“Jeg var HELT sikker på at du skulle få det til!”

 

De har dukket opp mange steder rundt omkring…

…disse “sprit-automatene”…

 

I begynnelsen hadde mange av butikkene bare ei flaske “Blåtind” innafor døra.

Alle måtte ta tak i flaska for å få ut de edle dråpene med hånddesinfeksjon.

De mest “avanserte” hadde fått tak i flasker med pumpesystem, slik at man bare kunne trykke på toppen med en finger…

 

Etter hvert kom det stadig flere automater.

Noen av dem har en pedal som man kan tråkke på.

Andre er utstyrt med ei slags “fotocelle”.

 

For ei…

…som ikke akkurat sto først i køen da den tekniske innsikten ble utdelt…

 

…så kan disse automatene by på en del hodebry…

 

Sånne som denne…for eksempel…

 

I videoen under forteller jeg om hva som skjedde første gangen jeg skulle benytte akkurat denne automaten!

 

 

 

 

Motiv: Få medlidenhet?

 

Brené Brown har forsket mye på sårbarhet:

Hun sier blant annet:

 

“Sårbarhet handler ikke om å brette ut problemene sine på Facebook!” 

(Eller blogg for den saks skyld. 😉 )

Dette gjelder jo særlig dersom det handler om å klage på omgivelsene…

…og framstå som et offer…

…uten å ha noen som helst form for sperrer.

 

Den samme Brené har, for øvrig, følgende definisjon på hva sårbarhet er:

“Sårbarhet handler ikke om å vinne eller tape.

Det handler om å tørre å stå ansikt til ansikt med et uforutsigbart utfall.”

 

Å blogge er jo en måte å være synlig på.

Om en blogger om noe som er litt personlig, stiller en seg mer sårbar enn om en legger ut ei kakeoppskrift.

 

I etterkant av innlegget jeg skrev for et par dager siden, tenkte jeg:

“Hvorfor skrev jeg det?

Var det for å få medlidenhet, støtteerklæringer eller gode råd?”

 

Nei, det var i alle fall ikke hovedmotivet

 

Jeg kan fort bli irritert på andre, hvis jeg synes det blir en temmelig ensidig fokusering på “Vondt&Leit og Stakkars Meg” over lang tid.

Da kan jeg nok bli for streng og lite empatisk.

 

Så har jeg kanskje litt godt av å få en påminnelse…

…om at det ikke alltid bare er å feie ting under teppet…

…uten at man dermed skal dvele så kolossalt mye ved det ubehagelige.

 

En av de som kommenterte innlegget mitt, skrev blant annet:

“Noen ganger må man bare nedi med hånda!” 

 

Den metaforen traff meg veldig!

Å støtte seg sjøl litt på veien opp…

 

Ikke noe drama og dikkedarer!

Bare en vennlig og nøktern konstatering!

 

Slik er det bare av og til!

Enkelt og greit!

 

 

Se så fint et lite fennikel-hjerte!

Jeg skar nemlig opp fennikel for å ha i salaten jeg spiste til lunsj i dag.

 

Det må da jammen bety noe positivt?

 

 

 

 

 

 

 

Alt er bare bra… Eller…?

 

Jeg er veldig opptatt av at jeg i hvert fall ikke skal være gjennomgående negativ og surmulende…

Det kommer jo sjelden noe godt ut av å sutre…

 

Jeg var jo “Verdens Verste Klager” i mange år, deprimert og sjølmedlidende…

 

Jeg vil velge å se det positive!!

 

Så er det også noe som heter å fornekte og å overse

De siste to ukene har jeg fått noen varsler om at jeg kanskje har vært litt for sliten.

 

Jeg har vært irritabel…

Jeg har kjent på at jeg helst ikke vil at noen skal kontakte meg…

…for å foreslå noe vi kan finne på…

…sjøl om jeg bare så vidt har truffet folk utenom jobb i september og oktober…

 

For…jeg har hatt nok med å jobbe fullt ei stund, nå som jeg har hatt muligheten…

Det har blitt mange kvelder og helger i det siste. (Etter eget ønske!)

Jeg har hatt stort behov for at de (relativt) få fridagene skulle være blanke.

 

Dessuten så er det jo denne Koronaen, da…

…som begrenser det sosiale livet temmelig mye.

