Rottentotter og andre Røvere…

 

Frodithen hadde nylig en aldri så liten skrekkopplevelse…

Hun observerte nemlig ei ekte rotte…

…dansende på stuegulvet i leiligheten der hun og Herr Frodith bor:

Fru Rotte – en skrekkopplevelse fra virkeligheten

 

Nå er jo Frodithen vant til rotter.

I tillegg til Herr Frodith,

bor hun nemlig også sammen med Salt og Pepper.

 

Men: Det er stor forskjell på tamme husrotter

og ubedte villdyr!

 

Da Frodithen og jeg gikk tur i dag,

ble det jo en del prat om dette med rotteinntrengeren.

Jeg hadde også fått hetta om jeg hadde møtt på ei rotte inne i leiligheten!

Jeg synes det er ille nok når jeg møter et eksemplar av arten ute på fortauet.

Det har nemlig hendt!

 

Foreløpig har jeg heldigvis sluppet unna innbruddsrotter.

 

Men…i går kveld hadde jeg også en litt skummel opplevelse…

 

Jeg hadde benket meg til med peanøttskål og PC,

for å se finalen i “Stjernekamp”.

 

Kjerringa kunne knapt ha hatt det bedre!

 

Midt i jodlinga til finalist Bjørn, hørte jeg plutselig helt andre lyder…

Noen gjorde gjorde iherdige forsøk på å låse seg inn i leiligheten!

 

Jeg gikk bort til døra…

Lydene av en nøkkel som romsterte i låsen ga seg ikke…

 

Jeg: “Hallo?”

Ikke noe svar…

…det eneste jeg hørte var fiklinga med låsen.

Jeg: “Åkken er det?”.

Fortsatt ikke noe svar…

 

Bjørn-Atle og Bolla tittet bare spørrende bort på meg,

der var det ingen hjelp å få…

 

Her var det jeg som måtte å ta ansvar…

…og ordne opp med inntrengeren!

 

Jeg slo knyttneven hardt i døra mens jeg ropte:

“Nei!! Slutt!!!

 

Da ble det omsider stille…

 

Noen ganger løper fantasien min litt løpsk…

Derfor var jeg ikke sen om å ringe til portneren…

Jeg tenkte det var best at flere fikk vite om skumlingen

som prøvde å låse seg inn hos folk på en lørdagskveld!!

 

– Hei! Det var akkurat noen som prøvde å låse seg inn hos meg!!

Portneren:

– Åååååh…?”

Meg:

– Ja, og da je sporte åkken det var, så svara’n itte.

Han bære fortsatte me’ å prøve å låse opp døra!!”

(Akkurat som om jeg kunne vite sikkert at det var en “han”.)

 

Portneren:

– Hmmm… Jeg skal ta meg en tur og sjekke.

Høyst sannsynlig er det bare noen

som har vært ute og festa litt og gått feil.

Det er lørdag kveld, vettu!

(Portneren er en sindig kar.

Han vet hvordan han skal takle opprørte kjerringer!)

 

Noen minutter senere fikk jeg ei melding:

– Alt virker rolig.

 

I dag er jeg litt flau over reaksjonen min…

 

Tenk om jeg skremte en småfull nabo

som bare hadde surret seg bort til feil oppgang og dør…?

(Jeg har faktisk havnet i feil oppgang sjøl,

i forbindelse med at jeg har vært i vaskekjelleren.)

 

For så vidt kunne jeg godt ha tatt et magadrag

før jeg ringte portneren på en lørdagskveld også…

 

Men…

…slik kan det bli når man skvetter skikkelig…

…er utstyrt med frodig fantasi…

…og i tillegg kan være temmelig impulsiv og rask på avtrekkeren…;)

 

 

Gult og Gyllent

 

I natt ble klokka stilt en time tilbake.

I skrivende stund er klokka halv fem på ettermiddagen.

Det har allerede begynt å skumre…

 

Snart er høstens fargeprakt historie.

Derfor gjelder det å nyte den nå på tampen.

