og dumpe ned i nærmeste ledige sete.

 

Ca en halv time senere registrerer jeg at bussen snur…

…før den kjører til siden.

Bussjåføren kommer ned til meg:

“Dette er siste holdeplass; du må gå av!”

Jeg : “Å nei, må je bli med attende tel Oslo!?”

Bussjåføren: “Hvor skal du da?”

Febrilsk blar jeg i google maps…

…for ikke husker jeg hva holdeplassen het.

 

“Je skar i hvert fall tel Frognsveien 15!”

 

Det er ingen holdeplass som heter det…

Omsider finner jeg igjen ruta mi i “googlemapsen”.

 

Bussjåføren er blid og hjelpsom:

“Du kan bare krysse veien! Bussen du skulle ha tatt, kommer forbi her om ca fem minutter!

Noen ganger er lykken bedre enn forstanden!

 

Moralen er:

Dobbeltsjekk nummeret på bussen før du hiver deg inn!

 

Men…

..alt ordner seg, og jeg kommer meg til Frogn.

Jeg går bare på den riktige bussen…

…litt lenger fram i løypa!

 

Dame for sin hatt!

 

Jeg befinner meg på kunstutstilling på et forsamlingslokale i Frogn!

 

Denne dama er mester for hatte -kreasjonene!

 

Da jeg forteller at jeg skriver blogg, er hun altså så elskverdig at hun lar meg få prøve en hatt, slik at jeg kan legge ut et bilde av det.

Her er hennes visittkort om du skulle være interessert!

 

Nydelige kjoler signert Elin Henriksen Billing.

 

Har du planer om å stå brud i 2020?

Ta kontakt med Elin, så har du mulighet til å få deg en særegen og flott kjole!

 

 

Du drar kanskje kjensel på disse bildene?

 

Selvfølgelig er det Lady August som har laget dem!

 

Ladyen er nemlig på plass på utstillingen…

…med både frokostsett og bilder!

 

Jeg tar ingen bilder av henne i dag, for hun er ganske opptatt!

Kunsten hennes faller helt tydelig i smak hos mange av dem som besøker utstillingen.

Jeg registrerer flere som studerer bildene hennes ganske inngående.

Ikke så rart, for hun skiller seg helt klart ut i mengden!

 

Utendørs er det også mange boder med kunsthåndverk.

Jeg føler på fristelsen til å kjøpe…

…men lar det være…

 

Disse fatene og lysholderne er laget i akryl.

De tåler en støyt, og knuses på langt nær så lett som fat laget av glass.

 

Kunstneren heter Margrethe Oleivsgard Stenslund. 

(Teksten på dette bildet ble dessverre nokså utydelig.)

 

 

 

Om du har fulgt med på bloggen til Frodithen i det siste…

…så har du kanskje fått med deg at hun og “søsters” er der i dag…

Selvfølgelig møtes vi…

 

På hjemveien sitter vi på med “søsters” et stykke…

…og så tar vi toget det siste stykket inn til byen!

 

Her venter vi på toget. 

Selfie i sommertemperatur i slutten av september, det er ikke verst!

 

Om du vil lese Frodiths innlegg om dagen i dag, finner du det HER.

 

 

Jeg er redd for å virke “pushy” eller “selgete”.

 

Ofte blir jeg stoppet på gata av folk som vil selge meg ett eller annet.

Jeg sier nesten alltid nei.

Jeg synes nemlig det er litt ubehagelig, og opplever det som nokså pågående. 

Jeg avviser også alltid telefonselgere, som ringer meg for å tilby meg en eller annen tjeneste eller et produkt.

De som har en slik type jobb, må nok bli ganske hardhudet etter hvert!

Hvis ikke holder de jo ikke ut!

 

Jeg bruker en type Helse & Velvære – produkter som jeg også er forhandler av.

Jeg er ikke veldig aktiv når det kommer til det med å selge.

Mye av årsaken ligger nok i det at jeg er redd for å virke “selgete og pushy” som det kalles.

For min del tror jeg også at dette er noe jeg vil holde på med som hobby og “attåtnæring”.

I alle fall er det slik jeg tenker i dag!

 

Det er lenge siden jeg tok en avgjørelse om at jeg ikke vil markedsføre produktene via bloggen min.

Jeg bruker heller ikke andre sosiale medier som markedskanal.

Det handler om at jeg foretrekker å ha den direkte kontakten med folk.

Jeg vil treffe eventuelle kunder ansikt til ansikt.

 

Dessuten føler jeg at sosiale medier flommer over av folk som vil selge…

…og det skal veldig mye til at jeg kjøper noe via slike kanaler.

