DA lo folk!

“Puppen”, sa Leif Juster med sin hese, karakteristiske røst. Og, ja, DA lo folk. Det var faktisk ganske dristig å si sånt da revyen hadde sine glansdager i etterkrigstida. Det var i den tida at folk gjerne måtte bli litt kjent før de sa du til hverandre.

I dag holder det ikke med “Puppen”…… Så langt der i fra!

Jeg kan godt le av vitser som er På Kanten, og kanskje vel så det….. Det er imidlertid ingen automatikk  i at det blir morsomt bare fordi det handler om kjønn eller sex. Det må være en viss snert, og kanskje også et element av undring eller “Tenke sjæl”, slik at man får en slags aha-opplevelse: Åååå, ja!! Det var DET som var poenget!

En gang jeg var i et selskap hos (en godt voksen) kvinnelig jubilant, skjedde følgende:

Noen av de mannlige gjestene gikk fram på gulvet. Jubilanten ble bedt om å komme fram. Hun fikk bind foran øynene. Mannfolka hadde med seg hver sin spekepølsesnabb som de puttet i lomma. Så fikk jubilanten beskjed om å kjenne foran på buksene deres for å finne ut hva for noe rart de hadde der…….

Det var nok godt ment…….. kanskje nærmest en slags klønete form for flørt….? Mennene høstet imidlertid ingen stormende applaus for oppfinnsomheten. Jeg tror de fleste som var der følte det samme som meg : At det ble mer platt og pinlig enn morsomt. Jubilanten virket også noe ubekvem med situasjonen, men hun var opptrådte langt mer taktfullt enn Gutta Boys. Hun gjorde gode miner til slett spill, løste “gåten” og ble raskt ferdig med “Oppdrag Buksesmekk”.

Jeg har vært i flere selskap der gjestene har gjort stunt som kanskje har vært litt på kanten, men den gode stemningen har likevel blitt bevart. Disse stuntene har hatt det til felles at de har framkalt den gode gapskratten i stedet for den tvungne latteren.

Det er en kunst å holde seg på kanten. Det er fort gjort å miste balansen og gjøre et skikkelig magaplask i stedet.

(Undertegnede har klart den biffen opptil flere ganger i løpet av livet….. impulsiv som jeg er……..)

Vi har ulikt syn på hva som er god humor, og vi har ulik terskel i forhold til hva som gjør oss forlegne. I enkelte situasjoner kan vi tråkke andre på tærne uten å være klar over det. Da er det på sin plass å beklage hvis vedkommende gjør oss oppmerksom på det.

Den aller verste “Humoren” er, etter mitt syn, den såkalte lytehumoren. Den florerer både blant stand-up-komikere og blant menigmann på ulike nettsider. Det å gjøre narr av andres utseende eller håne noen for deres tro eller oppfatninger er forkastelig. Vi kan synes at vi har retten på vår side, for :  ALLE må jo være enige om at ditt eller datt er helt IDIOTISK!

En argumentasjonsform som hovedsakelig går ut på å gjøre narr av andre, bør vi uansett holde oss for gode til. 

 

Here lives The Princess!

Jeg er veldig svak for sånne metallskilt med visdomsord på! Jeg mener de som er litt gammeldagse i stilen og kan minne om svart/hvitt fotografier med brunskjær. Altså klassiske portrettbilder tatt hos fotograf for hundre år siden eller enda lenger tilbake.

Teksten på skiltene er gjerne omkranset av roser eller annen blomsterdekor. Skriften er snirklete og forseggjort. Jeg blir litt nostalgisk og føler meg nesten hensatt til en svunnen tid. En tid der damene hadde lange, elegante kjoler og oppsatt hår…….. og serverte hjemmelaget saft i stettglass …….på en innebygget glassveranda omkranset av eføy …….

eller…… ute i en hage blant blomstrende epletrær og duftende syriner……

Det er noe av den samme følelsen jeg kjenner på når jeg ser på tegninger som er signert Carl Larsson eller malerier som er laget av P.S. Krøyer.

Jeg har sånne skilt på flere av dørene i huset mitt. Noen har jeg fått i gave og noen har jeg kjøpt sjøl.

På soveromsdøra mi står følgende visdomsord : – The best way to make Your dreams come true – is to wake up….

På døra til rommet jeg har innredet til massasje står det : – Vi finner ikke lykken – vi skaper den!

Av dattera mi har jeg fått et skilt med teksten : – Family is where life begins – and love never ends!  Det har fått plass på kjøkkenet.

Av yngstemann har jeg fått :  – Home – is where the story begins!  Det skiltet pryder døra fra gangen og inn til stua.

Jeg blir litt varm om hjertet når jeg ser på disse to skiltene. De er kjøpt omtrent samtidig og har visse likhetstrekk.

Jeg har jo ikke alltid følt meg som SUPERMAMMA – jeg må innrømme det….