 

Frodithen og jeg tok trikken opp til Teknisk Museum i dag.

 

Planen var å gå en langtur.

På morgenkvisten ble vi imidlertid enige om

at vi heller skulle holde oss i byen

og traske nedover langs Akerselva.

 

Se så fine farger!

 

I dag skjente jeg litt på Frodithen fordi hun ikke bruker brillene sine.

Vi kom nemlig over en plakat, der hun ikke klarte å lese detaljene.

 

“Åffer vil du gå rundt i tåkeheimen, når du itte må?”

 

Så viste det seg at Frodithen hadde ganske gode argumenter på hånda:

“Jeg synes det er deilig å slippe å gå med dem hele tida.

Dessuten synes jeg at jeg ser bra nok uten, unntatt når jeg skal lese!”

 

Da fant jeg ut at jeg også skulle prøve å gå uten ei stund, 

altså ikke bare når jeg skulle bli tatt bilde av… 😉

 

Faktisk fungerte det ganske greit!

Det gjorde ingen ting at verden ble litt “dusere”…

Høstfargene ble ikke mindre vakre av den grunn!

 

Når det er skumt, er jeg nok temmelig avhengig av brillene mine.

Neseryggen er imidlertid takknemlig

om jeg gir den ei brillepause i ny og ne.

 

Vil du se bildene jeg tok av Frodithen i dag,

finner du hennes innlegg fra turen HER.

 

 

Billett-baluba

 

Rett etter at jeg flyttet til Oslo, kjøpte jeg meg et Ruter-kort:

 

Hver måned gikk jeg til Narvesen, eller Seven Eleven,

for å fylle opp kortet.

 

Dette var altså i 2018.

Den gangen hadde jeg ikke peiling

på hvordan jeg kunne installere apper på telefonen.

Det var nemlig noe nymotens skummelt

som jeg ikke turte å begi meg inn på.

Alt av billetter ble derfor kjøpt “på gammelmåten”.

 

Etter hvert har jeg blitt mer “avansert”

når det gjelder bruk av mobilapper,

men noen ganger får jeg meg en vekker…

 

Som for eksempel i dag…

…da jeg gjorde ei idiotisk tabbe…

 

I noen kaotiske, småpaniske minutter

var jeg overbevist om

at dette skulle komme til å koste meg dyrt…

I alle fall trodde jeg at jeg hadde gjort kål på noen hundrelapper,

og det bare på grunn av et tastetrykk.

 

I videoen under viser jeg hva som skjedde:

 

 

 

“Touch it once”

 

På morgenkvisten i dag så jeg en video der dette uttrykket ble nevnt.

 

 

I videoen nederst i innlegget, forklarer jeg hva som ligger i uttrykket.

 

Jeg fikk besøk av Frodithen i dag.

Vi hadde planlagt at hun skulle lære meg noe…

Sist vi prøvde, gikk det ikke så bra…

 

Eleven var nemlig umotivert og utålmodig…

at sjøl en eminent pedagog som Frodithen ble en smule oppgitt.

 

I dag hadde eleven bestemt seg for å gå “all in”.

Med andre ord:

Full skjerpings!!!

 

 

Her er vi ferdige med dagens leksjon,

og klare for kaffe og hjemmelaget chiapudding.

(Som egentlig ble chia-velling

…but who cares??)

 

Pedagog Frodith skrøt uhemmet av elevens motivasjon og iherdige innsats!

 

I videoen kan du se hva jeg lærte i dag…

(Stikkord: Videoen passer også for de som ikke hører så godt,

uten at det betyr at jeg har lært meg tegnspråk.)

 

Jeg har i alle fall fått testet ut at notatene mine funker i praksis.

Nå gjenstår det bare å renskrive dem!

(Dette er faktisk noe av essensen i “Touch it once”.)

 

 

 

Jeg ble ikke vakker…

 

Da Oslo var nærmest helt nedstengt i vinter,

ble det en del netthandel.

