Klø seg med Knoken

 

Kløe kan være veldig ubehagelig.

 

Jeg har aldri tenkt over hvor ofte jeg egentlig klør ett eller annet sted i fjeset…

..før det plutselig ble “farlig” å klø seg der.

 

Når man tenker på at man ikke må klø seg når man er ute og går i byen …

da klør man da!

Omtrent slik ser jeg ut når jeg går ute i byen og bare klø…

 

 

Om det ikke hjelper å “klø” med knoke eller håndledd, er det bare å finne fram håndspriten.

Så må man vente til man har gnidd den godt inn, og den har tørket ordentlig, før man klør.

 

Hvis du har gnidd deg i øyet med ny-spritede hender uten å vente lenge nok,

gjør du ikke det på en stund!

Det kan jeg nesten garantere deg!

 

(Jeg har selvfølgelig ikke gjort det,

men jeg har jo hørt om andre som har vært så ubetenksomme!)

 

Her hjemme har det også blitt slik at jeg tar meg i å klø meg i fjeset

med håndleddet eller knoken.

Dette til tross for at jeg har som fast rutine at jeg går rett på badet,

og vasker hendene godt, når jeg har vært utenfor leiligheten.

 

Jeg har dette med smittevern i bakhodet det meste av tida,

sjøl om jeg ikke har gjenopptatt vanen fra i fjor vår:

 

Nemlig å vaske frukt i Zalo-vann…

Jeg vasker bare eplene grundig, og venter en dag eller to før jeg spiser dem.

 

 

I videoen forteller jeg om hvordan det kan arte seg….

…når ei som er over gjennomsnittet opptatt av smittevern…

møter naboen i oppgangen…

 

 

 

“Fugl eller Fyr”?

 

Det var ikke akkurat noe “Lille speil på veggen der”

som møtte Frodithen og meg da vi gikk på Aker Brygge i dag:

Det var det største speilet jeg har speilet meg i noen gang.

I alle fall som jeg kan huske.

 

Flere nye statuer har det også blitt i området ved Aker Brygge.

Blant annet noen merkelige figurer som er en blanding av fugl og “fyr”. 

(Jeg måtte jo bare lage et bokstavrim ut av det! 😉 )

 

“I Believe I can Fly”…

 

Dynekåpa har knapt vært i bruk etter at jeg flyttet til Oslo.

I dag var den et “must”.

Vi var nemlig ute i rundt tre timer.

 

Noe “moteshow” med flere klesskift var veldig lite aktuelt i dag…

Fingrene ble nesten lilla bare vi tok av vottene for å knipse bilder.

 

Men…

…matchende hodeplagg er jo også litt moro!

Turkis er ei farge vi begge er glade i…

 

Det er faktisk lov å kjøpe “Take-away” på kafé, men vi hadde med oss niste.

 

Det vil si:

Egentlig var det bare Frodithen som hadde det…

 

For:

Jeg var nemlig så “stutt i hue” at jeg bare hadde rasket med meg et rundstykke rett fra fryseren.

Da jeg skulle sette tennene i det, var det “Hardt som Hønn”.

 

Det er kanskje litt vel optimistisk å tro at et frossent rundstykke skal tine…

…når en går ute i 12-15 minusgrader??

(Jeg trodde vel ikke det, heller – jeg tenkte bare ikke lenger enn nesa mi rekker…)

 

 

Men…jammen oppdaget vi noen som hadde klart å omgå kafé-reglene:

 

Tenk å sitte sånn, rett ved vinduet, og det midt på Karl Johan…

…i “disse tider”!

 

Men…om jeg først skulle ha gitt blaffen i smittevern-reglene,

så hadde jeg nok gått til et sted der de hadde litt større utvalg på menyen…

Forresten:

En sjokolade hadde vel smakt,

når en ikke har annet enn et frossent rundstykke å “kose” seg med?

 

 

 

Hårfint…?

 

Nylig leste jeg en artikkel der en gynekolog tok opp temaet:

Med eller Uten hår?”

 

Nå for tida så hun sjelden at noen hadde tillatt håret å gro på hennes “arbeidsområde”.

I stedet opplevde hun stadig at kvinner unnskyldte seg…

…fordi de ikke var helt nyfriserte når de kom til gynekolog-timen.

 

“Det er en grunn til at det vokser hår der…” var en del av hennes budskap.

Ja, det er jo det? 

 

Om man vil barbere vekk hår på kroppen eller ei, er jo en privatsak.