 

Noen lykkes med å aktivt markedføre seg på sosiale medier!

De har bestemt seg for at dette er noe de ønsker å holde på med, fordi de brenner for det!

Det handler om å fortsette, prøve og feile…

Ikke minst handler det om å takle avvisning uten å ta det personlig!

 

De siste dagene har jeg kontaktet personer jeg kjenner via telefon eller personlige meldinger, og spurt om de kan være interessert i helt uforpliktende informasjon om produktene.

 

Jeg har fått noen positive tilbakemeldinger…

 

Så har jeg også opplevd det motsatte.

En person som kjøpte et produkt av meg for noen måneder siden, takket nei.

Hun skrev at hun hadde nok program i tida framover.

Det er en ærlig sak…

Men…da jeg sendte et kort svar, og skrev at jeg da selvfølgelig ikke skulle sende henne flere invitasjoner vedrørende dette…

…oppdaget jeg at hun sannsynligvis hadde blokkert mitt telefonnummer.

I alle fall ble den siste meldinga mi merket med blått i stedet for med grønt…

…slik meldingene pleier å bli.

 

Jeg kjente på et sug i magen…

…og syntes det var litt leit.

Det som imidlertid er viktig å huske på, er at jeg også har fått positive tilbakemeldinger på invitasjonene!

Altså er det flere som ikke har reagert negativt, eller opplevd meg som “pushy” eller “selgete”.

 

I en slik type bransje, må jeg antagelig regne med å få flere “nei” enn “ja”!?

Derfor er det faktisk en kjempefin trening i å tåle avvisning!

 

Det er altså om å gjøre å la være å ta noe personlig

Ikke aner jeg hvilken sinnstilstand personen som blokkerte(?) meg var i!

Det behøver verken å handle om meg som person…

…eller om forespørselen jeg sendte.

 

Og om det gjorde det, så er heller ikke det noen katastrofe!

 

 

Det er ikke vesentlig…

Uansett handler reaksjonen mer om den andre enn om meg.

 

 

“Hvor har jeg gjort av øyedråpene mine?”

 

“Jeg mener da bestemt at jeg la dem i vesken før jeg dro…?”

 

“Du, skal vi sette oss litt lenger ned, eller? Det er jo nesten ingen her!” 

 

“Neida det er ikke nødvendig. Det er jo så fint å sitte her!”

“Er du sikker på det?”

 

“Jada, kjære deg , vi sitter her. Dette blir så bra så!”

 

“Jeg skjønner virkelig ikke det med de øyedråpene, altså…?

“Jaja, jeg klarer meg vel uten…?”

 

Det rasler i papir…

…det rotes i håndvesker…

 

De to eldre damene hvisker for ikke å forstyrre…

…men det hvisler veldig!

 

Damen som sitter to rader foran, viser tydelige tegn på irritasjon.

Hun snur seg og ser misbilligende opp på de to snakkesalige!

 

Til slutt får hun nok!

Demonstrativt reiser hun seg opp fra utsiktsplassen høyt der oppe…

…og finner seg en plass to rader lenger ned…

…for å komme litt lenger unna…

…hvislingen!!

 

“Kjæm døm tel å hølle på slik under hele filmen, hell?”

 

Det er den lite forlokkende tanken…

….som begynner å gjøre seg gjeldende i mitt hode…

…der jeg sitter på raden rett foran irritasjonsmomentene…

 

Faktisk vurderer jeg å følge eksemplet til damen som flyttet seg.

Jeg vil nemlig gjerne unnslippe den intense summingen rett bak meg.

Før jeg kommer så langt, slukkes imidlertid  lyset i kinosalen…

 

Jeg koser meg glugg i hjel med “Herskap og tjenere” anno 1927…

 

“Downton Abbey”…

 

Herlig!!

 

Det er visst flere som koser seg…

Det er nemlig blikk stille på raden bak meg…

 

Null hvisling…

…eller febrilsk famling etter øyedråper!

 

Det har tydeligvis gått bra å se filmen uten tilførsel av ekstra fuktighet for tørre øyeepler.

 

I det jeg reiser meg, kaster jeg et stjålent blikk på de to damene.

Jeg er jo litt nysgjerrig på hvordan de forstyrrende elementene ser ut!

 

To blide fornøyde fjes er det som møter meg…

…og alt er tilgitt fra min side!

Det er helt  tydelig at de har hatt en fin stund der i kinosalen!

 

 

Det betyr da vel ingen ting om noen hvisler litt under reklamen, vel??