I den grad jeg kjøpte sminke, handlet jeg hos “blivakker”.

 

For litt siden trodde jeg at jeg hadde gjort litt av et kupp!

Jeg fant nemlig en type kajal, som virket veldig enkel å påføre.

Ikke trengte jeg å bruke “blyantkvesser” på den heller,

for den kunne liksom skrues ut og inn av hylsa.

At herligheten hadde fått supre anmeldelser,

og dessuten kostet bare litt over 20 kr., 

medførte rask avgjørelse:

 

Denne måtte jeg bare ha!

 

Da jeg først var i sving, slo jeg til med to stykker;

en mørk brun, og en svart.

På det viset ble det jo dobbelt så billig, ikke sant?

 

Samme dag som pakka lå i postkassa,

var jeg klar til å teste ut nyanskaffelsen.

Jeg strevde litt, for det er ikke så enkelt å få på kajal

når en har blitt så langsynt som meg.

 

Likevel ble jeg rimelig fornøyd med utførelsen.

 

Det var tid for å gå ut i verden med mitt nysminkede fjes!!

 

Etter noen timer, kjente jeg at øyelokkene begynte å klø og svi…

En titt i speilet bekreftet det jeg ante:

Jeg hadde blitt alt annet enn vakker:

Øyelokkene hadde liksom både hovnet opp…

og slått ekstra mye krøll på seg.

Noen sminkefjerner hadde jeg ikke med.

Derfor måtte jeg pent holde ut med ubehaget til jeg kom hjem.

Her dugde det ikke aloe vera-gelen jeg pleier å bruke som sminkefjerner.

Dette var tydeligvis vannfaste greier!

 

Når nøden er størst er google nærmest:

“Hvordan fjerne vannfast sminke på en skånsom måte?”

 

Jeg landet på olivenolje.

Det sto nemlig nevnt som et “kjerringråd”.

Slik så bomullspaden ut etterpå.

Olivenolje er altså ikke bare til innvortes bruk!

 

I dagene etterpå har jeg kun brukt olje til å fjerne sminke med.

I tillegg til å være effektivt, er det både skånsomt og rimelig.

 

Nå lukter jo olivenoljen litt spesielt.

Derfor har jeg funnet ut at jeg heller kan bruke kokosolje.

Det var nemlig også noe som jeg hadde i hus.

 

 

Heretter skal jeg sminke meg på “gammelmåten”:

…med blyanten fra Cubus…

 

Sånne nymotens påfunn er jeg ferdig med.

 

I alle fall for ei stund…

 

“Men hvor kommer du EGENTLIG fra?”

 

Kunst kan jo være så mangt.

Det finnes utallige uttrykksformer.

 

høstutstillingen så Frodithen og jeg blant annet dette:

Fra den ene siden så det ut en som en montasje av postkort

med motiv fra Østen…?

 

Men… på baksiden av kortene sto det skrevet noe

som trolig får mange til å reflektere litt…

 

Det er Meera Manjit Kaur som har laget montasjen.

Hun har bodd i Norge i hele sitt liv…

…men har altså opplevd å få spørsmål og reaksjoner

som de hun gjengir på disse postkortene.

 

Meera Manjit Kaur

(Bildet av Meera fant jeg på nettsiden Norges Billedkunstnere. (NBK)

Det sto at det var lovlig å kopiere.)

 

 

For noen måneder siden leste jeg ei bok skrevet av Guro Sibeko

Det var denne:

 “Rasismens poetikk”.

 

Å lese denne boka var en aha-opplevelse for meg.

Jeg ble konfrontert med flere av fordommene mine.

Mye av det handlet om holdninger

som jeg faktisk ikke har tenkt på som fordommer.

 

For eksempel er jeg nesten sikker på at jeg har stilt spørsmålet:

“Hvor kommer du fra?”,

eller kanskje til og med:

“Hvor kommer du egentlig fra?”

Spiller det (egentlig) så stor rolle?

