Jeg tar meg av og til en tur på drop – in på Agapeinstituttet.

Nå som jeg bor i Oslo, er det jo blitt mye enklere å komme seg dit!

Denne uka var den siste skoleuka på Agapeinstituttet før jul.

I februar begynner vårsemesteret.

Temaet denne uka var:

 “Aktiv forberedelsestid”!

Det var jo midt i blinken for meg, slik situasjonen min er nå.

På ett vis føler jeg at jeg lar humla suse litt…

…men egentlig så gjør jeg ikke det heller!

For jeg pusler med mitt…og rusler fremover…

Dette året har vært et år i Forandringens Tegn:

I april begynte jeg å sysle med tanken om å flytte til Oslo.

I mai bestemte jeg meg helt sikkert.

“Ferien” min i sommer var fire turer til Oslo…

Alle gangene overnattet jeg et par netter på hotell.

Hensikten med turene var å finne et egnet sted å bo…

Jeg var ferdig med oppsigelsestida mi på jobben den 1. september.

Knappe to uker senere flyttet jeg…

Nå trenger jeg visst å suse litt…

Ta små skritt i den retningen jeg vil…

Jeg kan ane en del “konturer”, sjøl om det ikke har kommet noe helt konkret ut av det ennå…

Jeg er rett og slett i en “Aktiv Forberedelsestid”.

Noen ganger er det tid for store omveltninger…

…sånn som det å bryte opp og flytte!

Så må en kanskje tillate seg å flyte med ei stund, for å fordøye alt sammen.

Hastverk er lastverk, og ting skjer når de skal!

Man må bare gjøre det man kan for å forberede seg…

….til tida er inne…

… slik at man er så klar som mulig når det virkelig gjelder!

Vi gjorde en øvelse i går…

…der vi skulle lete etter “tegn”, på hva som var de neste forberedelses – skrittene vi skulle ta for å bringe oss sjøl videre.

Det som først kom opp hos meg var :

“Snakk med folk!”

Så satt jeg der da…og ventet på flere “beskjeder”.

Men…

…det samme gjentok seg…

…i ulike varianter…

Jeg liker jo å snakke med folk…

…jeg liker å kommunisere…

Det å snakke med folk kan jo være så mangt…

Jeg merker at jeg er blitt mer sosial og søker mer mot andre…

…enn det som var tilfelle for bare få måneder siden.

Advent er en forberedelsestid…

Vi forbereder oss til jula.

Om vi ikke gjør noen ting for å pynte opp…

…eller lager litt ekstra god mat…

…så blir det jo ingen forskjell på hverdager og høytid!

Alle er ikke like glade i julehøytiden. Har man lidd en form for tap i året som gikk, kjenner man kanskje ekstra mye på det i jula…

Men livet er stadig i endring…

…og man har ikke annet valg enn å akseptere endringer; sjøl om de ikke oppleves som positive der og da.

Jeg synes det er koselig med dette avbrekket i mørketida, til tross for at jeg ikke har noen store planer om å være sosial i jula.

Jeg kjøpte adventslys til halv pris på Nille i dag.

Sånn er det hvert år…

Det er dårlig butikk i det å selge adventslys etter 1. søndag i advent!

Nå er adventsstaken hentet opp fra boden…

…og adventsstjerna har kommet opp i vinduet!

Jeg har en god følelse inni meg…

…sjøl om jeg sitter her mutters alene!

Marit er en av damene jeg har blitt kjent med via Female Leadership hos Fay Skandsen!

Det var hun som introduserte meg for uttrykket “Shut down”.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Vi fant ut av vi ville lage en liten video om dette temaet.

Det var moro å ha noen å kaste ball med! Marit er ei varm og klok dame. Samtidig har hun en herlig form for humor!

Dessuten er hun veldig lite sjølhøytidelig, og svært behagelig å være sammen med!

Bildet er fra videoen. Jeg har tatt bilde av skjermen ved hjelp av mobilen, så kvaliteten er så som så…

En annen gang skal jeg sørge for å få tatt et ordentlig bilde! (Livet er en evig læringsprosess!)

