Jeg har jo valgt å dele noen erfaringer rundt mine nettdating-opplevelser.
Forsøkene på å finne “En Venn i Særklasse” har vært ganske så mislykket.
Det er et par år siden jeg var medlem på ei sånn side.
Jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å melde meg inn i noe tilsvarende igjen.
Så sent som i vår etterlyste jeg en mann som:
“Vil rusle hånd i hånd med meg på Aker Brygge i sommer”.
Nylig opplevde jeg noe som fikk meg til å reflektere litt igjen:
“Har jeg lyst til å møte en mann nå?” Er jeg klar for en ny “Bli kjent”- fase?
Svaret ga seg ganske fort:
“Å nei…je orker itte dætta nå!”
Det krever nemlig ganske mye energi å skulle begynne helt på scratch for å bli kjent…
…samtidig som man har i bakhodet at dette kanskje skal føre til et kjæresteforhold.
At det fort kan bli litt krampaktig og anstrengt, sier seg vel i grunnen sjøl?
Dessuten handler det om:
Frykt for at forventninger ikke skal innfris…
Frykt for ikke å være pen nok, interessant nok eller “god nok”.
Frykt for at det samme skal skje…
…igjen…
Frykt for at gamle mønstre fortsatt ikke har gått ut på dato…
Frykt har en lav frekvens…
Det er ikke den beste bagasjen å ta med seg i møte med et annet menneske…
Nylig var jeg i et jobbintervju.
Jeg var nesten ikke nervøs.
Egentlig var det nysgjerrighet jeg følte mest på.
Jeg ble innkalt til neste runde…
Heller ikke under det intervjuet var jeg nervøs.
Hva utfallet blir, er uvisst en stund til…
…men nå er det opp til arbeidsgiver.
Om jeg ikke får tilbud om jobben, kommer jeg ikke til å tenke på hva jeg skulle ha sagt og gjort annerledes. Jeg prøvde bare å svare så oppriktig jeg kunne, uten å forstille meg på noe vis.
Det som var viktig var at både arbeidsgiver og jeg skulle få mulighet til å danne oss et inntrykk:
Kan jeg være rett person for denne jobben?
Tenk om jeg kunne ha klart å være like avslappet i møte med en mann jeg følte interesse for!?
Jo, jeg vet jeg kan være det også…
…for jeg har jo opplevd fine, avslappede stunder sammen med menn.
Det har ikke vært bare helsvart…
…sjøl om det har gått skeis noen ganger!
“Men…je orker itt’no dating-trafikk nå. Je vil bruke tida mi på andre ting!”
For ett år siden flyttet jeg til Oslo, etter 55 år som “Bygdemenneske”!
Jeg har følt meg litt som “Askeladden på Eventyr” i tida etter at jeg kom hit…
Den følelsen er der fortsatt; blandet med en annen følelse:
Jeg trenger mer struktur i hverdagen nå.
Friheten og “Bohemlivet” smaker ikke like godt lenger.
Ønsket om å ha “noe å gå til”, kombinert med behovet for å ha noe mer stabil inntekt, medfører altså at det å finne inntektsbringende arbeid er prioritet nummer enakkurat nå.
Dessuten har jeg begynt med noe som jeg er nødt til å fokusere på (og jobbe med!!) dersom jeg skal få godt utbytte av kronene jeg har investert i det.
Så…
…derfor er jeg nok ikke i dating – eller flørtemodus nå…
Å si ja til å treffe noen bare av nysgjerrighet…
…og et ønske om spenning og adspredelse, blir helt feil for meg.
Det blir jo nærmest som å holde et annet menneske for narr…
Kragebensbruddet fikk jeg da jeg var mellom to og tre år, så det skyldtes nok ikke benskjørhet.
Det har imidlertid vært noen lårhalsbrudd i slekta, så jeg er litt obs.
Jeg tenker at det er bedre å forebygge enn å reparere.
“Drikk mjølk!”er rådet vi får fra helsevesenet…
Men…norske kvinner er vel blant de mest mjølkedrikkende kvinnene i verden?
Hvordan kan det da ha seg at vi ligger på toppen av benskjørhet- statistikken?
Har klimaet noe å si?
Ja, sjølsagt er vi som går på holkeføre store deler av året mer utsatt for å falle og brekke et ben…
…enn de som aldri trenger å leke Bambi på glattisen!
Slik sett har vi jo bedre mulighet til å oppdage benskjørheta enn de som ikke har den risikofaktoren…
Like fullt så ligger trolig ikke løsningen i å tylle i seg store mengder mjølk.
Det finnes andre gode kalsiumkilder.