 

Ja, noen mennesker har mer melaninrik hud enn andre…

Hudfarge og ansiktstrekk kan gi en pekepinn

om hvor i verden våre forfedre levde.

 

Utover det sier dette fint lite om våre menneskelige kvaliteter.

 

Nå blir jeg sikkert snillere…

 

I alle fall mindre “Bitchy”…

 

Nå har jeg nemlig smakt på denne kaffen:

 

Det var et velsmakende heksebrygg;

slett ingen “Vondt skal vondt fordrive”- kaffe.

 

 

 

Kan det Kalles Kunst?

 

Det var jeg som stilte dette spørsmålet

da jeg gikk rundt på høstutstillinga sammen med Frodithen i dag.

 

Det var noe for enhver smak der…

Variert kan du si…

 

“Kunst er vel hva folk ser på som kunst…” sa Frodithen.

Jo, det er vel slik…

Det gjelder å møte med et åpent sinn,

uten å dømme eller kategorisere.

Jeg kan nok ha lett for å gjøre det:

“Dætta der kunne tel og med je ha smort i hop!”

(Sånt sier man ikke når man er på kunstutstilling. Det er respektløst.

Men…jeg kan ha lett for å plumpe ut med det jeg tenker…

…på direkten…)

 

 

Fyrstikkesker kan brukes til så mangt…

 

Kreativt med korn…

 

 

Først trodde vi dette skulle forestille en edderkopp…

 

…men da vi så nærmere etter, viste det seg

å være mange hester som lå oppå hverandre i hesteskoform.

Det kunne se ut som om kunstneren

hadde brukt søppelsekker som materiale.

På flere måter syntes jeg dette var det mest imponerende kunstverket. 

Det må i alle fall ha vært en formidabel jobb!

 

 

“Sløyfe og tårer” heter dette bildet:

 

Jeg fikk noen assosiasjoner til barndommen:

Da jeg var lita, hadde jeg stor hvit sløyfe i håret på 17. mai!

 

“Kan du itte ta bilde tå meg framma dætta?

Det passer så fint tel klea mine!”

 

Så måtte vi jo finne noe

som matchet antrekket til Frodithen også…

 

 

Du har kanskje observert at vi har på oss nesten like kjoler?

 

Vi avtalte nemlig på forhånd

at vi skulle ha på oss “Senorita-kjolene” våre i dag.

Når man en sjelden gang er på kunstutstilling,

så må man jo pynte seg!

 

Jeg fikk forresten litt skjenn av Frodithen da vi var der…

Jeg syntes jeg matchet så fint i fargene her…

…men:

“Det ække no’ fint med den rumpetaska, Kari”.

 

Nei…man bør vel ikke uttale seg så mye om kunst…

…når man pynter seg med kjole og kåpe…

og har rumpetaske og ryggsekk som “tilbehør”

 

Men…

…det er jo veldig praktisk, da…

 

Hva var det som skjedde i 2014?

 

Jeg står utenfor Eidsvolls-bygningen

sammen med kusine T og mannen hennes.

Vi venter på at guiden skal komme

for å ta oss med på en omvisning inne i bygningen.

 

Mens vi står der,

kommer det fram at både kusine T. og jeg har vært her før.

Mannen hennes er her for første gang.

 

Jeg:

“Je var her i 2014. Da var det et stort arrangsjemang her…

Å kunne det væra førr no’ a’?”

I det kusine T. knekker sammen i latter,

går det opp et lys for meg…

(1814-2014…liksom…)

 

Jeg: “Huff, slik blir det når kjæften går på tomgang!”

Mannen til kusine T. :

“Å, det e’ vel ikkje bare kjeften som går på tomgang…

hjernen går vel litt på tomgang den au…?”

(Han er sørlending

Det sier vel det meste…?)

 

Joda, han kan nok ha rett i

at det har lett for å være en viss sammenheng… 😉

Kusine T. og jeg utenfor den berømte bygningen før omvisningen.

Det var en regnvåt dag…

…akkurat passe vær til en museumsrunde!