På baksida av blokka her jeg bor,

er det en veldig fin og forseggjort hage.

Ikke bare er den vakkert beplantet med blomsterbed og frukttrær…

…det er virkelig gjort mye for at vi som bor her skal trives.

 

Nå om sommeren er det satt ut mange bord og stoler,

slik at vi kan sitte ute og nyte sola.

 

Jeg har ikke oppholdt meg så mye i hagen…

…for jeg har jo balkong…

 

I dag hadde jeg tenkt å ta meg en tur på stranda,

men etter en runde med ærender i byen,

endte jeg opp i en fluktstol i hagen i stedet.

 

Etter ei stund kjente jeg at jeg begynte å bli temmelig varm.

Jeg fikk lyst til å gå og ta på meg bikini, hente meg et pledd…

…og legge meg på plenen…

 

Men…kunne jeg det?

 

Kan ei dame på snart 60 år gjøre slikt…?

 

Dessuten: Hva om alle som bodde her tok seg den friheten…

…og la seg litt sånn lettkledde på plenen?

Da kunne vi fort ha endt opp med å måtte ligge like tett

som man ofte gjør når man er på ei strand her i Oslo…

 

Jo, det hadde kanskje gått an å legge seg for seg sjøl…

…borte i et hjørne av plenen…

…tidlig på dagen…?

Da er det jo ganske mange som er på jobb…

 

Det ble til at jeg lot det være…

Jeg kjente at jeg uansett ikke hadde

vært helt bekvem med det i ettermiddag.

 

Da jeg la meg på balkongen rundt kl 15,

var det fortsatt mye sol der.

Illustrasjonsbildet under ble tatt rundt klokka 18,

da skyggen hadde begynt å gjøre sitt inntog.

Litt i skyggen, nokså skjermet…

…og absolutt ikke til sjenanse for naboene…

 

Så kan man jo tenke:

Er det noe verre å legge seg i bikini i hagen utenfor blokka der en bor…

…enn å legge ut bikinibilde av seg sjøl

på en blogg som “alle” kan se…?

 

Joda, jeg har tenkt på om det er “innafor”

(mine egne grenser for hva jeg er bekvem med)

…og kommet til følgende konklusjon:

 

Ei godt voksen dame som deler et bilde

av at hun ligger og soler seg på balkongen…

…i sin svært så anstendige bikini…

(attpåtil med bikinitruse som kan reguleres helt opp til “navvel’n”)

…det er helt ok!

 

 

 

 

 

…eller “Behind The Scenes” som Frodithen gjerne kaller det…

 

Når man har tatt de noenlunde “pene” bildene, (se forrige innlegg)

blir man brått Den Ekte Seg igjen…

 

…og Fotograf Frodith bare fortsetter å knipse bilder…

 

Mer og mer Den Ekte, Usensurerte Seg liksom…

…helt oppslukt av å få i seg salat med microgaffel…

 

Noen fjonger seg før “fotosession”…

…uten å være klar over hva som kommer med i fotografens linse…

 

 

 

Det virker jo veldig “Sprekt&Sporty” når Frodithen sitter

nesten helt oppe i toppen av et tre… 😉

 

Fullt så sprekt ser det definitivt ikke ut når hun skal ned igjen:

 

Jeg: “Skar je hjelpe tel med å dytte på benet ditt, hell?”

Frodithen: (Pesende og stønnende):

“Nei…jeg tror det går…”

 

Og det gjorde det…

 

…etter iherdig innsats…

 

 

 

Her er Frodithen og jeg klare for å spise nista vår ved “Båntjern”.

 

Da vi ankom Sognsvann en knapp time før bildet over ble tatt,

kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med meg gaffel.

 

Akkurat det er litt upraktisk når nista er…

 

…salat…

 

Heldigvis oppdaget jeg at de hadde ei skål

med “microgafler” utenfor kioskluka.

Jeg spurte pent om få lov til å ta med meg en…

 

Ikke store saken…

 

Nesten som når man spiser bæra i en drink ved hjelp av coctailpinne…

 

 

Jeg har lett for å spise fort…

Akkurat i dag var jeg forhindret fra det…

 

Frodithen foreviger vannliljene…

 

Hvis du vil se noen virkelig stemningsfulle bilder fra “Båntjern”,

kan du lese Frodithens innlegg HER.

 

 

Når jeg hører ordet “Lady”, så tenker jeg “English Upper Class”…

Fra “gammelt av” var jo dette en betegnelse på en “Upper Class Woman”.

Dette har nok endret seg med tida…

 

I dag får jeg ikke negative vibber av ordet.

