……..om å være “flinkest” , “penest” eller “gjevest” …….
Da kan det skje en del saker og ting som ikke er spesielt vakre, både på “privaten” og på sosiale medier…….
For meg har nære, fortrolige vennskap med andre kvinner vært svært viktig….slik har det vært gjennom hele livet…….
Jeg har aldri hatt mange nære venninner på en gang, men jeg har alltid hatt noen! Min“eldste” venninne ble jeg kjent med på lærerskolen for ca 30 år siden. Vi treffes ikke ofte, men vi snakker av og til i telefonen. Da er tonen der med en gang. Det er den også når vi treffes – sånn et par ganger i året. Jeg har også et par andre venninner som jeg snakker med i telefonen med jevne mellomrom. Det er ikke ofte vi møtes, hovedsakelig fordi vi bor et stykke unna hverandre.
Jeg er ikke avhengig av å ha “følge” hvis jeg skal dra ut på noe. Jeg drar gjerne alene i blant, enten det dreier seg om å ta en tur i skogen, gå på kafe eller dra på kino.
Da jeg var ung,(Les:yngre) syntes jeg nok det var vanskelig å gjøre slike ting på egenhånd. Da var det flaut å sitte alene…….
Annebe skrev for øvrig om dette i et innlegg nå nylig. Det kan du lese om her….Alene på kafè… (Må jo linke litt da, når jeg endelig har lært meg kunsten!
Livet mitt hadde nok vært fattigere hvis jeg ikke hadde hatt venninner!
Uansett om jeg har vært i parforhold store deler av mitt voksne liv, har jeg alltid hatt behov for å ha venninner å prate med. Mitt behov for å kommunisere med ord har vært mye større enn det jeg har kunnet få dekke via en partner.
Jeg har inntrykk av at menn jevnt over har en annen omgangsform seg i mellom. De gjør ting sammen og opplever ting sammen – kanskje uten så mange ord…? Det er ikke noe “feil” ved det……. det er bare ….forskjellig………
Det er ikke alltid så lett å få menn i tale – verken her på bloggen eller ellers. (Men det finnes noen unntak, og det er trivelig!)
En god venninne er ei jeg også kan tie sammen med. Et vennskap som er så trygt at man tør å gi uttrykk for hva man har behov for….om det så er stillhet... er gull verdt.
Så uansett om det enkelte ganger kan være slik at “Kvinne er Kvinne verst”…. så finnes det mye positivt og godt samhold mellom kvinner også!
Her på bloggen har jeg blitt kjent med flere trivelige damer! Jeg har aldri sett at noen disse damene har opptrådt ufyselig på noen som helst måte. Det er en god og vennlig tone i kommentarfeltene….i alle fall slik jeg opplever det!
(Bilde fra Google)
Jeg har “pyntet” på tegninga ved hjelp av redigeringsprogram…. Jeg har det virkelig moro om dagen, med alt jeg har lært på det berømte… bakrommet….. av bloggvenninner…. “Se på meg, se på meg, jeg KAN!!!”
Jeg leste et innlegg på facebook i går. Det var et innlegg der noen hadde delt en blogg vedrørende Snåsamannen.
Bloggskriveren etterlyser en dokumentar der man stiller seg kritisk til Snåsamannens påståtte evner. Han mener at de programmene som er laget hittil, bærer preg av at produsentene har vært ukritiske til Snåsamannens virksomhet.
Hvis noen vil bruke masse tid og energi på å “dokumentere” at Snåsamannen bare har drevet med tull og fanteri, ja så må de endelig vie seg til et slikt prosjekt.
Så spørs det om den dokumentaren vil bli noe mer objektiv og belysende enn de programmene som allerede har blitt laget.
Jeg har skrevet noen innlegg om alternative behandlingsformer tidligere. Jeg benyttet meg mye av det i en periode av livet da jeg var sjuk og hadde det vanskelig. En gang i blant bestiller jeg fortsatt time hos personer som jobber innenfor det som blir kalt “Det Alternative. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen intuisjon vedrørende hva som kjennes ok. Da jeg var sjuk, VILLE jeg ikke se at det var noe som ikke “stemte”, sjøl om jeg, innerst inne, kjente at det var noe som skurret hos enkelte “behandlere”……..
