Lykka i livet: Ei halv tube med øyenbryn-farge?

 

I dag fikk jeg melding om at frisørtimen i begynnelsen av april blir utsatt.

Jeg tok det med fatning…

Sånt må man jo være forberedt på “I Disse Tider” (som alle har begynt å si).

 

Nå har det jo blitt vitset en del om folk som har vært helt på randen fordi de ikke får farget håret eller klipt seg.

En frisør skrev på FB om at hun hadde blitt tilbudt 3000 kr for å komme hjem til noen for å utføre hårklipp “i smug”.

Personen hadde vært dønn fortvilet.

H*n hadde nemlig ikke fått stusset lokkene…

 

…på tre uker!!

 

Jeg lo så jeg skrek!

At det går an liksom!!

 

Men…

…vi har alle vårt…

 

I går tittet jeg litt i gjennom skuffer og skap…

Og hva fant jeg??

 

Ei halv tube med øyebrynsfarge!!

 

Og så jeg da, som trodde at jeg hadde gått helt tom!

Jeg hadde sett for meg flere måneder med lysblonde øyenbryn. 

 

Litt beskjemmet…

…må jeg innrømme at jeg ble både glad og lettet…

 

Er dette et sikkert tegn på at jeg er skikkelig sjølopptatt og overfladisk?

At jeg ikke har tatt alvoret i det som skjer nå innover meg?

 

Eller…?

 

 

Filmprodusent Frodith!

 

For noen dager siden var jeg med bloggvenn Frodith på tur.

Hun skulle filme litt i forbindelse med et nettbasert undervisningsopplegg.

Ved hjelp av enkle midler får hun det til!

Kreativitet skorter det ikke på!

 

Sjøl om hun klør seg litt i hodet, og blir frustrert over tekniske utfordringer, så gyver hun på…

…igjen og igjen!

 

Frodith Sjiraff har styring på både manus, regi, og kameraføring. 

I tillegg er hun en skuespiller som behersker “Verdens Vakreste Språk” (tegnspråk)

(I forgrunnen ser du “kostymelageret”…)

 

Da vi møttes, kom hun med anorakkhetta godt trukket over hodet.

Under hetta skimtet jeg en lilla parykk!

Vi holdt selvfølgelig anbefalt avstand…

…men det var koselig bare å se hverandre og skravle litt!

 

Under får du en bitteliten smakebit av det Frodithen gjorde.

(Jeg har lov til å publisere det!)

 

 

Feie for egen dør…JEG!? (Vrede-visa:”Hei, Din Dritt!”)

 

Jeg har aldri vært noen flittig Bibel-leser.

Trolig blir jeg det aldri heller.

Likevel er det enkelte bibelord jeg husker.

For eksempel dette:

“Hvorfor ser du splinten i din brors øye…

…men bjelken i ditt eget blir du ikke var?”

 

Det er så lett å dømme og kritisere andre.

Hva andre ikke burde gjøre…

Hva andre burde skamme seg over…

Og så “glemmer” jeg hva jeg sjøl gjør.

 

 

Det som skjer nå er ikke morsomt for noen.

Vi reagerer ulikt, men de aller fleste kjenner på at hverdagen er vesentlig forandret på en eller flere måter.

Jeg får ikke gjort så mye med den situasjonen som har oppstått, annet enn å følge de påbudene som myndighetene kommer med.

 

Men…

…jeg kan velge om jeg vil ta ut min frykt og frustrasjon på å være:

Skadefro overfor alle “Rikinger” som ikke lenger får beholde alle privilegiene de er vant til…

Sint på alle joggere…

…eller alle som ikke holder tilstrekkelig avstand til andre…

 

Kritisere myndighetene og alle andre udugelige som ikke gjør som jeg synes de burde…

eller…

…stort sett fokusere på å feie for min egen dør?

 

Men altså…så var det disse h……. joggerne, da…

Disse som kommer klampende, pustende og pesende…

…og sprer pest…

…i form av virusbefengte kroppsvæsker…

 

De fortjener vel et aldri så lite “Vrede-vers”…?

 

 

 

“Inn te’ sia nå, gutten…”

 

Jeg har nettopp vært ute på min daglige gåtur.

Det er viktig å komme seg ut og holde skroget i gang!

 

Noen ganger opplever en noe som bidrar til både “humør-heving” og refleksjon:

 

I det jeg nærmer meg heimen, møter jeg en pappa(?) som er ute og går tur med podene.

Jeg antar at gutta er mellom 7 og 10 år ett sted.

Den yngste hopper og spretter litt, slik unger gjerne gjør.