Jeg likte godt å være “Programleder”, og har lyst til å eksperimentere videre med denne formen. Kanskje invitere gjester i “studio”?

I så fall må nok “Programleder Karidansen” forberede seg litt mer!

Dette var kun et lite eksperiment; sånn helt på sparket!

Jeg har også lyst til å lære meg å lage podkast-sendinger.

Heldigvis er noen av damene i nettverket mitt mye flinkere til sånt enn meg, så da har jeg noen å konferere med! 

Nå er det endringer på blogg.no. Derfor får jeg ikke lagt ut video på samme måte som før.

Jeg er bare overlykkelig over at jeg omsider fikk til å laste videoen opp på YouTube…

…”Helt sjøl alene”!

Litt stolt av det, faktisk!

https://youtu.be/BxevyW9LsAU

I går,etter at vi hadde møtt opp utenfor Stortinget, gikk resten av damegjengen til Bristol for å ta en kaffe sammen.

Det var første gangen jeg var på Bristol. Jeg har ikke akkurat for vane å gå på sånne eksklusive, “fine” steder. (Sjøl om jeg har vært på Theaterkafeen TO ganger i løpet av det siste året!) 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Så er det jo litt spennende å prøve noe nytt – så jeg ble da med!

På Bristol har de høye smørbrød, med mye godt på, i kjøledisken.

Jeg lot meg friste til å prøve ett med gravet laks…

Fay (som er oppvokst på Romsås og lommekjent i Oslo), var min “veileder”…

…ved Disken med det Rare i…

Det sto også masse lekkert tilbehør ved siden av smørbrødene!

Jeg er veldig glad i sennepsaus, så jeg hadde på ganske mye av det på lakse – smørbrødet.

Det var DA Fay oppdaget det:

“Kari, det der er ikke gravet laks! Du har forsynt deg med røkt laks i stedet!”

Jeg: “Søren klype, nå lyt je bære eta det, for je kan jo itte sætta det telbars att!

Fay: Jeg kan ta det, jeg Kari. Det går helt fint!”

Det var jo et generøst tilbud, men skulle jeg virkelig la Fay “ofre” seg på grunn av min uvitenhet?

Fay insisterte, og så ble fristelsen for stor.

Jeg forsynte meg med et nytt smørbrød, mens Fay endte opp med røkt laks oversvømt med sennepsaus…

Smørbrødet mitt var nydelig, men Fay slet…

Det var ikke hovedsakelig på grunn av av sennepsausen, men fordi laksen hadde noen mørke partier som smakte “rart”.

Serveringsdamen ble tilkalt.

Hun tok med seg smørbrødet inn på kjøkkenet for at de skulle sjekke det.

Litt etter kom hun tilbake:

“Det ble ikke funnet noe galt med fisken, men du har jo hatt på så mye rart. For eksempel så har du tatt på sennepssaus!”

Fay ble et øyeblikk svar skyldig. Men…ikke så lenge…

“Det er ikke sennepsausen, det er selve laksen!”

Serveringsdamen holdt på sitt.

Det var da jeg kjente på den dårlige samvittigheten.

Ikke bare måtte Fay sitte der med et smørbrød som smakte rart…

Hun ble også “stemplet” som et uvitende fjols…

…som ikke forsto at man ikke heller masse sennepsaus på et smørbrød med røkelaks!

Det var definitivt tid for å stå fram og tilstå:

“Det er JE som er synder’n! Det er JE som har tatt sennepsaus på laksen!!

Serveringsdamen så på oss med et undrende blikk…

…og jeg innså at det var best å la være å komme med ytterligere “forklaring”.

(“Du skjønner det, at je såg itte forskjell på grav’laksen og røk’laksen, og så var a’ Fay så grei at a’ tok brødskiva, for je har itte vøri på Bristol før, og så ville a’ Fay at je sku’ slæppe’ å eta noe som itte var godt!”)