Langsint, bråsint, kritisk og ubetenksom er adjektiv jeg godt kan bruke om meg sjøl……. slik jeg har opptrådt i en del sammenhenger.

Så har det ikke gått så verst likevel. Sjøl om det har stormet litt i blant, så er det mye Kjærlighet i bunnen!

 

Jeg har noen rampete skilt også…..

På den ene stuedøra står det : – For MYE AV DET GODE –  kan være sinnssykt deilig!

Ei dame som var på besøk her, sa at hun tenkte på sex da hun så det skiltet.

Da kniste vi litt begge to……..

 

Så har vi sjølveste rosinen i pølsa : FAVORITTSKILTET mitt. Det er min velkomsthilsen til alle som kommer på besøk :

– Here lives The Princess.

Det henger selvfølgelig på utgangsdøra. Man er da ikke Godseierske for ingenting!

Eller – for å si det på ekte “Hedemarksvis” : Fint skar det vara om halve ræva heng ute……

Det er litt morsomt når folk, som ikke kjenner meg fra før, kommer til gards og ringer på døra. Når jeg åpner, går de gjerne et skritt tilbake mens de vekselvis titter på meg og på skiltet. Kanskje de har stått og lurt på om jeg vil åpenbare meg med Krone på hodet og Prinsessekjole?

Og så tror de at jeg kan være litt eksentrisk og småskrullete i blant?

Når det gjelder det siste, så har de i tilfelle HELT rett!


På dørskiltet skal storfolk kjennes!

 

 

 

 

“Din førrbainna Kjærringfaen!”

På ett eller annet vis har jeg alltid hatt en tendens til å pådra meg mannfolks vrede……….. Noen ganger har jeg nok opptrådt litt provoserende… vært trassig, obsternasig og vrang og vrien i ord…. Andre ganger har mannfolkas raseri kommet som Jula på Kjærringa. Da har jeg klødd meg i hodet og lurt fælt på hva jeg egentlig har gjort for noe gæernt…….

“Hau a meg, Kari – du er omtrent like stri og egen som en GRIS I ET HJØRNE!” 

Jeg er i tenårene og har dristet meg til en aldri så liten opphetet diskusjon med n’far……………

Etter en stund har opphavet fått nok, og diskusjonen avsluttes med nettopp denne replikken. Far snur ryggen til og forlater åstedet. Så står jeg der da, i hjørnet mitt, og kjenner på både frustrasjon og sinne over å bli avspist –  når jeg endelig er så sabla godt i gang!! 

 

Jeg sitter i bilen en mørk vinterkveld. Det er glatt og snøen laver ned. Veien er relativt smal og svingete og det er lite trafikk. Etter hvert dukker det imidlertid opp en trailer bak meg. Sjåføren holder høyere hastighet enn meg, og haler raskt innpå. Snart ligger han omtrent oppå støtfangeren min. Et par år tidligere har jeg opplevd et svært så ublidt møte med en trailer. Jeg har slett ikke lyst på noen gjentagelse…… Jeg kjenner på et intenst ubehag, og det eneste jeg tenker på er å komme meg av veien slik at jeg unnslipper forfølgeren.

Etter ei stund ser jeg en mulighet. Jeg oppdager en smal sidevei, og bestemmer meg for å kjøre inn på den. Jeg puster lettet ut og stopper bilen. Det jeg ikke har registrert (før i dette øyeblikk) er at traileren skal av på den samme sideveien!! Han skjener forbi meg i full fart og stopper opp et lite stykke foran bilen min. Døra går opp, og ut kommer en mann med raske skritt. Sjøl om det er temmelig mørkt, er det ikke vanskelig å lese kroppsspråket hans. Fyren er opprørt – ja, rett og slett rasende!!

Han gir tegn til at jeg skal rulle ned sidevinduet. Jeg har ikke kjempelyst, for det aner meg at jeg har noe ubehagelig i vente……. Jeg tør imidlertid ikke å gjøre annet enn å adlyde ordren…..

“E du klin tuillat? Æ hoildt på å kjør oppi Ræva på dæ!!”

Jeg er så overrumplet at det eneste jeg får fram er et lite pip som skal forestille “Unnskyld!” Mannen blir langt fra formildet av min underdanighet. Han fortsetter å fyre løs der han står med hodet inne i bilen min. Tiraden avsluttes med : “Din førrbainna Kjærringfaen”, før han labber tilbake til bilen og forsvinner i snøkavet.

Først føler jeg en usigelig lettelse over å være kvitt uvesenet………

Så kommer et VANVITTIG sinne…….. Alt jeg ikke klarte å si mens han sto der ( som det sikkert var like greit at jeg ikke sa) kommer veltende. Nå får fyren passet sitt påskrevet, og det med STORE bokstaver!! 

Hvis jeg er en “Førbainna Kjærringfaen” så er han en “Degenerert Apekatt!”  For ikke å snakke om : “En Hælvetes Hæst-kuk!!”