Like før de skal passere meg, snur pappaen seg mot poden, og sier med rolig stemme og et smil:

“Inn te’ sia nå, gutten!”

Den vesle tassen smiler mens han spretter inn på “geledd” bak pappa og storebror!

 

Dette vil jeg kalle…

…godt lederskap!

Pappa kunne jo ha reagert helt annerledes:

“Pass deg!”

“Husk en meter avstand!”

I stedet forholdt han seg helt rolig, mens han ga Junior en vennlig påminnelse om hva som gjelder nå for tida!

 

Jeg kjente virkelig at jeg ble i godt humør av dette!

 

Det er så sørgelig lett å glemme at man kan si fra med et smil og en rolig tone…

…i stedet for å rope og kjefte.

Særlig når en sjøl er litt engstelig eller opprørt!

 

Da jeg hadde små barn/tenåringer, hendte det mer enn en gang at jeg kjeftet litt i meste laget.

Den kjeftinga handlet nok i hovedsak om meg og min sinnstemning; ikke så mye om hva unga faktisk hadde gjort/ikke gjort!

 

Både små og store tar ofte lettere til seg informasjon og veiledning når dette ikke blir servert som en skjennepreken eller en irettesettelse.

Noen ganger må vi kanskje ta i litt for at noen skal forstå alvoret, men som regel kan vi velge den vennlige varianten.

I tillegg til tøfler, fikk jeg tulipaner og løvkvister av Nissekusinen og Mannen i går.

(Alt ble forskriftsmessig levert – utendørs og ingen nærkontakt!)

 

Nå har tulipanene trukket vann. De ser riktig så friske og fine ut!

 

Her er dagens ord fra boka “Dører til ditt indre”:

 

Dette bildet fikk jeg av mor(89) i dag.

 

“Det minker med restegarn!” sto det i meldinga.

Disse sokkeparene er produsert av flittige fingre…

…i løpet av noen få dager. 

 

Det er mye vi kan finne på

…sjøl om livet er en del annerledes for de aller fleste av oss nå.

 

Bursdag med Bolla og Bjørn-Atle

 

Det er jo litt spesielt å feire bursdag når det er slik som nå.

Men…

…noen “følelsesmessig katastrofe”, med såre hulk og ekstrem ensomhetsfølelse, har det selvfølgelig ikke vært.

 

Da jeg entret bloggverdenen i dag, ble jeg møtt av en utrolig nydelig bursdagshilsen fra bloggvenninne Frodith!

Karidansen danser innadørs på bursdagen?

Sånt varmer, og særlig når en vet at dagen må feires “Alene hjemme”.

 

Eller…

helt alene er jeg jo ikke!

Jeg har jo Bolla og Bjørn-Atle!

 

Garantert smittefrie! De holder seg nemlig alltid hjemme!

 

Så har jeg jo fått flere meldinger og hatt flere hyggelige samtaler i dag.

Faktisk hadde jeg min aller første video-telefonsamtale på Messenger med Frodith nå i kveld. Jeg strevde litt med å få tatt telefonen, men omsider var kontakten opprettet!

 

Jammen fikk jeg gave på døra i ettermiddag også!

Den yngste nissekusinen og mannen var ute og kjørte, og så avleverte de gave utenfor hoveddøra. 

 

Vi gjorde det helt etter forskriftene:

De ringte og sa fra at de var utenfor.

Så satte de gaven pent på trappa, og holdt seg på behørig avstand, mens bursdagsbarnet åpnet døra!

Det var hyggelig å se dem!

 

Dette var “hovedgaven” blant det de hadde ordnet til meg!

Hjemmelagde tøfler!

 

Jeg hadde ikke tøfler, og har tenkt på å skaffe meg det.

Derfor var dette midt i blinken!

 

I dag har jeg diktet et lite sangvers om det å feire bursdag i pandemi-tider.

Vil du høre, kan du ta en titt på videoen.

 

 

 

“Dører til ditt indre”

 

Boka med denne tittelen kjøpte jeg for en del år siden. Jeg fant mye trøst i den, fordi jeg hadde veldig mye uro i meg på den tida.

 

Det har gått lang tid siden sist jeg leste i den. Boka har uansett stått i ei bokhylle der jeg, til enhver tid, har bodd. Jeg har faktisk flyttet fire ganger i løpet av de siste fire åra! 

 

 

Det er en tekst for hver av årets 365 dager.

(Skuddårsdagen er faktisk også med, så det er 366!)

