Jeg har nettopp satt fra meg handleposene,

og står bøyd for å knyte skolissa som har gått opp…

 

Plutselig hører jeg en stemme:

“Hei Kari! Hei!!”

I det jeg retter ryggen, får jeg øye på ei blid, ung dame som står foran meg.

“Jeg kjente deg igjen. Du har en fin blogg!”

 

Litt forfjamset får jeg fram et “Takk”,

før hun går videre sammen med følget sitt…

Du store verden…!

Dette er første gang noen har stoppet opp

og snakket til meg på gata

fordi de har kjent meg igjen fra bloggen.

 

Akkurat der og da føles det bittelitt rart og skummelt…

…men aller mest veldig hyggelig…

 

Jeg løfter opp handleposene, og går hjemover med et smil om munnen.

 

Det var noe ved den unge damen som virket litt kjent…?

Nei, jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har snakket med henne før,

men jeg lurer litt på om hun også kan ha en blogg?

 

Det var noe ved smilet hennes…

…som jeg syntes jeg dro kjensel på?

 

 

Omtrent slik bør man vel posere når man er blitt bloggkjendis…? 😉

 

 

 

“Noen” skriver om “Kjekk norsk ungdom”…

Andre er kanskje litt mindre bråkjekke…

Skal selvfølgelig ikke nevne navn på Den Mest Bråkjekke…

 

Man henger jo ikke ut en sine beste venninner,

gjør man vel…?

 

Men altså:

Her er et bilde av dagens realiteter :

Bæssmor med brodder på blankholka…

 

“Noen” skulle absolutt ha meg til å løfte på benet, balansere…

…altså nærmest posere…

Akkurat som om jeg skulle leke “modell”, liksom??

 

Under sterk tvil lot jeg meg omsider lokke…

…men bare i ett lite sekund…

…akkurat lenge nok til at “noen” fikk knipset et bilde…

 

 

Ikke verst at vi kom oss helskinnet rundt Sognsvann i dag…

Isen lå tjukk, og flere spaserte midt ute på vannet…

 

Sånt gjør ikke bestemødre med brodder på bena…

 

PSSST!

(Vil du se en mer polert og blankpusset (i litt annen betydning) versjon av dagens opplevelse

kan du ta deg en tur innom HER…)

 

 

Jeg kjøpte adventslys (og fant fram adventsstaken med englene)

i slutten av november.

Sjøl om jeg har forenklet både julepynting og julefeiring de siste åra,

holder jeg på noen tradisjoner i førjulstida…

 

Men…i stedet for å tenne ett og ett lys,

har jeg pleid å spare alle fire til siste søndag i advent…

Med andre ord slipper de å “stå og skinne for seg selv”…

 

I år var jeg bortreist den siste uka før jul…

Derfor var jeg ikke hjemme på Den Store Adventslystennedagen…

 

Da jeg kom hjem, få dager før jul, tenkte jeg:

“Nå kan je likså gøtt læ’bli å tenne lysa…

…så kan je bruke døm oppatt tel neste år!”

 

Som tenkt så gjort…

Adventslysene ble derfor behørig pakket bort…

…uten så mye som å ha vært i nærheten av ei fyrstikk…

 

De dyprøde julelysene tente jeg i går kveld.

De skal få lyse opp i stua her i hele romjula…

…eller så lenge de varer…

 

Det er vel grenser for hvor rasjonell og snusfornuftig man skal være…

Gjenbruk av adventslys bør kanskje ikke bli en fast tradisjon…?

I alle fall så lenge man ikke er pukka nødt

til å spare på alt som ikke er helt nødvendig….

 

De røde julelysene ser nesten lilla ut på bildet, men de er dyp røde!

(Akkurat sånn rødfarge som jeg liker veldig godt – dyp bringebærrød!)