Blogginnlegget som var delt på facebook var for så vidt greit nok….
Det var kommentarene under innlegget som ikke var ok.
Spekulativt, ufyselig prat som ikke har noe som helst på offentlige medier å gjøre.
– Lurer på om han har betalt skatt av alle pengene han har tjent…..
– Han tror vel på dette våset sjøl….
Kommentarene var mange……
Hva er det med oss?
Hvorfor har vi (tilsynelatende) et så enormt behov for å rakke ned på og rette hets mot våre medmennesker?
Innerst inne i de aller fleste av oss finnes det et forurettet, såret og engstelig lite barn. Når noe eller noen trykker på de rette knappene, kan “gørra” komme tytende…..
Da slår vi oss gjerne sammen og roper høyt! Enten er vi VELDIG ENIGE……. eller så er vi VELDIG UENIGE!!!! Da bør vi velge vårt publikum med omhu. Da blir kanskje ikke skadevirkningene så store....verken for oss eller andre…..
Joralf Gjerstad fremstår som et lunt, klokt og varmt menneske i mine øyne…. Det han har gjort har han gjort i beste mening og uten noe ønske om å sko seg på andres ulykke.Jeg kan verken bevise eller motbevise at han har spesielle evner, men jeg tror at han har det.
Det er ikke alt som lar seg bevise…… eller motbevise…..
Joralf Gjerstad er en gammel mann i dag. Han har flyttet på hjem…
I ren henrykkelse skulle jeg linke til ett bestemt innlegg…… Det fikk jeg ikke til….Det ble bare tull… Uten at jeg skjønte hvorfor. – Je fekk det da tell i går!!!
Det ble noen meldinger til frodith på bakrommet….igjen……
….men da hadde allerede frustrasjonen bygd seg opp såpass at jeg ikke klarte å ta inn informasjonen ordentlig…
I sånne tilfeller har jeg lett for å reagere med sinne. Karidansen går rett tilbake til Treårstrassen :
– Je vil klare SJØL…..
– Åffer skar det STØTT bli så mye TULL!
– Je vil at det skal væra ENKELT!
Så lot jeg det ligge et par timer før jeg prøvde igjen. Nå har jeg sagt fra til frodith (og fått godkjent) at jeg prøver å linke til et innlegg hun skrev nå nylig. Det ser greit ut som utkast, så da regner jeg med at jeg har fått det til.
Veldig koselig innlegg om moren til frodith og hennes firbente “Gjest“ :
Jeg har tatt vare på stilbøkene mine fra 4.-7. klasse.
Her er et lite utvalg :
4. klasse :
Som dere allerede har skjønt : Det var ikke spøk å være mus hjemme hos oss…. . “Far tok den opp og slo den i hjel…..! “
(Se for øvrig : “Når en liten mus skal ut og gå…”, 25.04.)
5. klasse :
Farfar fortalte om ugagn han hadde gjort da han gikk på barneskolen…..Det var ikke så lurt….
…for det skrev Karidansen stil om……..
6. klasse :
Karidansen later som om hun er en gammel dame som er på sykehus etter et lårhalsbrudd…….
Jeg hadde litt peiling på slikt, altså, for mormor brakk nemlig lårhalsen……
7. klasse :
I en alder av 13 år hadde Karidansen allerede vanvittig god greie på barneoppdragelse……..Jeg var nok en ganske så snusfornuftig og veslevoksen ung dame……
En av tingene som slår meg, er hvor fort håndskrifta forandret seg.
I 4. klasse peker bokstavene hit og dit, og jeg er trofast mot løkkeskrifta.
I 5. klasse har jeg blitt litt røffere i stilen. Jeg gir, tilsynelatende, blaffen i løkker, og skriver nesten litt “slurvete”, synes jeg….
I 6. klasse har skrifta begynt å helle veldig mot høyre……og jeg har skjerpet meg med hensyn til orden og løkker igjen. Kanskje a’ mor og’n far hadde “stramme’ meg opp” ?