Så… jeg kneppet igjen munnen og lot det bli med det.

Jeg hadde bare gjort vondt (smørbrød) verre…

…om det går an å si det slik…

Jeg har ingen bilder fra “seansen”…

…men her er et “arkivfoto” av Fay og meg:

Fay kan være provoserende, rampete, dominerende, intens og engasjert…

…men bak den (tilsynelatende) tøffe fasaden, bor det også et vidunderlig varmt og raust menneske…

…som gjerne står opp for andre på ulike vis!!

En må jo bare bli glad i ei slik ei!!

Denne dokumentaren gjorde veldig sterkt inntrykk på meg.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Mona Anita Espedal er en ung kvinne som ble utsatt for grov vold av sin stemor fram til hun fylte ti år.

Til tross for mange bekymringsmeldinger (fra blant annet naboer) ble det ikke gjort noe konkret for å hjelpe henne ut av dette før hun fylte ti år. Da ble det omsider tatt affære, og Mona ble flyttet til besteforeldrene. De tok da over omsorgen for henne og den ene broren.

Hun har i alt 16 søsken som alle har opplevd vold og forsømmelse.

Mona har fått men etter mishandlingen. Blant annet har hun nedsatt hørsel. Som en følge av dette, har hun også noe utydelig tale.

Hun er en utrolig sterk ung kvinne. Hun har i lang tid kjempet for å få økonomisk oppreisning for seg og sine søsken.

Sandnes kommune ga henne i fjor 725.000 kr i erstatning og det ble inngått forlik. Senere har en ny sakkyndig funnet ut at skadene hun er påført tilsier at hun har krav på over det dobbelte. Mona tok derfor en beslutning om å gå videre med saken.

Wenche Meinich-Bache er en av kvinnene i nettverket rundt Fay Skandsen.

Hun er kommunepolitiker i Sandnes. Nylig sto hun fram i avisen med sin historie. Wenche og søsknene ble plassert i fosterhjem da de var små barn. Der ble de både forsømt og mishandlet.

Wenche har engasjert seg i saken til Mona!

I dag var de på Stortinget, for å ha møter med flere av politikerne.

Nrk – journalisten, som har fulgt Mona gjennom ca fire år, var også der og intervjuet henne og støttespillerne.

Nrk – journalist Syed Ali Shahbaz Akhtar.

Her blir Mona (i midten) filmet/fotografert sammen med Wenche (til høyre) og Fay.

Både Mona, Fay og Wenche ble intervjuet før Mona, Wenche og Nrk-teamet gikk inn på Stortinget.

Noen av oss andre damene i Female Leadership-gruppa, pluss et par til, møtte også opp, for å vise vår støtte i denne viktige saken.

Mona er ei spinkel jente, men hun har et mot og en styrke som står helt i særklasse!

Hun fremstår langt fra som noe offer, sjøl om hun så absolutt har vært et offer for grusomme handlinger…

…utført av sjuke voksne.

En kan ikke annet enn å bli berørt av hennes historie…

…og av hennes utrettelige kamp!

Jeg er stolt av Wenche, som støtter Mona, og i tillegg våger å stå fram med sin egen historie!

Jeg vet at det har kostet mye på flere vis, men Wenche opptrådte veldig rolig og profesjonelt foran Stortinget i dag!

Her et bilde av Wenche og meg fra i fjor sommer.

Jeg vet ikke når dagens opptak blir sendt på Nrk, men jeg håper at det kommer i kveld!

Konstruktiv kritikk kan være bra! 

Men det som kjennetegner den typen kritikk, er at det er sagt med omtanke…

Annonsørinnhold

Snart morsdag og valentines: 25% på parfyme og deodoranter

…og en intensjon om å støtte et annet menneske til å finne fram til det beste i seg!

Blir det sagt i en setting der stemningen ikke er god, og den som formidler budskapet ikke har det godt med seg sjøl,

…ja, så kan det oppleves som ganske sårende.