 

Jeg har nesten ikke hatt lyst til å blogge, eller lese andres blogger…

…noe som jeg vanligvis koser meg med…

…og ser på som “påfyll”.

 

Flere ganger har jeg tenkt at jeg skulle skrive et innlegg…

…og så har det ofte blitt med tanken… 

“Je orker visst itte likevæl…”

 

Kanskje er det slik…

…at dette med oppblomstringa av Korona-viruset nå i høst har “tatt” litt mer tankevirksomhet og energi enn jeg har villet vedkjenne meg…?

Det representerer jo noe ubehagelig og utrygt som kommer “på toppen”, slik at de fleste av oss får litt mindre å gå på?

 

Jeg er ikke blant dem som har blitt hardest rammet av ringvirkningene.

Likevel ligger jo tanken på det i bakhodet mye av tida. 

Det var så godt i sommer, da smittetallene var veldig lave.

 

Urolig søvn…

…rare drømmer…

“Leamus” og prikking i hender og føtter.

Frossen og varm om hverandre.

En følelse av at hjertet stadig slår kollbøtte i brystet…

 

Vondt i ankelen…

(Men det gikk jo greit å være på jobb!

Ja, jøss da…!

…for jeg fant nemlig ut at det ikke gjorde så vondt når jeg gikk på utsida av fotbladet!

 

 

 

Joda, jeg har kjent på det flere ganger før.

 

Når det blir slik, skal jeg ikke prøve litt til…

…bare en dag til…

…og en til…

 

Men…jeg gjør det likevel…

 

I dag sa det “poff”…

(Neida, det sa absolutt ikke PANG!)

 

Lufta hadde bare gått ut av ballongen…

Jeg var svimmel, susete og småskjelven…

Det hjalp ikke å spise heller.

 

Jeg innså at det var på tide å gi beskjed om at jeg måtte bruke…

 

…en egenmelding.

 

Det er første gang siden jeg begynte i denne jobben for ett år siden.

Det skal sitte langt inne å være hjemme fra jobb.

(Jeg er ikke sår i halsen! 😉 )

 

Men…det var en lettelse å gi beskjed. 

Kaste inn håndkleet…

…og forebygge i stedet for å dra det enda lenger.

 

Jeg følte meg litt bedre med det samme jeg hadde tatt avgjørelsen.

Den var veldig riktig.

 

I ettermiddag har jeg bare tasset rundt. 

Laget meg te av ingefær og sitron…

Hørt på rolig musikk…

…og sett foredraget: “The Call To Courage”, (med Brené Brown) for andre gang.

 

Jeg har stelt litt pent med “Flinke Kari”, som har en tendens til å tøye strikken…

…og som slett ikke vil tilbake til å bli “Sutre-Kari”.

 

Grått en ørliten skvett…

…ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er litt kjørt, rett og slett.

Noen ganger er det å felle en tåre en måte å slippe spenninger på…

 

 

Og….

…jeg skal slappe av, legge vekk “må’ene”…

…rusle meg noen små turer…

…så fremt det ikke sprutregner…

 

Og om det sprutregner…

…kan jeg for eksempel…

…tenne på en peiskubbe…

…og ta fotbad med gode oljer i!

 

På mandag regner jeg med at jeg er tilbake på jobb…

Jeg skulle uansett ha langfri i helga som kommer.

 

Seks dager med “egenpleie”…

 

De dagene bør brukes klokt…

…slik at overskuddet kommer tilbake! 😀

 

 

Å bygge seg et tårn av bekymringer…

 

Jeg har vært nærmest “ekspert” på det området.

 

Innimellom har jeg laget meg noen “bekymrings-rekker”…

…som har vært hinsides det meste.

 

En katastrofetenker av de store…

…men definitivt ikke noen “Stor tenker!”

(Er ikke smart nok!)

 

Nylig leste jeg et innlegg skrevet av en kvinnelig student. (Jeg aner ikke hvem hun er.)

Hun bekymret seg for å bli smittet av Korona i forbindelse med eksamen.

 

Det var dette med å måtte ta offentlig transport til og fra eksamenslokalet…

Eller bli smittet under eksamen

Eller …

…havne i karantene, slik at hun ikke fikk reist hjem til jul.

Og…i så fall – hvordan skulle hun få handlet mat om hun ble sittende alene i karantene på hybelen i jula?

 

Hun fikk mange støtteerklæringer.

