Ja, jeg har hørt mange si akkurat det…
Da mine foreldre var små , skulle ungene helst bare sees, men ikke høres.
I barndomshjemmet til mor kom det ofte “Kaffefræmen”. Det skjedde visst nesten daglig.
Da måtte mormor fram med småkakene!
Mor var veldig glad i småkaker…
MEN : Hun måtte alltid vente med å ta kake til gjestene og de voksne hadde forsynt seg – både en og to ganger.
Så satt hun der da, med store øyne og ventet på at det skulle bli hennes tur…
Noen ganger var favorittkakene hennes borte før hun fikk klarsignal…
En gang – midt i “potet-ønna” skjedde følgende :
Mor var ikke store knuppen, men hun hadde stått krumbøyd og plukket “pottisser” (som de sa i Våler) hele dagen.
Rett før hun skulle legge seg, kom hun plutselig på noe :
– Je har jo bursda’n min i dag!! Je er SJU år!!!
Verken foreldrene eller de eldre søsknene hennes hadde husket på at det var dagen hennes. Hun hadde til og med glemt det sjøl!!!
Det kom noen salte tårer nedover kinnene da dette gikk opp for henne…
Så ble det kokt kakao og gjort litt stas på henne før hun la seg, som et lite plaster på såret…
Det manglet nok ikke på omsorg i hjemmet. Det var bare det at de var så mange, og det var så mye å henge fingrene i, både for store og små.
Mor flyttet på hybel da hun var 14-15 år. Hun måtte det hvis hun skulle begynne på realskolen. Det var ca 40 kilometers avstand til barndomshjemmet, så hun reiste stort sett hjem bare når det var ferier og “Månedslov” – altså fri en lørdag i måneden.
En blir sterk og sjølstendig av sånt.
Mor, sommeren 1947. Hun er 16 år gammel.Kjolen er “Etterkrigshjelp” fra Amerika.
I dag er det vel nærmest utenkelig at en sjuåring opplever at bursdagen blir glemt. Nå skal det feires i flere omganger, både barnebursdag og voksenselskap. Det holder slett ikke med kakao og hjemmebakte boller. Nå må det være full pakke , for ikke å snakke om masse pakker (og penger). I alle fall er det slik for de aller fleste!
Ja, små unger skal få lov til å komme først i mange sammenhenger.
De trenger foreldrenes omsorg og oppmerksomhet.
Av og til synes jeg det kan bli litt vel mye av det gode! Ungene skal tas hensyn til på alle bauger og kanter – de skal bli sett og hørt, og mor og far pålegger seg sjøl å stå på pinne støtt…
…nærmest utsletter seg sjøl for avkommet.
Jeg tror INGEN har godt av å være først STØTT!
Når Mors og Fars lille Prins eller Prinsesse skal ut i verden, og oppdager at de ikke alltid kan være verdens navle, kan det bli litt av et sjokk!
Det beste er vel en mellomting : Noen ganger må unga og deres behov komme først.
Andre ganger må de, ganske enkelt, lære seg til å tåle et
NEI!!