Du store verden, så mange stygge ord jeg er i stand til å oppdrive når jeg bare blir sinna nok!!

Etter hvert får jeg summet meg til å kjøre videre, men jeg klarer ikke å slippe tak i hendelsen. Den følger meg ut i de sene kveldstimer og forstyrrer nattesøvnen min…..

 

Jeg står i en jernvarehandel. Jeg skal kjøpe metall-lenke som selges selges i metervare. Det er ei ung jente som ekspederer. Hun har funnet fram ei tang for å knipe av en passende lengde til meg. Jenta er spinkel og sped og sliter litt med oppdraget.

En mannlig kunde er vitne til det som foregår. “Træng dokker hjælp?” (Altså – ENDA en Nordlænding!) Jenta svarer ikke – hun er innbitt og konsentrert. Jeg får lyst til å heie litt på henne for tælen og innsatsen. Samtidig har jeg lyst til å erte Fyren bittelittegrann……  : “Nei, dette klarer du nok uten mannfolkhjelp”, sier jeg til jenta mens jeg flirer mot nordlændingen! Reaksjonen lar ikke vente på seg: Mannen tar et skritt mot meg mens han stirrer på meg med øyne som gløder av raseri : ” Det e’ bæst du passe dæ litt – ellers kain de’ bli natta før einn du ane det!!”

Han forsvinner ut av butikken mens jenta og jeg står igjen og måper……!

Hva er det egentlig som skjer?? Jeg har tydeligvis tråkket på noen ømme tær. Han har tilbudt seg og være HELT og har blitt avvist på det groveste – attpåtil av en Frekk og Freidig KjærringFaen!!! 

Jeg unnskylder ikke oppførselen til disse mennene. De opptrådte begge ufint og truende. Det er ikke det som er løsningen når en skal hanskes med “Kvinnfolk”, men mange har ikke noe annet språk i slike situasjoner. Angrep blir det beste forsvar før tilbaketrekningen muligens er et faktum.

Som kvinner kan vi ha lett for å gå i to ulike grøfter (Grovt sett) : Enten opptrer vi som “Den Hjelpeløse” som ønsker at Helten skal komme på sin hvite hest og redde oss i vanskelige situasjoner/gi oss beskyttelse.. Eller…. kanskje inntar vi Rollen som Hun som skal klare alt sjøl! Mannfolka kan bare holde seg unna – de er faktisk blitt mer eller mindre overflødige!. I tillegg kan vi finne på å håne dem på det groveste. Menn kan også være bråkjekke og behandle/ omtale kvinner på en lite flatterende måte – både ansikt til ansikt og bak ryggen…….

Jeg sitter ikke inne med noen løsning på dette fenomenet. Jeg tror vi fortsatt er inne i en stor omveltningsperiode der kvinner og menn må lære seg til å omgås på en ny måte. Midt oppe i denne prosessen må vi bestrebe oss på å respektere hverandres egenart og utfylle hverandre så godt vi er i stand til.

“Hadde det ikke vært for Mannfolka – så hadde det ikke vært så mye vold og krig her i verden!”

Det var undertegnede som kom med denne “salven” en gang jeg var i mitt mest mannfolkhatende grisehjørne. “Nei, kanskje ikke, sa min kvinnelige samtalepartner. “Men jeg tror det hadde blitt langt flere intriger…………….

Ja…….. kanskje det???

 

 

“Gjett hvorfor jeg er sur” – leken.

 

Kari er rundt fem år gammel. Hun leker på gulvet i stua mens de voksne ser på tv. Det er dagsrevy og far er ivrig etter å få med seg nyhetene. Kari får tilsnakk fordi hun lager for mye støy. Det hjelper ei stund. Så glemmer Kari seg og blir litt for høylytt igjen. Far sier fra en gang til; og det samme gjentar seg.

Nå har far fått nok!

Uten forvarsel løfter han Kari opp – bærer henne ut i gangen, åpner utgangsdøra og setter henne fra seg på trappa. Deretter lukkes døra ganske så bestemt bak henne. Kari er blitt kastet ut ; rett og slett blitt utstøtt; og det av sin egen far!!  

“BUHUUUUU!  Far er en bærsj!”, tenker Kari, der hun sitter på trappa, men det tør hun ikke si høyt.

Ikke tør hun å gå inn igjen heller…

 

Kari blir sittende på trappa en stund.

Hva skal hun gjøre nå? Jo – selvfølgelig:

Hun skal rømme – det skal hun jammen. Da skal far få angre seg!!!

Ja, Kari skal ikke rømme sånn helt på ornt’li da!

Hun skal bare rømme littegrann – akkurat så mye at far skjønner alvoret! Hun reiser seg og begynner å gå langs husveggen, forbi verandaen og ut på plenen. Hun begynner å gå, sakte, sakte mot furuskogen som ligger rett ved. Mens hun går, kikker hun seg stadig over skulderen for å se om noen har oppdaget rømningsaksjonen.