 

Her er dagens tekst:

 

I forordet til boka står det blant annet:

“De vakre ordene fra Eileens stille, indre stemme bruker ofte en kristen eller bibelsk språkdrakt som kan virke fremmed for enkelte. Hennes gudsbegrep går imidlertid langt videre enn det som gjerne forfektes av Kirken. Eileens inspirasjon er den guddommelige kjernen som finnes i oss alle. Når stemmen sier “Jeg”, kan leseren dermed velge å oppleve budskapet fra sin egen indre kilde.”

 

 

“Å, nei, nå får je gnagsår på nasan!”

 

Det var den første tanken som slo meg da jeg oppdaget at den ene plastputa på brillene mine hadde gått i oppløsning i dag morges.

Vanligvis går jeg bare til en brilleforretning, og så får jeg nye puter helt gratis.

Det er en service de yter!

Men…nå synes jeg ikke at jeg kan oppsøke et kjøpesenter for en slik liten bagatell.

Ikke vet jeg om brilleforretninger holder åpent nå for tida heller?

Dessuten var det jo bare tull å bekymre seg over nesa.

Jeg har nemlig ikke bare ett par.

Du får jo to par for samme pris på en av brillebutikk-kjedene.

(Nå har jeg aldri prøvd å kjøpe bare ett par der, for man sier jo ikke nei til et “Supertilbud”.)

 

Like fullt prøvde jeg å finne på en hjemmesnekret løsning på det med den manglende puta. 

Jeg surret litt gladpack der puta manglet…

 

Det fungerte dårlig, så jeg må nok finne på noe lurere!

 

Det mest tankevekkende her, er hvor lite det skal til før jeg liksom synes at tilværelsen blir litt…

…kronglete!

 

Det er vel ingen overdrivelse å nevne “Lav stressterskel”…

…når en kjenner på en bitteliten ergrelse bare fordi det mangler ei plastpute på favorittbrillen??

 

Jevnt over…

…er vi godt vant her…

Jevnt over…

…har vi veldig lite å klage over…

Jevnt over…

…er vi rimelig bortskjemte, faktisk!!

 

Det er bare å erkjenne det!

Tak over hodet, strøm, vann og mat…

 

…og dorull!

 

Det er ikke alle som er heldige!!

 

 

Jeg satte bare det andre paret på min sarte nese…

…så var den “saken” ute av verden!

 

Grønn Glede x 3! (Fargeutfordring fra Frodith.)

 

Hva jeg mener med det?

Jo…

Først hadde jeg glede av å planlegge hvordan jeg skulle lage denne “grønnsak-kreasjonen”, (bestående av spirede mungbønner, agurkskiver, soyabønner, brokkoli og frisk basilikum).

Så hadde jeg glede av å lage den!

Til slutt hadde jeg gleden av å spise den!!!

Så – da ble det mye Grønn Glede!!🥬🥦🥒🥦🥬

“Retten” smakte godt! Ganske sunn var den jo også!

(Tok på litt olivenolje og honning etter at jeg hadde tatt bildet!)

 

I videoen nederst i dette innlegget, kommer jeg med noen tanker vedrørende prognoser, antagelser og sannsynlighet!

Jeg er helt elendig i matematikk…

Jeg er også dårlig til å planlegge…

Noen ville vel ha kalt meg et  vimsete, usystematisk rotehue…

…og kanskje med rette…(?)

 

Noe jeg imidlertid har vært veldig “flink” til gjennom livet…

…er å bekymre meg!

Tendensene til nesten alltid å ta “Alle sorger på forskudd”, har heldigvis dempet seg en del.

Hvis jeg skal bekymre meg om alt som kan komme til å skje, får jeg jo aldri en god dag…

…uavhengig av hva som faktisk virkelig skjer!

 

 

Jeg er så inderlig klar over…

…at til enhver tid opplever mange å befinne seg i en livssituasjon som gjør det svært vanskelig å tenke positivt.

Slik vil det alltid være. Men om en greier å finne små lysglimt midt oppe i alt som er tungt og leit, så får en sannsynligvis noen gode øyeblikk midt i alt det traurige.

 

Jeg har fått leieboere! (Fargeutfordring: Oransje!)

 

Jeg har pusset vinduer i dag.

Det vil si; jeg vasket av det verste.

Direkte blanke ble de ikke…

 

Men…

…da jeg åpnet ett av vinduene, oppdaget jeg jammen at jeg hadde fått leieboere!

Hønene har nok skjønt at denne dama ikke er av dem som utfører hyppig vindusvask.

De har hatt det fredelig og godt der de har valgt å bosette seg!

