Katter til glede …..og besvær…….

 

Det kom opp et “Tilbakeblikk” på facebook her om dagen…..

Denne “annonsen” skrev jeg etter at jeg hadde observert at katta hadde vært utsatt for noe som jeg vil karakterisere som en voldtekt ute på verandaen.

 

Til alle katteelskere i Veldre og omegn :

Om et par måneder er det svært sannsynlig at det blir født et kull med utrolig sjarmerende og lynende intelligente kattunger i Veldrebygda. Den vordende mor er en yndig , lettbent, kosete og kvikk liten skapning. Faren til kattungene har bare blitt observert i korte glimt – og da virket han kanskje litt snever og ensporet….

Uansett så teller miljø like mye som arv – og det er mor Violetta som kommer til å ha hovedansvaret med hensyn til oppdragergjerningen……

Dette blir sannsynligvis den eneste sjansen dere får til å skaffe dere kattunge med slike fantastiske gener – så følg med utover våren! Violettas Matmor vil holde dere løpende orientert om den videre utviklingen i saken……

 

 

Nå hører det med til historien at dette endte tragisk, for de fem kattungene ble født litt for tidlig. De døde i tur og orden i løpet av den første leveuka……….

Kattemor var bare ett år gammel og slett ikke moden for oppgaven……

Dessuten hadde hun nesten ikke mjølk til ungene sine.

Sjøl om vi ikke hadde ønsket at hun skulle få kattunger, ble det gråt og tenners gnidsel hver gang det gikk galt med en kattunge. Vi prøvde å redde den siste kattungen ved å mate ham med kattemjølkerstatning.

Jeg kalte ham “Napoleon”, for han var jo en liten kriger.

Det så lovende ut, men kattemor drepte ham til slutt! Naturen kan være brutal. Når dyra aner at det ikke er liv laga, så gjør de kort prosess!!  

Jeg lot henne få et kull året etter, så hun skulle få en sjanse til å rette opp det dårlige inntrykket!

(Før hun ble kastrert).

Da var hun en fantastisk mamma!

Dessverre omkom hun brått etter et brutalt møte med ei slåmaskin ca ett år etter at hun fikk det siste kullet.


Violetta!
 

 

Jeg vet at i alle fall en av ungene hennes lever i beste velgående, for “Medusa” bor hos min niese og hennes samboer.

 

Aria!! (Violettas datter!)

Ellen Grini sitt bilde.

Medusa. (Violettas datter!) (Dette bildet har dattera mi tatt!)

 

Jeg fikk en kommentar…..

 

……….da jeg nylig delte dette innlegget på facebook :

Tid sammen – tid hver for seg?

 

Det var ei som skrev :

“Det gikk mange år før eg forsto………

……..at det at mannen min elska å sjå på fotball…………

……..ikkje betydde at han ikkje elska meg!”

 

Tenk å ha kommet til den forståelsen!

(Jeg går ut i fra at mannen ikke satt klistret til skjermen “støtt”!)

 

Vi kan diskutere dette temaet opp og ned og i mente…….

 

Det er imidlertid stor forskjell på å ELSKE og å ville EIE……

…….eller nærmest forlange et annet menneskes oppmerksomhet hele tida……………

 


 

Jeg var nylig på en fotoutstilling på Domkirkeodden.

Det var Tove Edvardsen fra Ottestad som stilte ut fotografiene sine.

 

Hun hadde mange flotte bilder – og prisene var heller ikke avskrekkende på noen måte!

Dette bildet var også å få kjøpt som et kort.

 

Jeg kjøpte et sånt kort……………….

Jeg skal jo i bryllup til sommeren, så da tenkte jeg at noe sånt kanskje kunne passe……..?

 

Teksten :

“De fant hverandre under lyseblå himmel på gyngende kvist” er skrevet på kortet.

 

Nydelig………………….

 

 

Et trivelig gjensyn…….rulletrapp til besvær – og et akutt tilbakefall av heisskrekk!!!

 

Karidansen sitter på toget på vei til Oslo………

Da toget ankommer Lillestrøm, oppdager hun plutselig at det er noe kjent ved en person som er på vei inn i toget!

Det er tredve år siden sist, men Karidansen er ikke i tvil :


Det er en kompis fra studenttida!!

 

Det er’n……..

 

……..KNUT!!

 

Snart er’n Knut på vei inn i vogna der Karidansen sitter!

 

I og med at det er ei stillevogn, må Karidansen dempe ned gjensynsgleden………

……..men hun kaver og fekter og hvisker “Knut!” så høyt hun bare tør!!

