Om å vise respekt for kroppen til et annet menneske…….

 

 

Det er fort gjort å gjøre fysiske overtramp overfor et annet menneske…..

Ingen kan vel skryte på seg at de aldri har gjort det.

 

Nå snakker jeg ikke om grove overgrep………

I denne sammenhengen tenker jeg mer på ubetenksomhet………..noe man kan gjøre i vanvare!

 

Ett eksempel  :

En kvinne står bøyd ( F. eks plukker opp noe fra gulvet)

Uten at hun merker det, kommer en mann (les : kjæreste) bak henne og tar et grepa tak i rumpa hennes.

Kvinnen skvetter, og synes det er litt ubehagelig, men sier ingen ting av frykt for å virke sur og snerpete.

 

Dette er noe som gjentar seg med jevne mellomrom. Til slutt sier kvinnen :

“Jeg liker ikke at du gjør dette! Det er ubehagelig og jeg skvetter!”

Mannen reagerer med å flire litt hånlig og gjøre narr av henne.

Han fortsetter med “Rumpetakene”!

 

Om denne mannen i stedet hadde sagt :

“Unnskyld, det respekterer jeg. Det skal ikke skje mer!”

DA hadde saken vært en annen! 

Da hadde han nemlig vist respekt for kvinnen og hennes kropp.

 

Det er godt å bli berørt, når den som berører har det i bakhodet at det skal kjennes behagelig og trygt for den som blir tatt på. Får man signaler om at noe ikke føles godt, så skal man respektere det, uansett hva man sjøl har lyst til å gjøre.

Det er også viktig at den som blir tatt på våger å gi tydelige signaler når en berøring føles ubehagelig på ett eller annet vis……

 

 

Der jeg bodde før, hadde jeg innredet et rom til massasje.

Jeg pleide alltid å spørre nye kunder om det var steder på kroppen der de ikke ville bli massert.

(Enkelte områder av kroppen berører man UANSETT ikke i en slik sammenheng, så det er ikke DET det er snakk om.)

 

Noen er for eksempel vare for å bli tatt på magen, mens andre synes det er veldig godt at også mageregionen blir massert.

Dette kan man ikke vite uten at man spør klienten på forhånd. 

 

Den som blir massert må også føle at det er ok å si fra uansett hva det er som måtte føles ubehagelig.

Stikkordene er : Tillit, trygghet og respekt!

 

Bildet er tatt i massasjerommet jeg hadde innredet der jeg bodde før.

 

Det gjelder i alle sammenhenger der det er snakk om fysisk kontakt mellom to mennesker.

 

 

 

Katter til glede …..og besvær…….

 

Det kom opp et “Tilbakeblikk” på facebook her om dagen…..

Denne “annonsen” skrev jeg etter at jeg hadde observert at katta hadde vært utsatt for noe som jeg vil karakterisere som en voldtekt ute på verandaen.

 

Til alle katteelskere i Veldre og omegn :

Om et par måneder er det svært sannsynlig at det blir født et kull med utrolig sjarmerende og lynende intelligente kattunger i Veldrebygda. Den vordende mor er en yndig , lettbent, kosete og kvikk liten skapning. Faren til kattungene har bare blitt observert i korte glimt – og da virket han kanskje litt snever og ensporet….

Uansett så teller miljø like mye som arv – og det er mor Violetta som kommer til å ha hovedansvaret med hensyn til oppdragergjerningen……

Dette blir sannsynligvis den eneste sjansen dere får til å skaffe dere kattunge med slike fantastiske gener – så følg med utover våren! Violettas Matmor vil holde dere løpende orientert om den videre utviklingen i saken……

 

 

Nå hører det med til historien at dette endte tragisk, for de fem kattungene ble født litt for tidlig. De døde i tur og orden i løpet av den første leveuka……….

Kattemor var bare ett år gammel og slett ikke moden for oppgaven……

Dessuten hadde hun nesten ikke mjølk til ungene sine.

Sjøl om vi ikke hadde ønsket at hun skulle få kattunger, ble det gråt og tenners gnidsel hver gang det gikk galt med en kattunge. Vi prøvde å redde den siste kattungen ved å mate ham med kattemjølkerstatning.

Jeg kalte ham “Napoleon”, for han var jo en liten kriger.

Det så lovende ut, men kattemor drepte ham til slutt! Naturen kan være brutal. Når dyra aner at det ikke er liv laga, så gjør de kort prosess!!  