Hun slipper å vente lenge …

Snart går verandadøra opp, og der står far :

“Å, nei og nei ; Kari – det blir så kjett åt’n far hvis du rømmer. Du lyt nok kåmmå, hemmatt!” 

Kari gjør seg kostbar – og far må nøde litt ekstra.

Så er det duket for hjemkomst og gjenforening…

…og alt er bare velstand!

 

Både far og Kari vet at dette er et spill. Det er en måte å begrave stridsøksa på. Det er ikke første gangen det skjer – og heller ikke siste…

Far har temperament, og vet at han kan være litt brå. Dette er hans måte å si unnskyld på. Nå har verken han eller Kari fått følelsen av å Tape ansikt…

 

 

Kari er cirka 45 år gammel. Hun har vært skilt i noen år og har fått seg kjæreste i Dalstroka innafor.

Kari har slitt en del med angst, særlig i forhold til bilkjøring. Hun skal derfor ta buss for å besøke kjæresten. Hun har sendt ham sms og gitt beskjed om når bussen er fremme. Det passer fint, for han er ferdig på jobb omtrent på den tida. Kari er forventningsfull når hun går av bussen.

Kjærestehelg er ikke å forakte når man yr og nyforelsket!

Men – hvor er Den Utkårede?? Kari ser ham ikke noen steder, så hun går inn på bussterminalen og venter.

Hun sender ham en sms: “Nå sitter jeg på bussterminalen og venter!” Hun lager smilefjes til slutt, så han skal skjønne at hun ikke er sur. (Sjøl om hun egentlig er det!)

Hun tør ikke ringe ham. Kanskje han har måttet jobbe litt overtid, og da er hun redd for å forstyrre…

Etter ca 15 minutter kommer det en bil i full fart. Hun klistrer på seg et smil, tar opp kofferten og går ham i møte. Han har et bistert uttrykk i ansiktet.

“Hvorfor i alle dager ringte du ikke!?” Tonen er krass.

“Hvordan våger han!?” tenker Kari.

Hvem er det som faktisk har gitt klar beskjed om klokkeslett, vært tålmodig og sittet pent og ventet??

Og hvem er det liksom som har forsømt seg; ikke giddet å dobbeltsjekke klokkeslettet?!

Hun formidler ingen av disse tankene til sidemannen; men inne i henne bor det ei lita jente på cirka fem år som er dugelig sår og forurettet. Ettermiddagen forløper ganske rolig, men det hersker en litt avmålt tone mellom henne og kjæresten.

Da det er leggetid, har Kari bestemt seg:

Nå er det tid for en aldri så liten…

…HEVNAKSJON FOR TORT OG SVIE!!! 

Det er nemlig klart for : “Gjett hvorfor jeg er sur” – leken!!

(For de som ikke vet det, så er det voksen – varianten av “Jeg skal rømme jeg, så!” – leken.)

“Jeg er trøtt og har skikkelig vondt i hodet,” sier Kari da kjæresten inviterer henne til å ligge på armen.

“Er du sur??”

“Nei, det er jeg vel ikke, men jeg har bare så inderlig vondt i hodet. Jeg trenger å få være i fred, skjønner du det!?”

I løpet av helga går det hele seg til igjen. Opptrinnet i forbindelse med ankomsten blir ikke nevnt.

Det blir det ikke før flere uker senere. Da er Kari nemlig sint på kjæresten for noe annet! Derfor vil hun fortelle ham en gang for alle (Les: En gang av mange) hvilken grenseløs dust han er!!

 

 

La meg spole tilbake og la møtet mellom Kari og Kjæresten fortone seg litt annerledes…

Etter utbruddet til kjæresten (“Hvorfor har du ikke ringt!?”) kjenner Kari at hun blir sint.

Hun teller til ti, puster dypt og sier :

“Nå føler jeg meg urettferdig behandlet. Jeg ga beskjed om når jeg skulle komme, jeg ga beskjed da jeg var fremme, og jeg satt her og ventet til du kom. Jeg ringte deg ikke fordi jeg trodde at du fortsatt var på jobb, og jeg var redd for å forstyrre.”

Kanskje hadde utfallet blitt et annet. Hvis ikke kunne Kari like fullt latt være å begynne med “Gjett hvorfor jeg er sur” – leken. Hun kunne ha vært ærlig og sagt at hun ikke hadde lyst på nærhet og sex. Videre kunne hun ha innrømmet at det var fordi hun var fornærmet fordi han hadde vært brysk da han omsider hentet henne.

Da hadde Kari i det minste opptrådt ærlig og oppriktig.

Tenk om vi kunne klare det i alle våre relasjoner!!

Tenk om vi kunne klare å legge vekk spillet og forstillelsen og tillate oss å vise sårbarheten vår –  uten å anklage hverandre!

Jeg er overbevist om at vi ville få det så mye enklere da.