 

Først kikker han bort på henne……..

………uten at hun kan spore noen form for gjenkjennelse i blikket……

 

Men SÅ………………
 

Hele fjeset sprekker i et eneste stort smil :

“Kari!”

 

Det er en ledig plass ved siden av Karidansen……..

 

…….og nå er det tid for en god gjensynsklem!!!

 

 

Da de ankommer sentralbanestasjonen, blir de enige om å ta en kaffekopp på en kafe i tredje etasje.

Rulletrappa står stille, men de får klarsignal om at de kan gå opp……

 

Da de nesten har kommet til toppen………

……..STARTER rulletrappa!!

 

Oooooooops…….det kunne nesten ha endt med knall og fall……..

……..for både den ene og den andre!

 

“Døm kunne fell ha HUIE åt øss før døm starte opp att trappa, a’ ve!” sier Karidansen.

Det er’n Knut HELT enig i : “Det kunne jo ha endt me’ forferdelse, dætta!”

 

 

Noen minutter senere……..

…….føles det som om tredve år er visket bort…….

 

To personer………

…….som er ganske så “Lik seg”……..

…….sitter og prater som om det skulle ha vøri i “Gamle Dar!”

 

Det er bare det at de har fått en del mer livserfaring………..

………på godt og vondt!!

 

 


Han Knut var en “Gromming” på lærerskola…….og det er’n fortsatt!!

 

Jeg tror vi kommer til å treffes igjen………..

(Men her er det “bare” snakk om VENNSKAP, altså…….

…….hvis noen som har lest innlegg om Karidansens “Kjærestejakt” skulle tro noe annet!!)

 

Da Karidansen må videre for å rekke et kurs, viser det seg at eneste mulighet til å komme seg ned fra tredje etasje…….

…….er å ta……

…….HEIS!!!

 

Hva er dette for slags system?

Rulletrapp opp…….

……og heis ned??

 

Hva er det byggmestrene har tenkt på???

Tenk å LURE en uvitende stakker opp i tredje etasje på den måten!!!

 

Det er nemlig NÅ Karidansen får merke at hun ikke er HELT kvitt alle fobiene sine……..

Hadde hun hatt et VALG – altså at det hadde vært BÅDE rulletrapp OG heis, så hadde det vært noe annet, men nå MÅ hun ta heis!!

Hun føler seg trengt opp i et hjørne!

 

Hun trykker på knappen til heisen…….

 

I det døra åpner seg………………

…….er det…….

…….STOPP!!

 

Det er ingen andre som skal ned med heisen……..

……..og Karidansen fikser rett og slett ikke å gå inn!

 

Hun kikker seg rundt…….

Det ser ikke ut til at hun har blitt observert av noen……(Heldigvis for DET, altså!)

 

Hun prøver en gang til……

………med samme resultat!

 

Hva skal hun gjøre?

Gå tilbake til Knut (Som fortsatt sitter ved kafebordet) og be ham følge henne i heisen?

Det hadde ikke vært farlig å gjøre det, for Knut er en sånn person som man ikke trenger å være redd for å “Dumme seg ut” overfor.

Det er bare det at Karidansen så FRYKTELIG gjerne vil mestre dette sjøl!!

 

Hun holder på å gå tilbake……

……men så snur hun på hælen……

……BANNER inne i seg………..

……og trykker på knappen til heisdøra for tredje gang!!

 

DENNE gangen klarer hun å gå inn i heisen!!

 

Det går bra!!

Heisdøra åpner seg som den skal da heisen har “Landet”.

 

Da Karidansen har kommet seg velberget ut…………..

……kaster hun et blikk opp mot Knut.

 

Han sitter der ved kafebordet, lykkelig uvitende om at han NESTEN måtte trå til som “Moralsk Støtte” i heisen!

 

 

 

Tid sammen – tid hver for seg?

 

“Suttung” skriver noe om det i dette innlegget :

Sitter du fast.

 

Av og til blir livet slik at man ikke har noe valg…………

………man MÅ stille opp for et annet menneske…………

 

Og –  kanskje er det slik at man også gjør det beste for SEG SJØL ved å gjøre nettopp det?!

For : Det å LA VÆRE å stille opp……..

……..kan i noen tilfeller bli MYE mer belastende!

 

Så kan omgivelsene si :

“Du må ta vare på deg sjøl midt oppe i dette! 

Sett på deg “Oksygenmaska”  – ellers går du dukken!”

Ja, visst er det viktig å kjenne etter når NOK er NOK – og man trenger en kortere eller lengre pause fra ansvaret.