Det gjelder enten det handler om hårvekst på underliv, legger eller i armhulene.

 

Det var forresten litt forstemmende å lese kommentarene

som en del menn hadde lagt igjen under artikkelen:

 

“Jeg vil ha ribba høne”…

…og andre “morsomheter” på omtrent samme nivå…

…var dessverre det som gikk igjen.

 

Heldigvis tror jeg ikke slik oppførsel er representativt for flertallet av norske menn.

Det er bare det…

…at de som har alminnelig, god folkeskikk, (kombinert med en viss fintfølelse)

ikke kan tenke seg å legge igjen den typen kommentarer på nettet.

 

Det man kan tillate seg å fleipe litt med “på kammerset”, eller “oss gutta i mellom”,

egner seg ikke alltid så godt i det offentlige rommet.

 

Om man vil la håret gro fritt rundt omkring (eller det motsatte) får bli opp til hver enkelt.

 

Det er vel i grunnen bare en ting jeg synes er nokså ekkelt når det kommer til hårvekst:

Nemlig at det stikker fullt av lange hår ut av nesa og/eller ørene på folk.

 

Om jeg skulle oppdage at jeg var i ferd med å utvikle den typen “værhår”,

så ville jeg nok ha gått til anskaffelse av en dertil egnet hårtrimmer.

 

 

Halv pris… på “flis”

 

Jeg har hatt ei rødrosa fleecejakke i en del år.

Den er velbrukt.

Nå om dagen har den vært i bruk hver dag!

 

I utgangspunktet er jo produktene til Kari Traa ganske stive i pris,

men jeg er veldig fornøyd med de plaggene jeg har kjøpt derfra.

De har tålt utallige vask, og er fine i snitt og farger.

Dessuten er de veldig behagelige å ha på seg.

 

For litt siden oppdaget jeg at en av mine favoritt-nettbutikker

solgte Kari Traa fleece jakke til under halv pris!

 

Da ble det handel!

Speilet trenger visst å pusses…

…men her er jeg i alle fall…

…rett før jakka og jeg skal ut på luftetur.

 

Det er for kaldt til å gå med bare fleece slik temperaturen er akkurat nå,

men fleece-jakka var god å ha under kåpa i dag!

 

Mange småbarnsforeldre var ute i parken med sine håpefulle.

Akebrett og kjelker var i flittig bruk på den frosne bakken med det tynne snølaget på.

Folk flest virket blide og fornøyde, til tross for at Oslo er temmelig nedstengt for tida.

 

Det er kanskje ikke så dumt å bytte ut kaféer, og kjøpesentre…

…med en tur i parken på en vakker solskinnsdag?

 

Jeg tenker at det ofte er et bedre valg for både for store og små…

…sjøl om vi ikke har akkurat det valget nå.

 

 

En Hund ved navn Hildegunn

 

Jeg møtte henne da jeg gikk min (nesten) daglige tur rundt kvartalet.

(Her i byen holder man seg stort sett innenfor eget revir for tida!)

 

Hun var iført rutete vest…

…men gikk “børrføtt”.

 

Direkte rask på labben var hun ikke.

Det så nesten ut som om det gikk omtrent like mye fra side til side…

…som framover.

 

Hun hadde havnet håpløst langt bak resten av turfølget:

Matmor, en venninne(?) og venninnens bissevov.

Sistnevnte virket adskillig mer lettbent og livlig enn Hildegunn.

 

Det var tydelig at Hildegunn ikke var særlig begeistret

over å være ute på tur i kulda.

Hun ristet på de små, lakserosa labbene sine…

…der hun stabbet bortover med ørsmå skritt.

 

Da jeg nærmet meg, kom hun bort til meg, og søkte tilflukt inntil leggen min.

 

Man skal ikke røre fremmede hunder…

…og slett ikke nå, når det er en viss risiko for…

 

…at mutant-virusene kan sveve bak annethvert gatehjørne!

 

Jeg nøyde meg derfor med å “go’tala” litt ved Hildegunn.

Litt moralsk støtte kan nemlig gjøre godt på veien…

 

Paint-portrett av Hildegunn…

..tegnet etter hukommelsen…

 

En anelse lakserosa snuteparti hadde hun…

 

“Hildeguuuuuuuunnn, kom daaaaaaaa!”

(Jeg syntes i hvert fall det hørtes ut som Hildegunn.

Dessuten syntes jeg det navnet passet veldig godt på den vesle vofsen!)

 

Nå hadde altså matmor oppdaget at Hildegunn hadde sakket akterut…

Hele følget ventet tålmodig på at den vesle, snegle-vofsen skulle innhente dem.