Om du tar kalsiumtilskudd i pilleform:
Visste du at du også må få i deg magnesium for at opptaket av kalsium skal bli optimalt?
I tillegg er det det viktig at pillene også inneholder vitamin D.
Jeg fikk vite om dette med magnesiumet da jeg tok en håranalyse for noen år tilbake.
For ett års tid siden var jeg på et møte der jeg fikk informasjon om ulike kosttilskudd.
Der ble det også nevnt at magnesium var helt nødvendig for å få et godt opptak av kalsium.
Tidligere var jeg en del plaget med leggkramper om morgenen.
Jeg kunne våkne av at det kjentes ut som om noen hadde knyttet en stram blåknute av leggmuskulaturen min. Det kunne gjøre så vondt at jeg skrek av smerte før jeg fikk løst det opp.
Noen ganger slår også muskulaturen på siden av halsen seg vrang. Det gjør fryktelig vondt!
Etter at jeg begynte å ta et kalsiumpreparat som også inneholder magnesium, har dette blitt mye bedre.
Leggkrampene har jeg ikke hatt på flere år, og halsen/nakken låser seg heller ikke så ofte mer.
Jeg tar to slike tabletter om dagen.
Jeg tar dem på kveldstid, fordi magnesium også kan bidra til at man føler seg mer avslappet.
Derfor kan det være gunstig å ta et slikt tilskudd om kvelden før du legger deg til å sove!
Konklusjonen er:
Dersom legen gir deg beskjed om at du er småsprø, og at du bør begynne med ekstra tilskudd av kalsium:
Sjekk at pillene du får også inneholder magnesium!
Blant annet ville jeg ha laget kategorier, slik at det hadde vært enklere å finne fram i blogg-arkivet mitt.
Nå har jeg så mange innlegg, at jeg synes det er nærmest uoverkommelig å sortere dem.
Dessuten er jeg ikke villig til å legge så mye jobb i akkurat det.
For meg ville trolig ikke alle timene jeg måtte ha brukt på det stått i forhold til gevinsten.
Enkelte innlegg ville aldri ha blitt skrevet…
…og i hvert fall ikke blitt publisert!
Det er ikke mange innlegg som har blitt slettet fra bloggen min…
…men det har skjedd noen få ganger.
Enkelte ganger har jeg sjøl innsett at jeg har trødd feil.
Og…
…et par ganger har jeg slettet etter påtrykk fra andre.
Den ene gangen var jeg enig i at det var riktig…
…den andre gangen var jeg det ikke…
Hvem eier en historie?
Eier jeg min historie?
I de aller fleste sammenhenger er det jo flere deltagere i historien…
…og alle har sin historie …
…om historien…
Enhver står gjerne sin egen variant (og versjon) nærmest.
Jeg skrevet om at jeg har hatt perioder i livet der jeg har strevd veldig med psyken min.
I forbindelse med det, har jeg også fortalt at jeg brukte beroligende medisiner da jeg var på det verste.
Dessuten at jeg ikke var enkel å forholde seg til…
…og at jeg gjorde mange rare sprell i håp om å bli kurert.
Hva om en person i mine omgivelser hadde skrevet om min sjukdomsperiode sett fra hans eller hennes synsvinkel?
Hadde jeg tålt det?
Jeg tror at svaret er “ja”.
Det hadde sjølsagt kommet litt an på vinklingen.
Om vedkommende hadde hatt hovedfokus på egne følelser og reaksjoner, framfor å utlevere detaljer om min adferd og min sjukdom, ja så hadde jeg trolig tenkt at det var greit. Da hadde det kanskje hatt en nytteverdi for andre som sto i noe av det samme?
Når en person i en familie får en alvorlig sjukdom, så får det ringvirkninger for de som er rundt.
Spesielt dette med psykiske lidelser er fortsatt litt tabu for mange.
Jeg husker at jeg følte skam over å slite med “nerver”.
I perioder gjemte jeg meg litt for omgivelsene, fordi jeg følte at jeg ble sett på som “rar”. Ikke orket jeg å være særlig sosial heller.
I 2015 skrev jeg et slags “dikt” som jeg la ut her på bloggen.
Jeg har flikket litt på det, og deler det på nytt her.
Diktet er jo holdt i en humoristisk tone…
…men det er også en undertone av alvor.
Å kan je blogge om?
Je kan skrive om no’ je er gla’ ti’.
Je kan skrive om gryter med mat i.
Je kan skrive om uro og angst,
hell om fritid og fiskjing og fangst.
Je kan skrive om kjoler og bluser,
og om slaskete, utvaske’ truser.
Je kan skrive om slikt som ….
…beruser!!