 

Men : Enhver må finne sin egen “Fasit”.

Det som blir riktig for MEG, blir ikke nødvendigvis riktig for DEG!

 

Noe av det som skremmer meg mest med tanke på å gå inn i et forhold igjen……..

……..er det å skulle bli veldig tett involvert i et annet menneske…….

 

Jeg er redd for å bli avhengig av en mann –  eller at han skal bli veldig avhengig av meg!

Nå tenker jeg ikke først og fremst på en avhengighet som skyldes sjukdom, men mer på en psykisk avhengighet………

……..og kanskje en form for kontrollbehov og et ønske om å “eie” et annet menneske!

 

Personlig har jeg funnet ut at det ER viktig å tilbringe en del tid hver for seg……..

……..sjøl om man er i et parforhold.

 

Jeg har ikke alltid tenkt slik! 

Årsaken til DET er trolig at livet mitt har vært slik at jeg aldri har hatt mulighet til å ha særlig mye FRITID sammen med en partner/kjæreste. 

Når mulighetene til å gjøre hyggelige ting SAMMEN er ganske begrensede, enten på grunn av arbeidssituasjonen eller på grunn av geografisk avstand, så vil man gjerne bli prioritert de gangene det faktisk ER en mulighet til å tilbringe fritid med partneren!

Så gjelder det da å finne ut HVA man liker å gjøre sammen. Noen ganger er det mest på enes premisser – andre ganger mest på den andres!

 

Om man derimot HAR mulighet til å være en del sammen i fritida – mener jeg at det også er viktig å ha en egen hobby……………

……. og ha tid med kompiser/venninner UTEN at partneren ALLTID skal være med!

 

Men igjen : Et hvert par må finne SIN fasit!

 

Dessuten : Det er nødt til å være en balanse!

Det nytter ikke bare å si : “Je” og “Sjøl” hvis man velger å gå inn i et parforhold. 

Det må være “Vi” og “Øss” OGSÅ.

Rett og slett en følelse av å dra lasset sammen………………….

 

Det er skummelt å bli glad i noen……

For frykten for å miste……………….

……………for at bunnen skal ramle ut av tilværelsen om forholdet tar slutt………..

……………eller at partneren dør…….

……………vil alltid være der!

 

Jeg tenker noen sånne tanker innimellom…………….

Og kanskje ER det enklest å fortsette livet som single…….?

Men, altså  –  SKAL jeg gå inn i et forhold igjen noen gang – så MÅ jeg våge leve med den frykten.

 

Intet varer evig…………….

……….. og det er EN ting vi vet med sikkerhet :

Vi skal alle dø – før eller senere!

 

“Det er bedre å ha elsket….og tapt…….

…….enn aldri noensinne å ha elsket!”

 

 

Tryggest å stå alene……sjøl om det kommer noen kraftige vindkast i blant….?

 

Karidansen får “Dating-tips” fra unga sine!

 

I går, altså på Påskeaften, traff jeg de to yngste unga!

Vi møttes på den indiske favoritt-restauranten på Hamar etter at jeg var ferdig på jobb.

 

 

Da jeg ankom restauranten, var De Håpefulle allerede på plass!

 

På bordet sto denne :

 

 


En eske med no’ rart i.

(Bursdagspresang til Moder’n fra barn og svigerbarn, sånn litt på etterskudd!)

 

Oppi esken var det både gavekort, stearinlys og noen koselige te-krus!

 

 

Etter at vi hadde kost oss med god mat, dro vi hjem til meg.

 

 

Det ble litt snakk om Mor og Mannfolka!

Jeg fikk med meg noen velmente (og humoristiske) råd på veien videre i dating-verdenen!

 

 

For eksempel :

Hvis mor glemmer seg, og viser sitt “sanne jeg” på den første daten…..

……. ved å rape UTEN å huske på lukke munnen først……..

 

………DA kan hun sperre øynene opp, og utbryte :

“Nei, men huff da, dette har da ALDRI skjedd meg før!”

 

 

Skulle det gå ENDA verre, slik at det kommer noen ulåter fra den ANDRE enden også…………… 

(Noe som fort kan skje etter et besøk på en indisk restaurant!)……..

…….da kan mor skrubbe stolen mot gulvet så det blir masse skrapelyder, kremte, snakke høylytt, begynne å synge –  eller peke ut av vinduet for å “avlede” kavaleren. 


Eventuelt kan hun sperre øynene opp og se på ham med et bestyrtet blikk –  sånn a la :

“Hva ER det du gjør?!”

 

 

 

Det ble en del latter her……..

