Det kan jo være noe så banalt som en liten forkjølelse.
En føler seg slett ikke på topp når nesa renner og halsen er sår.
Heldigvis er en forkjølelse som regel en bagatell.
Den går helst over i løpet av ei ukes tid.
Så kan det være perioder der vi opplever mer alvorlig sjukdom eller ulykker, enten med oss sjøl eller med noen i våre nære omgivelser.
Det kan føles som å leve i et vakuum:
“Bare dette går over snart, så vi kan få tilbake et normalt liv!”
Så er det slett ikke alltid at alt blirsom før igjen…
…og så må vi lære oss å leve med det slik det har blitt.
I en akuttsituasjon blir det gjerne så altoppslukende at de færreste har kapasitet til å tenke på så mye annet.
På sikt er det imidlertid viktig å komme seg videre på ett eller annet vis.
Mange av oss har kjent på frykten for at vi skal måtte leve med dagens smittesituasjon i veldig lang tid framover.
De første ukene etter at Norge stengte ned, syntes jeg det var ordentlig tungt.
Jeg følte det nesten som om det hadde brutt ut krig her.
Det første jeg tenkte på om morgenen var viruset, og situasjonen rundt dette.
Et par dager følte jeg at jeg var på vei ned i ei hengemyr av tungsinn og frykt.
Jeg klamret meg til håpet om at viruset ville brenne ut ganske fort.
Heldigvis gikk denne følelsen ganske raskt over. Jeg begynte å bruke noe av fritida jeg fikk (fordi jeg ble permittert, og fordi jeg knapt kunne treffe noen) til å innføre noen nye vaner.
Som for eksempel lett styrketrening og yoga om morgenen.
Skjebnen ville det også slik, at jeg fikk et viktig “oppdrag” i den perioden jeg var permittert.
I mai fikk jeg begynne på jobb igjen, smittetallene gikk ned …
…og livet føltes nokså normalt igjen.
Sjøl om det har skjedd en økning igjen, har jeg ikke den samme frykten som i vår.
En venner seg jo til å leve på en litt annen måte. Dessuten er det en trygghet at vi har fått mer kunnskap. Jeg har innarbeidet noen nye rutiner i forhold til hygiene og til adferd ute blant folk, uten at jeg føler at det tar så mye ekstra tid og krefter.
Selvfølgelig ønsker jeg at vi skal få god kontroll på smitten så fort som mulig, og at vi kan leve sånn noenlunde normalt igjen.
Med “normalt” mener jeg, blant annet, å kunne sette seg på en buss eller et tog for å treffe venner og familie som bor et stykke unna. Dessuten å slippe å tenke så mye på å holde avstand til andre mennesker.
Jeg har derimot ikke stort behov for å reise utenlands, eller dra på arrangementer med veldig mange mennesker.
Jeg sitter uansett ikke bare og venter på “normaliteten”.
Så langt det er mulig, skal jeg ha det bra slik det er nå.
Ellers blir jo denne korona-perioden bare…
…en vond vente-stasjon?
2020 har vært et ganske godt år for meg, til tross for den spesielle situasjonen.
Jeg har klart å løse opp i en del følelsesfloker.
Det har betydd mye for livskvalitet og humør.
Jeg fikk noen gavepakker i første halvdel av året, som jeg i utgangspunktet ikke likte noe særlig.
Ganske raskt så jeg imidlertid hvor verdifulle disse “gavene” var.
“Vil jeg fortsette å gå og gnage på alt som jeg har opplevd som urettferdig og vondt?
Bli ei Bitter Bitch som terper på de samme tingene som skjedde for “evigheter” siden (både inne i hodet og utad) i år og dag framover?
Kanskje resten av livet?”
Disse erkjennelsene har vært enormt viktige for meg!
Det er som om jeg har løftet en tung bør av skuldrene mine.
Sjølsagt konstruerer jeg noen nye floker i ny og ne…
…ellers ville det ha blitt for kjedelig! 😉
Man er da ikke Drama-Queen for ingenting!
Men…det er deilig å ha gjennomført disse oppgjørene med meg sjøl!
Jeg ser ikke alt det vakre rundt meg om jeg nesten bare går rundt og grubler…
….og tenker på det jeg skulle ha ønsket meg annerledes…