Jeg lot henne få et kull året etter, så hun skulle få en sjanse til å rette opp det dårlige inntrykket!

(Før hun ble kastrert).

Da var hun en fantastisk mamma!

Dessverre omkom hun brått etter et brutalt møte med ei slåmaskin ca ett år etter at hun fikk det siste kullet.


Violetta!
 

 

Jeg vet at i alle fall en av ungene hennes lever i beste velgående, for “Medusa” bor hos min niese og hennes samboer.

 

Aria!! (Violettas datter!)

Ellen Grini sitt bilde.

Medusa. (Violettas datter!) (Dette bildet har dattera mi tatt!)

 

Om “Kastearm”, “Snert i håndleddet” og “Kalvbent sleng med benet!”

 

Jeg er “Best uten ball”!

“Slik har det vøri slik vil det bli – i all mi ti’!”

 

Når det var ballspill på skolen, var jeg alltid av dem som ble valgt sist.

Det eneste jeg var LITT god til –  var volleyball – ellers var jeg temmelig “krøkkete”!

 

Jeg slet med å ta idrettmerket på skolen, på grunn av at jeg ikke hadde “kastearm”.

Alle de andre øvelsene klarte jeg glatt………

…….. men å få kastet den h…….. ballen langt nok – DET var et slit!

 

Jeg kastet og kastet………..

Læreren sto der ved merket……og kom med oppmuntrende tilrop!

 

Jeg klarte det til slutt…….

………med et nødskrik!!!

 

Mor har “Kastearm”!

Hun prøvde å lære meg teknikken – blant annet ved å vise meg hvordan jeg skulle kaste en ball over låvetaket hjemme.

HUN klarte det uten problemer…..mens JEG strevde skikkelig!

“Snerten i håndleddet” (som mor snakket om) fikk jeg aldri til.

 

Broren min prøvde også å lære meg teknikken.

Han ble ganske oppgitt :

 

“Det hjælp itte å ta en kalvbent sleng me’ benet, Kari!!”

 

Nei, det gjorde ikke det……..

……..men den påstått kalvbente slengen kom HELT av seg sjøl – UTEN at jeg var det bevisst!!

 

Jeg har akseptert at jeg aldri blir noe “Ballgeni”……………..

…………. verken med eller uten kalvbent sleng!

 

Benføring a la Karidansen…………………………..

(Arkivbilde)

 

Jeg har opplevd at enkelte (Les “mannfolk”) har gitt meg en demonstrasjon av måten jeg forserer trapper på……..

……….og da har de “Satt knea inn” og veivet med bena!!

(VELDIG festlig; egentlig!)

 


Karidansen –  25 år gammel! 

 

Dette bildet ble tatt i forbindelse med at jeg deltok i revyen “Med Brask og Bram!” i 1988.

 

Jeg egner meg nok bedre på “De skrå bredder”…………..

 

………enn på en ballbane!

 

“Kjærlighet og Forhold” på Agape – instituttet…….

 

Agape betyr “kjærlighet”.

Da jeg slo opp ordet på “Wikipedia” fant jeg blant annet dette :

 

“I katolsk tradisjon representerer agape ubetinget kjærlighet, og forklares ofte som motsatsen til eros (gresk: ἔρως), som betyr ‘intim kjærlighet’.”

 

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om Agape – instituttet, og dets betydning for meg……….

…………….da jeg fortsatt slet med en ganske så “overdøvende” angst!

 

Hjelp til selvhjelp : AGAPE – instituttet

 

 

Dette er Marit (Reitan) som eier og driver Agape-instituttet.

 

I innlegget jeg skrev i 2015, nevnte jeg at Marit virket litt forsiktig og reservert.

Den gangen passet DET meg VELDIG bra!

 

Vi går alle gjennom ulike prosesser og faser. Det er det som kalles “vekst” i et menneskes liv.

I dag utstråler Marit fortsatt jordnærhet, soliditet og ro, men jeg opplever henne også som mer “Løssluppen, sprudlende og leken!”

Hun fremstår langt fra som mindre “seriøs” av den grunn!

Heller……………

……….som en ENDA bedre kursholder!

 

 

Jeg fikk en medstudent til å ta noen bilder av meg ved siden av et par av bildene som henger på veggen i Agapeinstituttet. (Litt greit å ha noen andre bilder av seg sjøl enn “Selfies” foran speilet hjemme)

 

Fotografen gikk inn for oppgaven med liv og sjel! Hun både lå på gulvet og sto på stoler for å få noen “Blinkskudd”!