 

Vi må bare øve…

Jeg har begynt…

 

 

Om å Bli likt….

Katta mi er litt pus(s)ig. Hvis hun merker at noen prøver å unngå henne, blir hun gjerne veldig intens. Hun kretser rundt kattehateren/allergikeren mens snutepartiet hennes nærmest vibrerer. Kanskje drister hun seg til å hoppe opp i fanget til vedkommende, før jeg tar affære og befrir min gjest fra den innsmigrende plageånden….

Jeg har observert denne typen adferd hos flere dyrearter.

Dessuten hos mennesker ………Det gjelder også meg sjøl….

Da jeg var student, opplevde jeg at en av mine medstudenter med all tydelighet viste at hun hadde svært lite til overs for meg. Vi gikk i samme klasse, og møttes derfor jevnlig. Hun kom stadig med små, sarkastiske bemerkninger. Hun hadde også for vane å skjære grimaser eller himle med øynene når jeg sa noe. Det som opplevdes som verst, var de gangene hun (delvis i smug) prøvde å få med seg andre på det……og lyktes…..

Noen ganger kunne hun være overdrevent søt og hyggelig overfor meg, for så plutselig å snu tvert om.

Det er aldri lett å se seg sjøl. På hvilken måte jeg bidro til dette vet jeg ikke. Jeg gikk i alle fall ikke inn for å være ekkel mot henne på noen måte. Om jeg såret henne med min oppførsel, var det i så fall i vanvare. Hun ga meg aldri noen direkte tilbakemeldinger som ga meg noen tydelig pekepinn på hvor skoen trykket.

Egentlig likte jeg henne ikke noe særlig. Jeg syntes hun virket både sur, negativ og misfornøyd mye av tida. Like fullt begynte jeg å oppføre meg nesten som katta mi gjør når noen avviser henne. Av en eller annen merkelig grunn ble det viktig for meg å oppnå hennes anerkjennelse og gunst. Kanskje jeg – mer eller mindre bevisst- trodde det ville bli slutt på ubehagelighetene hvis jeg bare klarte å få henne til å like meg litt bedre?

Problemet vokste seg KJEMPESTORT inne i mitt hode. Jeg kunne ligge våken om nettene og ha “tenkte samtaler” med henne. Noen ganger var jeg aktiv og aggressiv under disse “samtalene”. Andre ganger var jeg mer underdanig og ba pent om godt vær.

En vakker dag hadde jeg imidlertid fått nok. En gruppe studenter satt i kantina og jobbet med et prosjekt. Både hun og jeg var med. Jeg hadde blitt veldig var og observant i forhold til ansiktsmimikken og øyebevegelsene hennes. Fra øyekroken registrerte jeg at hun prøvde å få med seg sidemannen på den sedvanlige utvekslingen av “HerreGuuuudblikket” når jeg åpnet munnen og sa noe.

DA gjorde jeg noe jeg aldri tidligere hadde gjort: I stedet for å oppføre meg som jeg pleide – nemlig late som ingenting og unngå direkte øyekontakt med henne – satte jeg meg til å nistirre på henne.

Reaksjonen lot ikke vente på seg : Øynene hennes begynte å flakke. Så ble ansiktet ildrødt, før leppene begynte å skjelve. Det var like før tårene begynte å trille.

Jeg kjente på blandede følelser der jeg satt og holdt henne i skrustikka med mitt nådeløse, uforsonlige blikk. Først og fremst ble jeg overrasket over at det var så lite som skulle til før Hurpefasaden hennes sprakk så totalt. Jeg syntes nesten litt synd på henne der hun satt…….

……..men mest av alt kjente jeg på skadefryd og hevngjerrighet!!

Takk for alle de gangene du har oppført deg ufyselig….og vel så det, lissom!!

Nei, det var ikke pent av meg!

I dag tror jeg at jeg hadde taklet situasjonen på en annen måte. Jeg tror rett og slett at jeg hadde unnlatt å la det få så store dimensjoner.

Jeg har begynt å akseptere at ikke alle liker meg eller ønsker å ha så mye med meg å gjøre. Det er de i sin fulle rett til, så lenge de ikke oppfører seg direkte ufint eller motbydelig. Om det skjer, har jeg lov til å sette grenser. Det samme gjelder om det går den andre veien.

Det er ikke alle steder vi opplever å få innpass. Det er da det er viktig å spørre seg sjøl om det virkelig er verdt å anstrenge seg for å bli akseptert av nettopp denne personen eller gruppa?? Om vi føler at vi må gå fullstendig på akkord med det vi mener er riktig, nærmest utslette vår egen personlighet og krype for å bli godtatt, kan det kanskje være like greit å søke tilhørighet et annet sted? Jeg har få personer i livet mitt som jeg vil kalle nære venner, men de få det gjelder er mennesker jeg føler meg veldig trygg og komfortabel sammen med. Kanskje er det personer jeg har hatt noen “stormer” med. Så har vi gjennomlevd stormene – og vennskapet har kommet styrket ut av det. Det er godt å ha venner som har sett mine minst flatterende sider…… og som likevel velger å ha meg som venn!