Skolen burde arrangere hjemmeeksamener, slik at studentene slapp å møte opp fysisk, det var sikkert og visst!

Dessuten var det jo helt fryktelig for en ung student å tenke på faren for bli sittende alene på en hybel i jula!

 

En eldre kvinne kommenterte på en litt annen måte…

Hun hadde feiret jul alene som 19-åring, for hun hadde ikke hatt noe annet valg den gangen.

Nå hadde hun spart penger for å ta seg råd til et hotellopphold i jula.

Det gledet hun seg veldig til.

“Jeg har det så godt, og har lite å sutre over!” skrev hun.

(Eller noe i den duren.)

 

Straks fikk hun tilsvar av en annen voksen dame.

Hun ble beskyldt for å kalle studenten for “sutrete”.

Hun måtte da forstå at det var fryktelig leit å ha sånne bekymringer når man var en ung student?

(Jeg oppfattet ikke kommentaren til den eldre kvinnen slik.

Tvert i mot opplevde jeg den som et forsøk på å oppmuntre, og tone ned katastrofetankene!)

 

Så ble det en lang dialog mellom disse to kvinnene i kommentarfeltet…

…der den eldre kvinnen (blant annet) bedyret at hun slett ikke hadde ment å beskylde noen for å være sutrete.

 

Hallo!!!

Hvorfor skal vi overdramatisere alt så veldig?

Rope høyt om “tragedie” over den minste ting?

Sjølsagt bør vi heller ikke gjøre narr, eller bagatellisere,…

…men vi trenger da vel ikke gå inn for…

…å nøre opp under hverandres katastrofetanker?

 

Hvis du ser tilbake på livet ditt når du er 80…

…og det aller mest “traumatiserende” du har opplevd…

…er at du feiret jul alene på hybelen en gang da du var ung student…

da har livet fart ganske pent med deg!!

 

Om det nå skulle bli så galt at denne jenta havner i karantene i romjula…

…så vil det sikkert oppleves som nokså stusselig. 

(Og sjølsagt enda stusseligere om hun virkelig skulle bli sjuk!)

 

Men: Hun kan få handlet kolonialvarer på nettet og få dem bragt på døra. 

(Hun var student i en større by, og der finnes det garantert slike ordninger!)

Hun kan snakke med familien både i telefonen og på video…

Hun kan velge å gå inn for å gjøre det beste ut av det. 

 

Og i etterkant kan hun kanskje si til seg sjøl…

 

…at det faktisk ikke ble så ille som hun trodde det skulle bli?

 

I så fall har hun kanskje fått en opplevelse av…

 

…mestring?

 

Ikke bare Muggen Megge…

 

Jeg koser meg om dagen…

…sjøl om jeg altså kan være ei muggen megge både titt og ofte.

 

I dag har jeg kost meg med å bestille noe på nettet.

Det er ikke til meg sjøl…

…men jeg gjør det jo litt for min egen del…

…fordi det er kos å ha et påskudd for å “shoppe” litt!

 

Dessuten er det jo moro å kjøpe gaver også!

 

Så håper jeg jo at det faller i smak da…

…hos dem som skal få det!

 

Her er jeg iført mitt nyeste klesplagg – en rosalilla, lang genser.

Buksa har jeg arvet av Frodithen.

 

Det var litt rart lys i går, så jeg ble seende litt “plastisk” ut i fjeset.

Jeg brukte derfor redigeringsprogrammet på mobilen.

Bildet fikk en forvandling i “Evergreen”.

Glattere i fleisen ble jeg jammen også!

 

Frodithen knipset bildet da vi møttes i går!

 

Gårsdagen ble for øvrig litt spesiell for min del…

…på en hyggelig måte!

 

Det var ekstra stas å være sammen med ei god venninne på en slik dag! 

En delt glede er en større glede!

 

Jeg deler nok noe om det på bloggen etter hvert…

 

…men ikke riktig ennå.

 

 

Ei Muggen Megge

 

Jeg kan være ei skikkelig…

…Muggen Megge!

 

Legg merke til nyansene her: 

Jeg sier ikke at jeg er ei Muggen Megge!

Det ville jo være det samme som å sette seg sjøl i bås…

 

Sjøl-stigmatisering er like ille som å stigmatisere andre…

 

Men…

…Megge-tendensene mine kan (til tider) være nokså…

 

…fremtredende!

