På bildet under er jeg tre år…
På fanget har jeg “Petter”.
Han var den ene av de to dokkene jeg husker at jeg eide.
Han var mjuk, og jeg mener det var slik
at han kom med en pipelyd når jeg klemte litt hardt på ham…
Du ser kanskje at jeg har “horn” og blåmerke i panna?
Jeg tror dette bildet ble tatt noen dager etter
at jeg snublet og fikk et ublidt møte med peishylla.
I alle fall husker jeg akkurat det fallet godt.
Mor ropte “Åh nei! Kari, da!”, og jeg hørte at hun var redd i stemmen.
Det gikk jo bra…
En kul og et blåmerke er som regel helt ufarlig…
Livet har jo bydd på noen knall og fall,
både i direkte og overført betydning.
Slik er det for alle…
På dette bildet…
…er jeg sammen med den yngste av Oslokusinene mine.
(Også kalt “Nissekusinene”, fordi de har så mange ulike julenisser
som de har kjøpt/produsert i løpet av mange år.)
Den yngste av de to kusinene og jeg er nesten jevngamle.
Vi har vært venninner fra vi var på bleiestadiet!
På fanget mitt sitter “Tungedokka”.
Nei, hun hadde ikke lang tunge…
Hun var bare stor og tung…
…og litt uhåndterlig.
I alle fall for en treåring.
Antagelig var det årsaken til at hun bare ble kalt for “Tungedokka”…?
Nå som det nærmer seg jul,
er det sikkert mange unger som får en del nye leker.
Kanskje har de fleste av dem veldig mange leker fra før?
Muligens så mange leker…
…at de ikke setter så veldig pris på dem heller?
Jeg hadde ikke så mange leker.
Derfor husker jeg noen av dem veldig godt!
Foruten de to jeg har vist bilde av her,
husker jeg noen treklosser som jeg kunne lage seks ulike bilder med.
Sjøl om jeg hadde lagt det enkle puslespillet utallige ganger,
gikk jeg aldri lei av disse bildene.
Klossene var solide, og tålte en støyt.
Ellers hadde vi noen spill hjemme.
Om sommeren spilte vi krokket og ringspill.
Om vinteren spilte vi mye kortspill.
Ellers hadde vi både “Kinasjakk”, “Ludo” og “Yatzy”.
Om jeg ikke hadde noen å spille med, spilte jeg med meg sjøl.
Nå føler jeg meg som ei skikkelig “Mimrekjerring”.
Man blir visst mer opptatt av barndommen jo eldre man blir…;)
Men…når jeg sitter her og scroller altfor mye på mobilen,
eller, som nå, knatrer på tastaturet på pc’en…
så tenker jeg på hva vi egentlig brukte fritida på
før vi hadde disse duppedittene?
Jeg mener slett ikke at “alt var bedre før”…
…men om det kan komme noe godt ut av nedgangstidene,
så tror jeg det må være at vi kan utvikle mer nøysomhet.
Rett og slett bli mindre kravstore,
og tenke mer over hva vi virkelig trenger?
Jo, jeg skjønner at mange har det tøffere enn meg…
…men jeg tror de aller fleste av oss her i Norge
(jevnt over) har blitt veldig godt vant…
I alle fall sammenlignet med hvordan folk flest
har det i andre deler av verden…