Nylig var det noen som skrev til meg: 

” Du kjører litt kopi av Frodith –  og en kopi er og blir en kopi, Kari!”

Selvfølgelig forstår jeg at blogginnleggene kan bli litt like når Frodith og jeg drar på “Polarekspedisjon som modeller på Hovedøen”…

…eller andre “ekspedisjoner”, og byttelåner bilder!

Men…

… så er det et spørsmål om hva som er hensikten med bloggen, da!

Er det om å gjøre å trekke flest mulig lesere, og bevisst bruke de virkemidlene en vet om for å få det?

Ja, for noen er det slik, og det er fullt forståelig. Det kommer altså helt an på hva som er intensjonen med bloggen.

Jeg hadde ikke orket å blogge dersom nesten ingen leste bloggen min. Men jeg har som regel 30-40 lesere på en dag hvis jeg legger ut et innlegg. Noen ganger kan det komme opp i 70-80 og en sjelden gang over 100. Det er nok for meg til at jeg synes det er verdt å skrive blogg. For det er gleden ved å formidle noe som kanskje er min største drivkraft.

Jeg vet at jeg ikke “trekker” flest lesere ved å skrive om at Frodith og jeg drar på tur. Jeg skjønner at de som først og fremst leser de innleggene, er folk som kjenner oss og følger oss.

Noen synes kanskje at vi oppfører oss som noen “halvgamle fjoller”, og det er de i sin fulle rett til!

Det er ingen konkurranse mellom Frodith og meg, i forhold til hvem av oss som skal skrive det “beste” innlegget om “fotoshooten”! Hadde vi vært “der”, så hadde vi i alle fall ikke brukt noen av de samme bildene!

Frodith er ikke et konkurransemenneske i den forstand at hun er så opptatt av å “vinne”. Hun lager konkurranser, og er i sitt ess når hun finner på noe for å glede seg sjøl og andre! Blant annet legger hun sjela i å lage julekalender og artige konkurranser “Just For Fun” her på bloggen. Det er underholdning i å lese det, sjøl om man ikke alltid er aktiv deltager!

Jeg verdsetter Frodith som en god og klok venninne, og hun har mange av de egenskapene jeg ser etter hos en venn:

Ærlig, Real og Reflektert…

…og samtidig Lite sjølhøytidelig…

…og Leken!

Frodithen og Karidansen koser seg; og en delt glede er en større glede!

Jeg kan være slik:

…eller slik:

…eller slik…

Bildene er jo på ett vis “oppstilt”, men når man knipser veldig mange etter hverandre, blir det NOEN gode (og ganske naturlige) ut av det!

Forholdet til fotografen har også mye å si for at man føler seg avslappet og trygg…

…og våger å by på seg sjøl foran kameraet!

Hva andre sier til oss kan vi ikke styre.

Men vi kan velge hvordan vi forholder oss til det.

Den vesle jenta dukket opp i meg da jeg fikk denne kommentaren om at jeg kjørte kopi av Frodith:

Den vesle jenta ble sår…

Hun gråt sine modige tårer…

Hun skulle slutte å blogge…

Hun skulle slette bloggen sin!

Det handlet ikke bare om den ene bemerkningen, men om hele min sinnstemning i går.

Plutselig så var jeg liksom ikke verdt noen ting…

…i egne øyne!

I dag er det annerledes.

Jeg kan være trist og lei meg den ene dagen, og så kan jeg snu på flisa og brette opp ermene den neste og si “Pytt sann!”.

Eller…

…i alle fall føle meg bedre, og innse at livet definitivt går videre om man får seg noen ubehagelige trøkker, og reagerer kraftig der og da!

Slik sett er det som kan oppleves som “skit” en stor gave. Det er mye læring i slikt!!

Jeg er blitt litt flinkere til det med åra.

Jeg faller i de samme grøftene, og blir den vesle såre jenta, men jeg kravler meg fortere opp igjen. Dessuten innser jeg at dette handlet mye mer om avsenderens følelser der og da –  enn om meg og bloggen min! Det er ingen grunn til at jeg skal føle meg “Tråkket på”.