 

Her er noen av notatene mine. Jeg skrev ikke så mye, bare “essensen” av det som ga mest gjenklang i meg.

 

Kanskje ikke så lett å lese kråketær som er skrevet i full fart, men jeg deler det lell!

 

Forelesningene til Marit er ikke lange. 

Hoveddelen av kursene er visualiserings – øvelser.

Det er også rom for å “dele” hvordan vi opplever øvelsene.

Vi kan også velge å dele andre ting.

 

I går var det ei dame som leste et par sjølskrevne dikt!

Både innholdet og måten hun fremførte dem på……..

……gikk “rett hjem” hos meg!

Litt forsiktig og sjenert………

……..men ønsket om å dele var så sterkt…………

……..at hun våget likevel!!

 

En av øvelsene vi gjorde på dette kurset var slik at vi skulle se for oss en mur……..

……..som representerte en slags blokkering for oss når det gjaldt dagens tema.

Så skulle vi “lese på” (Slik vi har lært via “Reading”) hva som kunne være de største hindringene for oss med hensyn til en god par – relasjon /annen type relasjon. 

 

Jeg fikk opp ordet “Elskverdig”. Det var en dobbel betydning i det :

 

1. Jeg må ha TRO PÅ at jeg er elskverdig.

2. Jeg skal være bevisst på å oppføre meg/være MER elskverdig overfor andre mennesker.

 

Da dette gikk opp for meg, raste hele den visuelle muren sammen!

Jeg tenkte : “Kan det være SÅ enkelt da?”

Det føltes nesten som “juks”.

Men : Hvorfor gjøre det “Vanskelig” når det kan være “Enkelt”???


 


Dette er “Bonnie”!

 

Hun er førerhund. 


I en periode var hun “Fast inventar” på Agape – instituttet.

 

I går dukket hun opp igjen sammen med eieren sin.

De er et godt team, som greit tar seg fram i Oslos gater!

Han kunne fortelle at hun hadde kjent seg igjen, sjøl om det var en stund siden sist de var på Agape.

Hun hadde stoppet opp og logret foran ytterdøra!

Han ser det jo ikke med det blotte øyet, men kjemien og samspillet mellom dem er så sterkt at han sanser det likevel.

 

Bonnie ER kjærlighet og hengivenhet!

Hun er så rolig og trygg at hun kan ligge i midtgangen mellom stolradene…………….

………. mens masse fremmede mennesker skritter over henne…….

………..uten at hun leer i ørene en gang!

 

 

Mange ganger, når jeg har gått ut av døra etter en dag på Agape……….

…….så har jeg hatt en så UTROLIG god følelse i kroppen.


Jeg har følt meg raus og snill…………..

………og har (nesten) hatt lyst til å omfavne hele verden!

Jeg har tenkt :

“Heretter skar je bære væra snill og go’ og raus og tålmodi’ me’ ALLE je møter på!”

 

Så langt har jeg ikke klart det……..

…..for å si det sånn……..

 

Men  : Kursdagene på Agape – instituttet GJØR noe med meg……..

Det er bevisstgjørende å delta på samlingene og kursene!

 

Rett og slett : Godt påfyll!!

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

“Du har tenkt deg sjuk!”

 

 

“Det er din egen skyld at du har blitt sjuk! Du har tenkt deg sjuk!”

 

Denne “beskyldningen” ble meg til del en gang i den perioden jeg var “langt nede”.

 

Selvfølgelig har tankene våre stor betydning for hvordan vi har det. 

Det er fort gjort å “Grave seg ned i elendighet!”

 

Når et menneske sliter med angst og depresjon over lang tid, kan h*n oppleves som en prøvelse for omgivelsene.

Personen trenger grenser……….

For man BLIR sjølsentrert og egoistisk når man sliter med psyken……

…………….og omgivelsene skal ikke la den sjuke få styre hele tilværelsen ved bare å “jatte med” ham eller henne!

De pårørende har også en smertegrense, og når den er i ferd med å nås, så MÅ de sette foten ned på en eller annen måte!!

 

Samtidig trenger den som sliter å føle støtte og omsorg!

En person som er dypt deprimert, og som sliter med angst, kjemper gjerne også med følelser som utilstrekkelighet og sjølforakt!

 

I den perioden jeg var som ALLER sjukest, tenkte jeg flere ganger :

“Det hadde vært bedre for alle om jeg ikke var her mer!”