 

For å unngå at de nedpakkede adventslysene går i glemmeboka,

(slik at jeg likevel ender opp med å kjøpe nye til neste advent)

har jeg lagt inn en aldri så liten påminnelse til meg sjøl i kalenderen:

 

 

 

 

Apropos mitt forrige innlegg (“Gammelt nytt…?”):

 

Lille julaften møttes Frodithen og jeg på kaféen “La Belle Flør”.

Tidligere het den “Dagny’s”.

 

I følge den hyggelige mannen bak disken,

skyldtes navneskiftet (blant annet) at de nå selger

både blomster og pyntegjenstander

i tillegg til mat og drikke.

 

Stilig interiør, ikke sant?

 

Frodithen matchet interiøret, for hun hadde jo blomster på klærne…

 

Denne “modellen” slet visst litt med å holde seg i ro…

(Kanskje yngste sønnen min hadde litt rett da han nylig kommenterte

at a’ mor har en del “maur i rompa”…?)

 

Joda…jeg klarer å stå stille littegrann…

…sånn innimellom…

 

Speileffekt…

 

Det var første gangen jeg var på dette stedet…

…og det var en positiv opplevelse.

 

Behagelig innetemperatur var det imidlertid ikke

inne på La Belle Flør.

Dette med strømprisene merkes nesten overalt…

Det er langt fra alltid varmt og godt å sitte inne på en kafé lenger…

 

Også de som driver spisesteder

er jo nødt til å spare på strømmen for å få drifta til å gå rundt.

 

 

De første årene jeg blogget, var jeg nærmest helt hekta…

Enkelte dager kunne jeg legge ut både to og tre innlegg…

 

Blogginga har gitt meg mye glede.

Jeg har lært mye av det også,

ikke minst på den tekniske fronten.

 

De siste månedene har det blitt svært få innlegg.

Til dels handler det jo om at jeg har fått utvidet stillingen min.

Da blir det mindre tid til blogging og andre hobbier.

 

Imidlertid har det skjedd mer enn en gang

at jeg har hatt noen fine opplevelser

som jeg har tenkt at jeg skal dele noe fra her på bloggen…

Men…så har lufta gått ut av ballongen før jeg har kommet så langt.

 

Dagen etter har jeg kanskje tenkt at det har blitt “gammelt nytt”…

…og at mye av poenget med å dele det er borte…

Jeg er liksom ikke i “den energien” lenger…

 

Men…kanskje jeg bør snu litt på tankegangen min…?

 

Det gjør da vel ikke noe om jeg deler en opplevelse

som ikke er “dagsferske nyheter”?

 

Jeg driver ikke akkurat noe nyhetsbyrå heller! 😉

 

Dessuten:

Innimellom har jeg vært så ivrig på blogging og “dokumentering”,

at det nok har gått ut over mitt sosiale liv. 

Jeg har tenkt “blogg” mye av tida.

Det har vært fotografering, skriving og redigering over en lav sko…

 

Ofte har jeg da blitt ganske så fraværende i sosiale settinger…

Særlig for de som ikke blogger sjøl,

kan det være nokså frustrerende å være sammen med noen

som er så til de grader opphengt i bloggbobla si.

 

Ved et par anledninger har jeg fått tilbakemeldinger om dette.

I ettertid har jeg hatt det litt i bakhodet,

sjøl om jeg nok har falt tilbake til “gamle synder” i blant.

 

Noen ganger kan man finne en middelvei…

Kanskje knipse noen bilder,

og la alt av bilderedigering og tekst ligge til senere…

 

Det haster ikke så voldsomt å få det ut på bloggen…

Det gjør ikke noe om det er “gammelt nytt”.

Jeg må ikke glemme å også være til stede…

Altså:

For det meste av tida være der jeg er, her og nå…

…både for min egen del…

…og for å være mentalt tilgjengelig for folk

jeg kanskje bare treffer noen få timer en gang i blant…

 

Akkurat dette med tilstedeværelse har blitt mangelvare i sosiale settinger…

Det er nok flere enn meg som står i fare

for å utvikle hudfortykkelse på pekefingertuppen…

 

…etter jevnlig og iherdig scrolling på smarttelefonen…