Je kan skrive om rampete katter…
…og om det som kan framkalle latter.
Je kan skrive om silikonpupper,
og om salat og hem’laga supper.
Je kan skrive om værp’sjuke tupper!
Je kan skrive om ekstravaganse,
hell om budsjett som er i balanse…
Je kan skrive om opplevd romanse…
…at je ELSKER å drømme…og danse!!!
Je kan skrive om rytme og takt,
og om storfe og fjøsstell og slakt.
Je kan skrive om æljhund og jakt.
Je kan skrive om misbruk og makt!
No’n er streite og samfunnsbevisste…
No’n er glade…og noen er triste…
Noen skriver om det døm har miste’…
Det er godt at vi itte er like…
Vi kan heie, og huje og skrike…
…men så lenge vi itte er leie…
…kan vi skrive om hør våres “greie”!
Kari Sætersmoen
Lenge var jeg veldig bevisst på at jeg skulle prøve å holde min identitet skjult for “allmennheten”. Jeg delte imidlertid innlegg på facebook, så alle mine “venner” der visste om blogginga mi.
Etter at jeg begynte å legge ut videoer, er det jo en smal sak å finne ut hvem jeg er.
Dermed er “hemmelighetskremmeriet” for lengst et avsluttet kapittel.
Noen liker bedre å lytte enn å lese.
Derfor legger jeg også ut en video der jeg leser diktet:
Ofte blir jeg stoppet på gata av folk som vil selge meg ett eller annet.
Jeg sier nesten alltid nei.
Jeg synes nemlig det er litt ubehagelig, og opplever det som nokså pågående.
Jeg avviser også alltid telefonselgere, som ringer meg for å tilby meg en eller annen tjeneste eller et produkt.
De som har en slik type jobb, må nok bli ganske hardhudet etter hvert!
Hvis ikke holder de jo ikke ut!
Jeg bruker en type Helse & Velvære – produkter som jeg også er forhandler av.
Jeg er ikke veldig aktiv når det kommer til det med å selge.
Mye av årsaken ligger nok i det at jeg er redd for å virke “selgete og pushy” som det kalles.
For min del tror jeg også at dette er noe jeg vil holde på med som hobby og “attåtnæring”.
I alle fall er det slik jeg tenker i dag!
Det er lenge siden jeg tok en avgjørelse om at jeg ikke vil markedsføre produktene via bloggen min.
Jeg bruker heller ikke andre sosiale medier som markedskanal.
Det handler om at jeg foretrekker å ha den direkte kontakten med folk.
Jeg vil treffe eventuelle kunder ansikt til ansikt.
Dessuten føler jeg at sosiale medier flommer over av folk som vil selge…
…og det skal veldig mye til at jeg kjøper noe via slike kanaler.
Noen lykkes med å aktivt markedføre seg på sosiale medier!
De har bestemt seg for at dette er noe de ønsker å holde på med, fordi de brenner for det!
Det handler om å fortsette, prøve og feile…
Ikke minst handler det om å takle avvisning uten å ta det personlig!
De siste dagene har jeg kontaktet personer jeg kjenner via telefon eller personlige meldinger, og spurt om de kan være interessert i helt uforpliktende informasjon om produktene.
Jeg har fått noen positive tilbakemeldinger…
Så har jeg også opplevd det motsatte.
En person som kjøpte et produkt av meg for noen måneder siden, takket nei.
Hun skrev at hun hadde nok program i tida framover.
Det er en ærlig sak…
Men…da jeg sendte et kort svar, og skrev at jeg da selvfølgelig ikke skulle sende henne flere invitasjoner vedrørende dette…
…oppdaget jeg at hun sannsynligvis hadde blokkert mitt telefonnummer.
I alle fall ble den siste meldinga mi merket med blått i stedet for med grønt…
…slik meldingene pleier å bli.
Jeg kjente på et sug i magen…
…og syntes det var litt leit.
Det som imidlertid er viktig å huske på, er at jeg også har fått positive tilbakemeldinger på invitasjonene!
Altså er det flere som ikke har reagert negativt, eller opplevd meg som “pushy” eller “selgete”.
I en slik type bransje, må jeg antagelig regne med å få flere “nei” enn “ja”!?
Derfor er det faktisk en kjempefin trening i å tåle avvisning!
Det er altså om å gjøre å la være å ta noe personlig…
Ikke aner jeg hvilken sinnstilstand personen som blokkerte(?) meg var i!
Det behøver verken å handle om meg som person…
…eller om forespørselen jeg sendte.
Og om det gjorde det, så er heller ikke det noen katastrofe!
Det er ikke vesentlig…
Uansett handler reaksjonen mer om den andre enn om meg.