 

Litt senere møtte jeg kvartetten igjen.

Nå satt Hildegunn på mammas arm.

Det hadde hun helt tydelig ikke noe som helst i mot.

 

Jeg observerte at både to-og firbente satte seg inn i en bil.

 

Dagens luftetur var over…

…antagelig til stor lettelse for Hildegunn…

 

 

Ansvar og retten til å “kreve” på egne vegne

 

Hvis mor og far sa at noe ikke var lov…

…så hørte jeg som regel.

Men…ikke alltid…

 

Noen ganger prøvde jeg å finne en måte å “lure” foreldrene mine på…

…slik at jeg kunne få det som jeg ville.

Og noen ganger gikk det litt “ille”.

Så skulle jeg vel ha den erfaringen.

 

Den vesle jenta bor nok i meg fortsatt.

Hun er ikke veldig fremtredende…

…men hun kan dukke opp en gang i blant.

 

Som barn trenger vi at de voksne setter tydelige grenser,

sjøl om foreldre ofte kan oppleves som noen irriterende bremseklosser.

Vi vil ha mors og fars trygge omsorg, samtidig som vi vil bestemme over oss sjøl.

Det kan fort blir noen “kræsj” ut av slikt!

 

Så virker det som om vi trenger noen til å holde oss i ørene når vi blir voksne også?

Da er det helst andre typer autoriteter vi må forholde oss til.

 

Akkurat som da vi var barn/ungdommer, kan vi ønske å protestere.

 

Noen av oss høylytt og støyende…

Andre mer i det stille…

“Jeg hører hva du sier, men jeg gjør som jeg vil likevel …

Om ikke annet…

…så i smug!”

 

Er det noe vi absolutt vil…

…så setter vi oss i sving for å få det til…

…uavhengig av om det tåler “fullt dagslys” eller ei…

 

Regler og forbud har antagelig aldri høynet folks moral…

I hvert fall ikke nevneverdig…

 

Det er så lett å tro at det bare er å stramme inn…

…ty til hardere tiltak for å få folk til å lystre.

 

Så enkelt er det ikke.

 

Hver og en av oss kan synse, mene, kritisere og protestere, ut fra sitt ståsted og sine erfaringer.

 

Så blir det ofte mye skrik og lite ull ut av det.

Det har lett for å utvikle seg til diskusjoner som ingen ende vil ta.

 

Jeg har et ansvar for hvordan jeg velger å leve mitt liv.

Jeg er voksen.

I hvert fall med tanke på hvor mange fødselsdager jeg (mer eller mindre) har feiret.

 

Stort sett er jeg forholdsvis frisk og oppegående.

Hvor mye har jeg egentlig rett til å forlange av “samfunnet”?

 

 

Politikerne bør rydde opp!

De bør gjøre sånn og ikke slik.

Det må settes inn flere tiltak her

…eller der.

Det må bevilges mer penger hit

…eller dit.

 

“Det er noe galt med dette samfunnet! Stadig flere får problemer med…”

 

Samfunnet er deg og meg…

…og alle.

I den utstrekning hver og en av oss er i stand til det, er vi nødt til å ta ansvar…

I det minste for oss sjøl…

…i stedet for bare å påpeke hva som burde ha vært gjort.

 

Det kan være fristende å uttrykke misnøye…

…klage…

…og rette skyts mot alle “De Udugelige” som styrer og bestemmer.

 

Dessuten:

Håne og kritisere alle som har behov som ikke samsvarer med mine egne.

 

“Det er da virkelig ikke viktig?

Det må du da vel kunne klare deg uten…

 

….for det gjør nemlig…

 

…jeg!”

 

 

 

 

Prioritere polet?

 

Jeg klarer meg fint uten å handle på polet.

Heldigvis…

 

Likevel er jeg enig i at polene gjenåpnes.

Fordi:

Konsekvensene av å holde stengt trolig er verre enn å ha åpent.

 

Dersom folk valfarter til andre områder for å få tak i sprit…

…så går antagelig vinninga ved å stenge opp i spinninga.

Eller…kanskje til og med vel så det?

 

Jeg tror ikke at flertallet av dem som drar lange veier for å handle sprit er alkohol-avhengige.

Det handle nok mer om den psykiske avhengigheten.

En form for overbevisning om…

…at ei helg uten vin/sprit ikke er noe “kos”?

 

For ganske mange er imidlertid den brutale virkeligheten at de blir skikkelig sjuke om de ikke får sin daglige dose alkohol.