 

Vi kommer ingen vei med å gi ANDRE skylda for at vi har “Fått oss en knekk”!……..

 

Vi MÅ ta tak i oss sjøl på ulike vis…………..

………sjøl om det meste føles uoverkommelig når angsten, depresjonen og utmattelsen har tatt bolig i kropp og sjel……

 

Men……

……..å si  : “Det er din EGEN skyld at du har blitt sjuk!” til et menneske som er langt nede…….

……..DET er ikke særlig vakkert!

 

Ingen ØNSKER vel å være sjuk……………?

Ingen ØNSKER vel å ligge andre til byrde………?

 

Generelt kommer det lite godt ut av å “fordele skyld”……

 

Jeg liker bedre ordet :

ANSVAR!

 

I den grad vi er i stand til det, må vi (som voksne mennesker) ta ansvar for vårt eget liv…….

…..og for hvordan vi vil leve det!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg fikk en kommentar…..

 

……….da jeg nylig delte dette innlegget på facebook :

Tid sammen – tid hver for seg?

 

Det var ei som skrev :

“Det gikk mange år før eg forsto………

……..at det at mannen min elska å sjå på fotball…………

……..ikkje betydde at han ikkje elska meg!”

 

Tenk å ha kommet til den forståelsen!

(Jeg går ut i fra at mannen ikke satt klistret til skjermen “støtt”!)

 

Vi kan diskutere dette temaet opp og ned og i mente…….

 

Det er imidlertid stor forskjell på å ELSKE og å ville EIE……

…….eller nærmest forlange et annet menneskes oppmerksomhet hele tida……………

 


 

Jeg var nylig på en fotoutstilling på Domkirkeodden.

Det var Tove Edvardsen fra Ottestad som stilte ut fotografiene sine.

 

Hun hadde mange flotte bilder – og prisene var heller ikke avskrekkende på noen måte!

Dette bildet var også å få kjøpt som et kort.

 

Jeg kjøpte et sånt kort……………….

Jeg skal jo i bryllup til sommeren, så da tenkte jeg at noe sånt kanskje kunne passe……..?

 

Teksten :

“De fant hverandre under lyseblå himmel på gyngende kvist” er skrevet på kortet.

 

Nydelig………………….

 

 

Et trivelig gjensyn…….rulletrapp til besvær – og et akutt tilbakefall av heisskrekk!!!

 

Karidansen sitter på toget på vei til Oslo………

Da toget ankommer Lillestrøm, oppdager hun plutselig at det er noe kjent ved en person som er på vei inn i toget!

Det er tredve år siden sist, men Karidansen er ikke i tvil :


Det er en kompis fra studenttida!!

 

Det er’n……..

 

……..KNUT!!

 

Snart er’n Knut på vei inn i vogna der Karidansen sitter!

 

I og med at det er ei stillevogn, må Karidansen dempe ned gjensynsgleden………

……..men hun kaver og fekter og hvisker “Knut!” så høyt hun bare tør!!

 

Først kikker han bort på henne……..

………uten at hun kan spore noen form for gjenkjennelse i blikket……

 

Men SÅ………………
 

Hele fjeset sprekker i et eneste stort smil :

“Kari!”

 

Det er en ledig plass ved siden av Karidansen……..

 

…….og nå er det tid for en god gjensynsklem!!!

 

 

Da de ankommer sentralbanestasjonen, blir de enige om å ta en kaffekopp på en kafe i tredje etasje.

Rulletrappa står stille, men de får klarsignal om at de kan gå opp……

 

Da de nesten har kommet til toppen………

……..STARTER rulletrappa!!

 

Oooooooops…….det kunne nesten ha endt med knall og fall……..

……..for både den ene og den andre!

 

“Døm kunne fell ha HUIE åt øss før døm starte opp att trappa, a’ ve!” sier Karidansen.

Det er’n Knut HELT enig i : “Det kunne jo ha endt me’ forferdelse, dætta!”

 

 

Noen minutter senere……..

…….føles det som om tredve år er visket bort…….

 

To personer………

…….som er ganske så “Lik seg”……..

…….sitter og prater som om det skulle ha vøri i “Gamle Dar!”

 

Det er bare det at de har fått en del mer livserfaring………..

………på godt og vondt!!

 

 


Han Knut var en “Gromming” på lærerskola…….og det er’n fortsatt!!

 

Jeg tror vi kommer til å treffes igjen………..

(Men her er det “bare” snakk om VENNSKAP, altså…….