 

Dessuten har jeg jo blitt kjent med en veldig hyggelig Lady…

 

For tre år siden møtte jeg henne for aller første gang.

Den gangen ble det bare et kort “Hei”.

Det var nemlig i forbindelse med en konsert hun holdt her i Oslo.

 

Sommeren etter møttes vi på en kafé i nærheten av der hun bor…

Kjempekos!

Vi hadde så mye å prate om!

 

Så kom det jo et virus

som satte kjepper i hjulene for det meste av sosialt samvær.

Men i går…

…møttes vi igjen – nærmest “på sparket”…

Vi møttes i denne vesle byen…

 

Ja…nå er det noen som har utpregede linselus-tendenser her, 

men du ser vel at det sitter ei fjong dame i bakgrunnen?

Ja, det er  “Lady August”  !

 

 

 

“Vi må strækk på halsen” ,sa Ladyen…

Vel…når en står i selfiepositur…

…og i tillegg er utstyrt med ei halsgrop…

som medfører at alt av korte halskjeder “forsvinner ned i dypet”…

…så hjelper ikke halsstrekken nevneverdig mot alderstegnene…

(Men Ladyen ble jo enda fagrere da hun gjorde det.)

 

Tida bare fløy…

 

Ladyen har en livsfilosofi som jeg liker:

“Leve i nuet” 

For eksempel ved å glede seg over alle de “Små hverdagstingene”.

Alt som det er så sørgelig fort gjort å overse, ta som en selvfølge…

 

Visst har jeg hørt uttrykket utallige ganger før…

…men jeg trengte en påminnelse…

 

Ladyen og jeg har en fellesnevner i dette

med å gå egne veier i forhold til helse..

Det handler om å utforske, teste ut…

…prøve og feile…

 

Det er ikke alltid man bare skal akseptere

alle “oppleste og vedtatte helsesannheter” uten videre.

(“Sannheten er Tidens Datter”. Ikke minst når det gjelder forskning…)

 

Jeg fikk noen spennende tips av Ladyen før jeg dro hjemover i går.

Ett av tipsene skal jeg prøve ut så snart jeg får tak i “råvaren”.

 

 

En av bøkene jeg “parallell – leser” for tida,

er John Gottmanns “Snu deg til meg”.

I hovedsak handler den om (de ofte ganske små)

nyansene mellom god og dårlig kommunikasjon.

 

Ett sted beskriver Gottmann en psykologvenns strategi:

Vennen samlet nemlig på “Emosjonelle øyeblikk”.

Definisjon:

“Føle seg totalt til stede,

og knytte kontakt (med andre) på et dypt og meningsfylt nivå.”

 

Det er viktig å praktisere det man har lært:

 

 

Derfor lagde jeg meg en sånn “påminner” på telefonen

før jeg beveget meg ut i verden i dag.

 

Jeg møtte den sjenerte tenåringen,

som skulle dele ut gratis koronatester, med et vennlig smil…

…sjøl om jeg takket nei, fordi jeg har fått flere gratis pakker før.

(Henne hadde jeg vært vennlig mot uansett!)

 

Han som sto utenfor Rema 1000, med navneskilt rundt halsen,

og bare skulle stille meg ett spørsmål…

…kunne normalt ha blitt en utfordring for mine hurpetendenser.

Men ikke i dag…

Jeg skulle jo samle på “emosjonelle øyeblikk”.

Han så litt rart på meg da jeg takket “nei”,

mens jeg prøvde å smile så stort og hjertelig jeg var i stand til.

 

Da jeg befant meg på bussen i dag,

kom det på en eldre, svært lutrygget mann.

Dårlig til bens var han også…

 

Han gikk resolutt bort til meg.

Jeg rakk bare så vidt å fjerne den vesle ryggsekken min fra nabosetet,

før han dumpet ned ved siden av meg.

 

“Åffer i alle daer sætt du deg her?

Det er da flere ledige sæter rætt bak øss…?

 

Tenkte jeg…

…mens jeg kikket ut av vinduet

for å slippe å forholde meg mer enn

høyst nødvendig til grinebiteren.

 

For det var han sikkert…

 

Først da mannen hadde gått av bussen, oppdaget jeg det:

Jeg hadde satt meg der det sto “Prioriterte seter”…

 

Au, da!!

 

Rett etterpå vibrerte telefonen min…

Det var “Klokka 11- påminnelsen”

om at jeg skulle samle på “emosjonelle øyeblikk”;

behandle omverdenen med vennlighet…

og utgjøre en positiv forskjell…

 

…i mitt møte med andre mennesker…

 

 

 

Da jeg flyttet inn her, lå det ei lita rye i entreen.