 

 

Jeg er litt sent moden……..

Jeg vokser trolig ALDRI fra sånn barnslig prompe-humor!

 

 

 

 

 

Kaos – Karidansen?

 

 

Jeg klarer ikke å dy meg støtt……………….

………….sjøl om sånne “Facebook – tester ” sikkert er noe stort tull.

 

Dessuten skal det visst være litt skummelt å trykke på sånt…….

Men altså :

Av og til gjør jeg det likevel……..

 

 

 

Det stemmer egentlig en del…….

……….sjøl om det er en SMULE voldsomt.

(“….går med universet på sine skuldre og får det til å se ut som vinger…..”)

 

Følelsene og tankene mine kan være ganske kaotiske i blant………

Litt lidenskapelig kan jeg nok være –  i form av at jeg kan bli veldig engasjert!!

Og……………….jeg tilhører ingen mann og intet land……..

 

Frihet er viktig for meg……..

For mye rutiner og veldig strenge rammer er……………

………drepen!

 

Men ;  samtidig liker jeg å ha NOEN faste holdepunkter, og NOE forutsigbarhet!!

 

Jeg liker mennesker som er solide og pålitelige………………

…….men det er viktig å kunne være litt leken, leende og løssluppen OGSÅ!

 

 

Lar DU deg friste til å ta sånne “Tulle – tester” i blant?

 

 

 

 

Flirfull Tullførkje – tur!

 

Av og tel er det gøtt å bære flire og tulle litt….

 

Hell….itte BÆRE, da!

 

En kan gøtt tala litt ALVOR attåt at’n talar TULL!

I dag har je vøri på en slik “Flirfull – Tullførkje – tur”!

 

“Sjå, der har det jammen kømmi en meter me’ snø!”……

…….sa den ene Tullførkja!

 


Ja, sjå DER, gitt!

 

Vi hadde itte me’ øss tomm’stokk……

……… men je trur at det er omtrent en meter tå bakken som er dekt me’ snø!

 

 


Det var DÆNNA Tullførkja som sa det!

 

 

Ho fortælte at det hadde kømmi en halvmeter snø heme åt henner og…………

 

Nærmere bestæmt………….

……….i gummistøvla hennes………….

……….som a’ hadde glømt att ute på trøppa si i natt!

 

Og dænna Tullførkja HER……..

 

…….ho har så lett førr å byne å glise………..

…….at a’ rett og slett gapskratte’ så fælt………

…….at a’ pisse littegræinna……..

…….i bukse’n.

 

Det var nemli’ itte en eneste opplåst do………

……hell ei ENESTE stor nok buske å gjømme seg bak der vi gikk!!

 

Men…………….

……….det har da skjedd VERRE ting…….

……….sku’ je mene!!

 

Dessuten så har je da……………………

 

 

……..nesten ny vaskemaskin!!!

 

Dænna rosa ringen kjæm tå at je satt me’ et rosa badehandkle rundt meg da jeg knipse’ bilde….

……..rætt ætter at je kom ut att i frå dusjen!!

 

Du kan fell sjå…………..

………..at je hadde på meg turkis genser å’?

 

 

 

 

“Du er så søt når du smiler………!”

 

Det var en ung gutt som sa det til meg en gang…..

…….da jeg var i tenårene……..

Men så tilføyde han : “Derfor er det så synd at du ikke gjør det litt oftere!”

 

Jeg kan nok virke litt “tilknappet” og striks i blant.

Samtidig kan jeg ha veldig lett for å le og sprudle, når jeg er sammen med folk jeg føler meg trygg på!!!

 

I tenårene hadde jeg en del komplekser fordi jeg hadde ganske stor munn og fyldige lepper.

(I dag ville vel mange ha JUBLET over sånt – for nå sprøyter jo kvinner silikon inn i leppene!!)

 

På ungdomsskolen ble jeg kalt “Spoilern” av noen av gutta……..

……. og så lagde de trutmunn til meg!

 

Jeg tok meg i å prøve å snurpe munnen sammen – helt til det var noen som sa :

“Du har itte SÅ diger munn, Kari, Det blir itt’no likere tå at du snurper’n sammen i hvert fall!”

 

Nå en først skal snakke om komplekser :


Jeg mangler ei fortann også. Da jeg felte mjølketennene, kom det ingen ny tann ved siden av den ene store fortanna i overkjeven. Jeg fikk regulering, slik at hjørnetanna ble dratt inntil fortanna.  På den måten slapp jeg å få et stort mellomrom der, men det er jo litt skjevt….