 

 

På lørdag formiddag var jeg en tur på Rema.

Normalt går jeg ikke i butikken på lørdager “i disse tider”,

fordi det ofte er så mye folk der den dagen.

 

Så var det bare det…

…at nå på lørdag fikk jeg så lyst på…

 

…ostesufflé!

 

Når det da kun var ei lita flis med gulost igjen i kjøleskapet…

…så klarte jeg ikke å motstå fristelsen…

 

Lørdagskos ville jeg nemlig ha!!

 

Utstyrt med munnbind, og med håndsprit i veska, bar det til kolonialen!

 

Det var mange der…

Kun en kunde hadde munnbind på seg…

 

MEG!!

 

Det er ikke bare for å beskytte meg sjøl og omgivelsene mot smitte at jeg bruker munnbind på butikken.

Det er også for å beskytte meg sjøl og (ikke minst) omgivelsene mot Megge-tendensene mine.

 

Jeg føler meg nemlig litt mer beskyttet bak munnbindet, enn jeg ville ha gjort om jeg hadde gått uten.

 

Mine likesæle, smittesløve, slabbedasker av noen medkunder…

…slipper dermed å oppleve så mye av mitt aggressive, avvisende kroppsspråk…

…når de ikke holder seg på behørig avstand.

 

Jeg får heller ikke spiddet dem med blikket på samme måte…

…når brilleglassene dugger så jeg knapt nok ser meter’n foran meg…

 

Denne dugginga er nemlig en slitsom bivirkning av munnbind-bruk.

 

Noen ganger klarer jeg å få plassert munnbindet slik at dugginga ikke blir så plagsom.

Andre ganger har jeg følelsen av å gå rundt i en skikkelig tåkeheim.

Det til tross for at jeg klemmer neseklypa så stramt inntil jeg bare kan når jeg tar det på.

 

En skal jo helst ikke rette på munnbindet etter at en har gått rundt med det en stund.

Da er jo mye av vitsen borte.

 

Men…jeg gikk i alle fall hjem fra butikken med hevet hode…

…sjøl om jeg var svimmel av åndenød…

…og det føltes som om jeg hadde fått akutt, grå stær.

 

Et prakteksemplar av et hensynsfullt, samvittighetsfullt menneske, det er det jeg er…

…bak min bistre fasade!

 

Det var godt med ostesufflé på lørdagskvelden.

Jeg har delt herligheten opp i flere porsjoner…

…så det blir litt kveldskos i kveld også:

 

 

Mugne Megger må nemlig ha Mandagskos også…

 

Noen gleder skal man da ha…

…midt oppe i all elendigheten…

 

…ikke sant??

 

 

Jasmine Yvonne!

 

Jeg undret meg noen ganger…

…over hvorfor mine, ganske så oppfinnsomme, kreative foreldre…

…valgte å kalle meg noe så vanlig som Kari?

Alle vi tre søsknene har solide og “trauste” navn, men mitt er nok det aller vanligste…

 

Da jeg var lita, likte jeg å leke teater.

Da var jeg jo liksom en annen, så rollefigurene mine måtte ha andre navn enn meg.

 

En gang så jeg en fransk tv-serie om noen små jenter som danset ballett.

Jeg mener det var derfra jeg hentet navnet Yvonne.

For å gjøre det enda fjongere, tok jeg navnet Jasmine også.

 

Tenk om…

…jeg virkelig hadde hett Jasmine Yvonne…

…Sætersmoen!

 

Det hadde i alle fall vært originalt…

…og “spessielt” som vi sier i Elverum og i Ringsaker…

…der jeg har tilbragt de fleste år av mitt liv.

 

 

Jeg føler meg litt Jasmine Yvonne av og til, altså…

 

Jeg har skrevet et dikt om Kari/Jasmine Yvonne: 

 

 

 

“Snæppe-Snuppe”?

 

Jeg var en av dem som var ganske treg med å starte opp med Snap-chat.

Det handlet nok en del om motstand i forhold til det å lære seg “Enda ei teknisk nyvinning”.

 

Jeg strevde litt med å lage meg en profil, og turte knapt å sende noe i starten.

Det var hovedsakelig slik at jeg bare svarte på det som andre sendte til meg.

 

Så ble jeg litt bitt av basillen.

Det var festlig å sende rare fjes, og være litt oppfinnsom med bilder og bitmoi’er.