Den begynte å bli nokså sliten…

…faktisk var den i ferd med å gå helt i…

 

…oppløsning!

 

En dag holdt det på å skje noe fatalt…

Da jeg kom ut fra badet,

klarte jeg nemlig å hekte foten inn i en av de løse trådene.

Den hadde nærmest dannet ei “hempe” som stakk litt opp fra rya.

Det var bare så vidt at jeg ikke trynet skikkelig.

 

Ryas dager var dermed talte. 

Jeg ville jo ikke ha et potensielt drapsvåpen liggende på gulvet her!

 

I et par år har jeg ikke hatt noen rye i gangen,

men et ønske begynte å ta form:

For to år siden var jeg i en butikk i Grimstad,

der de hadde et bredt utvalg i vinylmatter.

 

Da jeg var på hytta hos kusine T. og mannen i begynnelsen av juli,

dro vi til Grimstad igjen.

Nå skulle vinyldrømmen bli en realitet!

 

Valget sto mellom ei i jordfarger og ei i gråblå/beige.

Fornuften sa jordfarger, for det passer kanskje best her.

 

Men…så hører ikke alltid jeg på fornuften.

Det kunne kanskje være spenstig med noe

som brøt litt med de øvrige fargene i stua…?

 

Derfor endte jeg opp med denne:

(Matta måler 120x80cm)

 

Med det samme jeg fikk lagt den på golvet,

angret jeg litt på at jeg ikke hadde gått for den i brunt og gult.

 

Nå har jeg vennet meg til fargene i matta,

og er kjempefornøyd med valget.

 

Den er temmelig uslitelig vil jeg tro.

 

Dessuten skal det litt til at jeg klarer å snuble i den…

…skjønt man vet jo aldri hva jeg kan være i stand til…

 

 

 

Jeg er veldig glad i krydderurter…

De setter en ekstra spiss på både gryter, wok og salater.

 

Basilikum er en favoritt hos meg.

Men:

Jeg synes det har vært så vanskelig å holde liv i dem.

De jeg har kjøpt på kolonialen

har ofte visnet hen i løpet av to-tre dager.

Når en urt koster ca 25 kr, og bare holder så kort tid,

så blir det jo “luksus”.

25 kr er jo ikke mye, men hvis man kjøper to potter i uka…

…og ganger med 52..så blir det penger av det.

(1300 kr for å være nøyaktig)😉

 

I vår fikk  jeg tips av ei venninne

som hadde ei veldig frisk og fin basilikumplante på kjøkkenet:

“Vær nøye med å holde den fuktig” sa hun.

 

Ok, det burde jeg kanskje ha tenkt på sjøl…

…men noen ganger kan jeg være temmelig “stutt i hue”…

 

Etter at jeg ble mer påpasselig med jevnlig vanning,

ble basilikumplantene mine straks mer levedyktige.

Imidlertid syntes jeg fortsatt

at de hadde en tendens til å krepere litt vel fort.

 

Da jeg var på hytta hos kusine T. og mannen i sommer,

la jeg merke til at de hadde en veldig frodig basilikum på kjøkkenbenken. 

Den holdt seg nesten like flott i løpet av de fem dagene jeg var der.

“Åssen får du’n tel å hølle seg slik, a’?”, spurte jeg.

“Masse lys vil den gjerne ha”, sa kusine T.

 

Sjå her a’…hvem som trives i kjøkkenvinduet mitt!

 

Denne basilikum-planta har jeg hatt i fem dager nå.

Jeg har spist av den hver dag.

Den er fortsatt relativt stolt og spenstig.

 

I dag har jeg stelt litt ekstra med den,.

Jeg har nemlig frisert den,

og fortalt den hvor flott og velsmakende den er…

 

Det er slik med det meste, både planter, dyr og mennesker…

…de må stelles godt med for å trives…

Alle trives ikke med akkurat det samme heller…

 

Noe(n) vil stå litt i skyggen…

…mens andre vil fram i lyset…

 

 

 

 

 

 

Anne Cath Vestly er nok ikke den eneste

som har kjent på den følelsen…

 

Jeg lurer fortsatt på hvem av meg jeg skal være…

…til enhver tid…

Det kan jo gå litt i surr…

Livet byr på så mye forskjellig…

Jeg går inn i ulike roller, avhengig av hvor jeg befinner meg

og hvem jeg er sammen med.

 

I løpet av det siste året har jeg kjøpt noen bøker…

Det er mest sånne bøker

som jeg vet at jeg kommer til å bla i flere ganger.

