Episoden nedenfor fant sted kun tre – fire dager før jeg fødte:
Jeg satt i møte med en av kontorsjefene i banken. Moren min var med:
– Du skar itte gå dit alene nå, Kari!
I etterkant så jeg at det var GULL verdt, å ha med en person som hadde vært ute i noen “Stormkast” tidligere. Det er jeg henne evig takknemlig for!!
Bankmannen skisserte en “Løsning” som verken jeg eller moren min ville gå inn for.
Da han skjønte at han ikke kom noen vei med de to “Kvinnfolka”, lente han seg over bordet og sa :
– I din situasjon ville jeg ha gjort AKKURAT det samme – men nå jobber jo jeg for banken!
Plutselig skulle han liksom være “Fortrolig Kompis” , og nærmest gi oss anerkjennelse!
Det var utrolig uprofesjonelt – og, ikke minst, kynisk!!
Jeg fatter ikke at noen kan orke å gjøre slikt……..
Jeg tror det foregår mye av den slags i “forretningsverdenen”. Man får anerkjennelse for å være “smart” på en svært lite sympatisk måte…..
Vi mennesker kan gjøre mye som vi i etterkant kan se at vi har liten grunn til å være stolte over. Det er ikke alltid vi er bevisste i gjerningsøyeblikket……..
Det er ikke det samme som å opptre utspekulert og kynisk.
Bankmannen måtte ta sin hatt og gå – relativt kort tid senere. Vi var tydeligvis ikke de eneste som reagerte på adferden hans.
Det er en grense for alt…. sjøl i forretningsverdenen……
Mormor ble født i 1889. Hun var den nest eldste av ni søsken og vokste opp litt “utpå bygda” – nærmere bestemt i Våler i Solør. For ei ung jente ” Fra landet ” var det begrensede muligheter for skolegang etter at de obligatoriske seks-sju årene på barneskolen var fullført.
Da hun var 12 år gammel, reiste mormor derfor til Oslo for å gå på skole. Der fikk hun bo hos noen eldre slektninger som hadde leilighet midt i sentrum av byen. Jeg tror gata het “Arbins gate”.
Rett i nærheten bodde ingen ringere enn Norges mest berømte dikter gjennom tidene!
Berømmelsen ble ham vel mest til del etter at han gikk bort……….
………. men kjent var han uansett!
Når mormor var ute og gikk søndagstur sammen med slektningene, hendte de at de møtte på Henrik Ibsen mens han var ute på sin morgenpromenade. Det var ikke snakk om at de skulle innlede noen samtale, men det er mulig det ble en utveksling av blikk……. etterfulgt av høflige nikk.
Ibsen var jo ikke akkurat kjent for å være opptatt av å få så mye blest om sin egen person. Han var vel heller relativt sky og forsiktig av natur, og ønsket helst å få jobbe mest mulig i fred med sin diktning.
Jeg tror mormor syntes det var stort å ha fått oppleve denne mannen på såpass nært hold……….
Kanskje det var omtrent slik Ibsen så ut
da mormor møtte ham på søndagstur…?
Da mormor var ferdig med det som ble kalt “Middelskolen”, fortsatte hun på lærerskolen. Hun var ferdig utdannet lærer da hun var rundt 20 år gammel.
Hun rakk å praktisere som lærerinne i noen få år – før hun traff sitt livs store kjærlighet……
“Han var så Kjekk og Pen!”
Det var noe sa hun ved flere anledninger – når hun snakket om ham som ble mannen hennes……..
Hun bosatte seg på bruket Oppistua i Risberget. Etter hvert fikk hun og bestefar sju barn. Min mor er den yngste.
Det ble ikke så mye tid til å være lærer for andres barn når hun hadde en så stor flokk å ta vare på hjemme. Da ungene ble litt større, hendte det imidlertid at hun tok på seg noen vikartimer ved grendeskola som lå like i nærheten av Oppistua.
Mormor vekslet på å bo hos hver av de tre døtrene sine de siste 15-20 årene av livet sitt. Hos oss bodde hun i sommerhalvåret fra jeg var ca 3 år til jeg var ca 15.
Hun var flink til å fortelle eventyr og historier om ting hun hadde opplevd. Særlig godt likte hun å fortelle om årene i Oslo.
Hun fortalte også gjerne om små episoder fra da mor og søsknene hennes vokste opp.
Jeg skulle ønske jeg hadde vist mer interesse for det hun fortalte. Jovisst syntes jeg det var spennende å høre, men jeg tenkte aldri på å skrive ned noe av det, slik at jeg kunne husket det bedre.
En er ikke så opptatt av slikt når en er barn eller ungdom………
For tre år siden lagde jeg ei lydbok med historier fra barndommen min :
“Da høna hadde hatt mensen ………… og andre små gløtt inn i barndomslandet……”
Denne lydboka er blitt et slags dokument for meg. Jeg hadde stor glede av prosjektet for min egen del……..
Dessuten tenker jeg at mine fremtidige barnebarn og oldebarn vil synes det er moro å høre historier fra da bestemor/oldemor var lita.
Om jeg ikke lenger er her på kloden når de vokser til, så eksisterer historiene fortsatt på lydboka………….
På mormors fang…. Jeg er 5-6 år gammel og har mistet min første tann.
Mormor brukte ofte denne kjolen.
Smykket hun har rundt halsen er en medaljong med et kvinneansikt på.
Nei, dette bildet har ingen tittel. Hvilken sammenheng det egentlig er mellom fela og kattene (om det er noen i det hele tatt) vet jeg ikke….
