Besværlig Busstur og Blaut Buksebak

 

Jeg husker ikke sist det var billettkontroll på bussen.

Tilsynelatende har Coronaen skremt vekk alt av kontrollører.

 

Ikke det at jeg har har hatt noe å frykte.

Jeg har ikke for vane å snike.

 

Da venninna mi skulle ta bussen hit,

kom det imidlertid en kontrollør

nesten med det samme hun hadde satt seg.

Hun hadde sitt på det tørre,

så det var ikke noe problem.

 

I går hadde hun en avtale på en annen kant av byen.

 

“Dra i go’ ti’, så du er sikker på at du rekk det.

Je pleier å beregne en halvtime ekstra

når je skar tel en stann je itte har vøri før.”

 

Det ble så hun hørte på rådet mitt

for det var viktig at hun kom i rett tid til denne avtalen.

 

Rett etter at hun hadde gått av bussen,

merket hun, til sin store forskrekkelse,

at hun var skikkelig våt i buksebaken.

 

Nå hadde hun altså absolutt ikke “sitt på det tørre”.

 

Det kunne være vann eller brus…

Det kunne også være noe mye verre…

Uansett er det ikke hyggelig å møte opp til en avtale

med klissvåt buksebak!

 

Rett ved der hun oppholdt seg, var det en Fretex-butikk.

Det ble redningen…

 

Etter at hun kom ut av butikken, syntes hun at hun kjente

en rar, “gammel” lukt av den brukte buksa hun hadde kjøpt.

 

Neste stoppested ble XXL.

Få minutter senere hadde hun gått til innkjøp av ei snerten turbukse.

 

En kan vel trygt si at dette ble en dyr busstur…

 

Men…

…to fine bukser fikk hun seg i alle fall.

 

Både buss-buksa og Fretex-buksa

har fått seg en omgang i vaskemaskina mi.

 

Snasen Fretex-bukse!

 

Turbuksa!

 

I kveld konkluderte venninna mi med følgende:

“Det var bra du sa at jeg skulle dra litt før,

så jeg slapp å troppe opp med våt buksebak.

 

På den annen side…

…om jeg hadde dratt senere…

 

…så hadde jeg ikke havnet i det våte buss-setet…”

 

 

Egentlig var det min skyld alt sammen…

 

 

Shopping?

 

Kanskje er det bare kleshandel som kommer inn under uttrykket “shopping”?

Men…

…jeg har i alle fall handlet i et par butikker i dag.

 

Da jeg kjøpte dåpsgaver for et par uker siden,

fikk jeg et innpakningstips som jeg syntes var veldig bra!

 

Gråpapir, ballonger og en fin hyssing.

Enkelt og stilig!

 

Derfor stakk jeg innom hos Søstrene Grene i dag

og kjøpte ballonger og tekstilbånd

for å ha til neste gang jeg skal pakke inn ei gave.

 

 

En blomsterprydet linjal ble det også!

Jeg hadde faktisk ingen linjal fra før;

bare målebånd og tommestokk.

Det er upraktisk om man skal lage rette linjer på et ark!

 

Det ble mer “shopping” også…

 

Jeg har lenge vært på utkikk etter ei termosflaske.

Selvfølgelig hadde jeg lyst på ei med fine farger.

Gjerne med blomstermotiv også…

Eventuelt ei med Mummi-dekor.

 

Det er bare det at normalpris på disse er 399 kr.

Det synes jeg er mye for ei termosflaske.

 

Noen ganger har man imidlertid flaks!

 

På min termosflaske-jakt

fant jeg nemlig “Le Creuset”-flasker til halv pris.

(160,- for den jeg har kjøpt)

De var verken spesielt fargerike eller blomstrende, 

men jeg syntes de var fine lell!

 

En viss standardheving må det vel kunne kalles,

når farrisflaska (som jevnlig har blitt fylt opp med vann fra springen)

blir byttet ut med et termosflaske-eksemplar av typen “Le Creuset”.

 

Nå er det slutt på å drikke “fislunkent” vann når jeg trasker rundt i byen.