Spissen ble slipt ned, slik at hjørnetanna skulle ligne mest mulig på den tilsvarende tanna på den andre siden.

 

En gang var det en gutt som sa :

“Hadde det itte vøri for tenna, så kunne du NESTEN har vøri fotomodell, du, Kari!”

 

Det var nok MENT som et kompliment!!!

 

Alle kompleksene i forhold til munn og smil…….

……ga seg noen utslag ………..

……som faktisk henger litt i fortsatt!

 

 


Snurpelure med sammenknepet munn på konfirmasjonsbildet!!!

 

Jeg har fortsatt lett for å ville lukke munnen når jeg blir tatt bilde av……..

Sjøl om jeg vet at det bare er noe stort……

……..TULL!!!!

 

Hva ER egentlig skjønnhet?

Er det å ligne mest mulig på ei Barbie-dokke??

Et glansbilde falmer fort…………

………..hvis utstrålinga mangler!

 

Det hjelper ikke hvor “Pen” du er……

………hvis du virker sur og mutt!!

 

Bloggeren : “dvergpinschereimitthjerte” delte for øvrig dette innlegget nå nylig :

 

De kan ikke se hvor vakre de er!

 

 

Bør menn spandere…..?

 

En gang i blant er det hyggelig at en mann tilbyr seg å “spandere”…..

…..men jeg synes like gjerne at en kvinne kan gjøre det!

 

Det kommer helt an på situasjonen!

 

Hos meg sitter det langt inne å la en mann spandere noe på meg –  f. eks på restaurant!

Om man er i et parforhold, kan man imidlertid bytte på med å ta på seg “Spander-buksene”! 

Er man samboende eller gift, så har man jo gjerne et felles budsjett, og da er det like mye “Våre Penger” som “Dine Penger” og “Mine Penger”

Det handler om å dra lasset sammen – også når det gjelder økonomien!!

 

Men altså : Hvis jeg for eksempel skal på “date”, er det uaktuelt å ta i mot et tilbud om å bli “spandert på”!

 

Hva om daten ikke ga mersmak for mitt vedkommende?

Da ville jeg ha følt meg ussel om jeg hadde tatt i mot noe!

 

 

Hva tenker du??

 

Jeg går av og til på indisk restaurant.

Som regel går jeg alene.

Da spanderer jeg gjerne en vegetarrett på meg sjøl!!

 

Vin spanderer jeg ikke…….

Jeg skal jo kjøre hjem også……..

…….. så da tar jeg heller vinglasset når jeg er vel hjemme i stua mi!

Det blir VELDIG mye billigere!!

 

Jeg hadde tenkt i de samme banene………..

……….om det var en ANNEN som skulle betale for moroa!

 

 

 

Om å finne glede ….og adspredelse………

 

 

Frodith skriver litt om dette : 

Når man sliter litt med størrelsen…er det viktig å ta grep..

 

Det har vært perioder i livet da jeg har syntes det har vært vanskelig å finne glede……

 

Da faren min fikk kreft, var det slik…….

Det lå der i bakhodet hele tida……..

Jeg klarte aldri å koble det helt ut……………..

 

Jeg husker den dagen han døde………………

Det var den 2. juni i 1986.

 

Jeg var lærerskolestudent.

Akkurat denne dagen hadde jeg eksamen.

Jeg skulle lage utstilling av det jeg hadde laget i formingstimene.

 

Jeg fikk skyss med en medstudent, slik at jeg fikk med meg tingene jeg hadde laget ned til eksamens – lokalet.

 

Da vi satt i bilen, husker jeg at jeg sa :

“Je trur at’n far dør i dag!” 

Medstudenten ble nok ganske perpleks :

“Å, nei, han gjør fell itte DET a’ ve!”…sa hun………

 

Men…..da jeg kom ut fra eksamenslokalet……………..

………..sto mor og bror utenfor.

 

Da skjønte jeg at det jeg hadde følt på stemte…….

 

Om kvelden satt mor og jeg lenge oppe………

Vi snakket……….

………og LO!

 

Det høres helt absurd ut…….. men nå kunne vi endelig senke skuldrene……

……for vi hadde vel lenge innsett at dette bare kom til å gå EN vei……

 

Først en stund etterpå…………

…………kom sorgen og savnet!

 

Noen ganger er det ikke så lett å se lyspunkter……..

…….men vi MÅ det……..

 

Vi trenger noen pauser fra det som er trist og leit………

…….nesten samme hvor ille det er!

 

 


Arkivbilde av en blomsterdekorasjon jeg lagde for noen år siden……………….