En roman er jeg som regel ferdig med etter å ha lest den en gang,

sjøl om jeg har lest flere som jeg har kost meg veldig med underveis.

 

Jeg har en forkjærlighet for sånne “Hjelp til Sjølhjelp” – bøker.

 

Denne boka vet jeg allerede at jeg stadig vil komme tilbake til…

Sitat fra boka:

“Eg har brukt tjue år på å prøve å gi verda

ein versjon av meg som det går an å like,

og har enda opp med å ikkje vite

kven eg eigentleg er lenger.”

 

Nå er det jo slik at vi gjerne forandrer oss en del underveis i livsløpet,

men dette handler om det å stadig gå på akkord med seg sjøl

av frykt for ikke å bli likt og akseptert.

 

Denne koppen fikk jeg i gave for noen år siden:

“Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl og synes at det duger.”

(Sitat: Hans Børli)

 

For noen år siden skrev jeg et lite dikt om akkurat dette.

Jeg har nok delt det på bloggen før,

men denne videoversjonen er “dagsfersk”:

 

 

 

 

Det er flere år siden jeg hadde en shorts.

Jeg har brukt Capribukser eller kjoler i stedet.

I sommer har jeg imidlertid savnet å ha et slikt plagg.

 

Den forrige shortsen jeg hadde, kjøpte jeg for rundt ti år siden.

Jeg tror den var i størrelse 44…

(Dattera mi påsto at det var en skikkelig “Kjerringshorts”…

…og det hadde hun nok rett i! 😉 )

 

Her er shortsen, med meg inni, anno 2014.

 

Jeg har ikke noe bedre bilde av den…

 

Jeg ønsker verken shortsen…

(eller den utrente, lubne skrotten jeg hadde da)

 …tilbake…

 

På sensommeren er det gjerne salg på sommerklær…

 

Nylig slo jeg til og kjøpte to stykker.

Det var 40% avslag på begge.

Nesten knelang rosa…

 

…og litt kortere turkis…

(Bildene ble noe uskarpe på grunn av for dårlig innelys, men det får gå…)

 

Shortsene er skikkelig behagelige;

lette og med god elastikk.

Det er regulering med borrelås i midjen,

så man slipper å bruke belte for å få shortsen til å holde seg oppe.

 

De to shortsene kostet ikke nok til at jeg fikk fri frakt,

så da ble det et sjokkrosa pannebånd også!

Man ser liksom litt ekstra “proff” ut med pannebånd, da!

 

Dessuten kan det fungere som ørevarmer når det blåser.

 

Nå håper jeg på en aldri så liten “Indian Summer”,

slik at jeg slipper å pakke bort shortsene nesten med det samme.

 

 

Lune sommerkvelder er til for å nytes…

 

Særlig når sommeren er såpass kort som her.

God mat og godt drikke, sammen med folk man trives i lag med…

…det er skikkelig kos…

 

Jeg er definitivt ikke “hard på flaska”…

Her går det vanligvis bare i vann, kanskje med litt presset sitron i.

 

I sommer har det blitt noen kvelder med vin i glasset.

Peanøtter har det blitt veldig mye av.

Det er nemlig mitt favoritt-snacks.

Det overgår både potetgull og sjokolade med solid margin.

 

Sånn kan man ikke holde på i lengden…

 

I så fall blir det dårlig med nytelse etter hvert..

Skrotten har slett ikke godt av det.

(Både vinen og peanøttene ble tømt over

i henholdsvis flaske og pose etter at de hadde “stått modell”.

Her er det ikke noe slinger i valsen!)

 

Dette er også nytelse:

Fra og med søndag har jeg spist mye salat,

noen egg, nøtter ( ikke peanøtter 😂),

frø, gresk yoghurt, bær – samt litt fisk og kylling.

 

Jeg har også spist få måltider og moderate porsjoner.

Det kan nok ikke kalles “fasteimiterende diett”.

(Noe som visstnok kan være veldig helsefremmende

dersom man har god kunnskap om hva man holder på med.)

Til det har jeg nemlig spist for mye.

Men: Jeg kjenner at dette gjør meg godt akkurat nå.

Jeg føler meg lettere i kroppen,

søvnen er bedre og “vondtene” færre.

 

Til helga blir det sikkert noe ekstra igjen,

men helst med måte…

 

En annen fordel med å leve slik jeg har gjort de siste dagene,

er at jeg går på relativt billig “drivstoff”.

Grønnsakene er nemlig ganske rimelige nå på sensommeren.