…….hvis noen som har lest innlegg om Karidansens “Kjærestejakt” skulle tro noe annet!!)

 

Da Karidansen må videre for å rekke et kurs, viser det seg at eneste mulighet til å komme seg ned fra tredje etasje…….

…….er å ta……

…….HEIS!!!

 

Hva er dette for slags system?

Rulletrapp opp…….

……og heis ned??

 

Hva er det byggmestrene har tenkt på???

Tenk å LURE en uvitende stakker opp i tredje etasje på den måten!!!

 

Det er nemlig NÅ Karidansen får merke at hun ikke er HELT kvitt alle fobiene sine……..

Hadde hun hatt et VALG – altså at det hadde vært BÅDE rulletrapp OG heis, så hadde det vært noe annet, men nå MÅ hun ta heis!!

Hun føler seg trengt opp i et hjørne!

 

Hun trykker på knappen til heisen…….

 

I det døra åpner seg………………

…….er det…….

…….STOPP!!

 

Det er ingen andre som skal ned med heisen……..

……..og Karidansen fikser rett og slett ikke å gå inn!

 

Hun kikker seg rundt…….

Det ser ikke ut til at hun har blitt observert av noen……(Heldigvis for DET, altså!)

 

Hun prøver en gang til……

………med samme resultat!

 

Hva skal hun gjøre?

Gå tilbake til Knut (Som fortsatt sitter ved kafebordet) og be ham følge henne i heisen?

Det hadde ikke vært farlig å gjøre det, for Knut er en sånn person som man ikke trenger å være redd for å “Dumme seg ut” overfor.

Det er bare det at Karidansen så FRYKTELIG gjerne vil mestre dette sjøl!!

 

Hun holder på å gå tilbake……

……men så snur hun på hælen……

……BANNER inne i seg………..

……og trykker på knappen til heisdøra for tredje gang!!

 

DENNE gangen klarer hun å gå inn i heisen!!

 

Det går bra!!

Heisdøra åpner seg som den skal da heisen har “Landet”.

 

Da Karidansen har kommet seg velberget ut…………..

……kaster hun et blikk opp mot Knut.

 

Han sitter der ved kafebordet, lykkelig uvitende om at han NESTEN måtte trå til som “Moralsk Støtte” i heisen!

 

 

 

Tid sammen – tid hver for seg?

 

“Suttung” skriver noe om det i dette innlegget :

Sitter du fast.

 

Av og til blir livet slik at man ikke har noe valg…………

………man MÅ stille opp for et annet menneske…………

 

Og –  kanskje er det slik at man også gjør det beste for SEG SJØL ved å gjøre nettopp det?!

For : Det å LA VÆRE å stille opp……..

……..kan i noen tilfeller bli MYE mer belastende!

 

Så kan omgivelsene si :

“Du må ta vare på deg sjøl midt oppe i dette! 

Sett på deg “Oksygenmaska”  – ellers går du dukken!”

Ja, visst er det viktig å kjenne etter når NOK er NOK – og man trenger en kortere eller lengre pause fra ansvaret.

 

Men : Enhver må finne sin egen “Fasit”.

Det som blir riktig for MEG, blir ikke nødvendigvis riktig for DEG!

 

Noe av det som skremmer meg mest med tanke på å gå inn i et forhold igjen……..

……..er det å skulle bli veldig tett involvert i et annet menneske…….

 

Jeg er redd for å bli avhengig av en mann –  eller at han skal bli veldig avhengig av meg!

Nå tenker jeg ikke først og fremst på en avhengighet som skyldes sjukdom, men mer på en psykisk avhengighet………

……..og kanskje en form for kontrollbehov og et ønske om å “eie” et annet menneske!

 

Personlig har jeg funnet ut at det ER viktig å tilbringe en del tid hver for seg……..

……..sjøl om man er i et parforhold.

 

Jeg har ikke alltid tenkt slik! 

Årsaken til DET er trolig at livet mitt har vært slik at jeg aldri har hatt mulighet til å ha særlig mye FRITID sammen med en partner/kjæreste. 

Når mulighetene til å gjøre hyggelige ting SAMMEN er ganske begrensede, enten på grunn av arbeidssituasjonen eller på grunn av geografisk avstand, så vil man gjerne bli prioritert de gangene det faktisk ER en mulighet til å tilbringe fritid med partneren!

Så gjelder det da å finne ut HVA man liker å gjøre sammen. Noen ganger er det mest på enes premisser – andre ganger mest på den andres!