 

Jeg er godt fornøyd med dagens “shopping”!

 

(Innlegget er ikke sponset.)

 

 

Trøblete med Te i Trau?

 

“Jeg fikk lyst på te mens du var borte.

Jeg lette gjennom alle kjøkkenskapene, men fant ingenting.”

 

Venninna mi hadde vært “alene hjemme” et par timer

mens jeg gjorde noen ærender i byen.

 

Det er ikke alltid like enkelt å finne fram i andres kjøkken.

Vi har gjerne våre egne systemer.

(Eller mangel på sådanne.)

 

Til slutt hadde hun lykkes i å spore opp teen…

 

Det er da vel helt logisk å ha te

i et gammelt tretrau på kjøkkenbenken…

…sammen med honning, muskatnøtter,

eddik, pulverkaffe og diverse annet…

 

…ikke sant?

 

Nå må jeg innrømme at jeg “stylet” litt i trauet før jeg tok bilde…

 

Opprinnelig var det nok litt mindre oversiktlig oppi der… 😉

 

Men…jeg fikk skryt av venninna mi

for at jeg har brukbar orden i kjøkkenskapene mine!

 

Stilig, “Dyrt” Salatbestikk

 

Den Late Gartneren (min franske venninne) har kommet på besøk til Oslo.

I kofferten hadde hun med en liten overraskelse til Byfrøkna (meg).

 

Har du sett så stilig salatbestikk før?

 

Det er laget i Afrika.

Venninna mi har vært der flere ganger.

 

Da hun kjøpte salatbestikket,

trodde hun først at dyret på skjea var en elefant.

(Hennes favoritt-dyr.)

Da hun så nærmere etter, oppdaget hun imidlertid

at det var et annet afrikansk dyr.

 

Klarer du å se hvilket dyr det er?

Hvis du tenker “opp-ned”, så ser du det kanskje?

 

I dag skal jeg lage salat som tilbehør til middagen.

Vi må jo teste bestikket!

 

 

Når det meste har sklidd ut…

 

Til tross for alle gode forsetter om “Et nytt og Bedre Liv”

merker jeg at jeg har sklidd tilbake til en del dårlige vaner.

 

Jeg avinstallerte “Facebook-appen” i vår…

skulle det bli mer tungvint å komme seg inn på “fjesboka”!

(For å starte enda en runde med frenetisk, formålsløs scrolling.)

 

Appen er “reinstallert” for lengst…

 

Jeg sjekker facebook, epost, yr.no og diverse annet

(som jeg ikke hadde behøvd å sjekke mer en maks en gang pr døgn)

x antall ganger om dagen!

 

Jeg har sluttet med å skrive morgensider.

(Det var noe av det jeg ble anbefalt på skrivekurset til Ida Jackson)

Jeg har også sluttet å lese i boka: “The Artist’s way”.

Boka er skrevet på ganske avansert engelsk,

og jeg ble lei av å sitte med ordboka ved siden av meg.

(Jeg får kanskje se til å komme meg tilbake på min “Spirituelle Sti”…

…snart… 😉 )

 

Jeg utsetter også kjedelige gjøremål, som f .eks rydding og støvtørking…

 

Jeg utsetter mye annet også…

 

Men…

…det finnes lyspunkter:

 

Jeg fikk jo omsider rotet meg til å bestille time

hos både optiker og tannlege nå i august.

 

Begge deler er gjennomført!

Det er jo sånne ting som man normalt kan krysse “utført” på…

…i visshet om at det mest sannsynlig er en stund

til neste gang man må skjerpe seg

og ta kontakt med disse folka igjen.

 

For sikkerhets skyld ba jeg tannlegen om

å sette meg opp på innkalling igjen om et år,

til tross for at han sa jeg bare kunne ta kontakt sjøl…

 

Det finnes andre lyspunkter også:

Jeg har jo både fått ordnet med ny dusj-slange

og med installering av ny kjøkkenvifte de siste par ukene!