 

Åkken er je?

Det er itte bære bære

å væra menneskje

og væta

åssen en skar væra….

Kanskje er je

en værhana

som snur den veien

vinden blæs?

Hell…

kanskje er je

en kamelon

som stadig skifter farve

førr å

passe inn i

farveskala’n

åt

alle de andre??

Åkken er je

egentt’li??

Det sku’ je gjenne

ha likt å visst!

 

 

 

Sett fra utsiden…….

For en tid tilbake så jeg en filmsnutt av ei dame som ikke var klar over at hun ble filmet. Hun var med i ei gruppe som øvde på noe de skulle framføre. Dama sto litt på avstand fra resten av gruppa. Hun så alvorlig og litt tilknappet ut, samtidig som hun, noe halvhjertet, deltok i stemmeoppvarminga som pågikk. “Trø meg ikkje for nære”, kunne hun like gjerne ha skrevet i panna si – SÅ tydelig var kroppsspråket og mimikken hennes…..

Jeg kjenner den dama veldig godt. Hun er kanskje den jeg kjenner best i hele verden… fra innsiden…….. Nå fikk jeg se henne fra utsiden – slik andre ser henne. Det var litt tøft – jeg må innrømme det……

 

For – som du sikkert har skjønt : Den dama – det var : MEG!!

Ungdom og sexpress : Har du gjort det, eller…?

– Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til den tida da det var nok bare å holde hverandre i hånden når man nettopp hadde blitt kjærester……….


Det var ei eldre dame, som hadde sin ungdomstid rett etter krigen, som kom med dette hjertesukket.

Ja, uskyldens tid er definitivt forbi. Kanskje har det egentlig aldri vært noen “Uskyldens tid”? Sjøl bak de (tilsynelatende) mest prektige fasader, har det sannsynligvis foregått litt av hvert…..

En kvinne som levde et sted i bygd-Norge for noen tiår siden fikk et særdeles stygt kallenavn……. Da hun var ung, fikk hun rykte på seg for å være litt “løs i trusestrikken”. Hun slo seg etter hvert til ro, giftet seg og fikk flere barn. Hun var kjent for å være et solid arbeidsmenneske. Likevel ble hun aldri kvitt det lite flatterende kallenavnet hun fikk i ungdommen :

“Pikk – Petrine”……….(Det var ikke hennes egentlige navn)

På folkemunne fulgte dette navnet henne til hun gikk i graven – og vel så det……

Fortsatt er det slik at noen opplever å få ord på seg for å være “løse i trusestrikken”. Samtidig er det mange unge som føler et press i forhold til å debutere. I enkelte miljøer er det visstnok flaut å innrømme at man ikke har gjort det når man har fylt 16. Forresten : Hvorfor skal man være nødt til å innrømme slike ting?? Er ikke sexlivet vårt noe høyst privat – noe vi ikke trenger å dele med noen andre enn en eventuell partner?

En mannlig lærer fikk spørsmål fra noen elever om hvor lang tid han syntes det burde gå før man gikk til sengs med en kjæreste. Han tenkte seg litt om før han svarte : – Vent til du tør å prompe i samme rom som vedkommende!  Ja, kanskje det? God sex handler jo mye om trygghet og tillit.

I media blir sex gjerne omtalt som en slags teknisk greie – og så blir den følelsesmessige biten undervurdert og glemt.

Det nytter lite å heve Den Moralske Pekefingeren når man skal forberede ungdommer på voksenlivet. Det er bedre å støtte dem i å våge å sette grenser, slik at de venner seg til å kjenne etter hva som blir mest riktig for dem – uavhengig av hva alle andre sier og gjør.

Å klemme eller ikke klemme – that’s the Question………

Så lenge jeg kan huske har jeg vært litt reservert i forhold til å gi og motta klemmer. I min familie var vi ikke særlig “klemmete” av oss. Når noen kom på besøk, ble de ønsket velkommen med et håndtrykk. Det samme gjentok seg når de skulle dra. En gang var det ei som sa til meg : “Hva slags familie er det du har vokst opp i? Dere virker jo så reserverte og kalde!” Nei, kalde var vel ikke det rette ordet å bruke. Det handlet vel mer om tillærte vaner og om oppfattelsen av hva som var korrekt væremåte.

Det finnes flere typer klemmer.

 Den varme klemmen med omfavnelse og mye kroppskontakt: 

Sånne klemmer gir jeg bare til noen ytterst få. Jeg har ei venninne som pleier å komme mot meg med utstrakte armer, mens hun smiler sitt varme, strålende smil : “Hei, hei Kari – nå vart je så gla’ for å sjå deg!!!” Da smelter til og med reserverte meg, og det føles helt naturlig å komme henne i møte og gjengjelde klemmen. 