 

Om man derimot HAR mulighet til å være en del sammen i fritida – mener jeg at det også er viktig å ha en egen hobby……………

……. og ha tid med kompiser/venninner UTEN at partneren ALLTID skal være med!

 

Men igjen : Et hvert par må finne SIN fasit!

 

Dessuten : Det er nødt til å være en balanse!

Det nytter ikke bare å si : “Je” og “Sjøl” hvis man velger å gå inn i et parforhold. 

Det må være “Vi” og “Øss” OGSÅ.

Rett og slett en følelse av å dra lasset sammen………………….

 

Det er skummelt å bli glad i noen……

For frykten for å miste……………….

……………for at bunnen skal ramle ut av tilværelsen om forholdet tar slutt………..

……………eller at partneren dør…….

……………vil alltid være der!

 

Jeg tenker noen sånne tanker innimellom…………….

Og kanskje ER det enklest å fortsette livet som single…….?

Men, altså  –  SKAL jeg gå inn i et forhold igjen noen gang – så MÅ jeg våge leve med den frykten.

 

Intet varer evig…………….

……….. og det er EN ting vi vet med sikkerhet :

Vi skal alle dø – før eller senere!

 

“Det er bedre å ha elsket….og tapt…….

…….enn aldri noensinne å ha elsket!”

 

 

Tryggest å stå alene……sjøl om det kommer noen kraftige vindkast i blant….?

 

Karidansen får “Dating-tips” fra unga sine!

 

I går, altså på Påskeaften, traff jeg de to yngste unga!

Vi møttes på den indiske favoritt-restauranten på Hamar etter at jeg var ferdig på jobb.

 

 

Da jeg ankom restauranten, var De Håpefulle allerede på plass!

 

På bordet sto denne :

 

 


En eske med no’ rart i.

(Bursdagspresang til Moder’n fra barn og svigerbarn, sånn litt på etterskudd!)

 

Oppi esken var det både gavekort, stearinlys og noen koselige te-krus!

 

 

Etter at vi hadde kost oss med god mat, dro vi hjem til meg.

 

 

Det ble litt snakk om Mor og Mannfolka!

Jeg fikk med meg noen velmente (og humoristiske) råd på veien videre i dating-verdenen!

 

 

For eksempel :

Hvis mor glemmer seg, og viser sitt “sanne jeg” på den første daten…..

……. ved å rape UTEN å huske på lukke munnen først……..

 

………DA kan hun sperre øynene opp, og utbryte :

“Nei, men huff da, dette har da ALDRI skjedd meg før!”

 

 

Skulle det gå ENDA verre, slik at det kommer noen ulåter fra den ANDRE enden også…………… 

(Noe som fort kan skje etter et besøk på en indisk restaurant!)……..

…….da kan mor skrubbe stolen mot gulvet så det blir masse skrapelyder, kremte, snakke høylytt, begynne å synge –  eller peke ut av vinduet for å “avlede” kavaleren. 


Eventuelt kan hun sperre øynene opp og se på ham med et bestyrtet blikk –  sånn a la :

“Hva ER det du gjør?!”

 

 

 

Det ble en del latter her……..

 

 

Jeg er litt sent moden……..

Jeg vokser trolig ALDRI fra sånn barnslig prompe-humor!

 

 

 

 

 

Kaos – Karidansen?

 

 

Jeg klarer ikke å dy meg støtt……………….

………….sjøl om sånne “Facebook – tester ” sikkert er noe stort tull.

 

Dessuten skal det visst være litt skummelt å trykke på sånt…….

Men altså :

Av og til gjør jeg det likevel……..

 

 

 

Det stemmer egentlig en del…….

……….sjøl om det er en SMULE voldsomt.

(“….går med universet på sine skuldre og får det til å se ut som vinger…..”)

 

Følelsene og tankene mine kan være ganske kaotiske i blant………

Litt lidenskapelig kan jeg nok være –  i form av at jeg kan bli veldig engasjert!!

Og……………….jeg tilhører ingen mann og intet land……..

 

Frihet er viktig for meg……..

For mye rutiner og veldig strenge rammer er……………

………drepen!

 

Men ;  samtidig liker jeg å ha NOEN faste holdepunkter, og NOE forutsigbarhet!!

 

Jeg liker mennesker som er solide og pålitelige………………

…….men det er viktig å kunne være litt leken, leende og løssluppen OGSÅ!

 

 

Lar DU deg friste til å ta sånne “Tulle – tester” i blant?