 

Det gjenstår bare å bære med seg den

gamle kjøkkenvifta til gjenvinninga…

Dit er det en drøy km.

(Jeg gruer meg litt, for vifta er uhåndterlig og tung,

men jeg har planer om å få gjort det i morra!)

 

Jeg har skiftet alle lyspærene som hadde sagt takk for seg.

(Takspottene på badet måtte jeg ha hjelp av portneren til å skifte,

men det viktigste er at det er gjort!)

Nå kan jeg gå vinteren lyst i møte!

 

 

Dessuten…

…har jeg ikke latt det skli ut

når det kommer til kosthold og trening!

 

Gevinstene her er såpass store,

at jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å fortsette.

De gangene jeg har skeiet ut i matveien,

har det straffet seg såpass mye

( i form av vondt i magen og laber energi)

at jeg definitivt ikke har syntes det har vært verdt det.

 

I går fant jeg ut at det var på tide å ta fram boka til Agnes Ravatn igjen.

(Jeg skrev om boka på bloggen da jeg nettopp hadde kjøpt den,

men det er en god stund siden.)

Denne boka fungerer som ei verktøykasse

for udisiplinerte, ustrukturerte, prokastinerende individer.

 

Dessuten er boka både morsom og velskrevet!

Jeg nikker stadig gjenkjennende.

Innimellom ler jeg høyt…

Det er liksom så godt å få en bekreftelse på

at jeg ikke er den eneste

 

Agnes R. har vært der hun også…

 

I følge Ravatn kjennetegnes jeg (og mine likesinnede) av

at vi vil ha rask belønning.

 

Vi er ikke så gode til å tenke “langsiktig avkastning”

…eller jobbe “jevnt og trutt og tappert”.

 

“Skippertaksmenneske” er vel et ganske betegnende ord.

 

Men:

Jeg har altså ikke falt av når det gjelder kosthold og trening.

Jeg har hentet meg raskt inn igjen de gangene jeg har latt meg friste

til å droppe den vesle treningsøkta flere dager på rad.

 

Med andre ord: 

 

Det er mulig å innarbeide enkelte nye, gode og varige vaner…

.,..sjøl for slike som meg…

 

 

 

 

Ved forhandlingsbordet

 

Dersom jeg er innkalt til et forhandlingsmøte,

kan jeg velge å møte opp slik:

 

 

Underforstått:

Denne dama gir ikke ved dørene!

Hun har fått nok!

Nå er det helt slutt på å please,

eller være ettergivende på noen som helst måte!

 

“Det min tur til å kreve, og å få det som jeg vil!

Jeg har nemlig erfart at det er de som roper høyest,

og står på krava, som trekker det lengste strået!”

 

(Syntes jeg de personene virket særlig sympatiske?

Fikk jeg lyst til å komme dem i møte?

Sa jeg ja med glede, eller fordi jeg ikke våget å si nei?)

 

Jeg kan også velge å opptre på en annen måte:

 

Jeg kan være lydhør til det de andre har å si…

…i stedet for å leke “God Dag Mann, Økseskaft” – leken.

 

Kanskje blir jeg positivt overrasket?

 

Så kan jeg eventuelt komme med innspill/forslag til løsninger.

Jeg kan bestrebe meg på å bruke ord og puste med magen,

(noe jeg ofte ikke klarer hvis jeg er veldig engasjert eller opprørt)

og være mest mulig konkret og tydelig.

 

Kanskje opplever jeg at jeg må svelge noen kameler…

 

Bare den ikke var så stor at den satte seg helt på tverke i halsen…

 

Så må jeg kanskje gå hjem fra forhandlingsbordet

og bestemme meg for å fordøye denne kamelen.

Ellers kan den resultere i…

 

..total forstoppelse!

 

Fordøyelsesprosessen går gjerne enklere,

hvis jeg føler at jeg har oppført meg ryddig og realt

under forhandlingene.

 

Men:

Hvis min opplevelse er at jeg nesten bare har sittet og svelget kameler

og knapt har blitt møtt på noen av mine ønsker….

 

…må jeg nok først og fremst se på min egen adferd.

