Sånt varmer, og særlig når en vet at dagen må feires “Alene hjemme”.
Eller…
…helt alene er jeg jo ikke!
Jeg har jo Bolla og Bjørn-Atle!
Garantert smittefrie! De holder seg nemlig alltid hjemme!
Så har jeg jo fått flere meldinger og hatt flere hyggelige samtaler i dag.
Faktisk hadde jeg min aller første video-telefonsamtale på Messenger med Frodith nå i kveld. Jeg strevde litt med å få tatt telefonen, men omsider var kontakten opprettet!
Jammen fikk jeg gave på døra i ettermiddag også!
Den yngste nissekusinen og mannen var ute og kjørte, og så avleverte de gave utenfor hoveddøra.
Vi gjorde det helt etter forskriftene:
De ringte og sa fra at de var utenfor.
Så satte de gaven pent på trappa, og holdt seg på behørig avstand, mens bursdagsbarnet åpnet døra!
Det var hyggelig å se dem!
Dette var “hovedgaven” blant det de hadde ordnet til meg!
Hjemmelagde tøfler!
Jeg hadde ikke tøfler, og har tenkt på å skaffe meg det.
Derfor var dette midt i blinken!
I dag har jeg diktet et lite sangvers om det å feire bursdag i pandemi-tider.
Det har gått lang tid siden sist jeg leste i den. Boka har uansett stått i ei bokhylle der jeg, til enhver tid, har bodd. Jeg har faktisk flyttet fire ganger i løpet av de siste fire åra!
Det er en tekst for hver av årets 365 dager.
(Skuddårsdagen er faktisk også med, så det er 366!)
Her er dagens tekst:
I forordet til boka står det blant annet:
“De vakre ordene fra Eileens stille, indre stemme bruker ofte en kristen eller bibelsk språkdrakt som kan virke fremmed for enkelte. Hennes gudsbegrep går imidlertid langt videre enn det som gjerne forfektes av Kirken. Eileens inspirasjon er den guddommelige kjernen som finnes i oss alle. Når stemmen sier “Jeg”, kan leseren dermed velge å oppleve budskapet fra sin egen indre kilde.”
Først hadde jeg glede av å planlegge hvordan jeg skulle lage denne “grønnsak-kreasjonen”, (bestående av spirede mungbønner, agurkskiver, soyabønner, brokkoli og frisk basilikum).
Så hadde jeg glede av å lage den!
Til slutt hadde jeg gleden av å spiseden!!!
Så – da ble det myeGrønn Glede!!
“Retten” smakte godt! Ganske sunn var den jo også!
(Tok på litt olivenolje og honning etter at jeg hadde tatt bildet!)
I videoen nederst i dette innlegget, kommer jeg med noen tanker vedrørende prognoser, antagelser og sannsynlighet!
Jeg er helt elendig i matematikk…
Jeg er også dårlig til å planlegge…
Noen ville vel ha kalt meg et vimsete, usystematisk rotehue…
…og kanskje med rette…(?)
Noe jeg imidlertid har vært veldig “flink” til gjennom livet…
…er å bekymre meg!
Tendensene til nesten alltid å ta “Alle sorger på forskudd”, har heldigvis dempet seg en del.
Hvis jeg skal bekymre meg om alt som kan komme til å skje, får jeg jo aldri en god dag…
…uavhengig av hva som faktisk virkelig skjer!
Jeg er så inderlig klar over…
…at til enhver tid opplever mange å befinne seg i en livssituasjon som gjør det svært vanskelig å tenke positivt.
Slik vil det alltid være. Men om en greier å finne små lysglimt midt oppe i alt som er tungt og leit, så får en sannsynligvis noen gode øyeblikk midt i alt det traurige.
Jeg kan jo ikke bare sitte inne, når jeg verken er sjuk eller er satt i karantene.
18. mars…
…og gule krokus i solveggen ved ei blokk rett ovenfor her jeg bor.
I dag tidlig la jeg i bløt en porsjon mungbønner.
De skal sette en ekstra sunn spiss på lunsjen min om et par dager.
Det er koselig at det spirer og gror, sjøl om jeg ikke akkurat har sådd noe.
Jeg er nokså utålmodig av meg.
Da er det fint med noe som bare trenger et par dager på seg…
…før det er klart til bruk!
Under turen i dag, observerte jeg at det satt en del folk rundt på fortauskaféer.
Ingen satt tett på hverandre, men det var godt å se at verden tilsynelatende var litt som vanlig igjen.
I går falt jeg i…
…fryktgrøfta…
På matbutikken var det nemlig noen som trådde meg litt for nære da jeg sto i kassa.
Det var i hvert fall ikke en hel meter mellom oss!
Toppen åtti cm!!
(Kanskje jeg bør ta med meg tommestokk på butikken heretter?)
Da kjente jeg at den strikse damen i meg våknet:
“Det må da fell gå an å hølle litt avstand her, a’ ve!?”
Jeg bare tenkte det, men jeg trakk meg så langt unna personen som jeg kunne, mens jeg snurpet i truten og pakket varene mine.
Mens jeg tuslet hjemover, møtte jeg på flere joggere.
De klampet av gårde i full fart, mens de pustet og peste!
Da våknet den strikse damen igjen:
“Er det virkeli’ nøddvendi’ å flyge rundt her blant folk og puste og pæsa, slik det er nå hell!!???
Først da jeg kom hjem, innså jeg at det var frykten som hadde tatt litt overhånd…
…og jeg bestemte meg for at sånn skal jeg ikke holde på!!
For…
…det var da vel egentlig litt avslappende å se at det fantes personer som ikke var helthysteriske på den avstands-regelen? Det var jo ingen som klengte seg innpå meg. Personen var kanskje bare litt nærmere enn det som er anbefalt.
I går fikk jeg høre at noen hadde funnet ut at det kunne være smart å bruke en penn i stedet for fingeren når man slo PIN-koden i bankterminalene.
Det skal jeg IKKE begynne med.
For hva slags signaleffekt sender jeg ut da?
“Jeg er hysterisk! Her er alt livsfarlig!”
Da blir jeg fort “slem” og hensynsløs fordi jeg er så redd for hvordan det skal gå med…
…meg!
Jeg blir fort veldig opptatt av alle som gjør “feil”.
Så glemmer jeg at det er menneskelig både å få panikk, bli sint og å opptre litt egoistisk.
Å smitte omgivelsene med hysteri og panikk, er (på sikt)nesten like farlig som å smitte noen med virus. Kropp og psyke henger i hop. Det ene er like viktig som det andre.
Dessuten kan jeg uansett ikke gardere meg mot smitte. Jeg kan bare ta mine forholdsregler.
(Ja, det heter forholdsregler – ikke forhåndsregler som jeg ser mange har begynt å skrive.)
Jeg vasker hendene grundig når jeg kommer hjem, og spriter før og etter at jeg handler i matbutikken.
DET får holde!
I går leste jeg en artikkel som rørte meg…
Den handlet om omsorg for andre…
Omsorgen kom fra en person som sjøl antagelig er blant de mest sårbare…
Det fikk meg til å bli enda mer bevisst på hva som er viktig nå, utenom det å utvise forsiktighet og ta hensyn.