Jeg må ta ansvar for min reaksjon på bemerkningen…

…ikke noe annet.

I tillegg var dette nok en bevisstgjøring på at når jeg er “nede” (og i fullt opprør) kan JEG også si noe som føles sårende. Det er alltid en form for “speiling” når det skjer sånne ting som jeg nylig opplevde.

Det jeg kan si på en vennlig og konstruktiv måte på en “god” dag, kan oppleves som noe helt annet når jeg er i dårlig humør…

…har mistolket noe…

…er skikkelig trist…

…eller fly forbannet! 

Altså:  Når jeg opplever det som om jeg sitter i gjørma til langt opp på leggen! Da er det ikke lett å skille mellom “Mitt” og “Ditt”, og da er det så sørgelig lett å slenge ut DRITTEN sin på andre!

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å fortsette å skrive blogg.

Jeg har jo trappet en del ned på aktiviteten de siste månedene.

Men…

…jeg skal definitivt ikke SLETTE bloggen min i dag…

…eller i morgen!

Jeg er stolt av den, og synes jeg har skrevet mange gode innlegg i løpet av de åra jeg har holdt på. Det har jeg også fått tilbakemeldinger om.

Dersom jeg en dag velger å slette bloggen…

…håper jeg at det skjer fordi jeg har tenkt grundig i gjennom det…

…og funnet ut at dette er et kapittel som jeg er klar for å avslutte…

…og bruke tid og krefter på noe helt annet i stedet!

Det er mitt valg om jeg lar en (eller flere) skarpe bemerkninger fra et annet menneske få ta fra meg stoltheten og gleden over å blogge…

Det er koselig å være sammen med ei god venninne…

…leke seg litt og ha det moro…

Glemme at man faktisk er nærmere 60 enn 50.

For inni meg føler jeg meg fortsatt ung, sjøl om speilbildet forteller at jeg begynner å bli ei ganske voksen dame.

Vi tok mange bilder…

Frodith har vist noen av dem på sin blogg.

Farger og fart- livet på sitt beste <3

Jeg velger å vise bare ett bilde fra fotograferingsrunden denne gangen…

Fordi…

…jeg synes Frodith fanget et fint øyeblikk i mobilkameraet…

…og fordi jeg er i det ettertenksomme hjørnet akkurat nå.

Takk til Fotograf Frodith!

Nå er siste helg i Female Leadership – året over.

Det har vært en særdeles spennende reise…

…på mer enn en måte.

2018 har virkelig vært et år i Forandringens Tegn for mitt vedkommende!

Jeg har ledd masse!

Jeg har også vært fly forbannet!

For:

Fay kan være et fyrverkeri;  fryktløs, frittalende (og nesten litt frekk faktisk)…

Jeg vet imidlertid at hun gjør det bevisst…

…for å provosere og pushe oss!

Frekke-Fay tar selfie…

 …etter å ha gitt meg sparken som fotograf!

(“Nei, KARI – hit med telefonen, så tar jeg en selfie i stedet!”)

…men hun er definitivt OGSÅ…

…følsom og feminin!

Fay med blomsterbuketten hun fikk i avskjedsgave av Female-Leadership- gruppa.

Legg merke til den flotte veggen i bakgrunnen.

Fay og Øystein (Fays samboer) utarbeider for tida et system for å lage veggdekor ut av bilder/malerier de finner på nettet. Dette er et eksempel på hvor fint det kan bli!

(Bildet er malt i 1660  av Jan Davidsz de Heem, og heter “Vase of Flowers”)  

Noe av det viktigste jeg har fått med meg i løpet av dette året er:

“Jeg kan få det meste til…

…hvis jeg VIRKELIG vil!”

Jeg er overbevist om en ting:

Jeg hadde definitivt ikke flyttet til Oslo i år, hvis jeg ikke hadde blitt kjent med Fay…

…og vært en del av kvinnenettverket som har oppstått rundt virksomheten(e) hennes!

Jeg har hatt så lett for å tenke…

…SMÅTT!

Altså BEGRENSNINGER…

…i stedet for MULIGHETER!!

“Nei, DET kan je da fell itte gjøra?”

“Nei, DET går da itte…”

“Je er nok førr gammal tel å gjøra slike ting, je a ve’??”

Jeg har blitt mye modigere..

Innimellom dukker den vesle, redde jenta opp i meg…

…igjen…

…men hun får ikke styre meg så lenge av gangen!

Jeg har ikke bestemt meg sikkert for om jeg blir med i Female Leadership i ett år til…

… men jeg er langt fra sikker på at jeg IKKE skal!!

Fordi:

Jeg blir kjent med så mange, flotte kvinner som har så utrolig mye kunnskap på ulike områder.

Vi kan spille ball med hverandre og utfylle hverandre…

…hjelpe hverandre fram!’

Det betyr så uendelig mye!! 

“HVOR skal jeg begynne? HVA skal jeg gjøre?”

Sånne spørsmål har jeg stilt i gruppa flere ganger!

Så viser det seg nesten hver gang…

…at det ei “Søster” som VET.

Ei som har erfart…

Ei som har kunnskap og ferdigheter, slik at jeg kanskje slipper å gå i unødig mange grøfter på veien…

…eller bruke masse tid på å famle i blinde for “å finne ut av”!

Det er en trygghet i dette…

…som jeg antagelig ikke er klar for å gi slipp på!

Fra kafeen Fay og Øystein nettopp har innredet i andre etasje hjemme i CasaBlanca. (Her ligger putene litt hulter til bulter fordi det er en gjeng med damer som nettopp har “Kubbet” seg, men estetikk og skjønnhet står i høysetet hos kunstnersjelen Fay!)

Selfie på verandaen utenfor kafeen. 

(Der vi tilbragte store deler av helga!)

Nå er jeg altså i tenkeboksen…

…igjen…

Men…

…jeg er ikke i tvil om hva jeg har LYST til…

Jeg er deltar for tida på kurskvelder (Josefines torsdager) ledet av denne dama:

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hun heter Camilla Roald Johansen og er utdannet sexolog.

Jeg har skrevet om henne før.

Hun var gjesteforeleser hos Fay Skandsen under en av Female Mastery helgesamlingene i fjor sommer. Hun er en formidler i særklasse! Jeg tror hun kunne lese opp fra “Norges Lover” og få det til å bli interessant!

Det er ikke seksualitet som er hovedtema under kurskveldene…

 …vi er innom mye annet også.

Det er altså kun kvinner som er med, og i en slik setting er det godt! Det blir en helt annen energi enn når begge kjønn er representert. Menn kan ha sine “guttekvelder”  som er tilpasset dem. Så kan menn og kvinner heller utveksle lærdom og erfaringer i andre settinger når DET føles riktig.

I forbindelse med kurskveldene har jeg deltatt på “gongbad” for første gang i mitt liv!

Her er gongen som ble brukt i forbindelse med “Gong-badene” jeg har vært med på.

Og her er hun som spilte på gongen under “badene”:

Inger Ane Sletten!

Inger Ane er ei svært så allsidig dame. Blant annet jobber hun som healer og yogainstruktør.

Hun har en sjeldent varm og behagelig utstråling. Humoristisk er hun også, og en “Racer” på dialekter! Hun overrasket med både sørlandsdialekt og “Ækt Trønder” i løpet av siste kurskveld!

“Kailani”heter dette instrumentet.

Det ble også brukt under gongbadene.

Før Inger Ane begynte å spille, fordelte vi oss på sofaer og stuegulv, med puter og pledd over og under oss! 

Den følelsen jeg hadde, da vi lå der og ventet på lyden av gongen, var helt spesiell:

Litt sånn hyttetur og “pysjamas-party” – følelse, sjøl om ingen skulle overnatte – utenom de som bor i leiligheten!

Det føltes så trygt og godt å ligge der på gulvet, skulder ved skulder i et nært og godt kvinnefellesskap! Jeg kjente på en sitring og en forventning; spennende og samtidig veldig trygt! 

Lyset ble dempet ned, og så begynte  Inger Ane å spille på gongen. Det er mange ulike lyder/toner som kan bringes fram når man spiller på en gong – alt etter hvor og hvordan man slår på den! Noen er dype og kraftige. Til tider følte jeg at disse lydene traff meg midt i ryggmargen og ga en slags “Resonans i mitt indre” (Finner ingen bedre måte å forklare det på!). Andre ganger var tonene lysere, lettere og mer “vare”. Jeg syntes alle lydene var behagelige på hver sin måte, og det var godt med denne vekslingen.

Etter badet ble det en veldig rolig stemning. Det føltes riktig å snakke med lav stemme for å få “komme tilbake” på en mest mulig skånsom og behagelig måte.

Ane fortalte at det hendte at noen kunne reagere veldig på de kraftige lydene. Derfor sa hun i fra på forhånd om at det var helt greit å forlate rommet under gongbadet dersom vi følte at det ble ubehagelig. Jeg er vanligvis var for høye lyder, men jeg likte veldig godt de dype, intense og kraftige tonene i gongen!

Inger Ane og Kamilla.

Fra kjøkkenet i leiligheten. Syntes dette var så nydelig at jeg bare måtte forevige det.

(Jeg spurte om lov til å publisere bilder av interiøret!)

Venninnen til Camilla (hun som eier leiligheten) hadde bakt en deilig og saftig eplekake.

Det er sporty gjort å åpne døra si for en gjeng med damer – der flere er helt ukjente!

Det gjør det ekstra intimt og koselig at kurskveldene blir holdt i slike vakre rammer. Det er en veldig god energi i denne leiligheten.

Det sier mye om de som bor der!

Sånn så hun ut…

Annonsørinnhold

Snart morsdag og valentines: 25% på parfyme og deodoranter

…bare at bildet er en rekonstruksjon…

…for jeg glemte å ta bilde av henne da jeg ankom Youngstorget!

Jeg ble så nemlig så glad og ivrig da jeg så den lange dama som sto med ryggen til…

…med hetta over hodet:

“Frodith…. Frooodith nå kjæm je!”‘

Hvis du har lest bloggen til Frodithen i kveld, så vet du at vi møttes og hadde ei skravlestund igjen i dag!

Lattermilde timer med Karidansen

Frodith fortalte litt om noen ideer hun har for undervisningen hun skal gjennomføre med det første,

Jeg lurer på om kolleger og ledelse skjønner hvilken kreativ, dedikert og engasjert lærer hun er?

For:

Jeg ble helt revet med av opplegget hun skisserte! Jeg skulle gjerne ha vært elev og kommet på en slik skoledag!!

Så flott å kunne bevare gløden og iveren etter mange år i samme jobb. 

Det er så fort gjort å havne i tralten…

…at ting blir rutine…

…og at jobben bare blir et “nødvendig onde” for å tjene til livets opphold.

Og…

…så ender man kanskje opp med å leve fra “ferie til ferie”?!

Men… slik har det ikke blitt for Frodithen!

Alle dager er jo ikke like festlige…slik er det ikke for NOEN!

Men…

…det å evne å skape litt fest i hverdagen…

…det er GULL rett og slett!!

Frodith kjøpte seg kake, mens jeg holdt meg til grønnsakdrikke. Jeg drakk blant annet en drikk med rødbete.

Så fikk jeg “lurt” Frodithen til å prøve en sånn type drikk også…for å balansere det usunne med det sunne!

Vi er to (ikke så veldig små) sunne damer…

I den forbindelsen fortalte jeg Frodithen om den gangen jeg var tenåring, og hadde en liten kaninfarm. Mor hadde syltet rødbeter, og jeg serverte rødbeteskallet til kaninene.

Da de søte, små og pelskledde i etterkant begynte å tisse…

…ROSA TISS…

… ble jeg LIVREDD!

Jeg koblet nemlig ikke fargen på tisset med at de hadde spist rødbete-avskjær!

Så fleipet Frodithen og jeg litt med at JEG kom til å tisse rosa i kveld…

…og at jeg i så fall skulle legge ut bilde av innholdet i doskåla her på bloggen…

…for å dokumentere “begivenheten”!

Det hadde vel i så fall blitt det nærmeste jeg ville ha kommet…

…å kunne kalle meg…

…en vaskeekte…

…ROSABLOGGER!!!

.

Jeg var på Chat Noir for første gang i helga og så forstillingen “All you need is love”.

Det var disse skuespillerne som sto på scenen:

Lise Karlsnes, Håvard Bakke, Inger Lise Rypdal, Jørn Hoel og Atle Pedersen.

I løpet av forestillinga fikk vi høre utdrag av i alt 46 sanger fra The Beatles’ rikholdige repertoar!

Det var mange raske og smidige overganger. 

Jeg la spesielt merke til bakgrunnen som skiftet hele tida, og som understreket tekstene og stemningene på en veldig fin måte.

Innimellom fortalte aktørene litt om hva de forbant med The Beatles.

Inger Lise Rypdal hadde for eksempel sett dem “Live” i Hamburg i 1962. Da var hun 12 år og i følge med ei tante. En stor opplevelse for en 12-åring fra Toten! 

Hun hadde kjøpt sin første “Beatles-single” etter at hun hadde tjent penger på potetplukking!

Jeg må innrømme at jeg har plassert Atle Pedersen litt i kategorien “Kjekkas – Jekkas”, fordomsfull og stigmatiserende som jeg er!

Joda, han ER en pen og veltrent, ung mann! Han VET det, og spiller på det!

Men…

…han er også så mye mer enn sexy hoftevrikk og muskuløse lår:

Han har en flott sangstemme. I tillegg trakterer han både piano og gitar! 

Jeg synes aktørene utfylte hverandre. De tilhører ulike “epoker” i og med at det var så stor aldersspredning på dem.

Jeg er jo ingen “teateranmelder” og jeg er langt fra objektiv…

Men… Lise Karlsnes “nådde” meg ikke…

Jo visst synger hun fint. Hun er desuten både pen og profesjonell.

Jeg ble imidlertid lei av smektende, sensuelle bevegelser og intens hoftevrikk etter hvert. Hun manglet det lille ekstra i denne sammenhengen…i alle fall i mine øyne…

En revyscene er noe annet enn et konsertlokale. I revy holder det ikke med et stort, dramatisk gap, grimaser, voldsomme fakter og utstuderte, innøvde bevegelser.

Inger Lise Rypdal har det “Lille ekstra” – scenetekke, sjarm, skikkelig glimt i øyet og varm utstråling så det holder. Dessuten har hun en karakteristisk og særegen stemme!

Litt forførende og yndig, uten at det blir en sånn :

“Jeg er deilig”– greie ut av det!

Inger Lise og Atle!

Det hører med til hele teaterhistorien at jeg holdt på å komme for sent til forestillinga! Jeg hadde fått for meg at den begynte kl 17! Jeg trodde derfor at jeg var ute i veldig god tid da jeg ankom teateret rundt kl 16.25!

Jeg stusset litt over at det nesten var folketomt i garderoben…

..men jeg skulle snart forstå hvorfor! 

For…

…plutselig lød en stemme over høyttaleranlegget:

 “Vi ber om at publikum finner sine plasser. Forestillingen begynner om fem minutter!

Da var det ei som fikk det litt travelt…

…ho måtte gå foran en fullsatt sal for å finne plassen sin…

(Hadde jo fått meg “creme de la creme” – plass må vite!)

Jeg var ikke så veldig høy i hatten akkurat da!

Men…

…jeg kom meg på plass i tide!