Som i tillegg er nærmest totalt uinteressert i mus????
Ikke jeg i hvert fall!
Det holder med det ene eksemplaret jeg har hatt i heimen…….
Ole-Gunnar het han.
Han var oppkalt etter en kjent, norsk fotballspiller!
Der sluttet for øvrig likheten mellom de to…………
Min Ole Gunnar trivdes best når han fikk ligge på sofaen. Hans daglige trim besto stort sett av turene til og fra matskåla.
DEN besøkte han imidlertid ofte!
Det resulterte i at Ole-Gunnar til slutt veide nærmere sju kilo………..
En gang skjedde det noe nærmest sensasjonelt!
Den yngste sønnen min kom løpende inn døra :
– MOR!! Du lyt komma og sjå!!!!
N’ Ole-Gunnar har fange’ MUUUUS!!!!
Ja, så sannelig hadde han det!
Jeg tror det må ha vært en minst like sjokkerende opplevelse for Ole-Gunnar som for musa!
Dypt inne i den digre, dorske katteskrotten fantes det altså et aldri så lite snev av jaktinstinkt!!!
Det ble, tilsynelatende, med den ene gangen……..
Det ga tydeligvis ikke mersmak……
………. verken selve jakta – eller fangsten……
Da Ole-Gunnar begynte å dra på åra, ble han folksint. Det var sjelden han var interessert i kos og klapp.
Han gjemte seg ofte inne i skapet der jeg oppbevarte servietter. Der lå han og riktig breiet seg oppå serviettene.
En gang, da jeg kikket inn i skapet for å ta ut noen servietter, ble jeg møtt av et olmt, ravgult blikk og stygge lyder. Jeg trakk til meg hånda ganske kjapt.
Jeg hadde erfart at det var det klokeste å gjøre……
Den eldste sønnen min var vitne til opptrinnet. Han var dugelig lei av Ole-Gunnars hersketeknikker!
Junior gikk målbevisst bort til skapet, skaut handa innafor døra og fikk et solid tak i kattebeistet!
– Kom her; DI FEITE, BORTSKJÆMTE KATTE!!!!!!
DET var den gangen Ole-Gunnar kom ut av skapet!
Og DET i en viss fart!!
Da ble til og med Veldrebygdas feiteste og mest bortskjemte katt temmelig spak……
Det var sjelden han løp fort, men i dette tilfellet nærmest spant han bortover gulvet for å komme seg raskest mulig i dekning!
Da Ole-Gunnar begynte å gjøre fra seg på filleryene, var hans dager talte…….
ETT sted går grensa!!
Mjau…. her låg je godt, gitt!
Nei, når de begynner å ble mannevonde så er det ikke så moro mer… Og snille gamle katter er nå en ting, da kan man vel alltids beholde de. Men i tillegg ugreie og herskesyke 😀 Men fin var han da 🙂
Ja du all verden, katter er katter og de blir ikke tammere enn de sjøl gidder å bli. Vi har jo hatt noen opp gjennom årene. Den siste vi hadde var akkurat da vi flytta herfra og inn i nygbygd enebolig et par km unna. Katta nekta å flytte. Jeg prøvde å hente den flere ganger, men når vi kom frem på en bakkekant for å svinge ned mot boligfeltet, tok katta sats omtrent ved navelen min og ”sprang oppover brystkassa og nedover ryggen”,, og var vekk. Fikk det til til slutt.. 😀 Herlig innlegg, du skriver godt 🙂
Herlig! Skikkelig bra skrevet! <3 <3
frodith: Ja, han var fin å se på – men han ble altså litt ufordragelig med åra!
Sverre: Takk! 😀
dedicat: Takk. Jeg har hatt katter i hele mitt voksne liv. Jeg liker sjølstendigheten og staheten deres. Jeg har katt nå også – ei lita, sprelsk pusefrøken. Om få år skal jeg også flytte, så da blir det spennende å se hvordan hun vil reagere! 🙂