Den litt reserverte og forsiktige venninneklemmen:


Denne klemmen er ganske “safe” – sjøl for sånne som meg…… Hodet bøyes fram og kinnene berører hverandre så vidt, mens man holder en viss avstand med resten av kroppen.

For en tid tilbake diskuterte jeg denne typen klemmer med ei venninne. Jeg kalte det (litt flåsete) for : “Rævva – rætt – ut” – klemmer. “Kari – du skal ikke kimse av sånne klemmer – for de er jo godt ment, uansett!”

Ja, der fikk jeg absolutt noe å tenke på………… Jeg skal holde meg for god til å gjøre narr av sånne klemmer mer!!

Enkelte personer hilser på hverandre ved å klemme. Jeg er ikke så komfortabel med det. Når jeg skal hilse på en person for første gang, så synes jeg det holder med et fast håndtrykk.

Noen klemmer huskes bedre enn andre…….

Faren min døde da jeg var 23 år. Det var knalltøft, men jeg taklet det ved å distansere meg fra det og opptre “fornuftig og voksent”. Jeg fikk høre at jeg tok det så fint og at jeg var så sterk. Før bisettelsen bestemte jeg meg for at fra meg skulle det ikke komme en eneste tåre  – verken under seremonien eller etterpå!

Det holdt ei stund….

Da vi sto utenfor krematoriet og folk kom for å kondolere, var det ei av de frammøtte som kastet seg rundt halsen på meg og gråt så hun hikstet. DA sprakk rustningen min og tårene strømmet fritt ei stund. Etterpå kjente jeg på blandede følelser. Hun var ikke en av mine nærmeste – jeg kjente henne knapt. Jeg følte at hun hadde invadert meg og at hun ikke respekterte min måte å sørge på. Jeg trengte min rustning for å holde meg oppe. Jeg oppfattet det som om det handlet mest om hva hun trengte der og da, og at hun fikk utløp for noe av sin sorg ved å gjøre det hun gjorde.

Uansett må vi respektere at vi er forskjellige. Vi har ulik intimsone – og det som kjennes naturlig for en kan kjennes helt feil for en annen. Er jeg i tvil om jeg skal gi en klem eller ei, lar jeg det som regel være. Så får det ikke hjelpe om noen kanskje oppfatter meg som litt kald og reservert……..


På en skala fra 1 til 10 : Her er “dommernes” poeng!

 

Ei ung jente er ute på byen sammen med ei venninne. Hun har pyntet seg og lagt en diskret make-up. Hun er litt forsiktig og beskjeden av natur. En person som av de fleste trolig vil bli beskrevet som søt, naturlig og vennlig. 

Da de to jentene ankommer utestedet, kjøper de seg hver sin flaske brus og finner seg et bord. Praten går om løst og fast, og livet kjennes egentlig ganske bra akkurat der og da…..

Ved nabobordet sitter en høylytt guttegjeng. Her konsumeres det helt andre ting enn brus……..

Så skjer det – helt uten forvarsel: En av gutta reiser seg og setter kursen mot jentenes bord… Han stiller seg rett foran jenta og ser henne inn i øynene.

– Hei du!! Vi gutta har hatt en liten avstemning! På en skala fra 1 til 10 har vi blitt enige om at du er en typisk TREER!!

Det høres rungende, rå latter fra nabobordet, før budbringeren går tilbake og setter seg sammen med resten av “jurymedlemmene”…….

 

Da jeg gikk på lærerskolen, hadde vi en studentguide der alle studentene var avbildet. En gang noen av Hurragutta arrangerte privatfest, hadde de foretatt en eksteriørbedømming av alle oss jentene. Om de hadde holdt avstemningen for seg sjøl, så kunne det det vel for så vidt ha vært greit nok.

Det gjorde de i imidlertid ikke…… 

Jeg var langt fra av dem som kom best ut. På en skala fra 1-10 hadde jeg fått karakteren 4. Noen hadde visst ment at jeg var på vippen til en 5er, men totalt sett landet jeg altså til slutt på en 4er….

Under middels!!!


Ikke akkurat Drømmedama…..?????

 

Det sved litt i en sårbar sjel –  som fra før av ikke hadde all verdens sjøltillit i forhold til det å ha “draget” på gutta. Det som gjorde at jeg ikke tok det altfor tungt, var at ingen av gutta i juryen var av den typen jeg kunne tenkt meg å ha som nære venner eller kjæreste. Så langt der i fra……..

Jeg ble eitrende sint da jeg hørte om jenta som hadde vært ute på byen! Det er lett å sette seg inn i hvordan hun må ha følt seg der og da. Hva i all verden er det som gjør at noen kan tillate seg å gå bort til ei vilt fremmed jente og tråkke så stygt på henne??

De fleste har vel en og annen gang kjent på hevnlyst. “Det var DU som begynte – nå fikk du igjen!”