 

En periode syntes jeg dette var ganske så festlig…

 

Jeg sendte og mottok en del meldinger hver dag…

Men…så er det litt slik som med unger og nye leketøy:

En går lei etter hvert…

Så må en legge det vekk, og kanskje ta det igjen…

…og bruke det litt mer bevisst?

 

For min del ble det slik at jeg fant ut at all tida og energien jeg investerte i “snæppinga”, ikke sto i forhold til hva det faktisk ga meg.

Det ble nokså overfladisk…

Enda en tidstyv og ei tidtrøyte – litt på samme måte som “bevisstløs scrolling”.

 

Jeg har vært glad i å meddele meg skriftlig.

Det har ofte resultert i heftig kommunikasjon på sms og Messenger.

Kanskje særlig når jeg har involvert meg med menn…

…og har vært yr og forelsket.

Sånn vil jeg ikke bruke disse “tekste-kanalene” mer.

Messenger skal jeg hovedsakelig benytte til å sende små hilsener eller beskjeder.

 

I gamle dager (for eksempel i min barndom 😉 ) skrev folk brev til hverandre.

De måtte kanskje vente i flere dager og uker før de fikk svar.

Så var det en slags sjarm i det også…

…å gå i postkassa og finne et livstegn…

…i form av et etterlengtet brev?

 

Jeg har nesten aldri fått kjærlighetsbrev.

Det eneste unntaket var i forbindelse med en kort romanse da jeg var 17.

 

I dag er det vel e-posten som kommer nærmest brevskrivinga.

Jeg synes det er bedre å skrive en epost enn Messenger-melding dersom jeg har noe på hjertet.

Da har jeg lett for å skrive langt!

Det har også hendt at jeg har skrevet epost til noen uten å sende den.

I slike sammenhenger har jeg brukt skrivinga som en bearbeiding for å sortere tanker og følelser.

 

Uansett så er det viktig å finne en balanse i det å kommunisere via alle disse arenaene vi har fått tilgang til med smart-telefonen.

I videoen under reflekterer jeg litt rundt dette temaet:

 

 

 

Morgenmøte med Wim – et skikkelig Energi-boozt!

 

Det var Lady August som først gjorde meg oppmerksom på denne mannen.

Hun har jobbet målbevisst for å få en bedre helse.

Ved å våge gå nye veier, har hun oppnådd veldig mye.

 

Her en link til bloggen hennes:

I dette innlegget handler det ikke direkte om helse, men det viser jo hvor humoristisk og kreativ den dama er!!

 

Nylig leste jeg om en mann som har gått sine egne veier når det gjelder diabetes.

Blant annet fortalte han at pustemetoden til Wim Hof hadde bidratt til at helsa hans hadde blitt bedre.

 

Det var da jeg kom på at jeg måtte prøve pustemetoden til Wim.

Omtrent slik ser det ut når jeg hører på de 11 minuttene videoen tar. 

 

Etterpå føler jeg meg fantastisk lett i kroppen.

Påfølgende styrketrening og yoga går som en lek!

 

I dag våknet jeg klokka fem, og fikk ikke sove igjen.

Da fant jeg ut at det var like greit å stå opp. 

Egentlig var det veldig lurt!

Plutselig hadde nemlig murmeldyret et par timer mer til rådighet for å få gjort å noe fornuftig.

(Å sove er fornuftig, men når man har sovet i fem timer, så får det bare holde.

I alle fall så lenge man til vanlig pleier å kunne å sove sju-åtte timer.)

 

Om du ikke har prøvd dette, så anbefaler jeg deg det virkelig.

Hvis du sliter veldig med helsa, og blir skikkelig uvel, så må du sjølsagt ta det pent.

 

Jeg tar ikke ansvaret hvis du besvimer underveis…

…og slår på deg en hjernerystelse…

…bare så det er sagt!

 

Farlig tror jeg uansett ikke at det er.

Ingen klarer jo å holde pusten til de dør av det.

I alle fall ikke hvis de har tilgang til å begynne å puste igjen!

 

 

 

Wim virker som en spennende fyr…

…så det er fint å starte dagen med ham! 😉

 

 

“Om jeg bare visste når det var over!”

 

Mange ganger i livet kan vi oppleve perioder…

…der vi intenst ønsker at noe skal “gå over”.