Om de lovlige kranene stenges, så kan det også medføre desperasjon og aggresjon.

Kanskje til og med voldelig adferd.

Det har vi mer enn nok av rundt omkring.

 

Jeg kan godt sette meg på min høye hest og belære…

“Det må da fell gå an å klare seg uten dænna spriten førr ei viku hell to?”

 

Så er vi nå en gang slik laga, at vi har lett for å gjøre oss avhengige av både det ene og det andre.

(Om jeg f. eks mistet mobilen min, ville jeg nok få litt småpanikk…)

 

Kall det gjerne (u)vaner, men slik er det bare.

 

Om legen hadde nektet meg resept på beroligende medikamenter og sovemedisin…

…i de årene jeg var som mest innelåst i mitt eget angstfengsel…

…så hadde jeg nok blitt temmelig fortvilet.

 

Voldelig hadde jeg nok ikke blitt…

…men jeg hadde trolig isolert meg enda mer…

…og blitt enda vanskeligere å være i hus med.

 

Denne fruktdrikken fikk jeg i julegave.

 

Den er alkoholfri.

Den skal spares til en anledning da jeg har lyst til å kose meg litt ekstra.

 

Jeg er absolutt ingen fanatisk motstander av alkohol.

Det er veldig godt å kunne nyte et glass vin eller to en gang i blant.

 

Jeg er bare glad for at jeg ikke er avhengig av å komme meg på polet akkurat nå.

 

 

“Bad Things can lead to Better Things”

 

Jeg har sett et par filmer i helga…

Akkurat nå er det godt å ha Netflix og Tv2sumo.

 

Overskrifta til dette blogginnlegget har jeg hentet fra en film jeg så i går.

En romantisk sådan.

Jeg trengte nemlig en aldri så liten virkelighetsflukt…

 

Det kan være vanskelig å se lyspunkter når livet butter skikkelig.

Men…

…ganske ofte har jeg sett at perioder/hendelser som har vært tunge…

…på ett eller annet vis faktisk har ført til noe bedre på sikt.

 

Som de fleste andre ser jeg fram til at pandemien skal bli historie.

Likevel er det ikke alt jeg ønsker meg tilbake til…

 

Når jeg går hjem fra jobb på kveldstid, er det deilig å slippe å møte fullt av overstadig berusede folk på veien.

Fredagskvelder og lørdagskvelder har det vært “fast takst”.

Fra og med november har det knapt nok skjedd.

Sist helg møtte jeg ingen sjanglende, skrålende personer da jeg gikk hjemover utpå kvelden.

 

Nå er det vel en fare for at vi ender opp med “Back to normal” når det kommer til helgefylla ute på by’n…

Men…

…kanskje mange av oss også får et annet perspektiv på hva som virkelig er viktig etter ett til to år(?)med pandemi.

 

Hverdagene har blitt nokså annerledes for de fleste av oss.

Hva ønsker vi å gå tilbake til…

…og hva kan vi like gjerne unnvære?

 

“Alt var bedre før” stemmer vel sjelden.

Å leve i fortida er det i alle fall ingen framtid i.

 

 

I tillegg til å se film, har jeg slappet av med kaleidoskop og “mind-movie”.

Når tankesurret tar litt overhånd, og skuldrene går opp til øra…

…er det en fin måte å koble av på.

I alle fall for min del.

 

 

Dette er tre stillbilder fra “kaleidoskop”-videoen jeg ser på.

 

Jeg visste ikke hva kaleidoskop var for noe før jeg ble presentert for det via nettkurset

“Redesign Your Destiny” med Joe Dispenza.

 

I den opprinnelige versjonen av dette innlegget, delte jeg en link med en videosnutt fra kaleidoskopet i kurset.

Jeg fikk en kommentar på at denne filmen ikke kunne sees på grunn av opphavsrett.

 

Da jeg sjekket eposten min, fikk jeg også varsel om dette. 

Nå har jeg derfor valgt å slette linken.

 

I stedet deler jeg en link til en video som ligger ute på YouTube.

Jeg går ut fra at jeg ikke gjør noe “ulovlig” ved å dele den.

 

 

 

Jeg føler at jeg “Tømmer hodet” når jeg setter meg ned og gjør denne formen for meditasjon.

Jeg kan også bytte ut musikken med noe annet som jeg liker bedre.

Det enkleste for meg er da å bruke Spotify-appen.

 

 

“Dænna var fin!”