I dette tilfellet var det ikke det som lå til grunn. En intetanende, person, som ikke hadde gjort en flue fortred, fikk svi fordi en gjeng med ufyselige lømler hadde behov for å kjekke seg og få ut av seg en god porsjon gørr.

Mobbing heter det visst……

 

Har’ru en femtilapp, eller…????

– Har’ru en femtilapp te’ mat?  Dattera mi og jeg sto på sentralbanestasjonen og ventet på toget, da det kom ei dame rett mot oss. Hun kunne være omtrent på min alder, eller kanskje noe eldre. Hun så sliten og herjet ut. Litt sjuskete i klesveien og med misfarget hår…… Hun fremsto ikke umiddelbart slik at jeg tenkte at hun var “på kjøret”, sjøl om det kanskje var nettopp det som var tilfellet.

Noen timer tidligere befant vi oss på stasjonen ved Nationaltheateret. Der satt det en kar og sang mens han akkompagnerte seg sjøl på gitar. Ved siden av ham, på gulvet, sto det en plakat : – Jeg er norsk og tjener til livets opphold på denne måten.

– How can I try to explain…., sang han.

Nei, det er ikke så lett å forklare slikt. Hva er det som gjør at noen av oss havner i en så nedverdigende situasjon?

Ingen av de to fikk penger av meg. Det var lett å gå forbi mannen. Han gjorde ingen direkte framstøt, og jeg slapp å møte blikket hans der jeg hastet forbi. Det var litt verre med dama. Hun kom rett mot oss og så meg inn i øynene. Da jeg svarte benektende på spørsmålet om penger, hadde jeg blandede følelser. En salig miks av medlidenhet og frykt – i tillegg til et snev av forakt og vemmelse. Dessuten løy jeg jo! Jeg hadde jo penger i veska!

Hva er riktig å gjøre i en slik situasjon. Det er vel ingen “hjelp” hvis pengene bare går til alkohol og dop??

Det er følelsen av vemmelse og forakt jeg sliter mest med i etterkant. Hvilken rett har jeg til å dømme disse personene? Hva vet jeg om deres bakgrunn og om årsakene til at de har havnet i slik elendighet?

Jeg har sjøl opplevd å være langt nede. Jeg var langt fra “på kjøret”, men i en lengre periode av livet mitt slet jeg med sterk angst. Da det var på det verste turte jeg ikke å gå noe sted uten først å ha forsikret meg om at pilleesken lå i veska. Pillene var min trygghet og fluktmulighet når jeg kjente at jeg ble “ugrei”. For noen år siden bestemte jeg meg for å slutte med å dope meg for å klare å holde ut med meg sjøl. Det ble en ganske tøff periode…. I tillegge til at angsten rev og slet i meg med full styrke, fikk jeg kjenne på abstinenser. Det var ingen spøk…. Mine abstinenser var sikkert for blåbær å regne i forhold til de abstinensene en tung rusmisbruker må slite med.

Noen ganger gir livet oss et spark i baken. Da kan vi velge om vi vil gi oss over i offerenergi, eller om vi vil ta tak i oss sjøl og bruke det konstruktivt. “If life gives you Lemons – make Lemonade!”  Da jeg slet som verst, satt jeg mye i sjølmedlidenhetens boble. Jeg hadde lett for å synes at folk var “slemme” og at de viste liten forståelse for meg og min situasjon. Nå, som jeg har fått den vonde tida mer på avstand, kan jeg se at det jeg opplevde som “slemt” der og da, faktisk var med på å hjelpe meg videre. Jeg ble tvunget til å innse at den eneste som virkelig kunne ta tak i  – og gjøre noe med min tilstand – det var meg!!

Det er lett å sette seg på sin høye hest og si :”Se på meg – jeg har kommet meg ut av elendigheten! Nå må du bare ta deg sammen og følge mitt eksempel!! (Den fella har jeg gått i noen ganger!!!) Så enkelt er det ikke. Hvis vi ikke klarer å finne balansen mellom vennlig støtte og pushing, samt tilbaketrekning når det er mest riktig, kan vi like godt holde oss unna. Når noen er nede i grøfta, må de først komme dithen at de virkelig ønsker å klatre opp fra den igjen. Noen ganger kan det (utrolig nok) være noen fordeler med å rote i grøftekanten eller gjørmehullet. Kanskje slipper vi unna en del krav. Ingen forventer så mye fra den som ligger nede for telling. Den som befinner seg i skyggedalen trenger ikke en gang være bevisst på at det kan være slik.

Det finnes et ordtak for det meste. Vi har ingen rett til å dømme noen før vi har gått i skoa deres ei stund…. Kanskje ikke da en gang….

 

DINE OG MINE SKOR

Hvis je var i skoa dine…

og du var i mine…

Da fekk vi ratt gnagsår begge to!!

Det er nok bæst at vi går ti våres egne….