Det var den yngste sønnen min som malte bildet da han var elev ved Kulturskolen for noen år siden. Han malte det da han var ca 11 år. Det har fått plass på veggen i min grønnmalte gang.
Kulturskolekunsten har blitt fordelt mellom Juniors to hjem………
En gang laget han en skulptur : Bernt Discodanser!
DEN figuren er virkelig flott. Han har både “attitude” og tidsriktig kinnskjegg. Dessuten har han en imponerende hårmanke av brun saueull. Det var en firbeint en ute i fjøset som måtte ofre litt av pelsprakten til formålet. Det luktet litt stramt av håret til Bernt, sånn helt i starten, men det har gått seg til etter hvert……..
Det var Eksen min som gikk av med seieren da Bernt skulle flytte fra Kulturskolens lokaler og inn i sitt nye hjem. Hos ham fikk nemlig Bernt danse i stua. Her i huset hadde han blitt henvist til gangen, og Bernts opphavsmann syntes at det ble for kummerlig for en ekte discodanser……..
Men jeg har da sneket meg til å ta et bilde av fyren i alle fall………..
(Det med Snikfotografering har jeg for øvrig lært av “Frodith” her på blogg.no.)
Som innbarke’ Østerdøl er jeg litt skeptisk til sånne nymotens påfunn……..
Denne retten fikk jeg av sønnen min. Det var en sånn plastpakket, fiks ferdig sak som jeg bare kunne legge opp på tallerkenen. Ellers hadde jeg nok fortsatt vært en av dem som aldri har smakt sushi…… (Jeg la på et par sukkererter, så det skulle se litt mer festlig ut!)
Den grønne guffa, som er i plastkoppen, skal jeg aldri smake mer. Hele ansiktet skrumpet sammen da jeg fikk det i munnen……. Jeg har aldri smakt bensin, men jeg tror det smakte omtrent som det…. Det andre smakte faktisk….godt!!
For noen år siden var jeg i Hellas for første gang. For sikkerhets skyld hadde jeg tatt med meg Ryvita knekkebrød i kofferten……..
……..sånn i tilfelle det ikke fantes noe som var etandes der jeg havnet…… I tillegg hadde jeg puttet ei tube med Kavli kaviar i håndveska….
Da jeg kom i sikkerhetskontrollen, skjedde det noe veldig brutalt……
Kaviaren ble tatt fra meg, og gikk rett i søpla! Som om ikke det var nok, så fikk jeg SKJENN av dama i sikkerhetskontrollen……
Det var en rystende opplevelse!! Jeg er opplært til at det er stygt å kaste mat, så jeg hadde lyst til å be sikkerhetsvakta om å ta med seg kaviartuba hjem, slik at den i alle fall kom til nytte for noen. Den var jo UÅPNET!
A’ Dagny-Ragnhild var oppkalt…………. ætter to tå tanten’ hass far. Det var’n far som bestæmte å a’ sku’ hete. A’ Dagny-Ragnhild kommenterte ALDRI navnet sitt. Ho hadde et stillferdig vesen og gjorde i grunn’ lite ut tå seg.
Det samma kunne INGEN si om de to tanten a’ var oppkalt ætter. A’ Grandtante Dagny og a’ Grandtante Ragnhild kunne væra både talatrengte og høgrøste’.
Dessuten hadde døm lett for å gestikulere for liksom å understreke det døm sa……
Døm kava og fekte’ og kakle’ og gol! Kjedelige var døm itte….. her var det både heftig temperament og kunstnerisk talent!
Døm hadde nok pent måtte lære seg tel å heve røsten i blant. Når’n har vøksi opp i ei søskenflokk me’ fæmten onger, nytter det itte å væra beskjeden – hvis’n vil ha no ‘n sku ha sagt!!!
Je syntes tanten’ og onkla hass far kunne virke litt skumle…………. I alle fall mange tå døm……..
Men a’ Dagny-Ragnhild var altså stille……. og unnselig……….
Je kan faktisk itte komma hau at a’ sa så mye som et kløyva ord en eneste gong!
Det var fell kanskje itte så rart……
I og med at a’ var…………….
….ei Filledokke……..
N’ far med det eldste barnebarnet på fanget……..
Det var ho som eide a’ Dagny-Ragnhild!
Grandtante’n hass far kjøfte nemli’ a’ Dagny-Ragnhild i presang åt henner!.
Derfor syntes n’far at det passte å kalle dokka oppatt ætter døm.
Hun vet at han setter pris på den hjemmelagde blomkålsuppen hennes…….. og hun vil gjerne glede ham….
Suppa er nesten ferdig, og står og godgjør seg på svak varme, da hun går en tur ut i stua for å vanne de grønne plantene. Hun har nemlig registrert at de ser litt slitne ut der de står, på benken foran det store stuevinduet…… Da hun kommer tilbake til kjøkkenet, står han ved komfyren. Han har funnet fram råkostjernet og er i ferd med å rive muskatnøtt…..
– Jeg syntes det smakte litt lite av suppa, sier han … nesten unnskyldende.
– Har du vasket deg på hendene?
Ordene nærmest ramler ut av munnen hennes før hun rekker å tenke. Hun er en Kontrollfreak ! Hun er smertelig klar over det, men hun klarer ikke å la være…..
– Nei, det har jeg vel ikke…… og jeg kommer rett fra TOALETTET!!
Hun skvetter litt. Ble han sint??
Så møter hun blikket hans…..
Det lyser ertelystent bak brilleglassene………..
Han har lært seg til å takle denne kvinnen ………. med alle hennes humørsvingninger og innfall…….