I 7. klasse er ikke høyrehellinga så markant lenger…..og løkkene har blitt delvis borte igjen…..
I dag har jeg en håndskrift som ikke er spesielt vakker. Jeg kan skrive pent hvis jeg må…..men det må jeg jo sjelden…..
Sånn skriver jeg i dag…. Må jo ha med blomstersola mi også. Den er nesten som en del av signaturen min! Nå, som mine bloggvenner har lært meg at det er noe som heter redigeringsprogram, kan jeg jo leke meg med å ramme inn, fikse og styre også. En ny verden har åpnet seg…….for Karidansen…..
Jeg er veldig glad for at jeg har tatt vare på stilbøkene.
Kanskje kan jeg lese litt fra disse når jeg en gang får barnebarn som er store nok til å sitte på fanget og bli lest for? (Foreløpig har jeg ingen barnebarn!)
…..at for en stund siden la jeg merke til at det var en blogg som het “Underlivet”.
DEN bloggen skulle i alle fall ikke karidansen gå inn på…………Tenk å sitte og skrive blogg om underlivet sitt a’……! DA kan man jammen begynne å snakke om å ønske oppmerksomhet for enhver pris…!
Burde jeg ha byttet ut navnet karidansen med Puppe-Pia, eller Dåse-Dina, kanskje…?Ja, for jeg så jo at hun derre som kalte seg for “Underlivet” hadde vanvittig mange lesere…….
Men altså……. ETT sted går grensa…. i alle fall for karidansen.……..
En dag fant jeg ut at jeg likevel ville sjekke hva hun med underlivet egentlig drev med. Ja, for det forundret meg jo at Stavrum og co ikke reagerte………Og så fikk jeg meg en stor overraskelse…..
For dette var jo nærmest en fagblogg, med saklig informasjon……… og slett ikke noen utleverendetildetytterstpinligeblogg…..
Hvor mange jenter/kvinner er det ikke som har kjent på skam og usikkerhet når kroppen har endret seg som mest i forbindelse med puberteten? Bildet på det “perfekte” kvinneunderlivet er jo nærmest som underlivet på en nyfødt baby……Så blir noen kanskje overbevist om at de er “unormale”, ja nærmest abnorme. Dette kan igjen resultere i frykt for å dusje på offentlige steder, eller frykt for å innlede et seksuelt forhold…..
Og så går noen kanskje til det skrittet (i dobbel forstand) å legge seg under kniven for å bli “Normale”….. Fikse på leppene både “oppe” og “der nede”.
Dessuten er det mange som ikke tør å stille legen spørsmål som handler om underlivet og “normalt/ikke normalt” i den forbindelse……… det er så flaut….og så personlig…..
Derfor er det bra at noen tar bladet fra munnen og lager en blogg om “Underlivet”. Enkelt og greit, lett fra levra – og uten omsvøp, men samtidig uten at det blir vulgært og simpelt!
Det var dattera mi som først startet med blogging her familien…..Tre år senere ble mora bitt av den samme basillen…….
Pantalone er nok ikke så ivrig med å oppdatere bloggen sin som mor karidansen………og det skal forresten godt gjøres……Det var imidlertid hun som hjalp meg i gang….
Jeg har tidligere nevnt min frykt for tekniske nyvinninger!
– Mor; dataen EKSPLODERER ikke om du trykker feil!
Nei, foreløpig så har den faktisk ikke gjort det, for jeg sitter jo her ennå……..
Nå kommer den store testen….
Nemlig linketesten………….!!!
Jeg har vært på kurs på bakrommet hos frodith…. og har “oppskrift” foran meg her. Det står om “kringler” og mye rart….. Jeg strever litt, så jeg håper jeg ikke gjør no’ GÆLI!
Det har skjedd mye uforståelig mens jeg har holdt på her nå…..det skal være sikkert……!!
JA!!! Jeg har blitt sint og frustrert, men nå får det stå til!
Unnskyld Frodith…. hvis det ble noe feil, men jeg kommer i alle fall inn på bloggen din via dette……
Synes for øvrig dattera mi hadde et koselig innlegg med et stilig (men foreløpig uferdig maleri)…… så nå prøver jeg meg………på å linke til hennes blogg…..