 

Hva er det ved meg som gjør at dette skjer?

 

Det er slett ikke sikkert at det hjelper å forlate forhandlingsbordet

og bevege seg over til det neste.

Er “Nissen med på lasset”,

er det stor sannsynlighet for at det samme vil gjenta seg

ved det nye bordet.

 

Våger jeg å slippe taket i noe av det som er;

enten det dreier seg om et forhold, en jobb,

eller noe helt annet?

 

Er jeg villig til å gi slipp på mye av “tryggheten” ved det vante?

Kan jeg klare meg uten sikkerhetsnett i form av “En fot i hver leir”?

 

Dersom jeg kan svare “ja” på dette,

behøver jeg ikke svelge en hel kamelflokk

hver gang jeg er i en posisjon

der jeg må forhandle/bidra til å finne løsninger.

 

Jeg kan nemlig velge å forlate åstedet (uten stor dramatikk),

i visshet om at dette er så fastlåst

at det ikke er verdt å bruke mer tid og krefter på det.

 

Det har gått ut på dato…

 

 

Gå først og komme sist?

 

På vei hjem fra jobb i kveld,

så jeg denne T-skjorta i et utstillingsvindu:

 

“Jeg går

LITT TIDLIGERE i dag,

kommer heller

LITT SENERE

i morgen.”

 

Det finnes jo noen slike arbeidstagere på de fleste

(i alle fall litt større) arbeidsplasser.

 

Denne typen individer blir som oftest ikke

veldig populære.

I alle fall ikke blant de kollegene som gjerne:

“Går litt senere og kommer litt før.”

 

Sjøl om jeg nok er av dem som kan snurpe i truten over

“De som alltid skal snike seg unna” ,

så trakk jeg på smilebåndet av dette.

 

Det var et artig påfunn.

 

Det er imidlertid ikke sikkert

at den som (eventuelt)  får ei slik T-skjorte

i gave fra kollegene sine, vil synes det er så veldig ok!  😉

 

 

Medbragt skje på kafé?

 

Bruken av plast må begrenses.

Det er ikke bra for miljøet.

 

Som et ledd i dette er plastsugerør og engangsbestikk i plast blitt fyfy.

Jeg synes dette er bra, så fremt alternativene er mer miljøvennlige.

 

Nylig kjøpte jeg chiapudding på en kafé.

Da fikk jeg utdelt ei skje i bambus.

 

Jeg må innrømme at jeg syntes det var en litt “trå” følelse.

Jeg fikk faktisk litt sånn “tresmak” i munnen.

 

Men i den store sammenhengen…

…selvfølgelig noe som det er veldig liten

grunn til å klage over!

 

Dessuten finnes det en enkel løsning på dette “problemet”.

 

Jeg har et sett med seks teskjeer i hardplast.

De er veldig kjekke å bruke når jeg spiser f. eks. yoghurt.

 

 

Det er en smal sak å ha med seg ei sånn skje i ryggsekken.

Den går jeg nesten alltid med når jeg er ute og traver i byen.

 

Så er det bare å putte skjea i oppvaskmaskina når jeg kommer hjem!

 

Jeg har i alle fall ikke hørt noe om

at det er forbudt å “nyte medbragt” på denne måten?

 

 

 

 

Utringning til besvær

 

 

Jeg står foran speilet på hotellrommet…

Det er søndag morgen, og snart skal jeg i barnedåp.

 

Begge de lange kjolene som ble kjøpt i sommer er med i kofferten.

De er florlette, og tar liten plass.

Derfor har jeg utsatt “Den Store Avgjørelsen”.

 

Jeg bestemmer meg for den med korte ermer.

Over skal jeg ei hvit bolerojakke,

for det begynner å bli høst i lufta.

 

Det er første gang jeg bruker kjolen.

Jeg har bare så vidt prøvd den en gang.

 

Nå stusser jeg litt:

Er ikke den utringinga litt vel dyp?