 

Sju marihøner! To av dem tett omslynget.

 

Kanskje det snart blir…

…familieforøkelse?

 

(De var levende – ingen var ihjelklemt i karmen. Nokså dorske og trege, men det sto til liv!)

Jeg liker marihøner. Jeg har imidlertid bare ei plante her. Derfor har de ikke så mye å spise på, om de skulle finne ut at de vil komme inn i stua!

 

Marihøner er jo oransje, så nå har jeg utført den oppgaven!

 

Om du ikke er klar over det, så er det Frodithen som har satt i gang fargeutfordringa.

Hun har også åpnet kafé i bloggleiligheta si.

 

Det er bare å stikke innom for den som har lyst!

Stedet er garantert fritt for virus og basselusker!😊

 

 

Godt Når Noe oppleves som Normalt…(Og om å Falle i Fryktgrøfta)

 

I dag gikk jeg en tur ut i vårvinden.

Det var tid for litt mosjon.

Jeg kan jo ikke bare sitte inne, når jeg verken er sjuk eller er satt i karantene.

 

18. mars…

…og gule krokus i solveggen ved ei blokk rett ovenfor her jeg bor.

 

I dag tidlig la jeg i bløt en porsjon mungbønner.

 

De skal sette en ekstra sunn spiss på lunsjen min om et par dager.

Det er koselig at det spirer og gror, sjøl om jeg ikke akkurat har sådd noe.

Jeg er nokså utålmodig av meg.

Da er det fint med noe som bare trenger et par dager på seg…

…før det er klart til bruk!

 

Under turen i dag, observerte jeg at det satt en del folk rundt på fortauskaféer.

Ingen satt tett på hverandre, men det var godt å se at verden tilsynelatende var litt som vanlig igjen.

 

I går falt jeg i…

…fryktgrøfta…

 

På matbutikken var det nemlig noen som trådde meg litt for nære da jeg sto i kassa.

Det var i hvert fall ikke en hel meter mellom oss!

Toppen åtti cm!!

(Kanskje jeg bør ta med meg tommestokk på butikken heretter?)

 

Da kjente jeg at den strikse damen i meg våknet:

“Det må da fell gå an å hølle litt avstand her, a’ ve!?”

Jeg bare tenkte det, men jeg trakk meg så langt unna personen som jeg kunne, mens jeg snurpet i truten og pakket varene mine.

 

Mens jeg tuslet hjemover, møtte jeg på flere joggere.

De klampet av gårde i full fart, mens de pustet og peste!

Da våknet den strikse damen igjen:

“Er det virkeli’ nøddvendi’ å flyge rundt her blant folk og puste og pæsa, slik det er nå hell!!???

Først da jeg kom hjem, innså jeg at det var frykten som hadde tatt litt overhånd…

…og jeg bestemte meg for at sånn skal jeg ikke holde på!!

For…

…det var da vel egentlig litt avslappende å se at det fantes personer som ikke var helt hysteriske på den avstands-regelen? Det var jo ingen som klengte seg innpå meg. Personen var kanskje bare litt nærmere enn det som er anbefalt.

 

I går fikk jeg høre at noen hadde funnet ut at det kunne være smart å bruke en penn i stedet for fingeren når man slo PIN-koden i bankterminalene.

Det skal jeg IKKE begynne med.

For hva slags signaleffekt sender jeg ut da?

“Jeg er hysterisk! Her er alt livsfarlig!”

Da blir jeg fort “slem” og hensynsløs fordi jeg er så redd for hvordan det skal gå med…

…meg!

Jeg blir fort veldig opptatt av alle som gjør “feil”.

Så glemmer jeg at det er menneskelig både å få panikk, bli sint og å opptre litt egoistisk.

Å smitte omgivelsene med hysteri og panikk, er (på sikt) nesten like farlig som å smitte noen med virus. Kropp og psyke henger i hop. Det ene er like viktig som det andre.

Dessuten kan jeg uansett ikke gardere meg mot smitte. Jeg kan bare ta mine forholdsregler.

(Ja, det heter forholdsregler – ikke forhåndsregler som jeg ser mange har begynt å skrive.)

Jeg vasker hendene grundig når jeg kommer hjem, og spriter før og etter at jeg handler i matbutikken.

DET får holde!

 

I går leste jeg en artikkel som rørte meg…

Den handlet om omsorg for andre…

Omsorgen kom fra en person som sjøl antagelig er blant de mest sårbare…

Det fikk meg til å bli enda mer bevisst på hva som er viktig nå, utenom det å utvise forsiktighet og ta hensyn.