 

Det kan jo være noe så banalt som en liten forkjølelse.

En føler seg slett ikke på topp når nesa renner og halsen er sår.

Heldigvis er en forkjølelse som regel en bagatell.

Den går helst over i løpet av ei ukes tid.

 

Så kan det være perioder der vi opplever mer alvorlig sjukdom eller ulykker, enten med oss sjøl eller med noen i våre nære omgivelser.

Det kan føles som å leve i et vakuum:


“Bare dette går over snart, så vi kan få tilbake et normalt liv!”

 

Så er det slett ikke alltid at alt blir som før igjen…

…og så må vi lære oss å leve med det slik det har blitt.

 

I en akuttsituasjon blir det gjerne så altoppslukende at de færreste har kapasitet til å tenke på så mye annet.

På sikt er det imidlertid viktig å komme seg videre på ett eller annet vis.

 

Mange av oss har kjent på frykten for at vi skal måtte leve med dagens smittesituasjon i veldig lang tid framover.

De første ukene etter at Norge stengte ned, syntes jeg det var ordentlig tungt. 

Jeg følte det nesten som om det hadde brutt ut krig her.

 

Det første jeg tenkte på om morgenen var viruset, og situasjonen rundt dette.

Et par dager følte jeg at jeg var på vei ned i ei hengemyr av tungsinn og frykt.

Jeg klamret meg til håpet om at viruset ville brenne ut ganske fort.

 

Heldigvis gikk denne følelsen ganske raskt over. Jeg begynte å bruke noe av fritida jeg fikk (fordi jeg ble permittert, og fordi jeg knapt kunne treffe noen) til å innføre noen nye vaner.

Som for eksempel lett styrketrening og yoga om morgenen.

Skjebnen ville det også slik, at jeg fikk et viktig “oppdrag” i den perioden jeg var permittert.

I mai fikk jeg begynne på jobb igjen, smittetallene gikk ned …

…og livet føltes nokså normalt igjen.

 

Sjøl om det har skjedd en økning igjen, har jeg ikke den samme frykten som i vår.

En venner seg jo til å leve på en litt annen måte. Dessuten er det en trygghet at vi har fått mer kunnskap. Jeg har innarbeidet noen nye rutiner i forhold til hygiene og til adferd ute blant folk, uten at jeg føler at det tar så mye ekstra tid og krefter.

Selvfølgelig ønsker jeg at vi skal få god kontroll på smitten så fort som mulig, og at vi kan leve sånn noenlunde normalt igjen.

Med “normalt” mener jeg, blant annet, å kunne sette seg på en buss eller et tog for å treffe venner og familie som bor et stykke unna. Dessuten å slippe å tenke så mye på å holde avstand til andre mennesker.

Jeg har derimot ikke stort behov for å reise utenlands, eller dra på arrangementer med veldig mange mennesker.

 

Jeg sitter uansett ikke bare og venter på “normaliteten”. 

Så langt det er mulig, skal jeg ha det bra slik det er nå. 

Ellers blir jo denne korona-perioden bare…

 

…en vond vente-stasjon?

 

2020 har vært et ganske godt år for meg, til tross for den spesielle situasjonen.

Jeg har klart å løse opp i en del følelsesfloker.

Det har betydd mye for livskvalitet og humør.

 

Jeg fikk noen gavepakker i første halvdel av året, som jeg i utgangspunktet ikke likte noe særlig.

Ganske raskt så jeg imidlertid hvor verdifulle disse “gavene” var.

“Vil jeg fortsette å gå og gnage på alt som jeg har opplevd som urettferdig og vondt?

Bli ei Bitter Bitch som terper på de samme tingene som skjedde for “evigheter” siden (både inne i hodet og utad) i år og dag framover?

Kanskje resten av livet?”

 

Disse erkjennelsene har vært enormt viktige for meg! 

Det er som om jeg har løftet en tung bør av skuldrene mine.

 

Sjølsagt konstruerer jeg noen nye floker i ny og ne…

…ellers ville det ha blitt for kjedelig! 😉 

 

Man er da ikke Drama-Queen for ingenting!

 

Men…det er deilig å ha gjennomført disse oppgjørene med meg sjøl!

 

Jeg ser ikke alt det vakre rundt meg om jeg nesten bare går rundt og grubler…

….og tenker på det jeg skulle ha ønsket meg annerledes…