Altså:

Med tanke på at jeg skal i dåpen til barnebarnet mitt,

og ikke i “festlig lag”

 

Og ikke nok med det:

Jeg oppdager at en av kappene på kjolen har gått litt opp i sømmen,

slik at det har blitt ei lita glippe…

 

Tenk om det rakner mer i løpet av dagen??

 

Åååååå, om jeg bare hadde tenkt så langt som til å ta med meg nål og tråd!!

Da kunne jeg ha tatt et par nest både i utringninga og på kappa!

 

Men…så langt har jeg altså ikke tenkt…

 

Jeg har heller ikke med meg ei nål eller en brosje

som jeg kan forminske utringinga med.

 

(Dette illustrasjonsfotoet er tatt etter hjemkomsten, og uten bolerojakka,

for den var på vask!) 😉

 

 

Jeg har lovet kusine T. å sende bilde av meg i finstasen.

 

“Veldig fin!” er hennes kommentar.

Jeg:

“Takk! Synes utringinga er bittelitt for dyp,

men nå er det for sent å få gjort noe med det.”

Kusine T:

“Det synes jeg går helt fint, særlig med et så matchende smykke.”

Jeg: “Takk!”.

 

Så går det bare et par minutter før det kommer ei ny melding fra kusine T. 

Hun har sendt med et bilde denne gangen:

 

“Du har jo liten utringning!”

 

Ja, det kommer alltid an på hva man sammenligner med!

 

Denne meldingsutvekslinga er nok

til at Bestemor-Kari klarer å senke skuldrene

og gi blaffen i både utringninga

og at kjolen hadde gått litt opp i “liminga” !

 

Kusine T. vet akkurat hva som skal til i en sådan stund!

 

 

Nå har jeg fikset på kappa.

Utringninga skal få være som den er!

 

I alle fall inntil videre…

 

Hadde du hatt lyst til å gå inn på et serveringsted hvis…

 

 

…du observerte at den som sto bak disken holdt på med…

 

 

…å bruke neglen som “tannpirker”?

 

Det har ikke jeg!

 

Mens jeg ventet på toget fra Hamar onsdag ettermiddag,

fant jeg ut at jeg skulle gå innom et nyåpnet serveringssted og ta meg en kaffe.

 

Det ble det ikke noe av, for å si det slik…

 

Jeg så fyren, som drev med “gravearbeid”, gjennom vinduet.

“Her skar je åkke kjøpe kaffe hell noe som helst anna!”, tenkte jeg.

 

Når en ansatt på et serveringssted oppfører seg slik,

så lurer jeg veldig på hvordan hygienen blir ivaretatt?

 

 

Nylig var jeg en tur på gjenvinninga i Oslo.

 

Vakta som satt ved porten var veldig opptatt…

 

Med dette:

 

 

Etterpå var det tid for “bearbeiding av fangsten”:

 

Jeg registrerte ikke om den ble “gjenvunnet”. (Les: Spist).

 

Jeg har observert at noen gjør det også.

 

Akkurat det synes jeg er så ekkelt,

at jeg skyndte meg å se en annen vei

før “måltidet” eventuelt ble inntatt.

 

Ærlig talt:

Det er enkelte ting man unnlater å gjøre foran andre.

Særlig når man er på jobb, og er bedriftens ansikt utad!

 

Om jeg er hjemme alene, og pirker meg i tenna,

eller plukker meg i nesa,

så går jeg alltid og vasker hendene rett etterpå.

 

Sjøl om det er mine egne, kroppslige avfallsprodukter,

så er det “æsj”, rett og slett!!

 

Jeg kan være temmelig distre.

Ved et par anledninger har jeg blitt gjort oppmerksom på

at jeg har slikket av fingertuppene mine når jeg har

spist noe som er litt klissete.

(Og som jeg har holdt i hånda.)

 

Det har skjedd uten at jeg har vært det bevisst,

og jeg syntes det var skikkelig flaut!

 

Derfor prøver jeg å ha i bakhodet

at jeg skal unngå å gjøre akkurat det!

 

(Etter at pandemien var et faktum,

har det nok knapt skjedd at jeg har gjort det!)