 

Da jeg nylig hadde en video-chat med (Nisse) kusinene, ble det snakk om dåpspresanger.

Hva skal man kjøpe?

 

Til jenter er det jo ganske vanlig å kjøpe smykker.

Men…så er det noe med at man ikke vet hva slags smak sånne små snupper kommer til å få.

 

Etter hvert som de vokser til, viser det seg kanskje at de slett ikke er så opptatt av å pynte seg?

 

Jeg har aldri vært noen smykke-jente.

Bruker jeg smykker, så er det helst av typen “brukskunst”.

Sarte, tynne gullkjeder er det veldig sjelden at jeg har på meg.

(Jeg har ikke mange av dem heller.)

 

Like fullt setter jeg pris på smykkene jeg fikk til Konfirmasjonen.

De har affeksjonsverdi, fordi jeg forbinder dem med med giverne.

De aller fleste av dem lever ikke lenger.

 

Når det gjelder dåpsgave til jenter, er det kanskje best å kjøpe en bruksting i stedet?

 

 

I løpet av video-chatten,

fant den yngste kusinen fram en dåpsgave som datteren hennes hadde fått.

 

En kopp i tinn…

 

Jeg: “Åh, dænna var fin!”

Kusinen: “Ja, jeg håper da at du synes det, for det er deg og (min eks) hun har fått den av!”

 

Vel…det er ikke så lett å huske alle dåpspresanger man har kjøpt i løpet av livet…

…men det var jo bra at jeg likte den, da! 😉

 

 

Likegyldighetens side av maska…

 

…er vel dette bilder på?

 

Her er det visst en “blomst” som ikke hører hjemme i bedet…

 

Løvbladene fra i fjor har fått selskap av en “inntrenger”.

 

Jeg så disse da jeg gikk tur i dag.

Jeg observerte nok minst ti andre eksempler på at noen bare hadde kastet fra seg munnbind på bakken.

Hadde jeg hatt med meg hansker, skulle jeg ha plukket dem opp og kastet dem.

Kanskje det er en god ide?

Altså å gjøre alvor av å rydde opp i noe av griseriet, i stedet for bare å klage over fenomenet?

 

På strekningen jeg gikk i dag, trenger du knapt gå 100 meter før du finner en kommunal søppeldunk.

 

Hva er det som gjør at noen opptrer så likegyldig?

 

“Dette var lettvint og mest behagelig for meg.

Noen andre kan rydde opp etter meg?”

 

Er det det de tenker, de som gjør slikt?

 

Er det de samme menneskene som kaster munnbind på bakken…

…som står i minst 100 meter lang polkø i Bærum…

…fordi alle polene i Oslo kommune er stengt på grunn av smittesituasjonen?

 

 

Det har ingen hensikt å heve den moralske pekefingeren overfor “Folk som burde skamme seg”.

Jeg bare lurer litt…?

Dessuten blir jeg nokså oppgitt over slike holdninger…

 

Siden mars 2020 har jeg vært veldig lojal overfor smitteverntiltakene.

Innimellom har det gått flere måneder uten at jeg har truffet noen i min nærmeste familie.

Jeg har tilpasset meg, sjøl om jeg noen ganger har undret meg litt over enkelte prioriteringer vedrørende hva som er “lov” og ikke.

 

Så har jeg tenkt at jeg (nesten) uansett skal “oppføre meg”.

 

At jeg er uenig i noen av tiltakene…

…og reagerer på enkeltes oppførsel…

…skal ikke være en unnskyldning for at jeg skal tillate meg å gi blaffen.

 

Jeg må innrømme at tanken:

“Åffer skar je ta så mange hensyn, når det er så mange andre som itte gjør det?”...

…så absolutt har streifet meg.

 

Men…både frykten for å bli sjuk sjøl…

…og frykten for å bli en smittespreder…

…har gjort at jeg har latt det være.

 

Akkurat nå kom det sms fra Oslo kommune.

Det sto blant annet: “Hold ut”.

Jada, jeg skal holde ut!

 

Om noen uker var planen at veslejenta (mitt første barnebarn) skulle døpes.

Nå er det tatt en avgjørelse om at det blir utsatt på ubestemt tid.

Det er jeg glad for.

Jeg tror nok det hadde vært lite sannsynlig at jeg kunne ha reist dit for å delta.

I alle fall slik det ligger an her i byen akkurat nå.

 

Kanskje frøkna rekker å bli så stor at hun sitter på armen, og kikker rundt seg i kirka, den dagen det endelig er klart for hennes store dag?