Når jeg er ferdig med neste modul vedrørende linking, er det ingen som skal føle seg trygge her. Karidansen blir nemlig så stolt og henrykt hver gang hun klarer å få til noe nytt……… så da må det bare prøves ut…..
(Skjønner forresten ikke hvorfor det ble ulik farge på de to linkene?)
Det måtte i alle fall de musene som forvillet seg inn i barndomshjemmet mitt……..
Ellers lå de rimelig tynt an……
Vi bodde i et digert, gammelt hus. Når vi skulle åpne døra til kjøkkenbenken, pleide vi gjerne å banke på først. Det var ikke fordi vi var høflige……Ble det liv og røre der inne, åpnet i alle fall ikke jeg døra!
En gang mor skulle kaste noe i søpla, observerte hun to små mus som lekte Sisten i Søppeldunken. Broren min gikk for å hente forsterkninger :
Nemlig Elghunden Rogg !
Den vanligvis så godmodige hunden nølte ikke ett sekund da han kom inn på kjøkkenet! Det bar rett bort til søppeldunken!!! Her skal jeg ikke gå i nærmere detalj om det videre hendelsesforløpet…..Jeg kan si så mye som at det ikke ble mer sisten på de to musene – verken den dagen eller senere…….
Dette er ikke Rogg. Jeg har ikke noe bilde av ham for hånden. Dette er derimot “Buda”.
Hun var en svært dyktig jakthund. Her er hun bare lita og leken!
Ellers var det ofte far som fikk i oppdrag å jakte på mus som løp omkring i heimen.
Han luntet rundt med en slags svaber og prøvde å få inn et velrettet slag!
Jeg husker spesielt en gang :
Mor hadde klatret opp på en stol i stua. Der sto hun og dirigerte og pekte. Far var litt treg i bevegelsene, og ikke alltid så rask i reaksjonen…..Til slutt ble mor så ivrig, at hun hoppet ned fra stolen, og rev svaberen ut av hendene til far.
Så fikk hun jaget musa bak pianoet. Da var løpet kjørt……
Lyden av mus som blir myrdet med en svaber er ikke hyggelig…….Etter at ugjerningen var utført, fikk far i oppdrag å fjerne liket…
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om det. En ting er hva man BLE…
En annen ting er……..
…….hva man drømte om……..
Danser…..
……….det skulle jeg definitivt bli. Jeg gikk på ballettskole den vinteren jeg fylte seks år. Storesøster fulgte meg i begynnelsen. I følge henne var jeg det størstedansetalentet i hele dansegruppa. Hun var selvfølgelig HELT objektiv i den saken…….
Jeg hadde også lyst til å bli :
Sangerinne.……….
Jeg sto med hoppetau foran speilet og sang. (Nå bruker jeg råkostjernet jeg nylig kjøpte på IKEA!) Pippi Langstrømpe var glansnummeret. Ellers gjorde jeg stor lykke med : “Oi, oi, oi” (Som Kirsti Sparboe sang i Grand Prix en gang….) Jeg tror det var i 1968, for jeg var rundt 5-6 år……
Jeg synger mye fortsatt. Den ene sønnen min fortalte meg en gang at jeg gikk under betegnelsen : “Operakjerringa” blant vennene hans…….
Jeg tror ikke det var ment som et kompliment……
Ellers var jo den STORE drømmen min ….å bli….
Skuespiller……..
Jeg kan være litt teatralsk av meg……
…….men jeg var egentlig så fryktelig sjenert…..og hadde så usigelig lite tro på meg sjøl….da jeg var ung……
og alle muligheter var åpne…….
Kjolen jeg har på meg har jeg sniklånt i klesskapet til dattera mi. Synes den er så tøff med dødningehoder og det hele. Kan vel hende jeg får litt skjenn for det…..?
Det er forresten den samme kjolen som jeg brukte da jeg skulle være med på underholdning da den yngste sønnen min var ferdig på barneskolen. (Det skrev jeg om i “Veldrebygdas svar på Bridget Jones…?” ,16.02.15.)
Det er i alle fall minst en fordel med å bli eldre:
