Skritt-telling på hjernen…

 

Jeg bruker “Samsung-health”-appen.

 

Det er jo litt moro å følge med…

…på hvor sprek man er i ferd med å bli!

 

For et par uker siden oppdaget jeg at det var noe som het “sammen”. 

Her kan jeg se hvordan jeg ligger an i forhold til gjennomsnittet av de som bruker appen.

 

Akkurat den uka hadde jeg gått ekstra mye, både på jobb og på privaten.

Til min store henrykkelse fant jeg ut at jeg var helt i øverste sjikt på sprekhets-skalaen.

“Flott! Du er blant de øverste 5%!”

Jeg er svak for skryt, jeg må innrømme det.

 

Motivasjonen steg til nye høyder!

 

I går var jo Frodithen og jeg på langtur i Nordmarka.

 

Etter noen litt slappe dager, der jeg hadde dalt helt ned til de beste 14 prosentene, var jeg klinkende klar for ny innsats!

 

I løpet av dagen klatret jeg stadig høyere på lista.

(Ja, jeg sjekket med jevne mellomrom…)

 

Etter hvert ante det meg at Frodithen begynte å få nok av “oppdateringene” mine.

 

Da hun måtte ta bilde av mobilen min, ikke bare en, men to ganger…

…for at jeg skulle få dokumentert hvor sprek og sporty jeg er…

…skjønte jeg at det begynte å røyne på for henne.

 

Men…hun er jo ganske tålmodig og grei…

…så mine bønner ble besvart…

…for å si det slik!

 

Jeg får ikke til å ta skjermbilde av min egen telefon.

Frodithen fikk oppskrift av Hr. Frodith, men jeg fikk det ikke til.

I alle fall ikke på første (og hittil eneste) forsøk!

 

 

Se, så flink jeg har vært!!

 

Etter at Frodithen og jeg hadde skilt lag, måtte jeg gå nesten 2 km til for å komme hjem.

 

I tillegg ble det en liten kveldstur til kolonialen.

Enden på visa ble at jeg kom meg opp på “Topp 5%” igjen…

..med over 30000 skritt i går!

 

Det er ny, personlig rekord etter at jeg begynte å bruke appen!

 

Da fikk det ikke hjelpe at føttene kjentes som blylodd på siste etappe!

 

 

Når den Frodige Fantasien Får Fritt spillerom!

 

“Tenker du det samme som meg?”

Frodithen ser på meg med et spørrende blikk…

…der vi går langs den brede turstien med hver vår sekk på ryggen.

 

Tror hun at jeg har blitt tankeleser?

 

Det aner meg at hun sikter til den noe brokete forsamlingen av arten mannfolk vi nettopp har møtt på.

 

Frodithen skjønner at hun må forklare litt nærmere:

“Jeg tror det var noen innsatte som var på luftetur sammen med fangevoktere.”

 

Jo…

…det høres faktisk ganske logisk ut.

 

To av mennene var nemlig unge og veldig veltrente…

…mens de andre var litt mer midt på treet.

Det vil si…

…en tanke stuttbeinte og smålubne.

 

De to veldig veltrente hadde dessuten med seg hver sin schæferhund.

 

Nå får fantasien fritt spillerom.

Dette er jo litt spennende!

 

Tenk…

…fengselsfugler på trimtur med fangevoktere og spesialtrente hunder!

Midt i Nordmarka!!

 

“Om noen tå dæssa kara hadde prøvd å støkki tå, så hadde nok fangevoktera slæfft bikkjen’ så døm kunne ha fløgi ætter og beti seg fast i rømlinga! Døm er sikkert trænt førr slikt!”

Joda…jeg har liksom god greie på sånt, jeg!!

 

Naturen setter også fantasien i sving…

Se, så fint himmelen og buska speiler seg i vannet…

 

“Det blir en egen verden der nede”, sier Frodithen.

 

“Det er en Hulder som tisser!” (i følge Frodithen).

 

 

Ikke akkurat Huldra, men…

 

Vannliljeblader og himmel som speiler seg…

 

Frodith foreviger…

 

 

“Je får en følelse tå Kittelsen og Asbørnsen &Moe når je går her”!

 

Vi er i Oslo, ikke så veldig mange kilometer fra sentrum…

 

Byen er langt fra bare asfaltjungel!

 

 

 

Følelsen av å være Femte hjul på vogna?

 

Da jeg ble singel, merket jeg at det ble store endringer i omgangskretsen.

Det er naturlig.

Mange opplever dette når de blir alene, uansett om årsaken til singeltilværelsen er samlivsbrudd eller at partneren dør.

At jeg i denne perioden av livet slet mye psykisk, til dels isolerte meg…

…og var temmelig slitsom å være sammen med, gjorde jo ikke saken noe bedre!

 

De første årene jeg levde alene, besto hoveddelen av min omgangskrets av enslige kvinner.

Jeg syntes det var litt vanskelig å være vertinne for en gjeng med par.

Jeg tenkte vel også at det ikke var så mange menn som hadde lyst til å bli med kona/samboeren for å besøke ei enslig venninne.

 

Jeg har ingen stor omgangskrets her i Oslo, men jeg har det stort sett veldig bra.

Det er sjelden jeg føler meg ensom. Unntaket var nå i mars/april.

Bortsett fra turene med Frodithen, og noen videosamtaler, hadde jeg knapt nok noe sosialt liv.

Dessuten var jeg permittert i sju uker, så jeg traff ingen via jobben heller.

 

 

Nå har jeg jo nettopp tilbragt noen dager i Arendal med de to kusinene fra Oslo og mennene deres.

Det er en form for samvær jeg setter veldig pris på!

 

En ting er at vi kjenner hverandre veldig godt, og er avslappet rundt hverandre.

For det andre føler jeg meg absolutt ikke som:

‘”Den enslige kusina, som slektningene føler at de må ta seg av!”

Tvert i mot føler jeg meg som “En naturlig del av gjengen”.

 

På bytur på “Pollen” i Arendal.

 

Bordet er dekket til fem, men jeg følte meg langt fra som “Det femte hjulet”.

 

Det hadde sikkert vært annerledes om jeg, for eksempel, skulle ha hengt meg på to nyforelskede venninner som skulle på ferie med kjærestene sine.

Om jeg hadde fått en slik invitasjon, så hadde jeg trolig takket nei.

 

Ellers handler det nok en del om ens egen innstilling.

 

Jeg føler meg nesten aldri som “Den Enslige” lenger.

Jeg er fortrolig med den tilværelsen jeg har…

…som singel.

Jeg ser jo at det har sine fordeler.

Utenom jobben så disponerer jeg stort sett tida mi slik det passer meg best. 

Ja…

…visst er jeg klar over at jeg har blitt ganske så…

…sær!

 

Om jeg hadde vært i et forhold, så hadde jeg måttet være villig til å gjøre i alle fall noen endringer i tilværelsen. Da hadde jeg vært nødt til å prioritere samvær med kjæresten ganske jevnlig. Det er jo noe jeg ville ha satt pris på den andre veien også!

 

Kusinene og mennene fleipet litt om “Å spleise meg med en passende fyr”!

Sånt er bare moro, for jeg vet at de ikke ville gjøre noen konkrete framstøt i så måte.

Det blir (høyst sannsynlig) med fleipen!

 

For noen år siden var jeg definitivt “På leit”.

Senest på forsommeren i fjor skrev jeg et blogginnlegg der jeg etterlyste jeg en å

“Slentre hånd i hånd med på Aker Brygge i sommer”.

 

Men…da jeg fikk forespørsel om en date utpå senhøsten…

(av en som hadde lest bloggen min)

…så kjente jeg at jeg verken hadde lyst eller ork likevel.

 

Det var nok ikke rette “timingen”…

…og temmelig sikkert ikke rett mann heller.

 

Dessuten…

…om man leter etter en som skal fylle et tomrom i livet, så er det nesten dømt til å gå galt.

 

“Bare jeg hadde funnet meg en kjæreste, så hadde jeg blitt lykkelig!”

Sannsynligheten for at man tiltrekker seg en likesinnet, som har de samme, urealistiske forventningene, er stor!

 

Om jeg en gang i framtida treffer en trivelig og humoristisk kar som jeg får god kjemi med, så ser jeg på det som en hyggelig “bonus”. 

Altså ikke som noe jeg ha for å kunne være tilfreds!

 

Jeg har sluttet å lete.

Plutselig en dag dukker han opp når jeg minst venter det…

 

…eller kanskje ikke…?

 

Jeg vet at jeg kan ha et rikt og godt liv uansett…

Med hånda på hjertet:

Det er ikke lenger det å ha en kjæreste som er avgjørende for at jeg skal føle meg “hel” eller ha et godt liv!

 

 

 

Bhen som bare ble borte…?

 

Noen ganger forsvinner saker og ting…

…uten at man helt skjønner hva som har skjedd?

 

Her snakker jeg om eiendeler som ikke har stor verdi for andre.

For eksempel relativt rimelig, brukt undertøy…

Altså noe som de færreste ville ha særlig interesse av å knabbe…

 

Da jeg var i Arendal, ble det snakk om dette “fenomenet”.

I den anledning nevnte jeg at en relativt nyinnkjøpt bh ble borte på mystisk vis i vår.

 

Det skjedde i forbindelse med at jeg var et par uker hos mora mi i mai.

Derfor var jeg rimelig sikker på at bhen hadde blitt igjen der…

Men nei…mor hadde ikke sett den noe sted.

 

Jeg sjekket litt rundt omkring der neste gang jeg kom på besøk…

Bhen var og ble borte!

 

Bhen dukker helt sikkert opp igjen!”, sa den ene nissekusinen.

 

Etter nesten tre måneder hadde jeg i grunnen begynt å miste trua, jeg må innrømme det.

 

Men…

…da jeg kom hjem i går kveld, skulle jeg gjøre plass til den nye allværs-jakka på knaggrekka i gangen.

 

Den litt tjukkere jakka som jeg brukte mye i vår, måtte derfor vike plassen.

 

I det jeg tok tak i jakka…

…for å henge den inn i skapet på soverommet…

…kjente jeg at det var noe inni det ene ermet på den…

 

Og akkurat der og da…

…fikk jeg en følelse av at et mysterium var i ferd med å bli løst…

 

Ikke akkurat trumfkort i ermet…

 

Hvem i all verden var det som hadde stappet bhen min inn i jakkeermet??

 

Vel…

Ganske raskt var det en person som utmerket seg som hovedmistenkt…

 

Fordi jeg syntes det var så praktisk og greit.

…fordi jeg ikke ville blande en brukt bh med rene klær i kofferten…

…og fordi det var blitt såpass varmt da jeg dro hjem fra Elverum at jeg knøt jakka rundt livet…

 

Det hadde i hvert fall vært nokså typisk meg å gjøre noe sånn “Praktisk og smart”..

 

Jeg liker jo å legge skylda på andre

…men denne gangen må jeg nok bare innse at jeg ikke kommer særlig langt med det

 

Nå er jeg i alle fall lykkelig fordi den nyinnkjøpte har kommet til rette.

Det er den eneste bhen jeg har i den fargen, og jeg liker den veldig godt!.

Dessuten er Cubus tomme for akkurat slike bher.

I hvert fall i denne fargenyansen

(Jada, jeg har sjekket på nettet)!

 

Så er jeg litt sånn da…

…at jeg synes det er merkelig at bhen skulle dukke opp igjen akkurat samme dag som jeg nevnte mysteriet rundt forsvinningsnummeret?

 

Kanskje det var noen energier som steg opp i universet…

…for deretter å bli sendt tilbake til min hjerne…

…slik at jeg fikk den innskytelsen om å henge jakka i skapet i går kveld??

 

Hvem vet…?

Den bortkomne blondestasen har blitt behørig vasket..

…og gleder seg til å få henge rundt barmen igjen!

 

Smått og Søtt…

 

Jeg er svak for miniatyr-utgaver…

 

Som for eksempel…

…denne mokkakoppen…

 

Den ble definitivt ikke dårligere av at det var espressokaffe i den…

 

Dessuten ble det servert smått og søtt tilbehør:

Hjemmelaget sjokolade fra den lille sjokoladefabrikken i Arendal.

 

Fra venstre: Jordbærsmak, appelsinsmak og ren sjokolade.

Den rosa og den oransje hadde forbausende naturlige smaker.

 

Akkurat passe mye “gøtt attåt kaffen” når en nettopp har fortært en god porsjon lammestek med tilbehør!

(Jada; lammestek smaker godt om sommeren også!)

 

 

“Liten og søt”?

“Brun&Blid” er vel kanskje en mer passende betegnelse på denne karen?

 

Mannen til den yngste (Nisse)-kusinen var ikke med på kles-shopping og mannekengoppvisning.

I stedet poserte han ved siden av sitteunderlaget som mora mi strikket i forbindelse med at han hadde “rundt tall” i vår.

 

Se, så fint underlaget matcher både sofaen og veggpynten!

 

Shopping og “mote-show”!

 

Jeg har tilbragt noen dager sammen med Nissekusinene og Nissemennene i Arendal.

Om du er “ny” leser av bloggen min, og stusser litt over betegnelsen “Nissekusiner”, så får du svaret her:

I Nisseland…og om å gå skoa av seg.

 

Været har vært temmelig variabelt.

 

I det ene øyeblikket har vi planlagt å sitte ute på terrassen og spise.

Optimistisk har vi rigget oss til…

I neste øyeblikk…

…har vi i hui og hast samlet sammen dekketøy og stolputer, og hastet inn igjen…

…før regnet nærmest har “bøttet” ned!

 

På slike dager er det jo fint å ta en tur til byen.

Vi dro tidlig i dag.

På formiddagen var det ikke så mange folk på sentrene.

 

Litt flaks hadde vi…

Sommersalget hadde nemlig nettopp begynt!

 

Da vi kom hjem, var det tid for en aldri så liten…

 

…moteoppvisning!

 

Kusinene i like, lekre gensere!

 

Moteløve på MANNekeng – oppvisning…

…med ny boblejakke!

 

Jakka er litt mer i gråtoner enn det som kommer fram på bildet.

 

 

Jeg kjøpte Capribukse. Deilig og elastisk til å være i dongeri!

 

I går var vi en tur i Grimstad.

Der fant jeg ei nydelig allværs-jakke til halv pris!

Sjekk den fargen!

 

Den er enda dypere og skarpere i virkeligheten.

 

Dessuten…

…matcher den fargen på leppestiften min…

 

Sånt er jo vesentlig når man skal ut i ruskevær…

 

…ikke sant…?

 

 

 

 

 

 

Lenge siden sist…

 

Når det er lenge siden man har møtt en god venn…

 

…ja, da er det ekstra koselig når det endelig byr seg en mulighet.

 

Frodithen og jeg har vært litt travle på hver vår kant…

…og til ulike tider i sommer.

 

Derfor var det faktisk ca en hel måned siden sist vi hadde sett hverandre!

 

Stas med Frodith-Fjas!

 

Nå er det jo “lov” å klemme “Crowden” sin igjen, så i dag fikk jeg min første klem på fem (!) måneder.

Det har gått helt fint uten, altså…

…men det var litt koselig å få en forsiktig, liten klem igjen…

 

En følelse av…

 

….normalitet!

 

En aldri så liten fotoshoot måtte vi ha i finværet!

Fjong Frodith i siste anskaffelse på kjolefronten!

 

Og her er en av mine nyanskaffelser…”Rosa på Bal”, liksom…

 

Denne sommerkjolen kostet bare 75 kr!

 

Jeg har en til, som er nesten maken.

Den har jeg på meg på bildene der jeg er sammen med Frodithen.

 

Helt siden mars har hun lovet meg middag på restaurant (Bursdagsgave).

Vi måtte bare vente til det ble litt “andre tider” i byen igjen.

 

I dag ble det endelig noe av.

Nå syntes vi det var på tide med en Jaipur-tur igjen. 

Den første i 2020 for min del.

 

Den glade giver…

 

Og jammen ble vi påspandert mangopudding etter middagen som “Varm Velkomst”.

 

En hyggelig gest fra innehaverne på Jaipur!

 

 

Treg mage og Truseinnlegg…

 

Jeg har vært “avhengig” av truseinnlegg de siste årene.

Frykten for “en dråpe i trusa” har vært årsaken til dette.

 

Men…

…i vinter opplevde jeg en del kløe og svie i underlivet, samt økt utflod som luktet mer enn vanlig.

Det ante meg at truseinnleggene medførte at det ble for tett og klamt, og at det var årsaken til plagene.

Kjekke å ha, men…

 

Etter at jeg kom i overgangsalderen, har jeg i perioder vært plaget av forstoppelse.

De siste månedene har jeg nesten kuttet ut brødmat.

I stedet har jeg vekselvis startet dagen med salat…

…eller frukt med cottage cheese og yoghurt naturell + nøtter eller mandler.

Innimellom har jeg også brukt ekstra tilskudd i form av kostfiber:

Dette er fibertilskuddet jeg kjøper.

(Blogginnlegget er ikke sponset.)

 

Om jeg har spist litt for mye “forstoppelses-mat” i form av f. eks gjærbakst og kaker,(eller er i fremmede omgivelser uten mulighet til “en stille stund i fred og ro på do”) så tar jeg en porsjon eller to av dette for å få fart på systemet igjen.

 

I tillegg har jeg vært mer fysisk aktiv etter at jeg droppet å kjøpe månedskort for å kunne bruke offentlig transport. Strengt tatt trenger jeg ikke månedskort, i og med at jeg har gangavstand (knapt to km) til jobb.

Slik situasjonen har vært de siste månedene, har jeg dessuten kun benyttet meg av offentlig transport når det har vært helt nødvendig.

Til sammen har alt dette bidratt til at jeg nesten ikke opplever forstoppelse mer.

 

En hyggelig “bieffekt” er…

 

…at faren for at jeg skvetter på meg er betydelig redusert.

Når man får forstoppelse, blir det jo mer press på blæra.

 

Nå bruker jeg bare truseinnlegg når jeg skal gå lange turer, eller jeg vet at jeg skal ferdes på områder der det verken er lettvint tilgang til toalett eller “Ei buske å gjemme seg bak”.

Truseinnlegg er en fin “oppfinnelse”, for da slipper man denne frykten for tissedråper i trusa, og for at man skal “lukte”.

 

Det er kanskje fortsatt litt tabu å snakke om slike ting?

Like fullt så er det mange kvinner som har kjent på dette problemet.

 

Om du sliter med “skvetting”, så kan altså problemet lindres ved at du får skikk på magen; blant annet ved å begrense inntaket av visse matvarer. 

 

Det er jeg et bevis på!

 

Å tilbringe det meste av sin tid i “det förflutna”…

 

Nylig investerte jeg i et nettkurs som går over åtte uker.

 

Selvfølgelig handler det om…

…sjølutvikling!

(Jeg er nærmest for “Grossist” å regne når et kommer til “Den slags”…(!)

 

Så langt synes jeg de drøyt to-tusen kronene jeg investerte i kurset har vært vel anvendte penger.

Jeg koser meg hver mandag, når nye leksjoner legges ut!

 

Det er en amerikaner ved navn Joe Dispenza som er hovedforeleser.

Undertekstene på videoene er på svensk, fordi de som står bak denne versjonen av kurs-opplegget er svenske.

Jeg liker godt det svenske språket. Jeg synes det er så melodiøst og mjukt.

 

“Det förflutna” betyr fortida, eller “Det som har vært”.

De fleste av oss lever i fortida mye av tida…

Det er jo i fortida vi har erfart alt vi har lært…

…fram til “Her og nå”.

 

Starter du dagen på omtrent samme måte støtt?

Gjør du de samme tingene i omtrent akkurat samme rekkefølge fra du står opp av senga??

 

Det gjør jeg, sjøl om jeg helst ikke vil vedkjenne meg at jeg er et…

…vanedyr…

 

Vi er mer styrt av vaner enn vi er klar over…

Mye av tida går vi på autopilot.

 

Hvordan kan vi forvente at vi skal oppnå ønskede endringer ved å fortsette å tenke (og handle) omtrent på samme vis som vi “alltid” har gjort?

 

 

Dette er noe av det grunnleggende i det Joe Dispenza snakker om.

 

Jeg er enda mer styrt av fortida enn jeg har vært klar over.

Videoene treffer meg veldig, fordi det Dispenza sier stemmer veldig godt med det jeg har erfart.

 

For eksempel innser jeg at jeg litt for ofte nærmest koser meg i offerrollen min…

…sjøl om jeg er veldig klar over at det er nettopp det jeg gjør!!

 

 

 

 

Joe Dispenza!

(Dette er et skjermbilde fra en av videoene!)

 

Jeg synes temaet er utrolig spennende.

En del av det har jeg jo lest om og hørt før, men Dispenza legger det fram på en så engasjerende og morsom måte!

 

Vitenskapen har skapt et bilde av at vi er veldig styrt av genene våre.

Nyere forskning tyder imidlertid på at tankene våre, og måten vi lever på, er mye mer avgjørende for vår fysiske og mentale helse enn genmaterialet vi har med oss.

Vi er trolig ikke så “prisgitt” arv og gener og av det vi ser på som “ytre omstendigheter”.

 

Hvordan vi har det i kropp og sinn, handler mer om hva vi har sett, hørt og lært, og hva slags holdninger og overbevisninger vi har bragt med oss videre i livet.

 

Vi kan velge å være “ofre” for fortida vår, og nærmest leve i den…

…eller vi kan skape noe helt nytt.

Da må vi begynne…

…innenfra…

 

Ved å bevisst arbeide med å endre tankemønstre og adferd, kan vi tiltrekke oss det vi (tror) vi ønsker, uten å jage etter det, eller forsøke å tvinge det fram…

Vi kan velge å “leve i framtida”, som om vi allerede har og er det vi (tror) vi ønsker oss…

Eller…kanskje til og med noe enda bedre enn det vi (tror) vi ønsker oss…?

…i stedet for å sukke, lengte, be innstendige bønner…

…og være misfornøyde…

 

 

Men…det er noe trygt ved det vante…

…tross alt…

 

Forandringsprosesser kan være ganske ubehagelige.

Det krever ofte stor innsats å få til varige endringer…

…skifte holdninger og forandre tankemønstre og væremåte.

 

Da kan det bli litt for fristende å backe ut…

…og falle tilbake til “det förflutna” …

 

…med alt som det innebærer…

 

 

 

Jeg merker jo at jeg er over tenåring-stadiet…(“Skavank-dikt”)

 

Ikke for det…

…jeg kan være utrolig barnslig og “umoden” noen ganger, både på godt og vondt!

 

Om jeg hadde blogget for 10-15 år siden, hadde jeg nok delt en del om hvor miserabel jeg følte meg…

…uten at det hadde hjulpet meg stort..

Jeg var mer eller mindre konstant utmattet, og det meste føltes som et ork.

Psyken var elendig, og jeg skjønte ikke hvor mye jeg vedlikeholdt og forsterket vondter og utmattelse, ved å fokusere mye på plagene som jeg faktisk gjorde…

 

I dag er heldigvis situasjonen en helt annen!

Stort sett har jeg det veldig bra!!

 

Men…innimellom kjenner jeg jo at skrotten er langt over tenåring-stadiet.

I sær når det er mye gråvær og sur vind.

 

Om morgenen minner jeg enkelte dager om en pingvin når jeg går ut av senga…

 

Føttene er så støle og stive at jeg må “gå dem til”.

Jeg nærmest vralter til badet.

Heldigvis tar det som regel ikke lange stunda, før jeg kan gå normalt. 

 

“Å være stivbeint”, er jo også en metafor for å være sta og like fleksibel….

Jeg kan definitivt kjenne meg igjen i det også, men jeg jobber jevnlig med saken…

 

 

Den ene skuldra har forresten også vært ganske stiv og vond siden ved juletider. På det verste måtte jeg bruke venstre hånd når jeg skulle pusse tennene. Jeg våknet både to og tre ganger om natta fordi skuldra, bokstavelig talt, “verket etter” en ny hvilestilling. Ved hjelp av noen enkle, daglige øvelser (som står beskrevet i boka “Frisk skulder”), har jeg merket stor framgang! Jeg våkner ikke flere ganger om natta mer. Det er heller ikke lenger nødvendig å støtte opp armen med puter når jeg skal sove.

 

Noen enkle yogaøvelser hver morgen har også bidratt til at jeg er mindre stiv i rygg og hofter enn jeg var for noen måneder siden.

 

Heldigvis går det som regel an å ta noen grep som gjør at ting blir en god del bedre…

…enten det dreier seg om en stiv skrott eller om triste, tunge tanker!

 

Å ha litt galgenhumor skader absolutt ikke…

…å kunne le av seg sjøl og se det komiske…

…er bra i mange sammenhenger!

 

 

Jeg like jo å dikte/rime…

…og i dag har jeg laget et dikt!

 

 

Jeg kan langt fra “skryte på meg” alt det jeg påberoper meg i dette diktet, men noe av det kan jeg “Gå god for”!

 

 

Her kan du lese diktet hvis du heller vil det:

 

Skavank-dikt

 

Det merkes godt at åra går

en rygg så stiv og støle lår.

Dessuten har je vonde kner,

og livmora har sønki ner.

 

Je har støtt hatt litt “Ømme tær”

og det har ført tel angst-besvær.

I tillegg har je grågrønn stær!

 

Et lite snev tå podagra,

og blodtrykket, er det bra da??

 

Tel lege vil je itte gå,

je trur me’ sikkerhet at je kan spå:

 

“Den kvitkledde vet inga rå’!”